Quran-aviruset sprer seg, eller var Qorona-viruset?

Det går seriøse rykter om at landet er i ferd med å bli invadert av smitte, av et farlig virus, som helst vil ta liver av gamle og allerede fysisk svake eller syke, men som like fullt like vel kan ta liv av barn og ungdom. (Noen føler seg antakelig allerede truffet).

Noen eksperter anslår at det kan komme til å dø opp mot 20 millioner mennesker av dette viruset, i løpet av året eller litt mer.

Dødsrisikoen ligger på rundt 0,9 – ett eller annet. Det er selvsagt en liten trøst, og antakelig anslått altfor lavt. Men ca 20 personer skal nå ligge i karantene her i traktene og det ventes at smitten vil spre seg, i en viss fart, en utvikling, altså, med en dødelighetsfare som er så liten at en biskop sier det rett ut at det må være viktigere å hjelpe barna som kommer via Tyrkia og som vil inn i Helles, slik at de kan komme seg videre inn i EU, og Norge, hvor risikoen for å dø av Qurana-viruset skal være minimal. Dokumentasjon: Vårt Land:  Mens vi mobiliserer på alle plan fordi noen få mennesker kanskje er blitt syke, fryser barn i Hellas. Vi bør samle oss om større oppgaver enn at vi selv skal ha det bra på alle måter - Ann-Helen F Jusnes, Biskop.

Pluss: Allerede smittede - på sykehus og Millioner vil dø. Kommentar: Ja, det skal være objektivt sikkert.  

-

Jeg må innrømme at jeg er litt forvirret. Heter det Qorana-viruset, Qorona-virsuet eller Quranaviruset? På nynorsk og blant venstresosialister og tros-liberale ateister skal det visst nå være lettere å uttale qorana enn en qurana. Og NRK ser ut til å rette seg etter folkets krav på riktig uttale. (U og O kan komme ut på ett forresten, bare ikke i dette tilfelle).

Vel, jeg ber mine muslimske venner om «tål». De skjønner godt hva jeg mener når jeg er forvirret. Det vil gå seg til dette, noen vil korrigere meg rettelig innen rett tid. Foreløpig foretrekker jeg å si quranaviruset i stedet for qoronaviruset, nærmest for å beskytte et ølmerke, som heter Qorna, et ølmerke det er lenge siden jeg tatt noen slurker av, men la gå, viruset er under alle omstendigheter farligere enn noen tønner Qorona-øl, sett i et litt større perspektiv …

Men fra spøk til forøk på å realitetsorientere seg, og det er alvor:

Tilstandsrapport: Bakteriene er så å si nedkjempet her i verden. Vi har kontroll over dem og kontrollerer dem; de kontrollerer ikke lenger våre liv. De utgjør ikke lenger noen reell trussel, bortsett fra noen få av dem, som fortsatt er dødelige, hvis de klarer å unndra seg vår kontroll, og noen av dem er resistente. På dem biter ingenting, annet enn karantene. Og faktisk, foldede, renvaskede hender.

Det samme kan sies om våre ord og våre måter å bruke dem på, og ord som instrumenter til større og utvidet erkjennelse , - og så på litt lenger sikt, flere dypere bekjennelser, helst kollektive fellesbekjennelser, inkludert syndserkjennelser og syndsbekjennelser. Særlig positive, frimodige og fryktløse trosbekjennelser. (Det er snart bare ateister her i riket som ikke trenger noen trosbekjennelser, for alle ateister ser i dag ut for å tenke at bekjennelser ikke er nødvendige når man bare skildrer hvordan virkelig er, ikke hvordan den burde være).

Vi hyser derfor håp om å kunne tilintetgjøre dem, bakteriene, altså, samtidig som vi vi beholder dem, i kulturer som virkelig trenger dem for å kunne blomstre og utvikle seg i tråd med deres natur eller vesen. (Derfor foredler vi til og med visse bakteriekulturer. Og, for å understreke metaforen: Vi utgir fortsatt lesverdig prosa og poesi. Selv om de bar altså altfor ofte nå betraktes som helt ufarlige bakterier, i motsetning til viruser.

Ord er riktig nok blitt mer farlige nå enn før i visse kretser og noen – hypermagikere og svært emosjonelt korrekte, tydelig servile mennesketyper - påstår med engleansikt at ord dreper og at det derfor må gjøres stadig mer for å skaffe «safe spaces» for de særs ømfintlige, særlig på universiteter rundt omkring, eller barn og voksne barn eller infantile som f eks nekter å lære noe av menneskene liv og historie overhodet).  

Vi kan så å si proklamere seier over bakteriene! De føyer seg etter oss, ikke vi etter dem. Vi har isolert dem og nedkjempet dem ved at vi har lært å kjenne dem og forstå deres modus operandi, eller MO.

Med virus er det en litt annen og mer vrien sak. Virus er mer kompliserte, mer vrange. (Jeg vet foreløpig ikke om jeg her tenker på Qorana-viruset eller Qarona-viruset). De har en tendens til å lure oss, disse ordene; og når de først angriper, går de løs på store populasjoner og mange dør, i mangel av vaksine. Ja, mange dør, på alvor, og dette er ikke dikt. Men det påstås like fullt at også ord dreper. Spranget er da kort til å sia t ideologier også dreper, ja, troer og trossystemer, til og med, og verdisyn, dvs velformulerte virkelighetsoppfatninger, menneskesyn og verdisyn. For disse består av ord og konsepter; de inngår i allianser med virkeligheten, de korresponderer til virkeligheten eller ikke; de inngår ofte i svært kompliserte innbyrdes agensielle og koherente tankemønstre eller tankeforutsetninger. Så ja, ord er farlige, innebygd  «with a natural license to kill».  

Men: Mange tror at de har virusinfluensa når de i virkeligheten bare har en alminnelig forkjølelse. (Slike er spesielt vare for ord, av selverklært følsomme typer, typer som ikke bare ber om spesialbeskyttelse, men krever det, administrativt og populistisk, uansett prisen andre må betale for deres «sikkerhet»).

Færre tror at de har en enkelt forkjølelse når de er blitt smittet av virus. De tenner på et lite ord. De fleste skjønner ikke forskjellen på bakterie og virus, på uskyldig mente ord og drepende, onde ord. Kort sagt: Virus er mindre og vanskeligere å oppdage, bakterier er større og relativt lett å konstatere. Når det gjelder ord, kan vi skimte det samme mønsteret: Ord likestilles med ondsinnede virus. Man setter derfor i gang virusbekjempelse, med statlig hjelp og store bidrag fra de «emosjonelt betingede korrekt servile» blant oss. Jeg kommer tilbake til dette om litt. (Jeg tenker fortsatt ikke på å skille helt mellom Qorana-virus og Qarona—virus. Det første er fast, definert og ferdigtolket, kan man si, mens det andre evig flytende!).

Noen sammenligner ikke bare ord med virus. De forholder seg til ord som om de virkelig er virus og de som bruker slik ord – eller bekjennelser - som virusbærere. De oppfatter virkeligheten slik at ord faktisk kan være farligere enn både bakterier og virus – til sammen. De ser ordene i sammenheng med større tankesystemer. Systemene får da status av fiende, alt etter hvilken ideologi man gjør til grunnlag for sitt livssyn. To ideologier eller trossystemer stilles da opp mot hverandre: Hvilke virus vil gå av med seieren? Hvilke ord er mest å frykte? Slike typer er fornøyde med svisker og innsmigrende, trøstende og impotente ord. De logrer ofte for å fremelske sike ord. De tauser om at det de gjør er å strø om seg med forbud mot å bruke visse ord, mot å tenke og formulere visse tankerekker, visse sammenhengende argumenter, tanker som til og med fremført i sin mildeste form og på minst mulig provoserende måte.

Like vel: Der ord og ideologi primært og analogt ses som bakterier, går vi ut fra som en selvfølge at «vi» har kontroll på det hele. Bakterier er ikke så farlig; angrepet vil gå over av seg selv. Med tiden. Ofte etter kort tid.

Med virus er det litt annerledes: Vi har store vansker med å betrakte ord og ideologi eller verdisyn som virus, spesielt virus som det ikke fins noen vaksine mot. (Vi forveksler her bakterie med virus). Vi setter da vår lit til at forskningen snart vil knekke koden og «den store fare» vil derfor være over «om kort». Det utrolig er: For at vi ikke skal bli altfor redde, kaller vi med en eufemisme virus for bakterie. Dvs det er slik vi tenker og bygger opp vårt mentale forsvar mot virusen, bygget på realiteter eller ikke, det spiller prima facie ingen trolle. (Kall det tankeforutsetninger eller paradigmer, begge mektige forsvarsverker, bestående av tykke murer – av ord).

Vi undervurderer og forskjønner alt dette og gjør oss likegyldige for det som rører seg under overflaten og dette er et ganske vanlig og omfattende fenomen. Mange føler ubehag ved å stille spørsmål, grave i og under maskene og strukturene, mentale så vel som sosiale.  Slik sett blir ordet – dvs eufemismen av det – mye viktigere enn selve tingen, dvs viruset. Vi mistar toppen av isfjellet for isfjellet selv og alle vet hvordan det gikk (Titanic, here I come). Feel good?

Når vi snakker om en ideologi eller et trossystem som et virus, har vi gjort tingen til et ord og ordet til en ting. (Et symbol med ladede og magisk virkende krefter – som truslet). Det er lettere slik å forholde seg til virkeligheten som en gitt helhet på denne måten, vi får et mer distansert og «vitenskapelig» forhold til tingene, og virkeligheten blir dermed mer håndterlig, mer konkret, ikke bare «som» en ting, men som en virkelig eller faktisk ting, gjerne helt avsondret fra individet eller personen som «bærer» ordene, en ting eller størrelse som man enten i fantasien eller i virkeligheten kan isolere, sette i fengsel eller ta livet av. Vi har da gjort den angrepne person eller den angrepne populasjon til en u-person, til en ting eller objekt vi kan kontrollere, diktere og fjerne – eller deportere.

Det merkelig og intellektuelt uhåndterlige i dette ligger i at vi tillegger viruset agens, på like for med den agens personene eller populasjonen (f eks en hel nasjon) utøver. Vi vet at det ligger en kraft i virus, sett som ting, en kraft som operer av seg selv i kraft av sine egne innebygde lover, (hvis hensikt er å ta kål på oss).

Når vi så har med en ideologi eller et trossystem – eller verdisyn – å gjøre, som vi av rene bekvemmelighetsgrunner eller mer rasjonelle grunner helst betrakter som et virus, tilligger vi ideologien eller trossystemet en egen agens, «en personlig» virkekraft, så å si, - en meget sterke, reell og virkelig virkekraft.

Kritikerne – i denne sammenhengen: dvs de saklige islamkritikerne - har da fått status som ting eller agenser det er legitim og legalt å isolere, slik forskingen isolerer en bakterie i en petri-skål eller et virus under elektro-mikroskop, alt i den hensikt å begrense virusets aksjonsradius og virkemåte, og i siste instans ta kål på bakterien og viruset selv, - og selvsagt: Dette inkluderer bæreren av viruset eller bakterien, dvs et individ, en personlighet, et menneske, ja, en hel populasjon. Det blir så å si doksologisk at person her ikke kan skilles fra sak, person og ord blir identiske størrelser, forskningsobjekter. Begge trenger behandling og analyse simultant og helst vedvarende. Man fjerner da mennesket både fra personen og fra hva personen sier, mener og tror. Man har bestemt seg på forhånd for at visse ord og setninger i seg selv utløser diagnosen: Det som oppfattes som troper anses som fiendtlige selvavsløringer. Her ligger viruset i «forsøkspersonenes» tankeforutsetningene og hans eksistensielle konstitusjon, så å si. Kjenner «forskeren» igjen en viss islamkritisk frasologi, er fentskapet allerede etablert. Men den som aller minst vil ane at han da faktisk gjør seg utillatelig fordomsfull, er her «forskeren», dvs den som skal bekjempe viruset, (ordene). Det høres kanskje altfor pretensiøst når jeg sier at dette ikke er en billig psykologisering; jeg vil mene at jeg her snakker om eksakt vitenskap. Men vi må videre:       

Poenget er dette: Hva hvis samfunnet nå har vedtatt lover som forbyr folket i populasjonen, og som har et helt annet trossystem og eksplisitte og implisitte verdisyn, å betegne den truende ideologien som et virus? Og hva hvis dette innebærer at det blir forbudt å se eller betrakte de som (mål)bærer denne ideologien som smittebærere?

Vel, vi sier at det er forskjell på ord og bakterie og virus, - en kategoriforskjell. Ser vi målbærerne som infiserte av et virus, har vi begått et moralsk helt forkastelig kategorimistak. Og mot et slikt argument, kan ingen verge seg. Målbærerne har dermed fritt spillerom; de kan dessuten skjule sine egentlige hensikter bak foreststillingen om at deres ideologi jo har en egen agens, et «klokkeverk» i seg som vil gå og gå uten at hverken menneskekraft eller ånd eller ord kan stanse, (jfr kommunister som trodde at marxismen var sannheten selv og at historien derfor ikke kunne isolere og bekjempe den den hva enn som ble gjort i denne ideologens navn og uavhengig av hva marxismens «bærere» gjorde, fordi ondt her godt kunne være like sant og riktig som godt).

I dette tilfelle ser vi at ord faktisk betraktes som mye viktigere enn «tingen». Ordene trumfer bakterien og viruset og de som utsier de riktige ordene vinner. Mantraene blir påstander om et «mind over matter».

I et slik samfunnslima, som danner seg nærmest av seg selv, helt utenfor maningsmanns kontroll og ønsker, og den diskurs som til enhver tid da råder grunnen, vil dette å være, opptre og uttale seg «korrekt» bli av aller største betydning, og det opprettes da følgelig komiteer og vedtas lover over en lav sko som skal hindre spredningen av ord og meninger, som kan oppfattes som et angrep på viruser og bakterier, (som jo ikke eksisterer!). Og alt dette for å beskytte mennesker som målbærer og sprer en ideologi og et trossystem som i virkeligheten oppfattes som bakterie eller virus, eller reelle ting eller prosesser som antas å ha en rent fysisk påvirkningskraft, via ord – som da i virkeligheten får status nettopp av agenser som påvirker oss rent fysisk, (ikke bare mentalt og ikke bare som simple former for forsøk på massesuggesjoner).

Konkret sagt: Islams ord blir betraktet og behandlet som om de var bakterier, (ikke virus). Som om de var ting man kan uskadeliggjøre. Som om de i seg selv ikke var annet enn ufarlige luftbobler. Man er da kommet dit hen at ord ikke betyr noe, ikke engang for ordbærerne selv, selv om ordene for «ordbæreren» betyr nær sagt alt og fordi de ikke kan skjelnes eller skilles fra hans egen personlighet.

Det samme gjelder for kritikerne av her angjeldende ideologi: De snakker bare ord, og fordi ord jo kun er ting, blir kritikeren så tingliggjort. Det skjer en objektivering av kritikeren. Hans ord skal bety like lite for ham som for de som kritiserer ham. De som virkelig lider av fobi sett som manglende kontroll over følelsene eller emosjonene, blir da egentlig de som frykter islamkritkerne, f eks. Disse anti-kritikerne – de emosjonelt betingede servilt korrekte – blir ifølge denne måten å se det på de som virkelig lider av irrasjonell frykt, dvs av fobi. Men hvorfor? Jo, fordi de jo så å si på forhånd jo har gjort ordene – eller kritikken - til ting, og ikke bare ordene, men også islamkritikeren som person og menneske, til et objekt. Like vel frykter de fobiske anti-islamkritikere til og med de mest saklige islamkrikere. Denne vendingen er det da som utgjør den vesentlig eller ekte forbi. man frykter og blir desperat og hysterisk over hva ting kan finne på, døde objekter! Hvem har noen kur mot dette? Vel, vitenskapen med de til enhver tid herskende myndigheter kan jo sette i verk tiltak der det blir om og gjøre og altavgjørende å utsette f eks islamkritkere for permanente doser som viser at vi som populasjon eller nasjon eller sivilisasjon ikke har noe å frykte hverken fra muslimer eller islam. Det gjelder med andre ord om å vaksinere befolkningen. Forskningen har nemlig vist at fobier kan kureres ved å utsette den lidende for nærsituasjoner der det går opp for den fobe at han jo egentlig ikke hadde noe å frykte likevel. Den medisinske ekspertise kan viser til at den prefrontale cortex faktisk sender til signaler eller nevroner til amygdala, som er fryktsenteret i hjernen. Det er som å høre visse kristne si: Mind over matter. Ånden og troen i Ånden er sterkere enn materien, dvs sykdommen.

Selvsagt kan vi leve på slike illusjoner i nærmest det uendelige, hvis staten eller «de korrekte» anti-islamkrikerne forer menneskehjernen til enhver tid med signaler hvor cortes betales eller stimuleres for så å bli i stand til å påvirke amygdala, slik at den, nærmest uten serum eller væske, skal falle til ro og, ikke minst – bli så føyelig - som mulig – overfor de samme «korrekte», den samme Emosjonelt Korrekte og Servilsert Serviliserende og Selv-servilitets-produserende Stat.

Psykologene taler ofte om tilvenning. Jo oftere man utsettes for et tilsynelatende betent fenomen, jo hurtigere venner man seg til det og jo mer og mer akseptert blir fenomenet i hele personligheten, og man har da utviklet seg til å bli et mer fordragelig (appetittlig, elskverdig eller korrekt) vesen, et vesen – eller skal man si en ting – helt uten frykt og uten spor av opprinnelige ubehag. Et meget tjenlig instrument, ikke minst for Statens formål, (den altomfattende kulturpolitikk). Se om bl a Zajonc her

Vi befinner oss i dette perspektivet i en slags «stall-mate», en slags uavgjort tilstand, i hvert fall foreløpig, for eventuelle større omveltninger og «omvurdering av alle verdier». Vi behandler ideologen og trossystemet som en fysisk størrelse med maktpotensial (agens) samtidig som det er forbudt ved lov å betrakte den enkelte «bærer» som en del av tingen. Den enkeltes ord blir derfor en ting, en bakterie som vi kan hanskes med, - ved å treffe de rette tiltak basert på konsensus og ad hoc vurderinger, som grunnlag for videre legitime og legale foranstaltninger.

De høyst merkelig er at det i dette scenarioet i dag er de som kritiserer og frykter trossystemet, ideologien eler verdisynet som utsettes for mest kritikk og blir betrakte som farlige. Ja, det er egentlig de, nå, som egentlig er bærere av det ukontrollerbare viruset eller den mindre farlige bakterien. Dermed tillegges mennesker de samme egenskaper som viruset. Forholdsreglene mot det, skal aktiveres og manifisteres ikke bare smått proporsjonalt, men via altødeleggende, bevisst valgte strategier, bygget på statistikk og prognoser som alt kan brukes med flid og omhu til Statens eller spesielt for kulturelitens og de såkalt intellektuelles beste, de kaller det uten skrupler gjerne for hele samfunnets tarv; det dreier seg om liv eller død. Derfor mobiliseres fagforeninger, idrettsforeninger, skoler og universiteter, media og forleggere i «den gode strid» som tar sikte på å skape De gjennomkorrekte. Eller: De nye, virkelig sanne og ekte salige. I sin tro.

Det absurde, eller paradoksale, eller tragiske i dette er at de som vil bekjempe viruset, i realiteten bekjemper (visse) mennesker, mennesker av kjøtt og blod, sjeler, mennesker med meninger, ja, man kan også si at meningene nå er blitt selve viruset og mot viruset er bruk av alle bekjempelsesmidler tillatt. (Bl a fordi jo alt er tillatt, siden Gud er død, vil noen si og innbille seg er både sant og riktig). 

Det meste merkelige er selvsagt, da, at man da bevisst gjør viruset farligere enn bakterien, ved nærmest å overse eller glemme bakterien for slik å kunne sette enda mer inn på å overvinne, uskadeliggjøre og tilintetgjøre viruset. (Viruset er ikke godt for noen, mener man, hverken for planter, dyr eller mennesker. Kampen mot viruset – og frykten for det – er da blitt uttrykk for en ubetinget berettiget «total krig». I dag er vi faktisk glad for at vi fortsatt har bakterier, massevis av dem. Det er med andre ord metaforisk håp for Ordet og ordene»).

Hva er det så som konstituer og driver det hele, denne vanvittige og tvers igjennom umenneskelige prosessen?

Jeg ser bort fra psykologiske, sosiologiske og antropologiske forklaringer. Det samme gjelder medisinske, biologiske eller matematiske forklaringer – og bortforklaringer. Men jeg kan ta utgangspunkt i «vitenskapen». Det vitenskapen først og fremst trenger, er avstand til tingene, den trenger objektivitet, ja, krever nøytralitet, i den grad den er mulig. Som empiri eller studieobjekt er islamkritikkk – selv om den er aldri så saklig og rasjonell – her av særskilt interesse. Den må nemlig gjøres til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser, undersøkelser som munner ut i grafer, i kurver, tall og målinger og i tydeliggjøring av parametere. I prinsippet kan alt her settes på formel og inn i matematiske ligninger og integraler. Det gjelder dessuten å avdekke algoritmer og finne en oppskrift, for bare ved å finne og forstå oppskriften, kan problemet løses. Og bare da er politikere, godhetsposører og «meningstyranner» fornøyde. De kan nå treffe valg i den overbevisning at de har rett. De har funnet en kur en gang for alle mot viruset, vel vitende at faren aldri helt kan bekjempes fullstendig. De trenger da faktisk viruset for å kunne legitimere seg og sine metoder, dvs tiltak og tilretteleggelser. Viruset gir dem en sjelden anledning til å tenke og opptre som spesielt altruistiske og det motsatte av egoistiske. Det gir dem en helt unik anledning til å vise holdning, dvs hvor dydige de er. Det gjelder f eks om å bevilge mer penger til flere møteplasser i bydeler hvor f eks volden nærmest helt av seg selv, synes å tilta, til tross for alle tidligere mottiltak i form av støtteordninger og andre subsidier. De korrekte vil imidlertid på det sterkeste benekte at slike livreddende støttekampanjer og hjelpetiltak utgjør noen form for virusbekjempelse, og heller ingen bakteriebekjempelse. Eventuelle virus, finnes på helt andre kanter, ja, slike virus fins faktisk ikke, vil de hevde, heller ikke dette ordet brukt som en ren og ganske hensiktsmessig og derfor moralsk nyttig metafor. De korrektes reaksjon er derfor betinget av frykt og et sterkt behov for å servilisere seg, overfor «krefter» de ikke kan begreps- eller navnsette eller karakterisere, (aller minst kle i karikaturer).

De korrektes reaksjon kan derfor sies å være uttrykk for en frykt de ikke har kontroll på, dvs en fobi, en  frykt, altså, eller en fobi som påføres dem - som helt uskyldige i alt dette - utenfra. De må derfor forklare sin frykt ved å skylde på andre. Viruset kommer utenfra. Og akkurat dette viruset er særlig umenneskelig og farlig, ja, til de grad uutholdelig. (Det gjelder derfor at en ekspertise trøster dem og alle andre, ved å forsøke å venne dem til tanken på at jo objektet eller viruset selv jo ikke er farlig like vel. I hvert fall skulle man tro at det var det som skjedde. I stedet ser vi at «de korrekte» - eller hypermagikerne - heller forsøker å opprettholde, pleie og styrke både den reelle og den innbilte fare og det som truer deres «eksistensberettigelse» som «gode». Det utløser så visse nå velkjente reaksjoner og setter i gang visse bevisst valgte strategier og prosesser i form av stadig mer «nødhjelp» til dem de her anser som helt uskyldige og totalt «virusfrie», dvs de målgrupper som saklige islamkritikere altså holder spesielt øye med, de og deres ideologi eller trossystem i funksjon.

De korrekte har da gjort seg til hypemagikere. Man hjelper mennesker som kanskje ikke engang ønsker eller har bedt om hjelp. De har dermed satt seg opp til fullmektiger uten fullmakt, til falske fullmektiger. De ser viruset oppstå i sin «egen slekt», så å si, og spre seg derfra med lynende fart. De ser seg selv angrepet og frykter for andres liv. De trenger da så mange både reelle og oppdiktede hjelpetrengende de kan fremskaffe, ofre som de kaller hjelpetrengende okke som og folk som de til gjengjeld forutsetter vil være dem evig takknemlige for all fremtid. De nekter plent å se at deres emosjoner og fortrengninger, ja, deres ukontrollerbare frykt eller fobi faktisk er betinget av og underlagt sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet og faktiske avhengighet av deres manglende virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdisyn jeg tillegger det juridico-religico mennesket (og ser her videre om dette og hypermagi, ytterligere klargjøring).

Å håpe på at takknemlighet overfor de samme bevilgende myndigheter på noen måte skulle kunne avhjelpe situasjonen, er utenkelig for disse myndighetene innberegnet alle dem som selv har valgt dem eller ansatt dem. Forklaringen er at dette er virusbekjempelse. Forklaringen er dermed blitt «vitenskapelig» begrunner, (dvs i høyeste potens kvasivitenskapelig begrunnet), og da en begrunnelse som i og av seg selv vil ha en beroligende mental effekt, i og med at «vitenskapen» på apodiktisk vis rettferdiggjør tingliggjøringen av islamkritikere samtidig som den legitimerer objektivering av islamkritikken. Kritikk av islamkritikk og kritikk av islamkritikere likestilles da helt klart med et botemiddel mot en ellers helt vitenskapelig påvist og reell virusinfeksjon, en infeksjon man de jure da helt uten forbehold ser seg moralsk godhets-forpliktet til å bekjempe, systematisk og organisert, og med de mest «effektive» og mest populære og aktuelle hjelpemidler og metoder.

Å se islamkritikk som bakteriebekjempelse, kommer derimot ikke på tale. («Sviske» er her en god metafor for «sømmelige» eller rimelig aksepterte eller «korrekte» og helt ufarlige ord). Å se islamkritikk som et nødvendig botemiddel mot virusinfeksjon, blir imidlertid da betraktet som den aller høyest prioriterte oppgave og det mest maktpåliggende prosjekt å gjennomføre, i «de gode’s» ensidig selvforherligende tjeneste.