Ytterligere klargjøring av hypermagi og det juridco-religico mennesket

Hva mener jeg med termen «juridico-religico»? Og at vår samfunnsdiskurs i dag er sterkt preget av fraværet av et slikt perspektiv?

Jo, for det første ikke fordi jeg ønsker diskursen tilbake til en snever oppfatning av Naturretten og den ofte så altfor kasuistiske juridiske tekning som på mange måter var dominerende i Middelalderen. Et eksempel som ikke bør brukes som et eksempel til etterfølgelse, kan klargjøre:

I Middelalder-jussen kan man finne følgende for oss vanlige i dag helt uforståelige juss, med begrunnelse i nettopp det strengt religico-jurico-tankesettet, tankeforutsetningene i den gangs verdensoppfatning og diskursparadigme:

Saken eller eksempelet her dreier seg om en voldtatt kvinne som føder tvillinger som en direkte følge av voldtekten. Den ordinære straffen for voldtekt er – la, oss si – 10 år, den gang. Man skulle da kanskje tro at voldtektsmannen fikk strengere straff enn bare ti år, men nei, da, mannen får en straff på bare 2 års fengsel.

Det interessante og viktig her ligger i lovens og domstolens jurdico-religico tankeforutsetninger. Jussen avhenger her av troen og troen av jussen, følgeriktig og i ypperste potens, den gang, altså.

Men hvorfor bare 5 år, når forbryteren ifølge troen og loven fortjener 10 år? Jo, svaret gir seg i det bud eller den formaning Gud gir mennesket: Former dere, blir mange, legg jorden under forvaltning.

Når så voldtektsmannen beviselig har bidratt til menneskets formering eller «forflering», så må han han tross alt ha gjort noe godt, han har jo ikke brutt den side av Guds forming som nettopp gikk ut på å forflere menneskene på jorden. I seg selv innebærer dette da en plikt for dommere, lovgivere og kirken selv til å utmåle så mild straff som mulig, alt tatt i betraktning. Det skal være proporsjon i det: Det dobbelte av fem er ti. Jo fler barn voldtektsmannen kan sette til verden, så å si, jo bedre! Han «innsats» står i forhold både til fem og t!

Stort mer bisart kan det vel ikke tenkes, men her tenkes det i rent formale kategorier, det gjøres kategorimistak. Meningen med å mynte termen «juridco-religico», slik vi har gjort det her på bloggen, er ikke å få folk til å gå tilbake til tankegangen og de tankeforutsetningene som Middelalderen var preget så dypt av. Nei, å tenke jurido-religico har et helt annet sikte: Det dreier seg om å dreie tankene bort fra billige psykologiseringer eller antropo-sosiologiseringer i samfunnsdebatten. For tankeforutsetninger for dagens debatt er stort sett helt ensidig fokusert på enten mentale eller sosiologiske forklaringsmodeller og forklaringsmetoder når det kommer til å forstå hvilken rolle islam som sådan har på samfunnsutviklingen, ikke bare i dag, men for alle og for all fremtid i landet og blant folket.

Ved å ta bort fokus og tankeforutsetninger fra det juridiske og religiøse perspektiv i debatten og diskursen, åpnet man opp for et kulturelt og politisk regimer som hovedsakelig må ty til emosjoner som konstituerende fundament for kulturelle og politiske verdivalg, kort sagt for all politikk og all kultur. Vi åpner da for et regime som begynner å ligne på et svært lite liberalt og tolerant emokratiet og hvor emosjonene da danner selve grunnpillaren i ideologien og hvor emosjoner, følelser og «smak, snakk og behag» til enhver tid – og for enhver -  da vil konstituere selve ideologien, eller overbygningen. (En ideologi er som alle vet en struktur av ytre makt-fortellinger eller doktriner eller troer eller truismer – kall dem gjerne floskler eller platte skjemaer eller maler-  hvis funksjon alene er å rettferdiggjøre seg selv og å sabotere andre konkurrerende idelogier eller trossystemer og deres representanter eller fullmektigers mer eller mindre subjektive tolkning av underliggende samfunnsrealiteter, alt under påskudd av å ville Det gode, enten for å beskytte, støtte og fremme en annen bestemt klasse, gruppe eller religions selv-formulerte, primært materielle, behov og interesser, eller for rett og slett å tilrane seg selv –mer eller mindre privat - effekten eller utbyttet som flyter fra slik strategier og metoder. Ideologier legger ikke bånd på den pure egeninteresse, - verden har ennå ikke sett det meste på dette området og i denne kampen)

Det er denne utvikling vi vi advare mot, i håp om at «tanken» teller og at tanker kan forandres, for å virke til det bedre, til en mer realistisk politikk, på alle områder. Metafysikk og analytisk tenkning, ved siden av gudstroen, virker i dag imidlertid i det stille, ja, nesten umerkelig, det betyr ikke at metafysikken og den analytiske tekningen ikke lenger er virksom og at de ikke har agens, snarer tvert imot, det er bare det at de går under radaren i diskursen av i dag og slik mer eller mindreholdes skjult for meningmann, for å si det sånn.

Derfor er det juridico-religico mennesket så viktig å bringe frem i lyset. Det juridico-religico mennesket er imidlertid ingen supermann eller supermenneske. Snarere tvert imot. Det juridico-religico mennesket bærer nemlig med seg i sin juridisk-religiøse mentale grunnvoll også begrepet «hovmod», som både kan ha et religiøst og et juridisk-politisk-filosofisk. Det juridico-religico mennesket vet at «hovmod står for fall», men at det har et innebygd apparat til hjelp for å komme denne fristelsen i forkjøpet: Ikke bare emosjonens forrang, men tankene og fornuftens likestilling, i kooperasjon eller dialektisk, både mentalt og i praksis. Det juridico-religico mennesket ser behov for og ønsker å la indre krefter og personlige forutsetninger eller mentale strukturer få komme til sin rett. Man trenger «veiledning» når indre spenninger truer med å undergrave en, indre motsetninger  kjemper mot hverandre og truer med å overmanne en og sette en ut av spill. Dette gjelder også på det kollektive planet. Termen jurico-juridico er tenkt å bidra til å gi bedre grunnlag for å analysere, vurdere og ta sine verdivalg, relasjoner og standpunkter i samfunnsdiskursen på et bredest mulig og optimalt grunnlag, ikke bare på lojalitetsmessig og følelsesmessig grunnlag, men også fornufts- og forstandsmessig grunnlag. Dette fordi det seriøst angår den enkelte og hans medborgeres ennå demokratiske frihet.
Kort sagt: Det juridico-religico mennesket ønsker å bruke «hele seg», ikke bare følelser, men også «mage» og «hode». Ikke bar «hjertet», men også Logos. Bare da vet det juridico-religico mennesket at han er på rett vei og at den veien han velger og står for er den ydmykes vei, den veien som ikke ensidig lar seg konstituere av nykker og tilfeldige «likes» og barnslige preferanser.

Det juridico-religico mennesket vil makte å motsette seg å bli en hypermagiker – se  her og om Tajiks julekronikk og Vårt Lands uredelighet   - et individ som i funksjon nettopp er en magiker av i dag», en post-vitenskapelig magiker, om man vil, selv om magikeren selv vil benekte at han er falt som offer for fristelsen til å drive magi og dette med alle pigger ute, en benektelse som vil vise at han ikke skjønner poenget, at han gjør seg uangripelig og fortreffelig, og derfor, i rett forstand dum og uforstandig. Og helt ubrukelig som «dialogpartner» i dette perspektivet.

Post-magikeren benytter seg av en teknikk (for selvoppholdelse og selvforfremmelse, i all forstand), magien, en teknikk eller metode som for lengst burde ha vært gjennomskuet av langt flere debatt-aktører enn tilfellet er i dag, for det denne magien er. Den burde ha vært ute av bildet for lenge siden, men enn så lenge som det er fritt frem uten å bli gjennomskuet, fortsetter hypermagikeren som før, han blir ikke lei av å bruke denne listen, han trygler for og tror på den og betrakter den som det «edleste» middel han har til rådighet, og, ja, han ser magien ikke bare som et mål som helliger ethvert middel, hypermagikeren forutsetter i sitt stille sinn at han er eller bør være alle andre aktører moralsk overlegen, selv om han ironisk nok «objektivt» skulle befinne seg i en underordnet posisjon, flere hakk ned på den rangstige han selv setter opp som et alfa og omega for seg selv og sine ge like og begredelige «brothers in arms».

Det juridico-religico mennesket vil også være i stand til å se at «godhet» faktisk – kynisk - kan betraktes som en vare eller tjeneste på selve markedet, det generelle, globale markedet, hvor alle tenkelige krefter utspiller seg i en stadig pågående kamp og konkurranse seg imellom, på alle nivåer og måter, rundt en gullkalv eller en «hellig gral» som for dem MÅ eksistere, så å si av nødvendighet, enten den nå anses som den rene affeksjonsverdi, eller som en universelt brukt «klingende» mynt eller tilsvarende «hard valuta». Opportunismen i selvtilfredsstillelsen her overgår ofte fantasien.

De gamle grekere, som de ofte kalles, de greske filosofer som fe eks Platon, Sokrates og Aristoteles, var levende opptatt av hvordan man kunne forstå og forklare samfunnsovringene, og de bakenforliggende årsaker og realiteter. De tenkte, skrev, følte og stilte spørsmål. Hva er virkelighet? Hvor kommer den fra, hvor finne den, hvordan skal vi forholde oss til den – dette er kjernespørsmål som vi engasjeres av og formes av den dag i dag. Noen av filosofene fant virkeligheten i over-virkeligheten, i idéene, i begrepene, i noumena, - andre fant den i virkeligheten og i enkelttingene, i nomina eller i fenoumena. Men idéene som sådanne, kunne ingen løpe fra, det gjaldt derfor å leve opp til idealer, skulle man få et lykkelig liv, hva enten det var her eller «der oppe».

Filosofene lurte også på hva f esk rettferdighet var, ja, hva kunnskap er, overhodet, og hva sannhet er og hva det gode virkelig er? Implisitt i disse spørsmålene, hvis hensikt selvsagt var å gi føde for sjelen og fylle de tomme rom i den og i personligheten, lå det juridisk-religiøse aspektet innbakt som en høyst integrert del eller forutsetningen for overhodet å kunne stille disse spørsmålene. Den juridico-religico dimensjonen ble tatt for gitt som doxa, ting som var så selvfølgelige å vurdere og spørre ut fra, at det var unødvendig å presisere dette der de store spørsmålene dukket opp og gjorde seg interessante både for borgerne allment og for filosofene spesielt.

I dag er de gamle grekeres doxa fullstendig glemt. Derfor tenker da helle ikke menneskene i dag i juridico-religico-kategorier, hverken som begrep eller nomina. Og det er derfor diskursen blir som den blir, fullstendig løsrevet både fra den greske og den judeokristne religiøse og juridiske tradisjon.

Derfor hersker det også en disharmoni mellom det skjønne, sanne og gode i debattene. Det hersker en disproporsjonalitet mellom dem, de er ikke lenger integrert i hverandre, de er triangler, ikke «treenigheter». De gjelder oss bare partielt til enhver tid, hvis de da virker på oss i det hele tatt, de er scizoide, metafysiske agenser eller virkekrefter uten samlet og samlende kraft. De er erstattet av sekundærkvaliteter som f eks emosjoner og platt og overflatisk behovstilfredsstille, en virkelighet som er av tertiær verdi, men som like vel trumfer alt og som dominerer, som gitt, internalisert konstitusjon for alle debatter og alle fora og nettaviser. De gamle grekere fremførte argumenter, ikke emosjoner. De synliggjorde sine tanker – dvs argumenter - via alt fra tragedier og dialoger til allegorier og metaforer, eller rent filosofiske «stykker» eller større eller mindre avhandlinger, det gjelder både for Aristoteles og Platon m fl.  I dag oppfattes og gjelder emosjoner som om de var argumenter.

Det er ikke rart i dette bildet at vi ikke kan finne ut av hvordan vi skal forholde oss til muslimer og islam og at motsetningene som bygger seg opp bunner i uvitenhet og misforståelser. Og det verste er at det nesten er umulig å øyne noen bedring, noen større realisme, noen større fleksibilitet paret med fasthet og vilje til å bruke de forholdsregler som tross alt forefinnes innenfor vårt demokratis forføyningsrammer.  Det skjønne, gode og sanne ligger i splintrer. De ligger der som en en gang dyrebar skatt, men nå en fullstendig knust vase av høyeste kvalitet og verdi. De ligger der som fragmenter vi ikke makter å sette sammen igjen, eller verdsette, ja, de kastes på historiens skraphaug, det er nesten ikke til å fatte og begripe.

Men det er ikke bare begrepene og argumentene som forstummes, til og med dyden, eller dygdene, er gitt på båten. Vi kan spørre: Hvordan kan et menneske i dag forholde seg til dydene, slik Aristoteles beskrev dem og viste oss hvordan vi skulle forholde oss til dem? Hvordan kan vi være «gode» uten dydene? Hva er Det gode uten motsvar i dydene?

Aristoteles skriver følgende, kort fortalt: Full utvikling og bruk av våre evner – i en grad som er forenlig med det å leve i et samfunn – vil gi oss lykke. Tøylesløs nytelsessyke og selvhevdelse vil bringe oss i en evig konflikt med andre mennesker, og uansett er det uheldig for vår karakter. Men hemninger er heller ikke av det gode. Aristoteles utvikler derfor sin berømte lære om den gylne middelvei mellom to ekstremer som begge er et onde. Ifølge denne er dyd mellomveien mellom ødselhet og gjerrighet, mot mellom dumdristighet og feighet, selvrespekt mellom forfengelighet og selvforakt, beskjedenhet mellom skamløshet og sjenanse.

Målet er alltid å være en balansert personlighet. Og han mener at dette er måten å oppnå lykken på. Men lykke og selvrealisasjon kan ikke finnes i individuell isolasjon, mennesket er av naturen et politisk dyr, et zoon politicon, skrev Aristoteles.

Aristoteles påstår altså at Mennesket er et politisk dyr – vi kan spørre: Hva med eneboerne, er denne en inkarnert protest mot denne tanken eller forestillingen? ER Gud – et politisk dyr? Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, vi må videre.

Ifølge Aristoteles kan en gjenstands idé eller form, selv om denne ikke er noe materielt eller substansielt iboende eller foreliggende i gjenstanden, like vel ikke eksistere adskilt fra gjenstanden. Selv om det her altså dreier seg om noe mer enn materie. En manns kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen hans. For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, eller av de fire årsakstypene han opererer med, men av den funksjon som dens entelechy tilsier. Hvis en øks hadde en sjel, ville den være å hugge. Det samme, hvis ikke mer av det samme, vil da gjelde for mennesket. Mennesket «besitter» noe utover materie. Det bærer en gnist i seg, kan man si, et moment som riktig nok unnslipper Aristoteles hovedfokus, (som motsier Platons lære om idéenes transcendens). Hos Aristoteles dreier det seg om «immanens» for «alle penga». Hans fokus er konsentrert om det juridisk aspektet, ikke så mye av det religiøse. Det ser ut som om han like fullt forutsetter dem som likeverdige. Hans anliggende pro tempo avgrenser scoopet og horisonten. Han er en ad-hoc juridico tendert tenker.

Aristoteles beskrivelse av det harmoniske eller balanserte menneske gjelder fortsatt som ideal. Hans beskrivelse i så måte er blitt et ufravikelig axiom eller «kunnskap» i dag. Men i dag består balansen i å ha de riktige emosjonene. Dyden er blitt emosjonen, den korrekte emosjonen sett som en vesensegenskap ved menneske, ja, ved dette å være menneskelig overhodet,-  fordi de «korrekte» emosjoner er blitt selve definisjonen av mennesket, som vesen. (Man er blind for at dette er en attribusjon). Dyd er blitt gjort til et amalgam av emosjon og holdning. Besitter man denne dyden, behøver man ikke argumenter, og behov for selvtukt og selvforedling er et ikke-tema. «Godheten» regnes i dag som noe man enten har eller ikke har.  De gode forutsetter at deres godhet eksisterer som en egenskap, som en iboende egenskap, hos dem selv og deres kamerater i «ånden».

Balansen som Aristoteles etterlyser og fremstiller som et ideal, er da i virkelighet knust eller radikalt fordervet. Emosjoner erstatter dydene. Men dermed åpner man for eksistensiell vilkårlighet, subjektivisme og nihilisme. Vår kultur som kultur har mistet sine eksistensielle rammevilkår og dermed også sine estetiske så vel som etiske referansepunkter.

Vi er «lost», hvis alt håp er ute, hvis da håpet er ute. Vi finner håpet i en ny forståelse av hva juss og religion er, den vil tvinge seg frem og bli et gyldig imperativ.  Men det vil ta tid å finne ut av det. Opinionen er rigid, full av inertia og lite åpen for paradigmeskifte. Motstanden mot alt nytt er fanatisk, bornert og selvdestruktiv.

Men dermed har man skåret vekk noe av det dypt menneskelige sett i forhold til den judeokristne tradisjon: Eliten har dekonstruert menneskets kjerne og vesen som – ontologisk - primært et juridisk orientert og religiøst konstituert vesen. Vår tid har fratatt mennesket dets status som «homo adorans», som et vesen hvis vesen det er å forgude, eller dyrke i vid forstand, ikke bare sett som et intra-subjektivt individ, men i tillegg samtidig som et inter-subjetivt vesen, i radikal, metafysisk eller ontologisk forstand. Mennesket ikke bare trenger Gud. Mennesket er skapt ikke bare av, men også for Gud. Vi er faktisk skapt til å tilbe, vi er «homo adorans», i kortversjonen …

Vi er imidlertid ikke «alt er politikk», maktpolitikk og samfunn», vi har, hvis vi er åpne, vi står fortsatt i samfunn med Gud og det religiøse, og Gud er ikke bare skaper og opprettholder, allmektig og allestedsnærværende, men også, fremdeles: Dommer. Men dette underslås selvsagt, på bred front, i alle sammenhenger og relasjoner. Me: Gud «tenker» juss som religion, og religion som «juss». Han inngår pakter med mennesker. Han har skapt mennesket i sitt bilde og i sin likhet, et konsept som for øvrig ikke fins i islam og som gjør islam i prinsippet ute av stand til å tenke «person», jamfør det faktum at islamsk juss ikke akkurat innbyr til forståelsen for utviklingen av juridiske personer, selskaper som isolert kan påta seg rettigheter og forpliktelser uten at dette knyttes til enkeltmedlemmers disposisjoner, eller mangel å sådanne,  og utenfor disse selskapene, som om de var individuelle mennesker helt adskilt fra den juridisk personen. Person som konsept står svakt i islam. I kristendommen og jødedommen står begrepet person derimot helt i sentrum av alle tanker, situasjoner og begivenheter. I kristendom og jødedom kan vi snakke om er Jeg-Du forhold i gudsrelasjonen.

Vi skal i fortsetningen her ta for oss noen viktige hjelpemidler man kan bruke for å forstå både tekster, realiteter og mennesker av i dag, velprøvde metoder opp gjennom historien:

Først fra Store norske leksikon:

«I middelalderen ble den trefoldige fortolkningen utvidet til en metode for fortolkning der man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (latin quadriga). Det vil si:

    bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden

    allegorisk, om trosinnholdet

    moralsk, om det rette liv

    anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden.

Man mente at de fire meningene potensielt var til stede i Bibelens tekster, men ikke nødvendigvis i ethvert tekststed. Nikolaus av Lyras Postilla super totam bibliam (1322–39, senere med tillegg av andre forfattere) var et standardverk for middelalderens eksegese.

Den fir-foldige metoden kunne lett anvendes vilkårlig, og i senmiddelalderen, under reformasjonen, ble det et hovedanliggende å vinne tilbake til de enkle og klare meningene i Bibelens skrifter. Økt kjennskap til hebraisk og gresk fremmet utviklingen, og man søkte å forene denne språkvitenskapelige innsikten med det teologiske kravet om å tolke Skriften som tale om Kristus. Martin Luther var blant dem som ytet en viktig innsats i dette arbeidet».

Det leksikonet ikke nevner er, at det er fullt mulig å se de fire tolkningsmetoder som et nødvendig kontinuum og at helheten er større enn summen av delene. Det juridico-religico mennesket vil ikke ha noen problemer med å se at ingen enkelt tolkingsmetode kan utelukke noen av de andre. De henger sammen som en kjede som ikke kan brytes, og da uten at man bryter med den juridico-religico dimensjonen og «tilnærmingen» til virkeligheten som helhet, ikke bare som gjenstand for det snevert psykososiale blikk og fokus som er så «in vogue» i våre dager og som ligger under alt av det som finnes av noenlunde interessante og generelle diskurser og som vi her forsøker å kontrastere med termen, konseptet og kategorien Det religico-religico perspektivet.

Det dreier seg om fokus og fokusering, og hvis man mediterer på de ulike metodene, som alle egentlig er veier på den samme veien inn til en større helhet, verdi og betydning, vil man se at den bokstavelige fortolker – som type - ikke kommer så langt, at den allegorisk fortolker neppe får med seg hele bildet, idet han risikerer å miste realitetssansen, og man vil se at den anagogiske fortolker eller type lett blir like fjern som sentimental, både i sine tankeforutsetning og i sin «fremtoning» i det praktisk dagligliv, her og nå.

Quadriga kan i tillegg anses som en beskrivelse av mennesket i sin avhengighet stilt overfor verdens

empiri og viderverdigheter. Quadriga forteller noe om menneskets eksistens og grunnvilkår, noe om hva et menneske er i sin essens, nemlig også et tolkende vesen med et innebygd behov for tolking av fenomenene. Et juridico-religico perspektiv på tolkning kan berike alle, fordi tolking også er tolkning av en selv og fordi perspektivet i seg selv kan utvide virkelighetsforståelsen gi et tryggere grunnlag for beslutnigstaking og definisjonsmakt.

Nå dreier quadriga seg først og fremst om tolking av religiøse tekster, men dette betyr ikke at fortolkerne anses som isolerte, eller som om de befant seg i et vacuum, ikke tenker religiøst og juridisk, snarere tvert imot: Selve begrepet religion forbindes gjerne med «det som binder», religion betyr «å binde», «å binde sammen», alt under ansvar, alt under personlig ansvar ikke bare for den enkelte, men for alle de institusjoner individet var budet til og bundet av, stort sett alle plikter og alle rettigheter. Begge er religico-religico-fundamenterte, de avhenger både av religiøse og juridiske.

tankeforutsetninger. Religionen ble ansett som et «levende lim» som holdt kulturen og jussen sammen og som hele samfunnet og hver enkelt borger var avhengig av og fundamentert på. Quadriga kan også ses på som en del av retorikken, men igjen, retorikk trenger på ingen måte å isoleres fra det samfunnsmessige og politiske, - og – dypt – religiøse. Den gang quadriga holdt en høy stjerne, lå det i luften at tolkningsmetodene selvsagt hadde et overordnet juridisk-religiøst aspekt

Kan så quadria fortelle oss noe om våre egne tankeforutsetninger i dag? Jeg svarer ja, veldig mye.

Diskursen og debattene er en funksjon av den historiske og den moralske kategorien som tolkningsnøkler. Bildet av virkeligheten, religionen og jussen blir dermed nokså snevert utformet, menneskesynet og verdisynene, virkelighetsoppfatning og selve verdi-bildet, likeså. Det postmoderne mennesket er liksom kastet ut fra en helhet ned og ut i svært fragmentert, segmentert og svært relativisert og selvrelativiserende virkelighet, ut i et stort, men likevel trangt rom hvor alle kjemper mot alle samtidig som alle mener at ingen kan være bedre enn den annen, hverken på individnivå eller på det kulturelle, religiøse eller juridiske samfunnsnivå.

Vi trenger, som et zoon politicon pluss, altså, og som typer og fortolkere av tekster, personer og virkeligheter, mer av det anagogiske og bokstavelige, mer trosinnhold og mer tros- og håpsinnhold som «virkestoffer» eller agenser i de pågående diskursene, enn det vi opplever i dag. Vi må sekularisere og internalisere hele kvadriga for å få et mer helhetlig og reflektert syn på sakene og en mer bevisst holdningsdannelse blant folk, skal demokratiet fortsatt være til velsignelse for hele befolkning på lang sikt. Slik situasjonen foreligger i dag, halter quadriga, vi tolker den for snevert og som et isolert «fenomen» uten egentlig potens. Men dermed gjør vi oss selv en stor bjørnetjeneste idet vi utelukker eller blokkere veien frem til utsikt og forståelse for hele horisonten, både over, under, foran og bak diskursen. Vi går glippe av noe, ganske enkelt. Vi blokkerer kanskje til og med veien frem mot lykken selv. Vi skal være klar over at vi «gjør» dette «at the peril», under ansvar.

For å låne litt fra nettet, på engelsk, trekker vi frem tre begreper som alle bidrar hver for seg og samlet til diskursen, hvor og når nå den enn måtte foregå, nemlig Ethos, Pathos og Logos:

Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.

(Pathos or the emotional appeal, means to persuade an audience by appealing to their emotions. Authors use pathos to invoke sympathy from an audience; to make the audience feel what what the author wants them to feel. A common use of pathos would be to draw pity from an audience. Another use of pathos would be to inspire anger from an audience; perhaps in order to prompt action. Pathos is the Greek word for both “suffering” and “experience.” The words empathy and pathetic  are derived from pathos.

Logos can be developed by using advanced, theoretical or abstract language, citing facts (very important), using historical and literal analogies, and by constructing logical arguments).

Anvender vi de tre trianglene eller trigonene på dagens diskurs og samfunn generelt, vil det for de fleste være lett å gjenkjenne den pathos som driver debattene. Den drives av Pathos først og fremst, ingen over og ingen ved siden. I den grad Ethos gjør seg gjeldende, gjør den seg gjelden uten gudsperspektiv, og i den grad Logos er på banen – eller i arenaen – fritas den fra sitt ansvar under det juridiske, eller selve religionen, dypere sett.

Under slike omstendigheter blir det juridico-religico aspektet svært stemoderlig behandlet, hvis «behandlet» i det hele tatt. Og alt dette gjør debatten fattigere og snevrere og mindre viktig for mennesket som menneske enn hva den kunne ha vært.

Mennesker i dag ser ikke sammenhengen mellom mennesket som både et horisontalt-orientert vesen og et vertikalt vesen. Dagens paradigme forflater menneskets oppfatning av seg selv, det kjenner seg ikke lenger godt nok: «Menneske, kjenn deg selv», er blitt et tomt ord, en overflødighet, og da en overflødighet som i seg selv utarmer mennesket innenfra. Den fratar mennesket helt nødvendige kategorier som metafysikk og åndelighet og gjør menneskene sjelløse. Mennesket underkaster seg makten og materien og lar seg bestemme av verdisyn som utelukker det religiøse og det juridiske som en substansiell drivkraft i dette perspektivet.

Mennesket blir slik et snevert og målbart produkt av arv og miljø, og dermed tror man at alt er sagt, hvilket det selvsagt ikke er. Man tror da også følgelig, hvis man har et snev av gudsbildet i seg fremdeles, at man kan velge og skape sin egen Gud, i sitt eget bilde, og da aller helst en over-gud over alle guder og en gud man kan bli enig om, en gud som først og fremst er like god som dem selv. Man skyver da foran seg som «det gode» man er del av, og «et gode» som krever en slags sekulær dyrkelse, hvilket er en pervertering av begrepet «homo adorans» og hvor man da ender opp med å tilbe Idoler og det skapte til fortrengsel fra Skaperen av det skapte, selve Gud som er den virkelige skaper og ikke tåler noen ved sin side, i Kjærlighet. Hypermagikere av i dag dyrker seg selv, de er blitt «auoto-adorans», kan man si, selvdyrkere. De sette seg lett opp som guder med krav på tilbedelse.

Som vi ser over er inndelingen mellom pathos, ethos og logos gitt for å antyde retoriske virkemidler som en teknikk for å overbevise. Triangelet eller trigonen er ingen oppfordring til selvforedling eller selverkjennelse. Det er tilhøreren budskapet retter seg mot som er i fokus. Trianglene kan like vel godt inkorporeres i andre metoder for selvrealisering, se nedenfor. 

En annen vinkel på dette problemkomplekset, finner vi i følgende påminnelse:

Tre typer kunnskap: episteme er den intellektuelle kunnskapen, fronesis er den moralske klokskapen, dette å vite når og hvordan man skal bruke alle innsiktene og ferdighetene man har tilegnet seg, og tekhne den praktiske håndverkkunnskapen. (Fra kronikken: Kom og se kirkens fremvekst, Dagen 16. november 2018).

Påminnelsen referer seg til moderne, kristen misjon både utenlands og på hjemmeplanet. Den appellerer til fronesis som det best egnede middel eller den beste metode eller det beste pedagogiske virkemiddel for å drive bedre misjon. «Kom og se», som Jesus oppfordret til, må erstattes av filosofenes «gå og tenk».

Tendensen i oppfordringen går mot den emosjonelle tilnærming og fjerner seg fra en juridico-religico tilnærming. Emosjonene verdi settes høyere enn intellektet muligheter. Men det forfatteren ikke ser, er at det er med den intellektuelle kapasiteten sin han «ser» og forholder seg til alt dette. Han forutsetter et naturlig underordningsforhold av de han vil vi skal misjonere overfor. Han er pedagog og en pedagog er avhengig av epsiteme og logos. Vi ser at «det intellektuelle» er utsatt for et dobbelt forsøk på å gjøres irrelevant. Det lover ikke nødvendig vis bra. Emovasjonen kommer foran eksistensen, så å si. Det synes lettere å forme mennesker til Kristus ved å emovere, på bekostning av å intellektualisere. Det nærmer seg hypermagi.    

Kabbala og Livets Tre:

I den jødiske mystikken Kabbala finner vi det jeg vil kalle et fundamentalt flytdiagram som kalles Livetes Tre, et av de to treene i edens have og det treet som Adam og Eva kunne spise fritt av – en mulighet de mistet da de ble utdrevet fra haven. Det treet, eller flytdiagrammet, vi har til rådighet i dag, og som noen vil si de kan spise av, er ikke identisk med det opprinnelige treet, som Gud hadde plassert i haven. Jeg tror at f eks Platon vill ha kalt flytdiagrammet eller treet vi har til disposisjon i dag kun er en avbilding av selve Livets Tre i form av en avglans, eller en idé som gir oss en aning, men som vi like vel aktivt kan nærme oss via visse teknikker og metoder. Vi kan, så ås i, forsøke å etterligne eller mime treet i all dets dynamikk. Vi kan trekke på dets kraft og bli foredlet idet treet stiller oss overfor eksistensiell utfordringer. Vi inviteres til å ta imot treets kraftfelt og spenninger. Treet kan derfor hjelpe kristne til en bedre forståelse både for behovet for syndserkjennelse og syndsbekjennelse. Den sentrale sefirah blant de 9 andre sefirot (eller gudsemanerte potensialiteter) på treet heter Tifharet, et konsept som forbindes med hjertet og kjærligheten. (Alle konseptene har «hjemmel» i Bibelen). Vi snakker ikke bare om å forsøke å strekke oss opp utover oss selv, for å bli renset, eller på magisk vis tilegne oss mystiske krefter som vil gi oss umiddelbare fordeler på livsmarkedet, snarere tvert imot. Det er snakk om å strekke oss etter et ideal i det rent jordiske dagliglivet, som interagerende personer, og at vi har muligheten for til en viss grad å gå opp i idéen. Vi snakker også om sefirotene som typer og rollemodeller, at vi må eller bør ha dem for å ha noe eller noen å se opp til og etterligne. Faren er der når man tror at man kan overgå eller har overskredet idealet, (et ideal som faktisk ikke er ideelt, men idealt! Her lurer faren med den uendelige regress)).

Livets tre kan sees på som et svar på Platons hulelignelse, det kan presentere en «vei ut av det» og en «vei videre» når man er kommet ut av det. Platons lignelse forteller at mange mennesker er som huleboere som sitter i sin mørke hule. De sitter med ryggen vendt bort fra utgangen og stirrer på huleveggen hvor de ser skygger som avtegner seg av den virkeligheten som foregår eller passerer forbi utenfor i det virkelige liv.

Lignelsen skal fortelle oss at det er slik fatt med hver enkelt av oss, også Platon selv, vil jeg hevde. Men Platon hadde tilkjempet seg er erkjennelse av at det virkelige bare fantes i idéverden, altså den verden som metaforisk sett befinner seg utenfor hulen og ikke på selve huleveggen, slik huleboerne oppfatter det. Man skulle da tro at huleboere som blir fortalt om hvordan alt henger sammen, vel, så ville huleboerne komme ut for å friste en tilværelse i samsvar med virkeligheten. Om Platon mener at det lar seg gjøre å overtale huleboerne til å ta steget ut, er jeg ikke sikker på, men jeg mener å ha hørt at huleboerne, etter å ha vært i lyset utenfor en stund, foretrakk å gå tilbake til hulen. Uansett: Lignelsen forteller oss mye om menneskets tilstand.

Ingen vet om Platon kjente til Livets tre slik det blir beskrevet og «behandlet» i Kabbala, men jeg tror Platon hadde vært villig til å forsøke det, hvis noen hadde vist ham det og tilbudt ham veiledning. Kabbalister er for øvrig svært påpasselig med å bemerke at «treet» ikke akkurat er ment for ungdommer, det passer best for modne, gifte menn. Det samme sa forresten Platon til ungdommen: Å begynne å drikke vin var noe som passet best for modne menn, ikke for studenter eller umodne jyplinger.

Jeg tror at et kort blikk på treet kan fortelle oss noe om hvor «på treet» dagens diskurs befinner seg i Vesten i dag, (se under):

se her, fra nettet

Sefirah Dignatory:

 Keter (Crown; Divine Will) = Voluntas (Will)

 Hokmah (Wisdom)         = Sapientia (Wisdom)

 Binah (Intelligence)        = Veritas (Truth)

 Hesed (Mercy, Love)     = Bonitas (Goodness)

 Gevurah (Strength)       = Potestas (Power)

 Tifaret (Beauty)               = Virtus (Virtue)

 Netzah (Endurance)      = Eternitas (Eternity)

 Hod (Majesty)                  = Gloria (Glory)

 Yesod (Foundation)       = Magnitudo (Greatness)

her

Sefirotene – eller skålene - «kler seg» i ord eller betegnelser, eller bedre: i begreper, som f eks i «krone», visdom, intelligens, nåde, strenghet og makt, seier og majestet.

Ordene tilsvarer konsepter som faktisk forefinnes i enhver «sjel», dvs i ethvert menneske. (Mennesket er ingen tabula rasa, en ubeskrevet tavle ved fødselen) Menneskets sinn er stint av reseptorer for disse konseptene. Konseptene er konstituerende. De er metafysisk nødvendige for enhver psyke og blir de ikke aktivisert, svinner de med det resultat at jo mer de svinner, jo svakere og mindre «helt» blir mennesket som et potensielt lykkelig, positiv og reelt bidragende menneske, og mennesket som en «fullverdig» person.

Set ovenfra og ned illustrerer treet at det i det innerste mennesket faktisk finnes to søyler. Den ene siden representerer det feminine og mottakende og i noen tilfeller passive. Den andre siden viser den aktive, produktive eller sunt aggressive «siden». Hvis søylene ikke står i likevekt, stenges veien inn til og fra Tifheret, hvor barmhjertigheten og skjønnheten «bor» og virker, både på og i selve treet, og i menneskes eget indre og i ulike rom. Sefirane er ikke passive, de er høyst aktivt virkende i relasjon, i seg selv forløsende maktsentra som aktiviseres av bevissthet om og relasjonen til dem, og det er nettopp hensikten med mystikere bruk av treet som en metode og «teknikk». Å kjenne sefirotene – på kropp og sinn – er derfor å kjenne seg selv. Jeg vil si: Kjenne seg selv også som et juridico-religico menneske, ikke bare som et følende eller emoverende menneske. Det emoverende menneske er det hypermagiske menneske. Det er mennesket som konstruere «godhet» til fordel for seg selv som en vare og et objekt man kan manipuler med for å skaffe seg falsk anerkjennelse, beundring, ja, etterspørsel etter en og tilbedelse. Se her et tablå med linker til hypermagi, sosialøkonimiske teser om godhet, det juridico-religico mennesket  osv

Det emoverende, hypermagiske menneske tror og føler at søylen med sefirotene Intelligens, Makt og Majestet «tilhører» dem og deres selvbilde eksklusivt og spesielt. De frykter og stenger seg ute fra Visdom, Nåde/Kjærlighet og Seier. De umuliggjør dermed tilgangen til og veiene til og fra det sentrale: Tipheret.

Det emoverende menneske fratar seg dermed fleksibilitet og kreativitet, de «forsmår» sin motside og blir gående ensomme, overlatt til seg selv og sin selvvalgte blindhet. Det blir rigid, fanatisk og benektende. De befinner seg – objektivt og analytisk sett  - i indre ubalanse, de «luter» kronisk over til den ene siden, de tar sin tilflukt der og trøster seg med overbevisningen om egen «godhet», en egenskap de tror at bare dem selv har eierskap på. De vil ikke «snakke» med det juridico-religico «fri-bundne» mennesket. De forakter slike mennesker. De kritiseres og hånes for å være kalde og mindre gode, i den grad de kan sies å være gode i det hele tatt, sett fra deres side. De oppfattes snarere som direkte, empirisk eller til og med ontologisk onde.

Et eksempel på alt dette var da NRK i en enquete på stedet og i forbindelse med flyktningestrømmen over Storskog i Finnmark for fem år siden fikk servert påstanden om at «Sylvi er ond», fordi hun ville stoppe strømmen. Dette ble altså sagt av et menneske, en kvinne, i et kortintervju som skulle lodde stemningen blant folk. Påstanden denne kvinnen kom med, kan betegnes som «emoverende» betinget. Fraværet av det juridico-religico aspektet var påfallende, og NRK virket fornøyd med at påstanden ble kringkastet ut over det ganske land. NRK gjorde seg dermed solidarisk med påstanden, NRK lot seg diktere av emosjonene. NRK «glemte» den andre siden av treet. Påstanden kom ensidig fra den ene siden av Treet. NRK fremsto da som ensidig, bornert og fordomsfullt uten skjellig grunn. Kanalen maktet ikke å formidle et balansert eller harmonisk bilde av realitetene. Trenden ellers i etterfølgende programmer gikk i samme retning. Det vi kan kalle den ensidige og snevre emosjonelle tilnærming til tingene kan på lang sikt vise seg å utløse en større reell tragedie. 

En annen metode for selvforedling via tilegnelse av metafysiske egenskaper og erkjennelser, finner vi i Eneagrammet.

Eneagrammet skjematisk fremstilt:

1. The Reformer

2. The Helper

3. The Achiever

4. The Individualist

The Investigator 5.

The Loyalist 6.

The Enthusiast 7.

The Challenger 8.

The Peacemaker 9.

Eneagrammet har i likhet med det kabbalistiske treet to sider som «krever» balanse, men eneagrammets hensikt er å bestemme ulike mennesketyper ut fra «tester» hvor kandidaten individuelt krysser av for spørsmål som stilles. Ved å avgi svar, kan typen bestemmes, ut fra gitte definisjoner og ut fra de ulike «lidenskaper» eller så å si automatisk dirigerte «fristelse» han drives frem av og som han «røper» ved sine egne svar på spørsmålene. Han svar er dermed ikke svar som svar eller fasiter på en test med påfølgende beregning av en koeffisient.

Svarene kan betraktes som en «karikatur» av personene selv, eneagrammet er for så vidt alltid flyktig eller mangetydig, det angir en retning, en trend eller tendens. Den enkelte som tar «testen» tilhører - i sin beskrivelse eller konklusjonen - én og bre én av de ni typene, (dette til tross for at enkelte kan oppleve å «oppå» en eller flere andre personlighetstyper under veis!).

Men hver type kan lære seg å «trekke» både på egne og andres positive egenskaper. Muligheten åpner seg da for et mer «holistisk» liv hvor man bedre an aktivere de gode egenskapene og slik skaffe seg bedre harmoni, både eksogent og endogent, og interpersonlig. Eneagrammet vil kunne bidra til å «se» andre mennesker på en annen og mindre overflatisk måte.

De fleste som kommer i kontakt med eneagrammet synes å kunne lære mye om seg selv og andre mennesker ut fra typebeskrivelsene, og særlig i USA er eneagramet blitt en storindustri.

De emoverende menneskene vil med stor overvekt sannsynlig vis befinne seg i typene 2, 3, 6 og 7 mens det juridico-religico mennesket, som typer, vil befinne seg innenfor typene 1, 4, 8 og 9.

I praksis vil imidlertid typene overlappe hverandre og bildet kan ikke legges fast en gang for alle.

 

 

• The intellectual center is particularly associated with types 5, 6, and 7. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "thinking" issues related to fear.
• The emotional center is particularly associated with types 2, 3, and 4. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "feeling" and "image" issues related to anxiety and depression.
• The instinctual center is particularly associated with types 8, 9, and 1. People with one of these dominant type patterns are largely motivated by "gut" issues related to anger.^[22]

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Enneagram_of_Personality

Vi avslutter med noen betraktninger til fundering og fordypning over Sokrates, hvis største elev var Platon:

Sokrates apologi pro vita sua hans rettferdiggjørelse av sitt liv. Sokrates grunnleggende overbevisning er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg. Poenget hans er at hvis du virkelig forstår det, i den dypeste mening av ordet, at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. Omvendt, hvis du gjør det, viser det at du ikke virkelig dypt og inderlig har forstått at det er galt. Konsekvensen av dette er at rett handling avhenger av kunnskap. Hvis vi virkelig visste hva rettferdighet var, ville vi med nødvendighet gjøre det rette. Jakten på kunnskap og vår streben etter å gjøre det rette er ett og det samme, (hva med Goethe: Wer eben strebens sich bemyt … ?).

Man har en plikt overfor seg selv, ikke bare overfor gudene .. eller loven … eller noen andre autoriteter. Sokrates ville heller dø enn å slutte å si det han mente var rett. Svarene gjenstand for spørsmål. Sokrates Identifiserer dyd med kunnskap, i motsetning til Augustin og Platon.

Akademi er navnet på huset hvor Platon bodde.

Platon bodde.