Det er noe patetisk over appeller som slenges ut i tomme luften og som ikke har noen tydelig adressat, annet enn i hodet på en redaktør. Det hjelper ikke stort da for appellanten å peke på en rekke anklagepunkter som hen er i sin fulle frihet til å fremsette og som hen ellers kan ha enn relativt god grunn og begrunnelse for å fremsette.
Verre blir det hvis appellen kan oppfattes som en formulert resolusjon som retter seg til folk flest og til myndigheter av ulike slag, partier, foreninger – avislesere eller – Stortinget og alle stortingsrepresentantene, i alle verdens land, så å si.
Uten en klar adressat, kan en slik resolusjon oppfattes som
patetisk, og som et vink om at det som virkelig er om å gjøre for forfatteren
er å få oppmerksomhet, slik at alle som kommer under vær med appellene eller
resolusjonen skal være klar over at forfatteren er «på den rette siden» eller
at spesielt han, som forfatter, har de virkelig gode, korrekte emosjoner, og at
hen allerede i utgangspunktet er moralsk, politisk og teologisk uangripelig. En
slik forfatter driver med andre ord med godhetsposering, mer enn med politikk
og berettiget etikk.
De aller fleste skrivende og tenkende mennesker vil vokte seg vel for å bli beskylt for å bli oppfattet som et slikt emosjonelt korrekt menneske. Det hefter noe ekkelt og illevarslende over slike posører.
De tror på narsissistisk vis at saken primært handler om dem
selv, ikke om saken selv. De inntar en posisjon i diskursen som utgir seg for å
være av særskilt viktighet. De snakker f esk som om de var store statsmenn i
vanskelige situasjoner og der det gjelder å gi folk et riktig bilde av hva
saken virkelig gjelder. Slike «statsmennesker» avføder ikke resolusjoner. De
retter heller ikke appeller til en gruppe på en måte som kan medføre tvil om
hvilket folk eller gruppe det her er snakk om, og som saken virkelig angår, hva
angår liv og død, i en kamp på liv og død. De virkelig statsmennesker på vegne
av mennesker som står dem nær, som deler samme tradisjoner, ideologi, tro og
verdisyn, som f eks en hel nasjon, som er direkte involvert og som «kjenner skoen
trykk» konkret, og føler «saken» for øvrig på kroppen.
Det ligger noe virkelig patetisk hvis appellen eller
resolusjonen fremsettes helt generelt, på rent generelt grunnlag eller på
grunnlag av universelle prinsipper som antas å gjelde overalt – bortsett fra
visse svært ubehagelig og umoralske referanser - på vegne av andre enn de den opprinnelig
var ment konkret å tjene eller forsvare, vendt mot de som altså kjenner det på
kroppen. Det blir patetisk å hevde at de moralske prinsipper og den etikk som gjelder
hos oss, her på vår lille tue, skal gjelde overalt til enhver tid og for evig. En
slik påstand, med krav på å være objektiv sann og gyldig, minner veldig
sterkt om hva bare de meste
ekstremistiske islamister vil mene, når de påstår at de har en plikt og en rett til å fordømme – og faktisk også
drepe folk - av en annen mening og folk med helt andre perspektiver og verdier
eller troer. Det sier seg på den annen side også selv at ingen i dag vil kunne
påstå at hyperliberal «laizze fair»-politikk er en universelt absolutt gyldig
plikt for alle til å større på ethvert sted og til enhver tid, til evig tid,
overalt.
En resolusjonsmaker eller appellant fra Norge, beskriver det
slik:
De brutale myndighetene i … brenner
kirker, jevner landsbyer med jorda og henretter ledende aktivister for
demokrati.Og:
Vi kan ikke la dette skje, (skriver forfatteren).
Kommentar: Hvem er «vi» her? Forfatteren må gjerne fantasere om en stor tilhengerskare som vil følge ham, støtte ham og knele og arbeide for ham. Det er hans full rett. Men kan jeg anbefale at en «stor skare» skal følge ham og akseptere meningene han har og de fakta han forsøker å begrunne seg med, uten å mukke, så å si?
Nei, jeg vil ikke anbefale noen å bite på forfatterens agn. Man skal gå til helt andre og mer pålitelige og mer rasjonelt rettede kilder enn det forfatteren kan «tillate seg» å fremlegge. Forfatteren er primært interessert i det emosjonelle aspektet, ikke det rasjonelle aspektet, som grunnlag for å ta stilling i en høyst komplisert konflikt, spesielt når forfatteren tar «motstandsbevegelsenes» fremstilling for god fisk uten forbehold og uten hensyn til eventuelle helt spesifikke forhold som kan gi rom for et dypere og mer rettferdig generelt skjønn enn det forfatteren er villig til å tilstå de brutale «myndighetene».
At myndigheter – i prinsippet - tyr til voldelige metoder,
kan være høyst berettiget, legalt og legitimt. En motstandsgruppe – i hvilket
land et nå enn er - har ikke alltid rett fordi de finner å måtte væpne seg å
begynne å bruke ulovlig vold. Hvis palestinere som bruker terror har rett
automatisk fordi de bruker terror, legitimerer ikke dette terroren i og for seg. Hvis
muslimer i den kinesiske Xiang provinsen blir utsatt for vold, betyr dette ikke automatisk at de
kinesiske myndigheter kan sies å handle eller reagere ulovlig og med ulovlige
midler, hvis opprørerne ikke oppviser noen form for moderasjon på sin side,
hverken før eller under. Og slik kan vi fortsette. Brøt f eks USA og
verdenssamfunnet menneskerettigheten i Afghanistan etter 9.11? Vil forfatteren
kalle nåværende og tidligere talibaner for motstandsfolk og motstandsbevegelse? Vil han kalle dem f eks «håpets
forkjempere» mot «ekstremt nasjonalistiske muslimer»? Vil han
kalle amerikanernes krigføring i Afghanistan et uttrykk for ekstrem
nasjonalisme paret med brudd på menneskerettighetene og trosfriheten, f eks?
Vil han kalle palestinsk motstand og terror mot Israel og israelere for nasjonalistisk
– eller umma-nasjonalistisk - begrunnet? (Nei, jeg tror ikke det; han våger
ikke).
Forfatterens «resolusjon» er vag og henger som sagt i luften, for det meste forankret i forfatterens egne emosjoner. Den mangler fundament i begge parters forhold og er derfor strengt partisk og derfor urettferdig og nedlatende – for ikke å si «imperialistisk» eller supremaschistisk. Dens aller viktigste funksjon er å tilstrekke seg følgere eller tilhengere og sympatisører, implisitt på den mest emosjonelt betinget politisk korrekte side.
«Resolusjonen» eller «henstillingen» impliserer også i ikke
liten grad at forfatteren ikke unner sitt kristne publikum en selvstendig tanke.
Han forutsetter at «flokken» ikke er verdig annet enn en rent følelsesmessig
tilnærming og hvor han tar det som en selvfølge at de vil tro at nettopp hans
emosjoner er de korrekte og veldig få andres hvis i det hele tatt noen. Han ser
med andre ord ikke bare ned i forakt på sitt publikum, han forlanger i tillegg
«dyrkelse» eller anerkjennelse i tillegg til misunnelse.
Resolusjonens form minner om slagord som f eks «Ingen rasister i våre gater». Hvem kan være uenig? Vel, hvis det skulle vise seg at islam er en rasistisk religion og stadig flere muslimer tok til gatene for å fremme sin sak i stadig større og stadig mer systematisk organiserte demonstrasjoner?
Ut fra det resolusjonsmakeren har skrevet tidligere, kan man
få seg til å tro at han ville ha underskrevet på et opprop om «Ingen
nasjonalister i våre gater» – eller i vårt land, overalt. Er han imot EU? Vel, er han da
selv ikke nasjonalist, eller patriot? Hva med: Ingen religiøs ekstremisme i
vårt land?
Det er synd at en slik forfatter blir gitt så stor plass om
han får i den ellers så kristelig korrekte avisen Dagen. Ved å gi ham plass,
gjør de seg selv til tilhengere av den samme overflatiske stoffbehandling som
forfatteren selv har gjort seg avhengig av. Dagen gjør seg dermed selv en stor
bjørnetjeneste samtidig som de gir normativt uttrykk for hvilke ideologiske og
føle-nivå avisen selv mener kristne bør legge seg på.
Hvem snakker resolusjonsmakeren på vegne av? Hele det norske folk? Kongen i statsråd? Alle mennesker av god vilje som føler at de tenker og føler emosjonelt korrekt, og derfor agerer og holdner sant, til enhver tid? Både formuleringen og intensjonen henger i luften. Den eneste appellinstans er emosjonene: forfatteren vil rør noe ved deg, ja, han formulerer sin oppfordring eller fordring til deg som en et imperativ om å ha de korrekte emosjoner. Han skriver med påholden penn, over lesernes hjerter, så å si, han vil at leseren skal servilisere seg under hans premisser, på hans egne betingelser. Han vil at leseren skal innordne seg og bli like servilt betinget emosjonelt korrekt som han selv vil gi inntrykk av at han er.
For å oppnå resultatet av dette behovet eller dette ønsket, benytter han seg så av billige retorisk triks. Han villeder i stedet for å veilede, fordi han appellerer kun til emosjoner og empati. Han velger å stille ledende spørsmål og gir selv sine egne ledende svar. Han krever at du skal bli mer empatisk, mer emosjonelt korrekt enn du kanskje er. Han vil gi deg skyldfølelse og mot deg har han nå mobilisert et «stort» eller «støre» Vi.
Så hvem kan motstå? Hvem tør å tenke selvstendig?
Forfatteren er tydelig vis svært redd for folk som tenker selv. Derfor ønsker
han å føle, på dine vegne, og samtidig gi deg en skyldfølelse for at du ikke
tenker og føler akkurat som han selv (eller slik han selv burde føle, agere og emovere,
hvilket jo er umulig å bevise eller motbevise og hvorpå forfatteren da gjør det
svært lett for seg selv å fremstå som den som forfekter sannheten i håp om å få
ettermæle som sannsigeren selv.
Videre, av samme forfatter: Myndighetene
har utført forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. De driver systematiske ødeleggelser, fordrivelser,
tortur og drap for å knekke demokratibevegelsens kamp mot og de væpnede motstandsbevegelsene
blant de etniske minoritetsfolkene.
Kommentar: Hvem er motstansbevegelsen her? Vel, vi får ikke vite det, i første omgang. Men bruken av selve betegnelsen motstansbevegelsen er selvsagt ment å gi assosiasjoner, til vår Motstandsbevegelse her i Norge og ellers mot nazismen under siste verdenskrig. Ved å bruke denne betegnelsen forsøker forfatteren å forsikre om at han er på den riktige siden, ikke bare i dag, hvor vi ikke forsmedes og forkleines av nazistiske myndigheter, men også den gan, under krigen. Forfatteren forsikrer om at han var på den riktige siden den gang, slik han er det i dag.
I seg selv er dette et lett gjennomskuelig retorisk knep fra forfatterens side. Han forbereder lesere på at han snakker sant og at han er moralsk og «faktisk» uangripelig, for hvem kan være mot «motstandsbevegelsen»? Og hvem vil vel ikke være på «den riktige siden» den gang som nå?
Forfatteren gjør her bruk av ledende påstander; han er ute
etter å påvirke sine lesere i «riktig» retning, samtidig som han advarer
eventuelle kritikere både av hans person og hans vinkling: Hans ukrenkelige og
for ham uavhendelige premiss er at han har rett og eventuelle kritikere tar
feil. Det er en advarsel om at kritikere bare må passe seg, ellers …
Videre: Nå svirrer ryktene om at mange flere av de som allerede er dømt til døden, også vil bli henrettet.
… De som har mest grunn til å frykte at de blir hentet frem
for eksekusjonspelotongen, er de som har flere dødsdommer
for kampen mot myndighetene.
Tiden for et mulig kompromiss er over …, myndighetene har
etter kuppet … i fjor, møtt en motstand mange ikke trodde var mulig. Deres brutalitet har for første gang samlet alle
minoritetsfolkene …… en rekke delstater med etniske minoriteter har det lenge
vært motstandsgrupper som har kjempet for uavhengighet …
Kommentar: Kampen mot myndighetene likestilles her med en motstandskamp mot myndigheter som for alle praktiske formål for forfatteren her fremstilles eller underforstås som noe nært «nazistiske myndigheter». De som er imot disse myndighetene får dødsdommer, noe som presumtivt her fremstilles som selve erkekriteriet på et nazistisk myndighetsstyre. Motstandsgrupper er å likestille med våre høyst berettigede motstandsfolk og deres innsats under krigen. Ikke rart da, at forfatteren går inn for våpna motstand mot myndigheten i det landet det her konkret er snakk om, et land som ligger på den andre siden av kloden og altså svært langt hjemmefra. Det er liten tvil om at forfatteren her er ute etter å høste billig poenger. Hvis du ikke er med ham og støtter resolusjonen hans, er du landssviker, intet mindre … det ligger en vanvittig aggresjon under denne resolusjonen og dens indre retoriske mekanisme, pluss en aggresjon som kan tjene til å styrke forfatterens selvbilde. Han tiltar seg retten til å oppføre seg som en stor statsmann, som en Winston Churchill, eller andre av noen tilnærmet format. Teksten hans lyser av mindreverdskomplekser som krever sin utløsning. Han oppnår kanskje en indre følelse av at nå er alt i balanse og han selv gjenstand for den høyeste anerkjennelse. Men for å få tilfredsstilt dette, må han altså klebe nazisme til de myndighetene det her er snakk om. Fra før av har forfatteren ikke nølt med å beskrive Putin som fascist, så denne «vendingen» ligger antakelig svært naturlig for ham å benytte seg av, alt for at leseren skal loses frem til de riktige synspunktene, som er forfatterens egne oppfatninger.
Det ligger en nær sagt djevelsk strategi for selvhevdelse i
resolusjonen. Alle skal vite at han var på den riktige siden under krigen.
Hvorfor er dette så viktig å vise eller bevise for forfatteren?
Videre utlegger forfatteren seg slik:
… ungdom som ga opp fredelige demonstrasjoner.
Betydelige deler av … er ikke under myndighetenes
kontroll. Derfor skjerpes maktbruken.
… Etter et sammenstøt med motstandsbevegelsen startet
hæren i september ødeleggelsen av …
Kommentar:
Forfatteren gir her sitt ja til voldsbruk – og dette kan i og for seg være helt legitimt, men selvsagt ikke alltid. Man skal nok ha mer innsikt i forholdene forfatteren her behandler. Og dessuten: Hvilke er myndighetene han her snakker om sine begrunnelser for sin hardhendte oppførsel? Får vi noe innsyn i hva forfatterens motstandere virkelig tenker og hvilke intensjoner de har også på lengre sikt? I hvor stor grad og hvor lenge har myndighetene nettopp unnlatt å bruke vold? Dette får ikke leseren vite noe om. Forfatteren synes å ha stor interesse av å nekte både seg selv og sine lesere vesentlige informasjon nødvendig for å anvende tilstrekkelig og nødvendig god dømmekraft. Forfatteren synes ikke å være interessert i å lytte på dette øret, selvbeleilig nok, og feigt nok. Han tror han er så suveren, at han kal tillate seg å være fullkomment overflatisk i den den retningen, et ytterligere moment som taler for at forfatteren er mer interessert i sine egne og andres emosjoner enn i saken selv, sett i et større perspektiv. Forfatteren driver ganske enkelt et gedigent og ubludt forsøk på generell følelsesmessig utpressing. Faktum er at ingen kan kreve av noe menneske at det skal utvise så dyp empati for en sak, som forfatteren her forutsetter at en kan. For å oppnå en adekvat forståelse av hvordan og hvorfor myndigheten det her er snakk om tenker og begrunner seg som de gjør, skal det nesten en særs privilegert guds nåde til, en nåde forfatteren tror han på sin side ganske glatt eier og som han så beklager i all offentlighet at så få andre er i besittelse av.
Det ligger med andre ord opp til en følelse av en moralsk overlegenhetsfølelse som kan minne om moralsk og emotiv eller emotativ begrunnet megalomani. Forfatteren gjør seg til det jeg kaller hypermagiker. (Og jeg sier dette vel vitende at det her ikke dreier seg som noen klinisk fjerndiagnostisering fra min side, men det jeg tillater meg å gjøre, er å gå på personen selv, uten at jeg vil karakterisere denne tilnærmingen som et direkte personangrep eller noe ønske om å begå karakterdrap eller noen form for reell ærekrenkelse – dette fordi forfatteren har bør betraktes ut fra en mer generell tilnærmingsmåte til et mer generelt problem og det jeg kaller SAP-paradigmet med ledsagende formuleringer som «servilt betinget emosjonelt korrekt» etc, Jeg plasserer forfatteren i en kategori, kan man si, og ser ham som type eller eksempel og ikke som det individet han nå engang er).
Forfatterens hypermagi ligger i dette at resolusjonen hans må ses i sammenheng med den egeninteresse han måtte ha av å fremsette resolusjonen. Igjen kan si at forfatteren her er helt uten egeninteresse og helt uten behov for «å få noe igjen» for hva han bringer til torgs. Han servere ikke bare fakta, nei, han forsøker å påvirke folk, få dem til å tenke og føle i andre baner, utover fakta. Emosjoner skal tumfe fakta, faktisk. Han oppfordrer – derfor - faktisk folk til å støtte bruk av voldelige midler, fordi kompromiss ikke lenger er mulig.
Forfatteren bruker de påførte lidelsene i landet til å
begrunne hvorfor vold må anses nødvendig. Begrunnelsen vil da fungere som en
magisk maktoverføring fra folkets lidelser til forfatteren egen psyke. Jo mer
han sympatiserer med bruk av vold som konfliktløsning, jo større mental makt
overfører konflikten til ham selv og jo mer moralsk overlegen vil han selv føle
seg i sin selvsikkerhet.
Forfatteren sitter trygt i sin redaktørstol her i landet, men de høyst ledende i alle spørsmål og svar arbeider for at han kan vise til at han bruker sin posisjon som uansvarlig redaktør på en emosjonell korrekt måte. Vi her i landet verdsetter ytringsfriheten og trosfriheten veldig høyt. Vi vet at ytringsfriheten er en forutsetning for den politiske friheten og selve demokratiet og folketes velbefinnende og mulighet for å blomstre. Samfunnskritikk både her og der ute gir dermed et helt unikt grunnlag for å oppnå (egofokusert) anerkjennelse på det personlige planet – derav egeninteressen i å drive samfunnskritikk.
En redaktør kan beklage og rette opp feilaktigheter og gå videre som om ingenting og til og med få cred for akkurat det. Den samme mulighet eksisterer ikke i samme grad for politikere, selvsagt
Vi har dessuten den skråsikre oppfatning her i landet av at det er de frie ytringene som forteller sannheten, ikke nødvendig vis de til enhver tid sittende politisk myndigheter.
Prima facie tar vi derfor redaktørenes parti allerede i utgangspunkter, særlig der politikerforakten er stor fra før av. Forfatteren kjenner derfor det potensiale som ligger i resolusjonsfenomenet som sådant og den høye verdi «de riktige» og korte nok slagord vil ha som ideologisk normdannelse og fundament for «folkets» lystring eller servilisering. Få ting er i dag mer identitetsskapende på det politisk-kulturelle området enn lettoppfattelig symbolbruk og slagordpreget «argumentasjon».
(Vi husker Støre og hans ønske om å skape et støre nye, kommunitarianske, Vi). I seg selv kan dette selvsagt innebære en svært betenkelig bruk av ytringsfriheten. Man flytter tankeprosessen fra det rasjonelt begrunnede rasjonelle til det emosjonelt korrekte irrasjonelle.
Redaktører eller resolusjonsforfattere må derfor ha en presseetisk plikt til å trå varsomt og helst aldri oppfordre til voldsbruk, hvor den nå enn skjer her i verden. I vårt tilfelle her, passerer redaktøren eller resolusjonsforfatteren her en grense i og med at han i ett konkret forhold faktisk støtter voldsbruk, i hvert fall indirekte, i og med at han ikke tar klart avstand. Han begrunner sitt standpunkt med at myndigheter bruker ulovlig vold og står for en brutaliserende politikk som må stoppes, med alle midler, så å si, og her tar jeg neppe for sterkt i.
Forskjellen mellom et politisk lovlig og formelt riktig fattet vedtak og en resolusjon eller appell, er som alle vet fundamental. Politikere som bidrar til vedtaket er alle ansvarlige og må ta følgene ved nyvalg. En redaktør, derimot, vil bli sittende. Han har jo bar gitt uttrykk for sine meninger og den måten han synser på. Lesertall og sviktende profitt kan så avgjøre redaktøren eller forfatterens skjebne og derfor blir da også redaktører sittende mens politikere blir vraket. Redaktører kan derfor sies å ha større makt enn politikere. De kan appellere til emosjoner i det uendelige, mens politikere (og reelle velgere) først og fremst må ta hensyn til forholdene på bakken i det timelige. Og det er her Dagen nå etter min mening svikter både seg selv og sine lesere. Både avisen og forfatteren tror at det er mer å hente på normativ eller preskriptiv formidling av emosjoner enn formidling av deskriptiv formidling av fakta, faktahistorikk i utvidet kontekstuell sammenheng og betydning, kan vi si, inkludert ideologikritikk.
Forfatteren og redaktøren i denne saken, har tidligere vist stor interesse for at kristne og muslimer finner sammen i en felles strategi mot de angjeldende myndigheter og at dette i seg selv viser at et samarbeide mellom «trosbrødre» også her i landet eller i Vesten i sin helhet ikke bare er fullt mulig, men også ønskelig. Mot dette samarbeidet står nasjonalisme som en styggedom pr definisjon, enten det er hindunasjonalisme eller buddhistnasjonalisme.
Kriten tro og islamsk tro har dermed – i hvert fall på det abstrakt-emosjonelle området, fått en felles fiende, som begge religioner må beskyttes mot. Selvsagt innebærer så dette en apologi for islam som ideologi eller tro og forutsetningen synes å være at redaktøren og resolusjonsmakeren sammen med avisen Dagen faktisk promoterer den villfarelse det er å identifisere Gud med Allah, (hvilket i seg selv oppfattes som en fornærmelse eller en blasfemi mot alle muslimer). Like vel dyrker redaktøren og Dagen frem dette bildet, som om det skulle være en sannhet over alle andre sannheter. Man kan da si at Dagen og redaktøren faktisk gjør seg til «universelt og normativt servilt betingede emosjonelt korrekte forsvarere» av islam som sådan.
I seg selv kan denne strategien bare styrke islam på kristentroens bekostning samtidig som disse forsvarerne føler at verdien på deres anerkjennelse styrker seg, selv om de burde være klar over at den hypermagiske merkraften dette gir dem, gjøres på vegne av muslimer som ikke har bedt dem om å gjøre det og som ikke har gitt dem noen fullmakt til å gjøre det.
Ved å gjøre seg til talsmann og talerør for alt det Johannes Morken står for og alt hva han «forkynner», hans ideologi, gjør Dagen seg til promotør for en helt ny like synkretistisk som nihilistisk overgud som både kristne og muslimer kan og må underlegge seg.
Dagen forstår ikke at Morken har tatt avisen som gissel og Morken forstår ikke at han blir gjort til alibi for et Dagen som gir dagen i tidens mest presserende spørsmål angående islam.
Se denne om samrøret mellom Gilje og dagen:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
Som hovedsakelig politisk eller ideologisk, må en redaktør
friste muligheten for å pådra seg et stygt ettermæle akkurat som en politiker
som ikke er redaktør må det. Vi så et stygt eksempel på politisk apologi for
det som skjedde i Tyskland til fordel for nazistene i Aftenposten like før WW2,
(et forhold jeg synes er vondt å nevne, men like vel … ).
Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje skrive,r 090822, bl aa dette:
Kristne skulle være de første til å erkjenne behovet for å stille kritiske spørsmål. Derfor er det ekstra trist når det noen ganger er nettopp kristne som bidrar til å mistenkeliggjøre alminnelig journalistikk.
Som kristne tror vi at Jesus døde for våre synder, og at alle mennesker trenger å ta imot Guds frelse fordi vi ikke er i stand til å frelse oss selv. Alle mennesker, selv dem vi ser på som de mest fromme, bærer i seg et opprør mot Gud, og trenger å erkjenne sin egen feilbarlighet.
Med en slik virkelighetsforståelse skulle det være opplagt at særlig mennesker som besitter makt av ulikt slag, har godt av å bli stilt til ansvar. Det gir ingen mening at kristne ledere skulle være unntatt fra dette.
Men det å bli gjenstand for kritisk søkelys kan være ubehagelig for enhver. For ingen av oss er feilfrie.
Når vi blir gransket, er det stor sannsynlighet for at vi
blir avslørt på et eller annet nivå. Men nettopp derfor er det viktig at vi har
granskere blant oss. Alternativet er at urett får fortsette ...
Dagen har som ambisjon å følge Kristen-Norge tett, og en naturlig del av dette skulle også være å følge det som skjer i kristne medier. … I ettertid kan man her som alltid stille spørsmål ved enkeltheter, ved ordvalg, ved titler og bilder, ved antall saker og lengden på de ulike sakene. Journalistikk er i sitt vesen underveis, så det ville være naivt om vi hevdet å treffe perfekt hver gang.
Det er alvorlig fare på ferde hvis det blir viktigere å
holde ro og orden enn å få frem det som er sant.
Kommentar: Uretten får fortsette, ja, og Gilje bidrar i ikke liten grad til at dette skjer, bl a fordi han er ullen, nærmest omtåket i det meste av det han skriver, redd, kose-forsøkende, overforsiktig i den tro at det er den ypperste nådegave og selve tegnet på fromhet. Det motsatte av det han skriver sier mer om sannheten om ting og forhold enn det han skriver, stikk motsatt av hva han så selvrettferdiggjørende omtaler seg selv og hans kall, hvis det er det det dreier seg om og ikke bare synsing og for syns skyld.
Han kommer, som vanlig, kun med selvfølgeligheter. Gilje har det med å sky vesentlige sprømål, vesentlige diskusjoner, og ender med å banalisere ikke bare journalistikken men også kristentroen, på samme måte, omtrent, som Morken gjør, ut fra en annen vinkel.
http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
Morken og Gilje går i front for å fremstille banaliteter som den mest nyttige av all informasjon og analyse, alt for å kunne blidgjøre muslimer og drive minst mulig kritisk journalistikk på dette området. Det de ikke skriver, er faktisk viktigere enn det de skriver.
Se om Morkens selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
I kontrast til dette, kan vi ta Per Lønning, men se først:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/02/nar-kristne-professoreer-svikter.html
(Jeg må med skam å si at jeg i linken over har oversett noe annet
Lønning har sagt om visse typer islamisme, uttalelser som jeg trodde jeg hadde
tatt med, men som jeg like vel ikke tok med, av en eller annen grunn, kanskje
en inkurie, den gang):
Tidligere biskop Per Lønning reagerte allerede på 90-tallet på Qadris budskap. I 1995 fikk Lønning nemlig to bøker i gave av Qadris norske tilhengere på et seminar i Oslo, begge bøkene forfattet av Qadri. Den ene oversatt til norsk, den andre på engelsk, Islam og kristendommen. I boken sin Fundamentalisme. Ord til fordømmelse – ord til fordummelse? (1997), viet Lønning et kapittel til islamsk fundamentalisme, der han pekte på Qadris bok i engelsk språkdrakt. I en kronikk i Aftenposten året etter fortalte han om sitt noe skrekkpregede møte med Qadri og hans tilhengeres tankeunivers:
«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden og for gjenopprettelse av religionen Islams overlegenhet over andre ideologier, og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere.»
Lønning sa videre at «Professor Qadris bok og hans
fotfeste i Norge bekymrer meg dermed ikke så lite. Ikke minst fordi et møte med
refererte bok avslører hvor lite det norsk-kulturelle Norge – jeg selv
inklusive – har vært, og er, klar over hva som verserer av ideologiske impulser
blant landsmenn i vårt eget land, og hvor intenst denne påvirkning stritter
imot ikke bare kulturell integrasjon, men selv de mest elementære tilløp
til toleranse».
Lønning stilte seg derfor svært kritisk til vestens/kirkens dialogprosjekt med figurer som Qadri, som står for «en svært så enøyet erobrerideologi». Lønning etterlyste i avrundingen et ærlig blikk på realiteter:
«Minst av alt vokser det forståelse av å lukke øynene og feie mulige problemer under teppet i en eller annen uforpliktende godviljens navn. Jo åpnere kortene ligger på bordet, desto større er mulighetene på sikt til stede for en gryende forståelse.»
https://www.rights.no/2022/08/biskop-skjending-mot-mine-muslimske-trossosken/
Dypere fordypning her:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
En svensk biskop mener (for noen dager siden) at koranbrenning sier tåredryppende, vil jeg tro: «Skjending mot mine muslimske trossøsken».
Samtidig hører vi nok en gang fra Sverige: Integreringsministeren i Sverige vil tvangsflytte svensker til de kriminelle og tungt sosialt belastede gettoene, og samtidig flytte ikke-integrerbare innvandrere til mer velstående områder. Tiltaket skal bidra til å løse de kolossale problemene med integrering. Statsråden får støtte av partifeller i lokalpolitikken som sliter med konsekvensene av den ultraliberale innvandringspolitikken siste tiårene, (Hege Storhaug).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/emosjoner-det-sterkeste-ledd-eller-de.html
Tilbake til tråden: Vi kan også spørre: Hvilke myndigheter er det her snakk om (i det jeg kaller resolusjonen, men som regnes for en kronikk eller (en innkøpt artikkel) i Dagen)?
De palestinske myndighetene? De israelske? De
Sør-Afrikanske? De Nigerianske? De kinesiske? De tibetanske? De russiske? Jeg
kommer snart tilbake til dette under:
Hvem har så formulert denne resolusjonen eller appellen? Winston Churchill I krigens avgjørende fase? «Vi vil vinne»? Adolf Hitler? Josef Goebbels? Mao tse Dong? Pinochet? De Gaulle? FD Roosevelt?
Forfatteren – du får snart vite hvem han er i virkeligheten - stiler høyt, må man kunne slutte. Han befinner seg blant de store, derfor de morske kraftsalvene, som for så vidt står godt til hans «stormannsgale» «mindreverdskompleks»; han vil instruere regjeringer, statsoverhoder etc. Det er komi-patetisk. Han vil bevege hjertene, få oss til å føle mer likt ham selv.
Saken er at forfatteren benytter seg av en retorisk mal der
han kan legge inn sine egne ordvalg over andre ord som benytter seg av samme
mål, med det resultat at resolusjonen – forfatterens tekst – blir snudd på
hodet. Se for eksempel hvordan det jeg kan kalle sofisten «Goebbels mal» blir
misbrukt av flere i dag:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html
Videre, får vi vite:
… befolkningen på 10 000 er for lengst drevet på flukt.
Nær 75 prosent av husene er brent. (11 kirker er brent ned
eller ødelagt … ).
.. Bare noen få mindre kirker står igjen i byen …
Amnesty International rapporterer at minst 100 religiøse bygninger er ødelagt …
Vi kan vi ikke la myndighetene brenne … og kaldblodig drepe håpets
forkjempere.
… Etter å ha blitt påført tap av en motstandsgruppe, satte
hæren fyr på en katolsk kirke og presteboligen 15. juni.
I … ble buddhister rammet et granatangrep undere en
buddhistisk festival.
Det er nå på tide – fra vår side - å gå litt mer
konkret til verks, for forfatteren fortsetter med egen selvforherligelse på
følgende måte:
Myndighetene støttes av ekstreme buddhistmunker. En
av dem … oppfordrer åpenlyst til at landsbyer som yter motstand, blir
utslettet. Han spiller en nøkkelrolle i å rekruttere nye krigere.
Den mest beryktede nasjonalistiske buddhistmunken … Juntaen
droppet anklagene mot ham om at han hadde oppildnet til motstand mot den
tidligere regjeringen. «Buddhismens Bin Laden» får nå fritt mobilisere for
brutalitet.
De ekstreme munkene har lenge oppildnet til hat
mot det hovedsakelig muslimske rohingya-folket og flere hundre tusen er
fordrevet. Det er økende frykt for at andre minoritetsfolk, som det
hovedsakelig kristne chin-folket, kan lide samme skjebne.
Kommentar: «chin-folket» som sådant, altså. Hvorfor denne spesifikke formuleringen, «folket»? Er det ikke nok et forsøk på å få assosiert myndighetene i Myanmar med Hitler-regimet i Tysklands organiserte antisemittisme før og etter WW2? Folk skal med andre ord forutsettes å komme frem til den emosjonelt korrekte begrunnelse for bruk av vold fra motstandsfolkene i Myanmar. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en form for endimensjonalt følelsesmessig utpressing og en tilsnikelse. Som før nevnt og som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, kan det neppe forsvares at Putin kalles fascist eller at myndighetene i Myanmar med emosjonell nødvendighet – nærmest - kan kalles et nazistisk eller fascistisk regime. Men det er altså det redaktøren vil få oss til å tro, han drar en assosiativ analogi mellom nazi-tyskland og juntaen i Myanmar. Konflikten blir dermed lettere å forholde seg, vil han ha oss til å tro. Men i dette, denne vrien, er jo en farlig og ren kognitiv unnfallenhet. Spørsmålet henger i luften: Er Morken fascist, egentlig?
http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/er-redaktr-johannes-morken-fascist.html
Folk forfølges ikke først og fremst for sin tro, men for
sin motstand. Juntaens brutale undertrykkelse av minoritetsfolkene,
har samtidig bygget på ekstrem buddhistisk nasjonalisme, så tro er ikke
uvesentlig. At langt flere buddhistmunker enn før nå har stilt seg på frihetskjempernes
side gir håp for et Myanmar uten juntaen.
Mens vi støtter Ukrainas kamp også for vår frihet, kan vi ikke la myndighetene i … kaldblodig drepe håpets
forkjempere.
Se:
https://www.dagen.no/meninger/de-brente-kirkers-taktikk/
- Johannes Morken redaktør i Stefanusalliansen, Publisert: 09.08.2022 05:00
Sist oppdatert: 10:06
Nei til islam vil på det sterkeste anbefale disse bøkene:
The Endtimes og Human rights av Stephen Hopgood,
Inventing Human Rights av Lynn Hunt og Against Empathy av psykologen Paul Bloom.
Se forøvrig følgende med mange relevante linker vedlagt:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/johannes-morken-en-liten.html
