Bannon og redaktør Gilje i Dagen

Jeg ser i det følgende redaktør Gilje i Dagen som en type og ikke en person. Meningen er ikke å foreta noe karakterdrap eller personangrep, men å gi en karikatur av «en archetyp» som etter min mening har en altfor stor makt i dagens samfunnsdiskurs, og dét i en tid hvor Europa og Vesten endres med full styrke og i full fart på en måte slik måte man må gå tilbake til de historiske store folkevandringene for å kunne se maken til:

Hvilke krav bør man stille til en redaktør, spesielt en redaktør innen den kristne presse og i de såkalte kristne avishus og medier?

Jo, han bør være djerv, kunne uttrykke seg poengtert, sylskarpt og informativt og uten for mye dvaskt, sentimentalt og påtatt engstelig snakk, og for mange og helt unødvendige setninger og ord som gjør både innhold og form lite språklig appetittlig. Han bør ha fynd og klem, brodd og bredt lerret, han bør tydeliggjøre en klar intensjon, han må «ta parti» og unngå å bli hengende i en halvt døsig, halvt sløv og søvgjengeraktig indre monolog, hvis hensikt kun er å gjøre ham selv plettfri og klar for applaus i «de riktige kretser».

Han må ha et klart metafysisk fundament og en trygg moral bygget på den kristne tro. Han må ha et  klart budskap, og en tilsvarende klar tanke, han må vite og ikke bare ane hvor han selv står, han må for all del unngå å fremstå som en «tåkefyrste», han må ha et skrapt og uhyre bevisst ønske om å klargjøre, ikke bortforklare, mistenkeliggjøre og «gråte» på andres vegne for å score billige poenger. Han må sette tanken foran følelsen. Han må forholde seg til de langsiktige perspektiver. Han er nær i det nære, og distansert og overveid der det kreves.  For alt dette angår en åndskamp og ikke en kamp om mer eller mindre definerte mentale og sosiale «krefter».

Han bør ikke bidra til å holde oppkonstruerte fiendebilder intakte, oppkonstruert av ham selv eller av andre, eller bidra til spre konspirasjoner og ledsagende fordommer. (Han bør se klart at «konspirasjonteorier herjer på begge sider i landskapet). Han bør holde seg for god til å egge opp folk med tomprat, selvfølgeligheter og floskler og han skal ikke vegre seg for å ta tak i det kompliserte for å komme til kjernen, ved å skjære gjennom, selv om dette kan skuffe eller fornærme noen.

Han skal ikke bare være en skrivende mann, men også være klar over og tydelig på at han skal være et handle menneske og skal ikke snike seg inn på noen under påskudd av å være «god». Han skal ikke servilisere seg og gjøre seg banal og pueril. Det skal settes strenge krav til hans selvstendighet og det skal kreves at han er imun for firstelsen i dette å la seg presse, for utilbørlig påvirkning, om så presset skulle komme fra de «de ulastelig», fra petimetermoralister, det være seg kristne eller ikke. (Noe alle redaktører i henhold til Redaktørplakatene skal). Han skal ha evner og ferdigheter til å gjennomskue forsøk på manipulasjoner.

Han skal selvsagt ha gjennomskuet sine egne tendenser til sentimentalitet og «emosjoneri». Han skal ikke angripe motstandere på hypotetiske grunnlag, han skal heller ikke gi etter og underlegge seg for påtrykk utenfra, slik f eks Giljes kollega Andreas Morken for noen år siden serviliserte seg overfor ateisten, humanetikere og forskeren Morten Horn, som jeg har skrevet utdypende om tidligere.

En kristen redaktør bør ha en IQ eller en forstand på godt over gjennomsnitt og ikke ligge under for tilbøyeligheter for å la seg suggerere av en retorikk som gir motstanderen et overtak og mulighet for å påføre redaktøren og hans publikum og støttepartnere falsk skyldfølelse for helt uvedkommende tidligere eller samtidige hendelser og uhyrligheter motstanderen forsøker å knytte ham til, helt uten saklig grunn annen enn den at «makt gir – absolutt legitim - rett».

Redaktøren bør forkynne, - han kan ikke være objektiv eller nøytral. Han skal ikke la seg dupere.

Han skal ikke bare være kunnskapsrik, han skal ha dypere innsikt, han skal ikke lide av sytebehov eller «noble» nykker eller kroniske illebefinnender. Han skal ikke innby noen til å gjøre ham til hverken offer eller bøddel.

Han skal ikke være vag. Han skal ikke appellere til å bekjempe mer eller mindre skumle, mørke «krefter», som om han var en magiker som ville forføre andre inn i hans eget magiske mentale kammer, for der i mulmet å håpe på å få sympati og vinne gjennomslag for egen «moralske megalomani» eller pådyttet eller selvgenerert platt fortreffelighet, eller selvfoherligende stragi og en strategi som da vil medføre at han underlegger seg eget kun billig moraliserende mentale, ytre panser.

En redaktør skal ikke være mystiker. Han skal ikke være hypermagiker. Han skal ikke skjule sitt eget behov for å bety noe under påskudd av å hjelpe ofre som ikke er ofre, men som gjøres til ofre av manipulerende psykopater som vet å utnytte disse, uten at de gjennomskuer og forstår psykopaten, og i den tro at ofrene forsyner ham med krefter andre vanlig dødelige ikke kan tilegne seg og bruke mot de som taler ham imot og som virkelig ser og forstår andre realiteter enn de – snevre og selvtjenende - virkeligheter psykopaten ser og forholder seg til..

En kristen redaktør skal kle seg i Herrens rustning og frykte Gud mer enn mennesker, dvs den kristne Gud, ikke islams gud, Allah. Han skal ikke betegne Gud som Allah. Han skal ta avstand fra dem som innbiller seg å forfekte en høyere moral enn Jesus – Gud - selv.

Han skal være redelig både privat og offentlig, og brav i alt – og i alle relasjoner - som berører inderligheten og troen. Sannheten skal ikke kles i sentimentaliserende ideologisk språkdrakt. En redaktør skal vite og forstå når han blir forsøkt misbrukt og når han blir gjort til en sprellemann for anti-kristne agenser.

Han skal være klartenkt, presis og kreativ, ikke dunkel, «medstrøms» for «alle penga» og selvbetjenende «god» for enhver anledning, som en kamelon eller værhane. Han skal utfordre dilemmaer, løse gordiske knuter. Han skal være raus, han skal tillate seg å le hjertelig der det er grunn til å le. Og ta alvor for alvor der det sømmer seg.

En kristen redaktør skal være en leder, en tjenende leder. Hvis han ikke føler seg i stand til å treffe klare redaksjonelle valg, og hvis han ikke er i stand til å velge i krevende dilemmaer, skal han trekke seg og beklage seg. Han bør helst finne seg en skriftestol, hvis så er tilfelle, hvor han uoppfordret kan ha noe genuint og ekte å legge frem for en eller annen skrifte-instans, gjerne i dølgsmål. Han skal bevilge seg anledninger til å skamme seg og finne sin plass og ikke søke nye luksuriøse stillinger eller plattformer hvor han kan fortsette å skinne i egne øyne. Han bør spares for sitt hovmod. Han bør få vite at han er satt på plass.

En redaktørs primære og indre motiv skal ikke være å bli akseptert, respektert eller tolerert og likt av de som sitter på konsensustoppen, eller de av samme alen som ser seg i stand til å bestemme avisens generelle linje eller policy til enhver tid. En kristen redaktør skal være en hyrde, et tvers igjennom fritt menneske, en person med hold i, et individ med kraft til å skjelne og diskriminere mellom det ynkelige og det overmotige, mellom det servile og høyverdig selvstendige.

Han skal forsvare den kristne troen og ikke frykte at kristne kan komme til å støtte «krefter» andre enn ham selv og de han «koagulerer» med assossiasjoner med alt fra Hitler til Mussolini. Han skal ikke være redd for eller engstelig for å si at kristendom aldri kan være forenlig eller kompatibel med noen form for ideologisk kommunisme eller regelrett nazisme eller fascisme. Han må også være i stand til å se at f eks Donal Trumf ikke er noen fascist eller rasist.  Og at heller ikke Bannon er det, noe i nærheten av det.

Hvor mange redaktører fyller disse kriteriene? Er kriteriene for kravstore, for forventningsfulle, for kritiske og urealistiske, ja, endatil ondsinnede? En redaktør skal jo ikke være noe kaldt og ragende ideal, høyt hevet over andre syndere, eller en gudserstatning, det er jo klinkende klart. Forstår man det slik, misforstår man.  

Vel, dem om det. Jeg mener ikke at redaktørene skal innfri alle «ønsker», men jeg venter at en kristen avis kan bringe noe annet til torgs enn redaktørens barnslige oppmeksomhetshungrige utydelighet og feighet, og manglende faglige og mentale kvalifikasjoner.

Vi trenger ikke redaktører som i «embets medfør» mer eller mindre tydeliggjør forvirring og mer eller mindre blasert og halvt selvvalgt korrekthet, -  you know - , i den hensikt å fortelle publikum hvor empatisk eller medfølende han er, når dette bare skjuler hvor «naiv» han er. Vi trenger ikke en redaktør som til og med ser kristne som en potensielt farlig gruppe, en gruppe som ikke helt vet å styre seg selv og som ikke skjønner sitt eget og folkets beste.

Vi trenger ikke først og fremst de riktige standpunkter, dvs de som hører etablissementet og eliten til og som springer ut av ateistisk, naturalistisk ideologi. Vi trenger ikke standpunkter som egentlig ikke er standpunkter, men ettergivelse, tilpasninger i toleransens og «snillheten» navn.Vi trenger ikke etterdilting av tidens «høye moral», en vag forestilling om hvor vinden blåser og at den ikke blåser i «korrekt» retning.

Slike kristne målbærer i dag utrolig nok et helt annet «gladt budskap» enn det spesifikt glade budskap vi finner i Skriften.

En redaktør skal ikke være påvirket av posører, retorikere og folk som sprer frykt, dvs frykt for de «fobe», for saklig islamkritikk og redelige islamkritikere, over en lav sko. Radaktører bør ikke være fornøyd med at Bannon sier at problemet ikke er islam, men radikal islam, slik Gilje gjør. For her viser Bannon at han ikke helt har forstått dybdene i islam. Nå Gilje er fornøyd med Bannon her, viser også han at han har et overflatisk forhold til islam.

En redaktør skal ikke gi uttrykk for at tiden er for vanskelig for folk til å forstå uten redaktørens retusjering og skjønnmaling. Redaktøren skal ikke være konfliktsky og naiv. Han skal ikke la folk forstå at det beste er å holde seg inne med – den sekulære – tidsånden, og «de store gutta», de som i dag styrer paradigmet, et paradigme som frykter potensielt kristne farlige populister mer enn de frykter islam proper. Man kan ikke være en kristen redaktør hvis man ikke ser islam proper som en stor påvirkningskraft med mange ansikter, gode eller dårlig, - for alt henger sammen i islam, islam i seg selv er et lukket til enhver tid selvtilstrekkelige paradigme, et lukket system, en essens og en aktivt gjeldende agens i seg selv.

(Det er bare å gå til tekstene selv, de sier alt, og de forteller ikke minst de mest hardbarkede psykopater nøyaktig hva de skal gjøre, for å nå det allahianske, kjødelige, paradis. Tekstene forteller lettlurte og deprimerte troende hva de skal gjøre for å bringe velsigne både til sin seg selv og sin klan og gruppe, nemlig ved å bidra med sitt martyrskap, man har i de islamske skriftene guddommelig hjemmel for drap på uskyldige offer).

Redaktører som aldri vi forstå at de islamske tekstene er kommet for å bli for alltid og at de kan brukes til enhver tid av hvem det nå måtte være som ikke går av veien for å bruke koranen som guddommelig hjemmel for ugjerninger, bør tre ned fra podiet og overlate agendaen til andre.

Når en redaktør i en artikkel om Bannon kan tillate seg å løfte en advarende pekefinger mot at potensielle kristne skulle la seg «friste»på generelt grunnlag til å være enig med Bannon, og se hva Bannon ser og som støtter ham, blir det patetisk det hele.

Det er vanskelig å sette ord på slik dårskap. Men det er det redaktøren gjør. Han fremstiller Trump som en idiot, og som nærmest en fare for verdensfreden, slik skolebarn er blitt lokket til å tro. Han er liksom lettet over at Trump ikke tar hensyn til det som står om opprykkelsen i Det nye testamentet når han fører den politikken han gjør overfor Israel. Redaktøren berømmer vedkommende fra salen som stilte Bannon spørsmål om dette. At redaktøren er glad for at spørsmålet i det hele tatt ble stilt, forteller at han har mistet bakkekontakten og at hans bakkekontakt er i ferd med å svikte. Kristne er ikke så dumme, Trump er ikke så dum, bare redaktøren og den fra salen som stilte spørsmålet er så dumme. Og de som lot seg forføre av spørsmålet og som tror spørsmålet kan brukes kynisk mot Trumf, selv etter at Bannon avviste det

Gilje sier ikke med rene ord hva han egentlig mener om Trump og Bannon, indirekte forteller han imidlertid publikum – og spesielt de han tror er hans egne «fans», og som han forsøker å gjøre til fans -  at både Trump og Bannon er farlige, ja, han slå dem like godt i hardtkorn med hverandre, uten å blunke, ja, uten samvittighet, antakelig for å fremheve sin egen «korrekte fryk»t for alle «de fobe» eller høyrepopulistiske, som han ser på som en for ham selv nødvendig trussel, tror er lett å definere som dynamikk i seg selv og som konkret gruppe, idet han stoler på venstresidens og de ugudelige ideologiske hegemoner av i dag, som alle befinner seg på den gudløse venstreside i det større politiske bildet. Han frykter miljøer som potensielt kan være kritiske til det forsofne etablissement som romsterer i Vestens politisk venstrevridde og ugudelig byråer og stinne korridorer i dag.

Gilje maner ikke folk bare til å frykte Trump og Bannon, nei, her ligger det systemkritikk under. Det er USA og kapitalismen som skal advares mot og «tas». Folk skal opplæres til å assosiere USA med visse svake sider hos Trump. Siden Trump av og til tror han kan trumfe sannheten, tror Gilje at USA som sådan, er av samme ull, nemlig ikke til å stole på, ikke til å beundre. USA er egentlig iboende umoralsk og udemokratisk og ikke noe å trakte etter!

Gilje skjønner ikke at Trumf er en tilfeldig president i en større demokratisk og historisk sammenheng, i hvert fall gir han uskyldig nok inntrykk av det - han skjønner ikke at alle presidenter i USA nødvendigvis må ha sine ideosynkrasier, sine feil og mangler. Han angriper ballen i stedet for mannen og manne i stedet for ballen, samtidig, og ser på dette som en «test», som han sier, en test han selv som redaktør aldri vil klare å matche eller stå opp imot, i en mer dyptpløyende analyse.

Gilje slenger seg på den vogna mediene forsøker å dra og styre og som manisk, ensidig og hysterisk forsøker å få noe på Trumf for å få han denigrert eller tilintetgjort og til og med avsatt. Her finnes ingen apologi eller nåde for Trumf. Og dette er noe altså Gilje tar for gitt.

At Trumf fortetter eller sammenfatter kompliserte anliggender i få og spretne formuleringer, som riktig nok kan være tvetydige eller litt overflatiske av og til, vil aldri tilfredsstille disse fromme haukene, selv om Trumf gikk ned på detaljnivå – og et nivå hvor mediene selv umulig selv kunne estimere eller ha full nok oversikt over  til å analysere i ful bredde og deretter fatte en endelig «dom» -   kan Gilje og hans kamerater sitte og nyte, idet de tror at denne form for moderne inkvisisjon skal tjene dem til fordel for all fremtid.

Gilje er tydelig redd for at folk skal mene og se noe han selv ikke mer og selv ikke ser. Bannon som kjenner arbeiderklassen og som faktisk arbeider for – ikke mot - arbeiderklassen, kan ikke stå til troende Giljes optikk. Gilje viser dermed sin umodenhet og en forståelse av virkeligheten som ikke er kommet lenger enn til å tro at det bare er én måte og en metode å fremme arbeiderklassens interesser på, og det er å stemme sosialistisk. At ulike metoder kan resultere i samme resultat, faller ikke slike som Gilje inn. De fleste i denne kategorien tror f eks at det å stemme på et parti som heter noe annet enn «arbeiderparti» innebærer automatisk at man da stemmer på et parti som motarbeider arbeiderklassen. Folk i denne kategorien ser ikke hvor forkleinende, arrogant og nedlatende denne strategien er overfor arbeidsfolk og folk i sin alminnelighet.

Forklaringen på Giljes feighet kan være at han aner at det i kanskje ikke så fjern fremtid skal bli vanskelig for ham å forsvare egne synspunkter og politiske verdivalg han stått for og står for frem til denne dag (Han synes også å vite lite om populisme, en svakhet, som gjør at han ikke forklarer, men bare påstår, som om han var totalt i sine emosjoner og synsinger i vold).

Gilje håper at de han setter sin lit til på venstresiden i norsk politikk og kultur, skal være i stand til intellektuelt redelig å hjelpe hverandre strategisk, slik at de kan unngå den konfrontasjonen de selv mener er i emning, og som må komme før eller siden, og en konfrontasjon de selv mest av alt frykter vil tape. (Usikkerhet – spesielt usikkerhet basert på sykelig feighet – eller selvpåført, ynkelig svakhet - krever strenge sikkerhetstiltak … og en masse ondsinnet stråmannsproduksjon).

Allerede nå ser vi hvordan de slutter rekker, de lover hverandre gjensidig støtte inn i fremtiden.  Det er som om han mer enn bare aner at «populistene» vil seire og at han dermed vil tape, hvis han ikke gjør noe med det her og nå, dvs trygle om hjelp og støtte – fra en kompakt masse av bl a Trump-hatere og Bannon-fobe.

Gilje plages med andre ord av en frykt han som svak person besvarer med å tilføre seg en stadig større dose av ideologisk og trosmessig feighet. Han virker helt uvitende om at han danser etter den såkalte Franfurter-skolens pipe, for å si det enkelt, og selv om dette nok kan diskuteres. Han utøver en subtil form for repressiv toleranse, (Marcuse), helt i takt med Atonion Gramscis ønsker om seier ved å sende de revolusjonære inn i byråkrati og universiteter i stedet for å lokke dem opp på barrikadene i direkte voldelige konfrontasjoner.

Gilje ville – unnskyld at jeg ler - kanskje til og med ha tryglet Lucacs om en høy post i hans regjering eller sentralkomite, hadde forholdene lagt til rette for det og Lucacs fremdeles var i live.

Gilje tror at den forvirring han legger seg til og som han har latt seg innfange i til slutt skal redde ham, og gi ham ære og beundring. Som om forvirringen han har lagt seg til i seg selv skulle utgjøre en reell formildende omstendighet. Han tror at det mentale kartellet han tilhører, og som i praksis fungerer som en faktisk dømmende instans, som han trekker på og som han frykter, skal hjelpe ham i fremtiden slik det har hjulpet frem til nå.

Gilje ser ikke muligheten for at andre med helt andre innsikter og en helt annen grunnfestet tro etter hvert vil overta, fordi de har utvist større mot, større, sannere tro, bedre fundert realisme og en kjærlighet, en tro og et håp han bare kan si farvel til, fordi han i dag serviliserer seg så tydelig og flaut under folk og miljøer som for lengst har forlatt sitt judeokristne trosgrunnlag til fordel for et totaliserende EMOKRATI  som aldri vil være i stand til å oppleve noe autentisk forhold hverken til sitt eget indre liv, til andre eller til verden utenfor dem selv.

Vel, dette var dagens indre monolog fra min side.

   

Følgende tekst er forkortet, omarbeidet og letter omformulert av meg, for at man lettere skal komme til poenget og saken selv og ikke bli sittende i en islmoservil tåkefyrstes forsøk på å trøste, ved å true:

Redaktør Gilje i Dagen 11.05.19:

Ubegrunnet optimisme

Steve Bannenon er en test. Klarer vi å lytte? Det er ikke opplagt hva han vil. Han kan utvilsomt være en farlig mann. Han lefler med krefter som kan ha svært destruktiv effekt i samfunnet. Å gjøre «populist» til et positivt begrep, en høyst risikabel øvelse. Det er verdifullt å forstå samfunnet nedenfra, men det å appellere til populisme har også potensial til å skape konflikt. For det finnes motsetninger i ethvert samfunn. Det kan bli svært alvorlig.

Man skal være indoktrinert i mediebransjens for å si at det ikke finnes noen slik slagside ikke fins i moderne medier.

Han fikk spørsmål om hvorvidt Trump ønsket om å fremskynde bortrykkelsen med sin politikk i MØ. Bannon sa nei.

Gilje bekrefter her at islam ikke er del av den jødisk-kristne arven. (En stjerne i boka til ham for det). Men i det sekulariserte Vesten er det tryggest å forholde seg til «religion» som en sekkepost, snarere enn å måtte skjelne mellom ulike religioner.

Bannon svarte at problemet ikke var islam i seg selv, men radikal islam. Spørsmål frs salen, hvor altså Bannon hold foredrag: Er radikal kristendom også er en del av problemet`? Da kom et av samtalens mest interessante svar fra Bannon, skriver Gilje: «Du må definere radikal kristendom. Jeg har ikke sett mye av det.»

Gilje fortsetter: Terrorister som utfører sine udåder i islams navn, får støtte fra ganske mange. Selv om flertallet av muslimer tar avstand fra dem.

Lederne i slike bevegelser - (populistiske bevegelser red. anm) - må likevel bære ansvar for hvilke krefter de setter i sving.

Man kan ende opp med en fortelling som presenterer et uriktig bilde av virkeligheten. Hvis man antyder at bestemte innvandrergrupper er årsak til samfunnets problemer, kan situasjonen over tid bli eksplosiv. Det må vi som enkeltpersoner ta på det største alvor.

Bannon fremstår selv mer som del av problemet enn som del av løsningen. Men testen står der likevel. Klarer vi å lytte også til dem vi ikke liker, eller insisterer vi på først å plassere dem innenfor rammene av vårt eget etablerte verdensbilde?

Den populistiske fare består først og fremst i at man gir næring til potensielt ødeleggende krefter som etter hvert ikke lar seg stoppe.

--

Ved søvnbehov kan Giljes artikkel leses i sin helhet her:

http://www.e-pages.dk/dagennorge/28824/

Pico della Mirandola, menneskeverdet, puritanerne, Hegel, Nietzche og eksistensialisme mm

Hva betyr det at mennesket som person har «en iboende verdighet» - «inherent dignity»?

Den vestlige Menneskerettserklæring av 1948 presiserer at det dreier seg om noe litt mer, nemlig «the dignity and worth of the human person», på norsk: «den menneskelige persons verdighet og verd».

På norsk gjengis denne erklæringen også med «verdighet og verdi». Begrepet «menneskets iboende verdighet» synes her å ha primat over begrepet «menneskeverd» i seg selv, det «iboende» presiserer og legger premisset for «verdet».

Implisitt og sagt på en annen måte ligger i dette at mennesket i seg selv utgjør en siste, absolutte instans, at det, i hvert fall i norske oversettelser, at det så å si fins intet utover mennesket i seg selv som kan avgjøre menneskets verdi og at verdien da fastsettes av mennesket selv, alene. Og uten egentlig noen «garanti», i hvert fall ingen «metafysisk» verdi, vi kan kalle det «guddommelig garanti», - eller guddommelig, transcendent hjemmel.   

Vi kan altså spørre: Dekker verdighet, verd og verdi hverandre?

Hvis vi holder oss til Verdenserklæringens opprinnelige distinksjon mellom menneskets iboende verdighet, inherent dignity, og verd, worth, ser vi at mennesket har verd på grunn av den iboende verdighet. Når det på norsk heter «menneskeverdet», så er dette på norsk blitt en språklig sammenslåing av begrepene inherent dignity og worth. «Slik sett kan man si at menneskeverdet gir grunnlag for en «ekstrem individorientert rettighetsetikk», ifølge Tore Frost, (i Vidarforlaget: Pico della Mirandola, 20013).

Ifølge Frost skulle den opprinnelige Verdenserklæringens, ifølge dens egen innledning, henspille på å «gjenopprette menneskehetens tapte tro». Forst bemerker også at «kravet om anerkjennelse av menneskets iboende verdighet er et postulat uten innhold. «Den store gevinst: Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør forestillinger om gardert verdighet», skriver Frost.

Før vi kommer til en liten titt til på Pico della Mirandola, minner vi hva vi skrev om menneskeverdet ifh islam, her på bloggen, se: Menneskeverdet i islam mm, (se Vedlegg: Mozaffari):

In this article we first referred to the primary source of jurisprudence to discover the position of the Holy Quran on the concept of inherent dignity. We found out that there is no consensus among Muslim scholars on this issue. Salafis are of the opinion that only believers have dignity, while other scholars are of the view that all human beings have the potential of acquiring dignity or that all men enjoy inherent dignity[25], even though they may lose it in the event of committing crimes or doing sinful acts. It was also noted that the Declaration of human Rights in Islam stated that all human beings are equal before God Almighty and no one is made superior to another except as a matter of piety and closeness to Lord. Article 1 of this Declaration also states that sincere belief and good deeds is the only way of proper growth and development of human dignity. Therefore, it is in agreement with the opinion that inherent dignity will be developed through sincere belief and good conduct.

Kommentar: Vi ser at islam gir sine egne troende en «garanti», - på det muslimske menneskeverdet, men ikke for alle. Her skjer det en bevisst gradering av mennesket. Muslimer som tror på Allah og profetene, kan hjemle den diskrimineringshjemmel som ligger i selve allah-troen og islam egen «menneskerettighetserklæring» med en garantist som altså heter Allah, eller Koranen. Allah har det siste ord i ett og alt, så hvordan kan islam unngå å hjemle gradering av selve menneskeverdet?

Den vestlige erklæringen hadde altså til hensikt å forøke å gi mennesket tilbake troen. Har det lykkes? Vel, vi har ikke lenger gudstro i Vesten.

Alt – alle verdier, alle meninger, alle teoretiske og praktiske tiltak - må derfor forankres i det individuelle, hvilket skal gis universell, absolutt og objektiv verdi, men da en verdi som er uten forankring i et allmennbegrep, en idémessige form eller idé som kommer utenfra mennesket selv og som så å si «lever godt» uten mennesket selv, i seg selv, som selvtilstrekkelig gud. Det lever som «form» i mennesket selv, skal vi hente inn Aristoteles her, ikke Platon, som med form mener idé, og da en idé som befinner seg utenfor eller over mennesket, ikke i mennesket selv. (Vi ser med dette at Platon forså vidt i denne sammenhengen passer bedre inn i kristen filosofi og i hva menneskeverdet i kristendommen implisitt innebærer, men altså ikke i islam, som riktig nok har en gudstro, men ikke en kristen gudstro).

Vårt begrep om menneskeverdet og menneskets verdighet rotfestes ultimat i mennesket eller individet selv, - det kan egentlig og til syende og sist dreie seg om menneskets emosjoner, følelser, mer eller mindre beleilige omstendigheter og tilfeldigheter, som ultimat eller aksiomatisk grunnlag og garantist, for å si det barskt. Men greit, mennesket blir sin egen garantist. Det er et enormt ansvar å påta seg, men, det kan flyte mye blod av et slikt utgangspunkt, hvis man bare tør tenke på det og bruke den empatien man har, og fantasien, rett og slett.

Taper vi gudstroen, taper vi samtidig troen – ifølge Guds ord – på at mennesket er skapt i guds bilde og likhet, at vi alle opplyses – eller kanskje bedre: holdes oppe av - av guds lys og at Gud selv har skrevet sin naturlov på alle mennesker hjerter. Og da står vi ikke engang tilbake med Menneskerettigheten slik vi er vant til å tenke dem og praktisere dem i dag. De vil – per definisjon av seg selv – ikke makte å gi noen «garanti», de er «bare postulater», og noe vi kan forhandle om til enhver tid, til en preferanse som kan velges eller vrakes.

I islam er denne utveien hvor den troende kan velge eller vrake ikke til stede. Islam har, som nevnt, gudstro, men ikke hvilken som helst gudstro. Menge vil derfor føler seg tryggere og bli mer viss på sin egen helliggjørelse hvis de velger å være og bli muslimer. Jeg tror denne «fristelsen» vil ramme stadig fler vestlige, spesielt i Europa. Det er som om europeere flest ikke makter å se og verdsette den fantastiske frihet Gud – i treenighet - skjenker sine troende i kristendommen, og den uforbeholdne kjærlighet denne friheten faktisk innebærer.

Tilbake til Pico! Vi møter her en person som har tanker om mennesket som for hans tid er usedvanlig like de tanker og den filosofi eller den spekulasjon som mange filosofer, psykologer og teologer m fl i dag har. Pico lot seg inspirere av den jødiske mystikken og de primært via kabbala. Selv blir han kalt en kristen kabbalist, men hans tanker basert på kabbala, ble ikke særlig godt mottatt av den tids pave. Han ga ut et større verk om hvilke innsikter kabbala hadde gitt ham og han stilte opp en rekke «teser», av hvilken mange ble satt på «index» av paven. Flere andre innflytelsesrike personer med stor makt hadde utvist samme begeistring for kabbala som Pico hadde gjort. Tiden synes imidlertid ikke moden for at kabbala skulle slå an mer i samtiden. Kabbala fikk etter hvert et noe dårlig rykte idet man fryktet at kabbala skulle gjøre kristentroen til et mystisk og/eller magisk foretakende, selv om Pico og hans meningsfeller nettopp advarte mot å bruke kabbalistiske påstander eller læresetninger som middel for magisk bruk. Kirken og vel også folk flest, og ikke minst Martin Luter, advarte mot mystikerne, de ville gjøre folk for innadvendte og til tiggere, sa han, og det gikk ikke, ifølge Luther. «Vi kan ikke alle bli tiggere», sa han. Pico advarte da også mot den overtro som lå i mange kabbalistiske systemer innfallsvinkler til «metodene» og mot å tro på astrologi i den forstand at himmellegemene faktisk styrte skjebnene til menneskene på jorden og at de kunne påvirkes av menneskets egne manipulasjoner. Pico snakket imidlertid om magi som en positiv ting, han fattet interesse for positiv magi og fordømte ondskapsfull magi.

Det vi er opptatt her er hvor moderne Pico synes å være, hvor fri han er, og hvilken enorm kjærlighet og hvilke «guddommelige» tiltro han har til mennesket. Her kan man snakke om å sette mennesket, dvs alle individer, i sentrum. Jeg vet ikke om Pico i det følgende hadde Adams alle etterkommere i tankene, eller om det kun er Adam i Edens hage før syndefallet han skriver så eksaltert om, det virker som om han «forguder» mennesket, for menneskes skyld, akkurat slik kanskje Gud selv «forgudet» Adam i Paradis. Gud hadde jo skapt alle ting og så at Skaperverket var «såre godt», I dette ligger det jo implisitt at Adam er en skapning, og ikke i nærheten av være hverken en gud blant mange eller Gud, JHWE, selv. Vi har skrevet noe vi mener er "usannsynlig" interessant om Livets Tre og Kabbala her

Pico della Miradello, fra rundt 1490:

O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie. Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender. Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind).

Kommentar: Hvis vi forutsetter at Pico skriver om mennesket i sin alminnelighet, om vanlig, dødelig mennesker, etter syndefallet, kan man fristet til å tro at Pico guddommeliggjør mennesket og at han dermed sette en annen gud – i menneskelig form - opp mot Gud selv. (Renaissancen dyrket jo mennesket, og dette var ikke fremmede tanke for pavene selv, (jfr arkitektur og skulptur i denne perioden i europeisk kultur).

Men Pico kan da anklages for vantro og hedenskap, for avgudsdyrkelse, men jeg tror ikke dette er Picos hensikt, til det var han for klok og dessuten kjente han jo de kristne dogmene og den kristne ortodoksi på den tiden, like før Marthin Luther stormet inn på scenene og gjorde vei i vellingen både i kirken selv og i samfunnet rundt, sannelig en epokegjørende epoke, må man si. Virkningene av Luthers «revolusjon» merkes den dag i dag. De nordiske kongeriker er fremdeles Luthersk-baserte, hva angår religionstilhørighet, det kan være at de nordiske statene alle som en har «frasagt» seg kravet om at kongene skal bekjenne seg til «den lutherske religion», om dette må jeg undersøke, hvis tiden tillater.

Pico skriver som en nærmest sagt enhver eksistensialist i forrige århundret, fra midte av århundret til slutten av det … og det er ikke slutt ennå.

Eksistensialistene sa at eksistensen kommer foran essensen, og det er akkurat hva Pico sier, om enn ikke så direkte, men likevel så mye større. Pico er ikke ute etter å av-essensialisere mennesket, men etter å få oss til å forstå hvilket fantastiske skapning Gud nå en gang hadde skapt, en skapning som virkelig eksisterte. For eksistensialistene var det mye om å gjøre å redusere mennesket til «kun» eksisterende. Målet var selvutvikling, standarden skulle settes av hver enkelt der og da, så å si. Mennesket hadde ingen kjerne, man kan heller ingen standard for godt og ondt, alt var bokstavlig talt, objektiv sett, relativt, og det syntes alt såååå befriende å si, høre og rette seg etter. I dag ser man at man selv som et fritt vesen kan velge kjønn på direkten og kreve at nasjonen, kirken og hele forsvaret vil stå opp for deg og bekrefte ditt eget, hellige, valg. Man kan også selv erklære seg syndefri og befale prester i kirken å vigsle mennesker som lever i «homofil synd», med den konsekvens at synden i sin helhet er sparket så å si i baken rett ut av kirken. Hvorpå «de fromme» adlyder uten å mukke, fordi man frykter mennesker mer enn Gud, i hvert fall den Gud den judeo-kristne arven har åpenbart seg for oss i.

Med eksistensialismen kom gudsfornektingen og gudsforakten, ateismen og den ytterst kjedelige og blodfattige humanismen inn i selve fokus ikke bare i diskursen, men også i selve samfunnsmaskineriet. Ateismen ble integrert inn på samfunnslegemet nærmest over natten. Og den satte seg fast. Den synes nesten umulig å «løse opp», den er blit allemannseie og den styrer alt fra holdninger og tanker, til emosjoner, nykker, fantasier og følelser. Synden finnes ikke mer, bare tilfredsstillelsen og «jeg mener, og emoverer», som jeg kaller det, derfor er jeg. Man tror man er skapt for selvdyrking eller selvkultivering, noe som lyder litt finere og mer «a-jour». «Life’s a bitch, and then you die» er blitt selve eksistensens grunnvilkår, for mang en ungdom, særlig altfor mange av de med høy IQ og lang universitetsutdannelse, merkelig nok, - og skremmende nok.  

Ateismen en dessuten blitt en ny strukturelle konstitusjon både i institusjoner, organisering og i individer og personer, man klarer ikke å tenke, handle eller føler uten at ateismen følger med som en skygge på lasset og ikke bare som et naturlig vedheng, nei, men nei, nå er den som noe som essensielt tilhørende mennesket som sådant, i hvert fall i de mest aggressive og påståelige ateistene, som selv gjerne vil frelse resten av verden, på deres premisser, som de tar for gitt er både sanne, korrekte, selvinnlysende riktige og sanne og noe de langt på vei har klart i de vestlige landene.

Det er blitt eksistensielt å være essensielt ikke-eksistensialistisk. En ironi eksistensialister, marxister og ateister ikke makter å se, antakelig fordi de fleste mangler mentale fleksibilitet, og ikke minst humor og den naturlige empati som faktisk må være integrert i alle sympati eller empati. Empati og sympati uten humorer umulig, men det er nettopp dette ateistene og de andre her nevnte ikke vil tro. De tar seg selv altfor høytidelig, og de blir selv komiske, i et kosmisk perspektiv, hvis man skal dra det ikke så altfor langt. Og hvordan kan man stille seg solidarisk på halsen med folk hvis man ikke ser noe morsomt eller komisk både i seg selv og de andre man forholder seg sympatiske med?

Eksistensialistene ser ikke at det er behov for å kvitte seg med sin egen nyskapte essens, for å kunne nå målet om det essensfrie mennesket og det mennesket som er totalt underlagt en natur uten «hensikter» eller innebygd «telos», som de gamle grekere snakket om. De har «skippet» den naturlige eller guddommelige loven – ikke de vitenskapelig observerbare fysiske lovene - i alt skaperverk og dermed klippet av navlestrengen til sin Skaper, dvs til troen, det opprinnelige gudsforhold. Se Atesime for "dummies" her og om liberalteologien som frister og førfører mennesket uten reelt mål om forløsning og forsoning,  Og se her om liberalteologien arm i arm med eksistensialismen.  

Filosofen Nietzhshe var en forløper for eksistensialismen, Søren Kirkegaard like så, se Om Kierkegaard og ofringen av Abraham sønn Isak. De var 1800-tallets teologiske «avant gard».

Nietzche beskriver mennesket på en annen måte enn Pico della Mirandola gjør det 400 år før. Vi merker en annen tone i Nietzsche enn hos Mirandola. Mirandola så et stort håp, et pranrama av skjønnhet og fremskrittsvennlig drama, filosofen ser gru og snevrer inn menneskets horisont deretter eller tilsvarende, selv om han åpnet for stadig nye perspektiver og muligheter, som om dette var målet, å havne i stadig nye perspekitver, altså, og som om mennesket i sin essens var fri som fuglen, eller endatil friere. For filosofen er menneskets undergang noe å se frem til, får vi inntrykk av, eller bare noe å konstatere, vil han ha oss til å tro, fordi alt er egentlig tomhet og «falskt», uansett. Og dessuten: Gud er død. (Det fins ikke noe sannere og mer virkelig enn det!). Vi kan være glad for at Dostojevski minnet oss at «hvis Gud er død, så er alt tillatt». Få mennesker i dag gir akt på Dostjevski innsikter.

Slik oppsummerer litt fra Christoffer Panza om hvilket menneskesyn som lå under Nietzshe og hv han ut fra dette forfektet og «forkynte»:

Mennesket består av lidenskaper eller behov og «ditt selv» er alltid forutinntatt. Du kan ikke annet enn å projisere dine meninger og dine egne verdier ut på og over på omgivelsene og verden.

Fordi stadig skiftende erfaringer innebærer å utvikle ulike behov eller lidenskaper, vil du stadig måtte spørre deg selv om hvem du virkelig er, hvem de er er alltid et åpent spørsmål.

Selv om du alltid «er» - for hvert øyeblikk – et gitt perspektiv, kan du aldri reduseres til akkurat det perspektivet. Din identitet er aldri «fixed», eller fastlagt en gang for alle og stadig nye perspektiver vil alltid utgjøre atter nye perspektiver …

Vi skal også nevne filosofen Hegel her. Han mente at det var mulig for historien selv å forandre de logiske førsteprinsippene, fordi han mente – implisitt – at historiens og dens prosess faktisk var Gud selv, dette til tross for at Hegel regnes for kristen. Dette Hegelske hybris-postulat ser også ut til å ha påvirket eksistensialistene, og ikke minst postmoderismen. Det er med andre ord mulig for Hegel å påstå at det kan være feil å påstå at «gitt A, så kan ikke A være B, under ellers like forhold».

Om tankelovene og førsteprinsippene, og Om førsteprinsippene bla a, og Kristendommen er heldig vis både intolerant og ekskluderende

Se også tablå om Hypermagikere og  Tankeforutsetninger.

Vi ser har over sett at Vestens omsorg for individet og dets uavhendelige rettigheter har røtter innen den europeiske sivilisasjon og den judeokristne kulturkrets, og faktisk også nettopp i «protesten» innenfor denne sivilisasjonen mot denne sivilisasjonen og kulturkretsen. Protesten var bare mulig innenfor denne kretsen. Det viser at den judeo-kristne tradisjon er unik når det gjelder utviklingen av toleransebegrepet og det grunnleggende menneskesyn som springer ut av denne og ligger under å virker aktivt og «med essens» i det hele. En slik kulturell, religiøs og sivilisatorisk utvikling har an ikke sett andre steder på kloden eller i noen annen kultur eller tradisjon.  

Omtrent med at Pico skrev sin hyllest til mennesket i Italia, oppsto den en egen kristen retning som kalles puritaismen, en forløper for pietismen. Begge retninger gis ingen større sjanse på «trosmrakedet» i dag. Særlig puritanismen har fårr ord på seg for å være dyster og streng og puritanerene selv gikk aldri trett av å granske sitt indre for om mulig å kunne luke ut synder, som bare Gud kunne tilgi. Men med sin Bibel i bunnen, var det faktisk puritanerne som gjorde Europa oppmerksom på at man faktisk kunne begrunne menneskeverdet i Guds egen skrift, Bibelen, og ikke bare rent ut fra fornuften isolert.

Vi kan derfor kanskje være mer takknemlige overfor puritanerne enn det vi i dag gjerne gir uttrykk for. Puritanerne vek ikke tilbake for bruk av vold, spesielt i forsvarsøyemed, og dette bidro til kolonidannelsen i det som i dag heter USA. USA’s konstitusjon hadde ikke vært mulig uten et eksplisitt kristent fundament, heller ikke genuin toleranse, innbefattet frihetsbegrepet i seg selv.

Om puritanerne var påvirket av Pico della Mirandola, skal jeg ha usagt. Begge bidro sterkt til å forme Vestens selvforståelse og identitet, bygget på Biblenes verdi- virkelighetsoppfatning og  menneskesyn, et verdisyn eller en verdensanskuelse som de islamske landene lande har kunnet se langt etter, helt frem til i dag. `

Islam bør kanskje lære seg noe ved å ta for seg puritanerne og Pico della Mirandola og renaissancen i Europa?   

Puritan origin of human rights

Glen H. Stassen argues that both the concept and the term human rights originated more than a half-century before the Enlightenment thinkers like John Locke. Imago Dei in reference to religious liberty of all persons was used by the free churches (Dissenters) at the time of the Puritan Revolution as an affirmation of the religious liberty of all persons. The concept was based not only on natural reason but also on the Christian struggle for liberty, justice, and peace for all. The background of this struggle lay in the time of the English Revolution. The king had been alienating many Christians by favoring some churches over others.[43]

According to the scholar of Puritan literature William Haller, "the task of turning the statement of the law of nature into ringing declaration of the rights of man fell to Richard Overton."[44] Richard Overton was a founding member of the Leveller movement that first argued for human rights as belonging to all human persons. One of the themes that foreshadowed Richard Overton's reason for giving voice to human rights, especially the demand for separation of church and state, is implicitly connected to the concept of the image of God.[45] This was expressed in the Confession of Faith (1612) by the Puritan group living in Amsterdam. "That as God created all men according to his image [...]. That the magistrate is not to force or compel men to this or that form of religion, or doctrine but to leave Christian religion free, to every man's conscience [...]."[46]

An ecumenical proposal for human rights

Reformed theologian Jürgen Moltmann proposed an ecumenical basis for a concept of human rights using imago Dei for the World Alliance of Reformed Churches in 1970.[47] Moltmann understands humans as in a process of restoration toward the original imago Dei given in creation.[48] Human rights entail whatever humans need in order to best act as God's divine representatives in the world.[49] All human beings are created in God's image, rather than only a ruler or a king. Any concept of human rights will therefore include: first, democratic relationships when humans rule others, cooperation and fellowship with other humans, cooperation with the environment, and the responsibility for future generations of humans created in God's image.[50]