Visse ateisters arroganse og skamløshet

Dette innlegget på Nei til islam er en forkortelse av et tidligere innlegg som vi valgte å slette etter at Aftenposten truet en av oss – ja, vi er flere – med rettssak på grunnlag av opphavsretten. Det er nemlig slik at alt det som skrives av debattanter på Aftenpostens debattsider – som ble nedlagt den 23. juli 2011 - blir avisens eie, dvs. at den – og bare den - har opphavrett til alt som skrives på disse debattsidene. Den enkelte aktør mister dermed opphavsretten til det han har skrevet på forumet, samtidig som avisen da kan bruke stoffet som den vil. 

Andre som av en eller annen grunn vil bruke dette stoffet, er begrenset av loven om opphavsretten - og av sitatretten, dvs retten til å benytte seg av bruddstykker av stoffet uten å måtte innhente samtykke fra den som har opphavretten.

Grunnen til at Aftenposten henvendte seg til vedkommende hos oss var sannsynlig at en aktør på Aftenspostens debattforum hadde oppfordret lesere og aktører til å protestere mot at Nei til islam hadde gjengitt og linket til noen av innleggene på angjeldende tråd. En av aktørene som selv ble referert til og gjengitt ville tydeligvis ikke at andre enn Aftenposten selv skulle få bruke det han hadde skrevet som innlegg. 
Om vedkommende skjønner at det ikke er han selv som nå har opphavsretten til det han har skrevet, er ukjent, men faktum synes likevel å være at vedkommende må ha hatt stor interesse av at deler og utsnitt av det han selv hadde skrevet (og som står der på tråden fortsatt) ikke ble brukt på Nei til islam. (At Aftenposten støtter ham og ikke Nei til islam, sier sitt om klimaet, og kall det også: Frykten for ateismen og de hegemonistiske ateisters posisjon i samfunnet nå for tiden, i avisen).

Grunnen til at vedkommende er interessert i det han har skrevet på debattforumet ikke skal kunne brukes i kraft av sitatretten, ligger muligens i at han vil beskytte sitt gode navn og rykte, rett og slett fordi vedkommende kan tenkes å ha skrevet det han gjorde uten egentlig å mene hva han skrev, eller at han er redd for at kvaliteten på det han skrev vil bli brukt mot ham som et skrekkeksempel på hvordan man ikke debatterer, (hvis hans virkelige navn skulle bli offentlig kjent) . 

Vedkommende frykter med andre ord at han kan bli brukt som et eksempel på lavmålet i noen av de debatter som har gått. Han er sannsynligvis flau over risikoen for å bli avslørt som en brønnpisser og ikke som en seriøs og saklig orientert aktør. Vel, ham om det!

Og, nok om det, hva vedkommende måtte mene om dette er oss revnende likegyldig: Vi mener han – og hans sympatisører og andre på samme lave intellektuelle eller akademiske nivå  - bør finne seg i at det han legger ut nettopp kan brukes som eksempler på hva som i det hele tatt går an å lire av seg av umodne tåpelighet (fra presumptivt voksne mennesker) i den semioffentlige debatt, dvs en debatt som foregår blant aktører som har valgt å være anonyme. Og i og med at Aftenpostens debattforum nå er nedlagt, vil dette innlegget her på Nei til islam faktisk kunne ha en viss historisk verdi …

For å være på den sikre siden denne gang – og altså for å kunne ta Aftenspostens trusler om rettssak med den største ro – har vi denne gangen innhentet en juridisk betenkning hvis konklusjon frikjenner Nei til islam for enhver anklage om å ha brutt åndsverksloven og reglene om opphavsrett. Det holder med å si at innlegget – som vi altså slettet mens vi ventet på betenkningen – ifølge betenkningen helt klart faller innenfor sitatretten i og med at sitatene tatt fra tråden var begrensede og selektive og at de langt fra kan sies å ha kopiert tråden (dvs. åndsverket) i sin helhet. 

Tvert imot: Nei til islam begrenset seg til selektive formuleringer, akkurat slik sitatretten gir rett til, uten at det anses som brudd på selv opphavretten. Enhver som uttaler seg offentlig eller som benytter seg av opphavretten offentlig, slik som i tråden, må finne seg i at kommentatorer henter ut hva som finnes relevant som et ledd til bruk i åpen og offentlig debatt, under den forutsetning at man oppgir kildehenvisning, hvilket fra Nei til islams side ble gjort gjennomført og konsistent.

For å ”sikre oss”  - nok en gang - mot at Aftenposten igjen skulle finne på å komme med trusler (etter ensidig press fra visse aktører) om rettssak, har vi imidlertid denne gangen redusert de innlegg og formuleringer vi tidligere hadde med til et minimum og dessuten sladdet de nickene  aktørene selv brukte.  Dette skulle ytterligere sikre at vi ligger innefor sitatretten og at Aftenposten kan glemme ethvert fremstøt henimot rettssak.

At vi har slettet større deler av innleggene betyr imidlertid ikke at vårt budskap på noen måte er avsvekket. Kopieringen av det lille vi har tatt med – og som ligger innenfor sitatretten – vil for enhver leser illustrere vårt poeng, nemlig hvor lavt nivået på anonyme debatter om religion osv er og kan være på norske debattfora og hva dette sier om hvordan folk oppfatter religion og trosspørsmål generelt.  

Aktørene vi har sitert fra bryter gjentatte ganger mot selv de enkleste og universelle logiske regler.  Man gjør det ene fatale logiske mistak etter det andre og hvis og når dette påpekes, så ignoreres dette glatt. Man utviser overhodet ingen selvkritisk vilje eller evne. I stedet for å ta selvkritikk, fortsetter man bare i samme spor som før og gjentar de samme påstander nær sagt i det  uendelige.  Av slikt blir det lite humør og humor, men desto mer av det ur-patetisk komiske.

Nivået viser noe om både om mulige individuelle emosjonelle blokkeringer for en noenlunde nøktern og reflektert debatt. Aktørenes høye selvbilde er urokkelig og uten begrensning. Samtidig sier innleggene noe om manglende innsikt i og lavt kunnskapsnivå om religiøse spørsmål generelt. De forteller også noe om  intelligensnivået generelt.  Det er dessverre så lavt at det nesten gjør vondt å se at Aftenposten lar dette gå og på den måten bidrar til å forsterke noen av aktørenes megalomani. Det viser også noe om nivået i norske skoler og kanskje til og med noe om nivået på høyt nivå i akademia.

Men dette er ikke alt. Saken blir ikke bedre – snarere mye verre - ved at professor Lars Gule, som ofte har skrevet om religion i Klassekampen de siste årene, selv helt åpent (det er nesten rørende) legger seg på et nivå som kan minne om flere av aktørenes nivå. 

Han beskriver kristne som skamløse og uten skrupler. At de opptrer på klassisk arrogant vis (og vil – etter hans overbevisning – selvfølgelig misbruke dommen om krusifikser i EMD). Han kaller kristentroen ”provoserende overtro”. Viljen til ikke-diskriminering forsvinner i misjonstrang og storaktighet osv osv. 

Man skulle nesten tro at Gule var en av de anonyme aktørene på Aftenpostens debatt, ut fra ordlyden og gløden han legger for dagen for å få ram på alt som heter kristendom. Han er imidlertid totalt blind for egen misjonsiver for sin ateisme og det som alle andre enn ham selv vil oppfatte som barnslig og selvsentrert arroganse. 

At Gule noen sinne skulle kunne se sammenhengen mellom ateisme og f eks kommunismens  massemyrderier, - dvs arroganse opphøyd til falsk guddommelighet - er å forvente seg et mirakel, (som ikke pr definisjon er noe som ikke kan skje, ifølge bl a filosofen Hume).

En annen professor, (på naturvitenskapelig), Arve Meisingset,  – som man må anta har stor innflytelse på unge studenter utenfor selve auditoriet - legger seg  også på et nivå en universitetsansatt ikke bør befinne seg på  eller være seg bekjent av. Han skriver, i Klasseklampen 20.02.10:

” … er lett å vise at uttrykket ”Gud eksisterer” er usant. Det er ikke riktig at dette ikke kan bevises.”

Man kan lure på om formuleringen er avfattet i våken tilstand! Og ironisk nok: Man skulle nesten tro at aktørene på Aftenposten debatt hadde gått i skole hos disse to professorene og internalisert  deres håpløse påstander en gang for alle i den overbevisning at de har internalisert selve sannheten. Og hvis så er, er det fare på ferde. Universitetene kan da fort komme til å miste sin ”naturlige” autoritet, med slike autoriteter på dette feltet på toppen.

At voksne oppegående mennesker på universitetsnivå kan få seg til å lire av seg noe sånt, bør selvfølgelig helst være ubegripelig for noen og enhver. Men likevel er det nettopp slik at det er slike uttalelser og (falske) konklusjoner som i dag vinner best klangbunn på grasrota og blant yngre studenter og som ”forstås” og aksepteres av de fleste også utenfor universitetene. Kristendommen er på vei ut og det samme er kravene som stilles til enkel logisk tenkning, for ikke å si til kriterier for hva gudstro er og hva den ikke er.

Her er den ingress vi la inn – og som vi nå repeterer -  til det innlegget vi fant å måtte slette midlertidig i påvente av den betenkning vi har innhentet:

Debatter om ateisme, religion og gudstro på nettfora er mange og begredelige, men like fullt interessante, spesielt for spesielt interesserte. For de spesielt interesserte kan kvaliteten på debatten komme i andre rekke, fordi det kan være mye å hente i møkka, for å si det sånn. Askeladden fant ting der folk vanligvis ikke lette, og slik kan det også fortone seg for den spesielt interesserte som våger seg ned i gjørma: Det fins alltid ett eller annet gullkorn, ett eller annet å lære og ett eller annet som er verdt å videreformidle, nettopp fordi kloakken ofte forteller mer om hvordan folk virkelig har det over bakken og om hva folk er opptatt av og hvordan de betrakter verden og verdiene enn hva man kunne finne ut av ved at man holdt seg med sin nysgjerrighet over bakken og bare der.

Det er ofte i kloakken at man får høre sannheten. Det er ofte der folk tør å åpne seg, med alle sine begrensninger og feil og mangler, - og sykdommer. Og om hvorfor det er blitt som det nå engang er blitt.

Vi skal nedfor legge inn noen utklipp fra en lang debatt som gikk på Aftenposten debatt for en tid tilbake og som fikk oppimot 90 000 lesere. Utklippene er sitater tatt fra de mest sentrale aktørene i debatten, debattanter som går under nickene vonBolt, P-, T- og m-.Disse har tydeligvis nedlagt store mengder overbevisningsenergi og mye tid for å få frem sine synspunkter og verdier, sitt verdensbilde og sin virkelighetsoppfatning og da også hver på sin måte sine overbevisninger, som de ikke kan bevise, men som de likevel tror på, men  som de sier de ikke tror på, men bare VET. 

Bare vonBolt ser ut til å forsvare gudstro og da spesielt kristen gudstro, i motsetning til de andre, som er hardnakkede ateister, ene og alene av den grunn at ingen – etter disses mening - til nå har klart å bevise at ”vesenet”, dvs. Gud, eksisterer!.

Det som slår oss med denne debatten er at ”kunnskapsnivået” synes å være ganske høyt. Det presenteres tanker som berømtheter som Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris og Christopher Hitchens har spredt om seg med, megakjendiser som har solgt i millionopplag over hele verden. Disse ser nå ut til å ha ”conquered the hearts and minds of the people”, de og deres diskurs er blitt det mest kostelige av allemannseie. Det ser med andre ord ut til det disse forfatterne hevder nå er blitt så godt som uttrykk for selve folketroen her i Vesten: Argumentene synes å være så selvinnlysende sanne og ubetvilelige for disse debattantene at de bare MÅ være sanne, de oppfattes som udiskutable og derfor urokkelige og så gode at de vil stå til evig tid, fordi de rett og slett ikke kan annet og fordi virkeligheten er slik den er, i kraft av hva disse synes å mene.

Spørsmålet er imidlertid om disse debattantene likevel ikke har forregnet seg en smule. Det er kommet en rekke motforstillinger mot ”firerbanden”, som noen har kalt de megakjente, deres syn på sakene er langt fra så selvinnlysende sanne som ”folket” og ”disse” innbiller seg og tror. Men slikt vil tydeligvis ikke debattantene fra kloakken på AD høre av, her gjelder kun total utelukkelse av ethvert motargument, en aktivitet som i seg selv ofte blir gjort til det eneste poeng, nemlig solipsistisk selvbekreftelse. Her tas intet forbehold.  Her spores ingen ydmykhet.

Debatten fikk derfor en uforsonlig og aggete form, motstanderne hånes og fordummes systematisk, uten at det underbygges med saklige og lødige argumenter. Det eneste som teller er at debattantene tror det vil støtte deres sak å repetere seg så ofte som mulig og da ved enhver anledning som byr seg. Ateistene i denne debatten var dessuten svært unisone og hver og en av dem gjentok de andres argumenter nesten ordrett i innlegg etter innlegg. Vi kan ikke se annet enn at det etter hvert utviklet seg en viss patologi over det hele, og vi registrerer også at vonBolt, som startet debatten,  på et tidspunktville trekke seg fra debatten, nettopp ved å vise til dette poenget.

Vi vil her ikke komme med noen ytterligere analyse enn den vi har kommet med bl a på denne bloggen. Vi lar innleggen tale for seg selv, til forlystelse og/eller fortvilelse, for den det måtte angå.
Om ikke for annet så kan det være mye morsomt å plukke opp fra kloakken, mye å le av og mye og gråte over, og akkurat som i en stor komedie, er det mye av ynkelighet å ta med seg,  og mye akademisk hjelpeløshet, parret med store selvbilder og en fanatisk glød som man gjør klokest i nettopp å le av, for ellers bærer det bare galt av sted og man blir trukket med inn i det, inn i det store seriøse og selvalvorlige gravalvor som disse debattantene omgir seg med og som de ser ut til ”overleve” på, så lenge de kan, før de kanskje en dag kan  bli avslørt i situasjoner der de må kunne argumentere bedre for seg, hvis de skal ha sjansen til å bli hørt og forstått – under en mykere himmel og i et annet intellektuelt klima.

Vi innleder med noen sitater – sitater som viser at vedkommende nick ikke har forstått hva debatten kan dreier seg om, men som likevel tror hun er mer kunnskapsrik enn andre  -  fra tråden, (som vi har lagt ved link til nedenfor):
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=57&ThreadID=317282&s=1&page=11

C-:

Ateister tror ikke.
Ateisme er mangel på tro, det motsatte av teisme.

Det går ikke an å være både ateist og kristen. Det er rett og slett et paradoks.

Nei, de er ikke ateister. De er kristne.
 
Jesus er ikke gud. Jesus er guds sønn. Du vet fra "jomfru" Maria, osv.

Alle prester er troende, slutter de å tro slutter de å være prester.
 
Du skriver at mange prester er ikke troende, men det forhindrer dem ikke å tro på Gud?
Hva i all verden betyr det? Enten tror man eller tror man ikke. Jepp, snekker og mora var jomfru Mye rart kommer fra deg.

Jesus er ikke Gud, Jesus er Guds sønn (for dem som tror på eventyret)

Og det sier du som påstår at Jesus er Gud...  Er det mulig!

Hva trodde de på før, julenissen?

Du påstår at Jesus er Gud.
Kampen mot islam har ingenting whatsoever å gjøre med kristendommen eller din Gud som tydeligvis er Jesus iflg. deg. Jeg har bidratt i flere år i debatter om islam med fakta, argumenter og dokumentasjon uten å blande kristendommen i det. Hva du tror om meg er fullstendig uinteressant for meg.

Nei. M- tror ikke fordi han er ateist versus biskopen som tror fordi biskopen er kristen.
At du fortsetter å insisterer at det er ikke forskjellen mellom en kristen og en ateist begynner å bli patetisk kverulering.

(KIA – et nick som tar til motmæle, gledelig nok - :  

Jeg må bare gjenta at m- er veldig aggressiv i sin argumentasjon.
Hvis m ... blir så sinna for andres meninger/tro har metron et problem med seg selv og ikke motdebattantene. 

Saklighet er grunnlag for all diskusjon. 

Å påstå at en innehar den endelige, den hele og den fulle sannhet om et så eksistensielt spørsmål som gudstro, som har opptatt menneskeheten til alle tider, er så arrogant at det grenser til det dumhet uten sidestykke.
 
Å ha en så stor tiltro til sitt egne knusende intellekt, er ikke særlig intelligent. Snarere tvert imot.)

Ovenstående utsnitt fra debatten lar vi stå som et eksempel på hvor fastlåste frontene i debatten om Gud er og hvor uforsonlige holdningene har utkrystallisert seg. Motstanderne kommer ikke nærmere hverandre, de fjerner seg bare tydeligvis mer og mer fra hverandre.  Vi for vår egen del er ikke i tvil om i hvilken retning vår sympati går, nemlig til innlegget fra KIA ovenfor. KIA er ikke fastlåst, men åpen. 

KIA er ikke rigid, men (mentalt) fleksibel, undersøkende, lyttende og logisk. KIA peker på helt grunnleggende ting, men blir avvist og forsøkt latterliggjort av ateistene som tror de – på sin naivt triumfalistiske måte - har funnet sannheten en gang for alle, en ”sannhet”  de selv mener gir dem rett til å hovere ut over alle grenser, uten at de ønsker og evner å se sitt eget hovmod. De ser ikke at de gjør seg selv til klovner nettopp fordi de tar seg selv altfor alvorlig.

Vi går nå videre og øsnker velkommen til fortsatt gjørmebryting på det laveste av plan, - ”deltakelse”  skal visst ha en rensende effekt på mange:

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=57&ThreadID=263912&s=&page=1

Aktør A:

Jeg hadde ærlig talt ventet meg bedre fra deg (motdebattanten). Å rakke ned på ikke-troende slik du gjør her … Som ateist kan jeg informere deg om at det krever adskillig mer mot og ikke minst evne til å stille spørsmål og tenke gjennom viktige saker i livet, for å leve med et ateistisk livssyn. Det krever mot til å stå for sine egne meninger, og ikke minst kunnskap om religioner og andre livssyn. 

At folk heller velger å stole på fornuften, vitenskapen og seg selv i stedet for eldgamle eventyrbøker, skyldes heller økt tilgang på kunnskap og viten, enn olje og rikdom. … religioner ikke har noe å tilby dem utover svada og eventyr, og derfor velger de heller å bli frie, selvstendige, tenkende mennesker. Jeg vil våge den absolutt motsatte påstanden enn din; nemlig at det krever adskillig mer intelligens å _ikke_ tro på noen gud, fremfor å tro på en.

Skulle det være en gud, er det ikke sikkert du tjener noe som helst ved å tro på en gud. Er det ikke noen gud, har du tapt mye likevel. Det finnes ikke et fnugg av bevis på at det skulle eksistere en gud, derfor velger jeg å være ateist og ikke tro på noen som helst forestilling om noen guds eksistens.

Ateister har noe troende ikke har og aldri kan få, nemlig sunn fornuft, skepsis og frihet.

At du rakker ned på ikke-troende (jo, du gjør faktisk det!) viser meg at du har en menneskeforakt og et hat overfor annerledestenkende.

Jeg vet at bibelen er en eventyrbok, … Et maktmiddel, brukt for å kue mennesker. Mennesker som er avhengige av en gud i sitt liv, er ikke selvstendige mennesker. Nei, så lenge en person er avhengig av en gud i sitt liv, kan ikke vedkommende ta frie valg. Men noe mer selvforherligende og fordømmende mennesker enn kristne, finnes ikke… en som ikke vet hva det vil si å ikke tro på noen gud, klarer aldri å forestille seg hvordan det er og hvor mye tid, krefter og kunnskap som ligger bak en slik avgjørelse. Og kristne er stort sett proppfulle av fordommer overfor ikke-troende, noe dine innlegg her viser til fulle.

Hadde du enda klart å bli vantro, kanskje du da hadde fått litt fornuft inn i skallen...

Som ateist må man nemlig ha både fornuft, skepsis, vett og forstand … Det går fint an å leve som et anstendig menneske uten å ha en religiøs tro som moralsk krykke.

Klart, det er jo lettere å sluke et ferdigtygget budskap som i bibelen fremfor å måtte tenke selv. Det krever adskillig mindre å tro på bibelens budskap enn det krever å sette seg inn i virkelighetens verden med sin vitenskap.

Nå får du gi deg med å kalle ateister for troende! Ateisme betyr bare at man IKKE tror på noen gud. Punktum! Når ble det å IKKE samle på frimerker en hobby?

Troende vil ha løsningen på verdens tilblivelse, og blåser i om bibelen er riktig eller ikke. … En gud kan ikke bevises.

Men du vet ikke om guden din eksisterer! Du bare TROR! Eller bedre; du innbiller deg at du vet!  Ateister tror bare IKKE på noen gud. That's it! … Men mennesket trenger egentlig ikke noen tro for å leve. Der har vi nok svaret på at det fremdeles er så mange som tror på en gud.

Skulle det være rasjonelt å tro på et vesen som du ikke kan bevise og umulig kan vite eksistensen av? Nei, dere troende har overhodet ikke rasjonalitet, dere har tro og kun det. Ikke noe mer.
Ateister har en ting som troende mangler; nemlig frihet!

Det finnes intet bevis på at det skulle eksistere noen gud i det hele tatt.  … Noen av oss har valgt fornuften i stedet.

At naturen eksisterer er intet bevis for noen guds eksistens. … Selv ikke jordkloden, universet, stjerner, måner og planeter beviser noe som helst annet enn at de eksisterer.

Bortkastet energi. Det finnes intet bevis på en skaper. Og jo - fornuft, skepsis og logikk er religionenes motsetninger. … det er dere troende som påstår at det skulle finnes en gud, som har bevisbyrden.
Kristne har tydeligvis ekstremt vanskelig for å forstå at det faktisk går an å leve et liv uten noen tro. … Religiøse påstander om en guds eksistens koker ned til tro og kun det. Ikke noe mer. 

Er det noen som er ubrukelige her er det troende som krever full aksept for deres overbevisning uten å kunne prestere et fnugg av dokumentasjon. … De som bør dømmes strengt, er de som farer med løgn og fordommer og nekter å forholde seg til virkeligheten, men kun baserer seg på religiøs tro. Jeg finner ingen som helst grunn til å kalle religioner for annet enn oppspinn, overtro, eventyr og fri fantasi, så lenge de troende ikke klarer å komme med bevis for sine påstander. … Hitler og nazismen og kommunismen og annet faenskap har intet med ateismen å gjøre. Hitler var av katolsk slekt, så noen ateist var han ikke. … Kverulant! Ateisme … kan ALDRI bli noen tro - fordi fravær av tro ikke er noen tro!
Kristne tror altså fordi de er livredde for hva som kunne komme til å skje dersom de ikke trodde. Skremsler om helvetes evige pinsler har dermed ført til tro. Det vil jeg kalle både feighet og svakhet. Akkurat slik hjernevask fungerer.

Så lenge det ikke finnes fnugg av bevis for en guds eksistens, ser jeg overhodet ingen grunn til å tro på noen gud. … En gudetro er ikke forenlig med en rasjonell, logisk og fornuftig tankegang. Jeg har nok kommet adskillig lengre i slike spørsmål enn … noensinne har greid … jeg skjønner jo at kravet til dokumentasjon er totalt fraværende hos kristne. …" Hehehehe - jeg brøler av latter her! Noe så dumt som dette må man nok være kristen for å klare å lire av seg! Akkurat som om bibelen skulle inneholde noe som helst sannhet! Hadde den bare vært på det samme nivået som teorier som kan testes og bevises/motbevises vitenskapelig, men den har ikke en gang nådd såpass langt opp. …

 Det kan ikke tolkes som noe annet enn at de er livredde for svaret; nemlig at det ikke finnes noen gud. Hadde vesenet deres eksistert, hadde de kommet med bevisene for lenge siden. ..

En må være kristen for ikke å være i stand til å skjønne at ateisme ikke er noen tro. Det finnes ingen fornuft i kristendommen. Det er dere kristne som påstår at guden deres eksisterer, så da får dere komme med bevis også. … Kristendom er idioti. … Siden jeg også er humanetiker forholder jeg meg til humanetikkens leveregler og er dermed ingen nihilist. … Igjen trer … fordommer frem i lyset. Han tror tydeligvis at ateister må ha noen å hate for å kunne eksistere. Han tror også at selv ateister må ha noen å tilbe. … Felles for all gudetro enten den er kristen, muslimsk, katolsk, norrøn eller hva som helst, så er det kun overtro det dreier seg om… Du har totalt misforstått hva ateisme er. Det er ikke plass til noen gud i en ateist sitt liv. En ateist lever et helt gudefritt liv. (Gjentas tre ganger til annet nick) …(han) bare er ute etter å mobbe meg og bedrive råtne personangrep … Kristen etikk er null verd. … det ikke eksisterer et eneste vitenskapelig holdbart bevis på noen guds eksistens. … 

Mitt fravær av tro er basert på fravær av bevis for en guds eksistens … ikke noe som kun baseres på "føleri" og "tro" slik dere troende gjør. … det kristne gjør; tror på noe de ikke kan bevise eksistensen av … Ateister bruker kun fakta, … Ateisme innbyr til en selvstendig tenking, en selvbevissthet og en frihet man overhodet ikke kan finne i noen religion, særlig ikke i kristendommen. "Evighetsperspektivet" om et evig liv finnes selvfølgelig bare blant hjernevaskede troende og ikke blant tilhengerne av fornuften og virkeligheten. Er det noe kristne har i overflod, så er det hovmod og manglende realisme! … I kristnes verden er tydeligvis dobbeltmoral dobbelt så bra, og hovmod, egoisme, hykleri og mobbing må regnes som gode dyder - særlig når de begås mot ikke-kristne. 

For ikke å glemme kristnes råtne oppførsel og holdning mot homofile. Slik er det ikke i ateistenes og humanistenes verden. … Ateister og humanister har vokst i fra behovet for å ha en fantasivenn slik barn ofte har. Ateister trenger ikke noen religiøs sutteklut. Vi trenger heller ikke å ha en religion som moralsk krykke, ateister og humanister står på egne ben …. Ateister tror ikke. 

De kristnes gud er ikke annet enn fantasi på lik linje med alle andre fantasiforestillinger mennesker har. … Tro er ikke visshet om noe som helst. Tro er tro og kan aldri bli visshet. … … Her spørres det: "Men tyder slike påstander på noen særlig høy intelligens hos dem som kommer med dem og har gjort dem til sine egne?" Svar fra ateisten: Selvsagt! Det krever både mot og høy intelligens å gå imot de kristnes "sannheter" og bibelens fantasifulle påstander. … Som ateist vil jeg si at de kristne tror på en gud som er helt forferdelig, sjalu og stolt, hevngjerrig, urettferdig, blodtørstig, stakkarslig, kontrollfreak, kvinnefiendtlig og for folkemord og barnedrap … Det er nytteløst å diskutere med slike som tror at ateisme er en tro. 

Hjernevasken hos disse er så total at det ikke er plass til fakta, kun de løgnene de blir hjernevasket med av diverse predikanter og andre kristenbablere. Det er best å bare overse slikt og bare la dem dumme seg ut med å avsløre kunnskapsløsheten sin.


Aktør B:

… Eller kanskje …  ikke tror på alle verdens tusener av guder, nisser, tusser og troll? Om så er må det vel snart være på tide at … begynner å motbevise eksistensen av de overnaturlige vesener han eventuelt ikke tror på.

… Gjelder … logikk bare enkelte utvalgte overnaturlige vesener, eller må vi oppfatte …  taushet dithen at han tror på absolutt alle vesener noen på et eller annet tidspunkt har postulert eksistensen av?  Kan …  gjerne vise hvordan han motbeviser eksistensen av hvilket som helst annet overnaturlig vesen. Jeg kan kanskje foreslå Odin.

… manglende bevis for ikke-eksistens. … Tross alt burde jo … i følge egen logikk tro på alle påstått eksisterende vesener i kraft av manglende bevis for deres ikke-eksistens. Lykke til. Et annet alternativ for … er selvsagt å ta inn over seg, slik langt større tenkere enn vonBolt forlengst har gjort, at det aldri noen sinne har blitt etablert noen objektiv viten om vesenet han tror på. … Det er og blir … og likesinnede som må sannsynliggjøre eksistensen av det påståtte vesenet.

En kreasjonist er kort og godt en som tror artene er skapt i sin nåværende form av ett eller annet overnaturlig vesen. I og med at dette åpenbart ikke stemmer med observerte fakta må det nødvendigvis innebære et fundamentalistisk forhold til de skrifter, eller deler av disse, … … Det eksisterer ingen dogmer i evolusjonsteorien. Jeg klarer utmerket vel å skille mellom viten og tro. I klar kontrast til de troende som later som de vet der ingen viten finnes og som i et desperat forsøk på introdusere overtro i naturfagundervisningen prøver å klistre tro-merkelappen på solid vitenskap.

Det er ikke noe problem å spinne teologisk mumbo jumbo rundt hvilket som helst oppdiktet vesen. Det Flygende Spagettimonstret er en morsom demonstrasjon av dette. Nå skal det selvsagt noe til for å konkurrere med de store religionene

Tatt i betraktning at evolusjonen er et observert faktum og at de viktigste prosessene evolusjonsteorien sier driver evolusjonen også er observert, og har gitt de forventede resultatene, er det nok ikke så merkelig at Collins uttaler seg som han gjør. Evolusjonsteorien er en av de best fundamenterte vitenskapelige teoriene som eksisterer.

Sist, men ikke minst, hadde vonBolt blitt hjernevasket fra ung alder med spagettimonstrets eksistens ville vonBolt, med like stor sannsynlighet, trodd fullt og fast på dette…. Problemet er selvsagt den totale mangelen på modeller i det virkelige universet, men man kan sikkert si at den ene figuren er mer morsom og underholdende eller mer skrekkinngytende enn den andre. … Jeg kan nok si med ganske stor sikkerhet at jeg for min egen del ikke ville blitt overtroisk Jeg er en skeptiker og urbane myter, absurde konspirasjonsteorier, påstander om overnaturlige evner, … Jeg vurderer om påstandene er sannsynlige og troverdige, og søker ekstra kunnskap der det er nødvendig for å gjøre vurderingen. … Noen vil alltid utvikle overtro 

… At noen av disse fantasifigurene skulle arte seg tilnærmet identisk med semittenes sjalu, hevngjerrige, sadistiske, blodtørstige, despotiske, kvinnehatende og rasistiske superpatriark er ikke sannsynlig i våre dager uten først å ha blitt indoktrinert med vesenet. … Jeg har ikke noe som helst behov for å bevise noen guder. Jeg forholder meg i utgangspunktet til deres observerbare eksistens som fantasifigurer mellom bokpermer og som fantastiske ytringer fra troende som noe som ikke angår meg annet enn som underholdning på lik linje med annen mytologi. Men når noen gjemmer seg bak en etter all sannsynlighet oppdiktet figur og prøver å bruke denne som kilde til autoritet i noe som helst sammenheng som kan påvirke livet til meg og mine nærmeste er jeg i min fulle rett til å kreve beviser for at denne figuren faktisk eksisterer. …

Fortellingene om Gud i bibelen kan ikke festes lit til, men ikke først og fremst fordi de er gamle. Påstandene er enten ikke etterprøvbare, eller forsøkene har misslyktes totalt. Vitenskapen med tiden vil kunne gi et svar som med overveiende sannsynlighet er korrekt. Er spørsmålet om det er sannsynlig at livet og verden har blitt skapt, er svaret et klart nei. … Det er en korrelasjon mellom høy intelligens og ateisme, … veien til ateismen kort all den tid det ikke finnes noen som helst dokumentasjon for eksistensen av guder...

Ateismen defineres ikke av annet enn teismen, og uten teismen og dens eksesser ville ikke ateisme vært i noens tanker ett sekund. Det er ikke et livssyn eller en livsanskuelse. Ateister finner mening i innhold i livet fra mange kilder. For mange er humanismen, som i motsetning til ateisme er et livssyn, en slik kilde. … At f eks sjimpanser og mennesker har opptil til 99% av de samme genene, viser at det er svært liten, ja, nesten ingen forskjell mellom aper og mennesker … ja, er svært liten, ja nesten ingen genetisk forskjell mellom sjimpanser og mennesker.

… Den som er inne i tåka her er … i sin manglende evne til å se at eksistensen til vesenet han tror på er nøyaktig like lite sannsynliggjort som eksistensen til andre overnaturlige vesener. Bevisene for ørkengudens eksistens er like totalt fraværende som bevisene for eksistensen til et hvert annet overnaturlig vesen den menneskelige fantasi har produsert.

Det ville jo unektelig være et fremskritt om …  har sluttet å late som han vet at guden eksisterer. … Bevisene for gudens eksistens, ikke bevisene for eksistensen av konseptet gud. … At det er meningsløst å kreve gudsbevis av guden betyr ikke på noen måte at det er meningsløst å kreve gudsbevis. Det betyr, og det er da også nøyaktig det jeg har skrevet, at kravet må adresseres til de som kommer med påstandene om guden, ikke til en oppdiktet figur som aldri har gitt noe som helst livstegn fra seg.
…har rett. Jeg forstår ikke begrepet overvirkelig realitet, men … vil kanskje forklare hva han mener.
… klarer ikke påvise noen årsakssammenheng mellom ateisme og totalitære ideologier …For et hvert menneske som har et edruelig forhold til årsak og virkning er det åpenbart at ateisme som sådan ikke på noen måte kan levere premisser for hverken godhet eller ondskap. Ateisme i seg selv innebærer utelukkende fravær av gudstro.


Aktør C:

Det begynner å bli stadig klarere for stadig flere, at vesenet kristensvermere kaller "gud" ikke er der. Dette på bakgrunn av fraværet av dokumentasjon for at vesenets er der, og at vitenskapelig erkjennelse ikke har oppdaget noe slikt som et eller annet kosmisk vesen, som kan formidle kristensvermernes trylleri og magi. … skriver: " … - kunne du ikke fortelle meg litt om hvordan du kom frem til at Gud ikke eksisterer?" Fordi det ikke er gjort noen troverdige vitenskapelige observasjoner av vesenet. Det later til at vesenet kun har tilhold inne i hodene på de troende. … Når det gjelder innholdet inne i hodet på troende, hører jeg hva de troende selv sier om dette. 

Jeg regner med at de har greie på det. Finnes dette utenfor samme hoder, er det ikke nødvendig å tro. … Man kan ikke tro om man samtidig antar at troens objekt ikke er der. Hvis så dette troens objekt ikke er der, hva gjør man da? Later man som om det er der likevel? Er troens funksjon å erstatte, evt fylle ut, fravær av observasjon av troens objekt? … Men, ingen ting i disse, eller i øvrige passasjer innebærer noen som helst dokumentasjon av at troens objekt er der. Om de troende påstår noe slikt likevel, er det ingen annen mulighet enn at de troende selv konstituerer troens legitimering. … har ikke dokumentert at troen referer til noe som helst utenfor den troende selv.

Når et objekt ikke er der, er dette konsekvensen av manglende observasjon. Fravær av eksistens observeres ikke. Det er eksistens som observeres. Er du ikke enig i dette, kan du jo dokumentere julenissens manglende eksistens, om du ikke tror på nissen ….

… ”veier til erkjennelse”? Hva er dette, bortsett fra hva du har lyst til at det skal være? Man kan ”tolke” at vesenet åpenbarer seg? Man kan altså ikke observere? Hvorfor går du på slik bløff? … Jeg ser ingen grunn til å holde for sant at noe finnes, når det ikke lar seg observere i samsvar med menneskelig forstand. 

Det kan ikke være tvil om at vesenet eksisterer inne i hodene på de troende. Det er vesenets eksistens utenfor de samme hoder som ikke er observert. … Det kan ikke en troende, fordi man da må innrømme at vesenet ikke er der.  1.05.Du skriver: ”En ateist er en ateist og ikke noe mer.” Og en troende er en troende, og ikke noe mer. Forskjellen er at en ateist kan innrømme dette. Det kan ikke en troende, fordi man da må innrømme at vesenet ikke er der.

… ”Den troende slutter f eks av å betrakte hele skaperverket som et indirekte bevis som vitner om en Skaper.” Altså: De troende henger opp plakater rundt omkring, som det står ”gud” på. Hva med plakater andre gudelige henger opp, de som tror på en annen gud enn den riktige? Er deres plakater feil?   9.05 Du (motdebattanten) skriver: ”Men det er feil at Bibelens forfattere anser seg som medier for et kosmisk vesen, de har et helt annet fokus. 


Det er ikke snakk om et kosmisk vesen, det er snakk om en personlig relasjon til Gud, som ikke bare er et vesen, men en person i høyeste potens.” Gud er altså ikke ”et kosmisk vesen”, men ”en person i høyeste potens.” Jaså. ”Gud” er altså lik a opphøyd i x-te, når x går mot uendelig. Snakk om å bure vesenet inne i en formel …. Hvordan henger det sammen med at ”gud” er en ”person”, men ikke et vesen”? Er det ”troen” som ikke vet at den ikke vet som er på ferde? … skriver: ”Denne person henvender seg ikke til menneskene i skriftlig form, men menneskene (forfatterne) skriver ned det de forstår er Guds tale til dem, gjerne også formidlet på annen ledsagende måte og mot bakgrunn av det som er skrevet ned fra før. 

Forfatterne tvilte ikke på at ”vesenet”, som du sier, var til, og var der og talte til dem.” Jaså. Du har altså klart å komme deg inn mellom ørene på personer som levde for et par tusen år siden? Sannelig noe til prestasjon ….Vet du at du tror, eller tror du at du vet dette? Eller, er dette noe vår tids svermere innbiller seg, for å ha noe å bruke Bibelen til? 19.05 Ditt, eller de troendes forklaringsproblem, består i at de holder for sant at det finnes ett eller annet slags vesen som de troende kaller ”gud”, og som tillegges å ha foretatt seg en del helt utrolige ting. 

Men, de troende er ikke i stand til å peke på hvor dette vesenet egentlig finnes, eller å forklare hva dette vesenet egentlig er for noe, ved å henvise til utvilsomme observasjoner av vesenet. Samtidig som de troende slett ikke har lyst til at vesenet ikke skal finnes. Her er kjernen i de troendes forklaringsproblem. Som du, så langt, har prøvd å ”forklare” ved å postulere manglende åndsevner hos ikke-troende, i dette tilfelle meg. Jeg vil påstå at de troende dikter seg et vesen, som de bruker i forskjellige menneskelige sammenhenger, både på individuelt og på kollektivt grunnlag. 

Av en eller annen grunn vil ikke de troende gi avkall på denne typen forklaringer. Jeg vil mene at denne typen forklaringer er mer troverdige enn de troendes egne, på grunn av at mennesker i andre kulturer holder seg med tilsvarende vesener, samtidig som troende i vårt samfunn slett ikke anerkjenner disse vesenene. Religion er således et menneskeskapt fenomen, til ivaretakelse av menneskelige formål. Religion representerer ikke noe ontologisk fenomen i tilværelsen.  … ”Troen” er menneskeskapt, og har en funskjon blant mennesker. Er det så vanskelig å innrømme dette? Men, da kan jo ikke svermere bruke ”troen” til det de bruker ”troen” til. Er det her kjernen i vonBolts manglende åndsevner befinner seg?

Arvesynd har aldri eksistert. … Hvordan jeg vet at ånder ikke finnes? Ingen har gitt noe troverdig dokumentasjon for at de finnes. PS: Om … ikke vil dokumentere hvordan han vet at julenissen ikke er der, kan han velge en av de andre ”fenomener” jeg nevnte. … ba jeg deg om å vise hvordan du dokumenterer at vesener som ikke finnes, ikke er der, med julenissen som eksempel. Dette har du, så langt ikke gitt deg inn på. … skriver: ”Kan man bevise Gud ved å bevise at Gud er til?”  Spørsmålet burde heller være: Kan man dokumentere vesenet med å dokumentere menneskers tro?  

Min logikk er: Vesenet finnes ikke, fordi det ikke er observert …

 … Kanskje den troende også kunne bekrefte at den troende ikke har observert vesenet på andre lokaliteter enn mellom de(n) troendes ører. Også, at den aktuelle troen ikke har noe som helst i virkeligheten å gjøre?  … Eksistens er avhengig av dokumentasjon. Fravær av eksistens er konsekvensen av fravær av dokumentasjon for eksistens. … Tror du ikke på Det Flygende Spaghettimonsteret? 

I så fall, bevis at Monsteret ikke er der. Ellers sies det at vesenet er kapabelt til å manipulere hva det skal være i menneskenes tilværelse, helt uavhengig av hvile erfaringer mennesker måtte ha.
Slik …  ligger på sine knær og ber til vesenet kristensvermere kaller ”gud”. Noe altså ateistene ikke gjør, siden de ikke tror. Hvis fravær av eksistens skal dokumenteres, er det sannelig snart på tide at … redegjør for dokumentasjonen for at julenissen, og Det flygende Spaghettimosteret ikke er der.

...

Vel, hva skal man si til sånt?

Vel, vi sier ikke mer, for denne gang ...

Mot Strømmen

 (Obs: Dette innlegget er supplert i dag, se tillegg under. Det er dessuten også supplert i dag den 11. juli med presiseringer lagt inn på VGD av Strømmen selv som for den perplekse leser kan bringe en viss oppklaring: Uansett, etter vår mening bedriver Strømmen en form for "kill by association" ... dvs han assosierer alle moderate (og ufarlige?) islamkritikere som ikke er fascister eller fascistoider så nært opp til de virkelige fascistene at det kan komme ut på ett - en i sannhet fiffig manøver, spør du oss).

Øyvind Strømmen er sikkert en koselig fyr, en kosebamse vil mange si, et ekte svigermorsbarn, en hyggelig 68’er, bare født 12 år etter den revolusjonen som feide over den studerende underklasse i 1968 og deromkring.

Denne mislykkede revolusjonen sitter ennå i oss. Vi går og sliter med den hver dag. Mange maktpersoner i styre og stell, i næringsliv og på diverse skoler og universiteter, er ennå ikke blitt voksne siden den gang. 

De er like fullt premissleverandører for hvordan vi skal tenke – og føle - den dag i dag. De er ikke kommet et skritt videre og sitter fast i sin evige ugdoms puerile synd, en synd som det ikke er så lett å finne tilgivelse for og som de aller fleste 68’ere ikke klarer å omvende seg fra. 

For for 68’erne finnes ingen himmel enn det helvete som de vil påtvinge andre som ennå ikke er omvendt til 68’ernes marxistiske  utopi, hvilket i virkeligheten er alt annet enn et utopia, men derimot det motsatte, dvs kun elendighet.

Forfatteren av boken Det mørke nettet, Øyvind Strømmen, er som skåret ut som en prototyp på hvordan 68’erne ønsket å fremstå og være: Strømmen legemliggjør den ideelle marxistiske intellektuelle, et menneske som vet og kan det meste og som forstår seg selv bedre enn andre forstår ham og folk bedre enn folk forstår seg selv.

Han tar sikkert avstand fra Lenins metoder og Gulag osv. Det virker som om Strømmen ikke bare føler seg som en feilfri, men ironisk nok også som et absolutt syndfritt menneske, hvilket han pr definisjon jo er, hvis han på dypet av sin eksistens ikke er kristen, og pr definisjona da ikke trenger noen som helst form for virkelig radikal tilgivelse, enn si omvendelse og frelse.

Av utseende og fremtoning  ser og snakker Strømmen som en som virkelig har sett noe og forstått noe, og når han snakker, så snakker han som en fortrolig blant fortrolige, dvs venner eller bekjente som også  vet noe og som – nær sagt er aksiomatisk enige. De har funnet og forvalter sannheten. Og det er dette alt dreier seg om for disse, at man vet sannheten  sammen. 

Det er noe samvittighetsfullt alvorlig og tynget over Strømmen. Han bærer på en samvittighet, tydeligvis, som plager ham: Han har ikke sagt tydelig nok fra tidligere, skriver han. Han mener at vi – hvem nå disse vi-ene er – har vært for lemfeldige med å kritisere og ta på alvor islamkritikere og islamkritikk. Og her bærer han tydeligvis på en samvittighet som ikke kan ta feil og derfor er han nå begynt å jakte på høyrekestreme nær sagt med alle -litterære - virkemiddel.

Det er derfor Strømmen oppfattes som om han ikke kan ta feil om de høyreradikale. Når han tar ordet høyreradikal i sin munn, forstår alle hva og hvem han mener. Han snakker om ”dem” eller ”det”, en kraft og krefter som befinner seg langt bortenfor hans egen horisont, enslags mørk masse eller noe som truer alles eksistensgrunnlag, både muslim som ikke-muslim og både materielt og moralsk.

Høyrekreftene gjøres til høyere, mørke, krefter i Strømmens tanke- og mentale univers. Han har hørt og sett noe og har latt seg bestyrte. Han er forferdet over de høyreradikale. Og det er fra disse den egentlige trussel mot Vesten kommer. Man skulle nesten tro at hvis Vesten gikk under i morgen, så var det oss selv vi hadde å takke og for all del og for enhver pris i hvert fall ikke islam og muslimene.

Men er det ikke nettopp dette høyreradikal og høyreekstreme islamkritiker også mener?

Men hvem er disse radikale? Jo, det er ikke lett å bli klok på. Han nevner riktig noen kandidater i sin bok , men avfeier å definere dem som høyreekstreme, dvs han frikjenner dem . Blankt. De høyreradikale er altså ikke høyreradikale like vel, det dreier seg bl a om Hallgrim Berg og Hege Storhaug. 

Men behovet for syndebukker i Strømmens hode lar seg ikke fornekte: De nevnte bør i det minste mistenkes for å være høyreekstreme i og anklages for dette i utgangspunktet, mener Strømmen, men bare i utgangspunktet. I sluttstykket er disse menneskene likevel ikke høyreradikale eller høyreekstreme. De er hverkan radikale eller ekstreme. 

De er snarere helt ufarlige – synes Strømmen å mene – men vil han så sette dem opp som idealmennesker for vår tid, mennesker som burde roses fordi de våget å si fra om hvordan islam påvirker Norge og Vesten og som man derfor bør lytte til og lære av med det største alvor og tas med på råd i fremtiden?

Neppe slik Strømmen ser det, vil jeg tro.

Hallgrim Berg kan selvsagt ikke anklages for å ha inspirert terroristen på noen måte, og kan heller beskyldes for å ha anti-demokratiske ideer (selv om han utrrykt sympati for Bat Ye’or), skriver Strømmen.

Om Mark Steyn skriver Strømmen at han er ingen åpenbar konspirasjonsteoretiker.

Om Bruce Bawer skriver han at han ikke fremstår som høyreekstremist.

At Morten Schau, (som trakk seg fra alle verv i Nordstrand SV da det ble kjent at han hadde meldt seg inn i Stopp islamiseringen av Norge, SIAN,) er høyreekstremist, virker usannsylig, skriver Strømmen.

Er Kent Andersen og Christan Tybring-Gjedde, eller for den del Siv Jensen, høyreekstremister? spør Strømmen. Og svaret han gir er: Nei. Forfekter de så en tilsvarende ideologi som Fjordmann eller Ander Behring Breivik? Svaret nok en gang er: Nei.

Men hvilken synder har så disse gjort? Jo, på samme måten som Hege Storhaug har begått synder, så er den største synden alle disse har begått den at de har bidratt til banalisering av ekstremhøyre.

Men, skriver Strømmen, ”en debatt der Hege Storhaug reduseres til en høyreekstremist er – for å bruke Storhaugs egne ord – en suppe uten substans”.

Forvirret? Hva med Hans Rustad på document.no, et nettsted som er så antifascistisk som nesten går an å bli?

Men om Rustad sier ikke Strømmen et ord. Vi får da håpe at han ikke regner Rustad som en fare, men kanskje snarere som harmløs ...

(Redigert innskudd i dag: Vi får imidlertid håpe at han ikke vil underskrive på hva Martin Jønsson, kultursjef i Svanska Dagbladet, skriver i Aftenposten i dag den 5. oktober 2012: " ... det hatefulle tankegodset Behring Breivik tilegnet seg gjennom nettsteder som document.no og "intellektuelle storebrødre som ... Hans Rustad".

Etter vår mening er dette en hårreisende uttalelse som faller på sin egen nifse urimelighet. Det er påstand som hyser så mye fobi, hat og fascistoid tankegods som det går an å ha med seg i sitt hjerte og sitt sinn. Fascistoidenes diktatur er i anmarsj, ingen tvil om det, her og her ).

Underlig skrue den der Strømmen. Han går helt medstrøms. Han er livredd islamkritikk. Han er klassisk islamofob, langt på vei servil dhimmi. Men ikke bare det: Han er i tillegg oikofob – redd for sitt eget eller sine egne landsmenn, sin egen kultur, sin egen sivilisasjon. Han frykter at landet skal bli overtatt av og dominert av ”ekstremhøyre”, men finner altså så få høyreekstreme her i landet at det hele blir latterlig når han sikter ut noen av debatt-aktørene på innvandringsmarkedet for så å gjøre et forsøk på å absolvere dem. 

Han ser seg over ryggen og at nesten ingen forfølger ham. Men hva rundt neste hjørne? Han har jo konstatert at fienden fins, at de høreekstreme kan dukke opp når og hvor som helst, men bare at han ikke har fått "føling" med dem ennå, på kroppen, så å si ... 

Det kan ikke være lett å være Strømmen. Det må være slitsomt å være ham selv nå, altså Strømmen.

Det er noe underlig i og over alt dette. Men noe må man jo konstruere opp, synes Stømmen å ha behov for. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å oppkonstruere et farlig høyreradikalt eller høyreekstremt milø i Norge. Vi må nok leve med at ABB var alene om det og alene må ta på seg ansvaret, skylden og straffen for 22. juli. Det fins for få mennesker "der ute" som kan finne på noe lignened som ABB gjorde. 

Så en Kent Andersen, en Hallgrim Berg, en Hege Storhaug, en Tybring Gjedde, en Siv Jensen og en Morten Schau kan ta det med ro og slappe av. De er alle nå frikjent og ufarliggjort av Stømmen. Han har fjernet det stigma eller den merkelappen som mange andre har villet feste til dem uten grunn.

Vi håper at mange merker seg dette mht fremtiden i det håp at islamkritikk og debatten om islam ikke forstummer av frykt for å bli kneblet eller forsimplet av - våre egne "hele- eller halve mental-gulagister".

Men kan vi frykte hva strømmistene eventuelt vil gjøre med kritikere som Ayan Hirsi Ali, Oriana Fallaci's minne, Ibn Warraq, Robert Spencer, Berhard Lewis, Gjert Wilders og pave Benedikt - bare for å ha nevnt noen få - som potensielt kan komme på index - hvis de venstreradikale ekstremistene en dag i fremtiden skulle gripe muligheten for innta regjeringskvartalet?

Tilegg: 

Strømmen forkynner i Dagen den 4. juni at han ikke vil påstå at Kristent Samlingsparti står for noen klassisk form for høyreekstremisme. Det som er tilfelle er at de allierer seg med folk som står for høyretenkning.

Srømmen mener at enkeltpersoner kan påvirkes av propaganda i dette miljøet og som resultat kan ty til vold.

- Det sentrale blant høyreekstreme er et verdensbilde som i stor grad har paralleller til klassisk rasisme, selv om de hevder noe annet, sier han.

Man kan bruke andre ord, men ideologien i en del antiislamske miljøer passer overens med det man tradisjonelt kaller høyreekstemisme, mener Strømmen.

Nei til islam kommenterer:

Når Strømmen tar betegnelsen "ekstrem" i sin munn, må han vite hva som er "moderat".

Men i stedet for å bruke "moderat", bruker han i stedet altså "ikke- ekstrem" om folk og størrelser han frykter og motarbeider.

Men hvorfor motarbeide moderate krefter?

Forklaringen ligger kanskje på det psykiske planet. Strømmen kan være indoktrinert, manipulert, omskolert, forført eller rett og slett suggerert - av noen. 

Eller er det for å skaffe seg et navn han lar seg bruke, av de ekstreme, (hvem de nå kan være)?

Snodig retorikk dette, forførende og tilsynelatende: Intelligent.

I virkeligheten er dette ren dumskap og manglende talent for så mye.

Viktig er frykten, her. Frykten for at noen kan være noe annet enn moderate. Frykten for at noen skulle finne på å tenke selvstendig og kreativt. Frykten for å miste kontrollen, autoriteten og muligheten for å bestemme hvem som er moderat og farlig eller ikke.

Dette er virkelig autoritære eller totalitære tendenser i et ung sinn, et sinn som kanskje ikke helt klare å følge med på tingene lenger, et sinn som derfor allerede er blitt for gammelt til  huske hva de totalitære gjorde, og som de fortsatt prøver på å få gjort, men som de ikke får gjort, fordi de konstruerer opp illusjoner som de gjør til fiender, slike som Strømmen nå tenker er moderate, men som han velger - av en eller annen taktisk grunn - å kalle ikke-høyreekstreme. 

For å illustrere: Kjersti Gilje, som er medlem både av Kristent Samlingsparti (KS) og SIAN, deltok 21. mai i en demonstrasjon foran Stortinget sammen med 10 medlemmer i SIAN og NDL (Norwegian Defence Leage). 

Strømmen kaller NDL ikke for høyreekstremt, men for høyreorientert. 

Et medlem i Kristelig Samlingsparti, Anne-May Hogsnes kaller imidlertid både SIAN og NDL for høyreekstreme grupper og at partiet ikke har kontakt med "slike".

Gilje forteller imidlertid på sin side at det er "en god del" fra SIAN og NDL som er medlem av KS og at disse organisasjonene overhodet ikke er voldelige, (bortsett fra noen få og unormale enkeltunntak, velger vi å tro).

Så hva skal vi tro?

Jo, ifølge Strømmen, så er det moderate størrelse vi her har med å gjøre.

Man skulle derfor tro at ingen har noe å frykte fra disse medlemmene og disse organisasjonene. 

Likevel frykter vi, ikke sant?

Jo, det er det som er meningen. Vi skal frykte, selv om det ingen grunn er for denne frykten, fra denne siden og disse menneskene. Det er nærmest vedtatt nå, at vi skal fykte, i hvert fall så bør vi frykte. Ellers er det noe galt.

Strømmen og hans like har altså klart et mesterstykke: Å skape frykt gjennom tvetydighet, en eksersis som er et velkjent verktøy blant historisk bekreftede diktatorer, psykopater og massemordere.

Og dette gjør han uten å nevne islam! Ikke med et eneste ord!

Islam må i hans mentale verden da fremstå som det vi minst av alt har å frykte, i denne ligningen. Og altså som moderat i all sin gru.

Islam slipper nok en gang unna, altså. Islam skal spares, vernes, pleies ved å tause islam til større og større innflytelse over sinn og hjerter. 

Antakelig fordi dette antas å ville styrke venstresiden fremover, samtidig som det vil svekke høyresiden - og altså de "ekstreme", som i virkeligheten er moderate.

Dette er farlig komikk.

Og mange kristenhøvdinger biter på:

- Jeg har appellert sterkt til kristne miljøer om at de ikke må la seg fange av disse høyreekstreme miljøene sier Karl Johan Hallaråker til Klassekampen 25. juni 2012.

Han har gått ut og advart mot islamfrykt, forteller han. 

Morten Selven forteller i Dagen 5. juni at disse organisasjonene strider mot KS's politikk.

Har så Strømmen "klart" det?

Verre skal det bli:

I Dagen 20. juni kommer Espen Ottosen og Øyvind Åsland på banen. 

"... Det er god grunn til å holde seg unna - det er umulig å støtte en organisasjon som først og fremst roper "stopp" - retorikken til SIAN er dypt problematisk - hva er alternativet hvis Norge skal være en rettsstat og et humanistisk land? - det er feil å hevde at muslimsk tilstrømning er den faktoren som svekker Norge som et kristen land - vi etterlyser nyanser - å hevde at islam bærer med seg "erobring - og krigsmentalitet eller utstråler "hatmentalitet" vil muslimer oppleve som respektløst og krenkende - selv ønsker vi å ha flere tanker i hodet ... "

Har så motstrømningene mot islamkritikk klart det?

Ja, det er tydelig. Høvdingene skjelver og lar seg skinne på i selvfornøyd toleranse, en toleranse som tolerer guddommelig forordnet intoleranse.

Herrene sier at det må være greit at muslimer kan bruke hijab eller spise halamat, for dette handler ikke om særrettigheter, men om religionsfrihet. Man bør riktig nok ikke straffe noen for å ha publisert muhammedkarikaturene. Men de har ingen sterk formening om hvorvidt det er OK å tillate hijabpoliti eller kjønnsdelt svømmeundervisning. De håper (fromt) at de aller fleste muslimer vil ta avstand fra bruk av terror fremover og vise repsekt for demokratiske verdier. Vårt hovedperspektiv er at kristne bør vise respekt og toleranse i møte med muslimer, sier Herrene.

Har disse Herre skjønt noe av hva islam er og hva islam innebærer?

Overhodet, ikke, etter vår mening. Overhodet ikke.

De forstår heller ikke tidl. sogneprest Olav Andreas Dovland som er medlem av SIAN og som sier at utgangspunktet for islamkritikk er Koranen.

Burde ikke dette være lett å forstå?

Nei, ikke for disse ekstremt moderate Herrer. De spør: Mener Dovland at han vet bedre hva islam er enn muslimene selv fordi han har lest Koranen?

De mener at kristne bør snakke om islam på en slik måte at muslimer kjenner seg igjen.  

Kommentar:

Det er både besynderlig, urovekkende, kvalmt og direkte komisk at disse de Herrer ikke har forstått mer av hva islam er og hva islam innebærer for mennesker, og gjør med mennesker, i alle aldre og på ethvert sted, ikke bare her i landet, men verden over.

De utviser en forakt for det menneskelige intellekt, den universelle dramtiske opplevelsesevne  og den menneskelige intuisjon og vanlige forstand som man skal lete lenge etter.

De vil at vi skal nøye oss med overflatisk kasuistikk på bekostning av å se den dypere helhet. De vil avstumpe oss.

De ser ikke skogen for bare trær. De er blinde for essensen i det som konstituerer islam. 

Snart utvikler denne kasuistikken seg til kasuitisme og der dette skjer for alvor, der følger katastrofe. 

 De er som Strømmen: De vil ikke at vi skal se, høre og forstå innenat. De tyr til tvetydigheter for å vinne kontroll og makt over sinnene og følelsene, og holdningene. De vil at i skal føle oss ihjel i den falske kjælighets tjeneste. De skjønner ikke at kjærligheten fins i Agapen, kjærlighetsmåltidet og Ordet, og ikke først og fremst i våre følelser, nykker eller vår natur som mennesker. 

--

Strømmen presiserer på VGD:

Jeg er opptatt av å få frem at f.eks. Fjordman nettopp ikke er en islamkritiker. Det han forfekter er muslimhat på linje med jødehat, og han har blant annet tatt til orde for etnisk rensning; i tillegg til å fremme revolusjonær nasjonalisme med ideer om en europeisk gjenfødelse basert på - blant annet - biologisk rasisme.

Det er ikke islamkritikk. Fjordman bør ikke få slippe unna med å kalle det islamkritikk. Og islamkritikere, som inkluderer folk fra langt til høyre til helt til venstre i norsk politikk, fortjener ikke å bli klistret til Fjordman og hans kumpaners ideologi.

Men la meg påpeke noe jeg mener islamkritikere burde gjøre, noe som er i deres interesse: kle av Fjordmans retorikk, vis at han nettopp ikke er islamkritiker.

--

Ellers har jeg ikke kritisert Andersen for å inspirere Breivik, jeg har kritisert ham for å banalisere ekstremt tankegods og for å ta det inn i bred offentlig debatt, gjennom å kalle Arbeiderpartiet "kulturquislinger". Jeg mener at det er en nedrig og motbydelig retorikk. Det gir ikke Andersen det aller minste ansvar for 22. juli. Men det gir ham rikelig med ansvar for å banalisere ekstremt tankegods, og for å bruke nedrig og motbydelig retorikk.

Det turde for øvrig være åpenbart at man også som innvandringskritiker kan være i stand til å unngå å bruke nedrig og motbydelig retorikk. Jeg kjenner ihvertfall mange innvandringskritikere som er i stand til det.

Men du mener kanskje at Andersen skal være frikjøpt fra all kritikk på grunn av terrorangrepet? At man helst ikke skal snakke om slikt i det hele tatt? Absolut tyssnad? Kanskje ønsker du deg en aldri så liten bit knebling? Eller? Var det ikke det du mente likevel?

For øvrig er det åpenbart at det er en sammenheng mellom ord og handling; ikke minst fordi ytringer i seg selv er handlinger; men også fordi poenget med språk er at det har en funksjon; det er ikke bare meningsløse lyder eller merkelige symboler på et papir eller en dataskjerm. Hvis man så benytter språket til å f.eks. argumentere for etnisk rensning, for at Norge er under en form for okkupasjon, for at politiske ledere her til lands er skyld i "verdenshistoriens største svik" - for å ta noen eksempler fra Fjordman, sistnevnte også i direkte nettsamtale med Breivik, ja, så er det klart at disse ordene betyr noe. Jeg tviler på at det Fjordman egentlig mener når han går inn for etnisk rensning er at vi alle burde sitte rundt leirbålet og synge Kumbaya.

Nei, Fjordman har ikke ansvar for 22. juli, selv om Breivik beviselig har lest ham, beviselig har diskutert med ham, beviselig har latt seg inspirere av ham og beviselig omtaler han som "høyresidens" fremste skribent.

Det Fjordman derimot har ansvar for er å forfekte en avskyelig fascistisk ideologi, for å forfekte etnisk rensning, for å nitidig arbeide for å spre en konspirasjonsteori, for å beskylde et svært stort antall politikere (og andre) for forræderi av verste sort, for å danse på pogromens kant.

http://vgd.no/samfunn/innvandring-rasisme-og-flerkultur/tema/1725480/tittel/konvertitten/side/3

"Regenten" vs Profeten

Selverklært ”Regent”, in spe, Anders Behring Breivik, (ABB), er erklært sinssyk av rettsoppnevnte psykiatere. Han lider mao. av forfølgelsesvanvidd og stormannsgalskap, dvs vrangforestillinger. Dette må også inkludere en eller annen form for det man til vanlig vil kalle personlighetsforstyrrelse, vil vi tro, men da en forstyrrelse som vil rangere lavere i rettslig sammenheng enn diagnosen paranoid scizofren, som er gitt, og som innebærer psykose, men ikke nødvendigvis hallusinasjoner i opptakten og under selve gjerningsøyeblikkene.

Kulturekspertise - på den annen side - mener at ABB og islamkritikere lider av islamofobi, en sykdom, som som sykdom kan minne om den diagnosen ABB fikk, men da bare av mildere alvorlighetsgrad. De islamofobe regnes derfor som tilregnelige, og vil – på sikt, hvis venstresiden får det som den vil  – kunne straffes på en eller annen måte, selv om forføyninger mot dem neppe vil bli betegnet som straff, men kanskje snarere av de  venstreherskende omskrevet til velvillig støtte eller en eller annen form for "attføring", men da med venstre-konsensus for å pålegge føringer i en bestemt ideologisk retning, i håp om bedring.

Og alt dette fordi Venstresiden er ute etter hevn– NÅ! 

(Aslak Sira Myhre sier rett ut det mange helt sikkert tenker og drømmer om at han vil ha, nemlig: Hevn!)

Men hvilken hevn og på hvilket grunnlag, det er spørsmålet. Det skal bli spennende å se. Men den kommer, på en eller annen måte og i en eller annen form. Det er ikke til å unngå.

ABB er på sin side også av ekspertise i mediasammenheng omtalt som psykopat og sterkt narcissistisk, pluss ”fob” i sykelig medisinsk eller psykiatrisk forstand. Disse ”diagnosene” fritar  ikke for strafferettslig tilregnelighet. Psykopater, narcissister og ”fobe”, kan holdes strafferettslig ansvarlige og må sone sin fengselsstraff, hvis de skulle begå straffbare handlinger ifølge norsk lov.

Sprøsmålet melder seg: Ville profeten Muhammed ha blitt holdt strafferettslig uansvarlig hvis han i dagens Norge skulle ha blitt stilt for en norsk domstol og der ”prøvet”  eller diagnostisert for sine ord og ugjerninger? 

Hvilken diagnose ville han ha fått av norsk psykiatri?

Jeg tenker da bl a på drap på nokså uskyldige motstandere som f eks folk som diktet opp smedeviser mot ham – mer skulle det ikke til før profeten synes det var nødvendig å få ryddet dem av veien. Og på alle karavaneraidene han ledet og tok æren for og som inkluderte drap. Og på (den helt unødvendige) hevnen i form av nedslaktingen av jøder, som skulle ha sveket ham -  i visse bosettinger. Jeg tenker også på at han gladelig mottok meldig fra Allah om at et ektepar og som var naboer og vel også i slekt med ham, skulle dømmes til å pines i helvet for resten av evigheten, fordi de hadde fornærmet eller ledd av vyene hans – for dette står i Koranen, sure 111. (Slike besvergelser ville sikkert ha bidratt til å gi diagnosen paranoid megalomani i dag, noelignende den A.B. Breivik fikk).  Og dessuten på at han ikke nølte med å bekrefte overfor sine medslaver i troen at det de hadde å rette seg etter av forordninger ikke bare var Allahs forordninger, men også hans egne forordninger, forordninger fra hans egen munn som dermed ble gitt guddommelige sanksjoner som skulle gjelde for all fremtid, når og hvor nå enn en muslim måtte befinne seg, uansett og forbeholdsløst.

Hva skal man si om en slik person? Vi har vært inne på personlighetsforstyrrelse og narcissisme tidligere her på bloggen, se f eks her, om narcissistisk personlighetsforstyrrels.

Nå kan imidlertid, og som nevnt over, narcissisme og andre personlighetsforstyrrels i seg selv kvalifisere ikke til straff, hvis man ikkehar gjort noe lovstridig.

Men vi kan gå et stykke videre og spørsmålet kan da stilles: Ville norske psykiatere ha satt merkelappen paranoid scizofren på en pasient som kom med de samme uttalelsene og den samme selvforståelse som profeten gjorde i sin tid og som beviselig hadde gjort det samme i dag eller noe lignende, som profeten den gang?  (se linken vist til over som viser hvilket selvbilde profeten gir av seg selv i Koranen).

Det blir litt hypotetisk, men hva hvis pasienten ikke gjorde annet enn å sitere fra Koranen under en diagnoseprosess i dagens Norge, og psykiaterne ikke visste at det pasienten sa - om enn usammenhengende og uten å ta alle "leksene" på en gang - i sin helhet ikke var noe annet enn direkte sitater fra Koranen og alle surene som maner til jihad, og surene som avslører profetens selvbilde og Allah's bilde av seg selv,  og aller versene som påbyr kamp mot de vantro på liv og død?

Ville de ikke da med den aller beste begrunnelse kunne erklære pasienten både som farlig for sammfunnet og som behandlingstrengende narcissist – eller paranoid scizofren, dvs gal eller sinnsyk?

For å konkretisere, i en ellers litt løs, men mulig interessant analogi: En from, snill, ærlig, arbeidsom og rettskaffen muslim har i flere år gått med tanker i hodet som er både mørke og tyngende og som har plaget ham i lenger tid … Saken er den at hans gode nabos familie familie og alle dennes 9 barn har byttet religion og gått over fra islam til kristendommen ...

Etter å ha gått i denne åndelige tvangstrøye med hensyn til hva han bør gjøre i nærmere 7 år, og uten å fortelle til noen om hvilken moralsk og psykologisk skruetikke han befinner seg i, kommer han så en dag ”endelig” til det resultat at han er nødt for å ta livet av naboen og hans familie med alle barna, som nå er blitt myndige. Grunnen er at Allah og profeten sier at han skal gjøre det.  Han skal gjøre det selv om han misliker tanken på å gjøre det og, ja, selv om han helst vil slippe, for alt i verden. Men plikten kaller og hvem vet best? Sier ikke Koranen og islam at nettopp Allah og profeten vet best? Står det ikke skrevet?

Mannen bestemmer seg derfor for å utføre udåden - slik vi vil se det - og samtidig gjøre det så effektivt  og ”smerteritt” som mulig, men likevel objektivt sett kaldt og brutalt, slik vi - igjen - vil se det. Han inviterer dem derfor alle sammen til et aldri så lite ”famileparty” på en øy ute i Mjøsa et sted, bare for å ta et eksempel. Og så kan massakren starte. Mannens samvittighet forteller ham kanskje at det han gjør er galt, men plikten og troen må gå foran alt, - det er slik troen skal fungere, om den skal være rett og sann, ifølge islam.

Vil mannen av psykiaterne bli erklært for strafferettslig tilregnelig?

Ja, uen tvil, vil jeg mene, under ellers like forhold, (spesielt hvis psykiaterne var virkelig troende muslimer). Mannen ville imidlertid bli kjent straferettslig uskyldig – i en muslimsk rett. For ingen muslim vil kunne dømme ham, fordi Allah og profeten forbyr det, (hvis mannen først har tryglet og bedt nabofamilien om å tenke seg om og komme på bedre tanker og gå tilbake til islam, men uten at det lykkes). Ifølge Allah og profeten ville jo mannen bare ha gjort sin religiøse trosplikt og dessuten blitt berømmet og belønnet for det i det hinsidige. Det pussige her er at mannen faktisk BLIR regnet for strafferettslig utilregnelig – i praksis, ut fra vestlig rettsoppfatning - i og med at han ikke KAN straffes iht islams lov og teologi.

Noe å tenke over, eller hva?

Og hvordan ville "kultur- og mediaekspertisen" ha konkludert hvis de ble konfrontert med alle de påstander og trussler denne mannen kom med under rettspsykiaternes diagnostisering - hvis de ikke visste at alt det mannen sa og gjorde kun var å repetere i ord og handling det selve religionen hans, islam,  sa og påbød?

Ville de kanskje legge skylden på miljøet denne mannen vanket i, et miljø som han hadde lært alt fra om hva han burde tenke, si og gjøre? Ville de ha forlangt hevn - nå?

Spørsmålet kan stilles: Hvis det var en muslim som hadde begått ugjerningen i Oslo og på Utøya, ut fra sin religiøse tro, ville da media- og kulturekspertisen ropt på hevn over det muslimske miljøet her i landet? Eller ville de ha påstått og forlangt at mannen måtte bli erklært gal og derfor strafferettslig utilregnelig?

Ville de ha sagt at ord skaper handlinger og at det var det muslimske miljøet rundt mannen som egentlig sto ansvarlig for det som skjedde og som følgelig da måtte straffes for udåden, på likefot med mannen selv, som skyldig? 

Scenarioet reiser unektelig mange spørsmål som det er umulig å komme inn på her. Men jeg oppfordrer til å bruke fantasien. 

 

Vestens selvrealiseringsideal og islams knipetak på kvinner

Når får vi oppleve en skikkelig, radikal og uknekkelig muslimsk Nora? Når vil islam begynne å "forgude" selvrealisering til fortengsel for frykt for mannen, profeten og Allah? Når vil muslimske kvinner i hopetall og kollektivt forlate sine "dukkehjem" for å gå ut i verden og på markedene for å bli verdsatt som de ukrenkelige skapninger de er på likefot med mannen?

En liten, bedrøvelig studie i kynisisme

Islam har et knipetak på kvinner, både muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. (Vi skal – etter fattig evne – se litt mer på den psykologi og hersketeknikk som ligger under nedenfor). Islam skiller imidlertid mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. Disse to kvinnegruppene har ulik status innen islam, de er derfor begge ofre for islams dualisme, en dualisme som tillegger mennesker  en absolutt (uforanderlig) forskjellig verdi alt etter om man er muslim eller ikke. Ikke-muslimer, både kvinner og menn, er generelt og absolutt mindre verdt enn muslimer og det dreier seg ikke bare om en rangsforskjell, det er en vesens forskjell, en vesensforskjell – ironisk-tragisk nok - forordnet av Allah selv (ikke Gud). Muslimer: Dere er det beste folket, sier Allah, dvs. ”profeten” Muhammed. Ikke-muslimer korrumperes av sin religion fra fødselen av. De utvikler seg til u-naturlige mennesker eller kanskje – helt sikkert - værre, til: Undermennesker.  

Universalisme er ukjent innen islam, (men – tragisk-ironisk nok - dog ikke for alle muslimer): Det er bare muslimer som kommer til det allahianske paradis. Det fins ingen annen garantert frelsesvei for menneskeheten - dvs for muslimer - enn islam. De gudstroende som ikke følger Koranen, hadith og sunna, havner automatisk i helvete, hvor Allah av og til skal være til stede for å ”bivåne” pinslene.

Innen kristendommen fins det en legitim teologi begrunnet i Biblen som er universalistisk: Gud skal en gang bli alt i alle. Alle skal til slutt tas opp til - og i - Gud. Dette er den ultimate frelse. I en sådan tilstand fins ingen synd, ingen jordslige legemer, ingen tårer, bare gudstilbedelse, og hvor de hellige skal se og tilbe Gud i all evighet og hvor man da opplever summum bonum i herliggjort evig liv.

Visse retninger innen kristendommen nekter for en slik universalsime og lander på den konklusjon at det bare er de utvalgte som får oppleve denne evige tilstanden av absolutt godhet eller salighet, altså noe i nærheten av slik det er i islam. Vi skal imidlertid ikke ta opp denne diskusjonen her, men oppfordre dem som måtte være interessert i å studere videre på egenhånd. Et slikt studium kan være vel verdt et forsøk.

Hvilken virkning har så den islamske dualisme for kvinner – alle verdens kvinner - og kvinner av i dag så vel som i morgen?

Islam holder dem i en knipetang som først og fremst passiviserer eller beskjærer dem, bokstavelig talt. Den muslimske kvinne oppfordres til å underlegge seg, ikke til å stille relevante og radikale spørsmål og fremfor alt til å ikke tenke selv og grunnleggende og naturlig selvstendig.  (Det vil kunne oppfattes som et opprør, noe som i visse islamske miljøer, spesielt i Vesten, dog godtas til en viss grad). Hun befinner seg i et ”evig” dilemma: Uttrykker hun medynk med ikke-muslimske kvinner som ”rettmessig” voldtas av muslimske menn, kan hun risikere å bli beskyldt for både apostasi fra selve religionen og dessuten for et mer lokalt forræderi overfor mannen, familien, klanen og ikke minst: Barna, både jenter og gutter. Denne knipetangen eller dette kniptetaket på kvinner innen islam er i seg selv passiviserende. Den lammer både mentalt og fysisk. Den stenger for ironi, humor og fleksibilitet og ikke minst for all "normal" eller naturlig kreativitet. Samtidig som den gir den enkelte kvinne – henvist som hun er til sitt isolerte kvinneunivers  -  en viss tilfredsstillelse: Mange foretrekker jo nettopp at andre tenker for dem og ikke bare det: Flere enn vi vil like å tro synes det er helt all right at andre enn dem selv utfører drittjobbene, her tenkt som voldtekten og nedverdigelsen av ikke-muslimske kvinner. Det føles eller oppfattes som enslags utløsning for dem, man føler enslag lettelse, man får utløp for egen undertrykt aggresjon og frustrasjon – og dessuten så slipper man å utføre offergjerningen (voldtekten og ydmykningen) selv. Det er mye mye bedre å ikke bli voldtatt enn å bli det, det følger nærmest enslags magisk iboende skittenhet med en kvinne – som i tillegg til helt legitimt å bli betraktet som slave – blir voldtatt. Den siste rest av ære er fratatt dem. De kan spyttes på – av de muslimske kvinnene selv. Muhammed har med andre ord klart å splitte kvinnne og dermed klart å gjøre dem svak – og dermed mer ”håndterlig” - som gruppe sett.

Knipetangen har dermed fått en dobbel funksjon, en som kjærkommen ”lynavleder”, den andre som sier at ”man vet hva man har (æren eller ærbarheten), men ikke hva man får (ved f eks å forlate eller kritisere islam samtidig som man da solidariserer seg med ikke-muslimske kvinner).

Islam som trossystem gjør at muslimske kvinner har vanskelig for å se og skjønne at det er satt en skruestikke på som som stadig skrus hardere til jo eldre kvinnen blir. Med tiden gjør islams ”gud” dem til sine ikke-muslimske søstres foraktede fiender, en stadig trussel, et press mot deres egen opparbeidede ærbarhetsfølelse  og deres egne påtvungne typisk identiteskonserverende islamske selvrespekt. De kan - i sitt eget indre tankeunivers - med grunnlag i de islamske skrifter selv og med de lærdes velsignelse - triumfere. De har krav på å dominere, dvs å være nedlatende og foraktende overfor sine ugudelige kaffir-søstre. De har en guddommelig rett til å utøve sin patronisering og moralisering over dem.  

Hun kan i prinsippet verken rent teoretisk kritisere islams grunnvoll eller rent praktisk positivt ta til motmæle eller foreta seg noe rent konkret for å beskytte eller vise aktiv solidaritet med de ikke-muslimske kvinnene. Muslimske kvinner oppfordres ikke til å arbeide forebyggende for å hindre at muslimske menn forgriper seg på ikke-muslimske kvinner, de oppfordres snarere til det motsatte, både direkte og indirekte, både aktivt verbalt og ved at mannen taust – og tilsynelatende ydmykt -  kun viser til tradisjonen og de lærde, de som befinner seg langt borte og høyt hevet over familielivets mer trivielle problemer at dette i seg selv gir autoritet, og til de som tillegges rett og plikt til å forsyne ummah med den endelige tolkningen av hva Allah har ment og av hva som skal gjelde som guddommelig og evig absolutt rett eller ikke i enhver sammenheng.  (Mannen på sin side slipper også å tenke selv ved å vise til og peke på tradisjoner og "fjernt" opphøyde autoriteter. Han kan gjøre det ut fra ren ondskap eller gjøre det passivt rett og slett fordi det er mest behagelig eller pragmatisk ”riktig” for ham å forholde seg slik. I begge paradigmer passiviseres aktørene og/eller de troende).

Det mest tragiske i dette og kanskje det mest grusomme er, at selve systemet – islam som kollektivt trossystem – gir kvinnene en stimulans til å produsere et behov (som føles helt selvinnlysende riktig og virkelig og helt nødvendig der og da) for å bli konservert av systemet og til og med å bli en ivrig konservator av det og promotor for det - en aktivitet som kan ta fanatiske former og til og med koste liv.

Det skjer ved at det utvikles en mental tilstand hvor hun rent faktisk i fullt alvor og med den aller største kreative og "vakre" energi,  tror hun,  – båe på kort og lang sikt - tjener nettopp på dette trossystemet, og dette guds- og denne ”frelsesbringende” tro som ligger til grunn. Hun opparbeider en selvforståelse som gir henne en følelse av ha makt og kontroll, ikke bare over seg selv, men også over  de andre, enten det er i den nære familie, eller utenfor. Hun får det for seg at hun kan tjene mental-økonomisk og gjerne både mentalt og økonomisk på den utviste tro og selve systemet. Det gir henne en høyere status enn hun ellers vill ha hatt. Hun lokkes til å rasjonalisere: De andre – de ikke-muslimske kvinnene - er, tross alt hun selv må tåle av ydmykelser i kraft av dette samme systemet - MINDRE verdt - enn henne selv.

Hun – på sin side - er tross alt MER beskyttet innen islam og av islam enn de ikke-muslimske kvinnene er, de som står utenfor og som verken profeten eller Allah gir noen beskyttelse. Og tror hun da i tillegg virkelig på at Allah sier sannheten og at hun selv skal til helvete hvis hun ikke lyder Allahs forordninger, påbud og forbud, vel, da sitter hun skikkelig i saksa og det fins ingen vei tilbake: Hun velger da selvfølgegli å bli i folden fremfor å prøve lykken der ute i friheten. Ja, så ille kan det gå at kvinner faktisk ofte blir mer konservative eller reaksjonære når det gjelder å forsvare islam enn noen muslimsk mann kan være det. Det fins eksempler på at det er de eldre kvinnnen i den muslimske famile som sørger for at guttene holder kustus overfor sine søstre og utfører de foreskrevne ritualer, dvs drapene på sine genetiske søstre. Det gir disse kvinnene ikke bare en følelse av (innbilt) selvverd, kontroll og makt, men også en en enorm objektiv eller tydelig verdsatt maktposisjon, et grunnlag for å kunne utøve ytterligere press og manipuleringer.

Hva kan så muslimske kvinner ”tjene” mentalt på å tie om den islamske dualismen og ikke forkaste den ”guddommelige” rett mannen har til å voldta ikke-muslimske kvinner? Jo, den vil alltid representere et maktmiddel hun utstyres med i kraft av selve systemet. Ved at hun forblir taus, samtykker hun, og ikke bare det: Hennes mulige merverdi øker, hun bys en sjanse og vil kunne føle at det hun gjør og føler gjør hun og føler nettopp av omsorg eller ”kjærlighet”  for sin mann, sin familie, sin klan. Hun gis ”anledning til” å ære sin mann og kan hente en plussgevisnst av dette. Hun kan komme til å se den situasjonen hun nå engang er satt i som en win-win-situajson. For en lykkefølelse, for en blid skjebne ... ! For har ikke mannen gått til krig og skaffet seg slavinner nettopp for å avlaste henne selv og bringe henne større status og mer verdi? Er det ikke nettopp mannen som sørger for at familien berikes og styrker sin posisjon i samfunnet? Skal ikke modighet eller krigsinnsats  og ære nettopp premieres ved å føle oppriktig omsog og ”takknemmelighet” for mannen? (Mann og kvinne tilhørerer tross alt samme klan og har klare fellesinteresser, interesser som med nødvendighet må beskyttes på andre klaners og de vantros bekostning, jfr islams dualisme).

Jo, slik kan islam fungere og legitimere dualisme og umoral. For ikke å snakke om etslags institusjonalisert hyklere og selv bedrag. Men man er seg selv nærmest. At andre lider og blir misbrukt, avlaster en for egen misære og letter ”på humøret”. (Så kynisk dette enn måtte lyde).

Dessuten skal hun være takknemmelig, for det sier Allah og profeten at hun skal være. Hun har en uforbeholden plikt til å la mannen ligge med sine slavinner som de vil. Hjemmelen ligger i selve trosstrukturen, hvor tillatelsen for den ene blir en plikt (til ikke å intervenere eller bry seg) for den andre. At mannen bare har en tillatelse – og ikke en plikt fra Allah til dette - gjør det forresten ganske ”lett” for mannen å tro eller innbille seg – både nekeltvis og som gruppe - at han har en guddommelig pålagt plikt i disse tilfellene …

Hva så med ikke-muslimske kvinner? Her kan det studeres og skrives mye. Muslimske kvinner har det meste til felles med ikke-muslimske, men står i en ikke helt sammenlignbar tradisjon og må som nevnt agere og leve innenfor et system som er helt forskjellig fra det systemt f eks vestlige kvinner lever under i dag. Islam er ikke kompatibel med noen andre religioner eller tradisjoner. Islam alene har den egenskap at den utmanøvrerer kvinnen allerede i kraft av trosgrunnlaget. Allerede ”Det guddommelige” utgangspunktet er ment å skulle sikre kvinnen som underlagt mennenes kontroll. Utenfor islam regnes kvinner som likestilte mannen  – de er født like og likeverdige og med like verdi, selv om mannen i kristendommen f eks – ”sikres” det avgjørende ordet når vanskelig avgjørelser og viktige veivalg som gjelder hele familien må tas. Men her kunne man like gjerne kaste lodd om hvilken løsning skulle velges, kvinnens forslag eller mannens, men bare ikke slik i islam. Tvert om. Det foreligger en verdimessig vesensforskjell fra skapelsen av ndgj kvinne og mann, en ontologisk forskjell, mellom mann og kvinne, og dette i seg selv begrunner at forskjellsbehandling SKAL finne sted, med mannen ufravikelig eller obligatorisk forordnet til dette av selveste Allah på toppen av pyramiden en gang for alltid. (Mannen tvinges til å være den endelige beslutningstakeren. Klarer han det ikke, blir han betraktet og verdsatt deretter som veik og derfor også mindre typisk muslim og derfor også mindre ”naturlig” menneske! Han vil da måtte vurderes som mindreverdig i Allahs øyne. Den kristne mann har ikke noen slik dom hengende over sitt hode. Den kristne Gud, menigheten og det mer eller mindre kristne sanfunnet rundt familien ville snarere ha velsignet en slik kreativitet som å kaste lodd enn fordømt den som uguddommelig og ukristent!).

Islam er som tidligere nevnt som skapt for å passivisere, av-kreativisere eller lamme kvinner. De settes i  sjakk matt allerede før "spillet" - eller kampen -  kan begynne. Utenfor islam forekommer selvsagt også systematiske og kollektive føringer på kvinner som passiviserer. Men selve systemet er ikke lukket en gang for alle, slik som i islam. Det fins alltid en utvei og en mulighet for opprør eller flukt. Kvinnens verd i systemet utenfor islam er basert i og på det selv, med referanse til en gud som er alle menneskers Gud, ikke bare de kristnes Gud. ”Et dukkehjem” av Ibsen viser at dette går an og er legitimt og at den hoved-ide som stykket samles rundt, nemlig kvinnen frihetsrett, lettere kan aksepteres, forstås og tillates praktisert utenfor islam enn innenfor. Ibsen blander ikke Gud inn direkte i stykket, men han troner i bakgrunnen, men uten å få slippe til, verken som deus ex machina eller som rolleinnehaver på scenen. Innen islam vil dette være nærmest en umulig tanke: Allah MÅ være med og trekke i trådene. At kvinnens naturlige frihet skulle kunne begrunne kvinnens rett overfor mannens er utenkelig og gjleder både som norm og regel for all fremtid. Derfor finnes det ingen muslimsk Ibsen, ingen ekte og sann Nora og heller ingen så forkommen mann som Noras mann innen islam. ”Et dukkehjem” uten Allah som aktiv motspiller – både på scenen, bak scenen og over scenen - er utenkelig. Dette forteller noe om kristendommen, som jo Ibsen virket, tenkte og følte og tok stilling til innenfor. Her kan ”gud” ønskes borte og død uten at man risikerer dødsstraff for å ønske eller tenke en slik synd. Ateister som ikke er forpliktet av nova lex kan ikke synde.  De kan ikke drepes med henvisning til en guddommelig hjemmel i de kristne skriftene. Det motsatte er som kjent tilfelle innen islam. Ateisme er en synd på likefot med shirk, dette å forbinde Allah med andre guder. Apostater SKAL drepes og det i prinsipp av enhver muslim, og da dessuten helt uavhengig av noen habil eller uavnhengig verdslig domstolsbehandling. Den islamske loven har man jo i kraft av Koranen og den byr og grunnlovsforplikter alle musimer aksiomatisk til enhver tid og på ethvert sted.

Et lim som holder islam sammen, er den frykt islam påfører, en frykt som oppveies mot de løfter den gir - om Allahs velsignelser i form av påstått ærbarhet osv - og en sikker fremtid i evigheten i det allahianske helvete. De troende settes her i et dilemma: Valget står mellom å utholde alle forbud og påbud her og nå i dette livet eller å risikere å miste en plass i det hinside – på den rette siden. Jo mer man velger  å underkaste seg og følge reglene, jo mildere og mindre synlig form antar frykten, ja, den kan fort fortrenges eller kanaliseres nettopp til fordel for ”mer” islam. Da tyr gjerne muslimske kvinner til sublimeringer og man agerer kontrafobisk: Man gjør seg selv større og mektigere enn frykten, man skaper sin egen motgift: Motfrykten. Den kan ta form av overdreven tro på egen fortreffelighet.Og mye utadvendt aggresjon.

Jeg så en dokumentar for noen år siden fra Iran hvor det ble intervjuet en innvalgt kvinnelig parlamentsmedlem. Hun forklarte at kvinner jo har sine uskrevne metoder å håndtere menn på, både i det private og i det offentlig og politiske liv. Hun var en ekte muslim og troende, om det hersket inegen tvil. Men dokumentaren viste at hun ikke helt hadde forstått hva islam gjør både med menn og kvinner og at Koranens og de andre muslimske skriftenes skrevne normer og regler nok ”forutser” og dermed regulerer mer av de metodene denne kvinnen hadde i tankene enn hun selv var klar over. Hun kan være et godt eksempel på at kvinner kan reagere kontrafobisk ved å tro at hun er mer eller mindre usårbar og at hennes virkelighetsforståelse står over den verdensanskuelse islam proper grunnleggende pådytter de troende og krever – eller konstituerer - at de skal internalisere eller integrere i selve sin personlighet.

Muhammed var den ”fødte” plotter. Han elsket alltid å ”slå to fluer i en smekk”. Kvinner forespeiles en høy status av Allah, som er nådig og god, spesielt i sammenhenger i Koranen som gir konkrete anvisniner på hva kvinner forventes å skulle gjenomlide, til mannens tilfredstillelse. Den marokkanske forfatteren Mernissi forteller i sin bok Beyond the Veil om en haremskvinne som etter hvert som tiden gikk fikk mer og frykt for å bli overlatt totalt til seg selv og sin egen isolerte ensomhet inne i haremet. Dette var det verst tenkelige for henne, men samtidig stimulerte denne frykten henne så til å yte en sterkere innsast til fordel for mannen for å kunne bevare relasjonen, ikke bare til mannen, men også relasjonen og statusen i forhold til de andre kvinnene i haremet. Mannens mulighet innen islam til å isolere visse kvinner i hans ”varetekt”, kan være et uhyre viktig hersketeknisk virkemiddel. 

Hvor ligger så den grunnleggende forskjellen for kvinners livsutfoldelse i islam og utenfor, i Vesten, forsøkt forklart med psykososiale begrepsvariabler?

Hovedtrekk: Islam er et fryktbasert paradigme. Vesten er et angstproduserende paradigme. Kvinner i islam må forholde seg til konkrete lover og regler, et integrert system med klart definert angitte  straffemekanismer, både korporlige og mentale. Kvinner i Vesten må hele tiden skape sine egne premisser og stadig produsere nye selvbevaringsmekanismer og forsvars- og angrepsstrategier. Den muslimske kvinne vet hva hun har å forholde seg til. Frykten lar seg forklare konkret. Den typisk vestlige kvinnes oppgave blir å ”realiere seg selv”, slik Nora forsøker i et Dukkehjem.

Nora forlater sitt (dysfunksjonelle?) hjem til fordel for markedet utenfor: Å realisere seg selv er å tilby sine individuelle tjenester på det frie markedet mot vederlag. Men gjør hun dette automatisk ut fra sin frie vilje eller tvinges hun til det, altså å la seg bli realisert av mennesker som i utgangspunktet ikke står henne nært og som i prinsippet ikke kan eller vil komme henne for nært, som f eks i et nytt ekteskap eller forhold som hun egentlig øsnker og drømmer om. Nora må bli seg selv ved på en eller annen måte å skape og å forsørge seg selv. Hun må utvikle seg og la seg utvikle av andre ved å eksperimentere, ved å sno seg, ved å skaffe seg status. Hun må hele tiden arbeide for å fullkommengjøre et ideal hun i stor grad er avhengig av å forme ut fra hva hun selv tar sjansen på å produsere som sitt alter ego og sitt private verdigrunnlag. Hun må skape seg selv (mekanisere seg ?) ut fra hvilket bilde hun selv skaper av de hun skal realiserer seg i forhold til og som på sin side skaper dette idealet eller denne forestillingen i henne. Og alt dette er en enorm utfordring. Den forlanger da heller ikke passivitet. Den vestlige kvinne forventer av seg selv å tenke selv og handle – og føle (?) – kreativt.  Men er dette virkelig mulig?

Er ikke selvrealisering nettopp å gjøre seg avhengig – av noe annet? At livet kun er et annet sted? Å realisere betyr i juridisk forstand å selge. Man realiserer et pant ved  selge det for å omgjøre det i kontanter. Man realiserer et døds- eller konkursbo ved å selge boets eiendeler eller potensialiteter på markedet og til den pris som bys.Det man egentlig gjør er å legge seg ut til salgs for gud og hver mann. Det er markedet til enhver tid som bestemmer prisen og prisen er som kjent bestemt av tilbud og etterspørsel. Kvinner som realiserer seg selv er dermed avhengig av et marked og hva dette markedet vil gi for henne. Hun pålegger seg dermed en ekstra byrde – i forhold til de kvinner som blir hjemme -  nemlig å måtte gjøre seg mer attraktiv enn hun ville ha behov for å gjøre hvis hun ble og valgte heller å ”realisere” seg hjemme hos mann og barn. Dette kan muslimske kvinner og menn bruke mot henne: Ærbarheten til den vestlige kvinne synker som følge av at hun må "prostituere" seg på et marked for høystbydene og prisen på henne vil avhenge av alt annet enn hva hun kanskje er verdt i egne øyne.

Men hva er prisen den vestlige kvinne må betale for sin frihet, sin mulighet for selvrealisering?

Angsten?

Ja, noen vil si nettopp angsten. Den har ikke noe objekt man rent praktisk kan frykte. Den er mer lik en tilstand som krever at man søker noe konkret å gripe tak i nettopp for å stilne, mildne eller fjerne den – det kan resultere i overdreven trang for å hope seg opp i det materielle, en nevrotisk flukt inn i kropp og utseende og et stadig jag for å holde seg attraktiv, -  et ”løp” som krever sitt av oppofrelser; man kan dessuten få enslags angst av ikke å få både i pose og sekk. Noen får kronisk panikk over bevisst eller ubevistt å måtte stilles ansikt til ansikt med muligheten for - kontinuerlig - å mislykkes. Man ser muligheten for at den selvrealisering som skulle tjene til selvutvikling i stedet kan ende i selvdestruksjon ved at selvrealiseringen faktisk ender i at man selger seg selv inn i et nytt slaveri, og hvor man til og med kan risikere å bli mer avhengig (av menn og marked) enn hva man var tidligere og før man forlot familen og begynte sitt selvrealiseringsprosjekt for alvor.  Angst må kompenseres i form av sin motsetning: Den som først mest ivrig og bevisst begynner å selv-realisere seg, blir også da den første som tar skrittet inn i nye – bevisst eller ubevisst – avhengighetsrelasjoner, en prosess som nå da kan betraktes som en ny frigjøring- eller nytt selvrealiseringsprosjekt, - men sett fra en annen side og da som en komplimentær pendant til frihetsidelaene: Som en prosess fra frihet til frihetens motsetning.

Tragisk nok! Men mest av alt: Tragisk på en utfordrende måte, tragedien som en vei mot utfrielsen, ideelt sett et nødvendig stadium i en kontinuerlig og sunn og skapende kamp – eller lek - for frihet, nettopp som et selvrealiseringsprosjekt, et prosjekt som aldri kan oppgis eller underkues, eller fortenges i angst eller frykt, uten at selve personligheten og individet oppgis, uten at den enkelts sjel tar skade og servilisererer seg under skjebnen – eller falske profeter.

Så: I den grad kvinnens selvrealisering anses som et ubetinget gode, må den betraktes som en integrert funksjon i selve det tragiske, nettop i det at man ser tragedien som et instrument for renselse eller kronisk ettertraktet katharsis. For tragediens intensjon er å vekke både frykt og empati. En forståelse av det tragiske stålsetter mot lidelse og frigjør selvforståelse. Den gir innsikt og erkjennelse, eller kanskje aller mest: En befrielse fra selvdestruktive lidenskaper, både på manne- og kvinnesiden. Den setter lidelsen i distanse eller perspektiv og styrker den naturlige eller intuitive selvforsvarmekansime mot selvdestruksjon.

Men er dette prosjektet mulig innenfor islam proper? Ikke det vi kan se og spore. Det fins ingen "tragisk lufteventil" i islam, ingen mulighet for den store og befriende, objektive, katharsis. Islam tåler ikke tragedien som en essensiell struktur i den menneskelige eksistens og gjør seg derfor også imun overfor det tragisk- komiske, og for den dype selvironi som skal til for ikke å ta seg selv for høytidelig og bli for rigid. Det finnes intet liv utenom Koranen, hadith og sunna, uansett hvor liberalt og ”tilpasningsdyktig” islam kan strekkes og tøyes, eller tolkes. De greske tragedier inngår ikke i profetens og Allahs agenda eller verdensordning og følgelig finnes heller ingen mulighet for katharsis, i motsetning til i kristendommen, hvor jo katharsisen når sitt høydepunkt og metafysiske endemål, nemlig i den mest radikale frelse som overhodet tenkes og forestilles kan. Kristendommen tillater og oppmuntrer til at man - i tillegg til den hellige skrift - går utenfor dem - dvs Bibelen - for å hente erkjennelse og innsikt. Islam lærer det motsatte. Koranen konserverer og begrenser (ideelt sett) dermed kvinners liv til et jordisk liv i forvaring  bak dukkehjemmets fire vegger og "trygt" lukkede dører.

For frelse i islam er bare relativ og islams gud er bare relativt hellig. Allah tåler synd og synder som den absolutt hellige Gud ikke tåler. Islam ser ikke og vil ikke se og kan ikke tåle: Arvesynden, den vi alle er rammet av, i demokratisk og like stor grad, for ung som for olding, den synd vi bestemmes og evig bindes og knuses av, hvis vi ikke ble gitt visshet om ikke å være alene om å forsvare oss mot den og muligheten for å bli frigjort fra den, eller rett og slett: Frelst, til sist, og for evig fri fra og fri til - den optimale selvrealisering.

 Joumana Haddad, f 1970, sitert fra Levende Historie nr 6 - 2011:

"Å være araber i dag innebærer først og fremst - dog uten å generalisere - å mestre scizofreniens kunst. 

Hvorfor? Fordi som araber i dag er du nødt for å være en hykler. Det innebærer at du ikke kan leve og tenke slik du egentlig ønsker å leve og tenke på noen ærlig, spontan og oppriktig måte. Det innebærer at du er splittet, at du ikke har lov til å si den ubehagelige sannhet (for sannheten er ubehagelig; det er dens rolle, og deri ligger dens kraft), fordi det arabiske flertall hviler på et nettverk av løgner og illusjoner.

Det innebærer at ditt liv og din historie må undertrykkes, tøyles og skjules i koder: de må omskrives for å tekkes de dydige vokterne ... "