fredag 20. september 2019

Det eneveldige Moderatiet - forankret i vilkårlighetens intet og emosjonenes irrasjonalitet

Innledning og bakgrunnsstoff:

Hanne Tolg: Facebook har lagt frem sin plan om å skape et uavhengig organ som skal ta beslutninger på hvordan mediet modereres.
Panelet, som blir kalt for Facebook Høyesterett, vil til slutt bestå av 40 mennesker rundt om i verden, men ha færre «dommere» til å begynne med
Bernie Hogan fra the Oxford Internet Institute har ingen tro på det «uavhengige panelet». Det er bare en måte å fortelle kritikere at «vi gjør alt hva vi kan», men det vil ikke kunne stå imot godt organiserte troll og brede systematiske problemer.
Man kan jo tenke seg hva slags type mennesker som Facebook vil oppnevne til sine «høyesterettsdommere» rundt om i verden. Hører vi navnet Merkel?, spør Hanne Tolg.

Aia Fog skriver i Den Korte Avis:
    Nu forsøger ”man” så også at lukke munden på os: inden for den seneste uge har Facebook truet med at lukke selskabets facebookside udelukkende fordi vi har postet opslag om ……; selskabets næstformand, …… , er blevet blokeret og hans Facebookside er blevet fjernet og selv er jeg i dag blevet blokeret i 7 dage for et opslag fra 7. juli, hvor jeg blot skriver, at …..  har søgt asyl i USA.
Vi husker at sjefsredaktøren i Aftenposten i 2016 måtte skrive et åpnet brev direkte til Mark Zuckerberg etter at Facebook fjernet et av verdens mest ikoniske krigsfotografier:

-

Peter Münster. Det selvsikre smilet, arrogansen. En representant for det tekniske herredømmet som nå overføres til politikken. Våre politikere bryr seg ikke. De synes glade for at noen rydder opp. I virkeligheten snakker vi om en avmontering av demokratiet. Valgte politikerne har overlatt det til Big Tech. Det må få konsekvenser.

Mange har fått oppleve at Facebook er nådeløse når det gjelder å luke ut kontoer som omhandler …. . Document.dk har vært stengt siden 12. juli pga av at vi omtalte Robinson. Trykkefrihedsselskapet fikk nettopp sin konto suspendert.

Han er en hadfigur på linje med andre personer som Ratko Mladic (generaloberst, som stod bag Srebrenica-massakren i 1995, red.), der har brugt deres position i det offentlige rum til at opfordre til had eller vold mod etniske eller religiøse minoriteter.«

»Du må godt problematisere islam eller diskutere konsekvenserne af indvandring i Europa. Men der er en kategori af personer, som vi ikke tillader at have en tilstedeværelse på platformen. Og man må heller ikke bruge platformen til at støtte dem eller hylde dem.«

Intervjuer:
I har ikke noget problem med systematisk at fjerne enhver positiv kommentar om Tommy Robinson?

Svar:
»Nej. Vi ser det faktisk som en del af at være en ansvarlig platform, der balancerer to hensyn. Det ene handler om ytringsfrihed, hvor folk kan sige, hvad de vil, uanset politisk ståsted. Det andet handler om at have en platform, der er sikker og tryg, og som ikke bliver brugt til at organisere had og vold mod minoriteter. De to hensyn er i konflikt, også i det her eksempel.«

»Der er ingen tvivl om, at det at pille de her opslag ned er en indskrænkning af ytringsfriheden. Men det er hele tiden en afvejning af, hvad der vejer tungest. Og i den her situation mener vi så, at når det drejer sig om den her type personer, så vejer hensynet til sikkerhed tungere end hensynet til ytringsfrihed.«

Document:
Hvilke minoriteter er det Tommy Robinson truer? Og hvordan er det de trues? Er det ikke snarere Robinson som er truet på livet? Han har sittet ni uker i Belmarsh-fengslet i isolasjon for ikke å bli slått ihjel.
Münsters uttalelser er skremmende. Facebook har tiltatt seg en makt som myndighetene må gjøre noe med. De har et redaktøransvar som de misbruker.
-Oppfordrer til hat og vold: Münster sier at …. oppfordrer til hat og vold.Intervjere:

Intervjuer: Er det ikke sundere at have den her debat, hvor der er radikale stemmer?

»Når du spørger om det, bliver jeg nødt til at spørge: sundt for hvem? Vi taler om en person, der via sin position opfordrer til had og vold mod nogle bestemte minoriteter. Og klart, diskussionen er vigtig, og det er også noget, som vi er enormt bevidste om – hvornår skal vi tage noget ned eller ej? Det er en vurdering, vi foretager på baggrund af nogle overvejelser om, hvad personen står for, og hvad de bruger platformen til både on- og offline.«

Mynster: Det er klart, at vi bliver nødt til at have nogle bestemte kriterier for, hvornår de skal være i en bestemt kategori eller ej. Og nogle af de ting, som vi kigger på, handler om det, de har gjort i og uden for Facebook, og om de er aktive i nogle miljøer, hvor det at opildne til vold er et kerneelement.«


-
Det følgende er Nei til islams kommentar til det ovenstående, men vinklet litt annerledes, vi forsøker å se det fra moderatorer, nettstedenes og nettavisenes og nettforaenes, eiernes, redaksjoners og moderatienes side, sett fra brukerens side, og da med stoff og bakgrunn her fra hjemlige trakter.

Men først litt generelt: Der ytringsfriheten begrenses, begrenses også landets domstolers makt i samme grad, og der domstolenes makt begrenses, der begrenses også politikernes og politiets makt, dvs deres lovgivende og utøvende eller iverksettende makt og den makt som ligger i utfoldelse av godt og rimelig skjønn. Men denne innsikten ser ut til å gå de fleste forbi i stillhet, i dagens diskurs. Det er vanskelig å spore noen vilje til å gå ned på grunnfjellet av tingene, til rotproblemene og de underliggende og alltid medspillende urmyter i og under tingene,  for å finne ut hva som er, og slik finne ut av det, og fine ut hvordan det som er er og hvordan verden virker og begrunnes for øvrig. Og hvordan vi kan nå frem til kunnskap og innsikt nødvendig for vårt velbefinnende, - og til sist: Vår felles og individuelle lykke. Angsten for demokratiet/Morken

Men det tore være lett å forstå at jo mer ytringsfriheten begrenses, som et ledd eller en lem i og på det større samfunns-legeme, jo mer begrenset blir hele legemet, dets kvalitet og potensiale, dets bevegelighet og stamina. Der en organisme tvinges, fremtvinger den protest og ofte en kamp mellom død og liv.
Organismen vil liksom tilbake til sin opprinnelige form og det mønster og den fremtoning den liksom var tiltenkt. De vil ha tilbake sin funksjon, sett i forhold til organismens iboende substans og formål. Den har et vesen, som skiller det fra alle andre lignende legemer av lik familie, likt slag og av lik art. Det blir ved tvang stivere, mer tungrodd og snevert og kan ikke lenger bevege seg fritt og utvunget, i gjensidig påvirkning, i sin livsnødvendige dialektikk, men da i en dialektikk som ikke oppløser dets vesen, men snarer heler, bekrefter og bevarer det, ikke metamorfisert i sin motsetning eller i en annens vesen og natur.  Dette fordi begrensningene i seg selv er unaturlige og skaper frykt, frustrasjon, aggresjon og depresjon. Samfunnslegemett sett som en organisme sikrer dessuten at ingen deler tar makten for å ødelegge for de andre enkeltsåtene lemmene og deres funksjon og virkemåte. All moral burde derfor ta sikte på at alle lemmene fungerer sammen og at ingen av lemmene enkeltvis tillates å skaffe seg en dominans hvor de gis anledning til å destruere de andre.
Men dette må gi rom for skjønn og stor raushet. Det sier seg selv, i flukt med dette, at der algoritmer – rene tekniske eller matematiske modeller – blir selve grunnlaget for etikken og forvaltningen av organismen (samfunnslegemet) som helhet, eller noen av dets lemmer, tilnærmet isolert, der vil selve livsnerven i et samfunn fort visne hen og forsvinne. Mennesket er imidlertid ikke til for algoritmenes skyld, men algoritmene til for mennesket skyld.
Mot denne maximen eller dette theoremet, om man vil, syndes det mye i moderatiene rundt omkring. Det skyldes at moderatorene har en tendens til helt frivillig og uten refleksjon å bli maskinelle, de våger ikke helt ut å være menneskelige. De liker ikke eller tåler ikke å stole på seg elv. Oppgaven blir for vanskelig, man er redd for å trå feil. Man holder seg derfor til autoriteter «som ikke kan ta feil». Man sikrer seg med hjelpemidler eller instrukser som forteller dem på forhånd hva de skal tenke, hva de skal si og hvordan de skal begrunne sine valg. I seg selv vitner dette om at det foreligger store svakheter både i systemt og hos moderatorene selv.
De kan skylde på kapasitetsproblemer, javel, men faktum er at det de forsøker, er å gjøre seg ansvarsløse og uten plikt til å ta moralske og estetiske beslutninger på fritt, personlig grunnlag, beslutninger som i sitt vesen ikke kan tas ut fra en sjablonaktig tilnærming.
Der dette skjer, der viser resultatet seg i helt urimelig beslutninger fra moderatorenes side og det igjen vise hvor ukvalifisert selv velutdannede moderatorer kan være. Har de ikke den indre ro og selvsikkerhet som skal til, vil de før eller siden gå på smeller som kanskje – bare kanskje – vil få dem til å stoppe og tenker: Hva gjør jeg egentlig her?  (Eksempler på idiotiske beslutninger og begrunnelser for dem, er omtalt andre steder på bloggen, jeg skal legge inn linker, hvis jeg får tid …

Men ovenstående er bare fornavnet, før vi kommer til saken selv:

Vi skal her før vi går videre bare minne om at moderatiet som regel nå består av personer som vil være anonyme. Utenforstående har derfor intet innsyn i moderatienes funksjonsformer, deres interne organisering og hvordan denne struktureres inn i systemet som helhet, og hvordan forholdet mellom redaksjon, eier og moderator virker i praksis. Utenforstående har heller ingen rett til innsyn og ingen vet dette bedre enn moderatorene og moderatiet selv. Beskyttelsen mot innsyn bør fortsette, men det fratar ikke moderatiet ansvar for at rette person sitter på rette sted i moderatiet. Ansvaret for at moderator er rettelig kompetent og kvalifisert er paramount. Jeg tror at mange eiere, og mange redaksjoner, forregner seg her. De undervurderer funksjonens betydning utad og moderatorenes betydning både innad og utad. De tror at å modere er en forholdsvis enkel oppgave å utføre og at de fleste de tiltror oppgaven, vil klare den med glans. Poenget er at dette ikke er tilfelle, det viser våre undersøkelser her på bloggen, de taler sitt tydelig språk: Der moderator er dårlig, der vil snart også stedet som sådant fort anses for å være dårlig.  En liten surdeig syrer hele deigen, som det heter.

Den som får et embete, gir man også forstand, heter det, så omtrent. I dette ligger minst to viktige ting i vårt demokrati: Den som har makt må utsette seg for åpenhet; slik at han kan etterprøves i det offentlige og dernest den tanke eller den ide at makt forplikter. En embetsmann har faktisk plikt til å bruke sin makt og gjør han det ikke, er han ingen embetsmann. Embetsmannen skal være både folk og «konges» representant og skal handle på vegene av dem begge. De handler dypere sett om uredd og frimodig å kunne og vill utøve godt skjønn, av lover, normer og regler i møte med fakta og med fakta i møte med disse retningslinjene, som også inkludere et alminnelig forutsatt indre kompass, både av befolkningen og «kongen». Et eksempel på en moderator som utøver dårlig begrunnet selvforherligelse her (Johannes Morken tidl. red. i Vårt Land)

Noen blir satt til være moderatorer. Disse er unntatt innsyn fra offentligheten og de trenger ikke å begrunne sin beslutning når de f eks utelukker noen fra «det gode selskap» på bloggen, nettavisen eller forumet de er satt til å moderere, dvs styre. De har alle makt på «hjemme alene festen». De kan sende bort selskapstrengende mennesker som tror de har noe viktig på hjertet bare fordi moderator misliker dem på en eller annen måte og på et eller annet grunnlag. Moderatorer er derfor som småkonger å regne; de kan bestemme hvor gjestene skal sitte ved kongens bord og delegere makt ved porten til å avvise folk uten innbydelse. Og slik må det jo være. En avis er et slott som kan avvise og invitere personer ut fra tilgodeseelse av statens tarv til enhver tid. Noen må pent finne seg å bli stående utenfor, i den lange køen av folk som mener de burde ha et ord med i laget, men som ikke slipper in denne gang, og kanskje blir nektet kongens gunst for alle fremtid. Slik er det bare og slik bør det jo være. Her faller Er og Bør sammen. No problem.

Med moderatorer er det litt annerledes. De har er blitt tildelt eller de har tiltatt seg en makt absolutt myndighet og bli derfor herske over liv og død, billedlig talt. Moderator tillegges en enorm makt til å styre og forme stedets ansikt utad. Han fungere som et tankepoliti og er blitt en slags ideologisk vakthund som skal påse at det moderator villig vekk og med stor kraft innbiller seg er stedets gode navn og rykte og at «slottet» blir opprettholdt, fremmet på riktige premisser og ivaretatt helt uklanderlig. Moderator er satt til å forsvare stedet mot å bli besmittet av tanker, emosjoner og meninger stedet og dets eiere ikke vil bli assosiert med og som stedet ikke kan være seg bekjent av.

Men moderator i dette miniperspektivet har i dag en mys større makt enn kongen noensinne hadde i det forgangne. For nå går det på makt over sinn, ikke på kropp, slik det hovedsakelig var før. Han kan skalte og skalte uten risiko for å bli oppdaget og uten mulighet for at noen kan straffe ham. Han nyter absolutt immunitet, som det heter; han er fullstendig anonym og dette passer både moderator og eier, eller ideologiske «fører», vel og godt.  (Noen steder opererer med åpning inn til sine moderatorer, men noen av disse stedene har stengt sine tidligere åpne debattsider. Steder eller sider som HRS og documen.no har et helt anonymisert moderati). Vårt Land hadde et åpent forum som ble en katastrofe, jfr Morken

Det ser nå ut til å være utbredt at alle makt er delegert fra eier til moderatorer, - til moderatiet på et sted. Stedenes redaksjoner overlater til moderator å skille klinten fra hveten for så å overlate moderatiet til å seile sin egen sjø, vel vitende, tror de, at stedets ideologiske verdigrunnlag og strategiske linje utad blir ivaretatt på beste måte. Redaksjonene fratar seg dermed et stort ansvar, idet de kan legge alle problemer eller vanskelig vurderinger i møte med sin «klienter» - dvs publikum - på moderatiets skuldre, uten at noen kan kritisere dem for det. Moderator kan derfor føle seg som en konge på haugen. Han er utilgjengeig for kritkk og han trenger ikke å begrunne sine valg og prioriteringer. Han er blitt eneveldig og soler seg både i «tittel» og posisjon. Og alt dette er svært menneskelig og derfor helt forståelig.

Men det er en flere haker ved det. Moderator kan bli så høy på seg selv at han gjør seg uimotakelig for korreksjon, vel vitende at stedets eier og stedenes redaksjoner ikke vil bry seg, fordi de jo nettopp har delegert all makt til ham/henne og dertil en makt som jo skal være til for å brukes. Eier og redaksjon kan derfor legge seg til å sove trygt og godt om natten. De har jo overlatt ansvaret til en fullt ut legitim intern «institusjon» som det uansett er umulig å stille til ansvar. Et angrep på eller en kritikk av moderatiet blir derfor automatisk ansett som upassende eller fiendtlig og gjerne moralsk forkastelig, idet kritikken oppfattes som en eksplisitt kritikk av dem personlig. De løfter derfor ikke et øyebryn når moderator i andre organer og på andre fora utsettes for kritikk og påvisning av helt absurde og utenfra sett helt urimelige avgjørelser fra moderatiets side.
Rimeligvis er det nærliggende å tenke at det er for å unngå en slik kritikk at eiere og redaksjoner har opprettet denne bufferen – som moderatiet er blitt - mot dem selv og publikum og de som måtte ha noe viktig og riktig å komme ut med, i ytringsfrihetens navn og med de aller edleste intensjoner.

Vi har i det siste sett mange eksempler på at Facebook med underbruk har begynt å sensurere på det store, globale nettet. De utestenger folk enten for godet eller midlertidig og face-books moderati begrunner ofte beslutning med at brukeren og hans meninger bryter med «fellesskapsreglene» på facebook. Angela Merkel var tidlig ute med å instruere facebook-eieren Zuckermann om å gjøre noe med alle former for rascisme som forekom på facebook. Zuckermann gjorde som Merkel sa og siden er tusener blitt utvist fra facebook. Facebook blir da oppfattet som et gigansk og verdensomspennde nett mot rascisme. Facebook bestemmer dermed hva som skal anses for rascime. De lverer premissene for hva som skal regnes for rascisme på verdensbasis. Facebook må i så måte ha mye større makt enn til og med FN har på dette området. Og facebook er i private hender og styrer sin egen «hjemme alene fest» helt på egenhånd. «Hjemme» er dermed blitt hele verden, ikke bare en lokal redaksjon i den noe verdensbegrensede norske «Utbygd». 
Og utenfor dette hjemmet, som nå altså er blitt hele verden ellr overalt på jorden, over de fleste grsner og in i de trangeste krinkler og kroker, skal det nå for alle del ikke finnes dypere meningsforskjell og heller ingen reell ytringsfrihet, ikke spor av den engang.
Facebook tar mål av seg til å være anstendighetens forsvarer på verdensbasis, et forsvr som i stor grad går ut på å utvise folk fra «festen», som nå internasjonalt går i facebooks regi. Facebook kan sies å ha overtatt kongens rolle og kongen har som det viser seg delegert all makt til Facebook. Det er «deadlock», alle stilles sjakk matt.  Og det kan ikke gå bra. Taushet er ikke lenger gull. Taushet skal gjøres til et absolutt gode, i anstendighetens tjeneste og ved at moderator skal være dens bøddel. Det fins ingen appellinstans. Moderatiets ord skal regjere uinnskrenket, «rules supreme». Moderator kan ses som en gudserstatning som utnevner seg til «Høyesterett» både i sekulær og religiøs forstand. Vi lever med andre ord i lukket system som vi har valgt selv. Det vil få sine konsekvenser. Det er ingen vei utenom. Med mindre man egentlig anser ytringsfriheten for uten større betydning for utvikling, lykke og blomstring, og liv og helse, og derfor irrelevant …


Kommentarfeltene på fora som fremdeles har noenlunde åpne kommentarfelt, forteller gjerne noe om selve forumet, hva det står for og hvilke budskap og verdier det vil formidle og styrke. Og ikke forteller denne åpenheten – eller mangelen på sådan – noe om samfunnet rundt omkring og om ytringsfrihetens vilkår generelt.

Før jeg går videre, må jeg presisere at jeg nok for mange skriver i et litt for lite jordfeste og altfor abstrakt og «overjordisk» språk, og derfor i en språkdrakt som mange vil finne helt uforståelig og gåtefullt inntil kjedsomhet. Jeg går imidlertid ut fra at de fleste lett forstår hva jeg mener, og på slutten trekker jeg frem ett eksempel blant tusenvis av andre, som kanskje kan belyse litt mer a hva jeg «egentlig» mener. Så ha litt tål. Det skal gå seg til etter hvert … 

Dette brevet handler ikke om å bli sur eller furten når man ikke få så mange «likes» som man selv tror man har gjort seg fortjent til. Det handler om noe mye mer og mye mer alvorlig og viktig for samfunnet. Det dreier seg om ytringsfrihetens aktuelle kår og dens nåværende og mulige fremtidige vekstvilkår, og mulige eller ikke-mulige bevaring, intet mindre.

Utgangstesen er at jo mer tabloid et nettsted, en blogg, en nettavis eller et debattforum blir, jo flere tabloid anlagte sjeler og deres holdninger og personlighetstrekk vill dette stedet tiltrekke seg og bli preget av, ja, nærmest diktert av.
Men nå er det jo slik at det tabloide format og innhold jo ikke i seg selv er skadelig, - det kan til og med være mer spennende, underholdende og til en viss grad mer lærerikt enn andre formater, som pretenderer å være seriøse, det viktige er imidlertid å se og reagere på at det tabloide format ofte tar sikte på å nå og underholde et mer «hastent» publikum enn et publikum som ønsker å gå dypere inn i tingene, inn  fordypningens lille eller store rike, ikke bare for å lære litt og nyte, men også for å bli i stand til å yte mer, og mer kvalitativt, over hele livsspekteret. 

I dag ser vi en tendens til at seriøse nettsteder med et moderati i bakhånd dessverre faller for fristelsen nettopp til å bli mer tabloide, idet man tiltrekker seg kommentatorer som tydeligvis foretrekker å oppnå flest mulig «likes» heller enn å bidra med saklige, informative og kreativt velformulerte og selvstendige innlegg og kommentarer. En slik tilnærming og løsning på problemet, hvis man da ser det, appellerer ofte til folk med lav impulskontroll og sinn med behov for kjappe løsninger på alt. En løsning for den enkelte kan være å få uttrykt sinne, en annen kan være å reagere med overbegeistring. I begge tilfeller får personligheten antakelig et kikk som forsterker seg ved gjentakelse, akkurat som den som gjentatte ganger tror det lønner seg bli mer aggressiv jo mer vedvarende aggressivt og truende han opptrer og oppfører seg, og hvor han da innbiller seg å bli stadig sterkere, noe som igjen gir ham falske forestillinger om egen styrke og det han tror er hans eget voksende smarthet og vidd. På noen har likegyldighet og falske tanker om egen moralsk overlegenhet den samme funksjon.

Et eksempel på publikasjoner som nok har innsett villveiene i alt dette og sett faren ved for stor og intens tabloiditet, og den overflatiske letthets fallgruver, er avisene Vårt Land og Dagen, begge såkalt tradisjonelt sett kristne aviser. Resultatet av denne strategien fra disse avisenes side, har imidlertid vist seg å være et tilbakeskritt for dem, idet kommentarfeltene nå nesten ensidig og utelukkende består av direkte svært så cerebrale og kjedelige og nokså «korrekt intetsigende» plattheter uten karisma, uten guts, uten liv. Innlegg og kommentarer synes svært sjelden å ha noe å målbære av «deep concern» eller av genuin og personlig eksistensiell eller ideologisk interesse. Man går liksom på tå hev for ikke å forstyrre eller uroe noen. Innleggene og kommentarene kan riktig nok være stilfullt utformet, men det hjelper ikke stort når man ikke øyner noen intensjon om å gå de store utfordringene og perspektivene på klingen. Aktørene synes å være mer interessert i å bevise sin egen tilstrebede, høyst tilsynelatende og fromme romslighet, toleranse og liberale grunninnstilling enn å sette tingene på spissen og med det sette et skarpt fokus på hva som angår publikum når det f eks kommer til radikalt ulike gudsoppfatninger som nå med stor kraft gjør seg gjeldende i samfunnet og mellom menneskene i det daglige, ofte på måter som forsøker å tildekke mer enn å oppklare.
Det synes som om man på redaksjonelt hold frykter at sannheter skal komme frem som publikum og befolkningen ikke vil tåle å hanskes med eller overhodet forholde seg til. Man frykter, for å si det rett frem, at folk skal gå bananas hvis den hele og fulle sannheten, og ingenting annet enn sannheten, blir lagt på bordet, slik at folk i full offentlighet kunne gis en sjanse til å ta stilling på eget og uforfalsket grunnlag. 
  
Avisene selv har dermed gjort seg til eksempler på hvordan man faktisk forsimpler og skader seg selv, ved å bli for banale og for lite reelt utfordrende, mens deres egentlige begrunnelse er ubearbeidet og usunt og kronisk fortrengt frykt for at det de ser som uanstendigheten selv skal ta plass ved «kongens» bord, dvs moderatietes og redaksjonenes bord i dette tilfelle.
Aviser, moderatier og alt deres personell av denne støpning vil ikke innrømme at dette reaksjonsmønsteret og denne unnfallenheten gjør noe med dem selv på det dypeste private og personlige planet, og i deres relasjoner og omgangsformer, og at det faktisk står om deres mentale helsetilstand på lang sikt.

Man tillater og tilbyr derfor ganske enkelt kun én form og et skjema for å gi uttrykk for sine tanker, og det er derfor ikke underlig eller vanskelig å forklare at kommentatorer med vettuge ting å bringe til torgs er blitt redde for å gi uttrykk for sin inderlige mening, en mening de gjerne kledde  et fargerikt og provoserende – men like fullt i et helt legitimt språk, og med med en personlig stil - som ikke tore skremme noen, men som altså like vel avisen og dets moderati skremmes av og forferdes over. I praksis gir man seg til å utøve det man lett kan kalle en jernhård sensur. Avisene mister dermed litt av sin «spirit», litt av sin personlighet, litt av sin opprinnelige sjarme og optimisme og vi – publikum - sitter tilbake med aviser hvis moderatier gjør meningmann redd for å bidra. Avisen strategi fordrer en avpersonifisering av kommentatorfeltene og dermed av kommentatorene selv. Avisene stjeler da med andre ord nærmest lystig fra sine lojale tjenere ikke så liten del av disses personlighet, det være seg på lesersiden eller på de skrivende kommentatorerenes side.
Avisene reduserer med andre ord dem begge til en leserskare og til et publikum som forventes å holde seg strikt innenfor det algoritmvelde moderatiet selv først har underkastet seg. Det – moderator og stedets moderati – imidlertid bør ha for øye, er selvsagt den sannhet og de sannheter som gir seg uttrykk på ulikt vis, i diskursen over det hele, og som ikke lar seg stoppe like vel, uansett algoritmeavhengighet, et «velde» som nå er storlig utbredet og som alle synes å mene er en tvingende nødvendighet, skal alt fungere, som det heter. I realiteten manifisterer dette en  bundethet som i seg selv ikke kan beskrives som annet enn en mer eller mindre dårlig skjult flukt fra friheten og fra ideén om frihet overhodet.

Redaksjon og moderati bør med andre ord vise fleksibilitet og kreativitet overfor alt som skrives, av noe lød, eller bare tenkt, og da helt uavhengig av og fri fra den algoritme-etikette og den algoritmemoral som bare kan tjene en sak: Kjedelighetens sak, det banales sak og ikke sannhetens og det frie ord og den frie debatts sak.
Bare slik kan avisene og stedene tiltrekke genuine personligheter, en ressurs som fort føler seg henvist til isolasjon, nedlatenhet og sann, ondsinnet forakt og forsøk på utestengelse og knebling fra redaksjoner og moderatiers side, moderatier som ofte kroer seg og forherliggjør seg selv idet de tror at de forfekter den ene, og sanne lære uavkortet, et prosjekt som i seg selv lyser av forfengelighet, og av et bedrevitende og  bedrefølende hovmod som bare påkaller hoderystende undring, i stedet for reell beundring og ekte respekt. Redaksjoner og moderatier viser seg å være sterkt begrenset av det man med rette kan kalle absolutte krav og da krav som gjør seg gjeldede nær sagt overalt og i alle relasjoner, rent private eller bare mer eller mindre privat relasjoner: Kravet om å være, tenke og agere helt prikkfritt servilisert og emosjonelt korrekt. Det gir seg selv at et slikt regime er et nådeløst, kaldt og lite rasjonelt regime, og ja, at det til og med at det er et rent ukristelig paradigme, for ikke å si et helt absurd «kristelig» ukristelig dogme, et dogme mange føler nå blir pådyttet snart enhver og som i virkeligheten nå av stadig flere, vil jeg tro, oppfattes og føles som om de pålegges et helt nytt universelt og absolutt unntaksfritt kategorisk imperativ. Intet mindre.

(Men dette betyr ikke at moderasjon er unødvendig, nei, snarere: Moderatiet bør heller lære seg å lytte mer og «peke» og «preke» mindre; det bør ikke forsøke å dytte egne fordommer, sin angst og frykt, og sin irrasjonalitet over på kommentatorene. Men det skal selvsagt være voksent nok til å avvise innlegg og kommentarer helt uten relevans for artikkel- eller kronikkforfatternes anliggender. Det må i seg selv sies at dette kun er høflighet, både overfor «løse» og derfor uønskede kommentarer og overfor artikkelens forfatter og stedet eller forumets eier og redaksjon).        

Moderatiene – og redaksjonene med dem – har dermed gjort seg pripne, strenge, snevre og ofte sadistiske middelalderpedagoger som er redd for hva folk – elevene - måtte mene og tenke om styre og stell på privaten og som derfor skjøtter om sin selvforherligende. Man tyr da også så si til sjofle metoder for å holde visse folk med friske, saklige og legitime og velformulerte og i seg selv interessante argumenter unna. Jeg skal her unnlate å komme med eksempler, fordi plassen ikke tillater det.     

Vi skal være glade for at noen ennå våger å ha et noenlunde åpent kommentarfelt og de som holder åpent gjør lurt i å sile vekk kommentarer som ingen relevants har, kommentarer som sprer hets og hat og kommentarer som er så til de grader på jordet at det faktisk blir en plikt for forumet å refusere innlegget for å beskytte kommentatoren selv mot den forsmedelighet det måtte være å avsløre seg selv som fullstendig inkompetent, ondsinnet, forvirret eller rett og slett imbesil.

Men for at dette skal virke godt etter sin hensikt, trenger forumene dyktige moderatorer, og da helst moderatorer som er mer kvalifisert enn de moderatorene selv skal moderere. Hvis moderatorene ikke holder mål, men tvert imot avslører seg inkompetent, bornert og nedlatende helt uten grunn og fordi han ikke er kvalifisert til å vurdere om en kommentar er innafor eller utafor, er moderator selvsagt selv helt utafor og han burde ikke ha den viktige posisjonen på et forum som forumet selv fortjener.

Mange vil tro at jobben som moderator er en «en enkel biff» og at det letteste av verden, det er nettopp å være moderator. Det antas å være lett å oppfatte hvilke meninger og holdninger man bør tillate og hvilke man refuserer, og overlater til moderatorer å avgjøre dette, som oftest i god tro. Man kjenner gjerne moderator fra før og vet hvor han står, at moderator med andre deler den verdensanskuelse, det menneskesyn og det verdisyn man selv har, som forumseier. Man forutsetter
uten å bry seg mer med det og uten å kontrollere hva moderator gjør, og at moderator vil gjøre en god jobb. Moderator er med på samme lag, han eller hun vil fremme forumets formæl og sikre forumets gode navn og rykte. Og dette tas for gitt.

Tenker man og forholder man seg gjennomgående slik, og forutsetter at morderator jo ikke kan gjøre noen feil, kan forumet imidlertid raskt komme ut å kjøre og dette vil skje hvis moderator faktisk ikke holder mål, at han ikke er kvalifisert, at han faktisk ikke har noen dypere forståelse av hva han gjør og hva han forventes å sulle bidra meg. Og da hjelper det ikke at han har «de riktige meningene» og riktige holdningen – utenfor jobben som moderator.

Det bør derfor stilles høye intellektuelle, spesifikke, krav til moderator og det bør ha vist seg at han levere i praksis før han tiltrer – og selvsagt også under den praktisk maktutøvelsen han er satt til å lede, behersker grunnleggende retorikk og klarer å skille mellom klinten og hveten her. Det hjelper ikke om moderatoren har ha vært tidligere fagforeningsleder i LO eller lærer kun på Vidergående i 50 år på forhånd. Det skal et visst lavmål av talent til. Det hjelper heller ikke stort om moderator i sin alminnelighet en grei, våken og omgjengelig fyr i korridor og selskapslivet, eller bar-livet. 

Han/hun bør avgjort besitte elementære innsikter i psykologi og andre samfunnsfag som gjør ham bedre skikket for oppgaven enn hva et gjennomsnitt av publikum og kommentatorer har og i forhold til befolkningen for øvrig. Han/hun bør dessuten ha et naturtalent for det og virkelig ha den egenskap eller den ferdighet det er å kunne lytte til hva folk skriver, og være i stand til å håndtere og forholde seg til kommentarer som faktisk er friske, saklige, informative og gjerne nyskapende på en kreativ og inviterende måte, ikke på en måte som tvert imot avskrekker reflekterte, kunnskapsrike, «meningsvektige» og mennesker fra å komme med sin bidrag. Moderatorer bør med andre ord ha sans for muligheten for at de han skal moderere faktisk har bedre innsikt enn han selv. Han/hun bør forstå sin besøkelsestid.

Moderators betydning for et forum blir ofte undervurdert. Men moderator har faktisk som moderator muligheter – avhengig litt av hvilken «frihet» forumseier gir ham – for å drive sitt moderati på en måte som avgjør hvilket inntrykk både på kort og lang sikt publikum generelt får av stedet. Moderator er en markør på stedets kulturelle, ideologiske og verdimessige tilknytning, stedets «grunnholdning». Moderator utøver en slag utøvende makt på forumene og denne makten blir ofte undervurdert, spesielt i stedets eller forumet hovedredaksjon, som ofte vil unnskylde sin forsømmelsen av å holde et våkent øye med moderator med at «estetikken» ikke er så farlig, og at det er innholdet i summen av artiklene som legges ut og ikke måten kommentarfeltet håndteres på som er det helt avgjørende for stedets appell og seriøsitet.

I kontrast til dette vil det sannsynlig vise seg på sikt at moderators håndtering faktisk bidrar faktisk til å forme forumets image og moderatorer i ikke liten grad. Forumets redaksjon bør med fordel kunne gjøre seg mer bevisst på dette, men sjansen for å nå frem med en slik tanke overfor disse redaksjonene, er heller lav. Forumseiere synes helst å foretrekke at virkeligheten ikke er som den er, men tvert imot slik de synes den må være, skal de beholde selvrespekten og troen på stedets evigvarende potens og relevans.

Men noen moderatorer tar imidlertid mål av seg til å tro at han/hun faktisk kan bidra til å forme selve forumets fundament og ideologiske plattform. Moderator kan faktisk få seg til å tro at det er han som best på ideologisk eller livssynsmessige grunnlag kan styre folks inntrykk, og dermed også deres potensiale for å la seg påvirke i takt med redaksjonens kulturelle og politiske linje.
Moderatorer – i sin relative isolasjon, og bemyndiget som han er til å styre over liv og død -  kan lett få seg til å tro at det er han/hun som styrer stedets redaksjon og ledelse og ikke omvendt. Han styrer da kommentarfeltene ut fra sine egne, helt subjektive og private preferanser og tror at dette både er nødvendig ikke bare i praksis, men også ideologisk eller teoretisk. Han/hun kan lett komme til å tro at det er han/hun som faktisk er forumet, han/hun ikke bare fronter det, nei, han fronter seg selv og at det er eierne som må løpe æren for ham og ikke ledelsen eller eieren som kan forlange at han skal løpe ærend for dem. Eire overser ofte denne mekanismen, antakelig fordi de selv føler seg uangripelige og sikre på sin sak og sin gjernings uforbeholdne betydning.

Samtidig med alt dette, utvikler moderator ofte en indirekte, men like vel eksplisitt forkjærlighet for visse for moderators selektivt utvalgte kommentatorer, kommentatorer som han kjenner seg igjen i og har «kapasitet» til å forstå,  til fortrengsel for andre kommentatorer som han altså ikke har muligheten for å forstå eller på noen måter vet å verdsetter. Han/hun har da også en begrenset forståelse av hva evaluering betyr, fordi han gjør seg kvalitetsblind, for å få bekrefte styrken i det valg og verdien av det, på et helt subjektivt grunnlag. Her trumfer altså øyeblikksfølelsene enhver distansert og forsøksvis objektiv kvalitativ vurdering. I seg selv betyr dette at det er mye viktigere for ham å føle mer seg verdt og betydningsfull ved å føle seg trygg på at han er sin fule rett,  enn der er for ham å ta inn over seg at folk og kommentatorer faktisk kan være mer kreative og intelligente enn ham selv. Ja, han blir direkte redd eller til og med frastøtt av folk som har noe mer å fare med enn ha selv. Utsagn og formuleringer han blir stilt overfor i en kommentar, blir oppfattet som et fult angrep på ham selv, på hans person og hans ego eller selvbilde, noenlunde realistisk eller ikke.  (Jeg kommer til eksempler nedenfor).
Men det sier seg selv at slike moderatorer nok har litt for lett for å overvurdere egen betydning og egne høyst preferanser. Han gir egne – nokså sannsynlig dokumenterbare - begrensninger prioritet og førsterett fremfor alt og alle som det nok også vil være lett å dokumenter vitner om et høyere faglig og etisk nivå. Å være moderator for ham/henne gir en enorm følelse av makt, og da en makt de anser seg utvalgt til å bruke for alt det den er verdt. Dette igjen rettferdiggjør alt hva han foretar seg og selvrettferdigheten i hele dette syndromet rettferdiggjør så i sin tur hans eget selvbilde. Han føler seg stimulert av den subtile aggressivitet han utfolder og tilfredsstillelsen ved dette, vil stadig kreve mer, aldri mindre, hvis han/han ikke utsettes for korrigering av en autoritet moderator selv i kraft av sin servilitet faktisk er konstituelt nødt for å ha og sette sin lit til i alle sammenhenger. Moderatorene føler seg VIP’er, og som selvskrevne sådanne. Alt de gjør er jo «riktig», han kan ikke ta feil og han vet at han aldri vil kunne stilles til «ansvar» for hva noe enn han måtte komme til å gjøre, eller komme til å unnlate å gjøre. Han/hun skjønner egentlig ikke at han lever på lånte fjær. At han skylder andre for sin noe frugale posisjon eller funksjon.

Moderator er med andre ord, og kanskje uten at han/hun er klar over det, og fordi han rett og slett mangler elementær selvinnsikt og forståelse for hva f eks retorikk og hermeneutikk er, spesielt ikke i dypere filosofisk og eksistensiell forstand. (Han kan for lite om eller har ikke engang peiling hva maktanalyse eller makt-teori er, en mangel som i seg selv diskvalifiserer – og stakkars han/hun hvis han ikke har forstått hva han har lest, hvis hn har lest noe om dette).

Moderator kjenner og forstår med andre ikke hva språk og kommunikasjon egentlig er for noe. Han/sitter da igjen med gammel inngrodd vanetenkning, - det er da kanskje noe – og sine kjære emosjoner, emosjoner som i seg selv blir en smak-sak og et hovedkriterium for ham, og derfor hevet over enhver mulighet for kritikk og anledning til å bli korrigert.

Moderator skjønner da ikke at han driver og overvurderer seg selv, snarere tvert i imot. Han/hun går da med den største selvfølge inn for å legge seg mer i sælen som moderator og viktig person, en person som faktisk fortjener respekt, går han kategorisk - og inntil det sinnssykt komiske - ikke fordi han objektiv er en formidabel kapasitet og et virkelig begavet talent, eller fordi han er en akademisk eller intellektuell plussvariant, nei, men fordi han autentisk-teknisk knytter så å si verdien av sin egenverdi – solipsistisk sett -  til dette å være moderator, intet mindre.

Og som anonym, nyter han da å bli berømmet av redaksjonen for trutt og godt arbeid, et arbeid redaktører og eiere egentlig gir en god dag i, så lenge skuta går og ingen varsler om moderators eneveldige syn på seg selv, sin inderlige person, sin stiling og formelle posisjon.  Han må derfor i egne øyne bli stig mer grundig, detaljert og klar i sitt arbeide, han må begynne å moderere mer og mer og å heise flagg i stadig større tempo og med stadig mer inderlighet, og etter beste evne og så ofte som mulig. Han intensiverer følgelig sitt arbeide for «den gode sak» ved å vise at han stadig befinner seg på den riktige side, den side som altså har rett, den side hvis emosjoner og edle sak han ikke kan ta feil av og den side han vet hverken kan eller vil kritisere ham, fordi han/hun jo fra før hører til på moderators egen side. Og for den sak og på den side han tror i tillegg til mye annet også sitter på sleve koden til hva som står seg og utmerker seg som den rette og riktige estetikk.  

Slike moderatorer ser ikke at de medvirker til å sabotere det nettstedet, den nettavisen eller det forumet han jobber for. Det vil aldri falle ham inn at han i praksis medvirker til å banalisere stedet og gjøre det til et tabloid gjørmebad av enormt søvndyssende og kjedsommelige inntil døden, og «cerebralt korrekte» innlegg og innspill fra publikum. Han forstår ikke å hevde stedet høye intellektuelle nivå og det pussige er at han slipper unna med det, idet disse intellektuelt redelig og høyst oppegående skribenter.
Hvilket publikum og aktører på stedet er det egentlig moderator ønsker ha? Ønsker han er triviell heiagjeng som ligner mer på en flokk av sportsidioter og fylliker på tribunene? Folk som stort sett nøyer seg med enstavelsesord og rent emosjonelt betingede heiarop? Ønsker han å stimulere folk til å tenke originale, selvstendige, velformulerte og konsistent oppbygde setninger litt over det normale og tanker og konsepter som formuleres på en måte som kan appellere til mer og dypere refleksjon, snarere enn til det motsatte?
Ønsker stedet i seg selv å la seg tråkke ned i slike moderatorers middelmådighet, smålighet og sneversyn? Ønsker stedet å utvide folks innsikt og bidra til å glede og stimulere folk som ønsker å lære seg noe nytt, og nye måter å se tingene på, og eventuelt nye måter å reflektere på?
Eller vil stedet la slike moderatorer holde på, som om det ikke angår redaksjonen og eierne av stedet?
Eller evner ikke stedet å se at intellektuell nivånivellering i moderatiet faktisk medfører at det skapes et inntrykk også av at det også foregår en storstilt nivånivellering også fra redaksjonens eller eierskapets side? Eller spurt på en annen måte: Ser redaksjonen at det er fullt mulig at folk, dvs lesere, publikum og aktører i det rent praktiske ofte lar sine preferanse eller valg av for dem interessant nettsted i praksis faktisk velger «side» mer på grunnlag av hvordan den ser ut i kommentarfeltet enn av hva redaksjonen selv legger ut?

Hvis moderatiet skaper det inntrykk at stedet primært er til for de banale og primært emotative aktører, vil stedet snart generelt få et rykte på seg for å være floskelaktig, stereotypiserende, overflatisk, vulgært og platt – og et sted for folk man til vanlig ikke akkurat forbinder med kreativitet, kunnskapsrikdom, selvstendig tenkning og interessante formuleringer for øvrig, og et sted man kan hente inspirasjon fra og virkelig lære noe fra, glede seg over og se frem til å følge, og som samtidig er verdt tiden man bruker på stedet.

Der moderatiets optikk og generelle reaksjonsparadigme – og verdifundament og menneskesyn for den saks skyld -  forutsetter et nivå på publikum som faktisk er en hånd mot det samme, kan det i lengden ikke gå bra. Da forkleiner stedet seg selv. Det sier seg selv. Det er selvinnlysende. Desto mer tragisk blir det, når moderatiets mangel på lødig nivå blir det viktigste kriteriet for hvordan publikum på sikte evaluerer stedet i sin helhet.
Jeg trekker frem et eksempel på hvordan jeg tenker. Kommentarene knyttes til en artikkel hvor Tybring Gjedde går in for å kutte liberalismen til fordel for konservatismen, idet han foreslår at FrP blir er «nasjonalkonservativt parti».

Den første kommentaren, som moderatiet lar ligge øverst i komentarfeltet, var følgende:

Heia Tybring! likes 135

Det andre eksempelet lot moderator «henge» relativt lenge, selv om det var postert omtrent samtidig med den første. Innlegget havnet så på bunn, etter 77 ovennstående innlegg. De er ikke meningen her å sette krakterer på de ovenstående innleggene; hensikten er å sannsynliggjøre at moderator lar seg styre  så noenlunde - av de beveggrunner jeg har antydet og drøftet over. Det lød søm følger:

"Liberalisme" åpnet veien for nasjonalsosialisme i Tyskland i 1930-årene, og før.
En nasjonalkonservativt parti vil aldri gjøre det samme overfor de truslene vi står overfor i dag, her og nå.
Et nasjonalkonservativt parti vil aldri bli et emosjonelt betinget servilisert og emosjonelt betinget "korrekt" parti.
Å gjøre seg "korrekt" overfor islam er å gjøre seg til "servilist" og innebærer å omgjøre landet fra å være et praktisk talt sivilisert land, til å bli et islamo-opportunistisk og servilisert land. Et gjennomservilisert land er et usivilisert land pr definisjon».

Denne kommentaren ble lagt nederst i rekken med kommentarer. Den fikk «likes 1». I seg selv oppfordrer eller stimulerer ikke dette kommentatorer til å delta og bidra, kommentatorer som målbart og intensjonelt har noe mer å fare med en bare banale «heiarop», flaue «halleluja» og sportsidiotiske «bislettbrøl».

Kommentar:

Kontrasten mellom de to kommentarene er slående og viser at moderatiet foretrekker et kronisk «bislettbrøl» fremfor et innlegg som faktisk er informativt, sprettent formulert og som antakelig ville være en fryd for lesere som kan kunsten å lese og som lærer og nyter av de innsikter innlegget videreformidler. I seg selv er selvsagt et «brøl» eller et «heia-rop» ikke noe å ta på vei for og ikke noe å forakte. Men det er den kontekst det forekommer i, som må avgjøre dets verdi og relevans. I seg selv gir heiaropet ingen relevant betydning enn som informasjon om avsenderens mentale eller emosjonelle tilstand. Det kan være både morsomt og befriende når heia-ropet i tillegg uttrykker noe autentisk og noe som en selv som «liker» og kan istemme og føle seg hjemme i og som man derfor trykker «trykker «liker» på. Men når så heia-ropet av forumet selv tilskrives en høyere verdi og mening enn det man med rimelighet kan tilskrive det i den større konteksten, da blir det hele begredelig, og kun interessant av den grunn at det er det det er, nemlig ikke bare begredelig, men i tillegg platt, altfor simpelt og direkte flaut – for stedet eller forumet selv, sett i enda en større kontekst, nemlig stedet rennommé på det store diskursmarkedet i sin helhet og vurdert over tid.

Moderator vurderer imidlertid innlegget som ble plassert helt nederst som «dårlig», ja, kanskje til og med «farlig». Han setter det nærmest «på index», nederst. I seg selv vitner dette om en bevisst prioritering, - sett ut fra tidslinjen - en prioritering som desavuerer eller forkleine både den siste kommentatoren personlig og hans konkrete innlegg, dette sett i forhold til det tablodie haia-ropet som altså fikk hedersplassen, med moderators akklamasjon og bevisste prioriteringer. Moderator ser seg selv her personlig, og som person, som et særlig viktig og tydelig ideologisk frontfigur eller akademisk maskot, eller som et lysende intellektuelt flaggskip for forumet eller avisen, et budskap ment for det store meningsmarkedet. Moderatiet benytter seg her antakelig av muligheten for selvpromotering helt uten å ha spurt om redaksjonens aksept for denne glitrende forestillingen eller denne markedsføringen på forhånd.    

Signalet som moderatiet dermed sender ut er, at slike innlegg, som altså nærmeste ble refusert, vil man helts ikke ha her i avisen. De er mindre verdt, (fordi moderatiet lar seg «skremme» av det og fordi det ikke forstår kommentarens poenger, eller ganske enkelt ikke evner å forstå innleggets egentlig anliggende, eller at den disposisjon moderatiet faktisk begår i praksis og rent faktisk er en støtterklæring til og absolutt ingen kritikk av Tybring Gjeddes innspill).
Det bør – ifølge moderatiet - derfor anvises en plass som så å si skal gjemme det bort, eller slik at publikum helt glemmer det så fort som mulig, siden jo moderatiet plasserer det der det gjør, som om det var svært viktig for moderatiet å spare lesere for å lese og lære det. Og fordi det ikke «står seg», ja, antakelig fordi moderatiet til og med anser det for uanstendig, om ikke helt irrelevant, eller på kanten av det «som skal ligge innafor». Moderators plassering oppfattes da for folk i farten dermed som en normativ verdidom og hvem vi vel da ta seg tid og bry med å lese innlegget, siden det jo ikke får mer enn en likes og fordi det henvises til en sisteplass i rekken av innlegg?

En annen – ikke umulig - forklaring kan være at moderatiet av en eller annen grunn har sett seg ut kommentatoren som en gjennomgående mistenkelig eller potensielt farlig aktør.

Dette tyder i seg selv på at innlegget kan han skremt moderatiet på en eller annen måte. Og grunnen er mest sannsynlig at moderatiet rett og slett ikke forstår hva som blir sagt og ment. Moderator diskvalifiserer med andre ord forfatteren fordi det selv ikke skjønner hva forfatteren vil ha frem, og heller ikke forstår det komplett legitime i den formen forfatteren rent verbalt har brukt for å frem et par poenger, så kortfattet og pregnant som mulig.

Det ser med andre ord ut for at moderatiet har latt seg skremme både av form og innhold. I selv viser dette etter min mening at moderatiet eller denne spesifikke moderator ikke er kvalifisert til oppgaven og ikke bare er han/hun ikke kvalifisert, han/hun opererer på en måte jeg har forsøkt å beskrive over.

Resultatet av moderators nitidige arbeid gir et kontraproduktiv resultat og er ikke noen «asset», men tvert imot en tung «liability» for stedet som sådan. Dette desto mer som at denne tendensen i moderatiet har vist seg i lengre tid allerede og uten at det har vært mulig på selve stedet å påpeke den diskrepansen mellom redaksjon og moderati som vitterlig bør og må foreligge på et sted som foregir å være et seriøst sted og helst ikke som et overflatisk tabloid «blekke» og et gjørmebad i banaliteter for tabloide personer, sett utenfra.

Jeg håper dere ser poenget. Mer kan jeg i grunnen ikke hverken be om eller håpe på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar