Totalisering av livsfarlig idioti

En liten utblåsingskommentaar i dag, en reaksjon på en tankevekkende, innsiktsrik og modig kommentar av hans Rustad, og HRS, her og på document.no her

Saken gjelder tendenser i visse selvinkriminerende akademiske miljøer henimot å begrense islamkritikk, å rense diskursen, så å si, for på sikt å legitimere og ekspandere islamapologetenes forsøk på totalisere sin egen livsfarlige idioti, sin fragmenterte og sterkt relativiserende grunnholdning. Sin ideologi eller ferniss av «anstendighet» i religions- og ytringsfrihetens navn. Hvilket er bullshit. Sett i en større sammenheng, hvilket er den enste riktige sammenhengen å se hele dette komplekset på, nemlig: Sammenhenge de står i, lever og virker i er satt av islam, og de forstår ikke det. De er sugd inn av islam, de er fanget i islams premisser og forklaringen er at de er gudløse. De har ikke Gud. Og derfor heller ingen skjønnhet, godhet og Sannhet. Ingen tanker eller consepter om summum bonum.

For: Sanne islamkritikere hater ingen. Vi har intet å frykte. Underskriverne er ute etter å beskytte muslimer mot å bli krenket, dvs å måtte svare for seg ved å begrunne sine holdninger og sin tro, sine læresetninger, sine «Hellige Skrifter». De gjør dem til barn, eller verre, voksne barn som forutsettes å ha en absolutt menneskerett til å hate virkeligheten. Det hele er blitt personfiksert, ikke saksorientert, en jernhard disiplin som krenker personer verdighet og selvrespekt: For forsøk på knebling er i seg selv et angrep på individet, på menneskeverdet. (Reel hatsk idiotkritikk unntatt!)

Underforstått og sett av alle andre enn dem selv: Muslimene er så svake, har så dårlige ledere og så lite å stille opp med overfor islamkritikk at de må beskyttes, av oss, (dvs de her så uangripelige korrekte, at de er til å spy av) ved å angripe og tilsøle andre så godt det lar seg gjøre, uten – håper de - selv å bli avslørt som like svake og hjelpetrengende som muslimene de vil forsvare selv. (Sammen er vi sterke! Jammen sa jeg smør).

«De» lukker øynene for islam proper. De vet ikke bedre, og de vil aldri kunne tilegne seg relevant kunnskap. Islam eksiterer ikke for dem, og derfor tror de at islam heller ikke eksisterer for muslimer, per se. (De tror f eks at islam kan være forskjellig fra muslim til muslim, - alle muslimer!)

Og fremfor alt: Islam som sådan skal ikke, dvs bør ikke, kan ikke, - eksistere, ha, islam eksisterer kun i hodene på islamkritikere, og dette gjelder da alle eller samtlige kritikere, også de som ikke er sanne, islamkritikere, men de som hater.

Det ville behage dem sterkt og inderlig å tause ut også verdig, sann og sannferdig fundamentert islamkritikk fra den generelle diskurs, enn si den dannede, kunnskapsbaserte og løsningsorienterte samtale. De har glemt sin dannelse, som de kanskje aldri har hatt, eller klart å tilegne seg, til tross for akademiske titler. De har gjort seg til udannede fin-barbarer, retorikksiklende moral-estetikere.

Underskriverne forsøker å skjule sin egentlige agenda: Å forby sannheten. Å hindre at fakta kommer på bordet. Og at fakta blir forstått rett, med et rent hjerte. At noen våger å se det de selv ikke engang aner, (på grunn av frykt og mindreverdsfølelse og falsk eller innbilt toleranse). Noe annet kan ikke kritikken innebære, ellers vil den være inkonsistent.

De er alene og alene ute for å kunne redde sitt eget skinn, de er redde for å skamme seg, de ser ikke at dette å komme seg gjennom en skamprosess faktisk kan være frigjørende. Men de frykter en slik prosess. De er for svake til å takle den. De vakler inni seg, de har ikke kontakt med sine indre dimensjoner, sin sjel, de eier ikke tro og forstår derfor heller ingen tro, dvs gudstro. De foretrekker å bli inne i og under sitt skall,  de søker heller comfort i dhimmi-dialog enn sannheten på høylys dag, de elsker usannhet, halvløgner, de forbanner uskyldige før de tør å erkjenne at de ikke har noe å forsvare seg med, ingen intellektuell livsberettigelse, som slaver under islam, de lever godt, tror de, de er trygge, de frykter ikke, den personlig og kollektiv livsløgn gjøres til en uforanderlig og evig konstitusjon, en konstitusjon som ligner farlig mye på Koranen selv, hvis den rett frem da ikke er identiske med den, hvis vi kikker den under dynen og ta den nærmere i øyensyn, og på alvor.

De er ikke ute etter reell dialog, - en fruktbar dynamikk mellom to personer og paradigmer -  «den» har vært for anstrengende og farlig for dem, for usannhet er utmattende, derfor trekker de seg tilbake – her illustrert ved en negativ eufemisme - ved å hvese og vise klørne, - som de skjuler i sitt innvendige kaos, sin hovmodige gudsforlatthet -  de er som en filleristet katt som er opptrengt i et hjørne og som ikke ser annen utvei enn å angripe alle islamkritikere – et spøkelse, selvsagt, og all saklig og sannhetssøkende islamskritikk, med alle den villskap – irrasjonalitet - de kan mobilisere, under dekke av å være forstandens voktere.

Det er ikke stor forskjell å disse underskriverne og medlemmene Vokterrådet under imamstyret i f eks Iran.  Det som gjør dem enda mer farlig enn dette «rådet», som er blitt uvalgt ut fra evige standarder – dvs islam – er at de her har vært sylfrekke nok til å oppheve seg selv til en posisjon hvor  de til og med troner over Allah og faktisk legger ham til en skammel under sine føtter. Det disse våre vokteraspiranter ikke vil se er at islamkritikk i seg selv er noe djevelsk, ikke fordi kritikken er djevelsk, men fordi objektet for kritikken i seg selv fremprovoserer nedrektighet.

her Se også HRS