Shabana Rehman Gaarder har lest boken «Fremmed i eget land»
av Halvor Fosli og den vekket en dyp sorg i henne. Boken forteller om
intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Hun trøster seg med
at vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet.
Fremmedgjøring er vondt for oss alle, mener Shabana. Også for
de som ikke skjønner at de ødelegger for seg selv og sine barn ved å ikke
forsøke å forstå de kulturelle kodene i det samfunnet de har flyttet til.
Uansett om vi flytter fra et land til et annet, skriver Shabana,
- noen verdisaker er uerstattelige. Noen verdisaker kan ikke kjøpes for penger.
Vi er alle prøvekaniner som borgere i en verden i bevegelse. Vi er skaperens
prøvekaniner :-) (sic.) Det må vi alle leve med.
Nå er alle blitt redde for «hva vil de andre si» (les
moralpolitiet), klager Rehman. Hvorfor kjente jeg også savn og sorg når jeg
leste «Fremmed i eget land»?
Fra jeg var syv til jeg var tolv år gammel var den rotnorske
telemarkskvinnen Tora Mæhle min
klasseforstander og norsklærer.
Tora lærte meg
det viktigste jeg kan i livet. I hennes klasserom var jeg like mye verdt
uansett om det sto mennesker rundt barnetoget og ropte ærsj …. Tora snakket med alle voksne, lærte meg
å svømme med gutter … hoppe fra høyder … . Barnebursdag eller leirskole, Tora
avtalte med foreldrene, hentet meg og sørget for at jeg deltok sosialt. Mine
foreldre stolte på Tora. Tora så
barna. Hun var bevisst sin rolle som kulturbærer. Ingen skulle føle seg
utenfor. Tora dømte aldri … stilte krav. Uten å dømme. Hun anerkjente at folk
var annerledes.
Tora ga meg
nøkkelen til et rikt indre liv, og hun gjorde det slik at jeg aldri følte meg
fremmed i et land mine foreldre ikke kom fra. Jeg var hjemme på grunn av Tora. Det var ingen, absolutt ingen, som brukte
hijab den gangen … selv om den pakistanske innvandringen hadde begynt for
fullt. Jeg vet ikke hva Tora hadde ment om det. Men jeg vet at Tora hadde sett
barnet under hijaben, og latt henne kjenne på at uansett hvordan du er utenpå,
din tanke er fri. … . Det forteller ikke den religiøse pedagogikken.
Men etter å ha lest «Fremmed i eget land», har jeg bestemt
meg for å reise rundt og fortelle om Tora.
Fortelle alle lærere at i et pluralistisk Norge er det lærerne som skal bygge
landet. …
Tora var modig.
Hennes kristne tro og solidaritet skinte gjennom henne, hun respekterte alle,
og hun satte tydelige grenser. Ingen religiøse eller kulturelle
unnskyldninger skulle fremmedgjøre et barn som hørte hjemme i den norske
klassen, uansett hvor mor eller far kom fra. Hun snakket aldri om
assimilering eller integrering. Heller ikke om segregering. Hun snakket om
kultur. Om referanser. Om Astrid Lindgren … om solsikker, … om seksualundervisning, om
menstruasjon, om det vi trengte å vite. Hun spurte etter mor … om mor skulle
begynne på norsk kurs. Tora tok kontakt. I mange tilfeller og i møte med flere
familier, skjønte gode Tora at ikke bare eleven, men hele familien trengte
undervisning i kunsten å være norsk. Og gjennom det bli seg selv. Hvem hun var
og hva hun gjorde for norske familier, det vet jeg ikke. … .
Hun viste meg og ga meg hovedrollen som Frøya da vi satte
opp komedien Trymskvadet på scenen etter å ha lært om norrøn mytologi. En
hovedrolle som en nordisk gudinne! En hovedrolle!
Jeg glemmer aldri atmosfæren i Toras lærerhjem med bøker og
lukten av norsk hjemmelaget mat. Et hjem jeg fikk overnatte i når volden ble for overveldende, og jeg
trengte å søke ly. Et hjem som alltid har stått åpent for elever, uansett hva
livet har hatt å tilby dem.
- Disse kulturbærerne, Halvor Fosli, må vi skrive mye mer
om. Kanskje da, og bare da, kan vi håpe på en ny gullalder, sukker Rehman. - Jeg
har det håpet. Bare slik kan vi ønske hverandre velkommen hjem.
Nei til islam kommenterer:
Tora, som Shabana beundrer og står i gjeld til, er et overskuddsmenneske, og
slik et menneske bør være. Tora representerer det kristne Norge, slik det
kristne Norge, eller kanskje: det avkristnede Norge – bør være, nemlig
tolerant, seende, aldri fordømmende, alltid parat til å hjelpe, et menneske som
invitere inn og hjem, og som alltid er åpen for direkte relasjon til det
enkelte mennesket og alltid rede til å bibringe større frihet, og ja,
selvrealisering, for ikke å si blomstring, (på egne premisser). Et menneske som
ikke er fremmedgjort, ja, som ikke kan bli det. Fordi, skal vi ledes til å tro,
ser det ut for: Den enkelte skal ha frihet til å finne seg «sjæl». Og denne
holdningen synes å bli oppfattet av Shabana som om den flyter direkte av
kristentroen til Tora, og kanskje det samfunnet Tora kom fra, (hvilket den på
sett og vis gjør, uten at vi kan gjøre dette til vårt spesielle anliggende
akkurat i denne posteringen).
Man kan for å utvide assosiasjonsfeltet godt bytte ut navnet
Tora med landet, kulturen eller identiteten Norge i Shabanas innlegg i Dagbladet. I hvert fall slik
Norge var før, men ikke nå. Tora er borte, men Norge består, men Norge
er ikke lenger Tora, den generøse, den overveldende åpne og gode, en størrelse
uten fordommer, men altså nå en størrelse – i form av Norge som kultur og land
- hvor fordommene vokser og fremmedgjortheten med dem.
Norge er ikke lenger lyst og rent. Det har sneket seg inn noen
mørke krefter nå, krefter som har ligget latent, riktig nok, men krefter Norge
hadde kontroll over og som befolkningen – inntil nå – hadde seiret over. Og når
disse kreftene nå er kommet på banen igjen og på ny nå har trengt inn i
menneskenes liv, ja, kanskje inn i de innerste personlige gemakker, reagerer
Shabana. Og slik vil hun ikke ha det, hun vil tvert imot bidra til at muslimer
så vel som nordmenn nå blir mer som Tora var. Shabana skriver: «Tora
lærte meg at jeg kan skrive ned mine tanker og det er mine definisjoner av hva
som er meg som forteller verden hvem jeg er. Jeg er ok som jeg er. Jeg er ok
som søkende». Som om noe slikt fra nå av – i verste fall - skulle være
umuliggjort for andre muslimer for all fremtid her i landet.
Shabana har altså veldig mye å takke Tora – eller Norge –
for. Men hva er det hun har søkt etter? Det får vi ikke vite. Har hun søkt seg
vekk fra sitt eget og inn mot Toras tro og svar på møte med menneskene og livet
selv? Har det gått seg selv til slik uten videre refleksjon? Har det bare
skjedd, nærmest på lykke og fromme? Var det Tora som «dro», eller var det
Shabana som søkte for å finne, eller søkte hun bare rett og slett for å unytte
de tilbud – av kjærlighet – som bød seg der og da, og så gikk resten av seg
selv? I ettertid er det klart at Shabana ser Tora som en representant for
kristen tro, og en Gud, men er dette den samme guden Shabana har med seg «med
morsmelken» akkurat som nordmenn er født med ski på beina? Om dette tier
Shabana. Hun styrer antakelig bevisst unna grunnspørsmålet: Hvilken Gud er det
som legger premissene, er det Gud eller Allah, eller kanskje en blanding, -
eller dreier det seg om den samme guden, eller er virkelig spørsmålet om gud
her helt irrelevant, ja, fornærmelig mot gud og hvermann i seg selv å stille?
Hvis dette spørsmålet for Shabana er revnende likegyldig, vil det bety at Tora
ikke på noen måte kan være spesiell. Tora blir gjort til et menneske Shabana
tilfeldigvis møter, et menneske blant mennesker, en hedning blant flere. Toras
Gud har ingenting med saken og relasjonen å gjøre. Toras – og dermed Norges –
Gud blir en sekundærfaktor, mennesket formes ikke ut fra den gud det har, men
ut fra handlinger, motiver og lidenskaper eller den type man er som menneske, med
alle begrensninger og muligheter det innebærer, altså som et individ som er
helt frakoblet gudsoppfatning og Guds virke og inngripen i den enkeltes liv.
Nå lurer det tunge skyer i horisonten for Shabana. Norge er
blitt annerledes. Ville Shabana ha blitt den hun er nå uten Tora og det gamle
Norge? Vil unge muslimer fra nå av fratas de samme mulighetene som hun selv
fikk? Shabana synes å mene at uten Tora – Tora-Norge - ville familien hennes
isolert sett ikke ha klart å gi henne det utgangspunkt hun trengte for å bli
den hun er blitt. Det er litt av en innrømmelse og må gjelde også for mange
andre unge mennesker som vokser opp i muslimske familier og som i våre dager
ikke har noen Tora eller åpent og godt Norge å lene seg på og øse av.
Folk er blitt mer fordomsfulle nå, ser Shaban ut til mene,
men den største faren lurer på den ikkemuslimske siden av skillelinjen. Og nå
har Shabana bestemt seg for å gjøre noe med det. Man kan spørre seg om Shabana klarer
å bli den Tora hun selv møtte, og det Norge hun voks opp i den gang, og om hun
selv overfor sine egne, sine egne, muslimer, i dag kan bli det som Tora var
overfor henne selv og hennes familie. Eller hvem er det Shabana nå vil fokusere
på? Er det nordmenn først og fremst som trenger å lære seg en lekse, eller er
det muslimene som trenger å løse opp og åpne seg for Shabana og Norge, slik
Shabana selv ønsker at Norge skal være overfor muslimer, nemlig slik Tora var
overfor henne?
Slik jeg leser
kronikken hennes, er det primært nordmenn som nå trenger å bli mer åpne,
tolerante, ja, gode. Det er nordmenn som må avlære seg fordommer og
intoleranse, ja, gjerne også en skepsis som munner ut i regelrett rasisme. Det
er nordmenn som skal til pers. Ja, det er alltid nordmenn som skal «i ilden». Shabana
er ikke fremmedgjort, derfor skal vi lære av Shabana å bli mer skeptiske (eller
fremmedgjorte) til visse nordmenn av en viss legning, spesielt de fremmedgjorte
islamkritikerne, ser det ut for, selv om det er veldig få muslimkritikere blant
islamkritikerne.
Men selvsagt skal muslimer også få høre det glade budskap.
Men hvilke muligheter har Shabana for å lykkes i de muslimske miljøene?
Nordmenn ser ut til å være en mer lettformelig masse, en mer plastisk eller polymorf
materie. Nordmenn går rundt med kronisk dårlig samvittighet for at de tilhører
en kultur med kapitalister, kolonister og massemordere av ulik ideologi og
støpning. Hvilken fremmed er det vel ikke som forsøker å benytte seg av dette
til egen fordel? At mange gjør det, er tydelig, idet mange tilflyttere ikke
nøler med å beskylde nordmenn for rasisme, over den minste detalj.
Vesten har eksportert våpen og lidelse, konflikt, krig og
massedrap på en industriell skala verden ikke tidligere hadde sett. Muslimer
ser seg selv mer som ofre for Vesten, hva skal de da ha dårlig samvittighet for? Hvorfor skal de endre seg? De tenker mer
kollektivistisk, de er mer gruppeavhengige og selvrealisering på bekostning av
familien, klanen og religionen ses ikke på som det primære mål her i livet,
muslimene forstår at samhold gir styrke og at individet aldri er en øy, men mer
et nødvendig hjul i maskineriet, et «maskineri» de til enhver tid skaper selv,
med Koranen som konstituerende bakteppe og innenfor islamsk tradisjons
virkelighetsoppfattelse og verdisyn. De «vet» at ritualer og et felles
trosgrunnlag binder sammen og sikrer individene klare grensesettinger, ja, et felles,
unikt gruppetilhørig moralsk pass. Muslimene er ikke først og fremst ute etter
å være sin egen lykkes smed, fellesskapet settes foran. Å forholde seg til generelle
standarder i form av Allahs klare forbud og påbud i tid og rom gir
retningslinjer og standarder som er lette å forstå og forholde seg til og
dessuten er det svært rimelige å etterfølge. De oppfattes som alle andre
paradigmer overlegne, noe islams historie viser, Individet, eller den enkelte,
utsettes ikke til stadighet for krav om individuell personlighetsutvikling eller
tilpasning til nye mennesker og nye forhold for å oppnå respekt og ære.
Det muslimske systemet begrenser videre individets mulighet
for å «leve på nykker og innfall», gruppen beskytter den enkelte mot å bli for
vilkårlig, for autentisk og ekte. Og dette er noe man vet, noe man ser og
erfarer til daglig. Uten denne kollektive forståelsen, vil de gå i oppløsning
og bli som oss vestlige, på vei til å gå i oppløsning, fordi vi overlater
individet til seg selv, en prosess som i seg selv fremmer fremmedgjøring,
forvirring, manglende objektive standarder og dermed også en kultur som er
distinkt, koherent eller konsistent.
Å følge normer og regler på det eksistensiell planet og i
trossammenheng blir av muslimer ansett som en dyd og ikke som et bevis på at
den enkelte er servil og lite selvstendig eller uten umiddelbar nysgjerrighet
på livets omskifteligheter og overskytende sosialmentale «naturlover» eller
andre naturlover, (ingen muslim kan med full visshet nekte at Allah kan gjøre
hva han vil og at Allah bestemmer skjebnen til alle for hvert nano-øyeblikk, så
hvorfor bekymre seg om naturvitenskap, f eks, når Allah når som helst kan endre
naturlovene?).
Men Shabana fikk
altså muligheten til å realisere seg selv innenfor et rammeverk og i et
samfunn som stimulerte henne til en slik utvikling og som var villig til å
forsvare hennes rettigheter til å bryte ut og bort fra sitt hjemlige fengsel,
om man vil. Mange muslimer som vokser opp som 2. eller 3. generasjonsmulismer i
Norge vil ha hatt samme mulighet som Shabana til å smake på et liv i større
frihet enn det familien og klanen og æreskodeksen tradisjonelt skulle tilsi og
mange har nok latt seg til å frist med det meste av islamsk tankegods.
Mange vil ikke kalle seg «praktiserende» muslimer og mange
går aldri i moskeen for å be sammen med sine trosbrødre hver fredag. Man
foretrekker å menge seg med de vestlige vantro på ulike felt år det gjelder alt
fra klesmoter til musikksjanger og mange familier støtter de unges forsøk på å
«blend in» eller distansere seg fra strikt islam. De fleste foreldre bekymrer
seg da også for at avkommet skulle gå den motsatte vei og bli ekstremister og
IS-krigere eller terrorister.
Shabana har selvsagt også sine forelde å takke for sin suksess,
det var ikke bare Tora som åpnet for karrieren og for det livssyn Shaban nå
kolporterer og som hun vil satse resten av livet på bekrefte. Det er som om hun
har tatt på seg et kall, en slags misjon. Selvsagt vil hun vinne mange unge
sjeler over på sin side, sin vestlige side, både vestlig og muslimske, hun vil
få dem til å føle seg hjemme i Vesten og sørge for så mye velbefinnende i begge
grupper som mulig, og om mulig, men mange vil sette seg på bakbeina og begynne
å motarbeide henne og undergrave budskapet. Skepsis på begge sider av
«frontlinjen» fins nok som det mange vil oppfatte som naturlig utviklede fordommer
i stort mon. Mye kommer an på hvordan hun legger opp strategien, hvordan hun
leverer, hvor stor oppmerksomhet hun får, og utviklingen ellers i verden, og
den tidsånd – om man vil – som skapes og setter premissene for dagens diskurs.
Men hvor mye muslim
er Shabana? Jeg vet ikke og har ikke hørt noe om at hun har forlatt islam. Tror
hun på Gud, dvs på Allah? Har hun satt seg grundig nok inn i teologiske
spørsmål? Ut fra det som hun skriver i kronikken kan mye av forklaringen på
polarisering og det økte fordomspresset generelt, som hun mener å kunne
registrere, går hun inn for en psykologiserende linje: Det gjelder å bryte ned
fremmedgjøringens murer, ikke dekonstruere islam som religion, som et objektiv
fenomen, som teologisk system, og som politikk, for den del.
Det spørs om dette holder, for det står da mellom Alah’s ord
og Shabanas løfter om pluralisme, toleranse, oppmykning og bekreftelse på
multikulturelle grenseoppganger som ikke må overskrides, dette sett både fra
det Vestlige etablissementets side og innad i de muslimske rekkene.
For seriøse og saklige islamkritikere, som har studert islam
og islams relasjon til Vesten og kristendommen i årevis, og som kan mer om
islam enn mang en muslim, ja, til og med de fleste imamer, vil Shabanas utspill
neppe ha mye for seg, hvis hun unngår de radikale spørsmålene om hvem Allah er
i forhold til den kristne Gud, Jesus Kristus og ham korsfestet. Jeg tror ikke
Shabans tør å nærme seg slike fundamentale dimensjoner med den seriøsitet en
slik oppgave ville kreve.
Dette forsterkes ved at kronikken hennes impliserer at det
nå er nordmannen som må skjerpe seg og de norske kvitte seg med sin
fremmedgjøring av muslimene. Islam som egen kraft – som agens – ser ut til å
dra henne til seg fra alle kanter og på alle nivåer av hennes image, som hun
stadig må skape for å holde koken og posisjonen som gjør det mulig for henne å
påvirke og «styre» utviklingen i den retningen hun ønsker.
Målet hennes synes å være å konservere et multikulturelt
opplegg uten å oppmuntre til segregasjon. Hun står med en fot i den ene og en
fot i den andre leiren, men sympatien og tungen på vektskålen går i favør av å
støtte den muslimske populasjonen så godt hun bare makter, - en holdning hun
ironisk nok antakelig har tilegnet seg fra det norske miljøet i og med vestlig
skolegang og stor kontaktflate med Vestlig kultur, tenkemåte og verdisyn.
Shabana har fått så mye av Tora – Norge – men Norge viser
seg altså å svikte: Færre og færre muslimer ser ut til å få muligheten til å
nyte godt av Toras storsinn, åpne hjerte og enorme toleranse eller liberalitet,
(som kristen). Alt dette pusher Shabana mot en typisk venstresosialistisk måte
å tilnærme seg virkeligheten og de mulige konfliktene på, både nå og fremtiden.
Sosialistene nyter allerede stor sympati blant den muslimske befolkning og hele
familier på tusen her og tusen der stemmer kollektivt på Ap eller SV, men
selvsagt også i blant på Venstre og andre nærliggende «kraftsentra» i det
norske politiske liv.
Det spørs derfor om Shabana egentlig har noe valg: For å nå
sin drøm om nedbygging av fremmedgjøringen, som hun kaller den nærværende
tendens til skepsis og mistro mellom gruppene, vil hun automatisk lene mot en
større forståelse av islam per se på
privat basis, samtidig som hun vil forsøke å bekrefte og forsterke
sosialistenes lening mot mer eller mindre eksplisitt islam-apologi og nærmest a prioriske støtte til islam på
venstresiden, både direkte og indirekte.
I det lange perspektiv vil derfor hennes pia desiderata kunne ende med skjerpede
motsetning på alle plan og i alle retninger, både kulturelt og økonomisk, og særlig
innen sosialpolitikken, (mer rettferdighet for muslimer, dvs for flere og
større overføringer, motivert kanskje av at hun selv erfarte å kunne dra nytte
av stor generøsitet da hun selv var ung. Nå ser hun at muslimene trekker seg
inn i seg selv samtidig som storsamfunnet vegrer seg mot å øke subsidiene til
islamske miljøer og familier, særlig hvis Statens inntekter synker betraktelig.
Jeg tror med andre
ord at Shabana er «på vei hjem», dvs mot en mer tydelig og notorisk preferanse
for islam på bekostning av hennes hjemfølelse i det norske hun en gang tilegnet
seg av Tora, og gjennom Tora, det norske og det vestlige i det norske.
Mange vil nok ta en slik vending som et uttrykk for
utakknemlighet fra hennes side og bli svært skuffet over Shabana. For min egen
del ser jeg en slik mulig utvikling som en funksjon av islam per se og dette fordi islam nettopp per se operer på et et sett av religiøse
læresetninger som også omfatter det politiske aspektet. Islam fremtrer med
andre ord som et «bedre» eller mer effektivt instrument for å fremme muslimer
flests interesser enn en rent Vestlig metodologi og tilnærming til menneskene
og virkelighet.
I denne prosessen vil trolig Shabana – og flere med henne -
måtte finne seg i å sluke noen kameler og akseptere mer og mer av den islamske
grunnmetaforen, dvs en religion som i sin essens ikke er forenlig med Vesten og
den judeokristne tradisjon. Riktig nok har Shabana blitt utsatt for hets,
trusler og forakt fra muslimsk hold, men dette vil på sikt neppe virke så
avskrekkende med hensyn til hennes reintegrering i den store verdensvide
islamske umma. I hvert fall i det
ytre, vil hun kunne begrunne sin reorientering med at denne vil muliggjøre en
større innsats for å reformere selveste islam på sikt.
I sannhet et gedigent prosjekt for et vestliggjort menneske
som kanskje aldri helt har glemt sitt opphav og sitt egentlig hjem, et hjem hun
nå forsøker reetablere. Veien hjem har kanskje for Shabana også en større
symbolsk funksjon: Det å komme hjem er å
komme hjem til seg selv, sitt mer barnslige eller uskyldsrene indre, om man
vil, og dette hjemmet, hvor er det? På skolen med Tora eller hjemme hos
foreldrene, familien og klanen? Eller rett og slett hjemme i islam?
Hvem vet. Spekulasjoner til side. Den som lever får se. Vi
ønsker Shabana alt godt. Og ja: Vi trenger deg, alle som en, muslim som
ikkemuslim, Allah eller ikke.
--
Hvilken Gud er det
som svikter her ?
For noen eller noe må ha sviktet Shabana, og ikke bare
henne, som vi skal se nedenfor. Hun er klar på at noen sviktet allerede i utgangspunktet.
Hun nevner den rasistiske nabokjærringa som henviser henne til IKEA for å få
orden på gardinene sine. Men denne kjærringa er bare et hår i suppa og ikke noe
å bry seg om, i hvert fall ikke å bry seg så mye om som nå, idet hun skriver
kronikken, og ser tingene i bakoverpersektiv, et skremmende perspektiv som nå
kryper frem i sollyset og skygger for varmen.
Shabana har oppdaget at livet ikke er så enkelt, rosenrødt
og euforisk som hun inntil for nylig har tatt for gitt, ikke så trygt og godt,
ikke så hjelpsomt, åpent, liberalt, tolerant, stimulerende, generøst – og
nestekjærlig, som hun fikk inntrykk av den gang, et inntrykk som sikkert festet
seg og «ble» i lang tid. Det skjer kanskje en plutselig mental omveltning for
henne, en forandring som forandrer grunnpillarene for den relasjonsbygging hun fremfor
alt selv i egen person, primært, kanskje - har regisert og lykkes med, til
overmål, kanskje, må hun trolig ha tenkt i ledige stunder eller under en skyfri
stjernehimmel i meditasjon en kald høstkveld.
Det har sneket seg inn en tvil på om prosjektet hennes kan
fortsette sin selvrealisering. Hun opplever Utøya og Regjeringskvartalet og må
grøsse. Livet er ikke så lyst likevel, menneskene bærer på et mørke hun ikke
har villet se, et Mørke midt på dagen. Det har sneket seg inn en mørk tvil i
henne. Hun hører kanskje ikke til så mye hun hadde håpet, ja, forutsatt så til
de grader uforbeholdent, kanskje. Hun har kanskje fortrøstet seg til en «gud»
som både hun selv og hennes hjelpere har skapt seg selv som en bekreftelse på
at det «skal gå seg til», at suksessen er og har vært innen rekkevidde og at
idyllen kan virkeliggjøres allerede i morgen. Kan man tenke seg eller
forestille seg Shabana som en egosentrert svermer, en narsissistisk figur, en
overoptimistisk umodenhet?
For hvilken Gud er
det Shabana egentlig har satt sin lit til siden hun møtte Tora? Tora’s eller
hennes egen, eller kanskje en blanding, en slags ny overgud, en global, human
fellesgud, en gud som trumfer både Allah og Kristus? (Man kan også spørre
seg om hvilken gud Hadja Tajik tilber, når hun tenker selv og legger sitt
livsmønster, når hun helt bekymringsfritt, tilsynelatende, sprer sine moderlige
tanker om gud som kvinne. Det kan virke som m både Shabana og Hajik drømmer seg
tilbake til en slags perennial tilstand
uten dogmer, imamer, lærde, trospoliti og prester, men der alle kunne samles om
de evige og dype ting i fullkommen toleranse og under en slags naturlig eller
genetisk betinget innebygde snillhet, eller opprinnelig kjærlighet, en tilstand
av fravær av synd og påfølgende dom, men da selvsagt, også uten mulighet for
Guds nåde, fordi den ville være overflødig).
Hvis det er slik jeg har beskrevet over, kan man lett
spørre: I hvilken grad kan man karakterisere disse kvinnene som narcissister? Hvis de kan
«diagnosisteres» slik, er det åpenbart fare på ferde. For narcissister – enten
de er exhibisjonister eller rett og slett bare råe maktmennesker – er som kjent
for det meste ute etter bekreftelse på seg selv og etter å få behovet for å bli
beundret og dyrket tilfredsstilt nær sagt koste hva det koste vil. Det kan være
både i den lille private klikk, klubb eller venne-pub så vel som i ulike utvalg
i en eller annen kommune eller politisk, faglig eller religiøs forsamling.
Uansett: Der forskjellen mellom forventingene og resultatet
i et miljø eller en relasjon er, desto større vil skuffelsen bli, når visse
grenser overskrides og man i frustrasjon erkjenner at den eneste farbare vei
fremover er å skifte beite eller retning og da med sikte på å få kompensasjon
for det personlige eller eksistensiell tap man er blitt utsatt for, ved at
virkeligheten nå oppfattes på en helt ny måte og i form av helt nye
utfordringer. Man kan da f eks reagere som Zelig,
(spilt i en film med Woody Allen i
hovedrollen, en typisk 68’er-film, vil jeg si), som skiftet ham like fort som
en mobil værhane som retter kappen etter viden og er fornøyd med det, overalt
og i enhver situasjon, grunnleggende usikker, identitetsløs, prinsippløs,
gudløs og opportunistisk som han er, om han så er det med stil og den aller
beste hensikt, men dog uten noen gang å komme helt i takt med seg selv og sitt
presumtivt eksiterende indre selv.
Men man kan også herde seg og bli herdet, hard, kompromissløs,
ja, hatsk overfor den «guden som sviktet»
eller de som måtte representere ham, for det er umulig å erkjenne seg som en
isolert øy eller et avsondret individ i dette perspektivet: Man begynner med å
forgude, ikke bare den enkelte gode og kjærlige person man møter og blir tatt
imot av, men også hans gruppe og dennes paradigmer, livssyn og tro, selv om man
ikke identifiserer seg med denne troen eller antar eller internaliserer denne
troens dogmer.
Man blir uansett så inntatt i den fremmedes fortreffelighet
og umiddelbart opplevde godhet, at man underkaster seg ved å oppvurdere, ja, forgude,
nettopp den andre, særlig hvis eget paradigme er utsatt for press eller
vedvarende kritikk fra storsamfunnet, politiske og religiøse miljøer, i media,
i den daglige diskurs. I en slik situasjon får man et sterkt behov for å forklare den man beundret og forgudet på
en ny måte, ved å dra inn et større perspektiv for å kunne rettferdiggjøre
sin nye og utvidede innstilling, og ens gryende nye holdninger.
Det kommer selvsagt an på hvor tett eller intimt eller
frimodig og varm den gamle relasjonen – i de nye omgivelsene eller
oppvekstsvilkårene - har vært og hvor dypt den fra begge sider har stukket, men
står man altså foran en radikalt ny situasjon og nye innspill og supplerende og
ny kritisk informasjon eller overbevisende argumentasjon, fordi «forholdene på
bakken eller samfunnsklimaet har endret seg synlig, følt og radikalt - i
tydelig grad fra andre tidligere latent attraktive
kilder – eller som man rent forretnings- eller image-messig er blitt mer eller
mindre avhengig av – og som trenger nytolkning på det mest intime eller
grunnleggende indre personlige planet, da er lett å tenke seg at dreiningen vil
stå i forhold til den tidligere mer idylliske, naive eller umodne tilstand.
Og da er det at man kanskje spørs seg: Hvor hører jeg
egentlig hjemme, i hvilken tro og kultur er det jeg egentlig er blitt født av,
hvem har vel ikke båret meg frem på det mer personlig fundamentale planet? Vil
man ikke da søke seg tilbake til sin barnetro? Jo, så visst, men ikke bare, tro
er ikke tykkere enn blod, i gitte tilfeller, vil mange si. Sannsynligheten for
at man i en ekstrem stressituasjon eller i sterk kognitiv dissonans også vil søke
tilbake til genene, så å si, familien, klanen og til sist den store muslimske umma, et «slektskonglomerat» eller symbiose av tro,
tradisjoner og gener.
Man blir mer muslim under påkjenningen av stress generert i
denne kryssilden, man blir sannsynligvis mer muslim først og fremst, en
opphopning av tro først og gener dernest, men under visse betingelser supplerende
omvendt, komplementært sett. Vi så det på Balkan under siste krig der: De beste kamerater, bisnisspartnere,
makkere eller kollegaer av ulik støpning og med ulik yrkesmessig bakgrunn kunne
da konflikten ble virkelig prekær og livsviktig ikke fornekte eller forkaste
sin egen slekt eller sitt eget blod som et a
priori utgangspunkt, det eneste sikre var forankringen i blodsbåndene eller
i jorden eller området. Den felles transkulturelle eller universelle og
rent humanistisk tro på mennesket og dets godhet som sådan man bare noen få
eller måneder tidligere trodde var helt nødvendig og et absolutt, ble avløst
til fordel for det mer spesifikke i egen tradisjon, tro og egen kulturelle
bakgrunn sett i et større perspektiv.
Kort sagt: For Shabana er noe av det gode Norge blitt borte
ved tapet av den gode Tora. Så hvordan kompenserer hun for det? Jo, ved å
stille seg kritisk til det Norge som Tora – som kristen – representerte. Norge
er på en måte blitt mindre kristent, og det er dette – oppfattet som et faktum
– Shabana nå velger å fokusere på. Hun blir – på en måte - lei seg ved tanken
og redd for at Norge skal bli enda mindre kristent enn det er nå! Det hun
forbiser eller fortrenger er at også hennes eget, hennes opprinnelige religion,
tro og gudsbilde, er blitt annerledes, sammen med mye annet. Hvor skal det
ende? Og hvordan og når?
Verdenssituasjonen er en helt annet, problemene annerledes
og utfordringene påtakelig mer innpåtrengende, mer dramatiske og mer skremmende
nå enn da Shabana tråket sine barne- og ungdomsår og lekte med Tora og fikk
utvikle seg som selvstendig og kreativt individ uten påtrykk, tvang og
urimelige forventinger i negativ retning fra hverken det norske storsamfunnet
eller det muslimske miljøet generelt.
Det virker som om den kristne Gud har tapt ansikt i Shabans
øyne. Hvor mye mer må ikke da det Norge som er ateistiske, materielt rettet,
vantro, sosialistisk samfunn – svikte? Eller er det slik at jo mer ateisme, jo
mindre «gud», jo bedre? Eller havner Shabana i samme felle som Hadja Tajik som
har skapt seg en helt ny gud, en gud som kan være kvinne like godt som mann og
som mange muslimer over hele verden og i de fleste autorative kretser vil
fordømme umiddelbart og i og med dette indirekte erklære dem for apostater, med
den rett dette gir muslimer til å drepe dem, gitt omstendighet, tid og sted?
Det som for meg er
tydelig at det er denne nye guden disse fremragende kvinnen vil vi skal lystre,
for hvis ikke, er det jo bare dem selv de vil at vi skal lystre, eller beundre
og søke vår tilflukt til i all tilbedelse eller nød.
Det er som om disse kvinnene påtar seg den rolle apostelen
Paulus tok på seg, da han gav seg til å diskutere med athenerne i sin tid, på
Areopagus, og hvor han forsøkte å overbevise dem uten hell i begynnelsen om at han kjente deres egne ukjente gud, i form av Kristus og ham korsfestet.
Det Shabana og Tajik gjør er et forsk på å vise oss den
ukjente gud, den gud vi ikke kjenner, men som vi nå er i stor nød for å lære å
kjenne, via deres egen midlerposisjon, med dem selv som informant og mellommann.
Hadde det enda vært så vel at de ville vise Norge og de fleste av oss nordmenn,
muslim som ikkemuslim, denne for dem nå kjente, men for oss helt ukjente gud, i
form av den kristne Gud, kjærlighetens Gud, som Jesus Kristus selv. Men det er
nok å håpe for mye. I stedet for å bringe oss nærmere Jesus, vil disse
kvinnenes forsøk bare lede oss enda lenger bort fra Den Ene Sanne Gud enn dit
vi er kommet i dette gjennomfrafalne samfunnet vi nå snart skal etterlate våre etterkommere.
«Guden som sviktet»
er en essaysamling som kom ut et par år etter Den 2. verdenskrig og hvis forfattere
alle brøt med kommunismen, som de tidligere hadde guddommeliggjort og ventet
seg alt godt av og som de selv forventet at alle med full sikkerhet kunne vente
seg alt godt av.
Kommunismen var «guden» som visselig skulle frelse alt og
alle, men til forfatterens forferdelse oppdaget de etter en tid denne gudens
egentlige vesen og grusomhet: Målet helliger midlet og her var ikke individet
målet, men nettopp middelet.
Vi kjenner alle resultatet, 180 millioner drept i løpet av
et halvt århundre. En ufattelig høy pris, en objektiv og universell helt og
absolutt utilatelig pris å betale, i blod, for oppnåelse av en romantisk
forestilling om menneskets mulighet for selvrealisering og stadig større
velbefinnende, pluss «rettferdig fordeling» osv, ved å ta makten og omstyrte
kapitalismen og frata kapitalistene all rikdom, makt og myndighet. (Noe som ble
gjort grundig i Sovjet, jfr kulakksystemet som gjorde en bonde med først 10 kyr
til en samfunnsfiende eller kapitalist og senere den samme bonden til en
forræder eller «besteborger» for å eie 2 kyr privat).
Disse historiske fakta – som ble kjent offentlig litt etter
litt - skremte livet av disse
forfatterne. Artur Koestler var en av dem som virkelig ble redd og som måtte ut
av sporet, ut av fanatismen og blindheten, ut av følelsen av å være på
historiens og «vitenskapen» - eller «sikkerhetens» - side. Bort fra blindheten
og bagatelliseringen av voldsbruken, bort fra fordervsmetodene som ble brukt og
som ødela bidragsyterne like systematisk personlig som disse «bidragsyterne»
selv bidro med til systematiske myrderier av andre og da på en industriell skala
som verden aldri før hadde sett, (og legg merke til at dette i hovedsak skjedde
mange år før nazismen lykkes å dominere «the mindset» av det tyske folk).
Men Koestler og hans kone hadde intet umma å falle tilbake på, heller ingen kristen forsamling, Koestler
var jøde, men han fant seg ikke til rette hverken innen jødedommen generelt
eller sionismen generelt. Han og han kone ble interessert i østlig mystikk.
Begge tok sine liv på et hotellrom i Sør-Amerika, en tanke jeg er sikker på
ligger svært langt fra Shabana.
Man kan også spørre: Hvem er Shabanas egentlig gud? Er det
Allah eller den kristne Gud? Eller dreier
alt dette seg simpelt hen om Shabanas beundrerskare? Og i så fall, hvis det
er denne guden hun nå føler svikter seg, hvordan vil hun reagere innenfor et
større mønster? Vel, ingen vet. Men jo grunnere og mer flyktig og tom din gud
er, jo mer skuffet og hevngjerrig vil du bli over ham/henne når det går opp for
deg at du er blitt lurt eller sviktet. Shabana kan derfor havne i skrev eller
spagat og bli helt utslått og kvietistisk uten mulighet for å kunne reise seg,
eller hun kan reise seg og fjerne seg eller hevne seg på alt som er norsk, det
som Tora representerte, men som hun nå altså ser svikte.
En slik reaksjon vil da i sin tur kanskje avføde en
kjedereaksjon og bringe henne- og flere andre sekulariserte muslima med henne -
mer og mer inn i sine foreldres og sin familie og klans tro, tradisjon og virkelighet.
Hun vil da tragisk
nok bringe seg selv inn i et spor hvor hun selv bidrar til å styrke den
fremmedgjøring og den fremmedfølelsen hun nå peker på og kritiserer og som hun
i hovedsak nå beskylder oss for å initiere.
En annen kvinne som kommer fra et muslimsk land og som ble
berømt i Norge da han for litt over 10 år siden tok med seg et skjult kamera
inn i en moske og som avslørte svært så unorske synspunkter, praksiser og
holdninger er Kadra Yusef.
Programmet fikk stor oppmerksomhet og ga publikum et
innblikk det ikke tidligere hadde fått. Kadra viste seg som en uredd og modig
kvinne og de aller fleste skjønte at det hun hadde gjort og grunnen til at hun
gjorde det – nemlig som et ledd i kvinners frigjøringskamp både i Norge og i de
miljøene hun kommer fra. Som nesten alle måtte forstå, måtte hun betale en høy
pris for sine «overtredelser». Hun ble sogar angrepet på åpen gate av yngre
muslimske menn som med koranvers på hånd forsikret henne om hva hun egentlig
fortjente, og som gikk langt i å beskylde henne for apostasi, hvilket medfører
dødsstraff.
Nå, så mange år etterpå, hører Kadra igjen fra seg, men
denne gangen ikke for å love fortsatt åpen og frimodig kvinnekamp, nei, for å
fortelle oss alle at hun trekker seg tilbake, noen har nemlig truet datteren
hennes med at det vil vederfares henne de mest dystre fremtidsutsikter, i Allah
og profetens navn.
Det Kadra i denne sammenhengen vil ha fram i tillegg er at
det norske politiet ikke lenger kan beskytte henne og datteren og dette
avføder, vil vi tro, hun står derfor i fare for at en frustrasjon og en form
for kognitiv dissonans kan gjøre det umulig for henne å holde «steamen» og
optimismen oppe.
Det Kadras reaksjon illustrerer en tvetydighet i alt dette:
På den ene side er det klart at en viss type muslimer objektiv sett har klart å
bringe henne til taushet, på den annen side at Norge enten objektivt sett ikke
er i stand til å forsvare henne eller ønsker å bagatelliserer de hendelser og
de trusler hun har vært utsatt for.
I begge tilfeller har islam her seiret, «the same procedure
as last year», med andre ord. Og antakelig «the same procedure» for all
fremtid, i et kontinuum.
Er Kadra skuffet over Norge slik Shabana er skuffet over
Norge? Blir Norge her gjort til «guden som sviktet»? Hvem vil så i fremtiden
kunne gi Kadra ly og et hjem, hvor hun føler seg hjemme? Vil en retur til mer
robust islam kunne redde henne eller gi henne freden og den beskyttelsen bare
familien, klanen, imamen og ummaen kan gi henne tilbake?
Ingen vet, men hennes reaksjon viser kanskje mer enn noe
annet tydelig hva som ligger latent i islam og hvilke krefter (eller agens)
islam har, som ideologi, ikke bare som såkalt religion, og hvilken fascinans islam kan ha på visse folk som
trenger sterk identitetsfølelse og mental tilhørighet mer enn økonomisk
fremgang og trygghet, fasthet, og maktmidler mer enn frihet, plikt til ikke å
være for stolt og snever og utstyrt med så mange valgmuligheter og krav å seg
til å velge rett helt på egenhånd at det kan svime for noen og enhver og
svaklig-gjøre – svekke – en, mer enn styrke en, både individuelt og sosialt.
Islam maler seg sakte
og tålmodig frem og knuser all sublim «filosofisk» eller metafysisk motstand i
form av overflatiske debatter eller en arrangert, men hyggelig atmosfære
oppstått over en kopp rykende te rundt omkring i de tusen hjem. Bak dagens kos
og tumulter ruver imidlertid Allah i majestetisk ro – som den selverklært
plotter han er, en nødvendig trickster,
kan vi si, uten å spørre om godkjenning av de lærde, og med guddommelig status, vil muslimer selvsagt
si, hvis man da godtar å se Allah som den plotter han er, ifølge Koranen
selv, - samtidig som profeten
proklameres over hele verden som menneskehetens rollemodell, - ifølge islam er
profeten og Allah det nærmeste ETT man kan komme - og som det beste mennesket
verden har sett og som vi ikke kommer til å se, før i forberedelsesfasen til
dommedag og Armageddon.
Vesten krever strakstiltak og tror at økonomisk hjelp og
støtte i form av psykososiale strategier, dvs strategier som tenkes som alt
annet enn evigvarende og evig «sanne», begrunnet i Allah’s åpenbaring, hans
urokkelige krav, forbud og påbud, og trusler om en pine vi vanlig dødelige har
vanskelig for å fatte, selv ved å anstrenge oss til det ytterste, i dag. Og med
sikte på et evig liv i den allahianske himmel, på kjøpet.
Slik sett gir islam større
mening og en følelse av overlegenhet, mens Vesten, som nå ligger blottet for
forsvarsverker tappet for instinktiv motstandsvilje og evne til å skille og
skjelne mellom «de» og «oss», og i ateismens vold, er dømt til å trøste seg med
å suggerere frem stemninger og tilstander og internaliserte forestillinger om
kronisk ambivalens og nærmest oppfattet som genetisk eller biologisk innebygd
eksistensiell paralyse og impotens.
Men slik kan jo ikke mennesket med sitt image ønske å leve
for lenge, og det oppstår da et stor behov for noe nytt, et nytt liv, et liv
som kanskje ikke er bedre økonomisk eller statusmessig, ut fra «gamle» normer
og gjerne irrasjonell overtro, men et liv med et annet innhold, kall det gjerne
en radikal ny retning, med en ny utrustning, en ny tro og gjennom den en ny og
høyere verdi med et høyere og mer realiserbart mål i sikte, alt satt inn i et
nytt kollektivistisk perspektiv og der den enkelte kan gis følelsen av å
tilhøre noe større enn ham selv og dermed noe virkelig nytt og mer verdifullt
og gloriøst eller å kjempe for, en kamp som da oppfattes som nødvendig og en
kamp som holdes ved like, for ikke å si forsterkes, og alt dette etter en
frivillig eller lenge etterlengtet mulighet for å underkaste seg. Ja, mange vil
nå fremover foretrekke det fremmed for det kjente. De har ikke det egne og det
nære kjært lenger, det appellerer ikke i denne vår akk så narcissistiske
tidsepoke. De foretrekker derfor inn i det som forekommer sterkere, mer
utholdende, mer dristig, mer maskulint og selvsikkert, en trygg, rutinemessig
vei preget av ritualer fremover, for ritualer er under slike omstendigheter
kanskje det viktigste og vakreste man kan tilbys og få, som et hjelpemiddel til
å fortrenge angsten, usikkerheten i livets ellers så kaotiske omskiftelighet.
«Det nye» tilbyr med andre ord noe fast og velprøvd for
sjelen og den her så skrantende personligheten, samtidig som det det lover
åpning for resolutt kamp mot det som i det nye paradigme erklærer for urent,
svakt og vantro.
«Det nye» gir samhold og muligheter for utadrettet og
selvforglemmende virksomhet på flere plan og masse rom for selvoppgivende
holdninger og en praksis med tydelig legitimitet ut fra en lang, seriøs,
velprøvd og i alt vesentlig seierrik tradisjon, dvs tro.
Det estetiske element i dette – noe for sensationseekers
spesielt - er åpenbart, trosinnholdet kommer ofte i annen rekke, behovet for
tilhørighet trumfer normen i Vesten hvor «hin enkelte» må treffe et valg gjerne
etter omstendelige og lange studier som skal danne basis for det reflekterte,
individuelle og eksistensiell valg.
I sum vil alt dette trolig gi en følelse av lettelse, og
følelsen av å være tildelt en stor og viktig rolle. Ironisk nok går Kierkegaards drøm her i oppfyllelse på
en ny, annen og mer radikal måte enn noen sinne før i vår kulturkrets og innen
kristenheten: Troen er alt som teller,
hva du tror på, kommer i andre rekke. Det gjelder om å kaste seg ut på de
tusen favners dyp og så la seg løfte opp på skyene, vil jeg tilføye, og ut i og
inn i et osean av sentimentalitet som ikke lenger kan kalles sentimentalitet,
men som vil bli lovprist og premiert av både muslim som u-muslim i tidsåndens
harde og ubønnhørlige himmel som et universelt, ubetinget og derfor sant gode.
Her forteller Kadra:
Han ene dytter meg litt unna og bøyer seg ned mot min 6 år
gammel datter og sier noe sånt som: Pass på din mor, hvis hun ikke lærer å
holde kjeft kommer vi og tar henne fra deg. Vi kommer kanskje på natta eller på
dagen og tar dere begge bort. Han tar hendene mot halsen og later som han
kutter seg med kniv. Så går de.
Og det er nå du som leser dette kanskje sier: Hvorfor ringte
du ikke politiet? Jeg hadde jo ringt politiet ørten ganger før, likevel skjedde
det igjen og igjen. Den evige trakasseringen, truslene, spyttingen, blikkene
osv. Før jeg hadde fylt 25 hadde jeg prøvd samtlige voldsalarmer på markedet.
Nei. Jeg tok en beslutning om at datteren min ikke fortjente
dette livet, ikke fortjente å våkne opp om natta og skrike etter meg fordi hun
trodde noen slemme menn hadde kommet for å ta meg vekk. Jeg ville ikke at hun
skulle sitte på skolen og være redd for at noe skulle skje med meg. En 6-åring
fortjener ikke det. Så jeg tok et valg. Jeg kunne klare det meste, men å
traumatisere mitt barn, det var faen ikke noe jeg ville gjøre. Det var ikke en
pris jeg var villig til å betale.
Sluttord:
Jeg tror at hverken Shabana og Kadra har noe å frykte fremover og heller ikke
har «vi» noe å frykte fra dem, selvsagt. Men de er en integrert del av det
større paradigme, det mønsteret vi beveger oss i og er til i dagens prøvelser
og i dagens storsamfunn, et samfunn der ulike krefter og interesser kjemper om
å få et overtak, eller i det minste ikke miste det grep det har på oss, kopf bis fuss, og har hatt på
utviklingen og på bevaringen eller forandringen av nasjonen.
Kampen av i dag og fremover vil i stadig større utstrekning
bli en kamp for og imot storsamfunnet innad i dette samfunnet i gnisninger mot
den såkalte sosialdemokratiske eller nordiske modellen og da mer og mer i en
kamp som vil falle mer og mer ut til fordel for tendenser til å prioritere
klanen og stammen.
I denne situasjonen viser det seg altså at norske
myndigheter ikke kan bekrefte sin autoritet på en for Shabana, Tajik og Kadra –
og for oss alle, faktisk - tilfredsstillende måte.
De yngre muslimene på sin side får derimot og tvert imot
nettopp bekreftet sin autoritet og dermed også sin styrke. Hun vet at det lim
som binder disse mennene – og kvinner med dem -
er et sterkt lim, et lim som tilsier at enten er du med oss eller så er
du mot oss, og dette i seg selv symboliserer da et tydelig tilbud de fleste
unge og objektiv sett redde og utsatte muslimer neppe vil avslå, gitt
situasjonen og forholdene, med islam på fremmarsj over hele Vesten og hvor
islam faktisk har klart å gjøre seg mer eller mindre immun for kritikk med
hjelp av Vesten selv, ikke minst.
Men hvorfor? Jeg tror svaret ligger her:
Kadra vil foretrekke tryggheten i en muslimsk miljø hun mer
eller mindre har brutt med, men som hun tross alt en gang har følt seg
fullstendig hjemme i, (noen i denne relasjonen må dessuten ha stimulert hennes
frimodighet og «bruk» av sin umiddelbare rettferdighetssans, en sans som ser og
reagerer annerledes enn hennes tradisjon skulle tilsi, men en tradisjon som
likevel fortsatt kan «huse» henne og kanskje oppfordre henne til ytterligere
innsats for den sannhet hun ser og vil realisere. Hennes eget miljø kan
dessuten forventes å endre seg ved å bli åpnere overfor Kadras ideer og hennes
store mot og gi henne den merrespekt hun fortjener).
Shabana på sin side synes å være «trengt inn i» en lignende
knipe, men hun er noe Kadra ikke er, nemlig en berømt og feiret artist, et
moromenneske og en ironiens modige mester med mange sympatiserende mennesker på
begge sider av «kjølen». Et individ med flere baller å spille på, og med.
Men også hun føler seg sviktet av mor Norge, landet kan ikke helt følge med henne på ferden, det er
nå så, hun må gjerne oppfatte det slik, men i hvor langt kan hun gå i sin rett
til å bli oppfattet ikke som ren muslim, men rent, selvstendig og fritt
menneske, fri fra all assosiasjon med mørke krefter på begge sider av
frontlinjene, - eller de religiøse eller ideologiske skillelinjene?
Jeg tolker Shabana slik at hun forsøker å etablere en
universell basert rettighet for seg selv til å bestemme hvem som er ekte
muslim, eller uekte muslim, eller ikke, samtidig som hun forsømmer de som ikke
tilsvarer bildet av hennes lærer Tora, som ikke sviktet et sekund, snarere
tvert imot, sett i lys av sitt utrettelige virke på toleransens og
liberalismens alter og for å skape fred og fordragelighet over alle person-,
familie-, klan-, tekst og geistlighetsgrenser.
Shabana har i ett stort sveip og med et kunststykke dermed
trukket seg selv og andre inn i et liberalt dilemma: Det er Tora (Norge) og
Shabana som bør herske, og det totalitært, om enn ikke voldelig, så klart. De
tåler intet avvik. Alene dem står for sannheten, og den er absolutt. Sammen
driver de en slags indirekte takfir, dette å erklære andre for
apostater. De setter seg opp som en slags perennial
og tilsynelatende udogmatisk høyeste dogme- eller rettsinstans, akkurat som
Hadja Tajik gjør, når hun utfordrer grunndogmene og ortodoks teologi innen
islam ved å erklære Allah som identisk eller «på samme fot» som den archetypiske KVINNE, eller det
opprinnelig kvinnelige, en dimensjon som er minst like god og kjærlig som den
mannlige siden av denne komplemtariteten, men som i den mannsdominerte eller
patriarkalske historiens virvelvind nærmest tilfeldig vis en gang i
urtilstanden tilranet seg og som ga det mannlige en kraft, en makt og en
kreativitet som den egentlig ikke fortjener, og som derfor nå fortjener å bli
detronisert, ja, må bli fordrevet og erstattes av noe nytt hvor kvinnen nå skal
gjeninnsettes på himmelens trone til akklamasjon fra skarer som vil og nå må
underkaste seg ett nytt evig og herligere regime enn det verden til nå har sett
maken til.
Men hvordan velge i det liberale og grunnleggende dilemma
disse kvinene står, hvordan skal de komme ut av det? Kan de leve godt med det
resten av livet og i alle situasjoner som tenkes kan, i nær eller fjern
fremtid, det være seg under sterkt åndelig press eller like frem i situasjoner
der ulike aktører ikke ser annen utvei enn å ty til drepende vold i organisert
og varig form, alt forankret i den gudens hellige dogmer de nå engang ser seg
forpliktet til å tjene og ofre livet for?
En gud som svikter er en gud som kan erklæres for sviker,
som forræder, og hva gjør man med forrædere? Jo, man forkaster dem og hevner
seg på dem. En sviker må straffes eller forlates. En svak gud er ikke noe å bry
seg om, han er en illusjon og derfor svak og ubetydelig. Men hevnbehovet kan
overgå selv denne gudens avmektighet eller ubetydelighet, på det metafysiske
eller teologiske planet. Selv en noksagt kan det være uhyre vanskelig å kvitte
seg med. Men en noksagt som viser seg ikke å være annet enn en plotter, en
lurendreier, en løgner, ja, og helt uten sannhet i seg, rettferdighet og nåde?
Det er noe i mennesket som sier at en slik skikkelse, et slikt uvesen,
fortjener sin straff, nettopp fordi en selv har tillagt ham så store
forhåpninger og så stor en trøsteevne og visshet om å få være i hans nærhet og
favn og under hans altseende og altforstående og beskyttende velsignelse.
Men – i optimismens og troens navn – hevnen kan anta
uventede former. Den vakreste og sterkeste form ligger i det absolutte brudd og
den absolutte og ubetingede omvendelse, for en slik omvendelse er hevn nok
overfor den guden som ikke holdt og som ikke kunne innfri og som tilbød vold
heller enn kjærlighet.
Men omvendelse til hva eller hvem? Om dett tier det
sekulariserte og ateistiske Vesten av i dag, den har intet å tilby og bidra
med, hverken sine egne eller de fremmede og tilreisende har den noe vesentlig,
radikalt og personlig gjennomgripende å tilføre, ingen gudstro, ingen evighet
annet enn mangel på evighetsdimensjon.
Vesten kan i dag ikke tilby eller legge til rette for den
radikale omvendelse til en Gud som simpelt hen ikke kan svikte, i og med at Han
ikke kan svikte sin egen natur, sin egen karakter og sitt eget vesen og som
derfor er en gud vi kan stole på og som står fast både på sine moralske lover
og sin naturlov som Han av seg selv er forpliktet til å la bli stående fast.
I stedet tilbyr Vesten et relativistisk «både- og- vesen»,
en menneskeskapt ny gud, og da også en gud som er både og, eller en gud man må
oppfinne på permanent basis, med all den energi som dette koster, helt
forgjeves og hvor alle bestrebelser går til spille og blir tomhet først, og så
til sist tvil, fortvilelse, angst og forferdelse.
Mennesket kan og skal i henhold til denne gudsoppfatning
kunne være muslim og ikke-muslim på en og samme gang, kristen og ikke-kristen på
samme måte. Men en omvendelse til en gud som kan være både- og, på innfall og i
kraft av sin suverene vilje i ethvert øyeblikk, er ingen gud å omvende seg til,
en slik gud er bare en abstrakt selvmotsigelse og derfor en svak og radikalt
sett ubetydelig gud, en avgud, en gud som er dømt til å svikte og derfor en gud
som av mennesket trygt kan fordømme og omvende seg fra uten at man tar annen
hevn enn å åpne seg for den ene, sanne Gud og den Gud som virkelig er en nådig og
frisettende Gud.
(I skrivende stund blir jeg oppmerksom på at Anfindsen som
driver Honest thinking nå er blitt intervjuet av Vårt Land og hvor han sier at
han nå anser seg som en kristen muslim! I seg selv forteller dette meg at jeg
kanskje er inne på noe, at jeg kanskje har sett en tendens som virkelig eller
empirisk registrerbar er begynt å materialiserer seg etter de linjer jeg har
trukket opp ovenfor her. Det gjør jo ikke mine egne tanker og analyser mindre
spennende, i hvert fall for mitt eget vedkommende!)
..
For å avslutte med
å ta et snapshot her, for å utfylle det ovenstående med en oppsummering i form
av en collage: Forferdelig å være flyktning, går det frem av et debattinnlegg fra
en muslima her:
Veldig synd på henne? Vel, den som har skoen på … prøver å
vinne aksept i samfunnet man kommer til. Det kan vise seg å være veldig
vanskelig og mangel på aksept kan til og med oppfattes som en fornærmelse.
Hvordan føler så et større antall muslimske kvinner at det
er å leve og bo i Norge i dag, f eks i Groruddalen, hvor nordmenn nå flytter
fra i stadig større antall? Jo, de muslimske kvinner strever hardt og truttig for
å bli akseptert samtidig som den norske minoriteten i dalen blir stadig mindre!
Sett litt i fugleperspektiv, kan man da med en viss ironi
spørre seg: Jo færre norske som blir boende,
jo mindre akseptert vil disse muslimske kvinnen føle seg, og jo mer synd
på dem bør og skal VI føle, ellers er vi - dvs vi ikkemuslimske norske som
flytter - ikke aksepterende nok?.
Å flytte fra dalen betraktes da som intolerant. Noe som ikke
bør tåles. Noe man ikke kan leve med.
Det minner litt om absurd teater?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar