Riksretten - og enda en ynkelig retrett for Demokratene

Jeg har fulgt ganske godt med på riksrettssaken – i Senatet - mot Trump, på CNN. Det har vært en flau opplevelse. Demokratene er ute for å ta mannen, ikke saken. De fokuserer ensidig på hva som skjedde da mobben stormet inn, i seg selv et begredelig skue og noe som aldri burde ha skjedd og som naturlig nok utløste sterke emosjoner og følelser. Men det var saken selv og den anvendte juss som skulle avgjøre skaen, ikke primært emosjonene og følelsene. Skjønner man ikke forskjellen, skjønner man seg ikke på juss. 

De mente at Trump burde felles fordi det skjedde, ikke på grunnlag om hvorvidt det var god juss og juridisk holdbart og forsvarlig at dette ensidig kunne og måtte tilskrives Trump alene, som landets «øverste». Det var følelsen av sårede emosjoner som rettferdiggjorde saken, ikke jussen bygget på et nærdistansert forhold til fakta. Det var emosjoner, ikke fakta, og ikke juss, som skulle felle Trump.  

Demokratene i Senatet er dårlig tapere. Og CNN synes synd på seg selv. Vil ikke innrømme tap. De er i korrekt emosjonelt betinger harme. (En «diagnose» jeg selv har myntet). Og emosjoner skal man ha, det er ikke det det dreier seg om. De er i «denyal». Det gjelder også TV2 – de innhentes av virkelighetssvinn, fraværende eller sløvet sannhetsmot, svak dømmekraft, «farget» rettferdighetssans og høyst selektiv wok- og identitetsmoral.

Disse folkene har essensialisert, reifisert eller objektivert emosjoner til den grad at folk skal innbille seg at den som har «de korrekte emosjoner» ikke må angripes, men tvert imot aktivt støttes, i de fleste sammenhenger som betyr noe. De som ikke eier «de korrekte emosjoner» gjøres til fritt vilt.

Ingen vil såre noens følelser; det ligger i vår natur og er en lov skrevet på våre hjerter. Men når emosjoner blir viktigere enn personen, blir kampen desto mer abstrakt og da er alle middel tillatt, fordi man forutsetter at det i prinsippet ikke er mulig å såre, hetse og hate emosjoner «som sådanne». Å såre emosjoner blir med andre ord ikke identisk med å såre, hetse og hate personer. Både personen selv og emosjonene nedvurderes da til å bli et objekt eller en gjenstand.

På den annen side: Man blendes og forlokkes i dette tanke- og relasjonsmønsteret til å indentifisere personen med de meninger denne personen måtte ha. Et angrep på meningene blir da identifisert med et angrep på personen. Dobbeltheten i dette (psykososiale dramaet) gjør det vanskelig å sette ord på hva som «egentlig» skjer. Dette forsterker dermed behovet for å objektivere, for bare gjennom å objektivere kan man få gitt utløp for det rene hat, så sant man da forstår og har individuert en grunnleggende innebygd moralsk sperre mot dette å ville skade, hetse og såre osv.

De korrekt emosjonelle gjør seg til uangripelige objekter – et knep de ikke gjennomskuer selv - samtidig som de også gjør dem de utsetter for hat osv til objekter. Som man vil forstå ender ikke dette bra. Mitt poeng er at denne «illusjonen» er blitt et samfunnseie i dag; vi makter ikke livet og utfordringer uten dette lille knepet: Vi vil alle være de korrekt emosjonelle. (Glem dette med å være «politisk korrekt» som et tegn på «forfall» og fundament for et lykkelig og blomstrende liv).   

De kan til og med «fjerndiagostiseres». De korrekt emosjonelle forsøker å bli en herskerklasse hvor grunnstanderen for alle juss og alle relasjoner er de korrekte emosjoner. Emosjonene forsøkes å bli gjort til alle tings målestokk, ikke mennesket, som alle tings mål. De emosjonelt korrekte lar seg drive av hypermagi og er blitt hypermagikere.

Legg merke til at jeg ikke bruker hypermagi og hypermagikere som diagnostiske eller psykologiske termer. De er det jeg vil kalles «ontologiske kategorier». De emosjonelt korrekte holder seg langt unna alle diagnoseoppstillinger i psykiatrisk litteratur. De kan derfor trygt sies å utgjøre en farligere kategori enn de alminnelig aksepterte kategoriene vi finner innenfor psykiatri og psykologi. Om hypermagi, se f eks her og her m bl a Crowly, pride osv og Satan og horebukken og

om relativisme og juss i USA og om ethos, pathos osv og Aristoteles med mye annet og denne lange, grundige og oppklarende om hat, hets, "müncher" og hypermagi  

Og forklaringen ligger i tenkemåten deres, eller bedre: Deres manglende evne til å tenke og forholde seg på, på deres tilnærming til virkelighet, politikk, samfunn, juss, gudstro og mennesker i det som jeg kaller det juridico-religico paradigme, deres velfunderte og fruktbare politiske og ideologiske, ja, kognitive motsetning.  

I stedet tenker de like tragisk som farlig innenfor det jeg kaller SAP, se linkene. De har gjort seg til hypermagikere, de makter ikke å forholde seg fakta og heller ikke til abstrakt og praktisk juss: De makter å skille og skjelne; der er mer opptatt å tenke og være emosjonelt korrekte, ja, det emosjonelle har overtatt dem, som en besettelse, og derfor klarer de ikke å tenke med viljen og fornuften; de tenker kun med sine emosjoner, og de lar seg villig diktere av andres emosjoner, irrasjonelle eller ikke, sunne eller syke - de vet ikke at de er styrt og at de forsøker å determinere, ikke bare enkeltmennesker, men hele det politiske grunnlag for USA og landet Konstitusjon på deres eget emosjonelt funderte grunnlag.  De har sannelig fjernet seg langt fra hvordan grunnlovsfedre tenkte og forholdt seg. De forsøker å ødelegge ikke bare landet, og tradisjonene, men og verdenssynet, og altså hele det fundament Vesten både som realitet og konsept handler om. Og bør handle om.

I Norge fikk vi se irrasjonelle reaksjoner da TV2 skulle omtale riksrettssaken og republikanerne la frem sine «argumenter» og demokratene fikk svare. TV2 skjønte ikke noe av hva republikanerne ville frem til. Det betyr at TV2 tenkte purt og enkelt SAP og emosjonelt korrekt og ikke juridico-religico, som jeg kaller det. Vi kan si at de ville at folket skulle tenke akkurat som dem selv og reagere på samme måte.

Det er livsfarlig og mer livsfarlig enn det som har gått opp for oss. TV2 vil som demokratene ødelegge alt hva vi har hatt kjært, alle verdier og anskuelser som ble lagt til grunn helt fra 1814 av, og før. Demokratene og TV2 vil ikke sannhet, de vil ha de rene emosjoner som grunnlag for alt hva vi kan kalle juss, religion, kultur og politikk. De innbiller seg at nye tradisjoner kan bygge på de korrekte emosjoner alene.  Det kan bli vår bane – og de bare kanskje hva de gjør; nei, jeg velger å tro at de ikke vet hva de medvirker til og står for. Deres tenkemåte er forankret i hersketeknikker som krever blind lydighet og som bygger på øyeblikkenes innskytelser og rene nykker. Og de gjør det idet de vil fremstå som empatiske hjelpere, mer solidariske, mer moralske mennesker. De vet ikke hvilket monster de rydder veien for. De er som barn. De tåler i grunnen hverken mennesker eller realiteter. Det eneste som kan holde dem på bakken, er makt, makt over emosjonene. De vet at «might makes right». Et livsfarlig konsept og en ideologi i seg selv som ikke rommer virkeligheten, men som deres sinn er fullt av, nemlig hovmod og narsissisme.

Jeg tillater meg å sitere: Thor Dag Halvorsen: Trumps forsvarere avkledde i går hykleriet til Demokratene så det sang! Det ble for mye for vertene i TV2, som rett og slett brøt den direkte overføringen og gikk fullstendig av skaftet. Det var som å se to pripne frøkner fra 1800-tallet som hadde fått en naken mann på besøk i studio. Skal man le eller gråte?

Etter å ha vist at Demokratenes ledere har brukt ordet "fight" akkurat på samme måte det de beskylder Trump for å gjøre, viste Trumps forsvarere klipp fra de voldelige demonstrasjonene som demokrater IKKE tok avstand fra, men heller forsvarte. Så brutal var sannheten om dette at TV2 kuttet innslagene. Vi skulle ikke se det. I sjokk og forferdelse over å se sin egen versjon smadret, haglet det i stedet med beskyldninger om trolling og "konspirasjonsteorier" i bevisst forsøk på å villede. Poenget til Trumps forsvarere var så enkelt at selv en 5-åring kunne forstå det. Men ikke de to "rystede" dommerne i TV2 som som allerede hadde avsagt sin kjennelse.

Dette er noe av det mest akutt pinlige og avslørende jeg har sett på TV noensinne. Se selv!

https://www.facebook.com/thor.d.halvorsen/videos/10218114190476803

Videre: opptak fra en debatt på TV2: Psykologspesialist Pål Grøndahl tror at Donald Trump lider av en intensifiert narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Han kaller det narsissisme «på speed». Opptaket er fra rundt 4 år like før eller like etter at Trump ble president.

Ved en annen anledning trakk denne «spesialisten» frem at han fryktet hva som kunne skje hvis Trump f eks ble sint eller skuffet over manglende anerkjennelse fra Putins side, etter mulige private møter og samtaler. Hadde «barna i barnehagen» sett innlegget, ville de selvsagt ha blitt livredde for at Trump ville sette i gang 3. verdenskrig. Hvilket også skjedde: Dette ble til og med dokumentert på NRK – barn som av en eller annen grunn – kanskje inspirert av en eller annet-kjønnet barnehageperson - var livredde for Trump, den kanskje aller mest fredelige av alle amerikanske presidenter.

Se også Forskning … https://forskning.no/psykologi-usa/jeg-blir-forbloffet-over-hvor-dumme-ting-narsissister-kan-gjore-sier-norsk-ekspert/1795239

 Se tablå fra google med linker til div programmer og uttalelser ang. spesialisten:

https://www.google.no/search?client=firefox- …

Et lite komplementerende innsmett her: Psykologene forklarer oss mye om tankeprosessene våre, blant annet i Dan Arielys bok The (Honest) Truth About Dishonesty – How We Lie To Everyone–Especially Ourselves, og Tavris/Aronsons bok Mistakes Were Made (but not by me). Der beskrives det hvordan vi intuitivt velger hva vi vil gjøre, før vi logisk og rasjonelt har tenkt gjennom konsekvensene. Og når den rasjonelle delen av hjernen starter sitt arbeid, konstruerer den forklaringer som vi selv synes virker både logisk og fornuftig, og som tilsynelatende passer godt til valgene vi har gjort.

Jeg linker også til Barett, og til Daniel Coleman her på bloggen: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

-

Hvorfor tapte ikke Trumf? her bl a om jussens utvikling eller avvikling i USA

Heldig vis for demokratiet at Trump vant: her

Bakgrunnsstoff: her om bl a SAP

Hvordan skal en president være? her på bloggen

Nødvendigheten av å tenke juridico-religico: her

Tankeforutsetninger: her

Om emosjoner som eneste vei til himmelen? Kirken og liberalteologien en farlig kombinasjon

Spesialistpsykolog Grøndahl, (om Breivik), som ble flittig brukt som kommentator av NRK under rettssaken, påpekte da også at det neppe er behov for flere bøker som tar sikte på å finne de siste biter i en mosaikk – eller et puslespill, var vel termen som ble brukt - som til sist empirisk tilfredsstillende forklare hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. Ingen kan finne noe fullt ut tilfredsstillende svar hvorfor et menneske blir massemorder eller seriemorder, sa Grøndal, og dette er nok sikkert helt riktig og noe vi ikke trenger å tvile på. her

Se om religion og psykologi her: https://www.apa.org/monitor/2010/12/believe

Kommentar: Breivik er altså så overveldende at det ikke kan skrives flere bøker om ham og hans karakter eller personlighetstype, og det skal jeg være enig i; de fleste tar poenget. Anders BB er «beyond» og bør behandles deretter.

Men når det kommer til Trump, er psykologspesialisten mer enn villig til trekk konklusjoner og stille diagnoser. Jeg skjønner ikke at han gidder – å avkle seg selv på denne måten. Spesialisten må vite at Trump kan ses på med helt andre briller og innenfor et helt annet paradigme og med helt andre både emosjonelle forutsetninger og tenkeforutsetninger. Like fullt er det han befolkningen sluker rått og tror og stoler på, (fordi grunnen allerede er redt for det, av det emosjonelt korrekte SAP og mangel på juridico-religico). Det er et mareritt som kan ende med at noen må begynne å våkne.

Bare for å ta med noen utsøkte søkeresultater som skulle «underskrive» på mine teorier om SAP og det juridico-religico, de emosjonelt korrekte osv, (se linker over):

Psykologer: – Viktig å snakke om Trumps mentale helse, NTB: 10. feb. 2021 …

… Flere psykologer og psykiatere viser til Donald Trumps mentale helse for å forklare handlingene hans. Men å snakke om dette er omstridt, både i USA og Norge.

Trumps advokat synes å anerkjenne valgnederlag – Trump svært misfornøyd

LES SAKEN

… Peker på symptomer

I etterkant av Kongress-stormingen sluttet Grøndahl seg til en rekke andre psykologer og psykiatere som mener det blir utilstrekkelig å prøve å forstå Trumps handlinger kun som ledd i en politisk maktkamp.

I stedet har de vist til hans mentale helse. De har advart om at Trump høyst sannsynlig har en personlighetsforstyrrelse som preger beslutningene han tar.…

Riksrettssaken mot Trump åpnet med dramatiske videoopptak

LES SAKEN

… I forrige uke gikk Rådet for legeetikk offentlig ut og advarte norske psykiatere mot å sette diagnoser på Donald Trump.

… Både i USA og Norge har de etiske anbefalingene fått kraftig motbør fra psykologer og psykiatere som mener det tvert imot kan være viktig å diskutere psyken til politiske ledere.

En av dem som har vært mest kritisk i USA, er psykiateren Bandy X. Lee, som har vært ansatt ved Yale-universitetet. Hun mener det etiske regelverket har bidratt til å kneble dem som har forsøkt å advare om at Trump har en psykisk forstyrrelse som gjør ham til en farlig leder.

Hun har tidligere vist til at Trump i prinsippet har hatt full kontroll over USAs atomvåpen.

Cicilline: – Trump-tweeten etter angrepet gir meg frysninger

LES SAKEN

 … – Folk må få rede på at dette ser ut til å være resultatet av mental lidelse, mener Grøndahl.

Han tror ikke Trumps spesielle personlighet bare er en rolle som den tidligere realitystjernen inntar i offentligheten.

Et avgjørende spørsmål i riksrettssaken er om det reelt sett var Trumps skyld at tilhengerne hans stormet Kongressen. Selv har han avvist dette og tatt avstand fra og voldshandlingene 6. januar.

Tidligere har Trump flere ganger kritisert medier som har omtalt hans psykiske helse. Ved én anledning viste han til alt han har oppnådd i karrieren før han beskrev seg selv som et «veldig stabilt geni».

Ble motivert

I 2018 tok Trump en kognitiv test i forbindelse med en legesjekk. Bakgrunnen var saker i mediene der det ble stilt spørsmål ved hans psykiske tilstand.

Legen i Det hvite hus opplyste at Trump besto testen med glans. …

… USA-ekspert Alf Tomas Tønnessen har påpekt at anklagene om valgfusk var et effektivt middel for å motivere Trumps ivrigste tilhengere. Likevel tror ikke Tønnessen at Trump noen gang var nær ved å få beholde makten. Omtrent alle søksmålene hans ble avvist i rettsvesenet – og inntrengerne i Kongressen ble kastet ut i løpet av noen timer.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2021/02/10/195738729/psykologer-viktig-a-snakke-om-trumps-mentale-helse

Moren - en av oss

Forrige torsdag diskuterte man biografien MOREN i Debatten på NRK TV. «Moren» er moren til Anders Behring Breivik, massemorderen.

I boken frifinnes Moren fra enhver mistanke – eller tanke i det hele tatt – om at hun har bidratt til sønnen Anders Behring Breviks radikalisering henimot massakren på Utøya og i Regjeringskvartalet 22.7.

Alle mennesker, i alle media og alle institusjoner, og både i byråkratiet, i fagforeningene og i de folkevalgtes organer istemmes det unisont og med akklamasjon i at moren er uten skyld. Det foreligger intet bevis på at moren skal ha påvirket ham eller tilskyndet ham til udåden han gjorde, eller for å produsere premisser og motiver for den, slik at sønnen ble et redskap i moren ånd.

Det hersker imidlertid både i befolkningen og i media tanker – eller ønsker og behov – om at forklaringen på sønnens utvikling kan være å finne i hans generelle bakgrunn, hans klassebakgrunn, og/eller i hans nærmiljø på Vestkanten i hovedstaden og i hans spenningsfylte og noe skakkjørte relasjoner med begge foreldre. Man søker både historiske, individualpsykologiske, sosiologiske og politisk/ideologisk forklaringer. Man søker forklaring på avviket, hvordan man kommer på avveie – i fredstid. Man diskuterer ikke krigsmoral. Og man diskuterer heldigvis ikke om hvorvidt vi er i krig mot islam, eller ikke.

Man søker ut over dette forklaringer på hva Breivik kan ha blitt påvirket av i den offentlige diskurs, hvem han har lest, hvilke plassering disse har hatt på den politiske akse mellom venstre- og høyreside i det ideologiske og politiske bilde og hvilke meninger som har appellert til ham, truffet ham, formet og «realisert» ham, hva som gjorde ham til en tikkende bombe.
 

Eller for å si det slik: Man spør seg: Hvilke visjoner, meninger og påvirkningskanaler er det som – egentlig - har utløst hans kynisisme, arroganse, og, ja hans selvisolerende funksjonsmønster, hans vanvidd, manglende proporsjonssans, selvinnlysende brutalitet og sykelige storhetsfølelse?

Vi aner at noen – både eksperter og legmenn - vil tro at disse «visjonene» har utløst noe som har ligget innebygd i Breiviks psyke og personlighetsstruktur, hans psykologiske type, om man vil, og bare ventet på anledningen til å bli materialisert som virkelighet, som grusom realitet, som et slumrende mareritt som må ut, i et stort eksplosivt her og nå.

Man ser på en måte for seg Breiviks sinn som stappfullt av «receptorer», som han både er født med og miljømessig betinget av. Han kan ikke ha «skapt» seg selv helt uten noe «materie» å brygge sin «konstitusjon» eller sitt paradigme på. Breivik betraktes i en slik forklaringshorisont som en svamp som suger til seg en blanding av fysiske og metafysiske legitimasjonsfaktorer som kan begrunne hans «visjon» og utløse det voldelige potensiale. Eller: Breivik er som en kruttønne som eksploderer først ved antenning utenfra. Hans reseptorer er som gapende og sultne fugleunger som må mates av noen hvis de ikke skal lide en brå død.  Han må med andre ord feites opp av noen som han blir avhengig av og står i «takknemlighetsgjeld» til.

Samfunnet spør seg altså: Hva og hvem var det sin skyld, alt i alt? For noen eller noe - eller en kombinasjon av disse faktorene - må det jo ha vært? Noe annet spørsmål som skulle være relevant, er det alt fra vanskelig til komplett umulig å tenke seg eller forstå for de meningsaktører som har engasjert seg i dette tilsynelatende så uigjennomtrengelige eller uforklarlige, perverse og skremmende mysterium.

Fjordmann, som Breivik siterer flittig i sitt berømte Manifest, nekter, for å være medansvarlig for Breiviks massemord.

Kan man forstå det, at han er berettiget til å frikjenne seg selv her? Vel, det må man – dvs etablissementet - jo gjøre, for Fjordmann blir ikke tiltalt. Ingen vil strafferettslig dømme ham. Man har da for så vidt ikke noe på ham. Det kan ikke påvises noen nødvendig sammenheng eller strafferettslig betingende korrelasjon, eller dirkete årsaksforhold, mellom Fjordmanns «visjoner» og Breiviks udåd, enda Breivik jo faktisk bygger store deler av manifestet sitt nettopp på Fjordmanns retorikk, analyser og ideologi.

Fjordmann isoleres like fullt fra alle gode selskap i det offentlige rom. Han gis riktig nok en begrenset tilsvarsrett i presse og media, men denne gis ham svært motvillig og med ledsagende tydelige uttrykk for moralsk kvalme og avsky, ved å tilstå ham å bruke denne retten i praksis.

Det generelle inntrykk er at det først og fremst er islamkritikere det er noe galt med og at det er disse det gode etablissement bør rette fokus mot, med sikte på å kunne helbrede ikke bare dem, men også store deler av resten av samfunnet, som kan mistenkes for å gå med tanker og holdninger som ikke er comme il faut i dagens Norge.

Det er som Venstres leder Trine Skei Grande sa det i en kronikk: «Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke».

Det hun sier illustrer det de fleste mennesker overflatisk føler er riktig å si og mene i dag. De aller fleste vil tenke at dette er «riktig» å si, selv om de aller fleste i sitt indre mener det er galt og bærer helt galt av sted virkelig å mene noe slikt som Grande forfekter, med tanke på årene som kommer og sett i et mer romslig perspektiv. Det er som om en kollektiv underbevissthet slåss om hegemoniet i en kollektiv bevissthet. Vi står overfor et midlertidig uforløst dilemma som før eller siden må utløses i en løsning. Men: Vi klarer verken individuelt eller kollektivt å leve særlig lenge i denne kampens uforløste smerte. Vi bærer en byrde som bare stadig blir tyngre å bære, som en tvangstrøye som bare strammes mer og mer om brystet og truer med å lamme og ta pusten fra oss. At en slik situasjon før eller siden krever en løsning, et utbrudd, et sprang mot friheten, er noe de fleste ser, men i vårt nåværende klima ikke helt tør og ønsker å ta inn over oss. Vi er ikke sikre på om vi klarer det. Vi setter vår lit til den allmenne treghet og behovet for å slippe å ta et valg, hvor man selv og andre før eller siden må betale prisen. Vi ønsker ikke en gang å spørre oss om vi klarer å bære alt dette. Virkelighetsflukt og sannhetsvegring tas i stedet for bevis på sunnhet og virkelighetstyngde.

Spør man Grande, som Per Edvard Kokkvold gjør: Ikke? Ikke i det hele tatt? Ikke engang et aldri så lite problem? kilde her, - blir man møtt med skepsis og mistanke. Likeså hvis man mener at islam bør krenkes, slik Kokkvold mener.  Han mener at religiøse bør gjennomkrenkes. Han mener at islam har noe med saken å gjøre, gudskjelov.

Den riktige holdningen overfor islam er etter vår mening den Kokkvold står for, ikke den Skei Grande målbærer. Det er «sprøtt» å operere med en diagnose som fobi på islamkritikere generelt. Det blir kontraproduktivt i forhold til dette å etablere en viss balanse, et visst måtehold og en viss smidighet. Grande er kanskje på nippet til selv å bli islamofob, den egentlige og archetypisk islamofoben, den som underkaster seg heller enn å våge å se de store linjene og hva som foregår uten i samfunnet konkret. (Nei, hun har nok bikket over!).

En annen sak er at islam og islamkritikk kan bli en besettelse og en plage for omgivelsene. Man kan rett og slett drive det for langt og noen blir da grenseboere og naboer til den rene galskap. Det er som om noen er på nippet til å tippe over, men uten at man kan si at de lider av fobi. Men noen blir sneversynte, rigide, lettere desperate og fanatiske. Slike får ofte ordet på seg for å være fundamentalister eller ekstreme, og noe er det jo i en slik karakteristikk.

For å ta en analogi: Under Den kalde krigen f eks kunne man oppleve at folk med disposisjon for schizofreni ble så oppslukt i atomtrusselen og atomenes stråling at de mistet kontakt med virkeligheten og gjorde trusselen og strålingen til noe helt nært og konkret, ja, internalisert, en fare og en trussel, slik de opplevde det,  som måtte vike for all annen virkelighet og virkelighetsopplevelse. Strålingen de opplevede og trusselen fikk en egen truende og helt konkret agens. Man så  aktivt og bevisst villende skrømt på høylys dag og dette var ikke noe man kunne tvile seg bort fra.

Men heller ikke dette kunne betraktes som fobisk. Det var snarere klinisk galskap mer enn blott og bart besettelse eller nevrose eller sykelig lidenskap.

Hva med Anders Behring Breivik? Vel, 2 av de 4 psykiaterne under rettssaken mente at han var schizofren. De 2 andre psykiaternes konklusjon ble så avgjørende for domsfellelsen. Breivik ble dømt som strafferettslig ansvarlig og implisitt dermed ikke syk.

Men ingen vil vel kalle ham fobisk?

Svarer man benektende på dette spørsmålet, at han altså ikke kan sies å være fobisk, så skal det jammen mye til før man kaller en gjennomsnitts islamkritiker for islamofob.

Fikk man under Debatten noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor Breivik ble den han ble?

Nei, visst ikke. Breivik forblir et mysterium.

Spesialistpsykolog Grøndahl, som ble flittig brukt som kommentator av NRK under rettssaken, påpekte da også at det neppe er behov for flere bøker som tar sikte på å finne de siste biter i en mosaikk – eller et puslespill, var vel termen som ble brukt - som til sist empirisk tilfredsstillende forklare hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. Ingen kan finne noe fullt ut tilfredsstillende svar hvorfor et menneske blir massemorder eller seriemorder, sa Grøndal, og dette er nok sikkert helt riktig og noe vi ikke trenger å tvile på.

Og det var denne tematikken som var NRK’s anliggende i Debatten, intet annet, og dette er forståelig, der og da. NRK skal ikke kritiseres for dette snevre fokuset. Det føles helt naturlig for oss primært å forsøke å forstå individet A. B. Breivik, i mulig samspill med hans nære og nærmeste formingsstrukturer.

Samtidig bør vi kanskje se hva som mangler i dette bildet. NRK’s anliggende kan være illustrerende for hva folk flest tenker og føler. NRK treffer folk hjemme. NRK er folket og «dialogen» med folket kringkastet i miniatyr. Det passer inn i den kollektive psyke for nå. Det bekrefter vår rådvillhet og maktesløshet, vår skyldfølelse og rett og slett angsten for fremtiden. Og dette er normalt, vi forstår det bare så altfor godt. Folk vil heller konsentrere seg om Breivik som årsaken til vårt eget ubehag og vår egen uro enn dette ubehags og denne uros forankring og utspring i noe annet, nemlig i de helt nye samfunnsutfordringer og helt nye ordninger vi står overfor, og årsaken til disse, villet og planlagt eller ikke. Vi frykter ikke lenger å kunne forme og utvikle oss selv til å bli noe annet enn det vi har vært. Vi frykter ikke å bli omskapte eller skapt på ytt. Vi er kanskje ikke fornøyde med det vi var og er nå. Men vi aner at noen har dyttet det hele ned over oss og forlangt underkastelse. Vi er blitt ført inn på skinner uten alternative spor å velge mellom og hvor ingen vil påta seg ansvaret for hvorfor dette har skjedd og for hvordan vi skal kunne unngå å spore av, eller kjøre bremsesløse og med et apokalyptisk brak inn på endestasjonen.

Vi har valgt å internalisere en metafor for Breivik som en svamp som suger til seg farlig og skitten væske- som han før eller senere må spy ut eller vri opp på konstruerte krenkere -  til fortrengsel for en metafor som ser Breivik som en kruttønne som må antennes utenfra, av krefter som ønsker destruksjon både av tønnen og det angrepsmål selve eksplosjonen er ment for.

Men Breivik er virkelig, og ingen metafor. I hans psyke ble islam (og andre) sykelig tillagt virkelig, og ikke bare illusorisk eller metaforisk, agens. I hans forestillingsverden ble trusselbilde og atomstrålingen omformet til å være islam proper. I vår psyke derimot, gjelder det for alt i verden ikke å tillegge islam agens, slik visse forfattere i Motgift ønsker og vil. Vi kan trygt forestille oss at vi er normale og ufarlige på den måten. Det forlanges nemlig av sterke åndskrefter nå, at vi gjør oss blinde for islams virkelige og konkrete agens, og det underlige og farlige er, at vi føyer oss og adlyder, som tiggende, identitetsløse fremmede og flyktninger i eget land, og til et folk som egentlig ikke vet hva vi tror på og hvem vi er, og om vi er norske eller noe helt annet, eller ingen-ting, i det hele tatt.  Flertallet av oss har gjort oss alle til halvt «ulovlige» og kvart fremmede på egen tue, på eget tun og på eget storTing.

Det som synes maktpåliggende for oss er å forstå og forklare Breivik og dette overskygger det større perspektiv.

Åsne Seierstad er ute med boken En av oss, også den om Breiviks mor. Seierstad sier i media i dag at det er umulig å bli slik Breivik ble med en god barndom og at det bare er mulig å bli som ham med en dårlig barndom, (se nedenfor).

Edward Hoem, som i skrivende stund neppe har lest Seierstads bok, som kommer ut over helgen, skriver i KK 6. 11: Ein øydelagt barndom kan aldri bli ei forklaring på massemord. Da ville vi hatt liknande katastrofar kvar dag.

For å forsøke å se litt av et større perspektiv: Å ikke se islam proper som agens, for et normalt menneske, er like vanvittig som når den vanvittige ser stråling og trussel som noe som destruerer ham og fratar ham friheten og fornuften. Å nekte islam agens er å undervurdere enhver muslim. Tatt kun som en generalisering, mister begrepet agens enhver relevans.

Ved å fokusere ensidig og trangt på Breivik og Moren, overlater vi til samfunnslokomotivet, for å bruke en annen metafor, å bestemme farten og retningen, og å holde oss ubønnhørlig på sporet mot endelikten.

Men vi vil ikke tro at alt dette har noe med islam å gjøre. Vi tør vel ikke. Vi trenger å forsvare oss ved bare å tillate oss å kjenne biter i puslespillet. Vi overlater til andre å ta i tu med hele spillet og det store bildet. Vi overlater til andre å betale prisen. Vi vil ikke høre på dem som sier at Breivik var så sammensatt at noen «deler» av ham faktisk tenkte rasjonelt og reagerte adekvat. At noe i ham korresponderte med verden der ute. At han tross alt hadde en viss realisme og kontakt med både seg selv og virkeligheten. At han i dette store perspektivet – alt tatt i betraktning – reagerte med et instinkt som nok ligger latent i oss alle, hvis det blir provosert.

Man kan si at Breiviks instinkter og fantasi løp demonisk løpsk. Men dette fritar ham ikke for ansvar og skyld og berettiget moralsk fordømmelse. Men hva og hvem som er ansvarlig for fraværet av naturlige sperrer eller hemninger og empati, vil nok forbli en gåte. Jeg tror Seierstad ser litt for snevert her.

Men alt dette blir visst for sterkt for oss til at i våger å pløye dypt i det. Og kanskje derfor blir islam for sterk for oss, før vi vet ordet av det.

Tilegg: Åsne Seierstad  forteller til KK mandag at hun mener at det ikke er kommet nok bøker som forsøker å "forklare" Breivik. Hun mener at det var ideologien som gjorde terroren mulig. Hun mener at hatet mot Arbeiderpartiet, feminismen, eliten og fellesskapet var minst like viktig som hatet mot muslimer. Det dreier seg ikke bare om innvandrere og islam for ham. Han søkte etter å være en del av et ideologisk fellesskap. 
Kommentar: Ideogien tillegges her agens. Den virker i seg selv som aktiv deltaker. Mon tro om Seierstad er like villig til å tillegge islam agens i relevante sammenhenger?
Slik vi tolker det nåværende "paradigme", sitter nok dette litt vel langt inne.