Blikket kong Charles sendte Trump under siste kongelige banqett i Windsor, sa mer enn bare tusen ord. Det var et blikk en bror sender til an kjær bror, en nærmeste i slekt. Og mer enn bare et gjensidig beundrende vennskapsblikk.
Er det ikke litt drøyt å tenke slik? Vel, ja, og nei. Get serious. Trumps mor ble først noe vagt sagt å nedstamme fra en norsk jarl over nordområdene på «øya» og utenfor – og hvem var så denne jarlen, eller disse jarlene? Var ikke kong Håkon 5. Magnusson selv, (d. 1319), i sine yngre år jarl over Orkenøyene f eks, før han ble hertug i Oslo, og senere konge over hele riket?
Vi vet at en av døtrene til Håkon giftet seg med en hertug i Sverige (av kongelig herkomst, selvsagt, men dog, under hennes stand, som det heter i «analene»).
Herfra stammet også Knut Alvsson, og denne slekten blir betegnet som «Den yngre Sudrheimsætt» i Norge, men han var rettkommen tronpretendent, selv om han altså kom fra Sverige, og kunne ha fått Norges krone, hadde han bare ikke blitt «hugget» ned av danskekongen på den tiden, (ved danskekongens mann, Krummedike, (som visstnok Einar Gerhardsens slekt skal ha noe med å gjøre).
Det fins forresten mange i dag som sokner under Den eldre Sudrheimsætt, etter et uekte barn, Agnes, av Håkon. Knut tilhørte slekten «Roos av Hielmsæter», som kalles «prominent» i svensk sammenheng, jfr Riddarhuset i Stockolm. (Et tips forinteresserte: Er det 200 000 adelige registrert i Sverige? Eller er det nærmere 30 000 – med smitt og smule, for å si det sånn? Svar: Nærmere 30 nå, for bare noen få korte år siden var det ca 25 000, registret i «boken» på Riddarholmen. Å være adel, var å være sjelden, kan vi si).
Så kan det ha vært noen sentimental realisme – men ekte kjærlig og varmt - i Charles blikk til Trump? Moren tilhørte – eller kom fra - den yngre Sudrheimsætt. Kanskje ikke rart at moren satt som fjetret og så på kroningen av dronning Elizabeth i sin tid, i flere timer i strekk (hvorpå mannen, Trumps far, begynte å skjenne på henne, se linkene).
Kanskje lille Trump fikk storhetstanker på denne måten? Hvem vet. Med «godkjennelse» av Charles, kan det kanskje bli lettere for Trump å innse at han nok ikke kan bli noen konge, hvor det nå måtte være? (Han kritiseres for å opptre som en konge overfor mange der borte i «Uniten» nå – «pluribus – unum», du vet)).
Det er ikke helt unaturlig å si at Trump faktisk er nært knyttet både til Det norske- og danske kongehus, via morens aner, og Håkon den 5. Han er «european royalty», enten man liker å tenke på det eller ikke.
Og via moren er han da også slekt i mange andre europeiske kongeslekter. (La det ikke gå til hodet på deg, Donald!).
Men man må visst en viss forkjærlighet for slektshistorie, for å kunne se alt dette, og lese de riktige tingene inn i hele settingen. Media og vår tidsånd er ikke innstilt på denne frekvensen eller bølgelengden. Charles ikke hedret bare Trump selv, under det høytidelige og svært kostbare banqetten, men også Trumps mor ble hedret, med en vin tappet spesielt fra Trump’s mors fødselsdag.
Charles synes med dette å ha anerkjent Trump som kongelig, på en måte, ja, kanskje den enste mulige måten, med blått blod, og jeg tror ikke dette kan misforstås, uten med altfor stor vrangvilje. Media får selvsagt ikke med seg dette. I sin tale snakket selvsagt Charles ut til ulike tolkningsnivåer og målgrupper i alt det store publikum, verden over.
Men her skjedde det jeg tror var en innrømmelse fra Charles side, der han anerkjenner at Trump faktisk tilhører en høyadelig slekt. Charles bruke ikke ordene «we are near of kind», men «near of kin», og kin betyr ikke bare «likt slag», men lik eller i samme slekt (art). Det var ikke bare briter og amerikanere generelt han tenkte på, men Charles og Trump som to individer eller personligheter, helt privat, bundet samme i et felles genoom og en felles lang og utrolig historie.
Hva Trump føler og tror i sitt innerste om disse tingene, får vi vel aldri vite; man kan ikke utelukke en viss naturlig skamfølelse, hvis dette skulle tas opp på et bredere grunnlag. I dag snakker man ikke om slekt, men om politikk. Mange blir fornærmet når man kommer inn på slekt, tro det eller ei. Noen annet vill kanskje være for flaut og røpe svakheter i hjerte og sinn, kanskje, og slikt skal man jo ikke vise.
Men Charles trenger flere venner og det gjør også Trump. Kan det tenkes at de tenker langt der inne at en liten atomstruktur av gener fremdeles binder dem sammen, og at dette i seg selv kan gi et bedre grunnlag for å etablere en nært, privat vennskap, mer en bare dette å søke sammen i politikkens og ideologienes usikre og utrygge omskifteligheter?
Reduksjonistisk, ja vel, det skal være visst, men fremdeles: Hvem vet? Leser man kongehistoriene, vil de fleste avskrekkes av å få konstatert slektskapsforhold til disse kongene, i dag. For snøfnugg vil ikke vedstå seg at de er i slekt med verdenshistoriens verste tyranner og andre personlighetsforstyrrede? (Ja, så dumme som å tenke slik, kan vi være i dag, i hvert fall noen av oss).
Trump mistenkes i dag både blant motstandere i politikken og i media (innad og utad) for å ha ambisjoner (enten han vil det eller ikke) om bli en slags tyrann, en ny kongemakt, noe som strider mot den amerikanske grunnloven, (som jo gjorde seg kvitt med den engelske kongen på den tiden). Man peker bla a på hans holdning til media, hvor han nå beskyldes for å ville innskrenke ytringsfriheten ved å pålegge «pressen» å tenke og føle på jams egne premisser, som man jo antar vil tjene bare ham selv og hans storhetstanker, som man forbeholdsløst og hovmodig tillegger ham, på usynlig grunnlag. Staten kan ikke diktere meninger, heter det, for det er «gammelkongelig» - man husker de britiske herskerne og tenker krig, ja, borgerkrig … (Her må man bare peke på at også Demokratene har forsøkt å forføre og lede media inn på vinkler som de selv vil ha fordel av, på bekostning av andre). Og dessuten: Trump har hatt en svært god læremester, ad hoc, rikti nok. Les boken: The Case against removing Trump av Alan Dershowits, 2019, den kjente juristen, som holdt en time langt meget lærde og friske foredrag for Kongressen i Trumps forrige periode.
Og når det kommer til gener eller «pooler»: Mange mener nå at «epigenetikk» er vitenskapelig bevist. Research has shown that external events – whether traumatic og highly pleasureable – are recorded in cells by chemical markers that respond to various stimuli … they are inherited, bur not caused, by chages in the DNA code … «, (med referanse til Siddhartha Mukherjee, 2017).
Har Trump bare ølt seg frem til det, intuisjon og/eller instinkt, nature or nurture?
Jeg lo litt da statsminister Keir Starmer, (Labour), trakk frem en invitasjon fra kongen til Trump, under et besøk i Det hvite hus, tror jeg det var, for kort ti siden. Starmer tok oppdraget som en æresbevisning for ham personlig, fra kongen, selvsagt, men Charles snakker på mange nivåer, ikke minst på det ironiske nivået: Han gjorde faktisk Starmer til en løpegutt for kongedømmet og Charles personlig, et trekk som Trump på si side tok som et bevis på at har hadde han med et menneske han kunne snakke med (nemlig kongen, ikke primært med statsministeren), som ble sittende igjen der som en liten dott uten å skjønne noe som helst). Jeg synes jeg ser en evig løpergutt i Starmers ansikt og mimikk, en fyr med kronisk servile trekk, noe kanskje hverken Trump eller Charles ser, kan hende …
Det bør nevnes at Trump så vidt jeg vet ikke på noe tidspunkt har forsøkt å gjøre seg stor og stilt på vegne av sine kongelige gener og har aldri skrytt på seg noe adelskap, ikke en gang i det større perspektivet der man gjerne bryter med «ubrutte og rette linjer» i forhold til helt strikte normer og regler i slektsforskingen. Like vel kan det selvsagt være at «genene» her like vel har gitt Trump personlig en «ups», på det rent personlig, psykiske, planet. Det kan ha hatt innvirkning på hans «sjælvførtroendet», slik en svensk adelsetterkommer sa det, for noen år siden.
På NRK i dag hører jeg en kommentator si: De personlige relasjonene i politikken er av helt avgjørende betydning … så sant, så sant, bare man ser det. Trump snakker bedre og nærere med britene og Storbritannia enn med europeerne og EU.
Men slik er det jo ikke nødvendig å tenke. Men man kan spørre seg: Hvorfor valgte Trump Vance til visepresident, Hegseth til forsvarsminister og satte (også den skotskættede) Charlie Kirk opp som et konservativt og kristent ideal for mange?
Var det fordi Trump på instinkten her følte et slags ømt, vart og varmt slektskapsforhold, så å si ut fra rent biologisk forhold og på en sublim måte? Stammet kanskje ikke disse medarbeiderne fra «vikingene», de også? Ga denne tenkemåten Trump en slags trøst, var den avgjørende for utnevnelsene, følte han seg kanskje ikke meget vel i deres nærhet, kom de ikke fra samme «pool», var de ikke av samme kin, og var ikke dette i seg selv tilstrekkelige, om enn ikke ytre konstaterbart, for et bedre vennskap med dem enn med folk fra andre «pooler»?
Ingen vet, intet kan fastslås, men følelser taler sitt eget språk. Grunnlagene for dannelse av vennskaper og vennskapsfølelse er brogdede, porøse, lappeteppeaktige, usikre i sinn grunnvoll, og nærmest metafysiske i størrelse. Åndelige, vil mange si …
Med banqetten fikk kanskje både England og USA et nytt fundament å fundamentere seg på, mentalt, om enn bare i det emosjonelle, men dog. Slekt teller, tross alt, for dem slekt teller for, og de er ikke så få, ennå dag, skal jeg tro pålitelige kilder som viser til stadig større interesse for slike ting. Man trenger ikke være av kongeslekt for å forstå dagens stadig økende interesse for «slektsforsking» og slektens alle utfordringer og historier. (NRK produserte jo da også serien: Hvem tror du at du er? Jeg hørte mane gode kommentarer om den – det rører seg noe i befolkningen, og NRK vet det, for en gangs skyld … !).
Jeg tror Trump ble smigret av dette; jeg tror det gikk inn på ham, på en dypere måte. Tenk: Jeg er virkelig av kongeslekt, og nå har jeg beviset …. ikke verst for en banqetten i Windsor i våre dager. Og her mangle det ikke på prakt – folk trenger mer og mer til noe større å forholde seg til … Charles la kanskje for dagen et ekte ønske om at han selv og Trump, på beundringsverdig vis, faktisk var i slekt, bundet til og med, av noe mer enn bare felles blått blod. Som et godt grinnlag for et stadig mer tettere vennskapsforhold mellom Britain og USA?
Ja, jeg tror det. Man skal ikke forakte" det sublime».
Noen sitater:
The ocean may stll divide us, but in so many other ways we are now the closest of kind (CBC).
Joined by history and fate (The indipendant).
Se denne, for en mer fyldig bakgrunn, (med linker, se dem, til ytterligere fordypning):
https://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html
Engelsk media:
https://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/king-charles-full-speech-to-trump-b2828831.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar