Må du ha intelligens av noen størrelse eller høyde for å
forstå gudskonseptet? (Se bort fra "nåden" i denne forbindelse).
Denne postering er et nødvendig tillegg til forrige
postering som var inne på dette med «tros-intelligenstest» på slutten der. Det
meste her og der er selvforklarende, eller ment å være det, for de perplexe:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/800-000-med-iq-under-85-i-norge.html
Fra What is Your belief Quotient? Av Tennyson Samraj, 2007,
sec. edition:
Creatures cannot acknowledge their creator without the
mental faculty to conceive and to comprehend the concept of who God is believed
to be: The Creator.
For each to know who each is to the other, the creator and
the creature mus share a common consciousness. S 6.
Whether or not God exists is an ontological matter. Whether
or not we can know about God, is an epistemic matter. Whether or not we choose
to believe in God is an existential matter. S 22
The reward of heaven or the fear of hell cannot initiate the
need to believe and the necessity of morality cannot cause belief. It is the
epistemic capacity to comprenhend the existensial questions related to creation,
death, and morality that neccessitates belief-decitions regarding God, goodness
and etarnal life. S 29
Descartes: God is a necessary being – av being that cannot
not exist, cannot be thought not to exist (Anselm). To conceive a being who
cannot not-exist as existing, is not to conceive of God, for the conception of
a being who cannot not-exist, cannot refer to God. To conceive of a being who
cannot not-exist as not existing is to conceive the inconcievable. (John 8. 58,
Revelation 22. 12). s 25.
To illustrate the concept of ontological neccesity, let us
consider a triangel. To reject it’s three angels is contradictory … s 26
Aquinas argues that the reality of God is selv-evident. He
maintains that « when it is understood what the term «God» signifies, it is at
once understood that God exists. In an a priori truth, the predicate of the
subject is contained in the subject … s 25
For å ta noe ut av luften, beleilig, og ikke uten fornuft
og episteme, se under om ordet … tilsynelatende:
Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to
convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience
of the author’s credibility or character.
Vi begynner med det tilnærmet sublime forhold til dette å
tolke, et fenomen som mange bare hopper over, fordi de de innbiller seg at
dette er for enkelt og derfor for kjedelig å forholde seg til: Bibelen hadde
firedobbelt mening (latin: quadriga).
Det vil si:
bokstavelig, om de historiske
hendelser i fortiden
allegorisk, om trosinnholdet
moralsk, om det rette liv
anagogisk eller eskatologisk, om håpet
og fremtiden.
En annen vinkel på dette problemkomplekset, finner vi i
følgende påminnelse:
Tre typer kunnskap: episteme er den intellektuelle
kunnskapen, fronesis er den moralske klokskapen, dette å vite når og
hvordan man skal bruke alle innsiktene og ferdighetene man har tilegnet seg, og
tekhne den praktiske håndverkkunnskapen.
Sokrates apologi pro vita
sua er hans rettferdiggjørelse av sitt liv, hans tanker, forestillinger, konsepter
og emosjoner, vil jeg si, selv om han ikke behandler emosjoner og følelser
eksplisitt; men de ligger under, ved siden av, og over …
Kommentar: Det gjelder den dag i dag: Vi skjuler det viktigste av alt:
De sanne emosjoner, de gode emosjoner og de skjønne emosjoner (selv om vi
forutsetter dem som vage og faktisk truende doxa); de pipler kun frem som
fjerne og gjerne farlige og derfor mindre viktige understrømmer eller faktorer
som dikterer våre tenkemåter, våre emoveringer og «holdninger» (av å holdne).
Vi ser ikke at altfor mange i eliten – eller blant de intellektuelle, gjerne i
media - driver med magi, hypermagi, i stor stil: Vi stjeler bl a til oss et
positivt selvbilde av oss selv, ved å lukrere på andres lidelser, ja, ved å
posere og ved selv å bidra til å produsere ofre vi på magisk vis kan stjele
makten og kraften fra, - for å kunne innbille oss selv at vi er moralsk
overlege og fremstå som slike overfor publikum, - og dette er magi, moderne
magi, en slu og gjerne kynisk magi vi ikke våger å se, nærme oss og avsløre for
hva den er, ja, hvem de er, hvordan de - og det ledsagende kollektive tyveri - virker.
Vi er allerede nervevrak, det er ikke noe vi kommer til å
bli. For å forstå verdisyn og ideologi, politikk, religion og filosofi må vi
først bringe på det rene vårt forhold til, og vår oppfatning av, hvilken
(dypere) mening og betydning emosjonene har for våre disposisjoner, enten de springer
frem av refleksjoner eller popper opp som mer eller mindre frivillige impulser,
eller «instinkter».
Falskhet har sitt fundament primært i emosjonslivet, det vi
i dag bare har et fjernt og ofte romantisk forhold til. Emosjonslivet synes å
være romantikkens siste skanse, en skanse vi bør bearbeide, for å slippe mer av
virkeligheten inn, for at vi kan begynne å øyne en mer realistisk og mindre
engstelig og irrasjonell tilnærming, en dypere innstilt holdning til oss selv,
til tingene og alle de andre, som må gis et utgangspunkt i og med det vi gir oss selv,
som selvstendige mennesker og personer som våger å tenke selv (Kant).
Følelser og emosjoner er blitt sær-og-sårbarheter som er blitt
svært stemoderlig behandlet både hos vanlige folk, og blant eliten. I seg selv
vitner dette om en kulturell forvirring som kanskje aldri har vært sterkere, i
vår sivilisasjon og kultur. Det står derfor mye på spill.
Uten en nyskapende emo-logi,
står vi uten adekvate tolkningsmuligheter og uten forsvar mot egenkonstruerte, konstituerende, oppløsningskrefter. Vi blir stående i den servilt betinget
emosjonelt korrekte tvangstrøye og har ingen sjanse, uten et større
emosjonsfokus, et fokus hvis intensjon faktisk, men ironisk nok, bør arbeide for
å oppheve seg selv. Et fokus som bør medføre den erkjennelse at ja, «menneske,
kjenn deg selv», - men et menneske som da erkjenner sin skyld og
tilkortkommethet og eksistensielle hjelpeløshet – eller nåde- og gudløshet.
Vi er ikke, som vi gjerne tror, «alle tings målestav» og
restene av våre bevisste emosjoner kan ikke spille den telos de burde
ha, hvis vi ikke kjenner hele spekteret av de overflatiske, og emotativt eller
emotivistisk formede - og radikalt og
gjennomtrengende, illusjonsskapende, følelser og emosjoner.
La oss fortsette med å se på hva som former våre tenkemåter,
drømmer og ideologier; jeg forutsetter at leseren våger å tenke, se, og forstå også
de uformulerte eller underliggende mønstre, og premiss-leveringene, i alt dette selv:
-
Sokrates
grunnleggende overbevisning er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg.
Poenget hans er at hvis du virkelig forstår det, i den dypeste mening av ordet,
at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. Omvendt, hvis du gjør
det, viser det at du ikke virkelig dypt og inderlig nok har forstått at det er
galt. Konsekvensen av dette er at rett handling avhenger av kunnskap. Hvis vi
virkelig visste hva rettferdighet var, ville vi med nødvendighet gjøre det rette.
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
Med John Wesley har man, i den metodistisk tradisjon, gjerne operert med det man kaller det wesleyanske kvadrilateral, dvs en
firefoldig basis for teologisk refleksjon: Skrift, tradisjon, fornuft og
erfaring. … fornuften er naturligvis helt nødvendig for å lese og forstå
Bibelen og å argumentere for ulike tolkninger og deres læremessige betydning …
hvordan man ser fornuftens mulighet i en slik sammenheng, avhenger bl a av hvilken
forståelse en har av forholdet mellom allmenn og spesiell åpenbaring …
(Fra Tegn, Tekst og Tolk av Jan-Olav Henriksen):, …
man fant mening i tekstene på ulike nivåer, selv om de spilte sammen … Vi kan
forestille oss den historisk-kritiske lesningen som sensus litteralis.
Det som skal tros (trosregelen, sensus allegoricus) bygger på sensus
litteralis, men samtidig overskrides samtidig denne. En psykologisk
tilnærming vil være en moderne tropologisk utlegning, og en anagogisk
tolkning kan forstås som frigjøringshermeneutisk.
Spørsmålet er like vel hva som binder disse tilnærmingsmåtene
sammen til en enhet. … Det som kan knytte sammen tekstens mening og betydning,
er tolkens eller leserens evne til å se sin samtid i lys av teksten og se
teksten i lys av samtididen. Denne hermeneutiske sirkelen er forutsetningen for
en helhetlig tolkning av både tekst og verden. Styrken ved den hermeneutiske
sirkel, slik både Heidegger og Gadamer har beskrevet den, er at det
understrekes at tolken hele tiden befinner seg i sin livsverden, og at denne
livsverden er utgangspunktet for alle forsøk på integrasjon av ny forståelse.
Ved sin tilhørighet til livsverden overskrider også tolkningens forutsetninger
den subjektive sfære i tolkens personlighet. En felles livsverden er
forutsetningen for at utkastene til forståelse av tekstens mening, og betydning
kan brytes mot andre utkast.
Ved å beskrive tolkningsprosessen i lys av den
hermeneutiske sirkel, kan vi også bli oss bevisst det forhold at forståelsen
av tekstens mening, og forståelsen av dens aktuelle betydning, henger nøye
sammen.
Hva som er tekstens mening, er avhengig av hva slags
fordommer vi bruker for å oppfatte den. Tilsvarende gjelder også for den den
betydning teksten kan ha for oss. Om teksten kan bety noe for oss – og
eventuelt hva – er avhengig av hvordan vi forstår oss selv. Vår selvforståelse
er derfor en forutsetning for at teksten kan gi oss en annen, endret
selvforståelse, fordi dens budskap til oss forutsetter at vi er lydhøre på
den frekvens den kommer på.
Dersom Bibelen taler frastøtende til et "meg elendige
menneske», mens vi ikke oppfatter oss selv som elendige, er det liten utsikt til
at teksten får betydning for oss, selv om vi kan oppfatte dens historiske
mening. …
Dette sier oss mer enn noe annet at lesningen av en tekst
ikke er en «nøytral» og uanfektet virksomhet. Teksten forutsetter at tolken er
aktiv og investerer noe i den – bare da kan det være tale om at den får mening.
Det er ikke bare slik at teksten bare bringer noe til tolken. Tolken må også
bringe med seg sine egne koder og kulturelle betingelser for å kunne lese
tekstens tegn som en meningsfull og sammenhengende meddelelse om noe.
Tradisjonelt har dette skjedd ved at kirken har lest Bibelen som fortellingen
om Guds virke til frelse gjennom historien, med Jesus Kristus som midtpunkt.
Til å rekonstruere en oppfatning av tekstens historiske
mening, som for øvrig aldri kan bli mer enn en rekonstruksjon blant flere
mulige, hører også at man medbringer en egen konstruksjon av sin
virkelighetsoppfatning, og spiller denne ut mot og prøver den på teksten.
Fins det ingen tolkning som er «rett»? … det går naturlig
vis ikke an å svare ja eller nei på …
For å forstå sin forståelse av teksten, må tolken altså
forstå både sin samtid, ved å utarbeide en konstruksjon av den, og tekstens
opprinnelige, historiske samtid, ved å rekonstruere den. Disse to tingene kan
ikke skje helt isolert fra hverandre. … Tekster kan ha både mening og betydning
uten at de i streng forstand trenger å være sanne. … umulig å stille
sannhetsspørsmålene uten å forsøke å finne ut hva som er tekstens sak, …
den er knyttet sammen med dens universalhistoriske betydning.
Der teksten avdekker elementer som er felles for alle
mennesker, … har de elementer av sannhet i seg. … Dypest sett er
hermeneutikk med normativt sikte et systematisk-teologisk fag.
Identifikasjonen av tekstens sak er forutsetning for å komme
nærmere hva som er tekstens sannhetsinnhold og allmenne betydning … dette betyr
ikke at tekstens sannhet og rette tolkning er noe som kan være gitt en gang for
alle. Muligheten for en endegyldig fastlegging av tekstens sannhet finnes
ikke … vi må prøve våre fordommer om den sak: Vi må være innforstått med
saken og ha reflektert over den for å komme til rette med den … til hjelp har
vi historiske metoder og hjelpemidler. I tillegg er kjennskap til og refleksjon
over tekstenes virkningshistorie en viktig faktor når det gjelder å
identifisere saken og bli innforlivet med den …
(Fra Tegn, Tekst og Tolk av Jan-Olav
Henriksen, tilknyttet Den norske Kirke (red.), 2 oppl. 2007, s 269 ff).
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html
Fra: Marius Timmann Mjaaland,
2017, s 100 ff:
Det greske ordet doxa blir
et nøkkelord for å forklare den fenomenologiske fremgangsmåten jeg legger til
grunn for arbeidet med en topisk teologi, skiver Mjaaland.
Doxa
har nemlig to ulike betydninger på gresk, som tilsynelatende har lite med
hverandre å gjøre. Det betyr for det første en mer eller mindre usikker
oppfatning og antakelse – eller tro – her definert som doxa – og knyttes
da særlig til den greske oversettelsen av skriftene som skulle forme Det gamle
testamentet, den såkalte Septuaginta.
Doxa handler altså om
en antakelse eller tro, og Platon diskuterer begrepet innenfor
erkjennelsesteorien i kontrast til kunnskap (episteme)
og begrunnet viten (sofia). Han anklager bl a sofistene for å utgi doxa
for å være viten og dermed lurer de både seg selv og sine tilhørere, mener han.
Doxa handler om den herligheten som stråler ut fra Gud selv, eller som i
nytestamentlig sammenheng knyttes til avglansen av Guds herlighet som kommer
til syne i Jesus gjerninger …
Det er vanskelig å se en direkte sammenheng mellom de to
betydningene av ordet, men det fins en slags indirekte sammenheng knyttet til
synet, lyset og erkjennelsen (jfr Platons sollignelse og hulelignelse). All
erkjennelse knyttes i gresk filosofi til solens stråler og lysets klarhet. Også
erkjennelse av Gud innebærer at Gud kommer til syne (åpenbares), selv om
Johannes påpeker at «ingen noen gang har sett Gud», John 1. 14.
Den første betydningen av ordet doxa kan spores
tilbake til det 6. århundre før Kristus. Det spiller en helt bestemt rolle i
Platons filosofi. I dialogene Staten og Theaitos diskuterer Sokrates
fire ulike nivåer av erkjennelse (epsiteme),
der doxa, av verbet dokein,
å forvente, å synes, utgjør det nest laveste og forholdsvis generelle nivået av
erkjennelse som vi kan oversette med common sense.
Dersom man har kunnskap i form av doxa, innebærer det
at man tenker slik «folk flest» gjør. Altså i forestillinger som man ikke
trenger å begrunne nærmere. For et topos som skapelsen,
vil det innebære at mennesket er blitt til gjennom evolusjonen, altså ved en
tilfeldighet, men at muligens Gud står bak det hele, som skaper.
Enkelte fenomener – naturens godhet og livets gitthet –
peker i retning av livet som gave, men de ulike antakelsene står opp mot
hverandre og forblir uavklart.
Problemet med en slik ubegrunnet kunnskap er, at den lett kan
manipuleres, noe Platon anklager sofistene for å gjøre. Og når Sokrates
begynner å stille spørsmål, blir det klart at denne kunnskapen kun gir et skinn
av erkjennelse og at den erkjennende mangler innsikt og evne til selvstendig
refleksjon.
Den som kun forholder seg til doxa, sitter fortsatt langt
inne i hulen og stirrer på skyggebilder mens han holder disse skyggene for å
være tingene (eller ideene) selv. Her mangler det altså både erkjennelse og
selverkjennelse. Men det er mulig å utvikle denne erkjennelsen fra doxa til logos.
Logos defineres hos Platon som begrunnet og sann tro
(doxa).
Stort sett er det antakelser av typen doxa en
forholder seg til i hverdagen … betydningen er ikke nødvendigvis uttrykk
for tingenes vesen eller ideenes egentlige innhold. Betydningen fremgår av
utsagnenes beskrivende og normative funksjon og de reglene for språkspill de
inngår i. …. Doxa betyr «tro» nettopp i denne helt alminnelige betydningen av ordet, som her er valgt som
utgangspunkt snarere enn det greske ordet pistis, som knyttes til
troen på Jesus … Variasjonene i forståelsen av gudsbegrepet – altså ikke bare
spørsmålet om guds vesen – er i dag større enn noen sinne …
Mjaaland: … behovet for å reflektere over teologiske
grunnlagsspørsmål. Resultatet er en rekke ny-ortodokse forsøk på restitusjon av
den teologiske tradisjonen, i form av retninger som "radikal ortodoksi" etc …Dessverre
blir de ofte opphengt i den samme type spørsmål som den konstruktive teologien,
bare med motsatt fortegn, i et reaksjonært ønske om å etablere et rammeverk som
svarer til en tradisjonell forståelse av teologien … jeg skal legge frem et
alternativt forslag under overskriften »Topisk teologi»,
s 58 i hans Systematisk Teologi, 2017.
Jeg vil tro at Mjaaland her sikter til bl a Radical
Orthodoxy, edited by John Milbank, Catherine Pickstock
and Graham Ward, first publ. 1999 på R, og dette er en bok som er like
tung og vanskelig som den er viktig, etter min mening.
En annen teolog som er veldig kritisk her, bør nevnes, er
Radical Othodoxy, A Critical Introduction, av Steven Shakespear,
2007.
Han forteller bl a i tilknytning til episteme, nevnt «bramfritt» over:
Radical Ortodoxy is not a theology of compromise. It sets
itself in opposition to the modern idea of the secular in no uncertain terms.
How can it do this without playing the conservative card … ? Milbank: The
secular episteme is post-Christian paganism, something in the last analysis
only to be defined negatively, as a refusal of Christianity … The word
episteme comes from a greek term which can often be translated simply as «knowledge».
However, in this context Milbank is drawing on the way the word was used by
the Frech Philosopher Michel Foucault, 1926-84. … Ideas such as «madness» and «perversion»
were used to divide up and categorize the world in the interest of people who
defined themselves as normal and sane. In Foucaults work, an episteme is not
just a bit of knowledge, but the framework or system which tell us what counts
as knowledge and what does not. For example, we might say that knowledge should
be based on evidence … here is hidden all sorts of assumptions about what
counts as evidence and who decides what is valid and what is not … s 9.
Mer fra Mjaaland:
Noen utdrag fra aktuell teologi om bl a arvesynden i dag,
her fra s 156 hos Marius Timmann Mjaaland som skriver i Systematisk
Teologi, 2017, om arvesynden at den ikke lenger er av større betydning
enn det den har som en rent kulturhistorisk verdi. De seksuelle konnotasjonene
til synden og arvesynden er høyst interessante i seg selv, skriver han, og de
kan studeres som et rikholdig uttrykk for alle menneskets gleder, laster og
lidenskaper. Men det kan også stå i veien for en mer analytisk tilnærming til
arvesynden, Beskrivelsen av Adam fungere som narrativ ved å avdekke den
menneskelige tilværelses dobbelte struktur: Synden er ikke en del av menneskenaturen,
men snarere et uttrykk for menneskets frihet til å velge. … Adam velger
ufriheten. Han blir på mange måter dømt til en fortsatt frihet som han ikke kan
unndra seg, og som utløser angst i menneskets tilværelse: Angsten for valget,
angsten for fallet, angsten for det store intet.
Søren Kierkegaard påpeker i Begrepet Angest at Adam
slett ikke kunne vite om følgene av sitt valg. Erkjennelsen etter fallet er
erkjennelsen av godt og ondt i retrospektiv. Fallet kan dermed betraktes som et
fremskritt, skriver Mjaaland, nemlig i form av økt erkjennelse. Sammen med Adam
blir de oppmerksomme på kjønnsdifferansen. 154 ff. Ifølge Valerie Saiving
er det kristen syndsbegrepet preget av et maskulint ideal basert på ideer om
frihet, uavhengighet og angst for å miste seg selv. Nåden er den betingelsesløse
og selvutslettende kjærlighet. For kvinner har det ofte vært motsatt, påpeker Saiving.
Det er den selvutslettende kjærligheten som er problemet … mer motstand,
stolthet og selvstendighet ville åpne for en sunnere gudsrelasjon og
selvforståelse.
Både i Saivings og Kierkegaards analyse blir angsten og
synden ambivalent i forhold til alt menneskelig: Det er synden som
muliggjør selvforholdet, ikke motsatt. Kierkegaard snur de klassiske
årsaksforklaringene på hodet når han skriver: «Når man derfor vil forklare
synden av det selviske, da vikler man seg inn i utydeligheter, siden det vert
imot er ved synden og i synden at det selviske blir til». Se
mer om Treenigheten, Kierkegaard, Abraham, Isak, Kenan Malik m fl
Det er altså en overraskende positiv vurdering vi finner
her, av både synden og arvesynden: Det er den som muliggjør menneskets
selvbevissthet; det er faktisk synden som skiller oss fra dyrene. Det er den
som ansvarlig-gjør mennesket og gjør det i stand til å påta seg skyld – er
adelsmerke ved mennesket.
Det moderne mennesket er imidlertid fremmedgjort fra denne
forståelsen av hva det er å være menneske og innhentes av angst for
syndsbegrepet – mens det ifølge den danske tenkeren forsøker å bortforklare
syndefallberetningen som en myte. Vel er den mystisk, skriver Kierkegaard, men
mytens funksjon er nettopp å la et indre hendelsesforløp foregå «utvortes».
Ambivalensen går derfor som en rød tråd gjennom hele hans analyse av angsten:
og angstens frihet – som mulighet for muligheten – ligger også et misforhold og
en forskyvning i forholdet til en selv, og derfor også i selvets forhold til
Gud, som arvesynden avdekker. Den «usynlige» synden kommer til syne.
Dersom en ikke er i stand til å erkjenne angstens dypere
grunn i arvesynden, som ambivalent forhold til Gud, som misforhold til en selv
eller til andre, er det for Kierkegaard et uttrykk for mangel på menneskelig
selverkjennelse, som stikker mye dypere en skylden og ubehaget for en enkelt
overtredelse eller forseelse.
Arvesynden blir med andre ord uttrykk for en mulighet, en
enestående mulighet til selvinnsikt og en oppdagelse av gudsforholdets sted i
selvet. Synden er ikke lenger noe man for enhver pris bør unngå. Tvert imot,
syndefallet blir et mål i seg selv. … Overvinnelsen av syndens makt gjennom
erkjennelse av synd er også betingelsen for å søke forsoningen – med andre, med
Gud og med seg selv, skriver Mjaaland.
Nei til islam: Mjaaland bør ta seg en prekentime i en
moské. Ellers bør det han skriver brukes til å kaste lys over de begrensinger
islam pålegger de Allah-tro i forhold nettopp til Arvesynden. Men det
kommer han og hans ge liker aldri til å bry seg med å ta på alvor.
s 158 f: Like viktig i vår sammenheng er arvesyndens topologi,
altså den strukturen som definerer synden som sted. Så lenge synden
forstås som en teoretisk mulighet, har den ennå ikke avgrenset og definert et
bestemt sted i mennesket. Synden «fins» faktisk ikke som teoretisk mulighet.
Den «blir til» som Kierkegaard skriver, idet den erkjennes som et virkelig
problem innenfor selvbevisstheten, en sosial relasjon og en gudsrelasjon i
ordets generelle betydning. Uten en konkret referanse, fins det ingen synd.
Derfor kan faktisk synden forsvinne, idet det blir likegyldig hvorvidt en er en
synder eller ikke. Det er nettopp en slik usikker differens som møter
syndsbegrepet i en kultur der betydning av ordet er glemt. Men de misforhold
som ordet «synd» var ment å avdekke, er neppe forsvunnet. I det øyeblikket en
oppdager ansvaret, påtar seg skylden eller viker unna, er synden tilbake. Den
har funnet sted …
Men hvis arvesynden indikerer en struktur, et mønster for å
forstå mennesket, så er det erkjennelsen av synden som er selve spranget – det
er ved dette spranget at den enkelte settes inn i en konkret situasjon og
sammenheng, i eksistens.
Hvorfor blir så begrepet angst og fortvilelse stående
sentralt i Kierkegaards analyse av henholdsvis arvesynd og synd? Det er nemlig
med disse beskrivelsene av angsten og fortvilelsen som en høyst alminnelig
tilstand, som et alvor og en sykdom, at ordene får tyngde. Angsten for alvoret,
hulheten i menneskelige relasjoner, gjelder ifølge Kierkegaard det moderne
menneske generelt, og symptomene på denne rotløsheten, kan en gjenfinne overalt
– i pressen, i litteraturen, i forfengeligheten.
Syndens alvor er alltid konkret, og det kommer til syne i
syndene. Syndserkjennelsen er derfor konkretiseringens og ærlighetens kunst.
Ikke overdrivelsen og den evinnelige sjelegranskingen, men evnen til å se og
innrømme feil, på et mellommenneskelig plan, coram hominbus og fremfor
Gud, coram Deo.
s 161: Men nettopp i erkjennelsen av at en bærer mørket i
kroppen, i forstanden, i sjelen og hjertet. Der ligger muligheten for å søke
tilgivelse og fred. Detter er omdreiningspunktet i kristen antropologi.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Se også:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/urenskning-av-islamkritikere-pa.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/fifa-islam-flelsene-og-de-servilt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/mer-om-pride-og-det-meste-annet-i-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html
Cratylus, Sokrates, Aristoteles, Platon, Parmenides, Heraklit
m fl:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
Sokrates, Locke, Rousseau:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/blasfemi-et-menneskapt-verkty-til-bruk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/er-russerne-er-kollektivt-ansvarlige.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html
Tragedie, islam gresk, Aristoteles:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Tragedie, definisjon, kristen:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
Celsus/Kelsos:
Om grekeren Celsus (Kelsos),
rundt ca 170 e Kr, her oversatt av meg fra boken The Darkening Age av
Catherine Nixey:
De kristne skrifter var søppel, skrev Celsus; historien
om edens have var tåpelig og Moses hadde ingen anelse om verdens beskaffenhet.
Profetiene om Jesu komme var også dårskap, siden profetiene kunne brukes om
tusenvis av andre mer høvelige for dem enn Jesus. Dommedag var et påfunn, for
hvordan skulle den iverksettes? … Når Gud bruker ild, vil da menneskeheten gå
opp i røyk, mens bare noe få vil bli reddet? Kristne ideer og fortellinger er
til og med noe en drikkfeldig gammel dame ville ha vært skamfull over å synge
om.
Og dessuten: Jesu lære motsier mye av det vi finner i Det
gamle Testamentet. Har kanskje Gud, som påstås å være altseende forandret seg
over tid? Og, i så fall, hvem har rett av Moses eller Jesus? Og hadde Faderen
glemt sine bud til Moses da han sendte Jesus? Eller visste han at han hadde
forandret mening? Ville Gud forbanne sine egne forordninger? Og: Hvorfor gikk
det så lang tid mellom Skapelsen og Jesu komme? Hvis alle som ikke tror skal
være forbannet, hvorfor da vente så lenge med å gi dem mulighet for å bli
frelst? … brydde ikke Gud seg før den tid? Og hvorfor ikke sende Jesus til et
sted hvor det befant seg flere mennesker (enn i jødeland)? Hvorfor sendte Gud
sin ånd kun til et lite hjørne av verden? Ja, hvorfor skulle en allmektig Gud i
det hele tatt være nødt for å sende noen i det hele tatt?
Det var en umulighet at Jesus var guddommelig, logisk
sett. Hvorfor alt dette bekymmer for syndere? Hvordan kan en død mann bli
udødelig? Hvorfor ble han ikke sendt til dem uten synd? … høyst usannsynlig at
Jesus ble unnfanget via Den hellige Ånd, fordi Maria hadde ikke vær vakker nok
til å kunne friste en guddommelig. Jesus ble unnfanget på mer verdslig vis, via
den romerske soldaten Panthera. Da hennes mann oppdaget hennes utroskap,
ble hu drevet bort av ektemannen (Josef).
Og videre: … de kristne gasset seg i uvitenhet, de
rekrutterte idioti, de var ikke i stand til å overtale andre enn tosker, de
æreløse og dumme, og bare slaver, kvinner og små barn … de dryppet honning-aktig
intellektualistisk gift i de uutdannedes ører, og påsto at de alene visste
hvordan man skulle leve og at hvis barna ville tro dem, så ville de bli
lykkelige … de er ikke interessert i å komme med noen begrunnelse (reason)
for hva de tror på, de stiller ingen spørsmål, de sier bare at din tro vil
frelse deg … For menn som Galen var dette noe ufattelig i gresk filosofi, «tro»
(faith), var den laveste form for «viten» (cognition). De feiret
uvitenhet, de påstår at «visdom i dette livet er far Djevelen og at toskeskap
er av det gode … s 38.
https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/den-norske-kirke-ikke-lenger-helt-norsk.html
Se her, for en utvidet horisont, sammen med de store tenkerne,
pluss Barclay m fl:
Callicles, sa: Hvis vi
kvitter oss med «sannheten», så er alt som gjenstår et spørsmål om makt. Vi
plikter derfor å agere ut fra egeninteressen!
lørdag 26. juni 2021: Det
nye, store emosjonelt korrekte CREDO
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Uten førsteprinsipper, ingen forstand, og ingen prinsipper:
Fundamentene, de ufrakommelige:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html
Se også denne:
Johannes Sløk, s 22 i
Kristen Moral før og nå, 1952 og 1972:
… den israelittiske innstilling er en helt annen.
Israelitten kan nok ende i vantro og oppgitthet. Men han kan ikke foreta en
slik helomvending som grekeren med stor selvfølgelighet gjennomfører. Han kan
ikke tenke ut fra verden i stedet ut fra Gud. Israelitten tenker ikke abstrakt
filosofisk. Han systematiserer ikke sine erfaringer i et sammenhengende livssyn
hor alt er avledet fra de høyeste, selvinnlysende og urokkelige prinsipper. For
ham er ikke verden en sammenhengende, evig og rasjonelt kosmos, men Guds frie
skaperverk. Derfor kan mennesket også bare forstås ut fra det faktum at det er
skapt av Gud. Gud holder det oppe, stiller sine betingelser til det og former
dets skjebne. Israelitten kommer aldri løs fra Gud. Derfor kulminerer ikke hans
tanker i et filosofisk system, men i den visdom som kommer fra gudsfrykt. Han
forsøker ikke å argumentere seg fram til at det nødvendigvis må være slik. Men
alle tanker stopper til slutt opp i en bekjennelse om at Gud, som har lagt
vedens grunnvoll og spent ut himmelens telt, han som styrer stjernenes baner og
ha skapt alt som vrimler på joden, han er for opphøyet og uransakelig for
mennesket. Hans planer og avgjørelser lar seg ikke forstå.
Vi kan kanskje formulere de helt forskjellige livssyn i
følgende formel: for grekeren er rettferdighetens idé, dens prinsipp og norm,
det høyeste. Den er til, evig og urokkelig, og for den må gudene bøye seg.
Grekeren vet hva rettferdighet er, for den er rasjonell og kan formuleres.
Derfor kan han måle gudenes handlinger med idéens norm som mål, og han kan
kritisere dem når de ikke holder mål. For israelitten er noe slikt umulig. Gud
er først, før all virkelighet og virksomhet. Han er ikke bundet til noen norm.
Loven går tvert imot ut fra ham, og også rettferdigheten er hans verk.
Den bundethet til Gud som skapelsestanker er opphav til, har
frihet overfor verden som sitt motstykke. I israelsk perspektiv trykkes ikke
mennesket ned i avhengighet av universet, for det er ikke bare et underordnet
led ...
Villy Sørensen i
Jesus og Kristus, 1992, om Sløk, s
235: At Paulus ble omvendt skyldtes ikke noe i ham selv, men var «en suveren
handling fra Jesus side. Det er tvang, slik som bare Gud kan øve over et
menneske». Sløk vil ikke psykologisere slik at Paulus i sin fanatisme hadde
fått sin egen samvittighet mot seg og sympatiserte innerst inne med det han
bekjempet (mest lidenskapelig bekjemper man jo hva man selv føler seg truet
av), inntil han bukker under for det han hadde undertrykt i seg selv. Å forstå
det slik er for Sløk en grov misforståelse). (En digresjon, som jeg – Nei til
islam - håper jeg kan komme tilbake til, men som jeg har omtalt noe annetsteds
på bloggen: Her kan Matt 16. 16 komme inn i bildet: Psykologiserer man Peter
her, slipper man Pandoras eske løs … ).
s 14: Synoptikernes hovedbudskap er Guds Rike for Israel,
ikke – som hos Paulus – syndenes forlatelse ved Jesu Kristus soningsdød og
oppstandelse!
Man kan, som Sløk sier, si at «Jesu person og levnetsløp er
identisk med evangelienes fortellinger om ham. Forlater man dem, er det ingen
Jesus og ingen kristendom tilbake, og ingen frelse». « … en Jesus biografi
ville, bortsett fra at den ikke lar seg skrive – kristelig sett være aldeles
irrelevant … Det er ikke Jesu liv, men Jesu liv som mytenes Gud vi skal fordype
oss i. Et alminnelig eller nokså ualminnelig menneskeliv kunne ikke
stedfortredende tre i stedet for vårt eget liv og derved frelse oss ut av vår
egen skyld og fortapthet – det kan bare mytens Gud. Strengt tatt kunne den
mytiske Jesus like gjerne vært diktet.
Å spørre om det «virkelig er skjedd» som det fortelles, er
for Sløk både meningsløst og åndsløst. (David Friedrich Strauss,
1835-36, frakjente de kristne myter historisk verdi, - han ville ikke ta
grunnen bort under troen, han ville tvert imot gi den et solidere grunnlag i
Hegels filosofi og heve den til et høyere åndelig stadium, til tro på en idé,
ikke bare på et individ. … Bultmann ville skille ut det for troende avgjørende,
den gjenoppstandne Kristus, fra en usikker historisk overlevering og en
tidsbunden mytisk uttrykksform. Han setter spørsmålstegn ved den tradisjonelle
kirkes forståelse av Jesu død og oppstandelse som «frelsesgjerninger»: Jesus
har ikke talt om sin død og sin oppstandelses frelsesbetydning. Riktig nok er
det i evangeliene lagt ham slike ord i munnen, men de stammer først og frem fra
menighetens tro … og fra den hellenistiske kristenhet og i form av kerygma og
ordet som til enhver tid stiller mennesket foran avgjørelsen. For Bultmann har
mytologien karakter av foreldet virkelighetstolkning. For Sløk er imidlertid
nettopp myten ikke ufullkommen virkelighetstolkning, de er det levende, om enn
alltid symbolske fundament for all virkelighet og liv.
Sløk støtter seg til dybdepsykologen C. G. Jung, for hvem
mytens symboler eller arketypiske bilder ikke er uklare formuleringer av noe
som kunne sies klarere, men umiddelbare uttrykk for psykiske realiteter,
manifestasjoner av det kollektive ubevisste. At Jesu liv var stedfortredende,
lyder i Jungs psykologiske versjon: Kristus levde et konkret, personlig liv,
som var et engangsfenomen, men som samtidig i alle vesentlige trekk har
arketypisk karakter. – Hvorledes vil man da avmytologisere Kristus-skikkelsen?
Et slikt rasjonalistisk forsøk ville jo utvanne hele denne personlighetens
hemmelighet, og det som ble igjen ville ikke lenger være en guds fødsel og
skjebne i tiden, men en historisk dårlig verifisert religiøs lærer, en jødisk
reformator, som ble hellenistisk tydet og misforstått … At Kristi liv i høy
grad er mythos, er derfor absolutt ikke noe bevis mot dets virkelighet.
Jeg kunne nesten si tvert imot, for et livs mytiske karakter uttrykker faktisk
dets menneskelige allmenngyldighet. Det er psykologisk helt ut mulig at det
ubevisste, respektive en arketyp, tar et menneske fullstendig i besittelse og
determinerer dets skjebne inntil minste detalj … Jeg formoder at Kristus var en
slik personlighet. Kristi liv er akkurat slik som det må være hvis det samtidig
er en guds og et menneskes liv. Det er symbolum, en sammensetning av
heterogene naturer … (I Svar på Job,
1969, s 62 ff).
For Søren Kierkegaard var det
jo det «absolutte Paradox» at den evige levde i tiden, og troen har dette
absurde til gjenstand, at det evige er det historiske, men Kierkegaard ville
ikke komme på å kalle «gudemennesket» for «mytens Gud», skriver Villy Sørensen.
For Jung og Sløk er det evige, dvs det mytiske, ikke det
historiske, men noe annet og noe mer. … Det evangelistene gjør er å forvandle
et levnetsløp tile en mytebegivenhet.
Å mytologisere er å gjøre tidløs og universell … den kristne
tro gjelder ikke et menneske, men at dette menneske er Guds sønn. Sløk mener at
Paulus’ omvendelse – for de som kjenner historien – ikke kan tolkes slik at det
var noe i Paulus selv, psykologisk, som førte til omvendelsen, nei, det skyltes
ikke ham selv, men var en suveren handling fra Jesu side. Det er tvang, slik som
bare Gud kan øve den over et menneske, s 235, skriver Sløk, dette i motsetning
til f eks nordmannen Helge Hognestad som etter min mening har gjort «new-ager»
av seg.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Se denne viktige: Mer fra bl a Sløk, Teigen og «lureteksten»
i relasjon til Calvin, nede på siden:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Diverse, faktisk relevante:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/nar-de-moralsk-overlegne-vil-delegge-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
Tidsbilde i «logikkens»
verden:
A er (sant) godt;
jeg liker A.
A er (sant) godt; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!
A er (sant) godt; A fremmer menneskehetens interesser
B er sant og riktig; jeg ønsker å gjøre B
B er sant og riktig; Gjør B! «Go for it», «stå på krava» -
krisemaksimer om nødvendig
B er sant og riktig; B fører til et mye større gode for
flere og for flest mulig mennesker
I dag gjelder følgende skjema, (ifølge mine teorier om
hypermagi, det jurdico-religico mennesket og «de servilt betingede korrekte
emosjoner pluss hypermagi"):
A er en god følelse og gir gode emosjoner; jeg liker A, men
jeg liker ikke at andre påstår at de har bedre emosjoner enn jeg har (klart å
skape eller lært og tilegnet meg)
A er en god følelse og gir gode emosjoner; Jeg roper Sieg
Heil eller Hurra for A!
A er en god følelse og gir gode emosjoner; A fremmer
menneskehetens interesser
B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; jeg
ønsker å gjøre B til «mitt eget» eller til en viktig og integrert del av meg
selv. Jeg bør derfor konstruere de mest korrekte emosjoner (og følelser, der
dette er mulig).
B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; Alle bør
være korrekte og søke og tilegne seg B og omskape seg selv i B’s bilde...
-
Tanker osv har konsekvenser; emosjoner – i frykt og
glede, og så stemoderlig behandlet i dag - også, se her:
1. “We must
hate—hatred is the basis of communism. Children must be taught to hate their
parents if they are not communists.” Hate is indeed a major characteristic of
the Left; it is probably the main motivation for most of them. …
2. “A lie
told often enough becomes the truth.” Most decent people think lying is wrong,
but not Leftists. …
3. “Give me
four years to teach the children and the seed I have sown will never be
uprooted.” …
4. “The way
to crush the bourgeoisie [middle class] is to grind them between the millstones
of taxation and inflation.” …
5. “Our
program necessarily includes the propaganda of atheism.” …
7. “It is
necessary—secretly and urgently—to prepare the terror.” …
8. Lenin
sent this one to his enforcers around Russia: “Hang (absolutely hang, in full
view of the people) no fewer than 100 known kulaks [peasants who might have
owned two cows], fatcats, bloodsuckers.” In other words, anyone Lenin didn’t
approve of. Countless millions were murdered by Lenin’s hordes.
9. … Lenin’s
message: “The press should be not only a collective propagandist and a
collective agitator, but also a collective organizer of the masses.” …
10. “Surely
you do not imagine that we shall be victorious without applying the cruelest
revolutionary terror?” …
Extern kommentar: … Their hatred, especially of
Christianity and religious people, is deep, vicious, and real. As they did in
Lenin and Stalin’s USSR and other atheistic, communist countries (and still do
in China), their number one target will be a religion because people can have
no higher allegiance than to the state. Homosexuality and abortion HAVE to be
honored because they are condemned by Christianity, and the only “freedom” the
Left allows is the “freedom” to believe what they tell you to believe. And if
you don’t, they hate you passionately, they will say all manner of vile things
about you, and, if they ever get power, they will kill you. Opposition cannot
be tolerated and must be obliterated. Hundreds of millions of deaths since
Lenin led communism into world power 100 years ago is testimony to the real
moral code of the atheistic Left. Lenin’s comments—and they could be
multiplied—show the true nature of the horrible hatred and evil that dwells in
the hearts of these people. It is truly frightening. We better get prepared.
One final
quote from Lenin: “We can and must write in a
language which sows among the masses hate, revulsion, and scorn toward those
who disagree with us.”
Read The
Washington Post.
https://www.frontpagemag.com/vladimir-lenin-and-the-american-left/
Innspill: Det paradoksale er at de til dels
vellykkede initiativene for å kriminalisere ord som «sårer, krenker eller
skader» andre mennesker, har sitt opphav i totalitære regimer.
Ja, det var Stalins
diktatur som foreslo og fikk flertall for pålegget til FNs medlemsstater om å
innføre forbud mot hatefulle ytringer i FN-konvensjonen om politiske og sivile
rettigheter. Det var på ingen måte ment å sikre ytringsfriheten ...
Og det skjer mer i dag: I 2008 påla EU alle medlemsstater å
vedta lover som forbyr holocaustbenektelse.
I 2014 oppfordret Europarådets høykommissær for
menneskerettigheter rådets 47 medlemsstater til å gjøre det samme.
Omkring tyve europeiske land har i dag et slikt forbud, som
innebærer å gjøre meningsytringer til kriminelle handlinger.
Tyskland mellom 1918
og 1933 hadde faktisk aktiv lovgivning mot antisemittiske ytringer. Flere enn
200 rettssaker ble ført, ekstremister ble fengslet. Det hjalp så lite, påpeker
Flemming Rose, nylig avgått redaktør i Jyllands-Posten og mannen bak karikaturpubliseringen
for ti år siden, i sin siste bok Hymne til friheden.
Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget, Oppdatert:
24.jan.2016 09:06, Publisert: 22.jan.2016 13:30, Meninger.
Med sin uttalelse
om «ekstremister på begge sider» i 2006 fastslo daværende utenriksminister
Jonas Gahr Støre at ord og ytringer i aviser er lik voldelige handlinger,
skriver Knut Olav Åmås.
