Jeg kom over et intervju med en egyptisk ambassadør på programkanalen Hovedstaden her for leden.
Det ga meg litt av en opplevelse, noen minutter som jeg godt
kunne ha vært foruten, men som likevel fengslet meg. Derfor begynner jeg denne
posteringen med en oversettelse av den siste delen av intervjuet, før jeg
kommer til dagens egentlig anliggende, et anliggende som vil kaste et noe annet
lys over «saken» enn det intervjuet forsøker å formidle, om kopternes aktuelle
situasjon i Egypt.
Intervjuene, live:
https://oslokirken.no/media/hovedstaden/les11/amrramadan-2
Se også denne, i samme serie:
https://oslokirken.no/media/hovedstaden/les11/amrramadan-1
(Jeg anbefaler: Siste jul i Kairo av Lars Akerhaug og Den siste nadverd av Klaus Wivel).
Torp skriver i sin introduksjon følgende: Ambassadøren fra Den arabiske republikken Egypt til Norge, Hans Eksellense Amr Ramadan, møter Pastor Jan-Aage Torp til en opplysende samtale om menneskerettigheter.
Ambassadøren er en anerkjent ekspert på menneskerettigheter etter å ha tjenestegjort gjennom flere år i De forente nasjoners menneskerettsråd i Geneve, Sveits.
Velkommen til å se Ambassadør Ramadan idet han formidler bredere innsikt enn det som ofte blir snevert omtalt i Skandinavia og en del vestlige nasjoner. Han graver inn i begrepet «universelle menneskerettigheter» idet han betoner de 44 menneskerettigheter som forener universet, basert på FNs offisielle, faktiske «Verdenserklæring om menneskerettigheter» (1948), FNs «Internasjonale pakt om sivile og politiske rettigheter» (1967), og FNs «Internasjonale pakt om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter» (1967). Disse tre verktøy utgjør grunnleggende sett det som anses som «den internasjonale menneskerettslov». Ramadan beskriver en del andre traktater og avtaler som flere nasjoner kan velge å slutte seg til, men som ikke er «universelle menneskerettigheter».
Kommentar:
Det er mye fredsvilje her; vi aner et behov for å etablere en felles grunn, en samforstand, en ny slags godhet; man skygger av banen for «ekstremisme», man vil dempe gemyttene; man vil fremstå som fredsapostler og diplomater av natur, under den risiko det er å bli oppfattet som en godfjottig godhetsposør.
Det er en risk aktørene i dette stykket gladelig tar, så hvorfor ikke? Man skal spekulere, ja vel, man skal synse om det meste, med nødvendighet, man skal være sunt og sant skeptisk i utgangspunktet, så sant man har håp, til slutt, om å få frem sannheten eller virkeligheten, slik den faktisk kan fremstå for noen. Er alt til syvende og sist et spørsmål om emosjoner, om hva som er de korrekte emosjoner? Hva betyr det f eks å være servil?
Jeg befinner meg blant dem som mener at vi bør stille spørsmål heller enn blant dem som allerede har svaret, særlig hvis dette å allerede ha svaret, før man undersøker og tør å stille spørsmålene, blir normativt for en totalitær måte å forholde seg til alt og alle på. Men for å minne meg på det: her snakker man i doxa, vi befinner oss i det kryptoaksiomatiske området, ikke i det fysikalske, hvor nøkkelen er teoremer, et høyst menneskelig område, for å si det sånn, det noe ironisk innbilt og/eller helt logisk selvinnlysende område. (In the eyes of the beholder). Det dreier seg om makt, makt og innflytelse over innlevelse, i og over sinn og skinn, hjerter og nyrer m m. Det står mye på spill, men Torp er mest ute for å «please» og få alle til å «feel good», i alle fall for et øyeblikk, om ikke annet. Her er det bare gjensidig servilt betingede, solipsistisk, - gjerne gruppesolipsistiske eller mindretallssolipsistiske - , korrekte emosjoner, som gjelder. Og her snakker vi så visst ikke om minoriteter, nei, i hvert fall ikke i Egypt ...
POENG: Ambassadøren nevner ikke den såkalt universelle muslimske rettighetserklæringen, en erklæring som helt klart og tydelig bryter med de erklæringene som Torp lister opp. Snakk om opplysende samtale!
Ved ikke å nevne den muslimske erklæringen, serverer Torp og ambassadøren et lite tilfredsstillende - hvis ikke direkte feilaktig - bilde av «hele saken».
Men: Det kan også hende at ambassadøren faktisk her mener at den muslimske menneskerettserklæringen de jure faktisk ikke gjelder, at den ikke bør eller får gjelde, at den er ugyldig, og at den derfor må forkastes i alle forsøk på å finne felles grunn, som han nevner i intervjuet. I så fall er det oppsiktsvekkende: Pokal til Torp.
Det kan virke som om Egypt som stat har forkastet den
muslimske erklæring og det er av betydning. Kan vi stole på at ambassadøren
ikke underslår fakta? Hvor «street-smart» er denne fyren?
Se disse for bakgrunn:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/om-det-begredelige-europaradet-kairo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2011/01/revolusjon-i-egypt.html
Oversettelsen:
Åge Torp starter intervjuet: - Det har gitt meg stor innsikt
å samtale med deg om menneskerettigheter, for du var jo fast representant for
Egypt i FN i Genev i flere år, var du ikke?
Ambassadøren: - Ja det var i 2014 til 2017 … etc
Jeg hopper nå i oversettelsen over de første 19 minuttene av intervjuet, som er et kunststykke i diplomatisk jatt av det helt store. Torp sitter ydmykt lyttende og stiller spørsmål som alle med nødvendighet leder ambassadøren til å svare på en måte som kun går en vei, til fordel for han selv og Egypt, som det landet han jo representerer som ambassadør. Egentlig er det ambassadøren som selv stiller spørsmålene, som han har ledet Torp til å stille, noe Torp er for uerfaren, gjennomgående karaktersmigrende eller dum – eller for høflig og ydmyk - til å forstå innebyrden av, og hvis formål er å drive ren propaganda for regimet, med general Sisi på tronen. Ambassadøren tvinner Torp rundt lillefingeren, og Torp er begeistret som en unge, over å få møte ambassadøren, som han også i all herlighet har truffet noen ganger tidligere.
Ambassadørens enetale om menneskerettighetene tjener en hensikt: Å relativisere dem; de er med andre ord ikke absolutte og dermed får ambassadøren slått fast at det ikke er sikkert at de vestlige menneskerettene i alle tilfelle er noe bedre – spesielt i praksis - enn alle andres menneskerettighetserklæringer (og dette kan i så fall tolkes som et stilltiende forsvar nettopp for den spesifikt muslimske erklæringen). Torp nikker selvsagt fromt lyttende og sluker budskapet agn, sink og snøre. antakelig for å begeistre med overveldende kristen sympati og beundring, for intervjuobjektet.
Se om relativismens fallgruver her:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html
Intervjuet er her like kvalmt som alle andre intervjuer Torp foretar med utplukkede, relativt harmløse, prominenser på ulike områder. De har alle et felles kjennetegn, de er alle fremragende på sitt område, noe Torp ikke er, på sitt. Selv om man ser det på ham at han ber om bifall, for slett arbeid, hvis han i det hele tatt forstår at det er det han leverer. (Han har et NKS-kurs i journalistikk).
Det er Tydelig at Torp føler seg vel blant samfunnstoppene og viktige personer. Det er som om han ønsker å være deres beskytter. Han får solt seg i deres prominense og tar på en måte anen plass øverst på pallen – sølv, men ikke gull. Man må jo kunne si at han leverer et samfunnsengasjement og gjør en jobb for å opplyse og glede mennesker. Så det skal han ha.
Intervjuene blir deretter: Smiskende, bønnfallende, etterplaprende, servile, emosjonelt korrekte, hele veien. Bare hør på latteren til Torp. Den er gjennomgående påtatt, falsk, smigrende. Torp skjønner ikke denne drevne ambassadøren oppfatter falskheten, samtidig som han vet å utnytte den til sin fordel. Torp selv tror han er sjarmerende, og vil bli oppfattet som objektivt spørrende, - et journalistisk ideal, uten fordommer, ja, best å være litt naiv, i tillegg, eller? Torp forsøker å stjele seg til en merverdi fra ambassadøren; han kryper for ham, gjør ham nesten til et – stilltiende - offer, hvilket han selvsagt ikke er. Ambassadøren lar ham leve i illusjonen og legger ut, mest ved å gå rundt grøten, noe som passer Torp på en prikk. Torp tilregner ambassadøren en viss svakhet: Det er synd på ambassadøren som må forsvare kopterne i Egypt med at de ikke utgjør en minoritet og det er synd på ham fordi han er forpliktet til å svare på uhyre kompliserte spørsmål, hvilket han egentlig ikke fortjener å måtte forholde seg til, skal vi tro Torp – det ser i hvert fall slik ut.
Som den gode vennen ambassadøren er av Torp, forstår man
godt at man helst bør unngå ømtålige temaer. Kanskje til og med den hele og
fulle sannhet og ikke annet enn sannheten.
(Fakta: Hva er definisjonen av en minoritet? Jo, en gruppe
som utgjør mindre enn halvparten av en befolkning eller populasjon. Se UN Human
Rights definition).
Parallelt vil Torp tilegne seg ambassadørens påtatte og av ham selv tilregnede svakhet. I seg selv og rent fenomenologisk, vil jeg si, så er jo dette å praktisere ren hypermagi, et fenomen jeg har skrivet mye om tidligere. Men folk vil ikke, evner ikke, å gjennomskue denne teknikken og ta den for hva den for hva den er, i realiteten.
De er til å få kuldegysninger av. Det lyder så falsk at man må lure på evnen til selvkritikk og selvrefleksjon her. Det rare er at de folkene han plukker ut og intervjuer ikke reiser seg og går, for å unnslippe den kunstighet og dette mentalt makabre maskespill Torp utsetter både dem og publikum, og seg selv for. (Men bevares, man trenger jo ikke nødvendig vis se det slik, for å kunne overleve tidens begredeligheter).
Torp forsøker å virke personlig, nær empatisk, men han overdriver, synes jeg, eller underdriver, jeg vet ikke, men jeg synes han overdriver ikke lite og dette kan tyde på at han kanskje ikke har helt klart for seg hva det er å være og hva det innebærer å være en mer virkelig, solid og virkelig trygg og reell, og ikke en porøs og faktisk nærmest identitetsløs person, (i motsetning til f eks et individ). Det ligger ganske sikkert utenfor Torps horisont å skimte at vi her har å gjøre med to personer som gjensidig parasitterer på hverandre. Begge er like servile, begge er like street-smarte, - de sitter begge på stor politisk makt eller innflytelse, relativt sett - men den ene tror han er smartere enn den andre, og tror han kan utnytte den andre bedre enn den andre. Det evige spillet synes å være godt i gang …
Noen nordmenn vil falle for Torps universelle imøtekommenhet, andre vil tro at ambassadøren har forstått mer av menneskelivet omskifteligheter og maktkamper. Torp synes å tro at jo færre vanskelige spørsmål, jo bedre og ambassadøren nikke samtykkende … så alt er fryd og gammen, verdensfreden er på en måte sikret og Torp og ambassadøren i fellesskap og omfavnelse høster den store prisen: Fred i vår tid …
Vi kan snakke med Hegel her: Torp gjør seg til en knekt overfor sin herre i håp om at dette kan innkassere større anerkjennelse på sikt. Hevnen blir med andre ord søt, med nødvendighet, kan vi tro Torp tror. Ambassadøren stråler i egen fortreffelighet. Han har konteksten og dermed definisjonsmakten i sin hule hånd. Han er litt av en premissleverandør denne ambassadør.
Det nytter ikke å komme med innvendinger i dette «dramaet». Det nytter ikke å si at man ikke er fob, for da vil man bli nokså sikkert bli oppfattet som kontrafob, hvilket jo forutsetter fobi!.
Denne bør leses:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/jan-age-torp-intervjuer-biskop-atle.html
Torp kommer på slutten av intervjuet inn på en artikkel i Vårt
Land, som han hevder har omtalt Egypts forhold til kopterne og den koptiske
kirke på en lite flatterende måte.
… mye kommer av misforståelser, sier ambassadøren, på sin
joviale måte, vi må streve etter å komme fram til felles grunn, …
(Kommentar: Ambassadørens joviale, halvt smilende,
halvt dorske og selvgode måte å svare på, kan virke svært nedlatende, doserende
og belærende, noe som tydelig vis ikke affiserer Torp – som holder seg til ordene,
uten å psykologisere – et i og for seg sympatisk trekk, men som like fult kan
tolkes som en bekreftelse for ambassadøren på at han har lykkes med å skape den
«nødvendige» servilitet).
Torp: En kristen avis i Norge, Vårt Land i Oslo, hadde en artikkel med noen virkelig oppsiktsvekkende dårlige uttalelser om Egypts behandling av kopterne … jeg er predikant, så jeg kan snakke «sterkt» her, bedyrer Torp, og fortsetter: Men du er ambassadør … ha, ha, he he, og du er veldig bevisst, men fortell meg, hva hadde avisen misforstått?
-Den spesifikke artikkelen, det koptiske problemet, jeg mener, glem det som kom til sist i artikkelen, det viktigste poenget er at ingen, jeg mener, kopterne i Egypt, de trenger ikke noen beskyttelse ….
-Det er fordi de har
Jesus, bryter Torp inn, idet han forsøker å le hjertelig, i klukkende fistel og
påtatt, ja, nesten brekende, unnskyldende godhet ….
Ambassadøren fortsetter sin smilende og uanfektede dosering som før, med å bortse fra Jesus og Torps barnslige humor, - la oss være voksne her, lissom: Før Egypt ble erobret av muslimene, kanskje for 1400 år siden, da var «kopt» navnet på alle egyptere, men nå bruker vi det som et synonym for dette å være kristen i Egypt, så de er en del av samfunnet, og det er knapt mulig å skjelne mellom egyptere, om han er muslim, kristen eller jøde, fordi vi snakker om ett samfunn, om én rasemessig bakgrunn, og det er bare den religionen som folk velger å følge, det dreier seg ikke om noen etnisk forskjell, som sådan, slik du kan se det i andre land, så vi lever normalt som deler av samfunnet, ok, selvfølgelig har de sin egen religion, og tilber, som muslimene har sin religion, eller man har ikke noen religion i det hele tatt, hvilket jo er normalt også i andre samfunn, men poenget er at de er ikke under angrep, de krever ingen særbeskyttelse, - for hvordan kan du kreve beskyttelse av 18 millioner mennesker? Det er jo den størrelsen vi kan finne i kanskje 5 europeiske land, så de er ikke i minoritet … (Fakta: Egypt: Folketall totalt ca 107 mill. 85% muslimer, koptiske kristne 5-15%, i klar minoritet altså, se over).
Torp skyter inn, nesten begeistret i stemmen, og minner
ambassadøren om den første gang Torp traff ham og ambassadøren da irettesatte
Torp og hadde fortalt ham at kopterne ikke var et mindretall eller en minoritet
….
Ambassadøren: -Jeg har aldri sett på mine koptiske venner
som en minoritet, sier han, fordi de er ikke en minoritet, så hvis noen
journalister har stereotyper i sitt sinn, om, du vet, hvis det er et problem
noen steder, … så er det fordi de ikke øsker å foreta dypere researche, de
søker f eks sin informasjon fra Human Rights Organization, og kommer frem til
konklusjoner … de ønsker å gjøre det så lett for seg som mulig, det er del av
levebrødet deres, …
Torp er snar til å skyte inn: -De skulle ha fått sparken,
ler han, - ha, ha, ha, ha, ha ha - , innsmigrende og nesten i fistel av ydmyk begeistring
og vennlighet eller smisk overfor ambassadøren … falsk ydmykhet er enten svært
dum, eller ingen ydmykhet i det hele tatt. Den er uttrykk for hovmod, hvis man
da ikke kan unnskyldes med varig, syklig og formildende svekkelse av … ja, gud
vet hva.
-Jeg vil ikke peke på noen spesielle feil her, i artikkelen,
sier ambassadøren, men det arbeidet journalistene har gjort, er overflatisk, og
de har jo stor makt gjennom deres avis; mange leser denne avisen, og de tror at
det journalistene skriver er korrekt og akkurat, hvilket er veldig uheldig;
alle har selvsagt rett til å mene hva man vil, men man må da gjøre noen undersøkelser,
skal de beskrive oss som et folk eller en nasjon …
Kommentar: Siden det er jul, - kanskje et lite behov her
og nå, for litt større alvor og en litt dypere og mer dramatisk gravejournalistikk?
(For historiens skyld: År 725: Dhimmier under dar al islam gjør opprør i Egypt pga høye skatter.
The Copts in the eastern Delta fought against the Umayyad oppression in 725 A.D. A large-scale Coptic revolt against the Abbasids took place circa 815 A.D. El Maamoun, the Abbasid Caliph, had to bring in a large army with elephants to conquer the Coptic revolution of 815 A.D. Even as late as 1176 A.D. The Copts of the city of Koptos revolted against the oppression of the Turkic rulers. https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html).
Jeg lar nå falle noen eksterne kommentarer først, før jeg
kommer tilbake til Egypt under:
Christmas Time: When the West Appeases and Islam Slaughters, A literal “War on Christmas.”
December 23, 2022 by Raymond Ibrahim
One of the most odious aspects of the so-called War on Christmas is Western appeasement of Muslim sensibilities.
Consider recent events in Sweden, where St. Lucia’s Day has been celebrated for centuries. According to Britannica:
St. Lucia’s Day [is a] festival of lights celebrated in Sweden, Norway, and the Swedish-speaking areas of Finland on December 13 in honour of St. Lucia (St. Lucy). …The festival begins with a procession led by the St. Lucia designee, who is followed by young girls dressed in white and wearing lighted wreaths on their heads and boys dressed in white pajama-like costume singing traditional songs. The festival marks the beginning of the Christmas season in Scandinavia, and it is meant to bring hope and light during the darkest time of the year.
Not anymore. At least one school in Sweden has compromised the celebration in order to appease its Muslim students. According to a Dec. 10, 2022 Swedish report (English translation here),
Do you expect Santas, caroler and gingerbread men in the Lucia parade? Not at St Mary’s School (Mariehemsskolan) in Umeå. There it has been decided that the 40 or so children aged 7 to 10 who will take part in the Lucia procession will do so without the traditional elements of a Lucia celebration. The reason for this is Muslim children who dropped out of last year’s celebration because their parents were uncomfortable with the connection between the celebration and Christmas…. The children will also not sing the traditional Lucia songs. The choir director says that many children have been excluded over the years because Swedish schools focused so much on the Lucia festival and it was “so incredibly traditionally Christian.”
Note how the choir director makes it seem that Muslim children were “excluded,” when in fact they, or rather their parents, were the ones who chose exclusion.
Now rid of any distinctly Christmas/Christian trappings, St. Mary’s school posted a picture of one of its recent and highly “watered-down” Lucia rehearsals—boasting a very young Muslim girl dressed in full black hijab.
Such is Islam’s ongoing “contribution” to Sweden. Since that Scandinavian nation opened its door to multiculturalism and migration—the overwhelming majority of which has been Muslim—violent crimes have increased by 300% and rapes by 1,472%. (These figures are based on a 2015 report; as Muslim migration has continued to soar over the last nearly eight years, these stats have likely gotten worse.)
Aside from bringing an exponential rise in mayhem, the growing Muslim population is, as this recent development attests, also slowly but surely erasing—“canceling”—Sweden’s indigenous culture and former Christian heritage. In this case, however, their success is entirely predicated on Sweden’s willing cooperation.
Sweden, of course, is symbolic of the West in general. Expressions of Christmas, particularly the Nativity scene, are being suppressed all throughout the West to appease Muslims. A few examples come from the UK (here and here), Italy (here and here), Germany (here and here), and Belgium (here and here).
In New York City, beginning as far back as 2002, public schools were allowed to display the religious symbols of all religions—including the star and crescent of Islam—except for Christianity, with a particular emphasis on banning the Nativity scene.
It’s also worth noting that not a few of those Western people engaged in such self-suppression are self-identified “Christians”—including the pope himself.
What makes all this appeasement especially loathsome is that, of all non-Christians, it is precisely Muslims who, far from reciprocating such “sensitivity,” do the exact opposite. If anything, the Christmas season often heralds nothing but a rise in the persecution of Christian minorities throughout the Muslim world.
During Christmas of 2015, for example, I made it a point to closely follow and collate instances of persecution for an article. A few examples follow:
- USA: Muslim terrorists attacked a Christmas party in San Bernardino, killing 14 people, including a Christian woman from Iran who thought she had successfully fled persecution by coming to America.
- Nigeria: Muslim terrorists of Boko Haram slaughtered 16 Christians, including children, on Christmas Day. In other years, the jihadist group has bombed or burned several packed churches on Christmas Day. One of the deadliest occurred in 2011, when the jihadists bombed a Catholic church during Christmas mass, killing 39 and wounding hundreds.
- Philippines: Muslim terrorists slaughtered ten Christians on Christmas Eve, in order to “make a statement.”
- Iraq: On Christmas Eve, Islamic terrorists bombed ten homes and a convent in a Christian village.
- Bethlehem: In the birthplace of Christmas, and scene of the Nativity, Muslims stoned a Christian leader and, elsewhere, torched a public Christmas tree.
- Belgium: “Allah akbar” yelling Muslims torched a large, public Christmas tree in Brussels.
- Bangladesh: Christmas midnight mass was canceled due to severe threats of terrorism.
- Indonesia: Christmas mass was not canceled, though heavy security—150,000 personnel—was posted all around churches due to threats of terrorism.
Some might argue that most of these examples were the work of terrorists or other “extremists”—that true Muslims are welcoming of Christmas.
Au contraire. During that same Christmas, the authorities of several Muslim nations “cracked down” on Christmas celebrations.
In Iran, 10 Christians quietly celebrating the Nativity in a house were arrested, shackled, and hauled off on Christmas Day. Moreover, the governments of three other Muslim nations—Brunei, Tajikistan, and Somalia—formally banned Christmas on pain of lengthy prison sentences (from celebrating its Gospel message to putting up trees, dressing like Santa Claus, and/or giving gifts). The Islamic clerics of Brunei summarized the general rationale: “Using religious symbols like crosses, lighting candles, putting up Christmas trees, singing religious songs, sending Christmas greetings … are against Islamic faith.”
Although the above examples come from just one year, 2015, every Christmas season, before and after, sees the same sort of persecution by Muslims. For example, whenever America’s great “friend and ally,” Saudi Arabia, suspects Christian laborers of, as one Saudi official once complained, “plotting to celebrate Christmas,” they are arrested and punished.
Christmas 2022 hasn’t even arrived and Islamic hostility is already brewing. A few days ago in France a Muslim man sawed down a Christmas tree that had been erected in and by the officials of Lormont; a few days before that in Italy, another Muslim man “terrorized everyone” in the town of Sora as they participated in a Christmas tree lighting celebration. Lest the “religious,” that is, Islamic, motivation be missed, both Muslim men hollered Islam’s ancient war cry—“Allahu Akbar!”
If this is how some Muslim minorities react to the overt symbols of Christmas in Western nations, where they are “guests,” how might they react in the Muslim world itself? Well, in Tajikistan, a supposedly “secularized” Muslim nation that is seldom associated with “radicalism,” a Muslim man screaming “infidel!” stabbed another young man to death—simply because he was dressed as Santa Clause. In Jordan, police arrested a man for dressing as Santa Clause.
Such is the lamentable—if not downright disgusting—state of affairs. In the West, where Muslims are granted all sorts of concessions—beginning with the gift of migrating from the Third to the First World— Christmas is increasingly being stifled, lest it offends them. Meanwhile, in the Muslim world, the Christmas season sees only an uptick of the persecution of Christian “infidels.”
Although both are bad, the distinction (more fully discussed here) should not be missed: Christmas is under attack in the West, not because of Muslims, but because of homegrown Western elements who despise the Christian holiday and everything it represents. Rather than be honest, however, they use Muslims as pawns and pretexts.
That, by the way, is the case with everything Western people are told they must suppress—beginning with their religion—in the name of “inclusivity.” In the end, this exercise in self-suppression is not about accommodating minority groups but rather sabotaging Western civilization from within.
This article first appeared on The Stream.
https://www.frontpagemag.com/christmas-time-when-the-west-appeases-and-islam-slaughters/
Institutionalized Discrimination: Mosques vs Churches in Egypt, One mosque for every 83 Muslims, one church for every 2,000 Christians. December 22, 2022 by Raymond Ibrahim
Egypt’s Ministry of Endowments recently announced a new record: an additional 1,200 new mosques were opened in the year 2022.
Moreover, in the two years between September 2020 and September 2022, a total of 3,116 mosques were opened (2,712 new; 404 renovated).
Since Abdel Fateh al-Sisi became president in 2014, the total number of mosques to be opened, repaired, or replaced—costing Egypt more than ten billion pounds—is 9,600.
(One can almost hear the “Allahu akbars!”)
What about the religious places of worship that, for centuries before Egypt’s conquest by Muslim Arabs, littered that nation’s landscape—namely, Christian churches? How fare they?
As is well known, when it comes to any question concerning the indigenous Christians of Egypt, the Copts, and their churches, accurate information—especially by way of numbers—is difficult to ascertain from the official channels.
As such, I contacted and spoke with one of the most astute analysts on the so-called Coptic question, the Egyptian-born Magdi Khalil, an author and public debater (appearing in approximately 1,500 televised debates, including on Al Jazeera) who specializes in citizenship rights, civil society, and the situation of minorities in the Middle East.
During our phone conversation, Khalil offered up the best known figures he has been able to ascertain, after making clear that, “as you know, there are no absolutely accurate numbers from Egypt that aren’t politicized.”
He said there are a total of approximately 5,200 Christian institutions in Egypt, including all churches and monasteries from every denomination. As for Islamic institutions, there are 120,000 mosques and over one million prayer halls in Egypt.
This disparity alone underscores the extreme discrimination Christians face in Egypt. Considering that Copts of all denominations make up, at the very least, 10 percent of Egypt’s population of 104 million, there is one mosque or prayer hall for every 83 Muslims, but only one church for every 2,000 Christians.[i]
In 2016, a new Egyptian law was touted as “easing” restrictions on and helping many more churches to open. Since its implementation, however, human rights groups have noted that it has only marginally helped. Khalil agreed, and said that, at best, the 2016 law has made a “5-10 percent improvement.” But, by applying only to churches, as opposed to being a universal law for all religious places of worship, the new law has also formalized the Egyptian government’s divisive—or in Khalil’s words, “racist”—approach to its citizens. He is not alone in making this charge; even Human Rights Watch says that the new law ultimately “discriminates against the Christian minority in Egypt.”
Along with the ease Egypt grants to the building of mosques, often overlooked is the fact that the government also completely subsidizes a great many, if not most, of Egypt’s mosques. (Over 4 billion Egyptian pounds are paid annually by the state to subsidize the Ministry of Islamic Endowments, which is charged with affairs related to mosques and Islamic da‘wa (propaganda). Moreover, 22 billion Egyptian pounds are annually paid to Al Azhar, which has a parallel educational system, or madrasa, from KG to university, with 2.8 million pupils and students.)
Conversely, not only does Egypt make it immensely hard for Christians to open or maintain churches, but the government does not contribute a “single penny” to their survival, said Khalil. Churches are even required to pay their utility bills, which no mosque in Egypt does, as the government happily picks up their bil
Aside from the obvious discrimination and legal obstacles the government of Egypt has set up against churches, Khalil and I also spoke a bit about the Muslim mob violence that sporadically rises up against churches. According to Khalil, “close to one thousand churches have been attacked or torched by mobs in the last five decades [since the 1970s] in Egypt.” This is a much larger number than is commonly assumed.
Khalil closed by saying, “The persecution of Egypt’s Christian Copts is the longest ongoing persecution in the history of mankind, from 642, to today, 2022. Through all this time, maybe 70 years under British occupation were peaceful and good—the “golden era” for Copts in all this duration. Then [during the colonial era] there was much more diversity in the government, including some Coptic ministers, etc. But the overwhelming majority of the time witnessed the Copts’ persecution.”
“I know of no group,” concluded Khalil, “that has been persecuted for nearly 1400 years—with still no light at the end of the tunnel.”
[i] 93.6 million Muslims divided by 1.12 million mosques and prayer halls, versus 10.4 million Christians divided by 5,200 churches.
https://www.frontpagemag.com/institutionalized-discrimination-mosques-vs-churches-in-egypt/
https://www.jihadwatch.org/2020/12/the-horror-no-justice-for-coptic-grandmother-assaulted-in-egypt
https://www.frontpagemag.com/coptic-christian-pope-condemns-attacks-religious-raymond-ibrahim/
https://www.copticsolidarity.org/2022/09/13/death-for-apostates-jail-for-blasphemers/
https://www.frontpagemag.com/loyalty-allah-prompted-muslim-man-murder-coptic-raymond-ibrahim/
Til sist legger jeg her inn ytterligere et utdrag av en tidligere postering eller linke som går på toleranse og trosfrihet, sett i et vanskelighetsperspektiv som unnflyr visse sterkt godhetsposerende journalistikk i Norge:
Mens jeg leste Johannes Morkens artikkel, stusset jeg likevel over henvisningen til president Tokayev som ifølge Morken «...har lagt skulda for valdsbølgja og krisa på aktivistar og menneskerettsforkjemparar som krev rett til fredelege demonstrasjonar.» Tokajev: Morkens ytring opplever jeg som 100 prosent feil.
… Når det gjelder den andre delen av Morkens artikkel, er det verdt å nevne at Kasakhstan er kjent for sin unike flerkulturelle situasjon der flere raser, etnisiteter og religioner har klart seg gjennom vanskelige perioder ved å rekke ut en hjelpende hånd til hverandre.
… Kasakhstan fortsetter å fremme interetnisk og interreligiøs dialog mens det er flere tilfeller av intoleranse i andre land der både minoriteter og migranter opplever ekskludering på grunn av kulturelle forskjeller, språk eller religion.
… Toleranse er fortsatt Kasakhstans måte å leve med etnisk og religiøs mangfold på.
… Jeg har en sterk overbevisning om at det eneste folk i Kasakhstan ikke tolererer er religiøs ekstremisme, intoleranse overfor andre kulturer og religioner og terrorisme drevet av slike mørke motiver.
… de dramatiske hendelsene i Afghanistan har resultert i flere utfordringer som har påvirket sikkerheten og den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen i hele Sentral-Asia.
… Kasakhstan kan ikke akseptere at enkelte grupper misbruker «religiøse» unnskyldninger for å begrense barns rettigheter til utdanning og helsetjenester og dermed bryter barnas menneskerettigheter.
Kasakhstan kan heller ikke akseptere at slike grupper til og med tar barn til krigssoner der de tvinger barna til å gjøre det de fanatisk tror på uten å spørre barna om de ønsker å være med på det eller gi dem noen valg.
… Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og forbli uvitende? Absolutt ikke. …
Johannes Morken svarer slik, i utdrag: Om «toleranse» som honnørord
Kasakhstans ambassadør skuldar meg for å vera «Tornerose som har sovnet etter et møte mellom Reagan og Bresnjev på 80-tallet og våknet i dag.» (Dagen, 26. januar). Han om det.
Ambassadør Yerkin Akhinzhanov fortel kva krav han meiner må stillast til ein «ekte journalist». Han går av gode grunnar ikkje inn på kor vanskeleg det er for journalistar i Kasakhstan. Då regimet brutalt slo ned både valdelege og fredelege protestar, kom nemleg også journalistar ille ut.
Informasjonsdepartementet stadfesta 19. januar at 18 journalistar var blitt arresterte og haldne i arresten i fleire timar og at seks av desse hadde fått «administrativ fengsling».
Også aktivistar kom i stor fare. Marua Eskendirova og Omangeldy Ozazbaev, frå Uralsk, blei, ifølgje Amnesty, arresterte og internerte i 20 dagar kvar for å ha besøkt kollegaer på sjukehuset. Dette vart av styresmaktene rekna som «ulovleg protest». Det er strenge reglar i Kasakhstan for kva er som «lovlege protestar».
Det er flott at ambassadøren set pris på fridomen som sikrar han retten til å gje tilsvar i norske aviser. Ambassadøren vel så å sitera meg svært selektivt, det er vel ein ekte ambassadørs privilegium når kritikk skal avvisast.
Det var, som eg gjorde greie for, fleire grupper som vart skulda for å stå bak protestane som vart slått ned med brutal makt. Men både aktivistar og menneskerettsforkjemparar kom ille ut.
På det meste var 11.000 menneske internerte. Ifølgje presidenten er det kring 2000 som i dag sit i varetekt. Viktige spørsmål har ikkje fått svar. Til dømes: Kor mange fredelege demonstrantar sit arresterte etter Kasakhstans strenge lov for offentlege samlingar?
… Ambassadøren brukar ordet «toleranse» som honnørord. Det er eit krevjande ord når det er regimet som definerer toleransen og kven som er «uvitande».
Lat meg sitera ambassadøren: «Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og forbli uvitende? Absolutt ikkje.»
Dei religiøse minoritetane som blir ramma av religionslova og dei som blir ramma av lova om regulerer offentlege samlingar, får diverre ikkje vera med på å definera den toleransen ambassadøren brukar som varemerke. ..,
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar