Jeg fikk for noen dager siden tid til å bli innlagt på et sykehus, etter et raskt besøk på Legevakten.
Det var alt annet enn frivillig, men jeg fikk min tid. Smertene
var uutholdelige. Nyrestein, langt kommet. Det var ingen hyggelig opplevelse. 24 timer uten mat, var nå overkommelig, og medisineringen like så. Men: En tendens mot
hysteria eller panikk. Godt at det fins flinke fagfolk.
Men like fullt: En lite velkommen opplevelse.
Jeg ble liggende meste parten av tiden i et avlukke med lette, blå sjalusier som ble trukket på takskinner. Alt rent og pent. Jeg ble liggende å høre på stemmene i naboavlukkene. Bare lyse stemmer å høre, kvinnestemmer. Ingen mannlige stemmer, pleierstemmer, medisinere og pasienter som kommuniserte med slekt og venner, via mobil, selvsagt.
Det var påfallende hvor «fortrolig» passiarene løp. De
bar bud om noe lett inderlig og forbeholdsløst, og lite stussende, eller
servilt jamrende; litt for privat, på em måte, og mer enn bare faglig påkrevet.
For en betryggelse for alle! På kjent mark, med andre ord. Men de i hijab, vel,
jeg så ikke deres fortrolige stemmer, men så så jeg og hørte jeg ikke alt.
Alt varmt og hyggelig på avdelingen, altså. Skilleveggene besto at vokset papir som blafret eller danset lett med de stadig varierende, svake luftstrømmer. Alt i lyst himmelblått. En underlig atmosfære, kan en vel si, men, bevares, alt positivt. Alt lyst og lett beroligende. På sterk medisinering, altså.
Flere av pleierne kom i hijab, én mer tilstrammet over
panne og ører enn den andre. Men, helt overveldende: Greie, kunnskapsrike,
selvsikre og oppvakte folk. Her var jeg i gode hender. Ingen tvil om det. Men
hijabene snakket liksom et annet språk, selv om de snakket fullkomment godt
norsk. Hva var det som manglet? Lysheten i stemmene, kanskje. Lettheten, den
utvungne måten, ikke tillærte, men naturlig måten. Men hva er så naturlig? Det
er kanskje like naturlig å snakke litt tillært som umiddelbart, på ren «norsk
dialekt».
Jeg hører ukrainere som sier at vi norske ikke snakker,
vi synger, sier de, og så sier de, at det jo er her de kommer fra, og da
tenker de på «Kiev-rus», «roerne» som kom fra Skandinavia og slo seg ned. De fleste
føler seg som slike kiev-roos, deres hovedstad in mente. Roosene – the roers - var roere, prime
time, full fledge. Ukrainerne
forsøker faktisk å etterape norsk ved å snakke syngende (tilnærmet) russisk.
Tenk det. Robåt-niks, ikke sant? Robot på russisk vet alle hva er. Robåt.
Nok en fellesarv! Noe å dra kjensel på. Trygghet. Vi er mer like enn ulke. Det
ligger i genene, vil noen si. Robåtgenene. NRK gjør sitt beste for å tilpasse
oss til et nytt robotspråk, en ny robotstemme, en fremmed virkelighet, en påtvunget
fremmedgjøring, - se lenkene, jeg anbefaler på det varmeste.
Mange ukrainere føler seg faktisk mer norske eller nordiske enn vi ekte nordiske gjør. I hvert fall i et historisk perspektiv. Vi nordmenn er ikke så flinke til å forstå at vi faktisk synger mer enn vi snakker, på diksjon, tonefall, intonasjon. Vi er ikke «robotstemmer», vi er ikke født med «robotstemmer», og egentlig burde vi hate «robotstemmer», se linkene, men fordi vi er blitt tonedøve for så mangt og mye i dag, gir folk katten i dette. Vi er på full fart mot et kommende samfunn hvor vi i stadig større grad blir dratt inn i det, dratt i inn i «robotsemmens» monotoni.
Du forstår sikkert hva jeg tenker på, og det er farlig det …
Aftenposten melder i dag mange ukrainere sliter økonomisk i dag, i Norge, i dagens Norge.
80% av de som står i matkø utenfor Fattighuset i Oslo, er
ukrainere. Snart vil det være 60 000 ukrainske flyktninger i Norge, regner
man med. I det store, lengre perspektivet, er dette bare småtteri.
For noen dager siden hørte jeg en liten reportasje fra
London mede enqueter med folk som kommenterte julegranen fra Norge.
Akkurat hva de sa, ble liksom irrelevant. Det var måten de svarte på, som slo
meg. Lyse, lette stemmer; vennlige, nærmest litt begeistrede; her var det mange
som var begeistret, ikke bare over den gedigne granen, men over livet selv.
Stemmene hadde mye å være takknemlige for. Velfødde stemmer. Optimistiske. En
fryd i seg selv. Intet vemod eller forbehold å spore. Heller ingen sentimental
nostalgi over «det tapte imperiet».
Jeg lå og tenkte på hva mine barnebarns barn ville høre, når de blir «store». Halvparten av dem blir kanskje muslimer av egen fri vilje før de er 15. De vil høre andre stemmer, og underordne seg, og være kreative, vil de kanskje si selv. Til skryt fra «etablissementet» og den gjenværende elite, sammen med den virkelige eliten, slik den burde være, en ny elite som øker sitt antall, mens vår begredelige, men altså opprinneige elite, skrumper inn til en liten forsvinnende potens.
Bare de ikke begynner å snakke med «robotstemme» grøsset
jeg, der jeg lå og kjente de svake og raske vindpustene etter alle pleierne som
svarte på nødropene rundt meg.
Jo da, vi skal få en dag i morgen, nemlig morgendagen. De engelske stemmene ligner til forveksling de norske, lyse og syngende stemmene. De er tydelige avtrykk eller spor av vikingtiden i England.
Englande bel – kanskje til og med rettmessig - erobret av
Willhelm Erobreren i 1061. Han kom fra Frankrike og snakket et annet språk, med
en helt annet sang, helt andre intonasjoner, med stort fravær av den engelske
eller nordiske sangen. Wilhelm var av vikingslekt, trolig både danks og norsk
vikingætt, med omtrent identisk språklig opphav. På et par hundre år hadde
vikingene i Normandie blitt mer latinske, katolske. Norrønt var en saga blott
for dem. Men i England overlevede den nordiske sangen, på mirakuløst vis, til
tross for erobrerens forsøk på å latinisere det anglosaksiske vikingspråket (og
hvor påvirkningen gikk begge veier).
Alle kjenner til den blandingen av nordisk og latinsk språk, som fant sted, ovenfra og ned, og dermed til tenke og holdnemåten blant de erobrede. At så mye norrønt ble bevart, kan kanskje forklares med at dette var hjerte- og handelsspråket på lokalplanene.
Og poenget var: Willams vikingslekt ga fort etter for «latin», - de underla seg overmakten med alle fordeler dette innebar, - men klarte ikke helt å erobre hele det norrøne språkforrådet på «øya», og har ennå ikke klart det helt. Briter synger fremdeles med sine lyse sinn og takker Norge for sin julegran. Kanskje det er derfor at vi kalles grønnskollinger, på skøy? Den amerikanske uavhengighetserklæringen og USA’s Konstitusjon er skrevet på skandinavisk, syngende vis, kan vi si. Den vil kanskje overleve det meste. Bare for å ha nevnt det.
Latin er et mye flatere språk enn de nordiske språkene og
sang i sin alminnelighet går mer eksistensielt mer «rett til hjertet». Kinesisk
kan kanskje også høres ut som et sangspråk, men det er bare «utenpå», for her
har hvert ord et en gang for alle fastlagt tonebilde, (selv om personligheten
spiller en viss rolle, selvsagt; kinesisk er ikke er rent robotspråk, men, men,
- jeg har personlig erfaring … ). De fleste nordmenn vil ha de aller største
vanskeligheter med å uttale «he cha» korrekt, selv etter mye øving. «Drikke
te» er ikke «he cha» uttalt på sang-norsk.
Men nå er det altså kanskje for sent både for oss
skandinavene og for britene. Det er ennå altfor tidlig for at amerikanere flest
skulle begynne å bekymre seg.
Men se denne:
For the First Time in 1,400 Years, Christians Are a Minority in England and Wales, and the U.S. Is Not Far Behind:
For the first time in 1,400 years, England and Wales are no longer majority Christian. The UK’s Telegraph reported Tuesday that “Christians now account for less than half of England and Wales’ population for the first time in census history, government figures reveal.” This is an indication of what happens when the Left attains cultural dominance in a society and is likely a harbinger of things to come for the U.S. as well unless there is some massive cultural shift in the next few years. And there could be.
Right now, however, the trends are unmistakable. “The Office for National Statistics (ONS),” says the Telegraph, “results show that 46.2 per cent of the population (27.5 million people) described themselves as ‘Christian’ in 2021. This marks a 13.1 percentage point decrease from 59.3 per cent (33.3 million people) in 2011.” The trend is the same in the United States, although the numbers are higher: in 2019, according to the Pew Research Center, 65% of Americans identified themselves as Christian, down 10% from 2009. The number of those who said they were “nothing in particular” grew by 4%, to 16% of the total population.
Og i
Tyskland?
Folks, if you thought Merkel was bad, you haven’t seen anything yet. While Germany took in lots of migrants, it still had some historical rules creating barriers to citizenship. Once Scholz brings those down, the country will really come apart. And, as we’ve seen on our own southern border, even the prospect of such a thing will create a new wave of migrants going for the gold.
https://www.jihadwatch.org/2022/11/german-chancellor-proposes-islamization-of-germany
Vi kan regne med en helt annen intonering, et halet annet
språk, en helt annen tankegang, et helt annet menneskesyn, helt andre stemmer,
flere robotstemmer. Vi synger på siste verset:
https://radio.nrk.no/podkast/spraakteigen/sesong/202211/l_cf8e631b-8da8-4c4c-8e63-1b8da8cc4c52
Vi har sett det lenge, men ingen har reagert: Vi har gjort oss stemmeløse, i alle fall syngende – personlig - stemmeløse, fra nå av kommer den språklige dysterhet stadig mer frem i audiobildet, eller?
Vi har sett det i kjømda lenge, men til fånyttes:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/iran-med-robotstemmen-direkte-fra-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/robotstemmen-som-overstyrte-opprret-mot.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/motgift-medisin-for-islamkritikere.html
Denne er det få nordmenn som tar poenget med, tro det eller ei, de vil ikke og tillater seg ikke å gå til «problemets kjerne», antakelig fordi de tror det er tryggest å «føle seg god» og få vist dette helt spesifikt eller konkret:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/en-virkelig-fob-fra-virkeligheten.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar