Politisering av servilt betingede korrekte emosjoner i politiet

Øyvind Thuestad hadde en artikkel ute forleden der han griper fatt i hva en politimann sa i forbindelse med påkjørselen av SIANS «rover» søndag, og hvor bilen kollet og havnet på siden eller taket, etter å ha blitt forfulgt av noen som tydeligvis ikke likte siste koranbrenning like utenfor Oslo. Det var nok litt av en slump at passasjerene med SIAN-sympatisører kom fra det forholdsvis lite traumatiserte. Ulykken kunne like så gjerne ha endt med flere dødsfall, eller flere brukne nakker.

Og så skal altså politiet nå bruke anledningen til å sverte SIAN, en organisasjon hvis hovedoppgave det er å rette søkelys mot ekstrem islam og advare mot samme.

At ikke flere har grepet fatt i uttalelsen fra politiet, er i seg selv et symptom på at noe er virkelig galt fatt, ikke bare i politiet, men kanskje til og med også i hele statsapparatet, og selvsagt har det noe med islam å gjøre. Til og med rettsapparatet kan være «infisert», for alt det jeg vet. Det gjelder også i store deler av skoleverk, media og i fagforeninger, - noe merkelig nok den blinde majoritet neppe vil se på og ta og føle på, i sitt naive hovmod.

Politimannen forstår tydelig vis ikke innebyrden av sin noe selvsikre og emotunge «uttalelse». Han forstår ikke at han tar parti, det demrer aldri for ham at han kan være preget av indre gruppepress, subliminal påvirkning i feil retning, og egen svake kognisjon av hva hendelsen, angrepet eller mordforsøket innebærer på et litt høyere nivå enn det sørgelig lave nivå den sørgelige mine hans egen snevre hermeneutiske horisont tilsier, når man ser på uttrykk, mine, mimikk, gestikulasjon, og lytter til den nærmest selvsikre og moraliserende stemmebruk denne tjenestemannen legger for dagen, foran kamera.

Så vidt jeg kan ser er det bar P W Amundsen, tidl statsråd for FrP, som har grepet fatt i denne nærmest organiserte eller systembetingede fadesen fra politiets side, og i seg selv sier ikke dette lite om dagens klima på den tørre og livløse byråkratpolitikks område. Uforstanden er i ferd med å bli massiv, men fortsatt helt «abstrakt» for det godhetsposerende, store flertall.

Jeg skal først gjengi i utdrag noe av hva denne politimannen fikk lire av seg, med tv-kanalens velsignelse (hvis det ikke indirekte vare en potensiell forbannelse, fra kanalens side, i og med at kanalen nok kunne forutse at denne polisen ville bli oppfattet som det han er: Helt korka) og lite bevisst hva som foregår på et litt høyere plan enn han er «dopa» til å tro og funke ut fra).

Hovedpoenget i det politimannen tenkte, eller følte, vil jeg tro, og nærmest sa, er at denne livsfarlig påkjørselen ikke hadde noe med islam og gjøre, men alt med islamkritiske SIAN å gjøre. 

Per-Willy Amundsen (Frp):  at politiet «skjønner fryktelig godt» at Sian provoserer «veldig mange»,

er en uttalelse som skader politiet og deres oppdrag. Politiet undergraver sin egen objektivitet, sier Amundsen, som for øvrig er leder av Stortingets justiskomité.

Politimannen: – Vi var ikke kjent med at han (Thorsen, red. anm.) skulle rundt og markere seg i dag, som jo forsåvidt er en lovlig ytring, å tenne på en Koran. Men det er veldig mange som blir provosert av det, og det skjønner vi fryktelig godt. Og da…

Barstad stanser seg selv et øyeblikk. Han fortsetter:

– Men det hjemler jo ikke denne handlingen her, da – hvis det er det som er bakgrunnen.

Per-Willy Amundsen: – Det er en påfallende ytring. Politiet har en klart definert oppgave, og den omfatter ikke synsing. Personlige ytringer har ingen plass i den jobben og det oppdraget politiet har.

Amundsen mener uttalelsen kan bidra til å legitimere voldelige reaksjoner mot Sian.

– At noen kan føle at Sian er fritt vilt?

– Ja, det kan bidra til å legitimere reaksjonene. At noen kan oppfatte det slik.

Politiet undergraver sin egen objektivitet og skader sitt eget oppdrag, sier Amundsen.

– Det skader politiet og politiets oppdrag når de setter seg til dommere over ytringer. For det er det de gjør her. … – Det er ikke politiets vurdering, det er ikke deres jobb! Det er overhodet ikke politiets rolle å uttale seg om dette. … Politiet burde holde seg for god til å komme med personlige vurderinger av ytringer.

Det faktum at både Thorsen og andre i Sian også tidligere har blitt utsatt for vold, gjør innsatslederens uttalelse enda verre, sier Amundsen. Han er kritisk til hvordan politiet håndterer Sian-medlemmers anmeldelser av voldsutøverne. … Politiet har et særlig ansvar, spesielt oslopolitiet. Nå må politimesteren i Oslo, Beate Gangås, vise at Sian’s representanter har krav på den samme rettsikkerhet som alle andre norske borgere, sier Amundsen.

– Den ytringsfriheten mediene liker å snakke om i festtalene, den skal tydeligvis ikke omfatte alle, sier Amundsen.

https://www.document.no/2022/07/03/politiet-veldig-mange-blir-provosert-av-koranbrenning-og-det-skjonner-vi-fryktelig-godt/

 

Min forklaring – eller noen av den - på hvorfor politimannen tenker og handler slik han gjør er, at han er dysset inn det jeg kaller dette å være preget av en mer eller mindre tydelig tvangsmessig tanke- og holdningsgang, et fenomen som ennå ikke er fanget opp av det jeg kaller SAP og som derfor ikke er omtalt i dagens psykiatri, sosiologi, antropologi og psykologi, (derav SAP).

Man finner det best å være det jeg kaller «servilt betinget emosjonelt korrekt» - i et syndrom jeg er fristet til å kalle vår store nye folkesykdom.

Stadig flere mennesker i dag går her i en ruse, en ruse mange faktisk setter for seg selv - uten at man tør å innse det eller reflektere over det og de underliggende og subtile manipuleringsmekanismer som romsterer under. I seg selv vitner denne manglende interesse – eller ferdighet - hvor omfattende og alvorlig destruktivt dette fenomenet i seg selv er: Det er et paradigme som i veldig høy grad dominerer folks tankesett og folks emosjonelle tankeforutsetninger; og dette pågår så kontinuerlig i alle samfunnslag og overalt og påvirker millioner av mennesker.

Den rusen folk her går i, stimulerer folk til å bli det jeg kaller hypermagikere, mennesker som offisielt ta avstand fra alle magi, fordi de tror at magi er noe som hører fortiden og de usiviliserte til.

Denne overlegenhetsfølelsen betinger så i sin tur at de nettopp driver magi, idet de ikke makter å kjenne seg igjen i magiens vesen, som er å stjele fra noen en mermakt de selv ikke har.

I vårt samfunn i dag praktiseres denne magien primært for å skaffe seg makt over ofre som de selv gjerne produserer, i den hensikt å fremstå som hjelpere eller altruister som i utgangspunktet skulle ha rene motiver, men som ved nærmere ettertanke det nå viser seg er motivert i forsøk på å kunne fremstå som bedre eller mer autentisk «godere» enn folk som ikke lar seg friste av slike forsøk på å drive magi med mennesker, mennesker som til og med ikke vil ha den hjelpen hypermagikerne selv tilbyr og ofte til og med presser offeret til å akseptere eller ta imot, selv om de altså ikke har bedt om hjelp og støtte. (Veldig få mennesker vil la seg forlede til å leve på almisser, spesielt ikke emosjonelle almisser).

I tilfellet med politimannen over, ser vi etter min mening et klart eksempel på at et menneske i høy posisjon og i en posisjon der han har plikt til å utøve en viss autoritet, faktisk i stedet forsøker å politisere sin stilling, ut fra en hjemmel han selvsagt ikke har. Dette innebærer så en politisering også av de emosjoner som her er ute og går. Politimannen forsøker å påvirke folks emosjoner og følelsesliv for å skape de rette politiske holdninger og meninger. På hvilket grunnlag kan han tillate seg dette? Jo, fordi han vet at det emosjonelle klima i politiet internt er slik at han kan gå ut fra at han hjelp og støtte fra miljøet, et folk som har gjort seg servilt betinget emosjonelt korrekte. I og med at han slik spiller på folks emosjoner, tror politimannen nok at han har hjemmel på si side. Han har de servilt betingede korrekte emosjoner i ryggen, føler han – og han kan da dermed tillate seg selv å bryte tvert med de instrukser og forventinger politiet eller har på seg, instrukser og forventinger som nettopp skal sikre at politiet ikke lar seg styre av følelser. At denne politimannen lar seg styre av et behov for å styre folks følelsesliv, og at dette blir akseptert innad i politiet, er en holdning som i seg selv avspeiler i hvor stor grad også hans overordnede både i forvaltningen og i de overordnede politiske organer har latt seg dupere inn i det jeg kaller «det servilt emosjonelt korrekte paradigme».

Det denne politimannen skilter med, er at han står på de svakes side, dvs muslimene, mot de sterke og provoserende, dvs SIAN. Han opererer her med false proxy til fordel for islam og ikke minst ham selv, fordi å tanke og uttrykke seg slik gir ham en følelse av en moralsk overlegenhet og en forvissning om at kollegaene og hele kostebinderiet støtter ham, fordi de de er like emosjonelt servilt dersom han selv, - et skuespill eller et narrespill, alt etter som, med andre ord, som ikke er stort annet enn fundert i en servilt betinget korrekt emosjonalisme.

Hadde politimannen tenkt og handlet mer i pakt med det jeg kaller et «juridico-religico» perspektiv, ville denne politimannen her ha handlet, tenkt og uttrykt seg mer i tråd med hva loven forventer av ham, og altså det jeg kaller det jurdico-religico paradigme.

Om disse grunnforutsetningen har jeg skrevet om gjentatte ganger her på bloggen. For videre lesing eller fordypning, ta deg en søketur og se hva du finner.