En fortsettelse på "det glade vanvidd" - om tekstuavhengighet, bulemi og gnostisime

I forrige posteringer gjorde jeg med noen tanker eller ideer om anorexi og bulemi som en mulig form for gnostisisme. Gnosis betyr som alle vet: Kunnskap. En gnostikere er derfor en som «vet bedre», eller insisterer på at han vil eller bare ønsker å vite bedre, gjerne gjennom prøving og feiling, og da gjerne av en eller annen ubestemmelig grunn, og for noen fremtoner gnostikere seg da ofte som «bedrevitere». Mange av dem frykter essensen i ting og forhold, de er - essensielt - essensofobe, vil jeg si. Om alt fra Storhaug til Sokrates og Essens eller ikke - ?

Mange gnostikere sier med overbevisning at der er slik fordi de og «det» ikke kan være annerledes. Slik jeg oppfatter det, kan dette oppfattes som en dobbeltforsikring mot å bli utfordret eller «»ifrågasatt». Mange gnostikere tror at de er sånn av naturen; andre velger å si at de velger å være sånn eller sånn, fordi det er og føles «bedre», mer høyreist og mer verdifullt, enn bare dette «å være sånn» eller «være født sånn». Se her om gnostikere, bulemi og anorexi - en skarve innføring for de perplexe.

For å hoppe litt, for å få et mulig større overlappende overblikk:

Hva har statistikk å gjøre med anorexi og bulemi? Ingenting, kan man si, bortsett fra at termene eller diagnosene tilhører ulike kategorier. Og dermed skulle det meste være sagt: her dreier det som bruk av metaforer, overføringer fra noe til noe annet, og hvor intensjonen er å føre begge opp i en høyere enhet, eller inn i et større perspektiv som ikke utelukker at «alt henger sammen» og som bunner i et mer eller mindre skjult og fryktsomt behov for et «coincidetnia oppositorum», når alt kommer til alt.

En anorektiker eller en bulemiker – termene og virkeligheten i dem henger sammen – ligger under for en hard støvelhæl på nakken, et nådeløst regime, en altoppslukende forestilling eller illusjon, et uimotståelig magnetisk felt, en uoverkommelig nevrose man ikke kan bevisstgjøres, en magisk kraft som oppfattes som «frigjørende» selv om den funksjoner som det motsatte; termene eller diagnosene representerer «noe» vagt som oppleves som en velsignelse, men som i virkeligheten og objektivt sett er en forbannelse som innebærer ikke bare innadrettet selvdestruksjon, men også «noe» som destruer utover, ad extra. Sykdommen er ikke bare et symptom, men en høyst virksom virkelighet, selv om ingen kjenner dens innerste entelechy eller casua - og Aristoteles 4 årsaksformer.

Termenes ubestemmelighet eller flyktighet ligger i forsøket på å beskrive en virkelighet, i dette å fremlegge en ontologi. Vi har ingen kunnskap, eller noen fruktbar episteme her. Vi lar derfor fenomenet ligge, på en måte; det blir for strevsomt å lodde fenomenets dybde og si noe sikkert. Vi overlater oss selv dermed til uvitenheten og usikkerheten, når det altså kommer til anaorexi og bulemi. Vi skyver «forklaringene» her ut i mytologien og hopper inn i et «metafysisk-analytisk språk».

Fysiske årsaker er, som kjent, et komplisert felt, så sant det ikke finne data eller empiri. Åndelige årsaker er et fåfengt å få klarhet i. De fleste gir opp overfor slike mangler eller «defaulter».  Hvem vil tro at vi lever i en bulemisk-anorektisk kulturperiode? Om den gladeste forvirring og vi er inne i en kulturpolitisk bulemisk periode.

Hvem vil tro det? I hvert fall ikke «eliten», vår «servilt betingede emosjonelt korrekte» elite. De sluker dette ubestemmelig noe rått, samtidig som de spyr «det» ut hemningsløst og under tvang.

Når jeg skrever «de» her, mener jeg «populasjonen» som helhet; det dreier seg om en gruppe bestående av to fløyer som står mot hverandre og som derfor er hjertens uenige, men samtidig er de hjertens eller hjernens uenige. De har grunnleggende det samme verdisyn eller verdensanskuelse; de er f eks like mye for demokrati og er villig til å forsvare det, selv om det koster. Men begge disse to flyene er avhengig av den samme bulemi eller anorexia, ja, begge grupper kan til ulike tider lide mer av det ene enn det andre, for så, i løpet av «diskursen» svinge over til den andre siden. De har med andre ord både bulemien og anorexien til felles. De faller begge i samme nett og strammes inn av de samme «underbevisste» og ubevisste krefter som forsøker å forme dem på egne premisser, premisser som kommer utenfra, oftest under falsknavn. Jf Orwell: Krig er fred, og fred er krig …

 

Begge grupper eller fløyer spiser både for mye og for lite av den samme uimotståelige delikatessen i den felles fiendens permanente frokostbord. (til å begynne med anser de hverandre kun som motstandere – som alle kan forbedres eller overtales med snakk og all slags nedlatende retorikk). De har begge bestemt seg for at de må leve med fienden som et faktum det ikke går an å motarbeide. De beflitter seg på å søke felles plattform, et felles trosgrunnlag å bygge på, idet man innbiller seg at man underveis slettes ikke vil miste noe av seg selv og sin egen mer kollektive identitet, snarere tvert imot. Mot de som ser, begrunner og forstår på en annen måte, blir denne anorektisk-bulemiske alliansen stadig mer fiendtlig innstilt. Man forberede imidlertid stadig en ny strategi, som man mener vil styrke egen sak: Det vil gå fra skyttergraver til «Blitzkrieg», blant «sine egne», ikke i en felles front mot den reelle fienden, men i en felles front mot seg selv, innadrettet mot seg selv - bare vent å se.

Her kommer først bulemien til syne, så kommer anorexien: Man sluker først alt det tilsynelatende gode fienden serverer og vil gjerne ha mer av den enn bare nok. Følelsen av å være dramatisk mett, vil da måtte møtes med oppkast og spy. Noen i begge leirene vil så samtidig eller synkront bukke under for anorexien: Man nekter å spise noe av det «de egne» serverer». Man vil helst forsvinne. De vil ikke være i den kroppen de vitterlig har. De vil ikke ha ansvaret som følger med kroppen. Og dessuten: De vil ha et annet Selv, et Selv som bekrefter og legitimer at de så å si er for tunge, mens de egentlig er for lette (og hvor dette av utenforstående lett kan konstateres ved fysisk måling veiing). (Om noen nå skulle si at det er tvilsomt om Selvet eksisterer, så sier jeg bare lykke til. Søk først ditt store eller mindre Ego og gå så og skaff deg et Selv!).

     

Begge gruppene innad forguder så det og bøyer seg villig (for innskytelsene og den ubendige sluke- og spytrangen) for sykdommen, som anses – mer eller mindre vagt og eksistenskvalt - som et slags på liv-og- død- offer de gjør for å få frem sannheten. Og de gjør det ikke bare grundig, men til perfeksjon og dette nødvendiggjør så bare at de blir stadig mer grådige på seg selv. (Både bulemiker og anorektiker vil egentlig ikke ha «maten». Når de stopper den i seg eller spyr den ut, er det samme mekanisme i deres p t mentale struktur som trer i funksjon. Det er her snakk om en gedigen, rå og slu «appetitt»-forstyrrelse. De får ikke nok av det, samtidig som de hele tiden får altfor mye av det og forer seg altfor mye på det eller på altfor lite av det. (I beste fall vitner kroppens reaksjoner dem om dette, men uten at de da tolker kroppen riktig, slik man normalt skulle anta. De tar kroppens språk eller kroppens tekst  for intet og tar konsekvensen av det – de er på en måte «tekstuavhengige» i radikal fysisk forstand). De spiser seg selv for å tilintetgjøre seg selv, med ustoppelig iherdighet. De gjør seg med andre ord til «tekstuavhengige», fysisk og mentalt uavhengige av sin meste hellige bok, nemlig kroppen først, og så sjelen. De vil ikke ha seg Selv og de vil ikke ha sin egen kropp. De har gjort seg til potensielt perfekte og mest velvillige tapere overfor fienden.

   

Sagt uhyre metaforisk: De spiser islam for å kunne utslette seg selv. (Aristoteles mente at noen mennesker var født til å være slaver. Muhammed eller hans tolkere snakket om nødvendigheten av å skaffe seg frivillige dhimmier). Og det verste: De hyller seg selv for det. I høyden - og på høyden-  mener de at «kjærlighet er Gud», idet de selv tror at de har overtatt «allmakten», mens de selvsagt bare blir mer og mer avmaktsmektige. Egentlig hater de seg selv og dette utløser via mekanisme at de påtar seg all skyld – primært i ubevisst form: Derfor fortjener vi å underlegge oss. (Og her mener de hele gruppen, begge sider av «sine egne». Serviliteten blir satt opp som forbilledlig og obligatorisk norm, som en dyd. Noen av de servilt betinget emosjonelt korrekte mener helt bevisst at vi ikke bare bør påta oss mer skyld, men at vi må eller skal tvinges til der, om enn bare subtilt og skånsomt (og i tillegg påta oss skam på vegne av vår sivilisasjons tidligere synder).

Bulemi og anorexi er som man vil forstå, to sider av samme mynt, metafysisk, analytisk og metaforisk sagt. To aktive eller agensielle sider, ja, man kan nesten personifisere eller reifisere disse siden. Og ingen av dem har de miste motforestillinger om å prakke på den andre siden sin oppfatning, sine forestillinger og konsepter.

De er sine egne verste fiender og samtidig fiendes beste venner uten at dette enser eller affiserer dem det aller minste. (Se om «tekstuavhengighet» andre steder her i denne posteringen).   

 

 Bangstad og Bangstad og Døving og om umoralsk antirasisme og om bl a Bruckner. Og ikke minst denne svært pretensiøse, men svært mislykkede: The Rise of Islamophobia – av Bangstad; en svært enøyd fremstilling og et perspektiv som bestemmes av anti-fobi, en tilstand som er minst like trangsynt, illevarslende og hovmodig som den fullstendig ubrukelige og ondsinnet konstruerte termen islamofobi.

 

Oppfordring, for annen gang: Se først denne: Det gladeste .... litt om anorexi og bulemi

 

Hva ligger så i en uttalelse – fra SSB? Se på denne:

Dermed forblir det slik at pakistanere gifter seg med pakistanere og somaliere med somaliere, noe som også bekreftes av Statistisk Sentralbyrås rapport Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2018. Forskerne peker i rapporten på at man ville forvente at med økt botid her i landet ville flere unge velge ektefelle utenfor «sin egen gruppe» enn personer som selv har innvandret. Men i det pakistanske miljøet ser man altså motsatt tendens.

Uttalelsen forteller i hvert fall meg at muslimer er mer tekstavhengige enn SSB tror og legger til grunn og at tekster – guddommelig tekster – har sitt eget språk og sin egen betydning, et språk og en betydning SSAB ikke forstår, ja, kanskje heller ikke ønsker å forstå. Om det tekstuavhengige mennesket og om "absolutes" og Derrida, Focault, Lyotard m fl (I denne siste linken tar jeg ikke opp Derridas tese om at det ikke finnes noe utenfor teksten. Jeg nevner dette her bare for å statuere et poeng: Hvis bare teksten er, er det heller intet menneske og heller intet menneskelig. Det er et paradoks at så mange intellektuelle i Vesten sluker Derrida med hud og hår på dette punktet, samtidig som man altså forsøker å gjøre seg totaluavhengig nettopp av teksten). Se også denne "grundige" hvor jeg også nevner Derrida sammen med mange, mange andre (Det dreier seg til syvende og om synden og syndene i kristendom og islam). Se også her om Aristoteles, Parmenides, Herklit etc og konkretisering av syndene. Og om juss på «det åndelige planet».

For å si det slik: I dag befinner seg intet i teksten, (dvs her primært de hellige Skriftene). Alt befinner seg utenfor teksten, ingenting i teksten. Alt eller det meste av alt befinner seg imidlertid – ifølge SAP’s prinsipp om at SAP’s tekster er sin egen fortolker - i høyeste grad innenfor det jeg kaller SAP. tankeforutsetninger og om SAP og hvorfor det går så galt

Man kan derfor frykte at SSB legger bevisste føringer på folk, for å få folk til føye seg og rette seg etter ideologiske eller politiske interesser de selv tar for selvfølgelig eller for doxologiske og derfor som et ubetinget eller umiddelbart oppfattet gode – for hele nasjonen. SSB påtar seg dermed en rolle de fra begynnelsen neppe var tiltenkt, i hvert fall ikke i klartekst. SSB deltar i beste fall på begge sider av aksen bulemi-anorexi!). De har påtatt seg rollen som dommer over overdommere: De gjør et er til et bør, uten å ta hensyn til eller forstå disse høyere makter eller agenser og hva de innebærer i det praktiske liv og den politikk som til enhver tid føres, med fremtiden rett forut. En annen interessant ting er det at Kirken også er blitt mer doxologisk, ikke mer ortodox: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

I det følgende tar jeg ikke standpunkt for eller imot eksistensen av disse høyere makter. Mitt anliggende er å illustrere at uten å ta hensyn til dem, og i stedet ved stadig å holde seg ensidig til egne premisser som de eneste fruktbare og gyldige, vil virkeligheten bli beskrevet feil eller ufullstendig, akkurat på samme måte som man vil ta feil av de konsekvenser man forsøker å avdekke, ved å holde seg til dette ofte svært snevre premissgrunnlaget.

Her har vi det igjen: SAP-paradigmet forstår ikke Det juridico-religico paradigmet. De står og stanger mot hverandre, skjønt stange er ikke det rette ordet: Begge stanger ut i tom luft i håp om å finne en felles plattform som ikke fins. Man forsøker kanskje å finne den i en sirkelgang rund det som kalles verdisyn. Uten tro. En verden uten gudstro.

Stangingen blir desto verre – og mer komisk. Spesielt når man ser at de som stanger ikke ser og forstår at de stanger uten å vite om det.

Hvorfor? Jo, fordi SAP ikke skjønner det tekstavhengige mennesket i motsetning til det tekstuavhengige – eller religiøst helt likegyldige – mennesket; et menneske uten sans for det hellige. Et fullsekularisert menneske – et menneske som er skeptisk til alt og troendes til litt av hvert; et menneske uten skyld og synd og derfor uten objektive moralske standarder og presupposisjoner.

Vi snakker om det hypermagisk betingede menneske, eller det solipsistiske eller altoverveiende narsissistiske menneske, alt etter som. For der det ikke er gudstro, der er det behov for magi og i dag hvor ingen er overtroiske blir dette grunnleggende behovet for å drive magi til hypermagi, et fenomen som svever over vannene og som ingen vet hva er og følgelig ikke hva som har rammet dem. Hypermagi er en nymotens form for magi. Felles med tradisjonell magi er at den søker å oppnå et mål ved å benytte seg av teknikker som ikke ses av vanlige borgere, som ikke vet at de kan rammes og bli brukt i hypermagikerens kyniske spill for å kunne tilegne seg en slags i og for seg ufortjente mermakt eller mer kontroll over – hva det nåe enn måtte være, bare teknikken sikrer disse magikerne en ekstra god følelse ved å kunne forherlige seg selv.    

SAP – som i stor grad bygger på magiske forestillinger - tror at å være tekstuavhengig – og dermed uten gudsbegrep -  er en naturlig eller naturgitt eller «genetisk» gitt ting og derfor et normativ: «det» folk flest bør og gjerne må rette seg etter og etterligne; uavhengighet betyr derfor ikke her frihet.

Bare for å innskyte et eksempel som kan belyse:

Nei til islam torsdag 27. januar 2011:

Islamsk terror borte om 10 år ... Professor i religionsvitenskap Torkel Brekke mener at islamistisk terrorisme er gått ut på dato og at terror i Allah’s navn er borte om 10 år. Dette ifølge Klassekampen i dag. Skal vi tro på dette? islamsk terror borte om ...

 se også her om umoralsk antirasisme og akademisk knefall som profesjon og Elgvin og den ene og de mange og Vestofobi - islam skal betraktes som ... og motsetningen: Vesten skal betraktes som

Hypermagikere og sappere forstår ikke at de har med «gud», Gud eller g-d å gjøre, selv om de ikke tror på «gud», dvs den – personlige - forutsetning som ligger bak, under og over alt og i alle relasjoner og som faktisk dikterer «alt», dvs ikke minst menneskenes indre og derfor det avgjørende, den første og siste impuls, for hvordan man emoverer, kogniserer og handler – ut fra «holdninger» og irrasjonelle eller korrekte emosjoner. Et menneske uten gudstro tvinges derfor litt etter litt mer til stadig mer egenavhengighet, en form for egenaktivitet som ikke går av veien for å legge skylden for alt på «de andre», hvem det nå måtte være. Politisk og ideologisk går man da primært på «overklassen» som roten til alt ondt. (Når så den er nedkjempet, gå man løs på sine «kamerater in arms»). Vi så hvordan de gikk under kommunismen i Russland med omland frem til 1989: En kultur som ikke kjente mer enn en lekse: Bakleksa. 

SAP skjønner ikke hva – mer - som ligger i samtiden, hvilke magi som romsterer og ser ikke denne nye formen for magi, hypermagien, - dette fordi SAP har sluttet å tenke juridisk-religiøst; SAP har fortrengt dette fagkomplekset, fordi det er på det juridiske og religiøse nivå at mennesker formes og deformeres. Det metafysiske kommer i så måte først, de materielle vilkår så.

SAP har nivellert mennesket til en materie som tilfeldig vis tenker, enten mer eller mindre isolert, eller bare i kommunion med de andre, enkeltpersoner eller grupper, populasjoner g kulturer, eller sivilisasjoner. Sosilogien er gruppefokusert, psykologien er primært klinisk og individrettet og antropologien er en slags mix-overbygning som på sitt «beste» mener -som læresystem - at vi har mer å lære av andre enn oss selv.

Derfor forstår heller ikke sapperne muligheten for at det verste som kan skje en kultur er, at kulturen overtas av de underbevisst og servilt betingende korrekte emosjoner. Komiske nok vil de da nekte for at de har de emosjonelt korrekte emosjoner. Emosjonene er ikke noe medfødt eller innbygget i individet; de oppfattes kun som sosialt relasjonelt betinget og denne orientering gjøres så normativt. De ser ikke at de da fratar mennesket noe vesentlig i seg selv. Skal de føre denne absurde forestillingen ut i sin ytterste konsekvens, fratar de dermed også mennesket både sjel og ånd, og at muligheten for at slike dimensjoner eksisterer, akkurat som de fornekter gud å eksistere.

Samtidig har de en «bang anelse» og noen av dem vet, og vet flittig og med «overbevisning» å benytte seg av det: De vet at de sitter så å si på en «overetasje» hvor ingen helt har kontroll over oss og et felt – et for mange usynlig eller komplett uvirksomt - felt - som derfor ikke lar seg legge under lupen (i SAP).

For å si det enkelt: Det vet at de har en sjel, at det fins en sjel, at det fins et skjult, men aktivt rom i «psyken» som bare de har og som bare de selv kan forføye over – en egenskap de ikke tilstår alle de menneskene de selv underlegger SAP-paradigmet. I dette paradigmet har nemlig ingen en sjel, bare kjemiske funksjoner i hjernen og kroppen, ja, selv Selvet problematiseres og benketes. (Det er et paradoks at psykologien studerer en psyke – en sjel – som den forutsetter ikke eksisterer og fungerer).

Inn kommer da emosjonene som i seg selv egentlig ikke forklarer noe som helst, men som riktig nok kan registreres og måles, som til fulle kan brukes til det meste i et maktspill. Og vipps, der har vi muligheten for hypermagikerne, som brukes emosjonene som både mål og middel, nok en gang i et maktspill, og som et mål som helliger middelet, faktisk, - et spillfekteri av subtile manipuleringer med dem selv i sentrum, et sentrum som er som et speil for dem, et blikkfang de selvsagt holder tett med, for ikke engang i dag premieres det som man tidligere snakket om som selvopptatthet eller sykelig og til og med malingent og kronisk selvforguding, i større eller mindre gard, selvsagt – og her det at den stillfarende hypermagiker gjør sitt inntog. Emosjoner er kanskje mer livsfarlige enn du tror og se følgende om krenkelse av følelser Menneskeverdet i islam og krenkelser av profeten og lar vi oss utmanøvrere av toleranse?

Hypermakeren kan sies å være en kamelon, ja vel, men han gjør mindre av seg enn en brusende kamelon. Han er først og fremst et rasjonelt menneske, han skryter ikke av å besitte magiske evner, han benekter dem, til og med; han er jordnær og gjerne moralistisk og veldig seriøs. Han er ofte et typisk gruppemenneske som like å sitte i – dialogiske eller dialektiske - prosesser – hvor han breier seg på sjefsstolene sine med selvfølgeligheter -  mer enn å snakke innhold – om hva som virkelig er sant og godt, og om sann tro, gudstro. (Alle ser ut som om de sitter på sjefsstoler i dag, forresten). Han besitter liksom like vel noe som andre ikke har og andre kan ha en anelse om dette, for noen øyeblikk og før man glemmer det hele. Folk ser ikke at han i virkeligheten er ute etter makt, at han egentlig er et svært svakt og ynkelig menneske; han er sjelden stoffavhengig eller alkoholiker eller noe sånt, nei, han er et menneske som «leverer» på de intellektuelle moters plattformer, ja, han kan godt være forsker, lege eller redaktør eller noe. Deres indre ofte ubevisste motivasjon og deres indre selvdefinerte intensjoner går imidlertid under radaren – hva er det da som skiller hem ut fra de andre? Jo, det er den magien han har oppdaget han kan bruke, for å skaffe seg mer makt, og det som gir ham mer makt, det er kontrollen over folks følelsesliv og folks emosjoner. Klarer han å skape servilt betingede korrekte emosjoner, kan vi glemme de politiske korrekte meninger. Disse er sekundære i magikerens verden. Det er de hemmelige eller udekterte våpen han tro han er i besittelse av og som han er blitt helt avhengig av, som opptar ham mest. Disse våpnene kan ikke feil; de er blitt den guden eller de gudene han tror på, en tro han for seg selv kaller «viten». Han behersker dem – tror han – som en pottemaker kontrollerer leiren eller som en kjemiker som vet å blande ingrediensene.

Hypermagikeren vet – sånn omtrentlig - at folk ikke lenger tror på det åndelig og det sjelelige. Han har ironisk nok selv vært med på å skape den illusjonene at disse «elementene» ikke eksisterer. Når han så føler seg ovenpå, er det fordi han nettopp stoler på og renger med de disse for de fleste bare så altfor overnaturlige «substansene» hverken er eller bør være eksisterende. Når han selv vet at de likevel eksisterer, vet han at han har et overtak som det gjelder å bruke – det hele skjer jo på en helt usynlig måte, ikke?

Poenget er dette: Hypermagikere i SAP brukes nå sine hemmelige krefter som en gudserstatning, intet mindre. Han er kanskje mer eller mindre kar over det og Gud opererer i det skjulte, ikke sant, han er usynlig for det blotte øye, han kan ikke måles eller veies. Og det er her han ser sitt snitt: Han vet at folk ikke lenger tror på det overnaturlige derfor vil de heller ikke tro at nettopp han sitter på magien og det magiske, som altså har overtatt for Gud.

Det er her ikke snakk om å være mer eller mindre flink til å manipulere i tradisjonell forstand; dette går dypere. Heller ikke går det på mer eller mindre bruk av karisma eller utstudert retorikk og suggestive eller gjerne «mildt» ledende og pedagogisk-faglige overtalelsesknep. Nei, her gå det direkte på det tekniske, på teknisk, subliminalt «arbeid» - et arbeid som virker! Og dette vet han. Han trenger ikke lenger tro – i eksistensiell eller religiøs forstand. Han vet noe mer og mer kraftfullt og gjerne mystisk eller esoterisk, noe bergtakende, men likevel befriende, noe «ekte» dragende og skremmende, men like vel mer tiltrekkende og overbevisende enn det de andre vet og som de da heller ikke kan tro på, (med dagens traurige trosbegrep).

For å ta et lite apropos: Ifølge Adler lider ethvert menneske av et grunnleggende mindreverdighetskompleks, ofte på grunn av direkte fysiske feil og skavanker, og iallfall som et resultat av barnets biologisk betingede hjelpeløshet og avhengighet. Dette fører til en «vilje til makt», som lett kan skape konkurranse, fiendtlighet, konflikter og mistilpasning. Som kompensasjon for sine svake sider søker mennesket å trene dem opp til å bli en særlig styrke, eller det overutvikler sine sterke sider for å skjule de svake. her

Adlers beskrivelse kan minne om min beskrivelse av hypermagikeren, men han blir, etter min forstand, altfor snever. Han levede i en tid der alt skulle frarøves Gud, og hvor magien og mytene var døde og uvirkelige. I dag har man ikke engang forstillinger om hva magi er. Dette snevre perspektivet ble riktig nok supplert av Jung, men også hans analyser mangler noe: Det magiske element, som jeg snakker om, og dette da som en faktisk kraft og mekanisme med en klar funksjon i dagens liv og virke for så mange, og da ikke bare som en historisk-teoretisk og derfor passiv størrelse. Hverken Adler eller Jung kunne se at menneskets kollektive desperasjon – spesielt i det avkristnede og avfortryllede Vesten - skulle bli så stor som den er blitt i dag og at så mye og grunnleggende forvirring og eksistensielle fortvilelse skulle komme i spill på alle samfunnsplan, både horisontalt og vertikalt, og som en aktivt og alt omseggripende virkende «substans» som bestemmer mer over oss enn vi fatter, både individuelt og kollektivt og inn i sjelenes og relasjonenes alle intime irrganger.    

De kunne overhodet ikke se at der følelser danner grunnlaget for den korrekte måte å tenke på og bli akseptert ut fra, der ville man tape ortodoxien eller den rette lære til fordel for en doxa som i sin tur betinger «det servilt betingede emosjonelt korrekte menneske», uten at dette blir oppfanget av psykologien i SAP. Ingenting i dag er ortodox, alt er blitt doxa, (det umiddelbart hyllede eller det «religiøst» eller immanent sekulært selvfølgelige som man hengir seg til uten for mye verbal eller kognitiv refleksjon). Fra før vi vet vi at kristendommen primært har vært fokusert på ortodoxi mer enn ortopraxis, slik islam vektlegger. I dag ser vi at kristendommen fundamenterer seg i «de korrekte emosjoner» uten ankerfeste i eller nærmest helt løsrevet fra tradisjonell ortodoxi, en utvikling som vil medføre bare større fortvilelse og mer forvirring. Men ser her om Kirkegaard, arvesynden og Marius Timmermann Mjaalands behandling i systematisk Teologi her undere "Syndene" 10. Det relevante stedet i den posteringen kommer litt ned på siden. Jeg tror ikke at jeg hadde funnet opp termen «emosjonelt korrekt» utenom visse besøk hos Kirkegaard. Det samme gjelder hypermagi, for så vidt.

For å tilføye nok en innskytelse her, siden jeg nokså tilfeldig kom over den: TV interview with Chuck Crismier: How Feelings and Psychology is destroying our Culture. …. Hanne Herland speaks with Chuck Crismier about the media demonization of Christians, psychology and the religion of feelings.

As the traditional, Western worldview is scrapped and atheist Marxism implemented, historic values evaporate such as self-control, civility, politeness and respect for diversity and the right to differ in opinions.  

… Free speech – or the concept of allowing an honest public discourse that respects differences of opinions – was forbidden in the Soviet Union.

… “Let’s take a look at what happened in our churches as a result of that. In the 1970s, the divorce revolution started with Ronald Reagan who gave us no fault divorce in 1968. As a result of that, our pastors in churches began to adopt the idea that God’s ultimate good for us was happiness. Not holiness but happiness. The Bible said be holy. We were saying: be happy.”

“It was linked to the infusion of psychology. In the 1960s, psychology began to be infused into every single aspect of our culture. Even in our churches.”

…  “The foundation of our country used to be on faith. Now it was being shifted to feelings. Feelings replaced faith gradually. Not just in the country as a whole, but into our churches.

Before we were about showing our faith, living out our faith ideals as best we could in truth, honesty, integrity, compassion, love, mercy and forgiveness. Now, even in our universities, the whole training of teachers went upside down.

I was a teacher for 9 years in Southern California before I practiced law. They began to train us in what was called the encounter movement. You no longer express, in a conversation, things that we were doing there, talking about facts and so on. No, everything had to be rephrased as “I feel”. her

Kommentar: Crismier snakker om “følelser”; han synes ikke å være klar over at emosjoner stikker dypere, både kroppslig-relasjonelt-strukturelt og rent mentalt. (Han ser nok dypere selvsagt, men bruker termen følelse islolert fra termen emosjon av rent praktiske grunner og kanskje mest for ikke å komplisere, og for holde et blikkfang i øyeblikket i alt det vell og mylder av ytringer som fremsettes overalt og som man skal ha god tid og modenhet til for å kunne skjelne og skille mellom og fordøye, heller enn å bli oppslukt av den store taushet det er ikke å bli lest i det hele tatt).

Mitt utgangspunkt: Det er emosjonene som har styringa på personligheten I det lange løp. Jeg har vært inne på at følelser står som synteresis eller synderesis i forhold til følelser generelt står til den dypere samvittighet. Her om synteresis, conscientia, homo oeconomicus (og indirekte om det jurdico-religico mennesket).

Generelt må jeg bare si at jeg ikke går rundt og innbiller meg at jeg har sett noe grunnleggende nytt og revolusjonerende på dette området, i forhold til de store tenkerne av ulike slag og på ulike områder. Det jeg forsøker er å fremelske mulige nye måter å se og si det samme på, som de gjorde. De er stedig aktuelle og like relevante i dag som i går, men de har åpnet muligheten for å se og si det på min måte, med mine egne vinkler og formuleringer, og med visse «neologismer». Nye tider krever nye remedier.

Vi må nå nøste oss tilbake til sakens trådender, hvor vi for et øyeblikk sluttet å nøste, for nå å kunne fortsette uten å havne helt på vidotta:

Hypermagikeren trenger heller ikke å spille overvettes moralsk; han vil ikke bli oppfattet som moraliserende. Han tror på den moral som til enhver tid bygger på konsensus, den er får så vidt kommunitarianistisk begrunnet.  Se Nøkkelen til Vestens forstand. Han trenger ingen formelle leveregler, alt er relativt, bortsett fra hans egen objektivitet. Han beflitter seg gjerne på og kler seg gjerne i egenskaper som inngyter en slags respekt, han vil at man stoler på ham. Han er for så vidt ganske normale, for ikke å si banalt normal, «en «banaliker» som for øvrig mener at det ikke fins noe som kan kalles «normalt». (En banaliker er en som er avhengig av det banale). Han vet at folk flest er redde for ikke å ha «de korrekte emosjoner». Dette gir ham permanent det overtak det er å spille på nettopp følelser og emosjoner. I grunnen er han ikke så opptatt av følelser, han er desto mer opptatt av emosjoner, «egenskaper» eller tendre strukturer som sitter dypere i personligheten og varer lengre og som faktisk former konsepter og overbevisninger, spesielt om egen stabile fortreffelighet. Det ligger an til ideologiproduksjon, troskaps- og avhengighetsbånd. Hypermagikeren er her en mer eller mindre selvlært mester og dette gir ham en følelse av selvsikker overlegenhet og vissheten om at ingen kan ta ham på fersken, (i og med at folk er helt fremmed for tanken på at bruken av i seg selv overtroisk magi er mer utbredt enn man liker å tro, og fordi fenomenet ikke faller en inn, rett og slett). Det ingen får øye på er at hypermagikeren ikke «pulls the trigger, men at han i virkeligheten «is pulling the strings». Slik han inderlig og med en slags pietistisk ro håper at det forholder seg, en «erkjennelse» - en emosjonelt fundert erkjennelse - som vil bringe ham «makt og ære» uten forklaringsproblemer. Hypermagikere mystikere: de bringer gudenes ild ned på jorden og noen av dem vet bare så inderlig godt at de åpne Pandoras ekse over jorden og menneskene. Prometevs stjal ilden fra gudene og brakte den til menneskene, og satte dem derved i stand til å utvikle et kulturliv, eller avvikle et kultur- og trosliv, slik jeg våger å si det. Slikt straffer seg og man trenger ikke noen særlig teoretisk utdannelse for å se og forstå det. Det underlige er at de med mest utdannelse faktisk har lettest for å la seg dåre og bedra. Og her er altså hypermagikeren den fremste ekspert, fordi han jo også lurer seg selv i den tro at han kun lurer og lukrerer på alle de ofre han selv bidrar til å produsere til egen fordel og da som ofrenes falske fullmektig, («ofre» som til og med slett ikke og absolutt ikke er noen ofre).  totem og magi og når posører må produsere sine ofre

Hva skal man si til slikt? Jo, at de fleste lar seg forlede og føre inn i det, fordi de fleste moderne postmoderne menneskene lider av en tilstand, den tilstanden det ikke å ha noen Gud (annet en narsissistiske eller solipsistiske gudssubstitutter).  Vi blir derfor radikalt og fundamentalt individualisert inntil margen, og der overlatt til våre subjektive eller solipsistisk gode eller onde følelser, og våre egne mareritt som ikke lar seg formidle, bare registre som mer eller mindre interessante. De fleste vil derfor til og med stor iver la seg overtale til å bli dratt inn i magien – det skumle ukjente, man bare har en så altfor anelse om eksister, på tross av all vitenskap og alt fremskritt i SAP. Man får opparbeidet i seg et reelt behov for å la seg overliste av hypermagien, og at den tar mer eller mindre kontroll over en, og fordi alt dette det gir en slags lettelse eller avløsning. Man får en kjærkommen adspredelse. Og «best» av alt: Man er ikke fullt og helt ansvarlig for det selv! Og dette igjen fordi man har glemt «det juridico-religico» paradigmet. Man står på bar bakke, med andre ord – så hjelp meg «maktene» - og hjelpe meg - hvem nå enn han er -  hypermagikeren som «vet» at alt det vi nå grunnleggende trenger, ikke er noe annet enn de servilt betingede korrekte emosjoner, - og så vil alt gå bra (jfr «det vil gå seg til».  En hypermagiker forlanger aldri syndserkjennelse, bare behovet for anerkjennelse bygget på konsensus og forguding av ham selv, slik at han kan fortsette sitt jag mot stadig nye høyder av selvforherligelse og følelse av destruktiv makt og «legitim» kontroll.  

Derfor slipper hypermagikerne unna med det. Ingen kan fortenke ham i eller mistenke ham for å ha usynlige verktøy å agere med, for det som er usynlig, eksisterer som kjent ikke i dag. Ingen vil beskylde ham for å tro og ville beherske og herske over «makter og myndigheter i himmelrommet» som de selv ikke vet noe om, men som hypermagikeren likevel vitterlig bruker mot dem selv i kropp og sjel hele tiden for å kunne opphøye og forherlige seg selv.

Hypermagikeren har ingen Gud over seg, en personlig Gud med en tvers igjennom ren og totalt syndfri karakter, et vesen hvis essens er det å eksistere og som har skapt alt av intet. Et vesen som ser Deg og ditt indre, en allvitende person og den ene treenige personen som opprettholder alt og frelser den Han vil, fordi han ikke er noen abstrakt monade eller upåvirkelig og fjern monark som i teorien da ikke hverken vil eller kan ha noen relasjon med enkeltmennesket. (Berlinsky gjør seg noen tanker: Ville vokterne i konsentraleirene ha gjort det de gjorde med visshet om at Gud så dem?)   

«Narcissus, here we come». Bring gjerne inn Lucifer! (Jeg snakker ikke her om «klassisk histrionisk personlighetsforstyrrelse, selv om denne diagnosen ligger tett ved eller overlapper. Jeg snakker faktisk om hypermagi). 

Og hvorfor forstår de det ikke? Jo, fordi et slikt fenomen er vanskelig å måle; det foreligger ikke som noen eksakt empiri. Man forstå ikke at man må kunne lese Shakespear og Ibsen – eller Bibelen - metafysisk, (eller dramaturgisk eller litteraturteoretisk) for å kunne forstå noe som helst overhodet. Ofte lurer jeg på om det overhodet er mulig for en hypermagikere å skjønne virkelig god og dyp humor. Om han kan glede seg over gåter og paradokser eller få noe flyt i sjela ved å nyte visuelle illusjoner. Hypermagikere klarer imidlertid ganske greit å tenke utenfor boksen, gjerne utenfor både den ene og den andre boksen, og utenfor de igjen, men utenfor Boksen, nei, det holder ikke.

SAP forstår bare statistikk, tall, prognoser, variabler, koordinater osv. det som fins på et nivå litt høyere, det ristes man på hodet av, som om det skulle hjelpe for å bli kvitt lusa, eller hodepinen. SAP nekter seg slev og alle andre å se tragedien som tragedie og det tragikomiske, og heller ikke dramaet i omskiftelighetene. Det hjelper ikke at noen sappere går inn for mer undervisning i litteratur eller filosofi på skolene, for de bruker samme metode eller tilnærmingen til slik ting som de bruker når de analyserer eller behandler tingene der det juridisk-religiøse aspektet undertrykkes og hvor man helst vil fjerne restene av det så fort som mulig. 

SAP skjønner ikke at det finnes nivåer i alt, bevissthetsnivåer – ikke bare andre perspektiver sett i «Flatland». Det fins hierarkier, det fins et der oppe og et der nede og det fines en dynamikk mellom dem – men midt oppi alt finnes noe objektivt og konstant. Det fins også intelligensnivåer, kreative nivåer. Det fins kategorier og ønsker om enten å kategorisere eller ikkekategorisere nærmest på alle områder vi kan forhold oss til, både sansemessig og i intellektet. Det fins visse terskler vi må klatre opp på og over, for å få et større vidsyn og større og dypere erkjennelse.

Ta alfabetet: Vi starter med å lære de store bokstavene og vi lærer dem utenat og kjenner dem igjen. Men det er et stort sprang fra bare å memorere bokstavene og dette å se og skjønne at de kan danne navn, som res og nomina. Det samme gjelder gudstro: Det fins ulike nivåer, det fins en grense der vi enten tar poenget og forstår eller ikke, også dette at vi ikke kan forstå det uforståelige eller for oss «fullkomment» paradoksale eller uløselige, som f eks når det kommer til en prikkfri eller fullt ut tilfredsstillende teodicé, før vi ser og åpner oss for Amen, da.

I dag befinner de fleste i media seg på begynnerstadiet: Vi er så vidt begynt å forstå at islam er et helt annet «alfabet» enn kristentroen. At det fins nivåforskjeller mellom dem, at de egentlig ikke er kompatible, at det i deres indre kjerne finnes så kontrære og inkommensurable verdier og konsepter at de to Må avvise hverandre – og gå hver sin vei, for alltid. Noen vil at disse to veier kan gå så parallelt og smukt som mulig, og ja, dette kan gå i mange settinger og over veldig lang tid, ja, hundrer av år, men dette faktum i seg selv er ikke det jeg snakker om. Det gjelder heller ikke bare hvilken Gud man vil ha og tilby, det dreier seg om to helt ulike Guder, men for å se dette, må bl media og skoleverk i dag foreta en nivåhevning og et trossprang for at denne grunnleggende vesensforskjellen skal kunne oppfattes – slik at vi kan lese «alfabetet» på en mer kreativ og sann måte. For å si det kort: Stykker av Shakespear består ikke bare av skuespillere, kapital, oppsetting, terningkast og recessjoner, kostymer og tekster og om disse fremføres estetisk korrekt eller perfekt og til publikums store fornøyelse, nei, her dreier det seg om se og forholde seg til noe lang mer – noe på et høyere nivå, jeg kaller det gjerne metafysisk nivå, et nivå som sikrer at man ikke havner i den grøften de jeg kaller hypermagikere og de servilt betinget emosjonelt korrekte gjør, og de fleste innen SAP.

For å komme tilbake til det mer praktiske, til et eksempel som understreker det jeg nettopp skrev om nivåer og her viser jeg til et eksempel hvor Statistisk Sentralbyrå er involvert, på det mange tror er det høyeste nivåer man kan befinne seg på i dag, sett ut fra akademia, ikke minst.  se her vår Rikets tilstand : Religion over magi – om religionshistorie, de store filosofene bl a Barth etc?

For å si det så klart, enkelt og lettfattelig som mulig (hvilket i seg selv er en uhyre vanskelig oppgave, for ikke å si umulig oppgave): Der troen forsvinner eller fader, blir ødelagt eller oppgis på grunn av feihet og mangel på sann, ærlig og åpen og ikke-naiv livslyst, der dukker magien av i dag, hypermagien, opp og tar dens plass, sørgelig nok og denne prosessen viser seg å ramme både lek og lærd, intelligent og kreativ eller mindre intelligent og mindre kreativ. Og mens troen alltid har et element av visjon og større vidsyn i seg, og med seg, har magien det motsatte: Den oppmuntrer bare til mer hemmelighold, feig frykt og der grunnholdningen er at jeg har rett fordi jeg har nok med meg selv og hvor «might makes right» gjelder absolutt i stedet for troens klare fornuftsbudskap: «truth and right makes right», og ikke bare rights and right, men også det som vakkert er.  

Det viktigste og fremste oppgave vi som samfunn vi i dag står overfor, er å gjøre troen kjent og kjær igjen, for bare troen kan redde oss fra magien. Magien gjør svak, mens troen gjør sterk. Det ligger i trosbegrepet at den forutsetter et valg basert på fornuft og /eller at man i virkeligheten og sannheten blir valgt av Gud.     

Vi skal streife litt inn på SAP i det følgende: Skrekkeksempelet er at SSB – i det lille tekststykket gjengitt ovenfor - mener at folk fra ulike kulturer etter hvert vil gifte seg med hverandre. De sier det så korrekt og så konstaterende at man skulle tro de satt på og nettopp hadde funnet ut av Sannheten selv.

Her har SSB faktisk rett når det gjelder all ekteskapelig tverrkontakt bortsett fra muslim- ikkemuslim. (SSB har nemlig funnet ut at muslimske kvinner ikke gifter seg med ikke-muslimer – for en bragd).

Se her om et tenkt tilfelle fra et lite sted i Norge hvor guddommelige fordommer nå har fått befeste seg over lang tid og Vestens selvrealiseringsideal og islams knipetak på kvinner

Her snakker de sant. Men det byrået ikke ser og ikke sier noe om er følgende: I den siste relasjonen er det nemlig «gud» som avgjør, ikke bare kultur. Kulturelle forskjeller her kommer langt ned i rekken av forklaringsfaktorer for hvorfor muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimske menn. SSB makter ikke å trekke inn faktor X islam per se. SSB forutsetter at alle mennesker er like og ekteskapet må rette seg etter dette, men virkeligheten er den at det i islam er mennesket som må innrette seg etter ekteskapet, dvs det islamske ekteskapet og at dette har prioritet over alle andre prioriteter. SSB skjønner med andre ord ikke alvoret og hvor langt det stikker i den muslimske identiteten, en «størrelse» på samme måten som Koranen, er uforanderlig og essensiell – hvis vi ser bort fr at islam tillater muslimer å følge de lovene som gjelder i de landene de kommer til.

Men forklarer SSB dett med «den religiøse» faktoren? Nei, overhodet ikke. SSB snakker ut fra statistikk og sannsynligberegninger, men byrået fanger ikke opp den reelle grunnen: Islam sett som selve Grunnloven – deenen og eller sharia– for alle muslimer – en instans som alle nå vet er uforanderlig, en uforanderlig og absolutt eller essensiell identitetsmarkør.

Muslimske Rabia Ikram Sheikh beskriver det muslimske samfunnet som dobbeltmoralsk, rasistisk og ekskluderende. Hun etterlyser en handlingsplan mot rasisme og diskriminering innad i det muslimske miljøet. 

https://www.rights.no/2021/03/muslimer-er-dobbeltmoralske-rasister/