Den gode norske samaritan

Flere vil føle at det Sylvi Listhaug her forfekter er etisk og moralsk riktig og at det hun sier stemmer overens med fakta, at det med andre ord er sant det hun sier og det hun står for. Hun er enkel, direkte og presis. Hun nøler ikke. Og i alt dette fremstår hun da som ærlig tvers igjennom. Hun mener det hun sier og hun mener det fordi hun forankrer mening i fakta, ikke i drømmeland og fromme ønsker. Hun inngir derfor en trygghetsfølelse for mange, en følelse av å være på rette sted til rette tid, en følelse av virkelig å høre til og høre hjemme, et inntrykk som ikke mange andre politikere og tåkefyrster blir til del, nettopp fordi man aldri kan være sikker på hva disse andre egentlig vil, hva de innerst inne mener og hvilke innbilte eller reelle mål de ser for seg og er villige til å gjennomføre på. Og som om dette ikke skulle være nok, så utstråler Listhaug en identitet som er godt forankret i alt det vi – dvs de fleste av oss, forhåpentlig - har og er i kraft av tradisjoner og historie. Hun kan derfor tillate seg å bære kors og be aftenbønn, som om det skulle det være det mest naturlige av verden for henne. Ja, hun representerer på en måte selve tryggheten, den de fleste av oss forbinder med uanstrengt tilhørighet, og en identitet som det er helt naturlig for å ikke ville la seg kjøpe, dupere, suggerere eller korrumpere. Det er derfor noe stort befriende og godt over Listhaug. Hun befrir oss fra forvirringen, hun demper støyen og angsten. Hun viser vei på en nesten slentrende måte, kanskje litt traust og treg, til tider, men likevel, vi vet at hun står på trygg grunn, at hun leder oss på den rette vei, den veien andre kan respektere oss for at vi fulgte, ja, den veien som de aller fleste rundt omkring i hele verden misunner oss for at vi nå velger, som representant nettopp for oss, fordi den veien er uhyklersk og ikke servil, og da en vei som står i motsetning til den vei mange velger å gå, (men som de fleste, hvis de tenker seg om og tør å ta et fritt og selvstendig valg på), som bare fører oss lenger og lenger bort fra objektive standarder og lenger og lenger bort fra fornuften, i en prosess der sentimentaliteten og emosjonene gjøres enerådende som moralske kompass, og som derfor kun er klingende bjeller og korker på opprørt hav.

Og dessuten: Sylvi Listhaug er rettferdig og ikke redd for å vise det i praksis. Hun vet at den som ikke har en rett, nettopp ikke har denne retten, (en nifs tanke for de servile og uttrykk for skumle eller direkte farlige – i hvert fall ikke pro tempo aksepterte - holdninger).  

Listhaug er i tillegg en vaskekte, god, robust, raus og barmhjertig Samaritan. Hun hjelper den som virkelig trenger det, ikke fingert trengende, «trengende» som kommer for å trenge seg på og utnytte den form for godhet de selv definerer vi skal ha overfor dem og de normer vi skal følge og som de selv mener vi har en (guddommelig) plikt til å følge. Samaritanen får så fort som mulig den forslåtte og forlatte inn på nærmeste hvilehjem eller sykehus, alt etter som, betaler for oppholdet så lenge det trengs, for så å overlate den ille medfarne som friskner til og kommer seg til seg selv og sine. Hva mer kan man forlange?

Vi burde være langt flere her i landet som gjorde det samme og så det samme, uten å la oss forhekse av den servile godhet som nå råder enegrunn i visse hyklerske og hypersentimentale miljøer og som på sikt bare forsterker det hovmod mange har lokket seg til å tro at de har en guddommelig rett til å smykke seg med. Vi ikke bare aner eller værer, men ser at Listhaug ikke lar seg innsmiske av påtatt, såkalt empati, en hysterisk emosjonsbundet strategi som er mer uttrykk for totalitære tendenser enn for sann innsikt og genuin rasjonelt begrunnet og usentimental moral.  Listhaug har for trygg integritet til å la seg forblende av falsk en falsk godhet som blir krenket og fornærmet når den blir avslørt og som er en like billig og simpel som nedlatende og patroniserende måte å samle seg godhetspoenger på, slik vi ser dette utfolde seg i all sin gru blant «de korrekt korkede», som ikke er noe annet enn platt servile sjeler uten sjel og realisme.

Fra praksis, ifb med FrP’s Landsmøte, og uten å erklære oss som «frepper»: Flere asylsøkere i lukkede mottak, en full gjennomgang av asylsystemet og strengere krav til familiegjenforening. Det kan være en måte å avsløre terrorister på, ifølge Listhaug.

De som vi ikke har avklart identiteten til må finne seg i lukkede mottak sammen med de som skal sendes ut etter avslag på asylsøknaden. FrP vil starte en full gjennomgang av dagens asylsystem hvis de vinner valget. FrP vil også stramme inne på familiegjenforening-systemet. Man bør ha vært i jobb i tre år for forening kan finne sted, det er målet.