fredag 12. mai 2017

Nye herrer og nye knekter i Middelhavet



En lege er en tilbyder av konkrete tjenester mot betaling for å lindre eller kurere konkrete lidelser på stedet. En lege er hverken pedagog, prest eller politiker. Og det er selvinnlysende at det ligger i
selve essensen av dette å være lege at det ikke ligger en moralsk oppfordring eller plikt for legen til å agere ideologisk eller politisk manipulerende overfor den hjelpetrengende. Indoktrinering og propaganda må overlates til andre, det ligger i selve definisjonen eller funksjonen av legeyrket. En lege er i utgangspunktet på en måte selve prototypen på den gode samaritan, han bringer den forslåtte og frarøvede inn på hospital for forpleining og betaler for oppholdet, og mer kan ikke forventes. Samaritanen har – naturlig nok - intet begjær om å på noen måte å omvende pasienten eller invitere pasienten hjem for at han skulle kunne bli der for all fremtid. I behandlingen inngår ikke  noen større plan eller noe større åndelig eller ideologisk prosjekt enn det samaritanen gjør i praksis. Men hva med legene og de andre hjelperne og NGO’ene i Middelhavet?

Vel. Hjelperne inviterer ikke sine trengende hjem i sine private hjem for evig trøst og pleie der. Det overlater de til staten å gjøre. På alles bekostning. Det besørges flyktningeboliger i stadig større antall.
En lege som ikke krever eller forventer betaling for sine tjenester fra klienten, - her den fysisk eller mentalt nødstedt eller trengende, - er en lege som jobber frivillig, må være å betrakte som en selvoppofrende tilbyder av gratistjenester, en som utdeler «free luch» på rette sted til rette tid, og som får «markedet» eller det store publikum til å tro at han handler ut fra pure, edle motiver, uansett om denne legen er autentisk altruistisk eller ei og uansett om han virkelig har de edle motiver eller den beste personlige samvittighet eller ikke.
Og selvsagt, det kan nok hende at det er nettopp dette disse legene – og alle bidragsytere, støttespiller, sympatiserer og NGO’ene - gjør, men at de ikke får eller tar seg betalt, vel, det er en illusjon, som de selv lever godt på å servere den vanlige mann og kvinne, politikere og alle de som ikke bryr seg om å spørre om eventuelle «skumle» motiver, men gladelig nøyer seg med å ta tingene for «face value», idet dette føles så riktig å gjøre og fordi å tenke slik i seg selv fritar for egen utilstrekkelighet og latente eller mulige skyldfølelse. Man har med andre ord følt seg frem til at det er bedre å hjelpe ved å tenke mindre enn ved å føle mer og at det genuint moralske består i å tenke og føle nettopp slik.

Hvilken betaling er det så disse velgjørerne tiltar seg får?  Jo, kanskje mest tilfredsstillende av alt: Status og følelse av merverdi, følelsen av å være på den riktige siden, følelsen av å handle absolutt etisk og da langt over normalen og det som normalt kan forventes av «vanlig folk». I seg selv utgjør for mange av disse «godhetsapostler» - eller godhetstyranner, alt etter som -,  dette mer enn nok betaling og mer betaling enn penger alene noen sinne kan besørge for nettopp dem. Betaling i form av beundring er bedre enn gull. Betalingen viser seg også ved at det de gjør av hjelpearbeid gir dem en følelse av å være uangripelige. De forventer at folk skal være takknemlige og krever takknemlighet og moralsk og motivmessig uangripelighet som lønn. Og en slik lønn er selvsagt en stor fristelse å jobbe for og bemektige seg.

Det som kanskje ikke er så lett å oppdage, er at den virksomhet vi ser utfolde seg i all sin gru, men også i all sin skjønnhet i Middelhavet, hvor det gjøres et storstilt og vel organisert hjelpearbeid, som det heter, er at i det i denne settingen faktisk opererer en del aktører som under dekke av altruisme faktisk og de jure opptrer som rene kontrahenter, dvs bisniss-partnere, om enn ikke åpent, men stilltiende.
Det vi ser er at slike avtaler ikke inngås formelt eller notorisk og offisielt, men så å si under bordet, idet det ikke inngås bevisst subjektive avtaler, men likevel objektive avtaler som eksisterer nær sagt ut fra egen agens,  og det er her den materielle juss ligger, i dette altså at de reelle kontraktene som blir smidd blir smidd under radaren, under et dekke som samtlige kontrahenter vet finnes, men som de må late som om ikke finnes, alt for å beskytte imaget av å handle i det edle, noble og godes tjeneste.
Å bli avslørt på dette, oppleves derfor som en eksistensiell trussel som det gjelder å nedkjempe nær sagt etter alle kunstens regler både indirekte og subliminalt så vel som direkte og åpent aggressivt. Antydninger om at noe er galt fatt, at det her virker krefter som kan undergrave imaget om den selvoppfordrende, edle og noble ridderen, kan i seg selv oppfattes om et karakterangrep rettet direkte mot personen selv, altså den enkelte lege individuelt, og ikke mot «saken», dvs hele opplegget sett i et større perspektiv og hvor man da må inkorporerer direkte, indirekte eller subtil maktbruk og hvor selve teateret utspiller seg bak sceneteppe, og ikke for åpen scene med full innsynsmulighet og innsynsrett.

Hele scenarioet vi ser utspiller seg og hvor tragediene er like hjerteskjærende som råe og kyniske, kan ses under den synsvinkel at operatørene eller aktørene om ikke formelt, men så materielt på dette markedet alle inngår i et større, sammensatt kontraktskompleks hvor det opererer alt fra kalde profitører til noble selvoppfordrende «hvite» riddere, deriblant de statene som forsyner disse med hjelpemidler i form av materiell av ulike slag, båter, ekspertise og proviant.

Avtale- eller kontraktspartene i dette scenarioet er for det første menneskesmuglere og andre som måtte ha vektige interesser av emigrasjonen og for det andre emigrantene selv; dernest legene og NGO’ene, hvilket i praksis betyr statene som finansierer hele «kalaset», for å bruke et upassende ord. (Om noen eller alle disse legene avlønnes etter regulativ i staten eller i organisasjonene selv, vites ikke).
At legene uten grenser arbeider gratis, av pur altruisme, humanisme – noe en vanlig tilskuer blir ledet til å tro - er en påstand som derfor må tas med en klype salt. Tjenestene de tilbyr finansieres av andre enn dem selv, og disse andre finansieres så av skattebetalerne, dvs den vanlige borger.
Det faller imidlertid få inn at de virkelige edle og noble i denne sammenhengen er de av oss som betaler legene og NGO’ene. Man kan riktig nok si at legene selv betaler ved sin konkrete fysiske tilstedeværelse og innsats, minus lønn de kunne ha oppebåret ved ikke å delta, men som de ville ha kunnet tjene annetsteds, og vi må derfor gi dem en god slump kredit og cudos, selv om deres motiver for innsatsen kan trekkes i tvil, eller i hvert fall nyanseres i ikke ubetydelig grad.
Kan det sies at en lege jobber gratis på en flytende sykestue når operasjonsstuen og scalpellene finansieres av andre enn legen selv, (her staten og organisasjonene)?

Men det blir verre: Legene og NGO’ene ser ikke at de gjør seg til gjenstand for økonomisk og følelsesmessig utpressing fra minst to av kontrahentene i avtalekomplekset, emigranter – som består av både reelle flyktninger og falske asylanter - som ønsker bli immigranter mot betaling til sine bakmenn og menneskesmuglerne som kan regne med at «hjelperne» finansierer resten av turen og oppholdet for all fremtid.
At legene later som om at de ikke ser det eller at de ikke vil ta dette aspektet med i beregning, og at de ikke viser tegn på å treffer sine forholdsregler i pakt med denne virkeligheten, gjør dem ikke mer aktverdige, snarer tvert imot. De kan med rett anklages for villet uaktsomhet, dvs for forsett, selv om hverken forsett eller uaktsomhet kan bevises i en prosess foran en formell domstol.
Og dessuten: Legene settes under et sterkt press for å utøve press. Men mot hvem da? Jo, deres egne hjelpere, de bevilgende og politiske myndigheter og det allmenne publikum. Med medias hjelp settes faktisk hele Norge under følelsesmessig press for yte mer og stadig mer. Det gjelder da fremfor alt å konservere folks skyldfølelse og dårlig samvittighet, en skyld for kolonitid og kapitalisme som vi bare må betale, hvis vi skal unngå å bli kalt både det ene og andre og stemplet som egoister, festdempere, hyklere, vrangompeiser, rasister eller fobe eller hva det nå måtte være. Den «grusomme» sannhet er at vår irrasjonell skyldfølelse brukes som et betalingsmiddel til legene og legenes bakmenn og at legene aksepterer denne betalingen som en obligatorisk avlat, til en ateistisk eller likegyldig, men likevel vred gud, under trussel om at hvis vi ikke betaler, vel, så venter det oss et helvete på jord.
Kan visse leger i Leger uten grenser på dette grunnlag med god grunn mistenkes for å ha vikarierende motiver? Kan det tenkes at motivasjonen er mer ideologisk eller politisk? Kan deres innsats regnes som et bidrag mot en nye, villet politisk virkelighet i Europa og Vesten? Kan det være så enkelt at innsatsen betraktes som et høyverdig bidrag i innstasen for den kommende sosialistisk revolusjon? Kan motivasjonen begrunnes med at Europa trenger mer stemmekveg på venstresiden?
Vel, om dette kan det spekuleres. En ting kan imidlertid være verdt å merke seg: I den archetypiske kontekst er forholdet mellom lege og pasient et jeg-du-forhold, et forhold mellom to parter eller individer, en tilbyder og en etterspørrer. I aktuell middelhavkontekst utgjør grunnrelasjonen mellom lege og «pasient» et forhold ikke bare mellom en lege og en pasient, men mellom én lege og mange «pasienter» og blant disse igjen mange «pasienter» som ikke har behov for hjelp, men som likevel hjelpes «på kjøpet» eller tas med i dragsuget. Forholdet mellom lege og pasient er med andre ord blitt et forhold mellom én og flere, ikke mellom individer, mellom ett jeg og ett du. Legen har dermed påtatt seg et ansvar ikke bare for et enkeltindivid, men for en hel gruppe som igjen inngår i en enda større gruppe som legen tvinges til å hjelpe, en hjelp som så finansieres av tredjepart, dvs staten og skattebetalerne.
Vi ser av dette at både staten og hjelperne arbeider under press fra bakmennene og profitørene, ikke av egen fri vilje. Legene lar seg dermed også tvinge eller presse ut av den tradisjonelle legerollen. Legen er ikke lenger sin «egen smed», han har blitt den kriminelle «utpressernes smed», en marionett eler sprellemann i mafiaens nett og derfor et ufritt og uedelt menneske, men dog, kanskje, en godt betalt slave, mer eller mindre. De har med andre ord falt for eget grep. Men de skryter av at de har reddet 30 000 mennesker i nød. Mennesker som altså ankommer i store, stappfulle gummibåter da som store grupper, og hvor en radiokommunikasjon mellom disse og bakmennene er påvist, i seg selv et slående og klart bevis på at «hele greia» har skjedd i regi og derfor – i hvert fall mer eller mindre - organisert. Det kan til og med stå «stater» bak, og da stater som fundamenterer sin eksistensberettigelse kun på islam og islams hellige skrifter og islams gudstro.

Konklusjon: Det er tankevekkende at da Australia satte en stoppe for båtflyktningene, falt antall drukningsulykker til null. Det er også en tankevekker at våre hjelpere i Middelhavet tilsynelatende ikke har noen motforestillinger og at de nærmest uten å stille spørsmål legger seg på en politiske linje og former og tilpasser sine strategier etter gjeldende politisk «korrekte» måte. Det er illevarslende at legene så unisont og så til de grader uten forbehold – i hvert fall offentlig - underlegger seg oppfatninger om at det er av mindre viktighet å hjelpe flyktninger og asylsøkere i nærområdene, som om dette skulle være mindre moralsk akseptabelt enn å hente mange av dem inn i selve folkehjemmet vårt og hvor selve hjelpeomfanget på bakken i flukt med dette reduseres mangfoldige ganger samtidig som store kostnader som kunne ha vært redusert og unngått, men som det er konsensus for  forventes bare å øke fremover på permanent basis.
Det burde være ganske opplagt at bare et lite mindretall av båtflyktningene som sitter i båtene har behov for akutt medisin hjelp og langsiktig plei. Når legene så behandler disse få, dras de inn et spill hvor de må hjelpe andre som egentlig ikke trenger medisinsk hjelp. Det legene og de andre hjelperne da faktisk gjør, er å hjelpe de som ikke trenger medisinsk hjelp til å komme i en posisjon overfor vertslandene hvor de automatisk tildeles alle rettigheter borgerne som bor der fra før har. Vi kan gjerne kalle dette gratis rettighetshjelp, også til bedragere og folk som ikke har krav på beskyttelse og hjelp.
Kort sagt: Legene og mange med dem har gjort seg til knekter for nye herrer, de har gjort seg til servile tjenere for mafia og menneskesmuglere. Spillet for dem er blitt et win-win-spill for dem og et tilsvarende tapsprosjekt for alle hjelperne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar