En lege er en tilbyder av konkrete tjenester mot betaling
for å lindre eller kurere konkrete lidelser på stedet. En lege er hverken
pedagog, prest eller politiker. Og det er selvinnlysende at det ligger i
selve essensen av dette å være lege at det ikke ligger en
moralsk oppfordring eller plikt for legen til å agere ideologisk eller politisk
manipulerende overfor den hjelpetrengende. Indoktrinering og propaganda må
overlates til andre, det ligger i selve definisjonen eller funksjonen av
legeyrket. En lege er i utgangspunktet på en måte selve prototypen på den gode samaritan, han bringer den
forslåtte og frarøvede inn på hospital for forpleining og betaler for
oppholdet, og mer kan ikke forventes. Samaritanen har – naturlig nok - intet
begjær om å på noen måte å omvende pasienten eller invitere pasienten hjem for at
han skulle kunne bli der for all fremtid. I behandlingen inngår ikke noen større plan eller noe større åndelig eller
ideologisk prosjekt enn det samaritanen gjør i praksis. Men hva med legene og
de andre hjelperne og NGO’ene i Middelhavet?
Vel. Hjelperne inviterer ikke sine trengende hjem i sine
private hjem for evig trøst og pleie der. Det overlater de til staten å gjøre. På
alles bekostning. Det besørges flyktningeboliger i stadig større antall.
En lege som ikke krever eller forventer betaling for sine
tjenester fra klienten, - her den fysisk eller mentalt nødstedt eller trengende,
- er en lege som jobber frivillig, må være å betrakte som en selvoppofrende
tilbyder av gratistjenester, en som utdeler «free luch» på rette sted til rette tid, og som får «markedet» eller
det store publikum til å tro at han handler ut fra pure, edle motiver, uansett
om denne legen er autentisk altruistisk eller ei og uansett om han virkelig har
de edle motiver eller den beste personlige samvittighet eller ikke.
Og selvsagt, det kan nok hende at det er nettopp dette disse
legene – og alle bidragsytere, støttespiller, sympatiserer og NGO’ene - gjør,
men at de ikke får eller tar seg betalt, vel, det er en illusjon, som de selv
lever godt på å servere den vanlige mann og kvinne, politikere og alle de som
ikke bryr seg om å spørre om eventuelle «skumle» motiver, men gladelig nøyer
seg med å ta tingene for «face value»,
idet dette føles så riktig å gjøre og
fordi å tenke slik i seg selv fritar for egen utilstrekkelighet og latente
eller mulige skyldfølelse. Man har med andre ord følt seg frem til at det er
bedre å hjelpe ved å tenke mindre enn ved å føle mer og at det genuint moralske
består i å tenke og føle nettopp slik.
Hvilken betaling er det så disse velgjørerne tiltar seg får?
Jo, kanskje mest tilfredsstillende av
alt: Status og følelse av merverdi, følelsen av å være på den riktige siden,
følelsen av å handle absolutt etisk og da langt over normalen og det som normalt
kan forventes av «vanlig folk». I seg selv utgjør for mange av disse «godhetsapostler»
- eller godhetstyranner, alt etter som -, dette mer enn nok betaling og mer betaling enn
penger alene noen sinne kan besørge for nettopp dem. Betaling i form av
beundring er bedre enn gull. Betalingen viser seg også ved at det de gjør av
hjelpearbeid gir dem en følelse av å være uangripelige. De forventer at folk
skal være takknemlige og krever takknemlighet og moralsk og motivmessig uangripelighet
som lønn. Og en slik lønn er selvsagt en stor fristelse å jobbe for og
bemektige seg.
Det som kanskje ikke er så lett å oppdage, er at den
virksomhet vi ser utfolde seg i all sin gru, men også i all sin skjønnhet i
Middelhavet, hvor det gjøres et storstilt og vel organisert hjelpearbeid, som
det heter, er at i det i denne settingen faktisk opererer en del aktører som
under dekke av altruisme faktisk og de
jure opptrer som rene kontrahenter, dvs bisniss-partnere,
om enn ikke åpent, men stilltiende.
Det vi ser er at slike avtaler ikke inngås formelt eller
notorisk og offisielt, men så å si under bordet, idet det ikke inngås bevisst subjektive
avtaler, men likevel objektive avtaler som eksisterer nær sagt ut fra egen
agens, og det er her den materielle juss ligger, i dette altså at
de reelle kontraktene som blir smidd blir smidd under radaren, under et dekke
som samtlige kontrahenter vet finnes, men som de må late som om ikke finnes,
alt for å beskytte imaget av å handle i det edle, noble og godes tjeneste.
Å bli avslørt på dette, oppleves derfor som en eksistensiell
trussel som det gjelder å nedkjempe nær sagt etter alle kunstens regler både
indirekte og subliminalt så vel som direkte og åpent aggressivt. Antydninger om
at noe er galt fatt, at det her virker krefter som kan undergrave imaget om den
selvoppfordrende, edle og noble ridderen, kan i seg selv oppfattes om et karakterangrep
rettet direkte mot personen selv, altså den enkelte lege individuelt, og ikke
mot «saken», dvs hele opplegget sett i et større perspektiv og hvor man da må
inkorporerer direkte, indirekte eller subtil maktbruk og hvor selve teateret
utspiller seg bak sceneteppe, og ikke for åpen scene med full innsynsmulighet
og innsynsrett.
Hele scenarioet vi ser utspiller seg og hvor tragediene er
like hjerteskjærende som råe og kyniske, kan ses under den synsvinkel at operatørene
eller aktørene om ikke formelt, men så materielt på dette markedet alle inngår
i et større, sammensatt kontraktskompleks hvor det opererer alt fra kalde
profitører til noble selvoppfordrende «hvite» riddere, deriblant de statene som
forsyner disse med hjelpemidler i form av materiell av ulike slag, båter, ekspertise
og proviant.
Avtale- eller kontraktspartene i dette scenarioet er for det
første menneskesmuglere og andre som måtte ha vektige interesser av
emigrasjonen og for det andre emigrantene selv; dernest legene og NGO’ene,
hvilket i praksis betyr statene som finansierer hele «kalaset», for å bruke et
upassende ord. (Om noen eller alle disse legene avlønnes etter regulativ i
staten eller i organisasjonene selv, vites ikke).
At legene uten grenser arbeider gratis, av pur altruisme,
humanisme – noe en vanlig tilskuer blir ledet til å tro - er en påstand som
derfor må tas med en klype salt. Tjenestene de tilbyr finansieres av andre enn
dem selv, og disse andre finansieres så av skattebetalerne, dvs den vanlige
borger.
Det faller imidlertid få inn at de virkelige edle og noble i
denne sammenhengen er de av oss som betaler legene og NGO’ene. Man kan riktig
nok si at legene selv betaler ved sin konkrete fysiske tilstedeværelse og
innsats, minus lønn de kunne ha oppebåret ved ikke å delta, men som de ville ha
kunnet tjene annetsteds, og vi må derfor gi dem en god slump kredit og cudos,
selv om deres motiver for innsatsen kan trekkes i tvil, eller i hvert fall
nyanseres i ikke ubetydelig grad.
Kan det sies at en lege jobber gratis på en flytende
sykestue når operasjonsstuen og scalpellene finansieres av andre enn legen
selv, (her staten og organisasjonene)?
Men det blir verre: Legene og NGO’ene ser ikke at de gjør
seg til gjenstand for økonomisk og følelsesmessig utpressing fra minst to av
kontrahentene i avtalekomplekset, emigranter – som består av både reelle flyktninger
og falske asylanter - som ønsker bli immigranter mot betaling til sine bakmenn
og menneskesmuglerne som kan regne med at «hjelperne» finansierer resten av turen
og oppholdet for all fremtid.
At legene later som om at de ikke ser det eller at de ikke
vil ta dette aspektet med i beregning, og at de ikke viser tegn på å treffer
sine forholdsregler i pakt med denne virkeligheten, gjør dem ikke mer
aktverdige, snarer tvert imot. De kan med rett anklages for villet uaktsomhet,
dvs for forsett, selv om hverken forsett eller uaktsomhet kan bevises i en
prosess foran en formell domstol.
Og dessuten: Legene settes under et sterkt press for å utøve
press. Men mot hvem da? Jo, deres egne hjelpere, de bevilgende og politiske myndigheter
og det allmenne publikum. Med medias hjelp settes faktisk hele Norge under
følelsesmessig press for yte mer og stadig mer. Det gjelder da fremfor alt å
konservere folks skyldfølelse og dårlig samvittighet, en skyld for kolonitid og
kapitalisme som vi bare må betale, hvis vi skal unngå å bli kalt både det ene
og andre og stemplet som egoister, festdempere, hyklere, vrangompeiser, rasister
eller fobe eller hva det nå måtte
være. Den «grusomme» sannhet er at vår irrasjonell skyldfølelse brukes som et
betalingsmiddel til legene og legenes bakmenn og at legene aksepterer denne
betalingen som en obligatorisk avlat, til en ateistisk eller likegyldig, men
likevel vred gud, under trussel om at hvis vi ikke betaler, vel, så venter det
oss et helvete på jord.
Kan visse leger i Leger uten grenser på dette grunnlag med
god grunn mistenkes for å ha vikarierende motiver? Kan det tenkes at motivasjonen
er mer ideologisk eller politisk? Kan deres innsats regnes som et bidrag mot en
nye, villet politisk virkelighet i Europa og Vesten? Kan det være så enkelt at
innsatsen betraktes som et høyverdig bidrag i innstasen for den kommende
sosialistisk revolusjon? Kan motivasjonen begrunnes med at Europa trenger mer
stemmekveg på venstresiden?
Vel, om dette kan det spekuleres. En ting kan imidlertid
være verdt å merke seg: I den archetypiske
kontekst er forholdet mellom lege og pasient et jeg-du-forhold, et forhold
mellom to parter eller individer, en tilbyder og en etterspørrer. I aktuell middelhavkontekst
utgjør grunnrelasjonen mellom lege og «pasient» et forhold ikke bare mellom en lege
og en pasient, men mellom én lege og mange «pasienter» og blant disse igjen mange
«pasienter» som ikke har behov for hjelp, men som likevel hjelpes «på kjøpet»
eller tas med i dragsuget. Forholdet mellom lege og pasient er med andre ord
blitt et forhold mellom én og flere, ikke mellom individer, mellom ett jeg og
ett du. Legen har dermed påtatt seg et ansvar ikke bare for et enkeltindivid,
men for en hel gruppe som igjen inngår i en enda større gruppe som legen
tvinges til å hjelpe, en hjelp som så finansieres av tredjepart, dvs staten og
skattebetalerne.
Vi ser av dette at både staten og hjelperne arbeider under
press fra bakmennene og profitørene, ikke av egen fri vilje. Legene lar seg dermed
også tvinge eller presse ut av den tradisjonelle legerollen. Legen er ikke
lenger sin «egen smed», han har blitt den kriminelle «utpressernes smed», en marionett
eler sprellemann i mafiaens nett og derfor et ufritt og uedelt menneske, men
dog, kanskje, en godt betalt slave, mer eller mindre. De har med andre ord falt
for eget grep. Men de skryter av at de har reddet 30 000 mennesker i nød.
Mennesker som altså ankommer i store, stappfulle gummibåter da som store
grupper, og hvor en radiokommunikasjon mellom disse og bakmennene er påvist, i
seg selv et slående og klart bevis på at «hele greia» har skjedd i regi og
derfor – i hvert fall mer eller mindre - organisert. Det kan til og med stå «stater»
bak, og da stater som fundamenterer sin eksistensberettigelse kun på islam og
islams hellige skrifter og islams gudstro.
Konklusjon: Det er tankevekkende at da Australia satte en
stoppe for båtflyktningene, falt antall drukningsulykker til null. Det er også
en tankevekker at våre hjelpere i Middelhavet tilsynelatende ikke har noen
motforestillinger og at de nærmest uten å stille spørsmål legger seg på en
politiske linje og former og tilpasser sine strategier etter gjeldende politisk
«korrekte» måte. Det er illevarslende at legene så unisont og så til de grader
uten forbehold – i hvert fall offentlig - underlegger seg oppfatninger om at
det er av mindre viktighet å hjelpe flyktninger og asylsøkere i nærområdene,
som om dette skulle være mindre moralsk akseptabelt enn å hente mange av dem
inn i selve folkehjemmet vårt og hvor selve hjelpeomfanget på bakken i flukt
med dette reduseres mangfoldige ganger samtidig som store kostnader som kunne
ha vært redusert og unngått, men som det er konsensus for forventes bare å øke fremover på permanent
basis.
Det burde være ganske opplagt at bare et lite mindretall av
båtflyktningene som sitter i båtene har behov for akutt medisin hjelp og
langsiktig plei. Når legene så behandler disse få, dras de inn et spill hvor de
må hjelpe andre som egentlig ikke trenger medisinsk hjelp. Det legene og de
andre hjelperne da faktisk gjør, er å hjelpe de som ikke trenger medisinsk
hjelp til å komme i en posisjon overfor vertslandene hvor de automatisk tildeles
alle rettigheter borgerne som bor der fra før har. Vi kan gjerne kalle dette
gratis rettighetshjelp, også til bedragere og folk som ikke har krav på
beskyttelse og hjelp.
Kort sagt: Legene og mange med dem har gjort seg til knekter
for nye herrer, de har gjort seg til servile tjenere for mafia og menneskesmuglere.
Spillet for dem er blitt et win-win-spill for dem og et tilsvarende tapsprosjekt
for alle hjelperne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar