Debatten illustrerer hvorfor «vi» taper og «de» vinner. Adampour
hevder at Storhaug er islamofob, at hun ikke vet hva hun snakker om og at
Storhaug forsøker å umyndiggjøre henne, en voksen dame, ved å nekte henne å bære hijab, og – at Storhaug
altså - ved å hevde at moskeene er for flerkoneri, som Mawdudi gikk inn for og
legitimerte ut fra de islamske skriftene selv, for at kvinner ikke skal lukte,
ikke bruke parfyme, ikke forlate hjemmet annet i visse tilfeller, og at den derfor bør stenges etc, fordi den er
fundamentalistisk, (og altså ikke bare konservativ, slik programlederen
forsøker å suggerere frem et bilde av).
Storhaug viser til at Mawdudi, som moskeen har hentet sitt
ideologiske, dvs sitt religiøse, grunnlag fra, en uhyre «konservativ» ideologi
som Storhaug kort beskrev som en ideologi som, som hvis den ble innført i hele
sin bredde, ville medføre å omgjøre Norge til en miniatyrutgave eller en replika
av Saudi-Arabia. (Moskeen sverger til Jamaat-e-Islami i Pakistan).
Dette blir for mye for disse muslimene, (Mina Adampour og
Arshad Jamil, talspersonen for moskeen).
Adampour kommer med en illustrasjon som skal vise at Storhaug
er verdt å trykke ned i støvlene. Hun har selv stilt opp i moskeen med
miniskjørt og høye heler og dessuten, forklarer hun, består moskeens
propagandasentral, som vi vil kalle den, og som utarbeider informasjonsmateriell,
brosjyrer, strategier og den slags og som visstnok også står for selve «programutformingen
til enhver tid, nettopp av kvinner, hvorpå Storhaug repliserer: - Det fins jo
kvinner som er selvmordsbombere også, og ellers fundamentalister. (Vi
foretrekker selmordmordere fremfor selvmordsbombere)
Holder det? Selvsagt ikke. Storhaug står her overfor krefter
som ikke dyr seg for debattknep og hersketeknikker, teknikker hun alltid er for
sein på labben til å parere. Hun slår rundt seg i en lufttom boble, liksom. Hun
faller til jorden som en ballong som går tom for luft med en lang fis. (Om
dette vil mange være uenige med meg og hevde at det tvert imot var Storhaug kom
best ut av det, en påstand som bare Storhaugs «lovers in arms» vil finne på å
hevde i fullt alvor).
Den mannlige gjesten, Arshad hadde et par innspill som han
tydeligvis på forhånd hadde brukt mye tid på å pønske ut: Han fremstille seg
selv som en svært så romslig kar, og, ja til og med humoristisk, og ikke bare
dypt intellektuell, lissom.
På spørsmål fra programleder om han mener at den
fundamentalistiske moskeen Islamic Cultural Centre (ICC) er en konservativ
moske sier han så smilende, eller lur, lun og innsmigrende som bare en klovn
eller avfeldig skuespiller kan prestere, at man kan få fnatt av mindre og som
får en til å føle at man er vitne til en dårlig teaterforestilling, at dette jo
(selvsagt) kommer an på hvem som ser og at det kan være ulike meninger om innholdet
i de begreper man bruker, (og at dette jo er det naturligste av alt, i et
demokrati.
Jamil forsikrer i fullt alvor at moskeen følger Norges
lover. Men konservativt? Vel, vi får ikke svar. Er det fundamentalistisk,
kanskje, å følge Norges lover, slik moskeen og muslimen der gjør? Hvordan kan noen
med vett og forstand i behold gå inn for å innføre Saudiarabiske forhold i
Norge når det er Norges lover de vil følge? Nei, selvsagt: Det går ikke an og
derfor tar Storhaug feil. Storhaug har med andre ord gått fra forstanden. (Storhaug
repliserer at hun heller vil gå til legen enn å bli diagnostisert av disse
muslimene).
Heia Norge, sier jeg, og hurra: Norge ikke bare trumfer
Koranen, sharia og hadithsamlingene, Norge bekrefter islam, (eller er det islam
som bekrefter Norge?. (Hadith gir
imidlertid legitimitet for å hevde at muslimer skal følge de lover som gjelder
i de land de immigrer til – inntil videre og inntil tiden er inne til å overta,
når muslimene er sterke nok til å gjøre det, og det er dette budet som egentlig
gjelder, å følge lovene i landet er et sekundært bud).
Og så forsøker Jamil å være morsom på alvor. Moskeen skal nå
dele ut beroligende piller, som de så morsomt har gitt et eget imponerende
navn, mot islamofobi som de som kommer innom kan ta ved inngangen. Det er
selvsagt en spøk, går det frem. Men det som ikke kommer fram er at dette i
virkelighetens verden faktisk innebærer en bagatellisering, minimalisering,
fornekting og kandisering av ikke bare Mawdudi, men av islam proper, og alle de
konsekvenser som har fulgt og kommer til å følge- som en nødvendig funksjon - av nettopp islam.
Det burde være selvinnlysende for alle å se, bortsett fra
programlederen, som ikke skjønner noe, fordi han så bekvemmelig for ham selv
ikke har tid til å gå dypere inn i problematikken, som er islam proper og ikke
noe annet. Pluss at han forutsetter at befolkningen nå er på grensen av å ha
fått nok.
Debatten blir en farse. Det hele blir bare mer og mer
håpløst. Storhaug hevder med stor stemmekraft og glød i ansiktet og ved nærmest
å dunke i bordet eller mikrofonen at hun aldri har sagt at islam er en totalitær
ideologi. Det er Mawdudi og denne
spesifikke moskeen, som følger ham, som fremmer en totalitær utgave av islam
(som kan være så mangt). Hun understreker at hun i lang tid har skilt mellom
mekka-islam og medina-islam, et skille vi, for vår del, og med overbevisning,
mener er helt på trynet, og her viser Storhaug sin svakhet fram med full bram.
(Hun vet ikke at Taha, en muslimsk lærd, i sin tid for ikke mange år siden, ble
hengt nettopp for å ha fremmet tanken på å skille mellom medina- og
mekkaversene i den muslimske verden, dvs å hevde at de milde mekkaversene –
sviskeversene - abrogerer de slemme, de fra medinaperioden. Hun skjønner ikke
at hun kan mistenkes for å ville splitte muslimene, at hun, på denne måten, og
som en vantro og utenforstående, i sitt hovmod, kan opptre som valid dommer i takfir, eller den prosessen hvor
muslimer internt dømmer andre muslimer for apostasi, noe som innebærer
dødsstraff. Hun ser ikke at hun blander seg inn i indre forhold og dette vil
oppfattes som nedlatende og uvitende og bare gi muslimene selv bare bedre og
bedre kort på hånd).
Nei, Storhaug vinner ikke, hun taper og hun skjønner ikke at
hun idet hun fremholder, terper og står på denne teorien, jo svakere vil hun
bli oppfattet, ja, og dessuten som ukyndig, lite seriøs og til å bi tatt på
alvor, men da uten at muslimene her sier dette åpent. De vet at hun taper og at
argumentene ikke engang er verdt å benekte eller tilbakevise. Adamapour nærmest
skriker at Storhaug ikke er akademiker og at hun ikke er noen islamkjenner. (Storhaugs
bok om islam som den ellevte landeplage, stemples her som helt ubrukelig, ja,
like dim som aggressiv og usann i sin totalitet).
Den helt stor bomben er det Adampour som kommer med: Å ville
forby Mawdudis skrifter – som altså er utdaterte ifølge hennes egen optikk, men
som ikke er det slik det verdensvide islamske umma ser det – vil si det samme som å ville brenne Hamsuns bøker!
Og det kan vi ikke, understreker hun, en påstand alle lyttere vil være enig med
henne i.
-Vil Storhaug begynne å brenne bøker, får hun si det, forteller
Adampour det norske publikum.
Det sier mye om Adamapour. Hun dyre seg ikke. Alle sublime
knep er lov å bruke for islams fremme og misjon, i den muslimske dawa, misjon.
(Det helt tåpelige er at programleder da trekker inn at
misjon jo er en helt legitim virksomhet og at mange i Norge også driver misjon,
man sitter og strikker og sender nedover, det får da være måte på. Han nevner
selvsagt ikke at imamer bruker ordet «rekruttere» i stedet for å misjonere og
at denne misjonen mer kan ligne mer på en militær mobilisering enn på et
Fadervår fra prekestolen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar