Muslimens strupetak på Vesten

Skal politikken underordnes religionen, dvs islam? Skal kulturen overstyre politikken? Skal politikere og andre kulturarbeidere overstyre islam?

De multikulturelle må svare ja på de 2 første spørsmålene, men bør politikerne gjøre det?

Nei, de bør ikke det, men de gjør det i praksis, fordi de ikke tør annet.

Våre politikere burde svare et klart ja på det 3. spørsmålet, men dette vil de helt sikkert ikke ha mot til.

Partiet Rødt – et ultraortodoks marxistparti – ser ut til å være det eneste parti i den norske landskapet nå som tenker konsekvent og konsistent på dette området.

De går inn for å forby forbud av niqab, i enhver ”Sitz im Leben”, dvs i enhver sosial kontekst!

Utrolig?

Nei, egentlig ikke. Vi vet hvor det bærer. Snart vil man kle Dovre i en svær, heldekkende Burka, i frykt for at det ellers vil bli stormvær og mannfall her i dette landet, fordi man ikke fortjener bedre når man krenker profeten Muhammed, en forlengst død person  som muslimer  skal elske  like høyt eller høyere  enn sin bror og søster.

Kritikk av religion er nå rasisme, sier partiet Rødt partiprogram.

Vi vet hvem partiet tenker på: Islam, uten tvil, med bin Laden i sine hjerter.

Hvorfor protesterer ikke den øvrige venstreside høylydt mot slike nedverdigende holdninger?

Hvorfor går ikke Europas statsministere, ja, og regjeringene i plenum, nå ut og fordømmer oppførselen i alle de muslimske landene, etter at de har hisset seg opp etter at idiotfilmen Innocence of Muslims kom i fokus?

Hvorfor reiser de seg ikke og kommer med en unison og klar fordømmelse av dette pøbelvelde som nå velter frem, til og med i lille Norge?

Hvorfor forlanger de ikke av de muslimske lederne at de underviser sine undersåtter om at et demokrati kun kan eksistere der hvor det råder maktfordeling på toppen og ytringsfrihet på bunnen  mot toppene og de valgte og derfor ansvarlige politikere?

Hvorfor går ikke de vestlige lederne ut og forlanger stans av ildspåsettelsene og alle hærverkene, ja, skuddene og alle drapene?

Hva er det i veien med våre ledere? Og hva er det i veien med NRK2 som i kveld intervjuer lederen i islamnet uten å spørre ham hva muslimene i Norge har tenkt å bidra med for å stanse det muslimske oppvigleriet, og alle drapene og brannene?

Det enste som kom ut av intervjuet var en preken, i beste sendetid, ja, en misjonspreken til fordel for islam og profeten, og Allah og Koranen.

Det norske folket fikk høre at muslimer er for ytringsfrihet og demokrati, men at det går en grense ved krenkelser av profeten, dvs at muslimer nettopp ikke er for demokrati og ytringsfrihet.

Dobbeltbudskap? Å snakke med to tunger?

Ifølge etablissementet og øvrighetene forøvrig: Nei, dette er klar og tydelig tale: Vi kan ikke kritisere noen for å elske noen.

Kjærlighet kan ikke angripes. Kjærlighet skal stimuleres. Vi bør heller legge til rette for at det elskes mer her i samfunnet enn at det elskes mindre og dessuten er vår egn skyld at vi ikke elsker muslimer mer enn vi gjør. Aller mest beklagelig er det visst at vi ikke elsker den døde profeten Muhammed i det hele tatt …

Litt av en kjærlighet dette: Det er en kjent sak at muslimer - ekte muslimer - skal drepe og la seg drepe for profeten og islam, det står klart og tydelig i muslimenes hellige bok. De skal ofre både liv og eiendom.

Ikke rart at det blir mye kjærlighet her i verden (for å si det ironisk).

Realiteten: Det ”glade” – gale -  budskap som NRK bringer til torgs, er altså at det ikke lenger vil finnes demokrati og ytringsfrihet når muslimene kommer i posisjon til å endre lovverket  på demokratisk vis – eller kanskje til og med før.

Dette er gladbudskapet – evangeliet – det norske folket skal venne seg til å høre, og venne seg til å ha respekt for, og ja, venne seg til å "elske".

For alle som ikke elsker profeten er egentlig en krenker av profeten, en håner av muslimer, - en rasist, ifølge partiet Rødt, og – muslimene.

Vi vestlige er alle kollektivt ansvarlige for rasisme, nå, ifølge den intervjuede lederen for islamnet.

Hvorfor stiller ikke vestlige ledere nå fluksens betingelser for alle bidrag som tilstrømmer den muslimske verden om at de muslimske utdanningsanstaltene nå forklarer for sine studenter at maktfordeling og ytringsfrihet hører sammen og at det ikke er statene i Vesten som har produsert, akseptert eller promotert den dumme filmen?

Hvorfor truer de ikke med å sette universitetet i Kairo under en slags åndelig administrasjon med plikt til å fralære seg fakta, dvs sannheten om Vesten og hvordan Vesten fungerer og hvilke grunnverdier vi er bygd av?

Hvorfor forteller de ikke at betingelsen for at muslimer skal kunne elske og respektere sin profet enda mer , er jo at de gir seg selv anledning til å innføre maktfordeling og de øvrige vestlige, sårt tilkjempede, demokratiske prinsipper ?

Jeg er sikker på at profeten – hvis han hadde levd nå - ville ha oppfordret til dette og hyllet dem som gikk foran i sen slik demokratiseringsprosess.  Jeg er sikker på at han ville ha vært stolt av dem og applaudert dem.

Men hvordan reagerer vestlige ledere?

Jo, selvsagt: Med å fordømme de vestlige idiotene som sto bak den fordømte filmen, en provokasjon helt uten kreativ nerve og talent.

De reagerer i stedet ved å tillate og forevige dette at muslimene i all fortsetning nå får anledning til å inkarnere sitt eget behov for å spille seg ut som farlig furtende barn.

Man skulle tro våre ledere hadde en spesiell interesse av dette, altså å holde muslimene nede i sin umodenhet, så lenge det lar seg gjøre.

De ser ikke at dette er livsfarlig, kontraproduktiv og feig, ja, barnslig, strategi. Det er en strategi som vil eskalere fiendskapet mellom ikke-muslimen og muslimene.

Man underlegger seg i stedet en omvent ”dialog” ved at man gjør seg til talsmenn for muslimer som heller vil sove i sin egen umodenhet enn se seg selv bli voksne, slik at man kan ha en reell og ansvarlig dialog med dem.

Våre ledere barnsliggjør muslimene og spenner beina under ethvert forsøk på sann dialog mellom modne, voksne parter.

Vi lever i en vanvittig tid.

Og farligere skal det bli:


German political leaders are now equivocating about their commitment to free speech. German Chancellor Angela Merkel, commenting on the anti-Islam movie, said, “I can imagine there would be good reasons to outlaw the film” – a reversal of her statement of just two years ago, when, commenting on the Danish cartoon controversy, she declared: “Free speech is one of the greatest treasures of our society.”

Norge: Trygghetens hus - dar al Amin

Er det ikke søtt?

Norge er godt for muslimer, derfor må ikke Norge røres eller ødelegges, sier  Hafiz Mehboob-ur-Rehman i Islamic Cultural Centre (ICC) på Tøyen. (Vi hørte en del av hans oppfordring og tale i moskeen i natt på TV2 – talen gjentas ikke på TV2 nå utover morgenen, og man kan spørre hvorfor).

Imamen talte fredag i forbindelse opprøret rundt videoen ”Muslim innocense” som nå har opprørt en hel muslimsk verden og som har medført flere drap, bl a ble 3 amerikanske offentlige tjenestemenn, deriblant en ambassadør i Libya, mishandlet og drept.

Den muslimske mobben går amok fordi de – og deres profet, ja, islam i seg selv - skal være krenket.

Og det av en dårlig film, en latterlig farse, en parodi på genuin islamkritikk. Men likevel altså: Videoen utløser protester, vold, destruksjon og drap. Oppfulgt av en rekke unnskyldninger fra vestlige ledere. Alle er enig om at dette er en utidig provokasjon og ”beklager” i strek ordelag

Men forstår opprørende – de krenkede – at Vesten ikke kan forby produksjon av dårlige videoer, at det ikke er statens sak å drive sensur?

At vi driver med maktfordeling her i Vesten, forblir visst et mysterium, en blasfemi, for muslimer. De tror at vår Gud er Ytringsfriheten, eller at vi tror at Ytringsfriheten er vår Gud, hvilket er en hån og en krenkelse mot Koranen, profeten, Allah, alle muslimer og islam proper.

Dilemmaet vil vedvare og skape stemninger som bare vil forsterke seg i årene som kommer. Det finns ingen løsning i sikte, bla fordi islam ikke kan forandre seg, selv om visse muslimer forandrer seg og avfinner seg med å leve utenfor dar al Islam. Dette forandrer imidlertid ikke islam i seg selv.

(Det er ironisk at dar al Islam, som oversette med Fredens hus, faktisk alltid har vært et Krigens hus, men dette lar vi ligge her og nå).

Den muslimske verden forlanger av Vesten at vi skal avskaffe ytringsfriheten og begynne å tro på Allah. De vil ikke bli fornøyde før vi har underlagt oss og lagt munnbind på oss selv, til Allah’s pris. De ligger der og kan ikke annet.

Hafiz sa at slikt mobben nå gjør i den muslimske verden gjør ikke muslimer i Norge. Muslimer skal ikke gjøre slikt, får vi vite. Her lever muslimer i trygghet og i Dar al Amin, i sikkerhet.

Muslimer i Norge lever ikke i dar al Harb, i Krigens Hus, men heller ikke i dar al Islam, men i dar al Amin.

Det skulle bare mangle, enda alle land eller hus hvor sharia ikke råder grunnen, faktisk i henhold til tradisjonell islamsk teologi og juss faktisk er dar al Harb, altså krigens hus. Men omskrivninger er til for å brukes … selv om det er forbudt i islam å endre på den grunnleggende teologi, dvs juss eller politikk.

Dar al Amin er en omskrivning, en snedig valgt eufemisme, etter vår mening, en ny oppfinnelse innen islamsk juss. Muslimer vil ikke provosere, må vite. Derfor læres man opp til heller å si at man her i landet lever i trygghetens hus.

Vertskapet blir derved beroliget og alle kan føle seg trygge. Både muslimer og ikke-muslimer – dvs vantro – lever nå i dar al Amin.

Er det ikke søtt? Tenk: Nordmenn lever i trygghetens hus.

Innsmigrende og opportunistisk?

Eller: Ja, takk begge deler, eller ingen av delene?

Vi kan bare lure og avvente. Drapene og opptøyene har imidlertid uroet politiet og fått dem til å stille opp i moskeen Hafix er i imam i – han er den kosegubben man vil huske som gjennom helsides annonser i visse publikasjoner inviterte ikke-muslimer til en kopp te, på oppfordring fra Anti Rasistisk Senter.

Han viser seg nå igjen som en virkelig kosegubbe, en fredsfyrste, og han forsikrer – eller oppfordrer eller formaner– at muslimer ikke gjør slikt man nå gjør overalt ellers i den muslimske verden, det er uislamsk, forsikrer imamen. I hvert fall i Norge, hvor man er beskyttet av Norge og velvillig innstilte ordførere og nordmenn flest, ikke først og fremst av islam og muslimene, altså, som er ubevæpnede og fredsæle og dessuten i sterkt mindretall.

Muslimene ser ut til å være helt avhengig av norske myndigheter og våpenmakt, både hær og politi, for å kunne leve her i dar al Amin. Så lenge det virker.

Vi gjør sannelig islam og muslimene en tjeneste her i landet. Vi er beskyttet ved at vi beskytter dem selv, mot dem selv.

Men når vil den situasjon inntreffe at muslimer plutselig finner ut at de ikke lenger bor i dar al Amin her i Norge?

Hva hvis Norge plutselig en dag ikke klarer å gi dem den trygghet de har søkt – og fått til nå?

Hvilke kriterier skal man så speide etter?

Poenget turde være at Norge jo i all overskuelig fremtid vil kunne fortsette med å beskytte muslimene her. Men det vil antakelig koste flere og flere ressurser og koste mer og mer penger med tiden.

Hva vil skje den dag at bevilgningene til dette noble formål blir redusert, ikke bare fordi vi ikke har råd til det lenger, men fordi befolkningen VIL det?

Skjønner politikerne, media og folket ellers at det i begrepet dar al Amin faktisk ligger en trussel - en innbakt forutsetning om at hvis Norge ikke lenger klarer å oppfylle betingelsene for at Norge skal bli ansett som et dar al Amin i muslimenes øyne, så vil Norge faktisk automatisk bli et Krigens Hus, et dar al Harb, og ikke et dar al Amin, et trygghetens hus for muslimer (og andre)?

Ser vi dette?

Svar: Nei, ikke i det hele tatt og vi kommer heller ikke til å skjønne det før muslimene skjønner at vi virkelig befinner oss i Krigens Hus.  

http://www.osloby.no/nyheter/Politiet-stottet-muslimene-under-fredagsbonnen--6991344.html

Hafiz Mehboob-ur-Rehman i Islamic Cultural Centre (ICC) på Tøyen

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581490

Uroen hos de uekte antirasister

Det er mange antirasister her i landet og mange flere enn mange tror. I hvert fall skal vi tro visse sirkler, som har oppnevnt seg selv til Storinkvisitorer og som setter opp indexer, hvor noen blir antatt å være ekstreme og rasister, mens andre faller innenfor det akseptable, og det som samfunnet derfor kan tolerere. 

Disse trenger man følgelig ikke trenger å bry seg om, annet enn ved å neglisjere dem så grundig som mulig.

Men det er forskjell på virkelig å være antirasist og bare kalle seg antirasist og være det bare i navnet og ut fra opportunistiske, vikarierende  eller sykelig motvier.

Noen som kaller seg antirasister er totalitære og lite empatiske i sin innstilling.

De har som regel en svært snever innlevelsesevne, bortsett fra en egen evne til å leve seg inn i egen snevre egoisme og egosentrisitet, som de idealiserer, gjerne i form av støtte og akklamasjon til håpløs avhengighet av trange og intolerante sær- eller  gruppeinteresser, hvor det meste man produserer av protest springer ut av ren misunnelse, aggresjonsbehov, forfengelighet og sterk eller tendensiøs fobi for annerledestenkende.

Eller frykt for ikke å tilhøre eller kunne føye seg inn. Eller rett og slett et uimotståelig sug for å bli likt.

Medlemmene i slike samlinger eller sekter lider dessuten ofte av personlighetsforstyrrelser som f eks ”malignant narcissisme”, dvs av en både utadvendt og innadvendt destruktiv personlighetsstruktur.

Disse fortjener neppe betegnelsen antirasister, fordi de hater nordmenn og det norske – og gjerne sosialdemokratiet eller kapitalismen – mer enn det de elsker alt unorske, fremmed og i seg selv tydelig selverklært undertrykkende.

De lar seg dessuten dupere av ideer eller ideologier som for lengst har vist seg umoralske, forkastelige og helt ubrukelige.

Genuine antirasister derimot lar seg Ikke for noen pris kjøpe av slike menneskefiendtlige ideer, holdninger eller psevdoideologiske beveggrunner. De gjennomskuer og motstår alle idiotiske forsøk på å legge føringer og ethvert press til å akseptere det uetiske og uakseptable. De snakker ikke i floskler, men nærmer seg virkeligheten med presis begrepsbruk og faktarelatert bakgrunnsmateriale.

De er totalt ubestikkelige i så måte. Vi kan kalle dem noble.

Men det er ofte nettopp disse som blir gjenstand for mistanke og gransking. De er blitt som magneter for et selvoppnevnt tankepoliti her i landet, et politi som ikke går av veien for å planlegge og pønske ut profesjonelle behandlingsstrategier overfor disse, de som ennå og så langt klarer og tør å tenke selvstendig og som vi altså kan kalle noble.

Ulike ”Storinkvisitorer” forsøker derfor iherdig eller manisk å få noe på dem, slik at de kan sirkles inn og isoleres fra ”det gode selskap”, og fra posisjoner eller fokus, hvor de hadde kunnet bidra med å styrke demokratiet og gjøre det mer åpent og derfor mer solid og bærekraftig fremover, hvis de ikke hadde blitt møtt med så stor irrasjonell frykt fra disse inkvisitorene.

En egenoppnevnt storinkvisitor, som faktisk operer er med en egen slik index som antydet overfor , har satt opp en liten liste over hvem han mener ikke er ekstrem eller antirasist, og derfor akseptabel,   her

Om det totalitære ønsket – eller om Den totalitære lengsel - om å behandle de såkalt islamofobe

her

Det kan sikker føles som en lettelse eller en slags akseptasjon for noen av de som blir satt opp og dermed frikjent på en slik para-index, men noe underlig er det altså at noen prominente personer i dette åpne samfunnet som vi nå engang tross alt har, må settes opp på en slik liste. Bare dette simple faktum bør få noen til å stusse og tenke seg om.

Er grunnen til at dette gjøres å finne i den frykt man bærer på, bevisst eller underbevisst, eller i en anelse om at noen av de som oppføres i indexen kan komme til skade på noen måte og at noen vil komme til å gjøre dem urett og anklage dem for noe de ikke har gjort og heller ikke har tenkt å gjøre hvis man ikke setter dem opp på en slik index?

Sier ikke dette noe nettopp om den frykt som er skapt i samfunnet? Og at utviklingen virkelig er farlig? Og at den blir stadig mer generelt sett virkelig sykelig? Og at spenningen og motsetningene tiltar heller enn avtar?

Innebærer ikke dette at man like godt kunne ha satt disse navnene opp på store plakater  eller reklameskilt - med nummer og navn – og  ”forsikringer” om at personene ikke er ekstreme eller rasister, som  et signal om at disse menneskene ikke må angripes, nettopp fordi de ikke er rasister?

Og man kan spørre: Ikke angripes av hvem?

Til og med de som forsøker å fremvise seg selv som de mest tolerante av alle går altså rundt med en mer eller mindre uttrykt – eller undertrykt - frykt for at noe svært ubehagelig kan komme til å skje fremover. De ønsker antakelig å beskytte seg selv mot eventuelle angrep og overrumplinger i fremtiden, siden de så tydelig markere seg som – selverklærte – antirasister og mer tolerante og mindre ekstreme og mindre farlige enn andre, de man frykter.

De bearbeider den frykten ved å beskrive eller analysere denne tilstanden som om utviklingen er irreversibel eller uunngåelig, og til og med at den er ønskelig og villet, samtidig som man unnlater å referere til standarder i forhold til det denne ”ønskeligheten” må  vurderes opp mot.

De selverklærte antirasister frykter tydeligvis sine egne landsmenn mer enn islam og muslimene. De elsker og oppmuntrer til kamp mot egenkonstruerte rasister heller enn å konfrontere de underliggende problemene. De kjemper – med stor tilfredsstillelse - mot vindmøller, men forstår det ikke. De lever med andre ord på illusjoner og hovmod, hvilket betinger fall og elendighet, ikke bare for dem selv. Det fremmer maktmenneskenes relativisme og psykopatenes diktatur, samtidig som de soler seg i noe de selv mener de har, nemlig moralsk overlegenhet, en overlegenhet som gjøres deres egen relativisme til absolutt. 

Det forteller sitt.

Og er det rettferdig at visse inkvisitorer er mer interessert i å spre mistanke rundt de genuine antirasistene enn å avkle og avsløre de virkelige og virkelig farlige rasistene, som virkelig finnes blant oss?

Burde man ikke konsentrere seg om å lete opp de virkelige rasistene, de som bruker ideologien sin til å forføre mennesker ved å fordreie, lyve og bedra og snakke med to tunger med den aller beste samvittighet, og med hjemmel fra høyeste hold, og uten mulighet for å kompromisse, før det er for sent?

http://neitilislam.blogspot.no/2011/12/mot-strmmen.html

Hallgrim

http://www.vl.no/samfunn/hallgrim-berg-angrer-ingenting/

Hege

http://www.aftenposten.no/meninger/Islamismen-befester-seg--6744239.html

Arne

http://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Tumyr

Morten

http://sian.no/node/1702

Christian

http://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Tybring-Gjedde

Vidar

http://vidarkleppe.vgb.no/files/2009/09/vidar_kleppe1.jpg

Ajan

http://en.wikipedia.org/wiki/Ayaan_Hirsi_Ali

Robert

http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Spencer_%28author%29

Geert

http://en.wikipedia.org/wiki/Geert_Wilders

Hanne

http://www.tanum.no/tanum/product/product-detail.action?id=9788293140078&gclid=CJjli425grICFcctmAodj2sA5g

Vebjørn

http://twitter.com/vebjornselbekk

Siv

http://www.klikk.no/emne/siv_jensen?gclid=CJajntXOg7ICFaItmAodllAACw

Gro

http://www.kvasir.no/alle?q=gro%20harlem%20brundtland&_s_ref=qCP9tYOMS&kw=gro%20harlem%20brundtland&creative=12123056184&gclid=CKbhkP_Og7ICFUYYzQodbk4AOQ

Skavland, Dawkins og muslimene

Kjære muslimer bosatt i Norge! Landsmenn og landskvinner!

Søndag kveld den 7. september 2012 ble det sendt et koseprateprogram på NRK1 tv med Skavland som vert for gjester for bl a et par ateister, bl a et medlem av det verdensberømte popbandet ABBA og den nå så verdensberømte biologen Richard Dawkins, som har solgt millioner av bøker med det ene må å sverte alle gudstro og denigrere både kristne og muslimer.

Det var kanskje en tilfeldighet at nettopp Dawkins ble invitert sammen med denne låtskriveren, men det var nesten genialt: De er jo nesten så like som to dråper vann, både i sin ytre, blide og imøtekommende  selvsikkerhet og i sin monomane frykt for bønn og trøst, på hvilke de insisterer inntil det hjertehemmende.  For ikke å si hjerteskjærende.

Det var et program hvor vert og gjester kunne kroe seg i egen selvforherligelse, selvgodhet og eksistensielle tåpelighet  og godte seg over hvor dumme de som tro på Gud er, sett med  deres egne oppblåste øyne.

Det disse kosemenneskene – som de tydeligvis liker å fremstå som – ikke forstår er, at alt de sier slår tilbake på dem selv, slik at det er de som blir stående igjen med lang nese, ikke vi som har en gudstro.

Vi bør ikke ha noe med slike overflatiske mennesker å gjøre, mennesker hvis spesialitet det er å tro at de kan lure folk  og gjøre folk til mer tåpelige og irrasjonelle enn det de i virkeligheten er.

Vi bør ikke invitere dem inn på en kopp te og vi bør absolutt ikke si ja takk til en invitasjon fra deres side om å dele en kopp te på deres eget område. Vi bør avvise dem fast og bestemt, men ellers  la dem løpe rundt og tale så fritt og frimodig som de bare vil, men vi bør ikke oppsøke eller oppfordre dem på noen måte. 

De har jo intet større ønske enn at alle mennesker skal tilintetgjøres i og med døden og at derfor ingen mennesker for evig skal få ha en evig relasjon til Gud, (eller den dere kaller Allah).

Vi bør i det hele tatt ikke la folk som tror at det er fornuftig å tro på at det er mer fornuftig å tro på at en tekanne som flyr rundt i universet et sted, uten at vi ser den, - at dette er en bedre forklaring – eller like dårlig forklaring – på hvorfor vi er til enn at en allmektig skapergud er til og har skapt oss.

Og: Vi kan ikke ha noe med mennesker som har et like teknisk forhold til Gud som Casanova hadde til kvinner, nemlig teknisk, kvinner som manipulerbare illusjoner, enda så hyggelige og oppegående disse menneskene måtte fremstå som.

Vi skal ikke la oss lure av mennesker som påstår at det er en såkalt lov om et naturlig som har skapt og formet oss og ikke la oss lure når de forteller oss at dette ikke betyr det samme som at det er tilfeldigheter som har skapt oss, for dette kan de overhodet ikke dokumentere eller begrunne rasjonelt. 

Det motsatte er imidlertid tilfelle og dette har mange geniale forskere av mange relevante slag , statistikere og vitenskapsteoretikere, vist – og det til bunns. Det er hårreisende at noen velger å tro at det ikke finnes en design som bakgrunnsmønster – eller underliggende mønstre som ikke kan oppstå tilfeldig eller ved naturlig utvalg - i naturen og i oss selv, som betingelse for selve vår eksistens.

Vi bør forholde oss ytterst skeptiske til folk slike som Dawkins som påstår at konflikten f eks i Nord-Irland ikke hadde eksistert hadde det ikke eksistert noen religion.

Når han så dessuten finner de såkalte gudsbevisene som ”tomme”, bør vi spisse ørene og riste på hodet og ikke la ham få anledning til å fortsette med sin blodfattige og forvirrede platthet og latterlige forsøk på å få oss på bedre tanker, dvs bort fra vår tro og bort fra den gud vi tror på.

Når han så i tillegg mener at Gud må ha en skaper, så bør vi holde oss for ørene og si minst mulig, for vi vet at han ikke vil forstå det: At Gud ikke kan ha noen årsak, og at det er nødvendig logisk at han ikke kan ha det, og at det er nettopp derfor vi kaller Gud for Gud og intet annet.

Et menneske som ikke forstår dette, er utilsnakkelig og uimotakelig for fornuftig argumentasjon. Det vil f eks aldri forstå dybdene i at jomfru Maria faktisk fødte Jesus Kristus. De vil ikke forstå at de fornekter seg noe av sin egen evighetsdimensjon, ved å nekte for miraklet, og ikke bare dette, men for alle mirakler.

Mennesker av Dawkins støpning kan ikke forstå at menneskehjernen faktisk primært er innrettet på sannhet og ikke primært tilfeldig konstruert for å simulere eller skape illusjoner. De skjønner ikke at de selv da kan være offer for illusjonisme, for hvem skal avgjøre spørsmålet?

Og hva hvis nå vitenskapen har kommet frem til som uomtvistelig at hvis fysikkens lover bare hadde vært ”en millimeter” annerledes, så hadde ikke forutsetning for liv overhodet vært til stede, i vårt univers? Hva hvis nå noen da kommer og sier at dette faktum kun viser at det er en teori på like linje med antakelsen om den grunnleggende (og rasjonelle) design i tilværelsen?

Det sier seg selv at vår skepsis bør være absolutt og urokkelig. Vi bør avvise slike sirkel-argumentasjons-artister, posører som de er, øyeblikksunderholdere, klovner, som går i sirkler i den intellektuelle manesje og aldri kommer videre.  Skuespillere som tror de er autentiske og ekte!

Hah!

Vi bør ikke bruke tid på dem. De har vitenskapen mot seg, ikke med seg, som de så sårt hevder. De er barn og lider av kronisk trass. De lider av en diffus mangel som de selv har påført seg. De har latt seg forskrekke så til de grader av at de ikke helt ut kan være Gud selv at de har flyktet fra seg selv og sitt innerste og umistelige.

De har ikke klart påkjenningen av erkjennelsen av ikke å være allmektige. De har formørket seg selv inn i en sfære som de vil ha flest mulig med seg inn i, slik at de alle kan sitte der og trøste og kose seg med at ”det ikke finnes noe, at det ikke finnes noen Gud, at det ikke finnes noen allmektig kjærlighet, at det ikke finnes absolutte naturlover og moralske lover og at det bare finnes intet- liv eller såkalt ”befriende tilintetgjørelse” etter dette”.

For en lengsel og for en fattig trøst disse har.  La oss sky dem. La dem seile sin egen sjø. De nøyer seg med lite disse, og enda mindre unner de sine medmennesker. Den eneste radikale og befriende tanke for dem er: Intet og intetheten. Det er det største for dem. 

De foretrekker det mørke og kalde kaos fremfor lyset og den skinnende prakt, som er kosmos, Guds smykke.(Det er både funksjonen og implikasjonen av deres billige tenkning).

Dawkins tror virkelig at vi har en Gud som i hans øyne bør være mer kompleks, for ellers er han mindre sannsynlig enn han bør være!

Stakkers mann: Han skjønner ikke at Gud er 1. Han mener at Gud må ha en skaper! For et fjols. Han skjønner ikke at Gud er nødvendig og ikke kontingent!

Hvordan skal han kunne begrunne sin moral ut fra dette? Ut fra sin egen posisjon som en singularitet av ”naturlig” sammensatte atomer?

Svaret er at han ikke kan. Han står igjen med seg selv, i sin frykt, og som et livredd og komisk menneske, men som ikke vil innse eller erkjenne dette,  men som må og dømmer seg selv og alle andre til å inngå allianser for all fremtid, konvensjoner, som bare i neste øyeblikk kan true og ødelegge ham selv og alle andre. Han skjønner ikke forskjellen på å oppdage etikkens lover og dette, nemlig  ensidig eller kollektivt å måtte konstruere dem.

For så å bli dekonstruert av dem, når den tid kommer.

Kjære muslimer! Kjære landsmenn og landskvinner!

Gå dem hus forbi!