Det er mange antirasister her i landet og mange flere enn
mange tror. I hvert fall skal vi tro visse sirkler, som har oppnevnt seg selv til
Storinkvisitorer og som setter opp indexer, hvor noen blir antatt å være
ekstreme og rasister, mens andre faller innenfor det akseptable, og det som
samfunnet derfor kan tolerere.
Disse trenger man følgelig ikke trenger å bry
seg om, annet enn ved å neglisjere dem så grundig som mulig.
Men det er forskjell på virkelig å være antirasist og bare
kalle seg antirasist og være det bare i navnet og ut fra opportunistiske,
vikarierende eller sykelig motvier.
Noen som kaller seg antirasister er totalitære og lite
empatiske i sin innstilling.
De har som regel en svært snever innlevelsesevne, bortsett
fra en egen evne til å leve seg inn i egen snevre egoisme og egosentrisitet, som
de idealiserer, gjerne i form av støtte og akklamasjon til håpløs avhengighet
av trange og intolerante sær- eller gruppeinteresser, hvor det meste man
produserer av protest springer ut av ren misunnelse, aggresjonsbehov, forfengelighet
og sterk eller tendensiøs fobi for annerledestenkende.
Eller frykt for ikke å tilhøre eller kunne føye seg inn.
Eller rett og slett et uimotståelig sug for å bli likt.
Medlemmene i slike samlinger eller sekter lider dessuten
ofte av personlighetsforstyrrelser som f eks ”malignant narcissisme”, dvs av en
både utadvendt og innadvendt destruktiv personlighetsstruktur.
Disse fortjener neppe betegnelsen antirasister, fordi de
hater nordmenn og det norske – og gjerne sosialdemokratiet eller kapitalismen –
mer enn det de elsker alt unorske, fremmed og i seg selv tydelig selverklært undertrykkende.
De lar seg dessuten dupere av ideer eller ideologier som for
lengst har vist seg umoralske, forkastelige og helt ubrukelige.
Genuine antirasister derimot lar seg Ikke for noen pris
kjøpe av slike menneskefiendtlige ideer, holdninger eller psevdoideologiske
beveggrunner. De gjennomskuer og motstår alle idiotiske forsøk på å legge
føringer og ethvert press til å akseptere det uetiske og uakseptable. De
snakker ikke i floskler, men nærmer seg virkeligheten med presis begrepsbruk og
faktarelatert bakgrunnsmateriale.
De er totalt ubestikkelige i så måte. Vi kan kalle dem
noble.
Men det er ofte nettopp disse som blir gjenstand for
mistanke og gransking. De er blitt som magneter for et selvoppnevnt tankepoliti
her i landet, et politi som ikke går av veien for å planlegge og pønske ut profesjonelle
behandlingsstrategier overfor disse,
de som ennå og så langt klarer og tør å tenke selvstendig og som vi altså kan
kalle noble.
Ulike ”Storinkvisitorer” forsøker derfor iherdig eller
manisk å få noe på dem, slik at de
kan sirkles inn og isoleres fra ”det gode selskap”, og fra posisjoner eller
fokus, hvor de hadde kunnet bidra med å styrke demokratiet og gjøre det mer
åpent og derfor mer solid og bærekraftig fremover, hvis de ikke hadde blitt møtt
med så stor irrasjonell frykt fra disse inkvisitorene.
En egenoppnevnt storinkvisitor, som faktisk operer er
med en egen slik index som antydet overfor , har satt opp en liten liste over
hvem han mener ikke er ekstrem eller antirasist, og derfor akseptabel, her
Om det totalitære ønsket – eller om Den totalitære lengsel -
om å behandle de såkalt islamofobe
Det kan sikker føles som en lettelse eller en slags akseptasjon
for noen av de som blir satt opp og dermed frikjent på en slik para-index, men noe underlig er det altså at noen
prominente personer i dette åpne samfunnet som vi nå engang tross alt har, må
settes opp på en slik liste. Bare dette simple faktum bør få noen til å stusse
og tenke seg om.
Er grunnen til at dette gjøres å finne i den frykt man bærer
på, bevisst eller underbevisst, eller i en anelse om at noen av de som oppføres i indexen kan komme til skade på noen måte og
at noen vil komme til å gjøre dem urett og anklage dem for noe de ikke har
gjort og heller ikke har tenkt å gjøre hvis man ikke setter dem opp på en slik
index?
Sier ikke dette noe nettopp om den frykt som er skapt i
samfunnet? Og at utviklingen virkelig er farlig? Og at den blir stadig mer generelt
sett virkelig sykelig? Og at spenningen og motsetningene tiltar heller enn
avtar?
Innebærer ikke dette at man like godt kunne ha satt disse
navnene opp på store plakater eller
reklameskilt - med nummer og navn – og
”forsikringer” om at personene ikke er ekstreme eller rasister, som et signal om at disse menneskene ikke må
angripes, nettopp fordi de ikke er rasister?
Og man kan spørre: Ikke angripes av hvem?
Til og med de som forsøker å fremvise seg selv som de mest
tolerante av alle går altså rundt med en mer eller mindre uttrykt – eller
undertrykt - frykt for at noe svært ubehagelig kan komme til å skje fremover. De
ønsker antakelig å beskytte seg selv mot eventuelle angrep og overrumplinger i
fremtiden, siden de så tydelig markere seg som – selverklærte – antirasister og
mer tolerante og mindre ekstreme og mindre farlige enn andre, de man frykter.
De bearbeider den frykten ved å beskrive eller analysere
denne tilstanden som om utviklingen er irreversibel eller uunngåelig, og til og
med at den er ønskelig og villet, samtidig som man unnlater å referere til
standarder i forhold til det denne ”ønskeligheten” må vurderes opp mot.
De selverklærte antirasister frykter tydeligvis sine egne
landsmenn mer enn islam og muslimene. De elsker og oppmuntrer til kamp mot egenkonstruerte
rasister heller enn å konfrontere de underliggende problemene. De kjemper – med
stor tilfredsstillelse - mot vindmøller, men forstår det ikke. De lever med
andre ord på illusjoner og hovmod, hvilket betinger fall og elendighet, ikke
bare for dem selv. Det fremmer maktmenneskenes relativisme og psykopatenes
diktatur, samtidig som de soler seg i noe de selv mener de har, nemlig moralsk
overlegenhet, en overlegenhet som gjøres deres egen relativisme til absolutt.
Det forteller sitt.
Og er det rettferdig at visse inkvisitorer er mer
interessert i å spre mistanke rundt de genuine antirasistene enn å avkle og
avsløre de virkelige og virkelig farlige rasistene, som virkelig finnes blant
oss?
Burde man ikke konsentrere seg om å lete opp de virkelige
rasistene, de som bruker ideologien sin til å forføre mennesker ved å fordreie,
lyve og bedra og snakke med to tunger med den aller beste samvittighet, og med
hjemmel fra høyeste hold, og uten mulighet for å kompromisse, før det er for
sent?
Hallgrim
Hege
Arne
Morten
Christian
Vidar
Ajan
Robert
Geert
Hanne
Vebjørn
Siv
Gro
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar