Islams krig mot Vesten

Kan islam forandres, med andre ord, - og bli noe annet enn hva islam egentlig er?

Vel, hva er så islam? Egentlig?

Utgangspunktet her tas i et intervju med religionsprofessor Oddbjørn Leirvik på NRK søndag 20. mai rundt kl 1200.

Intervjueren spør flere ganger: Er islam i krig med Vesten?

Leirvik svarer, men svaret blir hengende i tåka og lytteren sitter igjen med at svaret er et klart NEI.

På spørsmål fra intervjueren om Vesten er i krig med islam, er svaret ditto.

Det henger ikke på greip. (Men vi kan jo ha hørt feil eller misforstått!!).

Temaet er bla annet lord Samuel P. Huntingtons tese fra 1996 om at det foregår en ”clash of sivilisation” i vår globale verden i dag, noe professoren benekter.

Jeg hadde nær sagt selvsagt. Man vil ikke se det åpenbare, for det kan støte noen. For det man vet er at noen nesten på autopilot og nærmest av plikt skal anse seg for å ha en rett og plikt til å føle seg krenket.

Og det er farlig det. Men man vil ikke si det rett ut at slik er det. Man foretar heller en avledningsmanøver.

Professoren peker på at muslimer kjemper innbyrdes om å forstå hva islam er og at islam derfor ikke kan være det vi tror, men noe helt annet, og noe mye mer uskyldig enn vi vil tro. Vi skal ikke ha noe å frykte. Både muslimer og kristne tror på Gud, må vite. Det fines ikke noe ”Vesten mot resten”.

”Vesten er no blitt namnet på ein ”sivilisasjon” som har ”den islamske sivilisasjon” som sin hovedmotstandar”, skriver Leirvik. 

Vi forstår at han er forferdet over dette, på en måte.

Han vil ikke at det skal være slik og derfor skal det ikke være slik.

Professoren har dermed talt. Hans ønsketenkning er formulert og fremlagt, som en konklusjon med tilsynelatende guddommelig autoritet.

Videre: ”Islam er namnet på ein mangslungen verdsreligion som verken kan være i fred eller krig med noko som helst”.

Islam er ikke en  religion med en  samlende autoritet  og kan derfor ikke være et handlende subjekt, mener han.

Og det er tydelig at han her forsøker ikke bare å trøste seg selv, men også alle oss andre, som nå går rundt med frykt for nesten alt mulig og som blir stemplet som behandlingstrengende.

Vi skal ikke ha illusjoner om virkeligheten, og da spesielt ikke om islam. Vi må ikke falle for fristelsen å erstatte ett fiendebilde med et annet, nemlig islam med kommunismen. Vi skal ikke ha nye fiendebilder. Vi skal føye oss, eller vare det underlegge oss noe annet, men hva da?

Vi skal nå frykte de som frykter, de ”fobe”. Men hvem er de som frykter de ”fobe”? De ikke fobe?

Det er jo en fobi i seg selv. Ingen skal ha noe å frykte annet enn frykten for alle andre og spesielt da de ”fobe”. Vi sykliggjøres lit mer for hver dag og noen dør av det, over hele kloden.

Vi er kastet inn i gladforvirringens tid.

De som benekter at det foregår en krig mellom islam og Vesten kan ikke helt ha fattet at denne krigen i sitt vesen er en a-symmetrisk krig på alle nivåer.  Det er en krig mellom to inkommensurable og inkompatible  størrelser og derfor ikke lett å få øye på, sett med vestlige øyne og øyne som tradisjonelt anser krig for å bestå av store slag med hærer oppmarsjert mot hverandre og hvor slaget er over når det er over og vinneren objektivt sett er seierherre der og da, vurdert opp mot konstaterbare kriterier som navn, sted, metode, strategi, taktikk, tap, kostnad og tidspunkt.

Vi er vant til å se krig og fred som singulariteter. Vi vil stå oss bedre på å se krig som et kontinuum der kriteriene for seier osv må revurderes og omvurderes, i takt med og kongruent og koherent med virkeligheten, som noe som korrepsponderer med  islam sett som et sammensatt, men like fullt sammenhengende, kompakt, massivt og selvdestruerende selvdestruksjonspotensiale for alle parter i denne alle mødres konflikter.

At islam er i krig med Vesten  tåkelegges med fromme ønsker, nærmest som i en bønn til en oppkonstruert gud, som kan minne om Allah, og som dessuten er død, men som nå foretrekkes og anses som en mer rasjonell gud og derfor mer i pakt med opplysningen og tiden enn den judeokristne Gud : I islam er man ikke så overtroiske som i kristentroen, derfor velger vi heller å støtte islam enn de kristentroende. Og bl a fordi Vesten liksom har gjort seg rik på den muslimske verdens bekostning og fortsatt forsøker å holde muslimene nede med alle tenkelig midler.

Noen vil si at islam er så mangt og så mye at islam ikke går an å definere i det hele tatt og jo mer man leter, desto mindre finner man, for islam har så mange stemmer og så mange ansikter at det ikke går an å sette alt dette i hop, på en formel eller noen få formler, i det minste, eller i det hele tatt.  Islam er en polymorf størrelse, hvilket i seg selv skulle kunne bety at ”den” kan utvikles, fra sin grunnstruktur, til en mer voksen og annerledes mild og fornuftig voksen struktur, fra en barnslig og farlig en, må vite.

Man skal derfor verken essensialisere islam eller muslimer, for det lar seg rett og slett ikke gjøre og hvis man gjør det, er man ute enten på et farlig oppdrag eller langt inne i illusjonenes verden, en verden som ikke har noe med virkeligheten å gjøre,  og fra da av, er det ikke lang vei til asylet, dvs til Gulag som skal befolkes med omskoleringseksperter med den ”riktige” holdningen.

Sier de som vil ha motgift mot islamkritikk og befri alle islamofobe for deres lidelse, som er en fare for samfunnet og fremtiden, som det heter i islamapologetiske og korrekte kretser, kretser som kretser om sin egen omkrets, men ikke stort mer, og som følgelig ikke er i stand til å se hva som brygger opp i horisonten og i det store perspektivet.

Fattigslige islamkritikere bør derfor legge ned våpnene og gi opp, la andre overta serviliseringen i nye, friske former og med et nytt og evig kreativt pågangsmot som selvsagt bør overgå det vi i historien har sett til nå, av knefall for islam.

Man ser helt bort fra at en essens nettopp har det som essens at den består av flere ansikter, flere stemmer, flere kilder eller energier å bygge på, sette seg sammen av, siden den er og kan være en levende organisme med  egne spesifikt iboende finale årsaker … , for slik er det med alle essenser, at de har utviklingsmuligheter og går igjennom flere stadier mot oppfyllelsen av sitt eget innebygde formål i stadier, som da for utenforstående  betraktere, som kommer inn uforberedt utenfra og ganske enkelt ikke skjønner noe som helst, ganske enkelt da kan oppfattes som om essensen faktisk ikke er essensen, men noe helt annet, sett utenfra der og da, altså, av de som ikke skjønner at essensens grunnlag ikke er forandret og heller ikke kan forandres, og forandrer seg ikke, akkurat slik islam selv sier at den, som essens, er og ikke kan være. Og heller ikke vil kunne, om Allah vil, eller ikke vil. Selv om alt egentlig kommer an på om Allah vil, for ingen muslim vil noen sinne stille spørsmålstegne om Allahs evne til å ville. Alle muslimer ”vet” at om Allah vil, så vil hans vilje skje. Man kan derfor ikke på noen som helst måte begrense Allah evne til å ville. Han vil fordi han kan og kan fordi han vil. Han er ikke bundet av noe eller noen. Han er heller ikke bundet av naturlover. Og dette er Allahs essens. Som igjen avspeiler seg i det essensielt islamske her på denne vår så dyrebare jord.

Og det er dette som nå skjer med islam: De som ikke frykter islam, griper tak i at islam nå i dag ikke er som islam var for 700 år siden eller 1400 år siden. Man fokuserer derfor på ulikhetene mellom den gang da og den gang nå, og det man da finner er stort sett at essensen islam ikke lenger er essensen i og av islam, men en helt annen essens.

Men er dette mulig?

Nei, selvsagt ikke. Og det er direkte feil å se det på den måten, fordi det nemlig ikke ER slik. At muslimer i dag er inndelt i populasjoner og fløyer og ulike trosretninger, betyr ikke at islam har mistet sitt opprinnelige vesen, eller sin essens. Snarere tvert imot: Islams essens er nettopp at den bar og bærer i seg av potensiale for å bli akkurat slik den er nå, nemlig splittet og oppdelt, men dog og allikevel, akkurat den sammen som den opprinnelig var. Essensen har ikke endret seg. Men islams essens er å endre seg, om enn ikke ritualistisk og om enn så rigid at det nærmer seg ”lit de parad”.

Islams attributter ,imidlertid, har forandret seg, hvilket er naturlig å gjøre nettopp for en organisme som utvikler seg, - vi kjenner alle til utviklingen fra larve til stealth-jager. Islam ser ikke helt ut i dag slik den så ut for mange år siden. Men Koranen, sunna og hadith består. Som en essens som står i motstrid med seg selv og som innebærer uoverkommelige selvmotsigelser.

At islam nå ligger i strid med seg selv og holder på å rakne og gå ”i oppløsning eller i opplysning”, - er, det er ”fritt” valg ”-  derfor ikke noe annet enn en naturlig og forventet utviklingsprosess for islam,  for profeten har dessuten forsikret oss om at det er dette som kommer til å skje (bare sjekk kildene), til stor forlystelse for, ja, nettopp, mange muslimer, som alle riktig nok ser seg som selve inkarnasjonen av islams sanne vesen eller essens: De er og vil forbli de samme, nemlig Allah- og profet-tro, for ellers vil de havne i helvete, for en lengre periode enn de ellers ville ha gjort, og da enda lenger jo lenger de fjerner seg fra essensens i islam og blir som ikke-muslimene og altså som oss vantro, for dette er utilgivelig, nemlig dette å bli et annet, nytt og stort ”Vi”, hvor man da er oppslukt i en annen essens, nemlig de vantros essens, og dette er en essens som ikke kan endres eller utvikle seg, den er nemlig essensen av den utilgivelige synd, som straffes med et liv i helvete for all tid, dvs for evigheten, og det er mye verre enn bare å begå en mindre synd, som profeten tross alt har myndighet til å kommandere Allah til å forbise, slik at man hentes ut av helvete, etter en kortere periode, for synder, altså,  som ikke er så syndige, alt tatt i betraktning, i et større typisk islamsk perspektiv.

Slik er det bare. For Allah har sagt det. Ikke Gud.

I essaysamlingen 'Motgift' peker Knut S Vikøren på at det ikke er enkelt å definere hvem som er 'fundamentalist' og 'islamist'. Han nevner ulike brorskap, salafister, jihadister og muslimer uten politikk, sufismen. Han peker på at jihadiseter fører jihad mot muslimer og at de ikke forsøkt å danne noen massebasis.

Men dette er bare empiriske registreringer. Det sier ikke noe om essensen i islam, som er som før. Skal vi få et glimt inn i essensen av islam, må vi selvsagt ikke bare se på empirien, det vil bli for smaløyd eller blåøyd, alt ettersom, nei, vi må gå til kildene, til det som Allah og profeten sier og forbyr og påbyr, det forplikter nemlig alle muslimer, som står i et direkte kontraktsforhold til Allah og profeten, og – som nå alle vet – avtaler eller kontrakter skal holdes, skal man være et godt menneske, som er det muslimer er fremfol alle andre mennesker, i deres egne øyne, fordi det er det Allah i essens sier og befaler at de er og skal være. Følgelig vil alle muslimer forsøke å bli bedre muslimer enn alle andre muslimer og det er derfor de kjemper mot hverandre og glemmer at de heller bør føre jihad mot de vantro ikkemuslimene. Men dett er bare foreløpig, det ligger i sakens natur.

Vikøren ser ikke skogen for bare trær.

Essensen i islam er derfor ikke at den er ikke er statisk i praksis, bare i teorien og dette kommer av at alle muslimer forsøker å bli bedre muslimer og spesielt bedre enn alle andre muslimer. Derfor slåss de nå innbyrdes. For det er viktigere å bli en bedre muslim enn å være en muslim som underlegger seg de vantro, som skal i ilden uansett.  Så de kan vente til det er deres tur. Påbudet om å føre krig mot den sår jo ved lag og ingenting kan endre på dette, det er en del av islams natur, nei, unnskyld: Essens.

Det er slik fordi Allah påbyr det. Ikke Gud.

At islam ligger i strid med seg selv er ikke nytt. Allerede ved at Allah abrogerer visse vers til fordel for andre vers i Koranen er et tydelig uttrykk for islams kontinuerlige  og helt nødvendige  selvdestrueringsprosess. Mekkasurene står kontræt på Medina-surene.

Mehdi Mozzaffari skriver:

"det er praktisk talt umulig å identifisere islams "virkelige" budskap. Verden står ovenfor ulike manifestasjoner av islam......og vi får en miliard DESORIENTERTE og forvirrede personer."

"Alle er overbevist om at deres egen versjon og deres forståelse av islam utgjør den eneste sannhet".

Videre: "Mens islam er et generelt og tvetydig fenomen som er vanskelig å gripe, utgjør islamismen som ideologi likevel en sammenhengende, spesifikk og identifiserbar  konstruksjon."

"Islamistene plukker selektivt opp elementer fra islam og gjør dem til et IDEOLOGISK PÅBUD."

"Islamisme oppfyller samtlige krav til en ideologi, men den går ut over de rent ideologiske dimensjonene og sakraliserer selve ideologiens innerste vesen".

Dvs den henter sin inspirasjon fra en dobbelt kilde: ideologi og religion.

"Pga denne doble karakteren blir handlinger utført av islamister oppfattet av dem som religiøs plikt. Der en nazist er ansvarlig for sin Fuhrer, er en islamist ansvarlig ovenfor sin leder og ovenfor Allah".

Men hva med Vesten? Hva er Vestens essens?

Sette fra muslimers side vil man heller legge vekt på at Vesten mangler substans, dvs at den ikke har livets rett fordi den ikke har en overordnet og helhetlig filosofi om krig som fundament og trosgrunnlag.

Men har Mozzafari (muslim eller ex-muslim?) grepet islams essens?

Nei, det har han ikke. Også han lar seg forblinde av Allah. 
 
Men hva med Vesten? Hva er Vestens essens?

Sett fra muslimers side vil man heller legge vekt på at Vesten mangler substans, dvs at den ikke har livets rett fordi den ikke har en overordnet og helhetlig filosofi om krig som fundament og trosgrunnlag.



Se her

Er det noe feil med oss?

Likestillingsprinsippet står sterkt i Norge, ja, kanskje så sterkt at det kan gå ut over likestillingen og - mot alle gode intensjoner - få oss inn i en innstilling som motarbeider denne likestillingen.


Ta f eks Ullevål sykehus som ingen har noe vondt å si om, for her har ledelsen gått inn for å gi muslimske pasienter tilbud om imamer som skal drive som "sykehusprester", dvs sjelesørgere.

Man kan lure på om det er psykologer - som ikke tror på sjelen - som ligger bak, men mer sannsynlig er det at det er en blandingsgruppe av ateister, liberale kristne, politisk korrekte ateister, sosialister og borgerelige som vil være først ute med å være snillest, ved å likestille prester med imamer, som i de to ulike religionene har to vidt forskjellige for ikke å si kontrære oppgaver og begrunnelser.

At vi her på Nei til islam kan være så slemme og hjerteløse at vi omtaler dette i lett kritiske ordelag?


Vel, det er ikke bare vi, men også muslimer som har sett med forundring på dette, bl a Walid al-Kubaisi som sammen med to andre har skrevet en kronikk i VG den 15. mai.


De skriver:


Initiativet vitner om manglende kulturell forståelse og liten kunnskap om islam; kirkens prester har en tradisjonell og offisiell funksjon innenfor sjelesorg, innen islam finnes det ingen sånn tradisjon ... andre oppkonstruerte islamske institusjonelle roller er imamer ansatt i kriminalomsorgen eller som feltimamer i Forsvaret. Dette er en misforstått form for multikulturalisme ... på UiO blir det organisert felles bønn og på Høgskolen ... har felles "stillerom" blitt overtatt av Islam Nets medlemmer og gjort kjønnsegregrerte.

Kommentar:


Vi er selvsagt enige med Kubaisi,Tina Shagufta Kornmo og Sylo Taraku - som er Kubaisis medskribenter - i dette. Vi tenker logisk eller matematisk likestilling uten forståelse for den enkelte islamske gudstroende, som til enhver tid vil føle seg krenket ved til stadighet fra snillistiske og blåøyde nordmenn å bli minnet om at kristne og muslimer jo tror på samme gud og at de derfor har samme behov overfor gud og relasjon til gud.


For det har man ikke, og følgende viktige punkt unnlater Kubaisi og de andre å analyser eller nevne: 

I islam har man ikke noe som tilsvarer den kristne prestens rolle som offerprest. Man kan si at kristentroens tro på et blodig offer (en gang for alle) overfor gud nærmest er å betrakte som en fornærmelse overfor Allah og et yttrykk for den mest iherdige vantro, en tro som i alle tilfeller og automatisk medfører evig pine i det allahianske helvete. 


I islam fins der ingen mellommann eller "megler" - verken presten eller Jesus selv - mellom Allah og den enkelte allahtroende. Forholdet er direkte og den enkelte står derfor frem med alle sine synder "ansikt til ansikt" overfor Allah - i prinsippet uten mulighet for å be om hjelp eller forståelse ved å kunne vise til en annens større offer.


Det hjelper derfor ikke i særlig grad å drive sjelesorg overfor en muslim, en "sorg" som på ekspertvis bedre skal kunne hjelpe den allahtroende til å møte sin guddom på dødens og dommens dag. En slik tjenste er derfor totalt overflødig og kanskje til og med altså krenkende innen islam og for muslimer, feiltaktig sett som "angrende syndere".


Vi gjør derfor muslimer som skal dø på sykehusene en bjørnetjenste hvis vi tror at vi selv kan være med å hjelpe på denne spesifikke måten. 


Har man i det hele tatt konferert med muslimske lærde om dette på forhånd, eller er alt avgjort flytende på en god nykke og betinget av en underliggende og ubevisst og ubehandlet nordisk-snillistisk islamofobi?


Vel, hvis det er akseptert fra høyeste hold innen islam, så skulle vel alt være i orden. Men hvis man fikk "avslag" burde vel også dette være i orden.


Vi får håpe på det siste. Og dertil tro og håpe at vi for fremtiden skal slippe å bli "belært" av muslimer om deres egen tro fordi vi ikke selv har giddet eller orket å sette oss inn i hva muslimene egentlig og virkelig tror på, til forskjell fra oss, enten vi er ateister, kristne eller vanlige humaniseter og sosialister, fra borgerlig fløy langt ute i det blå på den enes siden til utover mot stadig mørkere rødt på den andre siden ...

Ja, vi kan også godt ta med en oppfordring til folk som steller med slike ting:

Sett dere inn i hva kristentroen er og hva den innebærer før dere forsøker å dytte fordommer og kunnskapsløshet om egne røtter over på muslimene.

Det kan nemlig komme godt med ved den fremtidige praktisering av likestilling her i landet ... 

Tillegg lagt inn 20. mai:

"Motgift" anmeldes i Klassekampens Bokmagasinet og her kan vi lese om at Gravferdskommisjonen i Olso fikk informasjon om at muslimer måtte hakke hull i isen i en bekk i ytterkanten av en kirkegård, for å få vann til den rituelle vasken i forkant av begravelsenbønnen. 

På eget initiativ satte etaten opp et tak og sikret tilgangen til vann. "Ser vi på de særretter som faktisk er gitt muslimer i Norge, er det påfallende at de i liten grad er basert på krav fra muslimske interesseorganisasjoner, men er innvilget etter initiativ fra offentlig samfunnsinstitusjoner" skriver Cora Alexandra Døving.  


Kommentar: 

Er det dette vi trenger motgift mot, - altså at Norge tar initiativ til å styrke islams sak i landet?

Helt sikkert ikke, i Døvings øyne, vil vi tro.

Spørsmålet er da hvorfor hun nevner dette i en bok som skal være en motvekt mot islamkritikk.

Mulig svar: Antakelig er hun redd for og frykter at eksempelet skal føre til mer islamkritikk.


Parodien kan ikke bli mer intrikat. Dette er gravalvorlig humor. Staten Norge driver omvendt islamkritikk og dette er farlig fordi det kan stimulere islamkrtikere til å f eks å le og more seg på statens bekostning.


Snakk om islamofobi: Døving er så redd for at noen skal krenke islam og muslimer at hun trekker frem et eksempel som i praksis kanskje aldri burde ha funnet sted, nettopp fordi det kan trigge islamofobi?


Vi er noen selsomme noen, vi nordmenn ...

Akademisk knefall som profesjon

Hva gjør islam med ditt sinn og dine tanker?

Hva gjør islam med ditt hjerte, i ditt hjerte?

Hvordan former islam deg som menneske?

Hvordan former islam din hverdag som individ og person?

Hvilke livssyn og syn på mennesket – både muslimer og ikke-muslimer - blir du integrert i i og med islam?

Hvilke universelle og objektive verdier internaliseres i deg i den muslimske kultur og tankegang?

Hvilken virkelighetsoppfatning danner seg i dine holdningsstrukturer når du er underlagt islam og islam preger ditt liv fra morgen til kveld?

Hvilke forhold betinger dine reaksjoner overfor mennesker som ikke deler den muslimske oppfatning av hvem gud er og hva han forordner, påbyr og forbyr?

Hva betyr den islamske lære for dine handlinger og ditt handlingsmønster overfor andre mennesker, både innenfor  en typisk islamsk tradisjon, (både innenfor en flertallspopulasjon av muslimer og utenfor i en minoritetstradisjon der andre religioner og livssyn dominerer)?

Hvordan plasserer islam deg i forhold til grunnleggende eksistensielle og metafysiske rammer i forhold til frelse, forsoning, forløsning, og til selve livets kilde og grunnvoll ”Gud”?

I hvilken grad vil frykt i sin alminnelighet være en grunnvariabel i ditt liv som muslim?

I hvilken grad begrenser islam din frihet til å tenke selvstendig og kreativt?

Alle disse spørsmålene innebærer nå en viss fare ved bare å stille og det kan blir farligere og farligere å stille dem fremover, ja, tenk det.

 Og en av grunnnene til dette er at visse akademikere nå arbeider for å gi et spesielt vern til muslimer her i landet, et vern som skal beskytte muslimene mot kritikk. Muslimene trenger spesialbeskyttelse, med andre ord, og dette må igjen bety at disse akademikere betrakter muslimer både som enkeltpersoner og som gruppe som så spesielt svake at de har rett på slike privilegier, et vern og en fordel ingen andre har i dette samfunnet. 


Det har seg nemlig slik at hvis du er født som muslim og altså ikke kan noe for at du er muslim, så skal det bli like fascistisk å kritisere islam - og altså deg som muslim - som det er fascistisk å kritisere noen for å tilhøre en rase, som man er født inn i og som man ikke kan noe for at man da automatisk tilhører.

Logikken er:


Du skal altså betraktes som svakere enn oss andre og mer beskyttelsesverdig bare fordi du er muslim.
Hvis ikke, blir "vi" fascister og må ta konsekvensen av å bli ekskludert både fra det gode selskap og fra selve etablissementet.


Paradokset som nå ingen "på den riktige siden av moralen" vil vite av og innse og ta inn over seg, blir jo da dette at "vi" ser på oss selv som overmennesker - og dermed som vaskekte fascister - i forhold til islam og muslimer, noe de fleste av oss vil betakke oss for. Så ... hvor blir det da av Kokkvolds oppfordring om at "religiøse skal gjennomkrenkes" i et fritt og åpent demokrati?

(Og: Kan Kokkvold da betraktes som fascist eller fascistoid? Og er ikke en slik konklusjon bare konsistent med den grunnholdning som kommer til uttrykk for i omtalte kronikk som vi nå kommenterer nedenfor?)

Tuller du? vil du si. - Ingen ved sine fulle fem kan få seg til å se noe farlig i å stille slike spørsmål som vi her stilte i innledningen. For det er jo spørsmål enhver bør stille seg og tenke over og fundere på, dvs enhver som ikke er muslim, - i hvert fall.

Sier du, ja. Og det var akkurat det jeg trodde også, nemlig at slike spørsmål bør stilles, fordi de er spørsmål som vil besvare et naturlig behov for å vite og vite med noenlunde sikkerhet, basert på den ide at vi med vår fornuft faktisk kan unngå en rekke fallgruver og bommert her i livet, og at spørsmål faktisk er en vesentlig del av dette å kunne føre et verdig liv. Vi må stille spørsmål for å kunne ta riktige og rasjonelle valg, slik at vi ikke skader oss selv og våre medmennesker. Det er jo derfor vi søker opplysning og derfor vi har skoler og universiteter: Vi vet at vi trenger kunnskap, og stadig mer av den, nå i vår postmoderne akk så sammensatte og angstskapende verden.

Spørsmålene og svarene på dem er av vesentlig betydning for oss alle, både muslim som ikke-muslim. De vil kunne gi oss et kompass og noen grunnforestillinger om virkeligheten og de krefter som utfordrer og former oss i tiden. De vil kunne geide oss til en bredere forståelse av hva sannhet er og hvilke grunnverdier vi har eller ikke har og ikke minst til en bedre forståelse av hvem vi selv er, og hvilke livssyn som har formet oss og som vi faktisk bygger på, bevisst eller ubevisst.

 

Men hva hvis lærere og andre akademikere, fagforeningsfolk, prester, private næringsdrivende, journalister, næringslivsledere og forskere mener at de spørsmålene som blir stilt ovenfor er irrelevante, bakstreverske og bent frem fascistiske eller rasistiske, eller begge deler?

Ja, hva da?

Vel, da vil det ikke bli forsket mye på disse spørsmålene av forskere eller andre nyfikne på disse problemstillingene. Det kan blir farlig for noen hvis noen skulle reise behov for det. For disse noen kan ha en farlig agenda, et vikarierende motiv og sublime behov for å manipulere med tanke på å kunne utøve skadelig innflytelse på folk, særlig unge mennesker. 

De kan med andre ord mistenkes for å ville gjøre noen vondt og sette land og folk i forlegenhet og vanry.

For det er dette visse forskersinn nå frykter og vil gjøre noe med og vi kan nå konstatere dette svart på hvitt, om enn kledt i akademisk tåkeprat og antydninger, prat som like fullt vil ha innflytelse på hvordan vi til sist skal stille oss til islam og egne politikere og kulturleverandører her i landet.

Det ser ikke lyst ut for den frie tanke og det frie ord og den frie forskning. Folk som stiller dype , klare og erkjennelseshungrige spørsmål om islam skal marginaliseres og passifiseres.

For ellers blir det for farlig for oss, tenkes det i akademias og andre steders, i alt sitt hovmod.

Dukumentasjon som taler for seg selv:

”Man legger merke til hvordan … Anders Behring Breivik og Peder Are Nøstvold Jensen er særdeles provoserte over at de karakteriseres som rasister og fascister, selv om det altså er solide holdningspunkter for at det er nettopp det de er”.

SIAN, NDL … er aktører som meget bevisst distanserer seg fra anklager om rasisme. Argumentet er at religion i motsetning til hudfarge er noe valgt, ikke medfødt, og at det derfor ikke handler om rasisme å ekskludere med utgangspunkt i islam. Hvorvidt en velger å bli født inn i en muslimsk familie eller bærer et muslimsk navn diskuteres ikke, ei heller at rasismebegrepet som her benyttes, konnoterer den biologiske rasehierarkiseringen”.

”At kultur og religion virker på samme måte som rase når det danner grunnlaget i forestillinger om radikal uforenlighet, har vært utgangspunktet i internasjonal forskning på rasisme fra 1980-tallet … ”

”Å erkjenne alvoret i den nye høyreekstremismen, må ikke gå på bekostning av å synliggjøre den tilliten de aller fleste har til det som binder oss sammen, på tvers av religion, livssyn og politiske anskuelser … ”.

Forskningen bør dreies mot spørsmål som ”Hvorfor har islamofobiens fremgang i flere europeiske land i vår tid?”.

” … terror angivelig utført i ”islams navn” er en åpenbar forklaringsfaktor. Forskning på samfunnsstrukturer bør derfor inngå i ”motgiften” (selv om  sosioøkonomiske variabler alene ikke kan forklare islamofobiens framgang”.

”Vi etterlyser retoriske analyser av den nye høyreekstremismen og hvordan dette tankegodset legitimerer sine holdninger som i å ”bevare våre frihetsverdier, ”vestlig sivilisasjon” som ledd i et forsvar av å beskytte ”majoritetens truede identitet””.

(Sitatene er henter fra en kronikk i Dagbladet den 15. mai 2012 og er undertegnet Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving).

Kommentar:

Spørsmålene vi stilte innledningsvis blir tydelig oppfattet som irrelevante, i beste fall, i verste fall som mistenkelige, truende og direkte umoralske. I hvert fall ikke korrekte. De har ikke noe i ”vitenskap” og forskning å gjøre, tydeligvis. De er heller et hår i suppa, et hår som kan hindre skapelsen av det nye mennesket, det nye store vi, om man vil, det mennesket som først er fullkomment når det livssyn vinner total makt over mennesket, som disse øsnker og ivrer for, nemlig ateismen, hamanismen og sosialismen.

Og dit skal man nå med mer forskning, en forskning som nå ikke først og fremst søker universalitet, men en forskning som bevisst skal brukes instrumentelt for å fremme disse akademikernes prefererte  ideologi, primært for deres egen subjektive tilfredsstillelses skyld, vil vi tro.

Kronikkforfatterne er mer interessert i å styre forskningen inn i et spesifikt politisk premissleie enn å åpne for en breiere og mer metafysisk, rasjonell og personlig tilnærming til hele problematikken. 

De forutsetter og ser kun ett fiendebilde og fienden befinner seg innefor den tradisjon de selv er et produkt av, nemlig den judeo-kristne kultur, som igjen er selve det grunnlag sosialismen, ateismen og humansimen springer ut av.

Det disse menneskene mest av alt er interessert i , er å sage av den grenen de selv sitter på, i det håp at flest mulig som sitter på denne grenen sammen med dem skal falle ned å brekke nakken, mens de selv i sine egne storhetstanker om seg selv vil havne mykt øverst og skadefritt  i den likhaugen som da ligger ved treets rot.

Konklusjon:

De ser ikke sine egne fascistoide trekk, disse kronikkforfatterne. De ser ikke sin totalitære lengsel. De ser ikke sin grunnleggende fobi for islam og muslimer. De ser ikke sin fobi for sitt grunnlag og ankerfeste i den judeo- kristne tradisjon og kultur. De evner ikke å oppfatte sin egen dobbel-fobi.

De aner ingenting om hvor farlige de tendensene de lar seg fange inn i kan bli, ikke bare for dem selv privat, men også for den kollektive utviklingen vi nå vil få fremover. 

De serviliserer seg for en totalitær og totaliserende religion med en ”gud” som ikke makter å tilby radikal frelse, forsoning og forløsning for det enkelte menneske. 

De vet ikke hvem Allah er, at ”han” ikke er hellig, eller hvem profeten er, og hvilken reell innflytelse  Koranen har i formingen av personligheter og livsvilkår.

De er for å si det kort:

Blinde, men ennå ikke brakt til taushet av den tro de nå implisitt forsvarer  ved å undergrave de vestlige idealer som er selve forutsetning for vår frihet og vår opplysning, og selve den sannhet som setter virkelig fri. 

Men sist, men her ikke minst, "glemmer" kronikkforfatterne i sin overlegenhetsfølelse og nedlatenhet å stille det viktigste spørsmålet muslimene selv vil spørre: 

Hvorfor tror dere at vi er så svake at vi trenger særbehandling?

Er det sant at vi er så svake at vi ikke kan forsvare oss i debattene og i hverdagslivet?

Hvem og hva gir dere en rett til å definere oss som mer pleie- og omsorgstrengede enn andre som er født inn i en tadisjon eller tro, slik dere forutsetter at vi trenger?

Ser dere ikke at grunnen til at dere mener at vi trenger privilegier nettopp impliserer at dere ser på vår religion og vår måte å leve på som mindrevedig deres egen og andres religion, eller mangel på religion og måte å leve på ?


Vi tror ikke at Bangstad og Døving er i stand til å fatte dybdene i slike spørsmål. Og derfor kan vi ikke uttrykke noen spesiell optimisme her, angående alt dette.

Hva ville et menneske som var født inn i en kommunistisk famlie ha sagt og følt hvis noen kom og sa at de måtte skjermes for kritikk nettopp av den grunn at de var "født sånn"?

Hvordan ville en ateist ha reagert hvis noen kom og ville gi ham et spesielt vern mot en kritikk som potensielt var krenkende?


En kristen vil i hvert fall føle seg krenket over at noen kom og ville forsvare ham og bevare ham fra motargeumenter bare fordi han var født inn i sin tro ... hvorfor skulle da ikke en muslim også kunne føle seg krenket overfor disse fascistoidene som nå krever munnkurv for islamkritikere?

Om fascistoidene som kommer  her



 

Allah, Gud og Utvik

Ateismen - og drømmeren Utvik

Professor B. o. Utvik ble intervjuet i Urix om ”det siste” fra Egypt den 16. mai.

Vi fikk se en noe alvorlig og kanskje litt urolig Utvik denne gang. Men han var sikker i sin sak: Det muslimske brorskapet i Egypt er på riktig kurs, til tross for skjerpet språkbruk, dvs mot moderne tilstander og demokrati, nærmest som hos oss.

Programleder Anette Groth spør Utvik noe vantro om Brorskapet virkelig nå mener hva de sier …

Det var som om Utvik ikke turte å si noe annet enn han har sagt fra før, nemlig at vi ikke skal ha noe å frykte fra brorskapet, men samtidig som han nå skjelver litt i grunnvollene, men uten å være i stand til å innrømme og erkjenne virkeligheten på bakken, dvs funksjonen av islam og Allah.

Når Muhammed Morsi , SOM NÅ KAN VINNE VALGET, roper ut til folkemassene:

KORANEN ER VÅR GRUNNLOV

PROFETEN ER VÅR LEDER

JIHAD ER VÅR VEI

OG DØDEN VÅR ER VEIEN FREM …

er det tydelig at Utvik får problemer med å tro sine egne ører; han må derfor forsikre både seg selv og alle andre om at dette bare er valgkampsretorikk og ikke stort mer. Han har jo – i motsetning til Valid Kubaisi m fl - flere ganger forsikret den norske befolkning om at brorskapet  nesten er helt ufarlig. Han har forsikret om at brorskapet ikke er ekstremistisk. Han sier at

JIHAD IKKE BETYR NOE ANNET ENN AT MAN VIER SEG TIL EN KAMP FOR GUD

Ja, du leste riktig: … til en kamp for GUD.

Men hvilken Gud, sies det ikke noe om, verken på Urix eller i det Utvik skriver så flittig om, bl a i Klassekampen: Det gjelder tydeligvis mye for Utvik å forsøke å bløffe oss alle med at Allah og Gud er den samme.

En oppfølger om Gud og Allah og hvorfor det er livsfarlig ikke i praksis å se forskjell på Allah og Gud her

Han kan enten mene alt det han skriver og mener som en trøst for folk eller et løfte om at ”alt vil gå seg til til det bedre hvis vi bare ikke tror på Gud”, eller så ønsker han å fortelle sine lesere og lyttere at dette med ”gud” er noe som vi alle må holde ut å leve med til folk blir voksne og vi kan komme i gang for alvor – med voldelig revolusjon ? - med å få et gjennomsyret materialistisk, sekularisert og ateistisk samfunn uten gud overhodet, et samfunn som da nær sagt vil være uten opium, (utenom opium selv), for de store gudløse masser, dvs mennesker som da blir og skal være slik som mennesker skal være, nemlig sosialistiske overmennesker som klarer seg uten krykker og uten Gud.

Men alle fornuftige mennesker skjønner jo at dette bare er utrykk for guttedrømmer drømt på et gutterom under en eller annen form for pubertet og at de som fremdeles går rundt med disse våte drømmene ikke er helt for voksne å regne. De er et utslag av en slags på ubestemt tid forlenget og umoden ungkarsonani og ikke stort mer, hva angår tilfredsstillelse, både for ham selv og for oss andre, i og med at de ikke kan bli positiv produktivitet av slik virksomhet.

Faktum er at han burde ta seg et kurs eller to i Ateisme for dummies for å kunne nærme seg islam og krisen i MØ på en mer adekvat måte, og derfor på en potensielt mer informativ måte.

Vi skal i det følgende gå igjennom en del av det Utvik har skrevet i Klassekampen siden juli i fjor og om mulig for å kunne avdekke hvor det butter og svikter for Utvik og hvorfor hans spådommer dessverre kan komme til å ende på historiens bål som et lærerikt eksempel på hvordan man ikke skal nærme seg og forstå det muslimske fundament og evige og uforanderlige paradigme.

En ganske treffsikker artikkel eller ”spådom” om Brorskapet og forskjellen og det tragiske ikke å skjelne mellom Gud og Allah her

Bjørn Olav Utvik definerer islamisme slik: ” … en ideologisk retning som framhever at religionen islam ikke bare berører den enkeltes trosforhold, men inneholder gudegitte retningslinjer som bør styre også samfunnsmessige, juridiske og politiske forhold i muslimske samfunn”.

(Tatt fra en anmeldelse av Utviks bok Islamismen i Klassekampen 5. mai 2011 hvor det også heter at det store flertallet av islamister  i dag ikke ser noen motsetning mellom islam og demokrati. Men hvis Gud har gitt disse lovene, hvilket rom er det da egentlig for demokrati? spør anmelderen Tore Lund fortvilet eller forundret! Islam er ikke noen privatsak, fordi Guds vilje angår ikke bare det enkelte menneske, men hele samfunnets styre og innretning … den lutherske toregimentslære er nok ikke aktuell i denne sammenhengen, mener anmelderen, tydelig i vet-ikke-hva-jeg-skal-tro modus).

Kommentar: 

Helt enig med anmelderen om at to-regimentslæren ikke gjelder og aldri kan bli gjeldene i noen vesentlig grad i islam.

Klassekampen 16. februar 2011:

”De revoltene som nå ruller over Midtøsten er ikke islamistiske oppstander”.

”Islamistene har ikke vært så usynlige (er dette trykkfeil, skal det står synlige?)  som  noen vil ha det til. Hvis man forventer menn med lange skjegg, kvinner i niqab, krav om innføring av sharia-lover og høylydte rop om at Gud er stor og at islam er løsningen, så har ikke den egyptiske revolusjonen slik den har rullet over tv-skjermene harr mye å by på”

”Det muslimske brorskap … har i mange år hatt et program for politisk reform som er identiske med de kravene folkeoppstanden har stilt: oppheve unntakstilstanden, frihet til å danne partier og organisasjoner , frie valg av president og ikke minst av av et parlament med virkelig makt. Derfor har de ikke skilt seg vesentlig ut … ”

”Store deler av folkeopinionen er også etter alt å dømme mer religiøst og sosialt konservativ enn grupper som Det muslimske brorskap”

”Vi må støtte ikke bare grupper vi er enige med, men hele folkets rett til å uttrykke sine preferanser … ” ”programmet (brorskapet) har produsert de siste årene har ikke innføring av sharia vært en sentral politisk kampsak … men av kamp for økonomisk utvikling, nasjonal uavhengighet, mot korrupsjon … sharia må gjennomføres gjennom avstemninger i et folkevalgt parlament.”

”En rekke dabattanter mener at dette ikke er hva Brorskapet egentlig står for og at har de en gang ment det (en mening som altså motsier det de egentlig sier de mener nå) vil de alltid mene i sitt hjerte, uansett hva de sier … hvis folkeopinionen i Vesten skal forstå islamismen blir åra fremover alt for viktig til at vi har råd til den slags irrasjonelle analyser”. Utvik trøster med at ”I studiet av sosiale, religiøse og politiske bevegelser er et sentralt spørsmål å forstå hvordan de utvikler seg over tid påvirket av samfunnsutviklingen”. Når slike muligheter defineres bort, kan brorskapet nemlig helt feilaktig anses som uforanderlig, advarer Utvik.

Kommentar:

Her viser Utvik hvor grundig og bastant formet han er av vestlig snillisme og naivisme og at denne tvinger ham til å få blå øyne når han analyserer islam og muslimer av i dag, i den situasjon de befinner seg i i Egypt. 

Han får seg ikke til å se muslimene og islam på deres egne premisser og ut fra sin egen, helt spesifikke gudsforståelse, og dermed menneskesyn og virkelighetsoppfatning, særegne paradigmer som  alltid vil være på kollisjonskurs med og kontrær til (den ene, sanne, levende) Gud og det menneskesyn denne Gud - og ikke Allah - gir slik han blir oppfattet i den judeo-kristne verden.

Klassekampen 24. mars 2011:

”Også de islamistiske organisasjoner som er i opposisjon mot autoritære regimer i den arabiske verden, fremstår i dag uten den enkle tro på at det finnes en islamsk oppskrift som løser alle problemer … og dette bar som en marja’iyya, en referanse for lovgiveren, og ikke som et sett av detaljerte regler … de går inn for pluralisme …  vi har ikke alle svarene … det blir mer og mer meningsløst å snakke om islamisme … dette er noe kvalitativt nytt … for hvis aktivistene kan gå fra en snever til en mer åpen forståelse for hva det vil si å følge islam i sosiale og politiske spørsmål uten å oppleve konflikt med de grunnholdningene som i første omgang gjorde dem til islamister, så viser endringene det potensiale for utvikling som islamismen rommer … ”.

Kommentar: 

Islamismen rommer et utviklingpotensiale, ja, et utviklingspotensial som nødvendigvis må innebære en avviklingsprosess med hensyn til relasjonen til Vesten. At ikke Utvik tør å se dette er ufattelig. 

Grunnen kan være at han ikke kjenner den kristne Gud, men tvert imot kjenner ateismen så godt at denne i seg selv blokkerer for den dypere forståelse for hva det her dreier seg om. 

Allah er statisk, Gud er ikke. Allah er ikke hellig, men det er Gud. Gud er forutsigbar og lar sin essens eller karakter krenke av synd. Ikke slik for Allah, som er en fjern monark som gir blaffen, og som i sin essens er vilkårlig og uforutsigbare. 

Allah proklamerer sin absolutte  vilje. Gud er absolutt kjærlighet.

Bare for å ha nevnt noe.  

Klassekampen 10. mars 2012:

Professor Nafaa hevder at Egypt ”er inne i en viktig fase i dragkampen mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære krefter. ” Det er genuin frykt for at islamistene i landet skal utforme den nye grunnloven, siden det ikke ligger noen restriksjoner på hvordan grunnlovskommisjonen skal velges …  brorskapet mener at 40 procent av grunnlovskommisjonen skal være valgte parlamentsmedlemmer .. liberale ber om maksimalt 25% … ” ( Amal A. Wahab i Kiaro for Kk).

Klassekampen 3. november 2011:

”Islamistbevegelsen har de siste tiåra beveget seg langt i retning av et positivt syn på kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Samtidig som de holder fast ved en tradisjonell forståelse av islamsk familieideologi som bl a innebærer at mannen anses som overhode i familien”.

Kommentar: 

Nettopp. Utvik underslår eller undervurderer dette aspektet. Han nevner ikke Kairoerklæringen som er et muslimsk obligatorisk alternativ til FN’s menneskeretterklæring og noe total forskjellig fra den. Den erklærer ulikhet for og mellom mennesker som GUDEGITT OG ABSOLUTT EN GANG FOR ALLE grunnleggende, mens FN erklæringer bygger på at alle er født med like og uavhendelige rettigheter.

Ikke småtterier.

Klassekampen 8. desember 2011:

”Den egyptiske revolusjonen ble kjennetegnet ved sin landsomfattende karakter … dette hadde ikke vært mulig uten Brorskapet som var den eneste opposisjonsgruppa med et effektivt … organisasjonsapparat … dersom overgangen til et demokratisk system skal kunne foregå uten for store rystelser, forutsetter det at de viktigste aktørene er villig til å tape valg! … det som i dag truer en demokratisk utvikling i et land som Egypt er ikke minst at enkelte politiske og samfunnsmessige kretser har regnet med å komme i mindretall ved frie valg nå og derfor febrilsk har forsøkt å utsette valgene … har bidratt til å forlenge den periode de militære vil sitte med den politiske makta i landet.”

Klassekampen 12. mai 2011:

”En grunntanke i islamismen er at mennesket skal underkaste seg Guds vilje også når det gjelder samfunnsliv og politisk styring. Men siden han ikke er direkte  til stede og heller ikke etter Profetens tid kommuniserer direkte med noe menneske, må det altså være mennesker som så å si iverksetter Guds styre på jorda. Spørsmålet er hvem og hvordan de skal velges ut? … For al-Qida fortoner dette seg som et ikke-spørsmål … de ser for seg at den som gjennom sitt eksempel og sin karisma seirer har folket plikt til å adlyde … men det fins nå ingen bevegelse av betydning som ser for seg et rent styre av geistlige … men at de skal overvåke parlamentet slik at disse ikke trår feil i forhold til islams bud … brorskapet har hatt ideer om et slikt råd, men ser ut til å ha forlatt tanken i det program de legger frem for sitt nydannede politiske parti”.

Klassekampen 21. juli 2011

” … mange er skeptiske til militærets rolle … likevel er det en annen bekymring …  islamistene kan komme til å dominere … da ringer alarmbjellene”.

”Tanken om et sett med rettigheter alle mennesker bør ha er god, men er disse rettigheter noe mer enn noe en gruppe mennesker som har makt til det beslutter?

Han siterer Den amerikanske uavhengighetserklæringen: We hold these truths to be self-evident, that all men are created eqyal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the persuit of Happiness.

” … Dagens sekularister (merk: han skriver ikke ateister, vår kommentar) vil enten avvise tanken om en skaper helt, eller i det minste mene at lovverket ikke kan bygge på henvisninger til guddommelige bud. Like fullt behandles menneskerettighetene … som noe som står over og utenfor sfæren der folkevalgte forsamlinger legitimt kan fatte beslutninger. 

Slik sett er disse rettighetene altså menneskeprodukter som har blitt løftet opp til å få en overmenneskelig status, slik vi som ikke tror gjerne oppfatter det andre ser som guddommelig bud. Derfor er det ikke uten ironi dersom krefter i og utenfor Midtøsten med henvisning til menneskerettighetene vil forsøke å frata de nyfødte demokratiene … til å vedta shariabaserte lover”.  ”Menneskerettighetene er vel verdt å slåss for, men dersom man vil slåss for dem med andre midler enn overbevisning, risikerer man at både Gud og teokratiet henger med på lasset”.

Kommentar:

Den amerikanske grunnloven forutsetter at alle er skapt – og født - like og at de følgelig kan vise til  en gang for alle for alle kristne gudegitte, ufravikelige eller uavvendelige rettigheter.

Rettighetene oppfattes dessuten som selvinnlysende og blant disse er retten til liv, frihet og søken etter lykke. Det er for å beskytte og skjøtte om disse rettighetene at det opprettes og etableres myndigheter som kan forsvare disse rettighetene.

 Amerikansk lov bygger på juridiske grunnsetninger  som relaterer seg til loven som et konsept i seg selv, og derfor ikke menneskeskapt.

Det mest anerkjente juridiske prinsipp i juridisk filosofi kalles Den naturlige lov. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter. De gamle grekerne og romerne  mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. 

Ikke slik i islam.

Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. 

Ikke slik i islam. 

Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. 

Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft.  

Ndg fornuften, så tapte den i islam og er ennå ikke fullt ut gjenoppdaget.

I motsetning til den naturlige loven opererer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes - ikke av en Skaper - , men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet.

Dette må for all del unngås innen det islamistiske paradigme, men jeg er ikke helt sikker på om Utvik har skjønt dette til fulle. Det virker som om at han i visse relasjoner kan se sharialovene som lover som kan vedtas av folk ved valg, men slik er det jo ikke. Det er sharia som velger ut menneskene og "husker" for mennesket, ikke menneskene som velger å huske seg frem til sharia.

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige.

Dette er et viktig punkt som Utvik synes helt fremmed for.

Peter Kreeft sier:

” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstå for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

Kreeft skriver som om han har spesielt Utvik i tankene. Det er avslørende.

Konseptet Den naturilige lov forutsetter at det finnes universell enighet om at visse handlinger er umoralske og at de derfor burde være ulovlige. 

Dette er et førsteprinsipp i juridisk tenkning som alle sivilisasjonsfremmende lover burde bygge på idet de fremmer den overbevisning at Skaperen utstyrte menneskeheten eller menneskenaturen – til forskjell fra dyre-naturen -  med visse umistelige verdier eller rettigheter.

De umistelige rettighetene bygger i sin tur ikke på tidsavhengige og vilkårlige lover og regler, men bærer vitneprov om Skaperens moralske karakter - og er dessuten selvinnlysende sannheter.

(Grunnlovsfedrene forsto at førsteprinsippene sikret liv, frihet og rettferdighet og at de måtte forankres i et transcendent, absolutt og personlig Vesen. 

Selvstendighetserklæringen snakker da også om at myndighetene skal sikre menneskerettighetene, ikke skape dem, ved å vedta nye. 

Det som skjer i dag er at såkalte frihetserklæringer eller nye lover (positive lover) baseres på naturalisme, makroevolusjon og relative menneskerettigheter. Vi risikerer derfor å underminere menneskeverdet og troen på at alle mennesker er skapt like. 

Positiv lov skiller jussen fra grunnleggende moralske standarder ved å fornekte kategorier som må gjelde for alle tider, steder og personer.

Det er f eks nå opp til domstolene å definere hva som menes med en person og hvis og når en person har rettsbeskyttelse. 

Lov og moral er blitt autonome og situasjonsbetingede. I tråd med dette besluttet Høyesterett i USA  i den såkalte Roe v. Wade – saken at abort er lovlig ”on demand”. Konsekvensene er en devaluering av livet, noe som forsterkes ved dommen i saken til Infant Doe i 1982 hvoretter barn med genetiske feil kan miste retten til eget liv.

Det er i denne gata Utvik tenker implisitt. Ikke rart at han ikke forstår Allah eller at kristendommen er inkompatibel med Allah og profeten.

Klassekampen 25. august 2011:

Jihadistene … utgjør et svært lite mindretall … å beskrive dem som terrorister, er som å kalle europeiske sosialister på syttitallet terrorister … der hvor den muslimske befolkning har fått sitt land okkupert av en ikke-muslimsk makt, vil man gjerne omtale motstandskampen som en jihad fi sabil Allah, en kamp for Guds sak. … demoniseringen av israelere … er noe som ikke skiller ut islamistene alene … islamismen er en samlebetegnelse som rommer svært ulike ideologiske retninger, liksom sosialismen historisk har gjort i Europa … preges av kamp for demokrati og pragmatisk samarbeidsvilje … å forstå Renessansepartiet og partiet for Frihet og rettferdighet … på linje med de høyreekstreme ideologiene  i Europa som har inspirert Anders Behring Breivik fører galt av sted”.

Kommentar:

Her forsøker Utvik å anklage islamkritikk ”by way of association” med Breivik og sette munnbind på muslimkritiske og sårt tiltrengte religionskritiske røster. Et nesten skittent triks etter vår mening.

Klassekampen 16. februar 2012:

Hamasi Jebali i Tunisia 16. november 2011: ”Brødre, vi er ved et historisk øyeblikk i en ny sivilisasjonssyklus, hvis Gud vil. Vi er i det sjette kalifatet”!

Har islamistene i al-Nadha, som ellers er kjent som forkjempere for demokrati, virkelig en dobbelt agenda, der de egentlig planlegger å innføre islamistisk diktatur nå tiden er moden? spør Utvik.

Hvilken periode i islams historie som presist utgjør idealet, er noe mer uklart, skriver han. Han presiserer at den plikten en kalif har ifølge islam til å rådføre seg med ulama i shura aldri fikk en fast institusjonalisering, slik man så i mange europeiske stater i Middelalderen.

Islamister oppfatter den tidlige islamske historia som en tid da rettferdighet rådet. Ord som kalifat og sharia er derfor nærmest synonyme med rettferdighet. Om det muslimske brorskap og bevegelser som Nahda sine oppfatninger om de tidlige kalifene er korrekt, kan det reises tvil ved. Men skal man finne ut hva de mener, bør man gå til deres praksis, ikke til hvilke islamske honnørord de bruker.

Kommentar:

Her er Utvik på en imperialistisk og nedlatende måte nær ved å delegitimere brorskapet ved å frata dem retten til å definere seg selv for det de sier de er, nemlig i sine grunnvoller muslimsk. 

Brorskapet skal ensidig fremstå i Utviks ateistiske verdensbilde og ut fra hvordan et demokrati skal være ut fra dette.

Han oppnår da å frata dem ansvaret for å få innført et inhumant og dehumaniserende sharialand i Egypt eller forsøke på dette. Han fremstiller brorskapet som akseptabelt og med de beste intensjoner, sett ut fra det vi i Vesten bør kunne tåle og forvente. Slik fremstår brorskapet uten å ville det slik Utvik vil ha dem.

Han skal få problemer når shariadomstoler begynner med steining og å kappe av hendene på tyver, slik Qaradawi ved al Azhar-universitetet i Karo nylig har proklamert vil skje med tiden, om ikke altfor lang tid, hvis han og Allah og profeten får det som han vil.  

Klassekampen 16. juni 2011:


"Et slående trekke ved Milepæler er hvordan Qutb igjen og igjen gjentar at islam kom for å frigjøre mennesket fra et system der noen mennesker har makt over andre. Islams strenge monoteisme understreker at det bare fins en autoritet som menneske skal bøye seg for, Skaperen. Koranen kaller til opprør ... "


"For ham (Qutb) var demokrati like ille som diktatur". "For siden Gud ikke direkte er virksom i verden, så vil det være mennesker som skal ivareta at Guds lover og retningslinjer blir fulgt". "For selv om svært mange troende muslimer synes godt om tanken om at Guds lover skal gjelde, er det stadig færre som aksepterer at en gruppe mennesker har noen forrett til å stå som voktere ... ".


Kommentar:


For Utvik er Qutb altså forsåvidt ute av bildet, men Gud er med på lasset, dvs Allah, ikke den judeokristne Gud som han vil at leseren skal konnotere. 

Utvik ekstrapolerer sin egen ateisme over på islamistene i den tro at dette vil hjelpe, men det viser seg altså at Allah ikke bare er med på lasset, men at Allah i tillegg nå har abrogert Utvik, siden Allah, profeten og Koranen (i en slags triteisme)  er den uforanderlige konstitusjon og høyere rett som objektivt og universelt står over alle menneskelige instanser helt til dommens dag og lenger. 

Utvik trenger ikke å stille det spørsmål han stiller i kronikken: Har vi Gud med på lasset?


Han bør heller komme med følgende påstand: Allah - som ikke kan sies å være kjærlighet - er med på lasset. Men det er  Gud Skaperen - som er kjærlighet - som opprettholder alt.

KONKLUSJON:

Grunnen til at Utvik har feilet eller sviktet i sin behandling eller analyse av islam er at han fremskriver sine egne premisser for hva som vil skje med broderskapet i Egypt og dermed, også landet som sådant, for lang, lang tid fremover.

Feilen eller mangelen ligger i at han ikke forstår at muslimer mener alvor når de forholder seg til Allah og profeten, ikke bare i grupperelasjon seg i mellom, men også i relasjon til alle andre utenforstående, dvs si ikke-muslimer eller mer riktig: 

De vantro, dvs oss - og det betyr mennesker islam påbyr muslimer å forakte og bekjempe inntil all religion er for Allah og profeten og dem alene. 

Han ser med andre ord ingen ontologisk relevans i det islamske gudskonsept fordi han ikke ser det og ikke har forstått det eller hatt et personlig kjennskapsforhold til den kristne, judeokristne Gud. 

Han kan derfor heller ikke se at mennesker tenker grunnleggende ulikt om Gud alt etter hvilke trosbekjennelser det operer og tror ut fra og at dette i seg selv har radikale livskonsekvenser for de ulikt-troendes liv og levned innenfor de sosioøkonomiske strukturer de til enhver tid er bundet til og av.

Shoaibs sentimentalitet (inntil døden)

 At avisen Aftenposten tar inn kronikken nedenfor uten motforestillinger, uten forsøk på kontekstualisering og uten antydning til kritisk tenkning, kan gi mistanke om at avisen bevisst forsøker å villede sine lesere. Eller at den søker nåde for en eller annen samvittighet eller skyldfølelse som ikke er til stede, eller som er til stede som et forsøk på å be om nåde på forskudd, før islam får så stor makt i dette landet.

Avisen inntar dhimmiposisjon uten at den er klar over det.

Det er uhyre svakt. Uhyre selvfornedrende.

…. Kampen for de vanskeligstilte, og en kamp for rettferdighet er noe av det sentrale jeg får i fortellingene om profeten Muhammed  og jeg prøver å la disse historiene bli en inspirasjon for meg selv i mitt eget liv, skriver Shoaib Sultan i en kronikk i Aftenposten for en tid siden.

Muhammed sier om rasisme:: «Hele menneskeheten stammer fra Adam og Eva; ingen araber er bedre enn en ikke-araber. En hvit er heller ikke bedre enn en sort og en sort er heller ikke bedre enn en hvit, unntatt i fromhet og gode handlinger.» Idealer vi fortsatt må si at mange sliter med å leve opp til. Også blant muslimer, sier Sultan og fortsetter:

(Se under om sannsynlig forfalskning av profetens avskjedstale).

- Andre fortellinger om behandlingen han fikk fra befolkningen i Ta’if da han dro dit for å invitere folk til islam, og hans tilgivende holdning til de som angrep ham.

En annen hadith som de fleste muslimer er vokst opp med er om den eldre kvinnen i Mekka som hatet profeten Mohammed, og som kastet søppel på ham hver gang han gikk forbi huset hennes.

Tenk det: Profeten lot henne holde på, og hverken han selv eller noen av følgesvennene angrep henne.

En dag da kvinnen ikke var der for å kaste søppel på ham, ble han bekymret for henne, og dro på besøk og fant da ut at hun var syk. Han pleiet henne og trøstet henne.

… mange muslimer som ikke har lært noe av historiene om profetens storsinn og positive tilnærming til folk som er uenige. … mange muslimer har ikke skjønt essensen her, mener Sultan.

Det finnes også mange på ikke-muslimsk side som først vil gi lange leksjoner om hvor siviliserte de selv er og muslimene ikke er, for i neste øyeblikk å demonstrere sin egne mangel på manerer.

En løsning for slike diskusjoner finnes i Koranen, «for dere er deres levemåte (religion), og for meg er min levemåte (religion)» (109:06). Lærdommen vi må trekke av dette, og av ulike hadither, er at vi må lære oss å leve med uenighet.

5 mars 2012:Ha en velsignet søndag!

Krinikken kan leses her

VELSIGNET SØNDAG!

Jammen sa jeg smør.

Det Aftenposten ikke gjør er å gjengi den sure i Koranen Sultan sikter til. Her den:

1 I undergangen med Abu Lahabs verk, i undergangen med ham!
 2 Hans rikdom og det han har tjent, hjelper ham ikke.
 3 Han skal havne i flammende ild,
 4 mens hans hustru, som bærer brennefang,
 5 har en snor av palmefibre rundt halsen!

Allah og Muhammed dømmer Abu Lhab og hans kone, som var så slem mot profeten, til evig pine i helvete.

Litt av en straff for å ha gjort narr av profeten. Står her straffen i riktig forhold til gjerningen?

Hvis ikke så var både Allah og profeten urettferdig, hvilket motsier alle påstander om det motsatte i Koranen selv.

Jeg vil kalle det en stor unnlatelsessynd av Aftenposten ikke å ta med denne suren som et korrektiv eller et supplement til Sultans nesten ufattelige sentimentalitet. Avisen burde i tillegg ha tatt med følgende hadith, for om mulig å utfylle bildet av den snille og tolerante profeten:

Det kom en yngre kvinne til profeten Muhammed og fortalte at hun hadde begått hor. Hun ba derfor Muhammed om å rense henne.

Det hun egentlig ville var at profeten skulle straffe henne, slik at Allah kunne tilgi henne hennes synd, slik at hun kunne komme til himmelen i det neste liv.

- Gå din vei og kom tilbake når du har født barnet, sa Muhammed.

(Allah er mild og nåderik!)

Da barnet var født, gikk hun tilbake til profeten, slik han hadde bedt henne gjøre.

Hun sa: Her er barnet jeg har født.

Muhammed svarte:
- Gå bort og gi ham melk til han er avvendt!

Da tiden var moden, etter et par års tid, oppsøkte denne kvinnen igjen den ærerike og rettferdige profeten, og med seg hadde hun det velskapte barnet på sin arm. Barnet togg på et lite stykke brød.

- Allah’s apostel, her er barnet som jeg har ammet.

Muhammed tok barnet og ga det til en disippel av seg. Så avsa han dommen.

Barnets mor ble så begravd i en grøft opp til brystene. Mengden av tilskuere rundt steinet henne så til døde.

Kilde: Sahi Muslim Book 017, Number 4205.

Kommer Aftenposten noen gang til å sette på trykke denne hadithen?

Jeg tviler.

Forfalskning og bedrageri? 

Aftenposten bør i alle fall sjekke sine kilder. 

Islam watch skriver:

“All mankind is from Adam and Eve, an Arab has no superiority over a non-Arab nor a non-Arab has any superiority over an Arab; also a white has no superiority over black nor a black has any superiority over white except by piety and good action (good deeds).” (I can't find exact arabic version.)

Like quoting verse 5:32 that says, killing one person is equal to killing entire humanity (silly assertion as it is), this so-called "hadith" is popularly quoted by Muslims in their effort to portray Islam as anti-racist or egalitarian. But when they are asked for reference, i.e. hadith number etc., they cannot produce one. Actually, none of the hadith collections list this alleged saying of Muhammad.

Muhammad’s Farewell Sermon

Prophet Muhammad allegedly uttered those "noble" words in his "Farewell Sermon" during his last Hajj pilgrimage in Mecca in 632 CE. Muhammad's last Hajj pilgrimage, especially the Farewell Sermon, is such a huge event in Islamic history, but this noble passage is event from all Sahih hadith compilations of the Prophet’s life.

..

So, Prophet Muhammad’s famed Farewell Sermon, found in his two original biographies, agrees with each, and none of them contain the above-mentioned passage that apparently condemns racism

…

The version of the sermon in Faizi’s book is substantially different from the original sermon we find in original biographies of the Prophet. And Faizi failed to provide an authoritative source for his version of the sermon, as he wrote in Introduction of the book:

This book is a collection of some of the selected sermons of the Holy Prophet which include long as well short ones as the situation demanded. They were not available in the form of Khutbas but have been derived from various books of Ahadith and history. It is only recently that some of these have appeared in book-forms along with original texts and translation in Urdu; but the authenticity of the texts thereof is still doubted by ulema.

Faizi was certainly on a deceptive mission, because this sermon in full is available in widely-circulated biographies of Prophet Muhammad by Ibn Ishaq and Al-Tabari, which he totally ignored.

http://www.islam-watch.org/index.php?option=com_content&view=article&id=1014:islam-egalitarian-or-racist&catid=65:khan&Itemid=58