Fra bedehus til knelehus for noe kroner - Sommerfeldt vs Engelslien

Jeg viser her først til et par uttalelser som er kommet i avisen Dagen de siste dagene ifbm med salg av et menighetshus til muslimer i en by Norge. prof emeritus T Engelsviken

Jeg behandler i denne forbindelse en svært nedlatende uttalelse fra biskop Atle Sommerfelt.

Deretter legger jeg ut en innføring om hva en wqf og en moske er, sett i juridisk og historisk perspektiv.

Biskop Atle Sommerfeldt:

Professor emeritus Tormod Engelsviken har i Dagen 25.4 en bredt anlagt kronikk knyttet til Misjonssambandets salg av Seiersten Misjonshus i Fredrikstad. I den anledning karakteriserer Engelsviken min støtte til dette salget i sterkt negative ordelag. Dagen ga meg anledning til en kommentar, men det er likevel behov for noen utfyllende presiseringer fra min side.ette tåler ikke biskopen å høre, i godhetens og gudløshetens navn:

Engelskviken: Som kristne ønsker vi muslimer som mennesker alt godt. Vi gir dem også rett til å bygge eller kjøpe moskéer i Norge siden vi står for religionsfrihet for alle. Men vi ønsker ikke fremgang og vekst for islam som religion, en religion som uttrykkelig benekter det mest sentrale i den kristne tro: at den eneste sanne Gud er treenig, at Jesus er Gud og frelser (som døde og oppsto for oss) og at Bibelen har autoritet (sml. f.eks. basisparagrafen i Kirkenes Verdensråd som nettopp peker på disse tre trossetningene som avgjørende for en kristen kirkes identitet).

Biskop Atle Sommerfeldt:

Engelsviken forsøker å etablere et skille mellom muslimene som mennesker og muslimer som troende. Dette er et skille som vi som kristne og troende ikke bør bidra til å fremme. Vi kan aldri akseptere sekularismens premiss om at religiøsitet og tro kan skilles fra personen og menneskets sosiale virkelighet og liv.

Hva er det Sommerfeldt forsøker å si? Ja, si det, om noen visste. Vi forstår, om noe vagt, at muslimer og muslimers tro ikke kan skilles ad, ikke en gang for analysens eller tankens sak, - muslim og muslimsk tro i to «størrelser» eller substanser, er en uttilatelig båssetting - kategorier, må vite, og må, som sådanne, forkastes, bekjempes og fordømmes. Hvordan skille og hvordan skjelne eller ikke? Se det er spørålet. Sommerfelt vil hverken «discrimiate» eller «discern». Tro og person skal gå i ett altså, personen blir drmed ansvarlig for religionen og religionen ansvarlig for personen.

Og jeg som trodde at alle muslimer ikke var ansvalig for alle andre muslimers dåder og udåder, nettopp fordi jeg trodde at det var klokt å skille mellom en muslim som et selvstendig individ med sin høyst unike tiolknig og oppfattelse av islam, - og dermed seg selv.

Muslimer og islamsk tro – som en sammensatt «størrelse» - skal altså kanskje eller kanskje ikke  assosieres – hverken i tankene eller i følelsene – med hverandre. Muslimer skal støttes, det samme skal islamsk tro, uansett. Og Sommerfeldt dytter på lasset, men ingen vil si at han bære ved til bålet.

Religiøsitet og tro kan ikke skilles fra personene og menneskets sosiale virkelighet og liv. Det er dét Sommerfeldt sier. Muslimer blir dermed gjort kollektivt ansvalige, ja, solidarisk ansvarlig med alle muslimer, hva de nå enn tror, hva de nå en har gjort eller ikke gjort, godt eller dårlig, det kommer ut på ett. Én for alle, alle for én.

Men var det ikke noen forskere som påsto at muslimer alle har ulike forhold til sin tro, dvs islam. Ulik nærhet og ulik distanse. Ulik omfavnelse og intensitet, ulike forbehold og reservasjonen. Fins den ene, ekte, sanne og autetiske muslim?

Det fins nesten like mange «islamerr» som det fins muslimer, tro altså mange, særlig mange inflytelsesrike i moderne diskurs.

Men i et slik perspektiv glemmer man påfallende ofte å se marionette-funksjonen, som jeg kaller det, en mentalmekasnime som dikterer oss mer eller mindre bevisst, og med større eller mindre motstand og fortrengning, dette at vi alle på en måte styres ved at noen eller noe trekker i trådene og får oss til å sprelle.

Vi står alle på garn. Vi er alle nøstet inn i de kollektive dimensjonene, handlings- og tankescoopet er begrenset. Vi mares av lidenskaper, vi sitter fast i sosiale tanke-, - holdnings og handlemøstre. Lenkene ligger åpent i dagen, de er i seg selv en fornæmelse mot oss, et angrep vi er nødt for å tiliintetgjøres ved å se og tie dem i hjel, uten kamp, uten fluktvilje. Uten motsandskamp. I hvert fall etter en stund. Vi venner oss til så mangt. Det fins slaver som ikke vil bli satt fri, ikke på vilkår.

Vi både skyr og søker dyden og dydene. Få klarer å holde seg tpå den gyldne middelvei. Vi blandre mot og overmot, vi er heller hovmodige enn ydmyke osv. De fleste av oss lever på overflaten, men vi kjenner av og til understrømmene og blir takknemlige for det, eller redde og engstelige. Under en overfaltisk tro, kan det ligge vulkaner, det gjelder bare å vente på utløsningsfaktorene, men ingen vet «når haren hopper». Slektsbånd kan tippe i en bestemt retning i en argumentasjonsrekke. Vi frykter sosiale reguleringsmekansimer, vi frykter for å bli dratt for mye inn like mye som vi frykter utstøtelse, vi velger ofte feighet og forstillelse fremfor egen, indre og inderliggjørende tro og overbevisning.

Ofte er vi mer like enn ulike, selv om ideosynkrasiene er flamboyante. Biler er også mer like enn ulike. Så hvorfor er ikke hver enkelt muslim mer lik alle de andre muslimene enn forskjellig fra dem?

Ofte «forelsker» vi oss i autoritære uttrykksformer som vi på distanse kan tillate oss å hate og forakte, men som vi like vel underlegger oss og føler oss – tross alt – trygge og fortrolige i. Vi elsker tilsynelatende de vi burde fly og sky. Noen elsker en ideologi eller et system rett og slett fordi det gir dem maktmidler, gefundene fressen for psykopater, folk med personlighetsforstyrrelser som vi undervurder, og som vi, mot våre egne beste interesser, underlegger oss, fordi vi ikke kjenner oss selv og tør å tenke selvstendig og/eller se og bearbeide våre begrensninger, eller ta imot tilgivelse for våre synder.

Vel, det kommer an på om man ser treet før man ser skogen og hvor raskt vi kan skifte fokus og konsentrasjon. Vi kan velge å finne et harmonisk eller overlappende punkt eller perspektiv hvor vi får med oss begge aspekter og hvor vi kan forholde oss til fenomenet på en rasjonell, fleskibel og kreativ måte heller enn å fryse i fordommer og frykt, reell eller ikke.

Viltre, opplevelsesriktige,  emosjoner, nykker og megalomane forestilinger om egen godhet eller fortreffelighet, kan skyves i bakgrunnen, eller klarer vi ikke å nærme oss virkeligheten på en adekvat måte, som det heter. Vi legger fra oss illusjonene og tar tak i realitetene. Det viktigst vi bør se og forholde oss til er at islam utgjør en bindende konstitusjon for samtlige muslimer, og da en konstitusjon – et ikke- menneskeskapt lovverk - som er ulik vår Grunnlov, f eks. Forskjellen er at islam som konstitusjon ikke kan forandres, eller forbedres, - det kan ikke Korann, og det kan heller ikke Allah og profeten. Muslimer er faktisk juridisk forpliktet på islam, ikke bare i form av en abstrakt, individuell trosplikt på Allah, som mange forveksler med den kristne tro og tillit til Gud.

Ville Sommerfeldt ha kunnet skrive under på det jeg skriver over? Jeg vet ikke. Kanskje han mener noe helt annet med sin «tukting» av professor emeritus Engelsviken.

Jeg vil tro at Sommerfelt heller mener noe slik som følgende: Islam skal ikke essensialiseres, islam i seg selv skal oppfattes om helt uten agens.

Men det spørs om muslimene vil se seg tjent med denne kategoriske kategori-forneketing. Jeg tviler sterkt. Muslimer vi kjenner er riktig nok mer enn villige til å separere seg selv på sin måte og med sine evner og intensjoner fra islam og mange av dem nøler ikke med å fortelle at de er «muslim light», med et smil.

Men de vil som gruppe også distansere seg fra Vesten og de vantros hus, krigens hus, dar al harb. De føler seg på en måte mange ganger ikke hjemme i hverken krigens eller fredens hus, men i dødsfare, hvor det nå enn er, vet jeg hvilken side de vil velge, men det er en annen skål. De vil velge «sine» og ikke «oss». Muslimer flest vil desssuten stemme på partier som lover dem mer enn andre partier kan og vil.

Er kritikk av islam en kritikk av hver enkelt muslim?

Næmer vi oss den dype sannhet her? Er det dette Sommerfelt vil ha fram? Skal vi etter biskopens ønske, mening og formaning mene dette, for ikke å støte muslimene eller for å ha et korrekt forhold til både islam og muslimer? Hvilke snøfugg tror biskopen muslimene er? Trenger de «triggerwarnings» rundt hver sving? Sommerfeldt er som en overbeskyttende familiefar. Han vil neppe høst mye kjærlighet av den grunn. Han vil trolig høste mer forakt enn aktelse på lengere sikt.

For ingen kan vel støte islam som sådan, islam er ingen «person» som kan fornæmes. Sommerfeldt må mene at islam ikke representeree noe uforanderlig, statisk blokk, for da ville han straks komme å kant med dagens myndigheter og antirasister og folk som elske å kalle folk islamofobe fordi skulle komme til å kritisere islam i litt krasse ordelag, og uansett hvor fornuftig, sann, sakssvarende og betimelig kritikken er. Heller ikke engang å kritisere islam ut fra hva de islamske skriftene selv sier, godtas. Siterer man fra Koran, kan være nok til domfellelse, eksmeplene begynner å bli mange i den vestlige verden.

Sommerfeldt tåler ikke følgende i det Engelskviken skriver: «Som kristne ønsker vi muslimer som mennesker alt godt. Vi gir dem også rett til å bygge eller kjøpe moskéer i Norge siden vi står for religionsfrihet for alle. Men vi ønsker ikke fremgang og vekst for islam som religion, en religion som uttrykkelig benekter det mest sentrale i den kristne tro … «

Å si dett er altså «helligbrøde» for den kuldsjære biskop. Hva kan man tiltro biskopen å si, da? At han ønsker fremgang og vekst for islam som religio, en religion som uttrykkelig benekter den kristne tro?

Ja, det må være det han mener, stakkars mann.

Det er da på tide at «vi» fordømmer biskopen og tar virkeligheten inn over oss, ikke Sommerfeldts ideologiske- og emosjonelt betingede, a-rasjonale og tilsynelatende påtatte, men likevel «plettfrrie godhet».

Men vi må videre, i håp om større kunnskapstilfang, innsikt og bedre forstand:

En moske er Allah’s hus, et hus som i flukt av dette juridiske faktum tilhører alle muslimer verden over, for all fremtid. At det er et hus betyr at det er islam som eiere det, dvs Allah og profeten, ikke primært de som bidrar økonomist til å reise huset. En moske er en waqf, en gave til Allah, en gave som ikke kan avhendes.

En kirke eies ikke av Gud eller menigheten i egentlig forstand, en kirke vies til Gud. Staten kan derimot eie en kirke. En selvstendig og formelt etablert menighet kan fritt selge et gudshus, ikke slik i islam. Nødsituasjoner kan likevel tvinge muslimer til å selge et hus som ved konsensus i enkeltilfeller ikke betraktes som waqf. Dette gjelder spesielt og primært i ikkemuslimske land og der hvor muslimer er i et klart mindretall og hvor muslimene selv, ifølge islam, har en religiøs rett til å følge vertslandets lover og forordninger. En moske kan derfor i prinsippet selges på det åpne markedet til høyeste byder, eller hvem man vil, i Vesten.

At Allah rent praktisk kan sies å eie et hus, er vanskelig å begripe, selv for en biskop i Den norske Kirke. Men en moske sett som en waqf, slik den ses på av de aller fleste av muslimer, vil vi tro, er synonymt med at det er Allah selv som etablerer de juridiske og trosmessige forhold nettopp til huset, pluss alt det hva det innebærer av troshandlinger, og det som blir sagt eller forkynt inne i moskeene, til enhver tid. Huset – eller moskeen – beskytter så de troende mot å bli kritisert utenfra, av utenforstående, enhver trossetning som blir uttalt i moskeen, selv om trossetningene eller dogmene strider mot landets lov og mot vår rasismelovgivning, er beskyttet.

Ingen utenforstående eller ikkemuslimer, for den saks skyld, kan blande seg inn i «prekener» i moskeen eller hva imamene åtte informere om, inneholde, appellere til eller benekte og ta avstand fra.

Et eksempel på hva man – innad - kan rope ut i en moske helt uten frykt for innblanding fra ikke-muslimske myndigheter er dette, sakset fra Robert Spencer 10. april d a:

As I showed here, what the imam Abdelmohsen Abouhatab preached was based on passages from the Qur’an and Hadith. What’s more, the Qur’an depicts the Jews as inveterately evil and bent on destroying the well-being of the Muslims. They are the strongest of all people in enmity toward the Muslims (5:82); they fabricate things and falsely ascribe them to Allah (2:79; 3:75, 3:181); they claim that Allah’s power is limited (5:64); they love to listen to lies (5:41); they disobey Allah and never observe his commands (5:13). They are disputing and quarreling (2:247); hiding the truth and misleading people (3:78); staging rebellion against the prophets and rejecting their guidance (2:55); being hypocritical (2:14, 2:44); giving preference to their own interests over the teachings of Muhammad (2:87); wishing evil for people and trying to mislead them (2:109); feeling pain when others are happy or fortunate (3:120); being arrogant about their being Allah’s beloved people (5:18); devouring people’s wealth by subterfuge (4:161); slandering the true religion and being cursed by Allah (4:46); killing the prophets (2:61); being merciless and heartless (2:74); never keeping their promises or fulfilling their words (2:100); being unrestrained in committing sins (5:79); being cowardly (59:13-14); being miserly (4:53); being transformed into apes and pigs for breaking the Sabbath (2:63-65; 5:59-60; 7:166); and more. They are under Allah’s curse (9:30), and Muslims should wage war against them and subjugate them under Islamic hegemony (9:29).“War is deceit,” said Muhammad (Bukhari 4.52.268).

Vi skal imidlertid være litt avventende med å bli rystet og forferdet over uttalelser som innholder påstander som dette. Det viser seg fort at muslimeske lærde fra fjernt og nært ganske så umiddelbart rykker ut og beklager og uttaler at de tar avstand fra imamen som kom med dette. Troende som tilhører denangjeldende moske var snare med å bedyre at de ikke visste at prekenen innehold disse klare rasistiske surene fra Koranen. Man kan imildertid begynne å lure på alvoret i fordømmelsene.

Det store dilemmaet, som synes uløselig og fasttømret en gang for alle er følgende: Hvis ikkemuslimske påtalemyndigheter skulle stille imamen for domstolene for brudd på rasismeparagrafene, og dømt mannen, ville dette implisitt innebære at domstolen faktisk dømte Koranen og religionen islam som sådan som rasisistisk, hvilket jo er umulig og nær sagt utenkelig for ikkemuslimske myndigheter i Vesten i dag å gjøre.

Og ingen ser ut til å bry seg om dette dilemmaet, allermindt media og myndigheter, ja, knapt heller alternativ media.

Litt mer tatt fra nettet:

In 2014, a 40-year-old Islamic teacher by the name of Suleman Maknojioa was spared prison time despite reportedly sexually assaulting an 11-year-old girl. During a private tutoring session with the girl and her two brothers, Maknojioa had repeatedly rubbed the girl’s leg and reached underneath her headscarf to feel her chest.  He was first convicted of five counts of sexual abuse and given a 40-week jail sentence, but that was suspended after courts heard his family was “dependent” on him and he was on state benefits, and his wife speaks “very little English.»

  Later, in 2016, a man who was arrested for placing a bacon sandwich outside a British mosque was found dead in his prison cell halfway through his 12-month sentence.

Vi fortsetter med vår egen måte å fremstille tingen på:

Moskeer betraktes tradisjonelt i henhold til islamsk juss ikke som et personlig ansvarlig rettssubjekt hvor selskapet som sådan kan pådra seg rettigheter og plikter, per se, som såkalte «fiktive personer», som kan påta seg juridisk forpliktende ansvar og forpliktelser andre enn de som følger av religionen islam og den muslimske tro. En moskee er ikke som et aksjeselskap som kan fungere med et skiftende antalle inehavere (av aksjer) og styrer sammensatt av ulike aktører til ulik tid, alt etter markedsforholdene.

I Vesten så vi i Europa allerede fra 1000-tallet fremveksten av personlig ansvarlige selskaper hvor personen er selskapet selv, ikke hvert individ som forvalter selskapet. Dette skjedde ikke bare med Kirkens velsignelse, det var kirken selv i kraft av sin ontologiske status i samfunnet som faktisk gjorde dette synet på hva et selskap er for noe. én kropp, i siner relasjoner med verden rundt, de verdslige myndigheter os. Kirken var «Kristi kropp» og kirken proper kunne derfor påta seg ansvar, gi rettigheter og handle som om den var én virkelig person med en lignende frihet og rett under ansvar til å inngå avtaler som den en privatperson nøt godt av.

Og dette er viktig: Innen Kirken kunne alle, uansett status som slave eller fri mann, nyte godt v Jesu gjerninger for menneskene og menneskeheten. Her var ingen forskjell. Den enkelte sto i sentrum for frelsen, ikke hans slekt, klan, stamme, laug eller forening. Det vosk frem ulike typer av korporasjoner som fleksibelt krativt – kapitalistisk - kun avstemmes etter forholdene.

Innen islam ble waqf-systemet ofte utnyttet av nettopp klaner, familier og andre til å tilrane seg makt og midler. Når systemet da så å si var uforanderlig, sier det seg selv at handel, vitenskap hadde dårlige «oppvekstvilkår». Også i krig slo dette islamske systemet i gjennom: Da muslimene i slaget om Lepanto tapte for de kristne, fant man et stort rom i den muslimske kommadantens skip med «hauger» av gull. Han personli, som individ, var ansvarlig for dette gullet, dette betalingsmiddelet. Muslimene hadde med andre ord ingen statskasse, ingen ansvarlig juridisk – fiktiv eller fiksjonell – person som kunne forvalte gullet vedd f eks å ha lagret gullet på land hos et isolert juridisk ansvarlig selskap.

  

En kirke er et hellig hus hvor en forsamling av hellige  – dvs kristentroende, f eks alle døpte – holder til. Selve huset kan av-vigsles, ikke en moske. Her møtes to radikalt forskjellige syn på hva hellig er og hva et hellig hus er og hvilke funksjoner et slik hus kan ha.

En moske i islamske land kan ikke «abandoneres», det anses som et erobret territorium som aldri kan oppgis eller overgis. Enhver muslim har en plikt til å verne dette huset, dvs dette territoriet om så med våpenmakt. I Jerusalem har muslimene Klippe-domen og l- Aqsah-moskeen, disse ble reist på det som muslimene ser på erobret territorium en gang for alle og de vil derfor forbli umma’s, muslimens og islams hus, dvs «fredens hus» som de kaller det, til dommens dag. Den majestetiske al-Aqsa-moskeen, «Den fjerntliggende moské», ble reist i tiden 705–715. Forskere vil hevde at denne moskeen aldri er ment å være «den fjerntliggende moske» som nevnes i Koranen. Muslimenes krav på denne moskeen kan derfor sies ikke å ha noen direkte beskyttelse i Koranen, selv mange muslimer vil være uenig. Jeg tror muslimer som gjør hevd på denne moskeen, og som er villig til å forsvare den med vold og krig, og med støtte i hele den islamske verden, vil bedre kunne argumentere for at moskeen tilhører umma på det rent muslimsk-juridiske grunnlag at den er en waqf. Jeg sier ikke dermed at muslimene har noen bedre rett enn jødene til Tempelhøyden.

Umma er den verdensvide «menighet» av troende muslimer. Vi kan kanskje si at umma er en forsamling av hellige – muslimer. Umma er i seg selv dar es-salam, «vi» er dar al-harb, krigens hus, og må finne oss i å blir betraktet deretter ifølge islamsk lov proper. Alle muslimer vet og forutsetter alt dette mer eller mindre bevisst og mer eller mindre uttalt og eksplisitt i møte med ikkemuslimer. Der de er i mindretall, forteller islam dem at de skal følge landets lover, men når de blir sterke nok, skal de da også oppføre seg proporsjonal, med sikte på dominans for islam, ikke bare en mer eller mindre løselig konsensus som ikke uttrykkelig er til fordel for misjonen og islam i seg selv i et bredere perspektiv.

I islam er muslimene «det beste folket» og utvalgt av Allah. Det gir muslimer generelt en høyere status enn f eks kristne og jøder. De kristne og jødene tilhører «krigens hus», et «hus» muslimer i prinsippet ut fra tidlige kilder, hvis ikke i Koranen selv - ikke har lov til å oppholde seg i, (men hvor det gjøres unntak for hirja, som det heter, dette at muslimer flytter ut frivillig for å drive handel osv).

Muslimene skal be 17 ganger om dagen at Allah ikke leder dem på den vei som de kristne og jødene går på. Muslimene kunne bygge moskeer som var høyere enn alle kirkebygg i de erobrede områder. Minaretene skulle rage høyere enn andre bygg og symboler. Det var ingen muslimsk leder som uttalte at denne praksis stred mot Koranen, hadith eller sunna, snarere tvert imot: Kalifene tok det som en selvfølge at denne retten var blitt dem av Allah og profeten. Kalifen styrte til og med etter Omars pakt, en pakt som ikke nevne i Koranen, men som like vel ble betrakter som om denne pakten var innstiftet av Allah og profeten selv. Pakten innebar konkrete forholdsregler som alle dhimmier ble underlagt og som skulle tjene til å få erobrede folk, som ikke ville underlegge seg islam, til å føle seg ydmyket og underlegne muslimene. Alle bønnerop fra minaretene markerte det islamske området, så langt ropene fra minaretene rakk.

En moske er derfor en triumfalistisk markør, en grensemarkør som aldri kan innskrenkes, men tvert imot: Minaretene skal sikre fortsatt fremrykning. Målet er som kjent verdensherredømme via islamsk misjon, dawah, og den er normativ for alle muslimer og obligatorisk. Å nekte å adlyde, kan fort bli sett på som apostasi, hvilket medfører dødsstraff. Om dette hersker det meningsforskjeller i muslimsk miljøer, sekter osv og hva en muslim måtte mene om denne misjon eller hellige dawa, - egentlig jihad - kan komme an på hvor, når og hvem.

I 1997 ble presidenten – noen kaller ham «kalifen» av Tyrkia - Erdoğan dømt til fengsel for å deklamere dette: «Våre minareter er våre bajonetter, våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker.» Vi skal derfor her være forsiktig med å tillegge Erdogan kokrete imperialistiske fremstøt, men Erdogan fikk frem et poeng, et slagord mange muslimer vil hylle og huske ham for, for det står så til de grader i pakt med hva de fleste «hellige» i umma drømmer om å få se realisert. I dag, da Erdogan har tilranet seg nærmest all makt over media og domstoler, er det tvilsomt om noen vill tore å dømme ham for å ha kommet med den fyndige og slagkraftige, og lett huskede appellen.

Erdogan har også sagt at det ikke finnes noe som heter moderat islam. Islam er islam. Spør vi Sommerfelt, vil han kan si at alle muslimer enkeltvis vil – i hvert fall moralsk om ikke juridisk – med logisk nødvendighet jo står ansvarlig for ethvert angrep muslimer måtte foreta seg og hvor og når det måtte være. For hvis han skulle begynne å skjelne mellom moderate og «desperate» muslimer, ville han egentlig ha fratatt muslimene sin religiøsitet og tro, fordi disse ikke – etter hans egen tydelig formulerte mening – kan skilles fra personene og menneskets sosiale virkelighet og liv

Johanes Morkens påskebudskap: Den muslimske terroren er blasfemi

Den meget kristne Johannes Morken har skrevet en kronikk i Dagen ifb med terrorangrepene på New Zealand og Sri Lanka nå i påsken. Morken har for så vidt noe å bidra med. Han avslutter sin kronikk på følgende måte:

-Vi må stilla opp med heilt andre krefter mot ein terror som rammar kristne i påska og andre truande på deira bønedagar (som 305 drepne i eit IS-angrep på ein sufi-moske i Egypt i november 2017). Frå utsida skal vi gjera det vi kan. Det første vi kan gjera er å bry oss og stå saman med kyrkjer og folk – i klagesong, protest og bøn.

(Vi har tidligere lagt ut noe om Morken i tidl. kronikk i Dagen.)

 Videre skriver Morken:

-Oppstandelses- og livsfesten vart brutalt øydelagt av terror og død. Glade born som kom frå søndagsskulen var blant offera for djelvelske krefter som påstår at dei drap på guddommeleg oppdrag. Det er den yttarste forma for blasfemi.

Morken nevner ikke noe om at terroristene henter sine hjemler fra en bok, nemlig Koranen, og dette kan han ikke nekte for, hvis han skal være åpen, redelig og ærlig. Han påstår med andre ord at Allah’s ordrer faktisk er blasfemiske. Morken tør imidlertid ikke ta opp den problematikken og dette  beskriver kanskje Morkens gjennomgående frykt for islam, en frykt som til og med kanskje kan kalles en islmofobi, (en hat-betegnelse som ellers for øvrig er irrasjonelt å ta i sin munn). Men heller ikke dette tar Morken opp. Han makter kanskje ikke å se selve poenget. Han tør ikke, det viser hvordan han «takler» hele denne problematikken på.

Morken pøser på med selvfølgeligheter i beste «korrekte» stil, dvs emosjonelt «korrekte» klisjepregede amuletter eller talismaner han selv gjerne vil dra veksler på, for å tilfredsstille sitt behov for hypermagi, (se om dette andre steder på bloggen), som han vil ha leseren til å forstå at han er.

Jeg orker ikke å repetere disse sviskene her, jeg legger ved en link til Dagen under, som er så naiv at de tar Morken for god fisk. For meg er Morken et tvilsomt moralsk forbilde, hvis ikke det motsatte av et forbilde. Han burde utestenges fra seriøse aviser og fora, og spesielt fra Dagen, som i motsetning til Vårt Land fremdeles er en kristen avis.

Morken er beviselig et menneske som lar seg presse utilbørlig, av islamapologeter. Og det alvor han omtaler islam på i kronikken, skulle tyde på at han virkelig tok islam på alvor, ikke bare nå etter angrepene, men også på forhånd, men nei: Det gjør han ikke, og han har bevist det, så det monner, se under. Morken ikke bare gjør det lett for seg, han gjør det pinlig for seg, og ikke minst pinlig for folk som i visse situasjoner har stiftet bekjentskap med Morken, på en eller annen måte.

- Tilbake sit eit samfunn i sjokk, sorg og desperasjon. Mange av oss andre har tenkt altfor lite på Sri Lanka etter at borgarkrigen tok slutt for ti år sidan. No blir vi kalla til å bry oss igjen. Vi må fordømma terroren som eit angrep på menneskeslekta – og vi kan stå saman med fortvilte og sørgjande i bøn, skriver Morken.

Han burde, mener Morken, har sett visse tegn mye tidligere, noe han altså innrømmer at han ikke har gjort, (og her bør man ikke bare tenke på hva som skjedde på NZ og Sri Lanka, man bør tenke på islam både spesifikt og generelt), og hva islam kan brukes til helst før terrororen også rammer andre stedet i verden.

Morken er selvforherligende etterpåklok i de sammenhenger jeg selv har sett hva han sriver. Han gir en dårlig smak i munnen. Han er en hykler, jeg viser nok en gang til hva jeg legger ut under her.

- Det er ikkje til å fatta at eit etterretningsvarsel om eit komande stort terroråtak mot kyrkjer og turistmål visst nok aldri nådde fram til politiske styresmakter i Sri Lanka, skriver Morken.

Morken bør stille seg selv et spørsmålet som han aldri vil kunne svare ærlig og dyptfølt på: Hva har jeg selv bidratt med for – som journalist og til og med redaktør – å avdekke hvilke muligheter for «blasfemi», som han selv nå kaller det, det er som ligger i islam per se og som har ligget der hele tiden, i 1400 år, til og med, før han selv var født og så dagens lys?

Har han noen gang vært moden og uredd nok til å stille seg dette spørsmålet?

Morken siterer nå en rekke kilder som tegner et realistisk bilde av virkeligheten på NZ og Sri Lanka. Alle snakker om forsoning, osv. Skal vi tro på det politiske lederskapet i de landene som ble rammet? spør Morken, han etterlyser profylaktisk virksomhet. Eller «profetisk» tale? fra Moren selv? Nei,man trenger ikke hverken profetisk tale når det gjelder islam. Islam er selv selve profetien.

Men kan ha med hånden på hjertet si at han selv har bidratt godt til å styrke det profylaktiske arbeidet, ikke bare der nede, men her hjemme?

Jeg vil tro at han ikke makter dette, ikke hvis han skal være seriøs. Ikke hvis han vil unngå å lyve, (redegjørelse følger nedenfor).

Morken låner ører til en fortvilt biskop: Duleep de Chickera, tidlegare anglikansk biskop i Colombo, har i ein påskerefleksjon som er trykt i fleire aviser, uttrykt fortviling over dei politiske styresmaktene i landet. Han kallar den politiske leiarskapen eit «konkursbu» og skriv så: «Våre lovgjevarar er ikkje lenger i stand til på ansvarleg vis å styra vår felles lagnad.»

Det faller virkelig lett å spørre Morken om hva han selv har bidratt med for at myndigheter både her og der nede til på ansvarlig vis å «styra vår felles lagnad». etc etc

Morken: Biskopen håpar at folk etter denne krisa kan «lesa teikna i tida» og danna folkelege rørsler for å «byggja sosial tillit og framheva dialog som beste middel» for å løysa konfliktar. Då vil det, skriv biskopen, «koma nytt liv ut av oska etter bombeangrepa påskedag».

Det er til å gråte av. Så Morken etterlyser tegntyding, selv er han nesten blind for det, ja, selv om han selv med vitende og vilje har gjort seg blind for det, må vi kunne tro, ut fra Morkens medaiale CV.. Selvvalgt blindhet, et sikkert tegn på at Morken selv er allergisk for nettopp «tegn», (igjen, se nedenfor).

Morken kommer så med appeller til alle om å gjøre mer for den gode sak, og for evangeliet. Han tror i sin feige forvirring muligens at ved å styrke islam, så vil terroren avta av seg selv. Morken ser ikke at han er en del av «tegnene» i tiden, en viktig del av selve problemet  … vi vet foreløpig ingen ting om motviet for terroren, skriver Morken. Og inviterer dermed selv til spørsmålet: Hva nå da, når motivet er skrevet i sort skrift på den hele verdensvide mediale himmel, og altså motviet er blitt kjent, det som han og andre islamofobe for lengst burde ha forstått, at motivet var tindrende klart allerede før terroren skjedde, bortsett fra for Morken og hans stammefrender i ånden.

- Det er viktig korleis denne gigantiske krisa blir handtert, skriver Morken så servilt håpefullt som det går an, uten helt å miste glorien, tror han. Han sitter antakelige på spesialkunnskap som bare er å ta i bruk, og så vips.

Men noen vil han støte ut i kulden, de som ikke har rett forståelse av hva islam er og hva islam innebærer, på Morkens premisser.

Det er ikke noe spesielt kristent ved det. Snarere tvert imot.

- Også muslimar er under press, skriver Morken. Helt korrekt. Men har Morken noen gang drevet og fremmet en islamkritikk rettet mot muslimer som lider under islam, og andre muslimer?

Nei, jeg tror ikke det. I stedet avviser han saklig islamkritikk og til og med en islamkritikk han lar seg presse til å mene er «utenfor», selv om han opprinnelige mente kritikken var «innafor». Hvorpå den kristne Johannes Morken utviser den saklige islamkritikeren fra Verdidebatt for alltid.

Morkens kronikk i Dagen:

https://www.dagen.no/meninger/debatt/2019-04-29/V%C3%A5rt-ansvar-n%C3%A5r-terroren-rammar-746337.html

Artikkelen som første til permanent utestengelse på VD her:

Den islamkritiske artikkelen i Verdidebatt, der Morken tidligere var debattredaktør som førte til utestengelse på livstid fra Vårt Lands Verdidebatt her, i fulltekst. Artikkelen er en kommentar til en såkalt julekronikk som Hadja Tajik skrev samme dag i avisens papirutgave:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadja Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende? Tajik forteller at også noen muslimer «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Islam er med andre ord svært tolerant. Vi lever da sammen, ikke sant!

Men vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring og truer dersom de gjør det?

Tajks Kronikk og tone er ikke hatsk. Men like vel et søtt misjoneringforsøk. Ser du: Dette er – dvs Jeg er islam - og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg. Me implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke er overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. Har Gud hatt sex, kanskje? Eller kanskje bare En gang? Han har jo bare en eneste eller unike sønn.

Tajik raljerer imidlertid ikke mot vantro. Men: Best å forkaste hele kristentroen, og jo før, jo heller.

Tajik lar mange spørsmål henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler tri-teisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Spørsmål som følgende, og disse kan faktisk tolkes inn i Koranen selv og godt begrunnes: Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde? Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Islam – via henne i egen person - fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er kun ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler, gymnastiske bevegelser og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

Så nyt det. Du kan risikere å bli «frelst»! Bli «født på ny» av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og høyt oppe i de sosialistiske hierarkiet.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til med er islam og ikke noe annet».

Her følger en artikkel på resett som kan utdype hva som skjedde og som viser hvor aktiv Johannes Morken var, og hvordan han lot seg presse til å utestenge forfatteren:

Hadia Tajik er raus med forsvar for ytringsfriheten, (se under). Andre ser ut til å være mer opptatt av å kneble den. Ta f. eks. avisen Vårt Land. Her synes den selvpålagte selvsensur å ende i avmakt, mens Tajiks ytringsmakt styrkes.

Påsken er snart over, men i Vårt Land i 2014 siden skrev Hadia Tajik en koselig kronikk om julen. Hun forteller om et møte med en litt eldre norsk kvinne som har noen spørsmål å stille om hvorvidt muslimer kan feire jul osv. Som muslim forteller Tajik om hvordan muslimer ser på Jesus og hva islam forteller om visse kristne dogmer om Jesus. Tajik bedyrer f.eks. at muslimer ikke tror at Jesus er Guds sønn.

Det blir så lagt ut en kritikk av Tajiks julekronikk på avisens åpne debattforum. Kritikken skaper umiddelbart huskestue i redaksjonen, for tråden blir øyeblikkelig stoppet og kritikeren utestengt på livstid.

Daværende debattredaktør Johannes Morken skrev imidlertid før utestengelsen at selve innholdet i kritikken var «innafor». Likevel blir altså tråden slettet, så hvorfor?

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Forskeren, legen og humanisten Morten Andreas Horn hadde sterke innvendinger mot kritikken. Han skrev på forumet at han ikke vil bidra med flere artikler til avisen hvis ikke kritikken av Tajiks kronikk blir slettet prompte og kritikeren utestengt. Han spør litt senere Morken: Hva var det da som førte til utestengelsen, hvis det ikke var innholdet i kritikken?

Horn skrev:

« – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no.»

Horn skriver så i en ordveksling etter slettingen i en ordveksling med kritikeren av kronikken:

«Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … ».

Forfatteren av kritikken mot Tajiks kronikk sendte så et spørsmål til Hadia Tajik personlig om hvorvidt hun på noen måte følte seg krenket eller såret av kritikken. Tajiks svarte ikke på hevendelsen. Man kan ut fra dette imidlertid ikke trekke den konklusjon at Tajik hadde følt seg krenket av kritikken. Hennes oppfordringer før og etter kronikken skulle tyde på at hun snarere vil ha mer debatt og kritikk av den typen kritikken av kronikken hennes målbar, (se under).

Hvilken lærdom kan folk som ønsker å holde seg oppdatert om hva som skjer trekke ut av dette?

Vel, i hvert fall at Vårt Land ser ut til frykte ytringsfriheten mer enn det Hadia Tajik gjør. Ut fra hva Horn skrev, og Morkens reaksjon, må man ha lov til å tro at avisen tror at den vet bedre hva folk føler og tenker enn hva folk selv virkelig føler og tenker.

Makt og avmakt

Saken forteller mye om makt og avmakt, mye om frykt og angst, mye om mot, mismot og motets motsetning, servilisering og en mulig stadig mer omseggripende kollektiv irrasjonell følelse av skyld og selvforakt. Den forteller også om et mulig voksende og perverst behov for å stemple, isolere og støte ut «sine egne» ved like perverst og invertert å omfavne og favorisere «de andre», i hvert fall verbalt.

Hadia Tajiks appeller om å styrke ytringsfriheten, så ut til å prelle av. Hennes appeller synes kanskje til og med å virke som en trussel mot ytringsfriheten. Appellene i seg selv sikret imidlertid også Tajik selv mot å bli beskyldt for å ville innskrenke ytringsfriheten.

Så hvem er det i dette bildet som faktisk struper debatter omkring islam? Det var neppe Hadia Tajik selv, personlig. Det er tvert imot folk som altså personlig «vet bedre» enn Tajik selv om hun føler seg krenket eller såret, eller ikke.

Ettergivenhet for press

Saken viser at Vårt Land kan ligge under for ideologer som faktisk bidrar til å begrense ytringsfriheten. Vårt Land gikk så langt som til å rette seg etter trusselen fra Morten Andreas Horn om at han ville slutte å skrive for avisen hvis ikke redaktøren gjorde som han krevde. I seg selv kan dette betraktes som et brudd på Redaktørplakaten, en redaktør skal ikke la seg presse. Lar han seg presse, har han latt seg korrumpere, en alvorlig «synd», ikke bare i mediamiljøene.

Halvard Hoegmork

https://resett.no/2018/04/03/hadia-tajiks-makt-vart-lands-avmakt/