Something very rotten growing i Denmark?

Det som skjedde på Blågårds Plads på Nørrebro søndag, var noe mer enn uroligheter. Rasmus Paludan har satt i gang noe i Danmark med sine demonstrasjoner. Politiet har beskyttet ham.

Det siste er at bandene skal ha inngått en avtale om å drepe ham. Det vil kunne få store konsekvenser. her

Jeg forutsetter at eventuell leser har lest artikkelen på document, slik at min artikkel her ikke henger i løse luften.

Vi vet at landet Brunei nå er i full gang med å implementere «full Sharia». Det har sin grunn og beveggrunn: Al ekspertise spår at landet vil gå en sikker forarming i møte, landets inntekter vil svikte, opprør, ja, revolusjon fra massene er å forvente.

Landets ledelse eller enehersker vil selvsagt gjøre alt han kan for å forebygge «nedrivingen av alle – muslimske – verdier». Han vet at han bare kan få det til via sharia. Bare via sharia kan han håpe på å bli spart for folkets vrede, og for en blodig revolusjon. Brunei’s hersker vet at folket må skremmes til lydighet. Virkemidlet er sharia. Sharia er forordnet av Allah, og hvem kan sette seg opp mot Allah, for ikke å si sendebudet – ikke profeten, som det feilaktig heter – ja, hvem? Svaret er ingen. Eneherskeren eller diktatoren i Brunei’s eneste sjanse er Allah. (Vi kommer tilbake til Brunei lenger ned i artikkelen). Men først:

Etablissementet inkludert det politiske lederskapet sammen med den kulturelle elite i Europa, er i samme posisjon. De vet at utviklingen aldri kan bli gjennomført «bærekraftig». De vet at Europa bare har noen få årtier igjen å leve på oppspart og nyvunnet kapital. De vet at folk generelt vil bli fattigere, ikke minst fordi store overføringer til «nykommere» ikke vil lønne seg på sikt, men snarere tjene til å fremskynde fattigdommen, ikke bare for noen få nederst på rangstigen, men for alle. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen er allerede i ferd med å smuldre opp, dvs mer og mer umulig å administrere, og alle vet det, fra ytterste høyre til ytterste venstre.

Men hva er forskjellen på Brunei og Europa? Jo, den påfallende at Europa ikke har noen Sharia – noen vei til vannhullet, som er det sharia betyr – å hente frem. Europa har selvsagt ingen Allah og heller ingen Muhammed å skyte seg inn under. Europa synes derfor prisgitt sitt egen «fritt» valgte selvdestruksjons-modell hvor snillisme og godhet er de eneste kriteriene på en «god» og bærekraftig utvikling.

Europa tror og sverger imidlertid på at Snillisme og Godhet trumfer sharia. At Snillhet og Godhet MÅ seire over Sharia. Men: Europa står uten virkemidler, metoder og målsettinger, for etablering av noen gudsstat for Europa, kommer ikke på tale, det er helt utenkelig og noen forsøk på dette – spesifikk – kommer ikke på tale.  Europa er blitt «for gammel» til å tenke på slikt, «moden», vil europeere flest tenke. Europa er kommet til års alder, tror man, Europa er ikke barnslig lenger, har ingen barnslige forestillinger om Gud, Europa klarer seg uten Gud, er omkvedet, selv om Europa nettopp er barnslig, i forhold til islam og Sharia. Europa behandler islam som et umodent barn, forsiktig, lyttende og etterkommende, for ikke å si underkastende, ettergivende, - fordi islam og muslimer jo egentlig har vært undertrykt av Europa i lang tid og fordi europeere derfor føler en slags kollektiv skyld, som Europa ensidig må bøte for og forsøke å sone. Europa velger selv å dø som et soningsoffer for egne synder. Europa ønsker å korsfeste seg selv. Bare slik kan Europa overta Gud rolle. Europa ser ikke at Europa gjør seg selv til en gudserstatning. Europa lever derfor midt i det største hovmodet noen sivilisasjon noen gang har opplevd. Europa vet ikke engang nå hva «hovmodig» betyr, noe jeg ikke kan gå nærmere inn på her.

For Europa bygger på dette å «sverge til seg selv», på en besvergelse, altså, som det bare er den ene, sanne Gud forbeholdt å gjøre eller proklamere. Bare Gud kan sverge ved seg selv, det sier seg selv, men dette vil ikke Europa og europeere i dag se og skjønne. De vil fortsette å sverge ved seg selv, som om Europa selv var Gud og dertil den eneste Gud, som altså kan sverge på seg selv. Europa trenger «tilbedelse». Men slik vil Europa stå igjen med «underkastelse». Europeere flest er i gang med en masseflukt, en kollektivt konstituert flukt bort fri friheten, den grunnleggende frihet Europa faktisk en gang hadde og den frihet som bygde demokratiene og den frihet som faktisk maktet å fri Europa og verden for de absolutt totalitære krefter, nazismen og kommunismen. I dag innbiller Europa seg at hun fortsatt er fri.

Det er bare det at: Europa -  hun - vil ikke innrømme eller erkjenne at hun er på flukt bort fra seg selv. Hun har gitt fra seg enhver forsvarsvilje, ethvert ansvar for å styrke og videreutvikle friheten – både den mentale frihet og den fysiske friheten. Europa tør ikke å innse at Europa er på flukt, på masseflukt bort fra seg selv, til gud vet hvor: I Europas øyne er det alltid «de andre» som er på flukt. Bare i Europa kan menneske ha håp om frihet, sann frihet, økonomisk frihet og rettighetsfrihet, dvs frihet fra plikten til selv å ta ansvar for sitt lev, uansett hvilke klan, stamme og religion man måtte ha, og uansett bakgrunn, arv og miljø.

Europa tror at de kan redde alle mennesker med en frihet som Europa selv ikke lenger makter å forvalte. Europa er blitt et kontinent for hypermagi og hypermagikere og disse har så å si «all makt», over hele kontinentet. Overalt sier man at «dette klarer vi». Samtidig kan man tillate seg å si at «multikulti er død», fordi bl a Angela Merkel har sagt det, og da føler europeere seg fri til si det samme, gjenta,-  som små og umodne og fortsatt pleietrengende puberteter - etter Merkel. Det viser at Europa er styrt «ovenifra». At massene lider av en kollektiv psykoselignende eller schizoid tilstand, en tilstand Europa ikke er i stand til å reparere, eller frigjøre europeere flest fra, og denne tilstanden er blitt kronisk. Her kan ikke den syke helbrede den syke. Bare en eller noe som kommer utenifra, kan helbrede Europa. Og europeerne vet dette, man er ikke helt uten sykdomsinnsikt, helt uten selvkritiske evner, for så vidt fines der ennå håp, men da bare som et «for så vidt», med et stort forbehold, altså, det kommer an på.

Europa ligger fortsatt under for hypermagi og hypermagikere, mennesker som befolker både bunnen og toppen i samfunnshierarkiet og som setter tonen, viser flagg og legger sine nådeløse føringer på hva folk skal tenke, føle og mene. Hypermagikeren er et individ som skyver andre folk foran seg for å kunne tilrane seg større makt, en høyere posisjon, et moralsk – helt ufortjent - overtak. De viker ikke unna for å legge psykisk press og følelsesmessig utpressing på folk som de vet er i stand til å gjennomskue dem og rive av dem masken, en maske eller et rollespill hypermagikeren har gått inn i så til de grader, at de tror de naturlig «er slik», de har så å si gått helt opp i rollen, hvilken i dette tilfelle er et skalkeskjul, og et skjul de kan skjule sine egne mørke motiver bak. Og hvem «er de»? Jo, det er selvsagt de snille og gode. Og hvordan får de vist for alle verden at de «er slik»? Jo, de finner seg en omvendt syndebukk, et snedig trick, som de utnytter mer eller mindre bevisst.

Fremgangsmåten er enkel, og den virker gang på gang, den stimulerer til å gjøre hypermagikeren bare mer og mer overbevist om at akkurat han er «utvalgt» for oppgaven, en oppgave de vil ha betalt for å utføre koste hva det koste vil.

Hypermagikeren fremstiller – eller produserer eller konstruerer - et «objekt» som offer og får andre til å tro at de gjør det av godhet, eller til og med av pur kjærlighet. En stråmann, med andre ord. (Men hpermagikeren vet ikke dette, han gjør det impulsivt, fordi det underliggende eller implisitte behovet for å fremstå som mer prektig, tvinger ham til det).

Hypermagikeren «vet» at «offeret» er ladet med energi og kraft, men de fremstiller det som om denne energien og kraften på en eller annen måte er fratatt dem og at det er noen «slemme» mennesker som allerede fra før har fratatt em denne energien og kraften. Disse menneskene gjøres så til hypermagikerens bitre fiender. De tilskrives demoniske krefter. De skal betraktes om farlige og mot snillheten og godheten. De skal utfryses, nedgraderes og mistenkeliggjøres som mennesker. De skal anklages for f eks islamofobi. Det hele bunner i et behov for å psykologisere og i denne attribusjonsprosessen befinner hypermagikeren seg i sitt ess. Han elsker å bi oppfattet som god fremfor noen, og han gjør nesten alt for å beholde denne posisjonen – for ikke å si posituren – den velsigner ham med makt og ære, hvordan han skulle fortjene en slik opphøyd posisjon, bekymrer ham ikke. Han er jo blant likemenn, folk som er like lite interessert i sannheten som han selv er. De klumper seg derfor sammen, skaper fiendebilder av «sine egne», de som tross alt har fått det felles kulturgrunnlag og verdisystem til felles. Hypermagikerne dømmer seg selv til å så splid og indre konflikter, konflikter de mener selv de vil gå seirende ut av, fordi de jo tror at de er mer moralsk høyverdige enn den fienden de selv har konstruert, så å si for anledningen, og på et helt vilkårlig grunnlag.  

Han vet at han ved å bruke offerets manglende kraft og magisk kraft kan overføre denne kraften til seg selv, og slik gi denne kraften en styrke han ikke besitter i seg selv fra før, enkraft han ikke selv har foredlet fram, men altså en fremmed kraft, som skal kompensere for hans indre tomhet, svakhet og nihilisme. Hypermagikeren er et primæreksempel på et «sivilisert» maktemenneske, noen av dem oppfyller alle kriterier på psykopati. Hypermagikeren «stjeler» offerets kraft, han sluker offerets selvrespekt og potensialer for selv «å ordne opp». I sitt behov for «å hjelpe», bryr ikke hypermagikeren seg om om offeret selv har bedt om hans støtte, eller ikke. Det primære for hypermagikeren er å ta i besittelse offerets makt, slik at hans egen maktposisjon kan styrkes og tydeliggjøre for enhver. Hypermagikere retter i første rekke sitt fokus mot de han selv definere som utsatte, forfulgte eller fornærmede grupper. Men han går ikke av veien også for å fokusere på individer. Spesielt hvis individet av hypermagikeren anses for å inneha en helt spesifikk mulighet, en mer tydelig magisk mer-verdi og jo større denne mer-verdien antas å være, jo ivrigere vil hypermagikeren bli etter å «hjelpe» nettopp dette individet, selv om altså individet aldri har bedt om hypermagikeren hjelp eller støtte, det være seg mental som materialt. (Se om dette andre steder her på bloggen, jeg tenker på artikler om Vårt Land og f eks forskeren, legen, humanisten og ateisten Morten Hom)   

Hypermagikernes offer er offer som ifølge ham selv er gjort til offer av andre enn hypermagikeren selv, (og dette er en mental mekanisme som ikke nødvendig vis kan knyttes til vitenskapelig bevis på at offeret virkelig er et offer). Han har ingen ingen forståelse for at han faktisk gjør offeret til et dobbeltoffer, et offer for ham selv, og et offer for andres relasjon til offeret. Det er dypt tragisk for hypermakigeren, som ikke vil se at det er tragisk i seg selv. Hypermagikerens hovmod umuliggjør enhver dypere selverkjennelse her. Han kan ikke tenke seg å leve et normalt liv, han er selv blitt et offer for sin egen magi, sin egen merverdi i kraft av denne magien eller magiske kraften, selve stoffet han er blitt avhengi av og ikke kan klare seg uten. Hypermagikeren er en sann og udelt «addict». En magi-holiker. Han ser ikke at han tilføyer sitt offer skade. Toleranse for den magisk kraft bare øker, han må bare ha mer og mer magi, han stjeler en naturlig verdighet fra offeret og injiserer den i seg selv i den faste overbevisning om at hans egen kraft og energi vil forsterkes. Han ser ikke at avhengighetens hans krever stadig flere offer, han trenger derfor fler ofre for at den magiske kraften skal vokse og gi ham stadig mer «uttelling», dvs stutus og innflytelse blant de snille og gode, som går i ledtog med ham i forsøkene på å bortforklare eller fortrenge avhengigheten. Hypermagikerens største frykt er å bli avslørt. Kampen hans mot fienden vil derfor stadig bli mer og mer intens og gi seg stedig mer outrerte former, former som normalt ville ringe en bjelle for noen og enhver, men former andre hypermagikere vil forsøke å legitimere og forsvare med like stor og like vedvarende styrke som hypermagikeren selv. De vet utmerket godt at de kan lure folk nærmest i det uendelige. De vet at skinnet av snillhet og godhet neste er umulig å kritisere. De vet at skinn betyr mer enn realitet. De vet at folk vil la seg lure, de vet at ingen vil kritisere eller avsløre snillheten og godheten. Derfor dette maniske behovet for å fremstille andre som det motsatte av hva de selv mener de er. Det blir en vedvarende kamp for å besitte den sterkestes magi, noe som forveksles med «den sterkestes rett», det tydeligste image, det og de godes image. (Hvilket jo ligger kun i det ytre og overflatiske).

De vet at den mest simple posering ofte gir de beste resultater. De vet at folk er lette å suggerere og de bruker alle kjente markedføringsstrategier med dokumentert effekt på den mest simple og utspekulerte måte. Og de vet at de vil slippe unna med det, i det store foreliggende og pågående samfunns- og verdi paradigme, i vår forvandlingsprosessen – mot det kjente, ikke det ukjente, mot underkastelsen, som er det motsatte av friheten. Eric From så det for mange år siden og sa det slik: Tyskerne flyktet i sin tid fra friheten og underkastet seg i stedet gladelig nazismen ufrihet.

De dyr seg ikke for noe. Og de vet at katastrofen nærmer seg, at den virkelige «krigen» kommer. De vet at de sitter utrygt på sine høye hester i diskurslandskapet. De frykter avsløringen. De frykter dypt og inderlig for å tape og miste ansikt en gang for alle. De frykter skammen, nederlaget, det faktum at de tok feil, at de befant seg på feil side, at de ikke var så moralsk høyverdige som de selv innbilte seg at de var.

De lider like mye av ensidig destruktiv angst som av mangel på fleksibel kreativitet. Det er oss mot dem, for dem. Bare midlertidig kan de krever av andre at man skal nyansere bildet. De krever dette i frykt for å tape det endelig slaget, om man kan si det på den måten. De ser ikke at deres egen maktstrategi korrumperer dem absolutt til slutt.

Hva har så Danmark og danskene – og oss selv – å gjøre med Brunei?

Jo, dette: Dansken har ikke noen Sharia å stille opp mot i møte med de dypere konfliktene som vil komme fremover, konflikter som kan bli ganske så eksplosive og vedvarende voldelige. De vil dessuten være mer organiserte, og danskene vil da måtte hjemle sin motstand i løsere og mer abstrakte og mer elle mindre kjente og kjære frihetsverdier, mens muslimene vil kunne vise til sin Allah og Allah’s sharia, som da antas å gi dem rett som mest kan bygge på Sharia. Fordi Sharia jo duddommeligjør retten til å straffe alle som på en eller annen måte bryter mot Sharia, enten det er i form av å fornærme profeten eller i form av å konvertere til en annen tro enn islam, pluss, pluss – de fleste vet hva dette dreier seg om.

Det som skjer er at danskene som lar seg skremme opp av protestene tile Paludan – protester som i seg selv kan anta motbydelige former – faktisk befinner seg i en posisjon de ut fra eget verdigrunnlag ikke kan forsvare seg mot, annet enn ved å stemple og fryse ut så godt de kan, og true med strengere lover mot blasfemi osv osv. De vet imidlertid at ytringsfriheten å forsvares, men midler som kan brukes for å forsvare denne retten, uteblir, dvs slike virkemidler er ikke legitime. Ingen danske er interessert i å ta kål på ytringsfriheten ved å innstramme den så til de grader at den i realiteten ikke eksiterer lenger. Så langt kan umulig danskene ville strekke seg, det gjelder til og med for eliten og de mest islamoservile og oikofobe blant dem. Det vil de ikke tore. Men hvordan hindre dette? Om dette vet hverken dansker eller nordmenn råd. Det inntrer da en noe forrykt mental strategi blant eliten, den vil - umerkelig for dem selv , kall det gjerne ubevisst - , begynne å tro at det er muslimene og de av dem som sverger til Sharia som kan hjelpe dem. Bare de som sverger til Sharia kan avverge katastrofen, eller gi noe håp om å begrense den. Det blir derfor om å gjøre å beskytte islam og muslimene mest mulig, via de til enhver tid legitime metoder, metoder hvis eneste hensikt i navnet er å beskytte begge parter. Man vi for enhver tid ikke miste sitt eget, samtidig som man på den annen side er mer enn villig til å gi Sharia større spillerom og innflytelse. Eliten tror dermed at de kan slå to fluer i samme smekk. Det blir da mer og mer «forståelig» at muslimer helt legitimt må ha rett til å forsvare seg mot fornærmelser og motarbeidelser av ulike slag. De må ha rett til et slikt skjerpet forsvar. De må ha rett til å forsvare seg, når vi jo selv ikke makter å forsvare dem, mot «folkets» motstand og kritikk. Skylden for overtredelser eller konsensus om hvor grensene skal settes, før situasjonen kommer helt ut av kontroll, vil da ikke ramme danskene og deres elite selv så hardt. De kan skylde på at muslimene har gått over streken, samtidig som de vil kunne rettferdiggjøre seg selv ved i ettertid å hevde at «de ikke bare gjorde alt de kunne» for å beskytte ikke bare muslimene og islam, men også danskene selv, og danskenes konstitusjonelle ytringsfrihet.

Det som skjer nå fra myndighetspersoner og eliters side i Danmark, er i realiteten at de går ut med en appell til radikal islam om hjelp til denne eliten og disse myndighetspersonene selv. De klarer nemlig hverken å hjelpe seg selv eller ytringsfriheten på egen hånd og isolert, stilt overfor en islamkritikk som dessuten bare blir mer og mer saklig og velbegrunnet, forankret i folkedypet. De viser dermed sin maktesløshet og forvirring på den mest mulig åpne og mest like bisarre, men ironisk nok mest  sanne  måte, uten at de skjønner noe av tegningen selv. De har med andre ord satt seg selv på garn, ja, de står på garn, og vil bli stående der, og i en knipe de selv aldri vil kunne nøste seg ut av med egen hjelp og for egen maskin. I praksis ser de ikke i hvor høy grad islam eter seg inn på samfunnslegemet litt etter litt, og litt mer for hver gang. De ser hverken dynamikken i dette, eller mekanikken i det. De ser ikke at de tvinges til å be islam og Sharia om hjelp og de skjønner ikke at det er nettopp denne taktikken som vil føre dem stadig mer inn i underkastelsens posisjon og «the dhimmi way of life». De ser ikke at dette skjer indirekte og mer og mer for hvert skritt de tar for på denne måten å forsvare muslimene mot alle de anklagene muslimene selv retter mot sin vert, som jo er folket selv.

I stedet for å ta tak i hva islam er og hva islam innebærer, går de løs på kritikere av islam, alt for å redde seg selv og sitt egent skinn ved å gå mer og mer inn i tåkeheimen hvor de tvinges stadig mer til å snakke med to tunger, dvs kronisk tvetydig og utydelig, og maktesløst, ja, paralysert.

Det viser seg altså at Brunei ikke er irrelevant i denne sammenhengen. Brunei er åpen om sitt behov for å innskjerpe Sharia, - fordi landet ellers vil gå opp i liminga og volden bare eskalere for til slutt å ende i det ultimate blodbad, hvilket jo ikke er i noens interesse. Brunei ser at fattigdommen vil komme og at med fattigdommen, så vil også revolusjonen komme. Brunei kommer faktisk de meste radikale islamister i forkjøpet, og bare slik tror herskeren av Brunei og hans familie at de kan sitte litt lenger på makten.

Danmark og Norge ser også fattigdommen komme og alle de problemer, spenninger og konflikter som vil komme i samfunnet nettopp med denne nye fattigdommen som alle vet nærmer seg med stormskritt. Det som faktisk skjer er at også eliten her søker å komme Sharia i forkjøpet, ved at vi «forstår» at muslimene har behov for å beskytte seg selv mot folk i landet, mot nordmenn som aboriginere. Selv vil ikke våre eliter ta tydelig nok avstand fra Sharia i all dens avskygninger og virkningshistorie både i fortid, nåtid og fremtid. Rent faktisk forbereder de folket på mer Sharia under påskudd av å ville beskytte muslimene mot egen befolkning og egne befolknings reell skepsis overfor Sharia. Det vil derfor ikke komme som noen overraskelse at folket før eller siden vil gå sin egen vei. Og da, når det blir virkelig alvor, vil altså eliten takke for sist og rope på støtte fra Sharia og islam, siden jo myndigheter, eliter og de islamoservile jo i våre dager viste sin snillheten og godhet nettopp ved å beskytte muslimene på en måte som bare dumme foreldre beskytter sin barn på mot enhver kritikk og enhver synd, uansett hvor stor forbrytelsen måtte være og uansett hva som var sannhet eller ikke.

vanderGolden

Er det snart dagen for Dagen?

Er den kristne avisen Dagen i ferd med å bli overtatt av islam-apologetiske sosialister?

Spørsmålet er ikke irrelevant, det er snarere sterkt påkrevet å forsøke å svare på. Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor jeg spør. Men først må jeg gjennom en ingress som noen vil finne usannsynlig kjedelig og lite oppløftende. Det får stå sin prøve. Jeg kommer til «godbitene» og de virkelig dramatiske poengene lenger ned. Det kan også sies at en tilsynelatende ubetydelig sak, kan ha sine dybder, akkurat som toppen av isfjellet faktisk viser hvilke krefter som ligger under. Det kan være et bilde på hva som er på gang, nemlig alltid noe større og viktigere …

Som de fleste vet har den såkalt kristne avisen Vårt Land for noen måneder siden lagt ned sine tidligere akk så «frie» kommentarfelt knyttet til avisens en gang så populære Verdidebatt. Begrunnelsen kan man bare tenke seg, den vil imidlertid ikke av avisen selv forklares ved at avisens redaksjon ikke lenger fant de som flittig kommenterte verdige nok, redaksjonen sier med andre ord at redaksjonen vet best og kan dømme om hvem som er verdige islamkritikere og hvem ikke.

Vel, det står redaksjonen fritt. Den har full råderett over hvilke verdier de velger å fremme, og hvilke verdier de vil fordømme. Og de gjør det altså ved å «stenge», dvs utelukke. Redaksjonen kastet sogar ut en kommentator på livstid, for å ha kommet med det de fleste uten å nøle ville si lå langt «innenfor». Dette at kritikken var innafor ble da til og med bekreftet av redaktør Morken selv, på selve forumet. Morken lot seg imidlertid umiddelbart etterpå presse av en ateist og en humanetiker, legen og forskeren Morten Horn, til å stenge islamkritikeren ute på livstid.

Sannheten er vel den ekle at avisen i all sin menneskefrykt fant at islamkritikken på Verdidebatt kunne risikere å bli satt i et dårlig lys og tilsvinet av islamkritikk sett med «etablissementet»s øyne og slik den oppfattes av «de gode og korrekte», en kritikk de i begynnelsen altså ønsket velkommen, men som til slutt altså ble for tung for dem å bære, enn si forsvare.

Vårt Land gikk på få år fra å være absolutt åpen, til å bli nærmest absolutt stengt for et tema som ikke bare angår øyeblikket her og nå, men som angår fremtiden og alle etterkommere.

Det ser ikke ut for at avisen selv kan erkjenne at den på denne måten styrker islam samtidig som de i stor grad svekker kristentroens vilkår og posisjon i Norge. Det besynderlige eller urovekkende er at det samme nå kan sies å gjelde avisen Dagen, SC her, og spesielt SC her, hvor det kommer frem indikasjoner på at avisredaksjonene i Vårt Land, (VL), og Dagen nå beskytter hverandre mot kritikk. Det viser seg nemlig at Dagen tar inn artikler av tidligere forumsredaktør i VL Johannes Morken, noe som kan forklare hvorfor Dagen ikke kan tåle kritikk av Morken, slik det fremgår i linkene lagt inn ovenfor. Det virker som om at det har etablert seg et kameraderi blant visse aktører i ulike posisjoner samtidig som dette »miljøet» ikke forstår at dette kan oppfattes som selv-inhabiliserende av lesere og publikum for øvrig. Det virker kort sagt som om disse aktørene samler seg i en felles verdikampkamp mot visse andre aktører som de førstnevnte frykter og forakter. Jeg skal i det følgende «spekulere» litt rundt mulige beveggrunnner til alt dette ved å kommentere noe objektivt foreliggende, nemlig en artikkel av tidl VL-redaktør Johannes Morken som sto på trykk i avisen Dagen mandag 8 april d a., her. (Kronikken har i skrivende stund bare fått 1 kommentar, det skulle tyde på at ikke så mange bryr seg, de vet kanskje at døra et stengt, at lydhørheten er døv …. ). 

(En pessant: Johannes Morken jobber nå for Stefanusstiftelsen, en kristen stiftelse. Det vites ikke her noe om hvorfor Morken gikk fra jobben, men noe tyder at i hvert fall «noe» presset ham ut av stillingen. Han gir da også et slags forsøk på å forklare visse forhold som synes å ha plaget ham i jobben i avisen. Ja, han ber i en slags farvel-tale Vårt Land om en slags tilgivelse for hva han har vært med på. Han kan med andre ord klart ha forstått nettopp hvordan og hvorfor han bidro slik han bidro, og dette kan så forklare hans «sorti», Se SC her.)

Johannes Morken:

«No fyller menneske med muslimsk bakgrunn kyrkjer her i Beirut. Den sokalla arabiske våren har forstyrra muslimar. Muslimar er vanlege menneske som ikkje vil at barna deire skal bli drepne. Dei forstår at noko må vera gale. … Mange har bitre erfaringar som andreklasses borgarar, det er mange stader farleg for muslimar å konvertera. På toppen kjem bølgjer av islamistisk vald».

«Alles krav på like borgarreettar utan omsyn til etnisistet og tru, retten til å skifta tru utan fare, oppgjer med koranlegitimering av bestialitet og behov for rettsoppgjer etter ID-vald må takas opp med styrke på nytt og på nytt». «Mange frå fleire minoritetar demoniserer islam, og i Nord-Irak vil det ta lang tid å gjenoppretta tillitsfulle samliv mellom naboar …

Kommentar: Dette er elementært og helt «ufarlig», hadde det bare ikke vært innledningen til noe langt farligere.

Morken fortsetter: «På den andre sida er det også i Midtausten kristne som teologisk tenkjer at alle vegar fører til Gud og slik nærmar seg religionsblanding, sjølv om desse stemmene er blitt meir nyanserte i de siste åra».«Men i MØ handlar det ikkje berre om å diskutera islam teologisk og politisk. Kristne og andre minoritetar må leva nær muslimar i dominerande muslimske samfunn».

Kommentar: Her nærmer Morken seg et poeng og et standpunkt han gjerne vil ha frem, nemlig at han er «på den riktige siden», og at han har noe preskriptivt på hjerte. Og dette har han jo rett til å påstå og forsøke å få oss til å tro.

Morken: «… 70 % av kyrkjegjengarane i Baptistkyrkja Ressurection Church er i dag flyktningar. Mange med muslimsk bakgrunn let seg døypa, andre er søkjande».

Kommentar: So far so good …

Men så fortsetter Morken, for riktig å få frem sitt etiske og moralske budskap:

«Pastor Hikmat Kashouh har observert at muslimske menn som konverterer, gjerne blir aggressive mot trua dei har snudd ryggen til. Ein mann som hadde vore i kyrkja hans i to år, fortalde han at han ville kasta fem koraneksemplar i søpla.

Dette overraska baptistpastoren sidan kyrkja hans forkynner respekt for andre truande og symbola deira. Sinte menn har gode psykologiske forklaringar, erkjenner Kashouh: Eg har levd på ei stor løgn i 40 år. Eg vil ikkje at venene mine skal oppleva det same».

«Men pastoren vil gjerne visa dei ein annen veg enn aggressjon og dreg fram reaksjonen til muslimske kvinner som konverterer: Ofte ventar dei med å fortelje ektemennene om den nye trua, i staden vise dei i Jesus-trua i form av omsorg og kjærleik for barn og ektemenn. Slik omsorg gjer inntrykk».

Kommentar: Tenk at noen kan våge å si at han ønsker å kaste fem eksemplarer av Koranen i søpla!

Det må jo være moralsk forkastelig, må Morken mene. Men er det så sikkert at det er forkastelig?

Morken bruker denne uttalelsen fra en exmuslim til å advare, ja, nærmest true, norske og andre islamkritikere mot å være for islamkritiske. Han appellerer til «formen», den må være forskriftsmessig!

Islamkritikere skal være anstendige, i hans egen optikk, hvis ikke er de umoralske og bør «straffes», f eks ved utestengelse fra debattfora.

Ved å sitere exmuslimen, skaffer Morken seg et billig moralsk overtak på leseren. Tror han. Overtaket er imidlertid bare en innbilling han selv trenger for å bli mer overbevist om at han selv har rett, og alle islamkritikere, som han frykter, tar feil.

Slik Morken fremstiller det, får han det til å høres ut som om eksmuslimen er «uanstendig» og at ikke bare han, men enhver som uttaler seg om islam på omtrent samme måte, er like kritikkverdige, for å si det mildt, og for så vidt like skyldige i å gjøre noe både galt og kontraproduktivt.

Morken bruker subtil retorikk og skyver et menneske som virkelig har innsett hva islam er og innebærer foran seg, som et dårlig eksempel. Dette menneske har flyktet - med fare for livet - fra det han nå oppfatter som et falsum og en helt forkastelig ideologi, alt manifistert i selve «boken», Koranen.

Morken forsterker det imaget han forsøker å skape av seg selv som from og plettfri ved å skyve hel to personer foran seg, hvorav da spesielt én ulastelig, som Morken selv, og altså en annen meget uønsket person som våger å uttale seg om muslimenes hellige bok. Han fremlegger et slags kategorisk imperativ som han retter, ikke bare mot eksmuslimer generelt, men mot alle islamkritikere spesielt, hvor de nå enn befinner seg.

Morken forteller videre om en annen muslim som vendte islam ryggen og en stund tilhørte de som kalte islam «Satans religion». Denne muslimen sa: «Islam dreper kristne». Han ble truet på livet av muslimer. Han ble etter hvert hjulpet av en kristen teolog til å forstå at å utrykke aggresjon, slik han hadde gjort, bare vill skape fiendskap, ifølge Morken. Mannen snakker nå med de muslimene som ville drepe ham, om Jesus, men han sier aldri at han er «kristen», men heller at han er «Jesus-truande», som Morken skriver, fordi «kristen» lyder for vestlig.

Morken skriver: «Det er viktig å opptre klokt og ikkje provosera i utide».

Hørt på maken? Dette er floskler forkledd som lødig retorikk fra en alvorsmann, liksom, riktig en av «de gode». Han befinner seg «innafor»! Morken forutsetning er at leseren er naiv og trenger «svisker» fremfor reell kunnskap og innsikt for å skjønne noe. Morken selv er «empatisk», må vite, det faller ham ikke inn at han kan fremstilles – eller rettere: fremstiller seg selv - som en karikatur, en selektiv logofob med nese for selektiv, rigid empati, en resept på platt-moralisme og emosjonalisme innpakket i et dystert, uthult og avspiritualisert, begredelig åsyn.

Morken trekker frem et par andre eksempler på hva som er klokt og ikkeprovoserende. Morken spør: «Kan slike stemmer fra Midt-austen ha noko å melda inn i opphissa norsk debatt om møtet med muslimar?

Klarere kan det ikke sies fra Morkens side: Han vil helt stoppe munnen på alle islamkritikere han ikke liker og som han mentalt og sosialt har personlig fordel av å utestenge fra diskursen. Skal si denne mannen søker selvbekreftelse! Han omgir seg med godord fordi han tror disse ordene i seg selv gir ham en egen, magisk kraft, han vil ha seg frabedt enhver assosiasjon med «fobi» og han bruker mennesker der han kan finne dem som bevisføring for at han selv er moralsk uangripelig, han gjør seg til fullmektig for «ofre» som ikke har bedt om hans bistand, han gjør seg til hypermagiker, (by courtecy her). Han suger til seg «kraft» fra ofre som ikke engang anser seg som ofre, eller fornærmede, kronisk, for slik bedre å kunne manipulere seg vei fremover eller oppover i de hierarkier han i det stille forguder og som han drømmer om en dag å ta kontroll over, totalt. Hemmeligheten ligger i magien, en kraft han må tilegne seg eller tillegge andre for å gi ham selv en økt moralsk markedsverdi. Magien gir ham skjulte krefter, krefter som kun tjener til å gi ham selv fordeler og et forsprang på konkurrenter, som ikke vil agere på hyper-magiens premisser.  

Morkens kronikk har preg av å være et universelt, kategorisk imperativ, ikke bare en innstendig oppfordring rettet mot og begrenset til norske forhold. Hans vrede inkluderer altså en eksmuslim som sier han ønsker å kaste eksemplarer av Koranen i søpla. Det han ikke skjønner er at han faktisk vender denne eksmuslimen ryggen, - det er i seg selv et stort svik, og dessuten: Mannen er blitt kristen. Og da må han passe munnen sin, skal han bli innlemmet i «de godes selskap», mener Morken.

Det skal ikke mye til for å synde mot Morkens imperativ for Morken vet hva som er passende. Riktig nok kan Morken si at eksmuslimen setter liv i fare og at det gjelder om å ta seg i vare for hvordan man uttrykker seg, men i hvilken situasjon falt ordene, kan vi spørre? Var det i en åpen og mer løslig samtale mellom to fortrolige, to nye brødre i troen? Drev eksmuslimen rundt med megafon, for å hisse opp og provosere sine frender og tidligere trosbrødre i islam rundt omkring? Slike spørsmål synes ikke å vedkomme Morken, og Gilje, som velvillig trykker kronikken og som tydelig har tatt alt Morken sier til sitt bryst og under sine vinger. Det faller dem ikke inn at de kan oppfattes som farlig dumme, rett og slett.

Det er tydelig at Morken «forbanner» kristne som uttaler seg på samme måte som eksmuslimen som altså er blitt kristen. Morken legitimerer sin egen posisjon og disposisjoner og om det her er Tormod Gilje som kollegialt har bedt ham om å skrive artikkelen eller om det er Morken som på sin side innyndet seg overfor Giske, vet jeg selvsagt ikke, men noe kan tyde på at det kollegiale her overtrumfer visse hensyn.

Ja, det virker som om Morken og Gilje har inngått et slags underforstått akademisk/medialt kartell, et stilltiende forbund hvis høyeste mål og mest høytidelige verdifundament er ikke å fremme god, saklig, islamkritikk, nei, det motsatte er tilfelle: Jo sterkere og mer saklig islamkritikken i samfunnet blir, jo tettere må disse og deres geliker stå sammen mot «fobien», og mot dette å bli for direkte og emosjonell.

For når eksmuslimen sier at han vil «kaste koraner i søpla», så er dette et emosjonelt betinget utsagn, en talemåte, en sjargong som ikke angriper muslimer personlig, noe Morken antakelig vil ha oss til å tro.  Det er ikke et ortodoks eller teologisk trosutsagn, men en illustrasjon på hvor overbevist eksmuslimen er blitt, hvor dypt hans nye tro stikker og på hvor takknemlig han er.  Han har lest Det nye testamentet, han kjenner seg igjen i språkbruken der, en språkbruk som ikke legger noe mellom. Eksmuslimen sa kanskje det han så under en fortrolighet samtale, i den hensikt å understreke et poeng, nemlig at han er glad for at han har brutt ut fra islam og nå har fått et nytt og rikere liv uten Koranen, som han har brukt både troen og fornuften til å tilbakevise.

Når man tolker dette som «aggressivt», vitner det om stor sneverhet, forankret i solide fordommer koblet med feighet, skranten kreativitet krydret med en god porsjon en feighet som i seg selv setter dem trygt ned på middelmådighetens porøse fundament. Man gir ikke «den skyldige» anledning til å forsvare seg. I seg selv er jo dette selve kriteriet på intoleranse og totalitær lengsel. Man lar seg styre av emosjoner, emosjoner som av dem selv tilskrives absolutt sannhetsgehalt, godskrevet dem selv. Det er ikke bare hovmodig, det er dessuten dumt og avslører en moralisme som bare er destruktiv, ja, fiendtlig, for ikke å si ondsinnet. Og noe de burde spare seg selv og publikum for, hadde de evnet å ta poenget. 

Når Morken nå vil hindre at islamkritikere her i landet skulle komme i skade for å uttaler seg på lignende måte som eksmuslimen der, betyr det at han ikke skjønner dette implikasjonene. Han skjønner ikke at kraftuttrykk i seg selv både kan være både sunne og saklige, for ikke å si morsomme, og derfor høyst berettigede og akseptable.  Det skal ikke mye empati for å skjønne hva eksmuslimen mener, men noen romslig empati for Morkens del synes å være totalt fraværende.

Morkens dårlig skjulte frykt eller tydelige antipati - og dermed manglende empati - tjener bare til forsterke hans egne fordommer mot dem han så eksplisitt forsøker å isolere og utestenge. Han nevner selvsagt intet om hvorvidt eksmuslimen rent faktisk ville kaste koraner i søpla. Morken viser ingen nåde. Og det er ikke bare mannens utsagn han går til angrep på, nei, her skal også mennesket, individet, tydeligvis arresteres og fryses ut fra Morken og Giljes horisont, og alle som da er uenige med dem og har selvstendige synsmåter som gir seg utslag i saklig islamkritikk.

Morkens reaksjon mot eksmulismen kan dessuten sees i et litt større perspektiv.

Representanter for Mellomkirkelig Råd har mer enn en gang gått ut og advart kristne her i landet mot islamkritikk i og med at denne forutsettes å øke presset og trusselen mot de kristne som tross alt finnes i Midt-Østen. De får ikke med seg at kristne apologeter i den muslimske verden kan strekke sin islamkritikk langt utover de selvpåførte grenser den indre selvsensur her i landet krever, av slike som Morken. For her skal i følge Morkens preskriptive imperativ fortelle oss og true med at kritikk av islam her, automatisk vil sette kristne liv i fare der.

Morken kan selvfølgelig ikke fremføre noe empiri eller signifikant statistikk på dette. Han foretrekker sensur, at vi skal bli flinkere til å selv-sensurere, en «sikker» måte å flykte fra friheten og demokratiet på. Det viser at han ikke har forstått hva ytringsfrihet er og hva den innebærer og forutsetter, ja, det illustrerer hans forakt nettopp for ytringsfriheten, og spesielt alle de som vil benytte seg av den, som ser tingene i et helt annet perspektiv enn Morken selv gjør.

«Radarparet» Morken og Gilje kjenner ikke forskjellen mellom dette å respektere og dette – frivillig eller uaktsomt - å servilisere seg. Han tror at han siviliserer seg ved å rakke ned på eksmuslimen. De kan ikke akkurat kalles «kollaboratører» med islam, disse, men at de serviliserer seg mer enn de respekter annerledestenkende og annerledes-troende, synes å være nærmest selvinnlysende. Noen siviliseringsprosess er ute av syne og sinn, her.   

Islamkritikk bør derfor begrenses mest mulig. dvs begrenses til kritikk som ikke er direkte eller indirekte apologetisk eller bortforklarende. Et ønske om dette blir også klart uttrykt av visse kristne palestinere, f eks. Det samme gjelder uttrykk for støtte til Israel. Mange kristne libanesere og palestinere nedlegger ikke lite arbeid i å motarbeide staten Israel og i å forsøke å påvirke kristne i Vesten til å følge dem og gå mot Israel.

Nå kan man spørre: Hvis er nordmann i dag sier at han ønsker å kaste et visst antall utgaver av Hitlers Mein Kamp i søpla, og at han nå er blitt kristen, ville da Morken hevde at denne mannen er aggressiv eller f eks umoralsk og lite anstendig? Neppe.

Jeg vil tippe at svaret er nei, vel, det kommer jo an på konteksten, vil Morken hevde, ikke sant? Joda, men konteksten her i forhold til eksmuslimen, som kanskje blir like mye isolert og foraktet av de kristne som av muslimene, blir ikke trukket inn i bildet i det hele tatt. Man kan spørre hvorfor dette ikke skjer, hvorfor det ligger utenfor Morkens horisont, og man kan relativt lett, vil jeg tro, se at dette, slik Morken fremstiller det, er et utrolig a-empatisk, snusfornuftig og ufølsomt petimeter-angrep på et menneske som faktisk uttrykker takknemlighet for at kristendommen i det hele tatt er til, som et reelt alternativ til Allah og profeten og en religion som exmuslimen nå har gjennomskuet, i all sin gru.

Hos Morken – og Gilje - fins ingen evne eller vilje til å tenke metafor, at eksmuslimens uttrykksmåte ikke er noe annet en slags tjomslig sjargong, billedlig tale, noe selv Bibelen ikke er fremmed for å bruke. Men metaforer i dag er blitt skremmende i seg selv, se Dagens lys? Det vitner om en høyst selektiv empati er i ferd med å etablere seg eller sosialisere seg i mediaverden. Det har gått til hodet på dem.

Vi kan nå tenke seg at mannen som sier at han vil kaste Mein Kamp i søpla befinner seg i Tyskland under Hitler i mellomkrigstiden. Det er opplagt at denne mannen der og da ville befinne seg i dødsfare og at han sannsynligvis ville bli pågrepet før han visste ordet av det. Man kan da videre si at det var legitimt etisk i akkurat denne situasjonen eller konteksten å advare folk mot uttrykke seg på en måte som kunne oppfattes som en alvorlig krenkelse eller fornærmelse eller trussel mot Hitler og hans Mein Kampf, nazismens «konstitusjon» og «hellige skrift». Det er noe alle forstår umiddelbart. Men å advare norske nordmenn i dag å uttrykke et ønske om å kaste Koranen i søpla, ja, er dette i seg selv en grunn til å isolere vedkommende og utsette ham for forakt og trusler om å ta i bruk sosiale utfrysingsmekanismer? Ville kanskje ikke Morken kunne erklære at å kaste Mein Kapital i søpla faktisk impliserte en moralsk høyverdig handling? Hvorfor skulle Morken og Gilje plutselig da ikke erklære at det faktisk også var eksemplarisk å kaste Koranen på søpla? Det er jo en kjensgjerning at mange universitetslærde i dag mener at Koranen kan brukes på en fascistoid måte og som hjemmel for de meste bestialske straffemetoder og represalier verden har sett på lenge. Skulle det være moralsk forkastelig å si at man har lyst til å kaste Koranen på søpla?

Det Morken drive med i sin artikkel er et feigt forsøk på skyve et menneske som er og har vært i sann nød og som nå har funnet «nåde», foran seg, for å opphøye seg selv moralsk båe i egne og andres øyne og dermed slik kunne triumfere. Dette gjør Morken og Gilje til to alen av samme subtile pøbelmakeri og høyst umoralske aktører i diskursen. De misbruker både sin makt og sin posisjon som meningsbærere og premissleverandører i den store samtalen som pågår og som ingen ende synes å ta og som antakelig bare vil tilspisse seg mer og mer i årene som kommer, både på det åndelige plan og på det helt konkrete, planet, i praktisk liv, og hvor Europas fremtid kanskje er mer usikker nå enn den noen gang tidligere har vært.

Jeg kan imidlertid ikke dokumentere at det foreligger en underforstått intensjonsavtale eller et mentalt kartell mellom journalister om å fremme et eget eller mer eller mindre kollektiv eller kollegialt høyst personbaserte verdiparadigme som de bevisst arbeider for skal bli det dominerende i samfunnet vårt i dag og fremover. Men jeg synes det er høyt berettiget å stille seg spørsmålet.

Så vidt jeg ser har avisen Dagen i det siste begrenset det som i utgangspunktet skulle være et forum for debattlystne der enhver kunne kommentere på fritt grunnlag. Avisen ser nå ut til å ha stengt eller begrenset denne muligheten, akkurat som avisen Vårt Land tidligere for ikke lenge siden har gjort.

Når så Morken – som tidligere moderator på VD – nå synes å blitt en spesielt yndet bidragsyter i Dagen, ser man kanskje med litt velvilje at Vårt Land og Dagen nærmer seg dette å bli nærmest identiske «størrelser» i mediaverdens egen mediaboble.

Avisen Dagen dras nå – etter min mening - mot sosialisme og mot venstresiden på invitasjon fra Morken og Gilje, som begge lar seg villig underkaste, ja, oppsluke i sosialismens utopiserende tankeunivers. Tendensen er klar, vær ikke i tvil om det. Gilje gjør med andre ord som Morken gjorde i VL, de lar seg presse av krefter utenfra, noen som redaktørplakten forbyr, av den gode grunn at folk og lesere- ja, ytringsfriheten selv -  ikke er tjent med svake redaktører som lar seg påvirke etter utilbørlig og rent emosjonsbetinget press.   

Det lover, spør noen meg, ikke godt. Hele prosjektet virker som et forsøk ikke bare på å kneble livlig debatt og saklig islamkritikk, men også som et forsøk på ensretting av flest mulig i stor skala, alt synes det som, for å promotere islam, eget ego, eget image hos «de gode» og egen agenda, en agenda hvis eneste hensikt synes å være fremme disse aktørenes private egeninteresse av å gjøre seg moralsk uangripelige, i navn av en større empati som de forføyer over, som altså knapt er noe mer enn en høyst sublimt forsøk på folkeforførelse og en dårlig kamuflert hybris i en strategi til fremme av selvforherligelse og lite annet.