Vestens selvrealiseringsideal og islams knipetak på kvinner

Når får vi oppleve en skikkelig, radikal og uknekkelig muslimsk Nora? Når vil islam begynne å "forgude" selvrealisering til fortengsel for frykt for mannen, profeten og Allah? Når vil muslimske kvinner i hopetall og kollektivt forlate sine "dukkehjem" for å gå ut i verden og på markedene for å bli verdsatt som de ukrenkelige skapninger de er på likefot med mannen?

En liten, bedrøvelig studie i kynisisme

Islam har et knipetak på kvinner, både muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. (Vi skal – etter fattig evne – se litt mer på den psykologi og hersketeknikk som ligger under nedenfor). Islam skiller imidlertid mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. Disse to kvinnegruppene har ulik status innen islam, de er derfor begge ofre for islams dualisme, en dualisme som tillegger mennesker  en absolutt (uforanderlig) forskjellig verdi alt etter om man er muslim eller ikke. Ikke-muslimer, både kvinner og menn, er generelt og absolutt mindre verdt enn muslimer og det dreier seg ikke bare om en rangsforskjell, det er en vesens forskjell, en vesensforskjell – ironisk-tragisk nok - forordnet av Allah selv (ikke Gud). Muslimer: Dere er det beste folket, sier Allah, dvs. ”profeten” Muhammed. Ikke-muslimer korrumperes av sin religion fra fødselen av. De utvikler seg til u-naturlige mennesker eller kanskje – helt sikkert - værre, til: Undermennesker.  

Universalisme er ukjent innen islam, (men – tragisk-ironisk nok - dog ikke for alle muslimer): Det er bare muslimer som kommer til det allahianske paradis. Det fins ingen annen garantert frelsesvei for menneskeheten - dvs for muslimer - enn islam. De gudstroende som ikke følger Koranen, hadith og sunna, havner automatisk i helvete, hvor Allah av og til skal være til stede for å ”bivåne” pinslene.

Innen kristendommen fins det en legitim teologi begrunnet i Biblen som er universalistisk: Gud skal en gang bli alt i alle. Alle skal til slutt tas opp til - og i - Gud. Dette er den ultimate frelse. I en sådan tilstand fins ingen synd, ingen jordslige legemer, ingen tårer, bare gudstilbedelse, og hvor de hellige skal se og tilbe Gud i all evighet og hvor man da opplever summum bonum i herliggjort evig liv.

Visse retninger innen kristendommen nekter for en slik universalsime og lander på den konklusjon at det bare er de utvalgte som får oppleve denne evige tilstanden av absolutt godhet eller salighet, altså noe i nærheten av slik det er i islam. Vi skal imidlertid ikke ta opp denne diskusjonen her, men oppfordre dem som måtte være interessert i å studere videre på egenhånd. Et slikt studium kan være vel verdt et forsøk.

Hvilken virkning har så den islamske dualisme for kvinner – alle verdens kvinner - og kvinner av i dag så vel som i morgen?

Islam holder dem i en knipetang som først og fremst passiviserer eller beskjærer dem, bokstavelig talt. Den muslimske kvinne oppfordres til å underlegge seg, ikke til å stille relevante og radikale spørsmål og fremfor alt til å ikke tenke selv og grunnleggende og naturlig selvstendig.  (Det vil kunne oppfattes som et opprør, noe som i visse islamske miljøer, spesielt i Vesten, dog godtas til en viss grad). Hun befinner seg i et ”evig” dilemma: Uttrykker hun medynk med ikke-muslimske kvinner som ”rettmessig” voldtas av muslimske menn, kan hun risikere å bli beskyldt for både apostasi fra selve religionen og dessuten for et mer lokalt forræderi overfor mannen, familien, klanen og ikke minst: Barna, både jenter og gutter. Denne knipetangen eller dette kniptetaket på kvinner innen islam er i seg selv passiviserende. Den lammer både mentalt og fysisk. Den stenger for ironi, humor og fleksibilitet og ikke minst for all "normal" eller naturlig kreativitet. Samtidig som den gir den enkelte kvinne – henvist som hun er til sitt isolerte kvinneunivers  -  en viss tilfredsstillelse: Mange foretrekker jo nettopp at andre tenker for dem og ikke bare det: Flere enn vi vil like å tro synes det er helt all right at andre enn dem selv utfører drittjobbene, her tenkt som voldtekten og nedverdigelsen av ikke-muslimske kvinner. Det føles eller oppfattes som enslags utløsning for dem, man føler enslag lettelse, man får utløp for egen undertrykt aggresjon og frustrasjon – og dessuten så slipper man å utføre offergjerningen (voldtekten og ydmykningen) selv. Det er mye mye bedre å ikke bli voldtatt enn å bli det, det følger nærmest enslags magisk iboende skittenhet med en kvinne – som i tillegg til helt legitimt å bli betraktet som slave – blir voldtatt. Den siste rest av ære er fratatt dem. De kan spyttes på – av de muslimske kvinnene selv. Muhammed har med andre ord klart å splitte kvinnne og dermed klart å gjøre dem svak – og dermed mer ”håndterlig” - som gruppe sett.

Knipetangen har dermed fått en dobbel funksjon, en som kjærkommen ”lynavleder”, den andre som sier at ”man vet hva man har (æren eller ærbarheten), men ikke hva man får (ved f eks å forlate eller kritisere islam samtidig som man da solidariserer seg med ikke-muslimske kvinner).

Islam som trossystem gjør at muslimske kvinner har vanskelig for å se og skjønne at det er satt en skruestikke på som som stadig skrus hardere til jo eldre kvinnen blir. Med tiden gjør islams ”gud” dem til sine ikke-muslimske søstres foraktede fiender, en stadig trussel, et press mot deres egen opparbeidede ærbarhetsfølelse  og deres egne påtvungne typisk identiteskonserverende islamske selvrespekt. De kan - i sitt eget indre tankeunivers - med grunnlag i de islamske skrifter selv og med de lærdes velsignelse - triumfere. De har krav på å dominere, dvs å være nedlatende og foraktende overfor sine ugudelige kaffir-søstre. De har en guddommelig rett til å utøve sin patronisering og moralisering over dem.  

Hun kan i prinsippet verken rent teoretisk kritisere islams grunnvoll eller rent praktisk positivt ta til motmæle eller foreta seg noe rent konkret for å beskytte eller vise aktiv solidaritet med de ikke-muslimske kvinnene. Muslimske kvinner oppfordres ikke til å arbeide forebyggende for å hindre at muslimske menn forgriper seg på ikke-muslimske kvinner, de oppfordres snarere til det motsatte, både direkte og indirekte, både aktivt verbalt og ved at mannen taust – og tilsynelatende ydmykt -  kun viser til tradisjonen og de lærde, de som befinner seg langt borte og høyt hevet over familielivets mer trivielle problemer at dette i seg selv gir autoritet, og til de som tillegges rett og plikt til å forsyne ummah med den endelige tolkningen av hva Allah har ment og av hva som skal gjelde som guddommelig og evig absolutt rett eller ikke i enhver sammenheng.  (Mannen på sin side slipper også å tenke selv ved å vise til og peke på tradisjoner og "fjernt" opphøyde autoriteter. Han kan gjøre det ut fra ren ondskap eller gjøre det passivt rett og slett fordi det er mest behagelig eller pragmatisk ”riktig” for ham å forholde seg slik. I begge paradigmer passiviseres aktørene og/eller de troende).

Det mest tragiske i dette og kanskje det mest grusomme er, at selve systemet – islam som kollektivt trossystem – gir kvinnene en stimulans til å produsere et behov (som føles helt selvinnlysende riktig og virkelig og helt nødvendig der og da) for å bli konservert av systemet og til og med å bli en ivrig konservator av det og promotor for det - en aktivitet som kan ta fanatiske former og til og med koste liv.

Det skjer ved at det utvikles en mental tilstand hvor hun rent faktisk i fullt alvor og med den aller største kreative og "vakre" energi,  tror hun,  – båe på kort og lang sikt - tjener nettopp på dette trossystemet, og dette guds- og denne ”frelsesbringende” tro som ligger til grunn. Hun opparbeider en selvforståelse som gir henne en følelse av ha makt og kontroll, ikke bare over seg selv, men også over  de andre, enten det er i den nære familie, eller utenfor. Hun får det for seg at hun kan tjene mental-økonomisk og gjerne både mentalt og økonomisk på den utviste tro og selve systemet. Det gir henne en høyere status enn hun ellers vill ha hatt. Hun lokkes til å rasjonalisere: De andre – de ikke-muslimske kvinnene - er, tross alt hun selv må tåle av ydmykelser i kraft av dette samme systemet - MINDRE verdt - enn henne selv.

Hun – på sin side - er tross alt MER beskyttet innen islam og av islam enn de ikke-muslimske kvinnene er, de som står utenfor og som verken profeten eller Allah gir noen beskyttelse. Og tror hun da i tillegg virkelig på at Allah sier sannheten og at hun selv skal til helvete hvis hun ikke lyder Allahs forordninger, påbud og forbud, vel, da sitter hun skikkelig i saksa og det fins ingen vei tilbake: Hun velger da selvfølgegli å bli i folden fremfor å prøve lykken der ute i friheten. Ja, så ille kan det gå at kvinner faktisk ofte blir mer konservative eller reaksjonære når det gjelder å forsvare islam enn noen muslimsk mann kan være det. Det fins eksempler på at det er de eldre kvinnnen i den muslimske famile som sørger for at guttene holder kustus overfor sine søstre og utfører de foreskrevne ritualer, dvs drapene på sine genetiske søstre. Det gir disse kvinnene ikke bare en følelse av (innbilt) selvverd, kontroll og makt, men også en en enorm objektiv eller tydelig verdsatt maktposisjon, et grunnlag for å kunne utøve ytterligere press og manipuleringer.

Hva kan så muslimske kvinner ”tjene” mentalt på å tie om den islamske dualismen og ikke forkaste den ”guddommelige” rett mannen har til å voldta ikke-muslimske kvinner? Jo, den vil alltid representere et maktmiddel hun utstyres med i kraft av selve systemet. Ved at hun forblir taus, samtykker hun, og ikke bare det: Hennes mulige merverdi øker, hun bys en sjanse og vil kunne føle at det hun gjør og føler gjør hun og føler nettopp av omsorg eller ”kjærlighet”  for sin mann, sin familie, sin klan. Hun gis ”anledning til” å ære sin mann og kan hente en plussgevisnst av dette. Hun kan komme til å se den situasjonen hun nå engang er satt i som en win-win-situajson. For en lykkefølelse, for en blid skjebne ... ! For har ikke mannen gått til krig og skaffet seg slavinner nettopp for å avlaste henne selv og bringe henne større status og mer verdi? Er det ikke nettopp mannen som sørger for at familien berikes og styrker sin posisjon i samfunnet? Skal ikke modighet eller krigsinnsats  og ære nettopp premieres ved å føle oppriktig omsog og ”takknemmelighet” for mannen? (Mann og kvinne tilhørerer tross alt samme klan og har klare fellesinteresser, interesser som med nødvendighet må beskyttes på andre klaners og de vantros bekostning, jfr islams dualisme).

Jo, slik kan islam fungere og legitimere dualisme og umoral. For ikke å snakke om etslags institusjonalisert hyklere og selv bedrag. Men man er seg selv nærmest. At andre lider og blir misbrukt, avlaster en for egen misære og letter ”på humøret”. (Så kynisk dette enn måtte lyde).

Dessuten skal hun være takknemmelig, for det sier Allah og profeten at hun skal være. Hun har en uforbeholden plikt til å la mannen ligge med sine slavinner som de vil. Hjemmelen ligger i selve trosstrukturen, hvor tillatelsen for den ene blir en plikt (til ikke å intervenere eller bry seg) for den andre. At mannen bare har en tillatelse – og ikke en plikt fra Allah til dette - gjør det forresten ganske ”lett” for mannen å tro eller innbille seg – både nekeltvis og som gruppe - at han har en guddommelig pålagt plikt i disse tilfellene …

Hva så med ikke-muslimske kvinner? Her kan det studeres og skrives mye. Muslimske kvinner har det meste til felles med ikke-muslimske, men står i en ikke helt sammenlignbar tradisjon og må som nevnt agere og leve innenfor et system som er helt forskjellig fra det systemt f eks vestlige kvinner lever under i dag. Islam er ikke kompatibel med noen andre religioner eller tradisjoner. Islam alene har den egenskap at den utmanøvrerer kvinnen allerede i kraft av trosgrunnlaget. Allerede ”Det guddommelige” utgangspunktet er ment å skulle sikre kvinnen som underlagt mennenes kontroll. Utenfor islam regnes kvinner som likestilte mannen  – de er født like og likeverdige og med like verdi, selv om mannen i kristendommen f eks – ”sikres” det avgjørende ordet når vanskelig avgjørelser og viktige veivalg som gjelder hele familien må tas. Men her kunne man like gjerne kaste lodd om hvilken løsning skulle velges, kvinnens forslag eller mannens, men bare ikke slik i islam. Tvert om. Det foreligger en verdimessig vesensforskjell fra skapelsen av ndgj kvinne og mann, en ontologisk forskjell, mellom mann og kvinne, og dette i seg selv begrunner at forskjellsbehandling SKAL finne sted, med mannen ufravikelig eller obligatorisk forordnet til dette av selveste Allah på toppen av pyramiden en gang for alltid. (Mannen tvinges til å være den endelige beslutningstakeren. Klarer han det ikke, blir han betraktet og verdsatt deretter som veik og derfor også mindre typisk muslim og derfor også mindre ”naturlig” menneske! Han vil da måtte vurderes som mindreverdig i Allahs øyne. Den kristne mann har ikke noen slik dom hengende over sitt hode. Den kristne Gud, menigheten og det mer eller mindre kristne sanfunnet rundt familien ville snarere ha velsignet en slik kreativitet som å kaste lodd enn fordømt den som uguddommelig og ukristent!).

Islam er som tidligere nevnt som skapt for å passivisere, av-kreativisere eller lamme kvinner. De settes i  sjakk matt allerede før "spillet" - eller kampen -  kan begynne. Utenfor islam forekommer selvsagt også systematiske og kollektive føringer på kvinner som passiviserer. Men selve systemet er ikke lukket en gang for alle, slik som i islam. Det fins alltid en utvei og en mulighet for opprør eller flukt. Kvinnens verd i systemet utenfor islam er basert i og på det selv, med referanse til en gud som er alle menneskers Gud, ikke bare de kristnes Gud. ”Et dukkehjem” av Ibsen viser at dette går an og er legitimt og at den hoved-ide som stykket samles rundt, nemlig kvinnen frihetsrett, lettere kan aksepteres, forstås og tillates praktisert utenfor islam enn innenfor. Ibsen blander ikke Gud inn direkte i stykket, men han troner i bakgrunnen, men uten å få slippe til, verken som deus ex machina eller som rolleinnehaver på scenen. Innen islam vil dette være nærmest en umulig tanke: Allah MÅ være med og trekke i trådene. At kvinnens naturlige frihet skulle kunne begrunne kvinnens rett overfor mannens er utenkelig og gjleder både som norm og regel for all fremtid. Derfor finnes det ingen muslimsk Ibsen, ingen ekte og sann Nora og heller ingen så forkommen mann som Noras mann innen islam. ”Et dukkehjem” uten Allah som aktiv motspiller – både på scenen, bak scenen og over scenen - er utenkelig. Dette forteller noe om kristendommen, som jo Ibsen virket, tenkte og følte og tok stilling til innenfor. Her kan ”gud” ønskes borte og død uten at man risikerer dødsstraff for å ønske eller tenke en slik synd. Ateister som ikke er forpliktet av nova lex kan ikke synde.  De kan ikke drepes med henvisning til en guddommelig hjemmel i de kristne skriftene. Det motsatte er som kjent tilfelle innen islam. Ateisme er en synd på likefot med shirk, dette å forbinde Allah med andre guder. Apostater SKAL drepes og det i prinsipp av enhver muslim, og da dessuten helt uavhengig av noen habil eller uavnhengig verdslig domstolsbehandling. Den islamske loven har man jo i kraft av Koranen og den byr og grunnlovsforplikter alle musimer aksiomatisk til enhver tid og på ethvert sted.

Et lim som holder islam sammen, er den frykt islam påfører, en frykt som oppveies mot de løfter den gir - om Allahs velsignelser i form av påstått ærbarhet osv - og en sikker fremtid i evigheten i det allahianske helvete. De troende settes her i et dilemma: Valget står mellom å utholde alle forbud og påbud her og nå i dette livet eller å risikere å miste en plass i det hinside – på den rette siden. Jo mer man velger  å underkaste seg og følge reglene, jo mildere og mindre synlig form antar frykten, ja, den kan fort fortrenges eller kanaliseres nettopp til fordel for ”mer” islam. Da tyr gjerne muslimske kvinner til sublimeringer og man agerer kontrafobisk: Man gjør seg selv større og mektigere enn frykten, man skaper sin egen motgift: Motfrykten. Den kan ta form av overdreven tro på egen fortreffelighet.Og mye utadvendt aggresjon.

Jeg så en dokumentar for noen år siden fra Iran hvor det ble intervjuet en innvalgt kvinnelig parlamentsmedlem. Hun forklarte at kvinner jo har sine uskrevne metoder å håndtere menn på, både i det private og i det offentlig og politiske liv. Hun var en ekte muslim og troende, om det hersket inegen tvil. Men dokumentaren viste at hun ikke helt hadde forstått hva islam gjør både med menn og kvinner og at Koranens og de andre muslimske skriftenes skrevne normer og regler nok ”forutser” og dermed regulerer mer av de metodene denne kvinnen hadde i tankene enn hun selv var klar over. Hun kan være et godt eksempel på at kvinner kan reagere kontrafobisk ved å tro at hun er mer eller mindre usårbar og at hennes virkelighetsforståelse står over den verdensanskuelse islam proper grunnleggende pådytter de troende og krever – eller konstituerer - at de skal internalisere eller integrere i selve sin personlighet.

Muhammed var den ”fødte” plotter. Han elsket alltid å ”slå to fluer i en smekk”. Kvinner forespeiles en høy status av Allah, som er nådig og god, spesielt i sammenhenger i Koranen som gir konkrete anvisniner på hva kvinner forventes å skulle gjenomlide, til mannens tilfredstillelse. Den marokkanske forfatteren Mernissi forteller i sin bok Beyond the Veil om en haremskvinne som etter hvert som tiden gikk fikk mer og frykt for å bli overlatt totalt til seg selv og sin egen isolerte ensomhet inne i haremet. Dette var det verst tenkelige for henne, men samtidig stimulerte denne frykten henne så til å yte en sterkere innsast til fordel for mannen for å kunne bevare relasjonen, ikke bare til mannen, men også relasjonen og statusen i forhold til de andre kvinnene i haremet. Mannens mulighet innen islam til å isolere visse kvinner i hans ”varetekt”, kan være et uhyre viktig hersketeknisk virkemiddel. 

Hvor ligger så den grunnleggende forskjellen for kvinners livsutfoldelse i islam og utenfor, i Vesten, forsøkt forklart med psykososiale begrepsvariabler?

Hovedtrekk: Islam er et fryktbasert paradigme. Vesten er et angstproduserende paradigme. Kvinner i islam må forholde seg til konkrete lover og regler, et integrert system med klart definert angitte  straffemekanismer, både korporlige og mentale. Kvinner i Vesten må hele tiden skape sine egne premisser og stadig produsere nye selvbevaringsmekanismer og forsvars- og angrepsstrategier. Den muslimske kvinne vet hva hun har å forholde seg til. Frykten lar seg forklare konkret. Den typisk vestlige kvinnes oppgave blir å ”realiere seg selv”, slik Nora forsøker i et Dukkehjem.

Nora forlater sitt (dysfunksjonelle?) hjem til fordel for markedet utenfor: Å realisere seg selv er å tilby sine individuelle tjenester på det frie markedet mot vederlag. Men gjør hun dette automatisk ut fra sin frie vilje eller tvinges hun til det, altså å la seg bli realisert av mennesker som i utgangspunktet ikke står henne nært og som i prinsippet ikke kan eller vil komme henne for nært, som f eks i et nytt ekteskap eller forhold som hun egentlig øsnker og drømmer om. Nora må bli seg selv ved på en eller annen måte å skape og å forsørge seg selv. Hun må utvikle seg og la seg utvikle av andre ved å eksperimentere, ved å sno seg, ved å skaffe seg status. Hun må hele tiden arbeide for å fullkommengjøre et ideal hun i stor grad er avhengig av å forme ut fra hva hun selv tar sjansen på å produsere som sitt alter ego og sitt private verdigrunnlag. Hun må skape seg selv (mekanisere seg ?) ut fra hvilket bilde hun selv skaper av de hun skal realiserer seg i forhold til og som på sin side skaper dette idealet eller denne forestillingen i henne. Og alt dette er en enorm utfordring. Den forlanger da heller ikke passivitet. Den vestlige kvinne forventer av seg selv å tenke selv og handle – og føle (?) – kreativt.  Men er dette virkelig mulig?

Er ikke selvrealisering nettopp å gjøre seg avhengig – av noe annet? At livet kun er et annet sted? Å realisere betyr i juridisk forstand å selge. Man realiserer et pant ved  selge det for å omgjøre det i kontanter. Man realiserer et døds- eller konkursbo ved å selge boets eiendeler eller potensialiteter på markedet og til den pris som bys.Det man egentlig gjør er å legge seg ut til salgs for gud og hver mann. Det er markedet til enhver tid som bestemmer prisen og prisen er som kjent bestemt av tilbud og etterspørsel. Kvinner som realiserer seg selv er dermed avhengig av et marked og hva dette markedet vil gi for henne. Hun pålegger seg dermed en ekstra byrde – i forhold til de kvinner som blir hjemme -  nemlig å måtte gjøre seg mer attraktiv enn hun ville ha behov for å gjøre hvis hun ble og valgte heller å ”realisere” seg hjemme hos mann og barn. Dette kan muslimske kvinner og menn bruke mot henne: Ærbarheten til den vestlige kvinne synker som følge av at hun må "prostituere" seg på et marked for høystbydene og prisen på henne vil avhenge av alt annet enn hva hun kanskje er verdt i egne øyne.

Men hva er prisen den vestlige kvinne må betale for sin frihet, sin mulighet for selvrealisering?

Angsten?

Ja, noen vil si nettopp angsten. Den har ikke noe objekt man rent praktisk kan frykte. Den er mer lik en tilstand som krever at man søker noe konkret å gripe tak i nettopp for å stilne, mildne eller fjerne den – det kan resultere i overdreven trang for å hope seg opp i det materielle, en nevrotisk flukt inn i kropp og utseende og et stadig jag for å holde seg attraktiv, -  et ”løp” som krever sitt av oppofrelser; man kan dessuten få enslags angst av ikke å få både i pose og sekk. Noen får kronisk panikk over bevisst eller ubevistt å måtte stilles ansikt til ansikt med muligheten for - kontinuerlig - å mislykkes. Man ser muligheten for at den selvrealisering som skulle tjene til selvutvikling i stedet kan ende i selvdestruksjon ved at selvrealiseringen faktisk ender i at man selger seg selv inn i et nytt slaveri, og hvor man til og med kan risikere å bli mer avhengig (av menn og marked) enn hva man var tidligere og før man forlot familen og begynte sitt selvrealiseringsprosjekt for alvor.  Angst må kompenseres i form av sin motsetning: Den som først mest ivrig og bevisst begynner å selv-realisere seg, blir også da den første som tar skrittet inn i nye – bevisst eller ubevisst – avhengighetsrelasjoner, en prosess som nå da kan betraktes som en ny frigjøring- eller nytt selvrealiseringsprosjekt, - men sett fra en annen side og da som en komplimentær pendant til frihetsidelaene: Som en prosess fra frihet til frihetens motsetning.

Tragisk nok! Men mest av alt: Tragisk på en utfordrende måte, tragedien som en vei mot utfrielsen, ideelt sett et nødvendig stadium i en kontinuerlig og sunn og skapende kamp – eller lek - for frihet, nettopp som et selvrealiseringsprosjekt, et prosjekt som aldri kan oppgis eller underkues, eller fortenges i angst eller frykt, uten at selve personligheten og individet oppgis, uten at den enkelts sjel tar skade og servilisererer seg under skjebnen – eller falske profeter.

Så: I den grad kvinnens selvrealisering anses som et ubetinget gode, må den betraktes som en integrert funksjon i selve det tragiske, nettop i det at man ser tragedien som et instrument for renselse eller kronisk ettertraktet katharsis. For tragediens intensjon er å vekke både frykt og empati. En forståelse av det tragiske stålsetter mot lidelse og frigjør selvforståelse. Den gir innsikt og erkjennelse, eller kanskje aller mest: En befrielse fra selvdestruktive lidenskaper, både på manne- og kvinnesiden. Den setter lidelsen i distanse eller perspektiv og styrker den naturlige eller intuitive selvforsvarmekansime mot selvdestruksjon.

Men er dette prosjektet mulig innenfor islam proper? Ikke det vi kan se og spore. Det fins ingen "tragisk lufteventil" i islam, ingen mulighet for den store og befriende, objektive, katharsis. Islam tåler ikke tragedien som en essensiell struktur i den menneskelige eksistens og gjør seg derfor også imun overfor det tragisk- komiske, og for den dype selvironi som skal til for ikke å ta seg selv for høytidelig og bli for rigid. Det finnes intet liv utenom Koranen, hadith og sunna, uansett hvor liberalt og ”tilpasningsdyktig” islam kan strekkes og tøyes, eller tolkes. De greske tragedier inngår ikke i profetens og Allahs agenda eller verdensordning og følgelig finnes heller ingen mulighet for katharsis, i motsetning til i kristendommen, hvor jo katharsisen når sitt høydepunkt og metafysiske endemål, nemlig i den mest radikale frelse som overhodet tenkes og forestilles kan. Kristendommen tillater og oppmuntrer til at man - i tillegg til den hellige skrift - går utenfor dem - dvs Bibelen - for å hente erkjennelse og innsikt. Islam lærer det motsatte. Koranen konserverer og begrenser (ideelt sett) dermed kvinners liv til et jordisk liv i forvaring  bak dukkehjemmets fire vegger og "trygt" lukkede dører.

For frelse i islam er bare relativ og islams gud er bare relativt hellig. Allah tåler synd og synder som den absolutt hellige Gud ikke tåler. Islam ser ikke og vil ikke se og kan ikke tåle: Arvesynden, den vi alle er rammet av, i demokratisk og like stor grad, for ung som for olding, den synd vi bestemmes og evig bindes og knuses av, hvis vi ikke ble gitt visshet om ikke å være alene om å forsvare oss mot den og muligheten for å bli frigjort fra den, eller rett og slett: Frelst, til sist, og for evig fri fra og fri til - den optimale selvrealisering.

 Joumana Haddad, f 1970, sitert fra Levende Historie nr 6 - 2011:

"Å være araber i dag innebærer først og fremst - dog uten å generalisere - å mestre scizofreniens kunst. 

Hvorfor? Fordi som araber i dag er du nødt for å være en hykler. Det innebærer at du ikke kan leve og tenke slik du egentlig ønsker å leve og tenke på noen ærlig, spontan og oppriktig måte. Det innebærer at du er splittet, at du ikke har lov til å si den ubehagelige sannhet (for sannheten er ubehagelig; det er dens rolle, og deri ligger dens kraft), fordi det arabiske flertall hviler på et nettverk av løgner og illusjoner.

Det innebærer at ditt liv og din historie må undertrykkes, tøyles og skjules i koder: de må omskrives for å tekkes de dydige vokterne ... "

Kritikk skal være et alvorlig samfunnsproblem.

Skei Grandes gradiose Manifest:

Frykter du islam, ja,  da er du et samfunnsproblem, fordi det er ikke islam, men frykten for islam som er et samfunnsproblem. (Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke, sier Trine Skei Grande i Klassekampen i dag. Det er hennes store "manifest").

-Hvis du som islamkritiker bytter ut ”muslim” med ”svart” så vil du se at du er en uhyggelig parallell til noen av de verste eksemplene på forfølgelse av menneskegruppe, mener Skei Grande.

Smak på det! Hva smaker det av? Fobi? Irrasjonell frykt for islamkritikere?

Islamkritikk identifiseres av Skei Grande med forfølgelse av folkegruppe. En slik påstand forutsetter

at du er rasist hvis du er islamkritisk og at du bidrar - enten direkte eller indirekte alt etter hvor aktiv eller introvert eller ekstrovert du er - til forfølgelse av muslimer både som enkeltidivider og gruppe.

Du er egentlig bare mentalt sunn hvis du mener at islam ikke er et samfunnsproblem. Hvis du mener at islam er et samfunnsproblem, har du fobi, dvs irrasjonell frykt.

Det sier seg vel selv at alt nå går av skaftet. Vi ser hvor det bærer hen. Psykologisering er nå det siste og eneste våpen Skei Grande og hennes like kan gripe til og tviholde på. Siste skanse er psykologisering: Å gjøre virkelige problemer til et spørsmål om psykologi og helst ikke noe annet.

Skei Grande med kompani er i alvorlig trøbbel, men de vil ikke se det. Deres ubegrunnede frykt tillater det ikke. De lever ”in denyal”. De har gravd seg ned. De må kontruere opp islamofobe rundt seg for i det hele tatt å være i stand til (falskt) å begrunne sin politiske eksistensberettigelse. De vil sikkert ikke føle seg bra her i samfunnet før islamkritikere er en sagablott. (For en seier for islam!).

Kan frykt for noe i seg selv være et symptom på mental sykdom? Nei, det kan ikke Skei Grande mene. Vi skal ikke tilregne henne slik galskap, eller en slik sykdom eller en slik fobi. Men Grande frykter fobi. Grande frykter frykt. For en omseggripende fobi eller frykt er et samfunnsproblem i hennes øyne. At 60% frykter islam er dermed et meget stort samfunnsproblem. For Grande selv er det er snart bare Skei Grande selv igjen som ikke lider av frykt, eller fobi.

Frytkter så den norske befolkning de ”svarte”? Kritiserer islamkritikere ”de svarte” med samme ord som de bruker når de kritiserer islam?

Selvfølgelig ikke. Det samme gjelder jøder. Man kan ikke sammenligne ”svarte” og ”jøder” med islam for islam er jo et religiøst bindende kontraktsgrunnlag, mens "de svarte" og "jødene" jo er individer (sett i gruppesammenheng) og dermed ikke  i seg selv ”resultatet” av deres religiøse tilhørighet eller forpliktelse (utenfor islam).

Skei Grande blander sammen kategorier som ikke kan sammenlignes. Hun faller som offer for et alvorlig kategorimistak. Hun nekter seg dermed å se lett tilgjengelige og lett fattbare fasetter av virkeligheten hun trenger for å se litt mer av hele bildet. Hun velger med andre ord å leve på og å spre illusjoner (ikke pga hallusinasjoner, men pga av frykt). Men er det alt?

Illusjoner kan forklare at hun tar feil. Men hva hvis hun bare er ute etter å fiske i rørt vann? Hva hvis hun sier det hun sier fordi hun er redd for konsekvensene av ikke å si det?

Kan Grande beskyldes for å tale mot bedrevitende fordi hun føler seg presset? Eller er det fordi målet helliger midlet – nemlig at det er bedre å dikte opp en virkelighet enn å se virkeligheten selv hvis man da bare kan oppnå et høyere mål på litt lenger sikt? At det skal være lov å lyve for at Ventre skal få større makt på sikt?

Vel, hvis det er slik, tør hun på den ene side ikke å si sannheten og på den andre siden så tør hun ikke annet enn å "forfølge" den menneskegruppe hun kaller islamofobe, dvs. ca 60% av befolkningen, hvis bruken av definisjonen på islamofobi skal ha noen mening i det hele tatt.  

Det hun ypper til er ”forfølgelse av menneskegrupper”, dvs. islamkritikere.

Man skal tilbake til 30-årene for å se noe lignende. Dette er enslags rasisme forkledd som det motsatte. Eller hva skal man kalle det?

Dette er stygt. Og det er bortesier for islamkritikere.

Når gjengen begynner å slipe sine kniver ...

Sorgen er i ferd med anta en ny form nå. (Etter udåden.) Dens ansikt er i endring. Men sorgarbeidet er ennå ikke over. Vi vet at den vil sitte lenge i våre lemmer. Vi vet ennå ikke om vi har taklet det eller om vi noen gang kommer til å takle den. Vi vet ennå ikke om den vil hele oss på lengre sikt, eller om den vil slå ut i mer kulde. Vi trodde at den bar i seg mulighet for forsoning, for mer åpenhet og større forståelse blant oss. Vi trodde ikke at den skulle kunne forherde oss og at vi skulle begynne å sette opp høyere og høyere skigarder rundt oss, at noen av skulle flykte inn i seg selv, inn i familien eller hobbyen. Mange tror ikke lenger på noe idyll, at utopia ligger foran oss. Vi er i full fart på vei ut av paradiset og vår naturlige gudsrelasjon nå, om vi vil se det slik. Utopia ligger bak oss og vi har selv stengt døren en gang for alle.

Eller, er det sant: Har VI virkelig stengt porten? Er det det støre nye VI vi har stengt oss ute fra? Eller er det DEM eller de som sympatiserer med DEM som har gjort seg solidarisk ansvalige med disse som har stengt OSS ute?

Hvem kom først av hva, var det et det eller var det et vi eller hang alt dette sammen i et uoppløselig knippe, i en knute vi aldri noen sinne vil kunne evne å løse av oss selv? Hvem knyttet tvangstrøyen for oss?

Jeg begynner å bli redd nå. Jeg begynner å ane hva virkelig frykt er. I går kveld skulle jeg ta bussen og på stoppestedet må jeg gjennom en guttegjeng på 10 – 12 stykker. De er i 12-16 års alderen. De er en blanding av hvite og mindre hvite. De snakker høyt, ler hølyt og noen roper til hverandre. Det ser ut som om de slåss mot hverandre, men det er bare lekeslåssing. Det er som om de trener seg opp til kamp. De dulter og dytter i hverandre og forsøker å legge hverandre i bakken. De ser ut til å være i god form. De har det tydeligvis meningsfylt sammen. Ingen ”særinger” å se. De står sammen om noe.

Buss-sjåføren som har tatt seg en pause før turen stå og ser på og han smiler til meg når han ser meg komme. Jeg er visst den eneste hvite som skal med bussen denne kvelden. Jeg besvarer smilet hans. Vi tenker: Dette er bare gutter som morer seg. Gutter som må få lov å rope litt og teste hverandre og bygge vennskaper. Dette er helt normalt og sunt. Det skal bare være sånn. Det er ingenting å frykte.

Jeg forstår ikke alt hva guttene sier, men en av dem hopper innpå meg. Han danser enslags dans og den er truende, men uten at jeg blir redd. Jeg trekker meg ikke engang unna. De andre guttene retter blikket mot meg og sjåfæren. Bussen skal snart gå. Guttene fortsetter å lekesloss. Det er som om de forbereder seg på noe, noe større, ja. MYE større.

Det hersker definitivt etslags truende agg i denne gjengen. Jeg har sjelden sett øyne og blikk som er så enige om noe som disse. Toneleiet er også det samme. Alle roper og ler i det samme toneleiet. Det skaper et uttrykk for at ”vi” er enige. At vi føler det samme. At vi deler noe felles sammen, noe ingen andre kan ta fra ”oss”, ikke på noe vilkår. Unasett. Komme det som komme må. Det er som om de sier: Vi er sterke nå. Og vi blir sterkere. Om ikke lenge er vi uovervinnelige. Vi skal ta dem.

Sjåføren spør om ”jeg skal på” og jeg nikker og han åpner døren og starter opp motoren. Vi vet ennå ikke om guttene ”skal på” de også. Det er et par minutter før bussen skal gå og sjåføren forandrer plutselig uttrykk da vi så vidt er innenfor.

-Nå er jeg virkelig redd, sier han.

Og så begynner han å fortelle. Smilet er som sunket i jorden. Han snakker godt norsk og må ha vært i landet i mange år.

Han fortsetter å snakke til meg fremme ved førerplassen helt til jeg skal av, 6-7 stopper lenger frem. Det er blitt noe intenst over ham nå, han slipper meg ikke. Dette må jeg høre. Dette er alvor. Dette er noe han ikke har opplevd før. Jeg blir stående å lytte, lar ham si hva han har på hjertet. Jeg avbryter bare med ”jeg forstår” noen ganger og ”nei, sier du virkelig det” og ”er det sant”.  Jeg har vanskelig for å tro det jeg hører. Ikke fordi det er så fantastisk utenkelig og ikke fordi jeg tror han lyver. Det han forteller er jo etter nærmere ettertanke helt ”naturlig”, begynner jeg å tenke. Dette er bare noe vi måtte forvente. Det er slik gjengpsykologien forteller oss at det er.

Det viser seg nå at guttegjengen også skal med bussen. Sjåføren åpner midtdørene og de strømmer inn med høye stemmer og grov latter. Jeg begynner å ane at de er ute etter noen. Jeg ser frykten i sjåførens øyne i et nytt lys. Det er som om han trygler meg om å bli stående, om å lytte på hva han har å si og mene. Han gjentar at han er livredd nå. Gjengen snakker om oss, om sjåføren og meg. Han er glad jeg er tilstede. Guttene kan neppe høre hva sjåføren forteller meg, men de ser det, at sjåføren forteller meg om dem og hva han synes om dem. De har fortått at han er redd, eller oppgitt, at sjåføren ikke på deres side. Heldigvis går gjengen ut på det 3. stoppet.

Det sjåføren så like for jeg kom til stoppeplassen hvor jeg gikk på var at det det hadde kommet en bil med en mannsperson obord forbi stoppestedet. Plutselig begynner et par av guttene å rope: - Der er Breivik, der er Breivik.

Plutselig suser det et par steiner gjennom luften og treffer bilen. Sjåføren gir gass og kjører likblek videre.

Det var ikke verre enn dette, tenker jeg med meg selv. Det var godt det ikke gikk verre. Men sjåføren forteller: De har begynt å organisere seg nå. Det var også muslimer på Utøya, vet du. Og de skal hevnes. De hvite gutta i gjengen har hvite mødre som er gift eller samboer med muslimer. De vet at foreldrene står maktesløse her i Norge hvor det ikke er lov å slå barn. Foreldrene har store vansker med å holde barna inne. De kan ikke hindre dem i å være ute om natta. Jeg er sikker på at det kommer til å brake løs. Det fins hvite gutter i nabolaget som de tror sympatiserer med Breivik eller det han står for, slik de ser det. Dette er farlig. Ingen kan snakke dem til rette. De er ute etter hevn. De er begynt å hate for alvor nå. Det er ingen vei tilbake. De har bestemt seg. Hevnen er like om hjørnet. Æren skal beskyttes. De feige eller tilbakeholdne skal straffes hardt.

Jeg forsøker i larmen å fortelle ham at han må ta dette opp med kollegaer og de må snakke sammen om dette, men jeg ser på ham at han ikke har noe tro på dette, at det ikke engang er verdt å forsøke. Han har erfart noe jeg ikke har fått med meg. Jeg forstår det slik at kollegaene ikke er muslimer og at dette ikke angår dem, fordi de snart skal tilbake til sine hjemland. De er ikke norske.

Vi er fremme. Jeg tar ham i hånda.

-Vi snakkes, sier jeg. – Nå er anledningen kommet til at vi snakker sammen og at vi står sammen.

Han nikker. Men han har nettopp fortalt meg at han liten tro på at det vil nytte. Han har sikkert forstått akkurat som meg at her er det selvforsterkende mekanismer i gjæring og at det er kommet så langt at ”det” er blitt irreversibelt.  Gruppepresset er stort på hver enkelt gutt. Jo høyere de roper, jo modigere blir de. Frykten forsvinner mer og mer jo flere de blir og jo mer de ”gjør” sammen. Passerere to av dem en grense og kaster en stein, passerer de andre som foreløpig ”ikke har gjort noe” også en grense: Solidaritetsfølelsen og det indre samhold styrkes. Mennskebildet forandrer seg. Dualismen intensifiseres og dette føles nå både godt og riktig: Vi er ikke som dem og dem er ikke som oss. Ikke nå lenger. Aldri. Og dessuten: Vi har en bok som forteller oss hva vi skal tenke og hva vi har lov til og ikke lov til. Det har ikke ”dem”. De har ingenting annet å holde seg til enn sin indre forvirring og sine egne ynkelig forsøk på å bli enige, finne et felles grunnlag. Disse tror jo ikke på Allah. De har bare menneskeverk å holde seg til, ingen religion og dermed heller  intet håp om paradiset. De skal i ilden alle. Men det skal ikke vi.

Jeg tenker: Hva har muslismke foreldere å stille opp mot dette? De er jo også forpliktet på ”boken”, på de ukrenkelige skriftene. De har rett til å være ”guddommelige ” krenket. Det er de som har substans.

ABB har sannelig ”klart det”. Klimaet er endret for alltid. En ny istid står for døren. Det er trist og synd. Det lover ikke bra. Men hvor skal man dra?

Vel, vi dro til Sør-Afrika og ”ordnet opp” der. Vi fikk det som vi ville. Det var verdt prisen. Vi kan sole oss i æren, som vi selvfølgegli deler med de som kjempet på ”vår” side.

Men hvilken pris er vi villige til å betale her hjemme hos oss selv?

Ja, vi skal tauses nå ...

Vi vet det nå! Vi skal vite at det er sant og at det er blitt en ufravikelig sannhet dette nå, at det stemmer med virkeligheten, og at det er full og uforanderlig konsensus på dette akkurat nå, og en gang for alltid, - om at det er slik: Det er vi som er de skyldige, det er vi som må betale. Det var vi som gjorde det. Vi bidro i hvert fall til det. Vi ville det. Vi så det foran oss. Vi hadde et skjult eller klart formulert ønske om det. Vi skal dømmes for medvirkning nå. Og vi skal dømmes kollektivt.

Det blir opplest og vedtatt nå: At om det så var at vi ikke selv ønsket å gjøre det, så ville og håpet vi at noen andre skulle gjøre det for oss, på våre vegne og kanskje også for vår egen regning. Vi ville at de skulle ha samvittighet og mot til det. Vi ville at de skulle gjøre ”bragden” for oss. Vi ønsket oss at vi var av dette ”kaliber”, at vi ikke vare redde, men derimot ”hedersmenn, krigere, riddere, noble”. Vi trodde vi frontet den hellige sak. Vi trodde at målet helliget midlene. At det var vi som hadde rett, og ikke ”dem”.

Det er ikke lenger mulig å fri seg fra disse ord, disse bilder som disse ordene skaper av oss i folke og blomsterhavet. Det er ikke lenger noen mulighet for å renvaske seg for alt dette og disse mistanker og projiseringer nå. Og mens selvenglifiseringen i de andres blikk ikke skal kunne modereres, vil mørkleggingen av våre sjeler nå ikke kunne være reversibel. Ikke i evighet.

Vi blir demonisert nå. Vi slipper aldri unna. Nei, vi skal ikke det: Omvurderes, forstås på nytt, lyttes til en gang til eller stilles for en høyere, mer objektiv domstol. Vi skal holdes nede nå. Det passer seg å dømme oss uten lov og dom. Det passer seg for nykkene å fordømme oss, støte oss ut i den evige kulde.

De har sannelig klart å kneble oss nå. Vi skal tause nå. Vi skal tauses ned.

For folket i media - og dette til og med i et media i og for folket - har talt. Staten og kollektivet av alt det som er sant og godt har talt. Og alle de som døde i niddingsdåden, - ja, de har også talt. De har også betalt. Betalt med sine unge liv, den skjønnhet som lå foran dem. De taler nå gjennom de som alltid har hatt rett og som med større tyngde og mer prektighet nå enn noen gang før nå får fremstått i egne øyne som helt uangripelige, urørlige, ubevegelige – for ikke å si urokkelige i sin selvrettferdighet, sin innbilte hellighet. I sin kongelige opphøydhet og prakt. Det snakkes mye i kongelig majestet nå: Det store VI. De gir innflytelse, det gir optimisme og det gir makt på lang sikt nå. Det er god grunn til å kroe seg over andres elendighet og smerte nå.

Det er moralen som har seiret nå. Ikke moralistene. Det er de oppreiste seierherrene som taler nå. De kjenner i sine hjerterom at de kan si det nå: At Staten, - det er meg. Det er det store nye VI. Den er oss, vinnernes stat, staten av den guddommelige nåde, den som aldri kan feile og den som aldri må tvile på seg selv. Den som aldri kan være ynkelig, feig og blind eller halt. Den stat som alltid har rett. Den som aldri kan være naiv. Den stat som aldri kan uttrykke annet enn sannhet, nå. For dette er den høyeste instans som nå gråter og taler, den som har drept Gud og som lar fraværet av Gud glimre i sine sjeler, og i sine strategier. Den tripper på tåhev nå etter mer makt, denne staten, dette kollektivt selvforherligende. De perverse tankene, de avvikende holdningene og det siste mishag og den siste uro skal nå nedkjempes blant den del av befolkningen som nå altså er skyldige og derfor nå må og skal betale skylden.  Uskylden har visst fått et skudd for bauen nå. Her finnes ingen som er forhåndsdømt. Her finnes ingen fordommer mot oss. Her skal sannelig rettferd skje fyllest.

”Vi har dem nå”, tenker dette nye, store VI. Vi slipper ikke unna. Det fins ingen fluktveier for oss. Ingen unnskyldninger. For makten har nå talt. Den har det siste ord. Det fins ingen appellinstans.

Men vi har ikke nå bare skyld for det ufattelige som nylig har rammet oss, det vi aldri selv i våre verste mareritt og inne i våre cellevegger, i våre ”memer” og mitokondrier, i våre nedarvede hjerne- og tankestrukturer, de som er som reseptorer med spesialoppgave å nære, styrke og sluttføre de tilbøyeligheter i oss som nettopp nå betinger vår skyld. Vi er født sånn nå. Vi er ikke som de andre, de som ikke er født sånn.

Ja, vi er genetisk skyldige nå. Det hefter noe ved oss, og det letteste av alt nå – for alfor mange – er å forbinde oss med den synd som bare VI kunne ha begått. Ja, vi er skyldige nå og nå skal vi betale. Det har ligget der hele tiden, i våre gener. Vi har vært åpne for destruktive holdninger. Vi har latt oss formørke. Og nå skal vi altså betale for ugjerninger som er begått, av enhelt annen person, av personer vi aldri har møtt, handlinger sprunget ut av miljøer vi aldri har dletatt eller vaket i. Åndsområder vi ikke har hatt befatning med.  

Vi skal tauses nå, ja. Tausheten skal tale i utenforskapen, ute i kulden, lengst mulig bort fra folk.

Men vi skal ikke bare bære skyld for hva som nettopp har skjedd i vårt dyrebare land, nei, nå skal vi også ta på oss skylden for sulten på Afrikas Horn, vi skal ta ansvaret for bombingen av Gaddafi og krigingen i Afghanistan. Vi skal hånes for egypternes misere nå, for at vi støttet diktatorer. Vi skal ansvarliggjøres for den urettferdige globaliseringen. Vi skal ta på oss ansvaret for Israels ugjerning og vilje til (legitimt) å forsvare seg. Vi skal lastes for den høye arbeidsledigheten nedover i Europa, for gjeldskrisen, for vår rikdom. Vi skal forakte vår lykke, og våre forsøk på å beskrive virkeligheten på en saklig måte, -  og etter beste evne. Vi skal pållegges å angre nå, vi skal avkreves å erkjenne vår ondskap, vi skal snart tvinges til å tilstå at det var vi som gjorde det, at det har vært i våre mørkeste behov dette å hate, dette å ville krenke, dette at vi er født med genstrukturer skapt for å håne.

Det reises rettssaker mot oss nå. De vil ha oss til å være strafferettslig tilregnelige. Amklagerne vil ikke ha det til at vi er gale, at vi ikke kunne noe for det, at vi skulle gis noen mulighet for å unndra oss skylden. Vi skal få betale denne skylden nå. Vi kunne ha forhindret det, sier de nå. Vi kunne ha tenkt og følt som dem hele tiden, så hadde vi vært forskånet fra det. Det skal skje et oppgjør med oss nå, et som vil vare ved og aldri slippe taket. Vi skal fratas håp og bønn om nåde og forstand fra nå av. Vi skal ikke kunne håpe på at det står noen der som kunne forløse oss, komme og befri oss ved å betale oss ut eller gå god for våre intensjoner og renvakse oss. Nei, dette skal ikke tåles, det må ikke tilgis at vi forsøkte å formulere sannheter, at vi la oss i sælen for å få frem riktige fakta, perspektivrike prognoser, perspektivrikige innfallsvinkler som retorisk kunne tenkes å virke som en vekker, som et grunnlag man kunne bruke for å åpne for ny erkjennelse, nye horisonter, nye utfordringer på. Og et mer åpent demokrati.

Nei, alt dette skal ikke unnes oss nå. 

(NB: Dette innlegget er ironisk ment, men kan beskrive den paranoia mange islamkritikere kan føle og frykte nå for tiden. Det er ikke ment som  noen oppfordring til etterligning, men til ettertanke).

"individet ABB"s gudsbilde - et judaskompleks?

Hvis ”individet ABB” er en ekstrem narcissist, slik en psykiater betgnet ham i en avisartikkel for noen dager siden, må dette på ett eller annet vis avtegne seg i ABB’s gudsbilde eller mangel på sådant.

Lider ”individet ABB” av et kristuskompleks? Neppe. Kristus ydte det største og ene nødvendige eller objektive  offer til frelse for alle, en gang for alle: Seg selv, - til Guds pris. For Gud vil at alle skal bli frelst, (teologisk kan dette problematiseres, men det må jeg la ligge her). Kristus lød, led og tømte ut seg selv på vegne av andre ut fra kjærlighet. "individet ABB" fylte seg selv med seg selv, i mangel på kjærlighet.

Lider så ”individ ABB” av et judaskompleks? Ja, for så vidt som han aldri kalte eller så seg selv som Kristus, men i høyden oppfattet seg selv som et dimt og høyst historisk relativt og ikkemetafysisk avbilde av det ultimate bildet, nemlig Jesus Kristus.  Bare det ”nest beste” var godt nok for ”individ ABB”. Bare ved å bli ”verre” kunne ABB bli ”bedre” og mer herostratisk berømt enn Judas. 

Ifølge en slik tankegang hadde ABB et forkvaklet gudsbilde, akkurat som Judas hadde. Han så ikke virkeligheten. Han så ikke Jesus som Herre og Frelser, som allemktig og som Gud. Men akkurat som Judas var nødvendig for Kristi frelsesverk, så vil ABB kunne se seg nødvendig for sin deltakelse i et annet større drama, nemlig sitt eget, og mange andres, - det drama som ikke kan være noe annet enn et vrengbilde av det virkelig store dramaet, det om Kristi død og oppstandelse til syndenes forlatelse.Ved sin udåd opphøyer ikke "individet ABB" andre enn seg selv. Han soner ikke for noen eller noe. Han frigjør eller frelser ingen. Han straffer og bibringer ingen tilgivelse. Han er kun sitt eget referansepunkt. Han forsøker å gjøre seg til alle tings mål og middel. Han ser ikke at han er en timelig størrelse som vil gjøre seg til evig standard på egenhånd. Han tror han vil bli et mønster til etterfølgelse, men siden han referer kun til seg selv, vil ingen andre kunne følge ham. Han ser antakelig ikke at han er født med guds bilde og likhet i seg og han ser ikke at hans egen, individuelle frelse må komme utenfra ham selv. Han ser ikke sin fundamentale eller absolutte egenverdi, sett ut fra det kristne guds- og menneskesyn. Han dømmer med andre ord seg selv - ved sine u-gjerninger - til å finne frelsen, forløsningen og forsoningen innenfra, innelukket i seg selv, og derfor fra et sentrum som i kristendommen er fylt eller befengt med tomhet, intethet og fravær av personlig gudsrelasjon. I et slikt vakum er man i behov av idoler, illusjoner, som man ikke bare må strekke seg etter for å kunne etterligne fullt og helt, men som man av nødvendighet enten må overgå eller underlegge seg totalt. 


Hadde "individet" hatt en dypere kristendomsforståelse, ville han ha erkjent at Kristus ikke er noe idol, og heller ikke noe ideal, men Gud kommet i kjød, som menneske og Gud, og helt uten synd, dvs uten mulighet for å imponere, manipulere eller overgå. Han ville ha oppleved et møte mellom personer - som venn - i ypperste forstand. 

Han ville ha kunnet se på seg selv som et menneske med uendelig verdi i seg selv, elsket av sin Skaper, ikke på grunn av fortjenester, hans eget selvkonstruerte image, men fordi Guds kjærlighet kommer før og er av uendelig høyere verdi. 


I stedet forsøkte "individet" å overgå både Judas og Kristus i storhet og betydning. I forholdet til "individet" er ingen større  enn nettopp "individet". En Person for et slikt "individ" er en trussel nettopp fordi Personen kan elske, mens individet henviser seg selv til å elske seg selv til syvende og sist. 

Det hjelper ham da lite at hans "dåd" utføres for å "frelse" andre, mennesker som dette idividet ikke trenger for andre formål enn for å kunne opprettholde seg selv - som et idol, eller forbilde. 

Det dette "individet" imidlertid værer er, at det livnærer seg på å forherlige eller nyte ogspise av og på seg selv. Hvor langt skal prosessen gå, før det gjenstår intet?


Flukten fra angsten og intetheten må da kompenseres med en større dåd enn dette å spise seg selv (i den tro at man skaper seg selv).


Man begynner da å spise andre. Ved å tilintegjøre andre vil man da tragisk nok kunne fortsette prosessen med å spise seg selv, ironisk nok ved å ta livet av andre. 

Den siste selvoppholdelsesgjerning for "individet" er å overgå seg selv ved en herosime som står i forhold til angsten for den egne intethet.

"Helten" i dette dramaet må gjøre seg større enn sin egen fundamentale ubetydelighet for å kunne bety noe, - for ham selv. Det absurde må transcenderes. Men hvordan gjøre dette uten å drepe det som - i personlig relasjon - har verdi, skjønnhet, kreativitet, godhet, fremtid, optimisme og mening?


Det kan virkelig synes som om det mangler noe vesentlig her: En midler som kan formidle en personlig relasjon som ikke lar seg 
oppløse eller gå til grunne. Og som presenterer selve offeret en gang for alle og for evigheten.


Eller ville noe mindre kunne ha avhjulpet og forhindret det som skjedde?

”individet ABB” er også blitt (foreløpig) diagnostisert som psykopat, et menneske med sammensatte personlighetsforstyrrelser, men de færreste vil foreløpig se ham som klart psykotisk eller hallusinert i relasjon til selve handlingsforløpet på stedet oghvor han konkret begikk udåden. Noen kaller ham stormannsgal, en litt mer ensom ulv enn andre ensomme ulver flest. Ondskap som betegnelse på ”individet ABB” er ikke blitt uvanlig, og da den personifiserte ondskap. Han skal være forfengelig, innesluttet. 

Hva med scizoid? Denne diagnosen er meg bekjent ikke anvendt til nå. Den virker litt for gammeldags, litt for mild, utydelig eller løs i kantene. ”Borderliner” eller grenseboer benyttes heller ikke og antakelig av samme grunner som nettopp nevnt. Det er dessuten for mange ”grenseboere” der ute som aldi ville ha funnet på å iscenesette sitt innerste forsøk på å bringe indre orden ut av ytre kaos på denne måten.

Er dette ”individet” autistisk? Altså uten forstand på det dramatiske? Nei, men da heller hyper-dramatisk eller herostratisk-tragisk.

Hva med scizofren – en delt personlighet? Heller ikke denne ”vinkelen” er brukt og jeg spør meg hvorfor (det kan være mangel på info her for mitt vedkommende, suppler meg hvis man føler for det). Jeg har tidligere nevnt solipsisme ifbm ABB’s Manifest, jeg betegnet det som uttrykk for ”en genuin psykiatrisk fobi”, hvilket jeg blir støttet på nå av en av de debattdeltakende filosofer. Men jeg er ingen fagmann på området, ingen spesialist, jeg er bare et menneske som forsøker med det ordforråd jeg har og med den forstand jeg måtte ha som forsøker å spørre, om ikke for annet enn å finne visse vinkler innover i problematikken og til mennesker som blir berørt.

Hvis ”individet ABB” er scizofren, kan ha da bli strafferettslig ansvarlig? Kan han mao tilregnes forsett? Eller ”partielt fortsett” nok til å kunne straffedømme ham? (Jeg går ut for at det finnes en diagnose som kan fastlså at man kan være partielt tilregnelig – i hvert fall - selv om eller på tross av at man får diagnosen scizofren, men denne tilnærmingen må jeg i denne forbidelse la ligge inntil videre). 


- Det er tydelig at gjerningsmannen ikke er strafferetslig tilregnelig og at han trenger langvarig psykitarisk behandling skriver Bendik Gjevjo i Morgenbladet. - I gjerningsmannen verden eksisterer ikke lenger noen form for realitetsprinsipp eller realitetsforpliktelse. 


Hm.


Professor i utviklingspsykologi, Simon Baron-Cohen i samme avis: Nevrovitenskapen lærer oss at det finnes grader av empati og at et menneskes forråd av empati står i forhold til virksomheten i en egen krets i hjernen, empatikretsen. Hvis man la gjerningsmannen i en MRI-skanner, ville man se at empatikretsen hans fungerte på et lavere enn gjennomsnittlig nivå, underutviklet ... når alt kommer til alt, finnes det naturligvis en vitenskapelig forklaring på menneskers adferd ... et nevrologisk handicap.


Hm. "Hvis du vil ha noe gjort, så gjør det selv", skriver "individet ABB".

Den lange plaleggingsfasen er "bevis" i seg selv for at ABB er tilregnelig, mente psykiateren Randi Rosenquist på NRK.

Hm.

Er ikke ABB både lovgiver, rådgiver, dommer og bøddel i en og samme "velintegrerte" individ? (Jeg unnlater bevisst å bruke person om "individetABB").


" ... ondskap er ikke sykt. Og sykdom er ikke ondt. Mordere er enten tilregnelige eller ikke. Om vi prøver å gjøre ondskap til noe sykt, svekker vi kampen for det gode. Syke trenger støtte. Onde trenger å bli stilt til ansvar ... " skriver psykiater Anders Gåsland.

Hm. Er dette "god bibelsk psykiatri"?

Nå tilbake i historien et stykke:

Scizofreni assosieres ofte med tunge avdelinger på man tidligere kalte asylene. Det dreide seg om mennesker som var mer eller mindre dømt til å være innestengt bak asylets trygge vegger på ubestemt tid, i de fleste tilfeller for all fremtid, vegger som skulle beskytte både den syke og samfunnet. 

De scizofrene ble regnet for ”helt håløse” og noen redning var ikke i sikte før man - grovt sagt -  etter krigen fikk de nye medisinene, kjemiske botemidler som åpnet dørene for mange som tidligere ikke kunne tilskrives noen utgang ut til normaliteten og de normale, blant alle de som vandrer rundt uten diagnoser i tryggeste forvissning om at de – nettopp – er normale, ja, og ofte til overmål normale, bortsett da fra ”lette” narcissister som skyr alle former for normalitet, og som velger sin speseielle væremåte som adskiller dem fra de andre normale.

Scizofreni kan minne om dualisme, dvs at man lever i en delt verden, man relaterer seg til mennesker og realiteter på 2 plan, innenfra 2 dimensjoner som er tilstede samtidig, men likevel splittet på samme tid. På sett og vis er det helt normalt å leve i en slik verden: Vi kjenner oss alle delte til tider. Vi opplever at vi gjør ting vi ikke vil, tenker tanker som ikke passer oss. Vi bærer mulighet for løgn i oss, vi er på en må utstyrt med ”en reserve” som til og med tjener til å redde oss ut av livsfarlige situasjoner.

Det kan være snakk om gradsforskjeller. Ndg ”individet ABB” må han ha hatt en slik fornemmelse om at han var avsondret fra oss andre. Men vi  var ikke verdt aktiv og åpen deltakelse i hans todelte (scioide) verden. Han lot oss se en side av seg selv, en maske, men skjulte den andre. Den andre siden (hvis ikke flere) gjemte han på, pleiet og vernet. Synergien lot ikke vente på seg: I prossesen ”måtte han  bare” vokse og  bli større og større, og det er nesten nærliggende å ane en tilnærmet mekanisk forståelse av dette fra hans side, om enn kanskje ikke helt bevisst: Tok han først det første steget inn i denne sin grandiose verden – som også kan kalles en myteskapende verden – måtte de neste skritt nærmest følge mekanisk eller automatisk på det første.

Fortellingen eller myten måtte ha en begynnelse, et mellomspill og en avslutning, med et ”sikkert” påfølgende dacapo. ABB’s prosjekt var å realisere sin egen myte med midler fra virkelighetens verden, den verden som benytter seg av verktøy, av marionetter – ikke inderlig personlig opplevde relasjoner. ”individet ABBs”  individ-archetypiske behov kan kanskje sies å ville være og å bli en levende myte, for myten er ”larger than life” – det er det han ønsker – og han kan da som inkarnert myte ikke dø i vanlig forstand. Den har evighetpotensiale i seg og det er dette ”individet ABB” vet eller regner med. Hans drøm er å bli den ene (blant likemenn) mystiske og nærmest uimotståelig lokkende, eller attraktive, samtidig som han vil være den ene rasjonelt oppklarende i og ut fra seg selv.

Kall det gjerne et forsøk på et ekstremt dobbeltsporet narcissistisk pedagogisk prosjekt.  Hans budskap er: at publikum skal se ham og følge ham. Det ”rare” er at han egentlig ikke står på en scene. Han står med begge beina plantet i virkeligheten, her på jorda. Men samtidig: Han ene og alene er en inkarnasjon av det dramatiske her, av selve tragedien. Selvbestaltet. At han er uhyggelig selvopptatt og forfengelig er en ting, en annen ting er at han nyter tanken på at han nettopp vil bli kristisert for å være overforfengelig. 

Han skriver om sin favorittparfyme, favorittvin  og lignende like før han skal ”i ilden”. Men hvorfor gjør han dette? Er ikke dette en detalj man bør overse eller bare le av? Nei, jeg tror ikke det. ”individet ABB” vet at han vil bli foraktet for sin forfengelighet. Men så er forfengeligheten for  ABB bare ett element blant flere i den totale markedsføringsprosess. Å få frem sin narcissisme så tydelig som mulig er ikke bare viktig for ABB, dette trekket er ”livsviktig” for ham. 

Ved å få andre til å fokusere på forfengeligheten, ønsker han å vise at forfengelighet i seg selv ikke er det viktigste i denne strategien,  den er høyst sekundær, og hvorfor? Det er handlingen og de enormt betydningsfulle konsekvensene som er det viktigste og som bærer den ultimate verdi for ABB: Et nytt Europa, bygget på det gamle, på  autentiske tradisjoner. Det nye Europa skal være hans verk. I dette perspektiv betyr det lite eller ingenting om han kan sies å være narcissist eller ekstremt forfengelig.

Han har derfor lov å være forfengelig osv. En så stor og viktig person som han selv må sees i det store perspektivet, ikke i det lille. Også her setter ”individ ABB” seg over normen. Hovmodet trumfer all ydmykhet. Store hærførere har også vært forfengelige skapninger. Noen av dem vil ingen huske. Noen er gått inn i historien som store kyniske, hensynsløse tåper som ofret andres liv nettopp for å kunne fremheve seg selv som spesielle, med særegne vaner og idiosynkrasier.  

Det var ikke nok for ABB å skrive verdens beste bok; det eneste som virkelig kunne tilfredsstille ham var å gjøre og bli selve boken, fortellingen, dramaet, myten. Derfor måtte han kjødeliggjøre sin egen myte, det totale kunstverket, det som både er skapt eller unnfanget av ham selv, og ut fra en grunntanke eller forestilling om selv å være eller omfatte det hele, Alfa og Omega. 

Alt dette, hele stykket, kunne skapes bare gjennom ham selv. Gjennomføringen eller selve oppvisningen var det ingen andre enn han selv som kunne levere. De var ingen andre der som kunne nå opp. Men for å bli stor, trenger man offre. Ingen medhjelpere. Han brukte pennen og sitt intellekt, javisst, herunder også sine ”kunstneriske” evner, men for en myteskaper av hans ”kaliber” og ”størrelse” var det derimot intet krav til intellektuell briljans som kunne motivere ham. Han trengte ingen eksamen, ingen høythengende akademisk tittel. Det var selve håndverket som skulle skaffe ham glansen og fortjenesten. Det er praksis som teller. Han trengte ikke noen embetseksamen for å bli seg selv og for å kunne nyte og benytte seg av den beundring og den autoritet som ofte følger med  den intellektuelle briljans. For ”individet ABB” betød ikke dette noe.

”Eliten” er per definisjon i hans hode ubrukelig, villedet og selvbestaltet. Det er noe ynkelig med dagens elite, de trenger en oppstrammer, en -slik som hans elv - som virkelig ser grunndramet, poengene og virkeligheten. Eliten er feig og trekker seg unna realitetene, den er konfliktsky og overoptimisktisk, ja, naiv. De akademisk elitistiske har lukket øynnene og tør ikke å konfrontere de dypere eksistensielle spørsmål. De er flokkdyr. Eliten vokser opp, blir beundret en stund og så dør de, ganske enkelt. Det står ikke bautaer igjen etter dem. Bare svært få av eliten vil bli omtalt i historiebøker om 100 år. Nei, hvis man da selv betrakter seg som en over-elite, så må det en helt annen lut til for å bli beundret, og da på alvor: Ved først å bli virkelig hatet i timeligheten for så å bli elsket og beundret i ”evigheten”. Først om hundre år vil bautaene bli reist. Hvor mange kunstnere har ikke nettopp få oppleve dette porst-mortem? 
 
Hvilke mekanistisk basert forestilling er vel ikke dette? Den er fri for persontenkning og den erkjennelse at verden og menneskene er omskiftelige. At mennesker kan forandre seg. At det fins tilgivelse for unnlatelser eller manglende fleksibilitet og forandringvilje. Den er radikalt sett en tankegang som forutsetter fravær av Gud, og da spesielt en gud som er en personlig person og engasjert, og som dessuten i og av seg selv er Kjærlighet. I ”individet ABB”s verden er pardoksalt og makabert nok ABB selv ”kjærligheten”. Han er skaperen av det ultimate kunstverk selv, selve nådemidlet, et verk som forløser frelsen. Men det han umulig kan ha sett og gitt hjerterom for er at en Skaper er noe helt annet – for ikke å si noe helt personlig og kvalitativt annerledes – enn en kunstner som ”skaper”. 

ABB ser ikke sin egen kontingens, den erkjennelse som vet at den er skapt og helt avhengig av den større skapelsen bare Skaperen – unntatt seg selv - av alt kan være og besitte. Når vi attribuerer skaperevne til mennesket, må vi ikke glemme å tilregne via eminencia: Det vil lette den byrden det er å gjøre seg selv til skaper, det kan hindre hovmodets mørke å få dominans over oss og det vil belyse en åpen, sunn og trygg vei til Gud og til sann erkjennelse, ved siden av eller i tillegg til Guds historie, Bibelen selv.

Trodde ABB på den kristne Gud? Hvilket gudsbilde hadde han?

dr. Michal Rachel Suissa. skriver:

”Denne personen som nå fremholdes som “konservativ kristen” og endog som “kristenfundamentalist,” har i sitt intellektuelt kaotiske “manifest” gjort rede for hva han mener med å være en kristen:

Spørsmål:  Må du tro på Gud eller Jesus for å bli en tempelridder?
- nei, du trenger ikke ha et personlig forhold til Gud eller Jesus for å kjempe for vår kristne kulturarv.  Det er tilstrekkelig at du er en kristen-agnostiker eller en kristen-ateist (en ateist som ønsker å bevare i det minste grunnlaget for den europeiske kristne kulturarv).
Ut fra dette avgjør så en falang av leninister og politiske redaktører at tiden er kommet for å ta et oppgjør med høyresida, Fremskrittspartiet og de kristne.

http://www.frie-ytringer.com/2011/07/31/en-makaber-knebling-av-opposisjonen-i-mediene/#more-27951

Det vil etter min mening fremgå fra ovenstående at ABB neppe kan ha hatt den kristne Gud i tankene da han skreve det hag gjorde i Manifestet. Den Gud synes å ha bakerst i bevisstheten ligner mer på muslimenes Gud enn på den kristne Gud. Vi vil her referere til en skjematisk oversikt vi har satt opp hvor forkjellene kommer tydelig fram og som viser at det er en evig forkskjell her mellom de to gudene

http://neitilislam.blogspot.com/search/label/Allah%20vs.%20Gud

”Du trenger ikke å ha et personlig forhold til Gud”, skriver Breivik.

Vi observerer: Det er nettopp dette som også er umulig for en muslim å ha til sin gud, Allah, som er selve archetypen på den upersonlige og fjerne ”gud”.

Det er som om Breivk her snakker om seg selv og sitt eget ufullstendige eller manglende gudsforhold, sin fraværsrelasjon med en personlig Gud, dvs. den kristne Gud. Men et gudsbilde skinner likevel gjennom: Det er bildet av ham selv, et selv som er den som ”egentlig” trekker i trådene. Han er ute etter marionetter som han kan forakte og kontrollere, ”objekter” han kan manipulere, mennesker med et svakere gudsbilde enn det han selv har, for det er jo han som i dette indre univers er herre og mester, han som skaper og kontrollerer alt.


ABB tror han er altseende og allestedsnærværende; kanskje ikke i konkret forstand, men desto mer i ”metafysisk” forstand. Det er han og bare han som skal ha ”æren”, gudsbeskuelse er det bare han som ”fortjener”. Bare Han vil evne å beskue seg selv som Gud. Han ser tydelig på seg selv både som dramaturg, koreograf, tilskuer og deltaker på en og samme gang i sitt store drama, det egentlige og eneste drama som er verdt tilhold i og verdt å ha og herske i. Han ønsker agnostiske kristne og kristne ateister blant sine disipler, disipler som skal brukes som soldater for hans egen sak.

Det er en mekanistisk dualisme i ABBS psyke som skiller mellom Ham, hans fiender og alle de andre som egentlig ikke er verdt ”oppmerksomheten”. Disse er bare statister alle sammen, ubetydelige, blodfattige tjenere, ikke egentlige deltakere, ingen originale "skapere", ingen regisører, ingen mytefortellere eller mytedannere. De mangler simpelt hen grandiositet, kreativitet, mot og visjoner, i forhold til ham selv, mens det egentlig bare er ABB som er Gud og bare Gud som er ABB.

Det som ABB kanskje ikke innser er at Gud ikke skaper seg selv, slik ”individet ABB” nå forsøker å gjøre, at Gud er uskapt. ABB derimot er skapt, men dette faktum er blitt en blindvinkel for ham, et perspektiv han ikke ser og som han er blitt blind for eller har gjort seg blind for. ABB går ut fra at han kan skape seg selv til å bli og være Gud, eller som ”Gud” lik, og det ikke bare i myten, men også i det praktiske eller konkrete livet. Og det er vel da her det virkelig skjærer seg: Han har ikke erkjent hvem den kristne Gud er, og skjønner følgelig ikke seg selv, sett i kristent perspektiv.  Og her ligger det radikale selvsvik. Han har sluppet inn et falsk eller ufullstendig gudsbilde og ødelagt det gudsbilde han er skapt med som en gudeskapt skapning med guds bilde og likhet i seg. Det guddommelige lyset i ham er på ett eller annet tidspunkt blåst ut, slukket, eller maltraktert til det uigjennkjennelige. Det oppstår i en slik prosess en strategi for å overliste ikke bare seg selv, men også alle andre. Men hvem skal avgjøre om og når fienden er overlistet?  

For å bli sikker i sin sak, tar planen lang tid å sette ut i livet. Alt må detaljstyres, ned i minste krinkel og krok og jo tydeligere for ham selv behovet for denne ”grunnsikkerhet”  er i utgangspunktet, jo større og mer påtrengende blir det å utvikle seg mer og mer kontroll under prosessen. Skal ”ettermælet”  - det ”evige” livet – sikres, må ingenting få komme i veien og ødelegge underveis. 

Helten må for å bli sikker på å lykkes leve ”under cover”, som en hemmelig agent, det minste tegn på at han har røpet seg blir et sikkert tegn på at han har mislykkes. Slik sett er strategien en vei bort fra autentisk tro i kristen forstand, den blir i stedet en vei som søker bort fra den kristne tro, inn i en ”tro” som søker metermålets og mekanikkens sikkerhet, ikke troen og håpets visshet.

"Individet" var ute etter garanti og kunne derfor ikke nøye seg med visshet. Det minner om muslimske martyrer som "vet" at de har en garanti i Allah og profetens ord om at de skal til det muslismke paradis. Det må være selve hovmodets topppunkt. Troens og håpets motsetning.


I et slikt sinns univers er det bare en selv som kan tilgi en. Dette er avgudsdyrkelse i knupp, eller kanskje "et lik (eller flere) i knupp", som Ibsen kanskje ville ha sagt det. Dette krever i tillegg til en overlistelsestaktikk en renselsesprosess, gjerne hånd i hånd mot fysisk selvavstraffelse, og man må for all del heve seg over alle de andre, også ved å bli mindre følsom og spontan, og man føler at man må betale for seg, for betaling er nemlig et bevis på at motytelsen (suksessen i form av innflytesle og av beundring i form av makt) vil komme, garantert.

Det krever med andre ord gjerninger, noe man kan vise til, en konkret magisk kraft som vil sikre frelsen (suksessen), et offer, ja, det høyeste offer om så det var  – men hvem kan man legge frem dette offeret for for å kreve sin lønn når man ikke tror på en skapergud, en gud som ikke på noen måte er underlagt mennesket og som ikke KAN identifiseres med mennesket? Jo, man må sette seg selv i denne guds sted og overta hans posisjon fullt og helt. Ellers nytter det jo ikke. En slik mekanistisk tro forstår ikke at frelsen (suksessen) må komme utenfra, at all radikal tilgivelse verken kan komme innenfra en seg selv er fra  mennesker som omgir en. Den forstår ikke at ALLE mennesker har syndet og derfor avskåret fra Den hellige og at det bare er denne hellige og rene Gud som kan tilgi synder.

Men hva var det ABB burde søke tilgivelse for i en kilde utenfor ham selv, den eneste mulig kilden som kunne gi ham radikal tilgivelse?

Jeg tror den synd ABB tok inn over og på seg selv var at han følte seg liten og avmektig i selve utgangspunktet, dette ledsaget av et behov og en drøm om å overgå alle andre, om virkelig å bli tatt på alvor, med den makt og beundring dette medfører. Det var en drøm som ikke inkluderte andres fulle realitet i sitt regnstykke, en drøm hvor andre mennesker kun ble tilregnet sneverhet og feighet, ingen storhet og romslighet. Men under dette igjen en manglende forståelse for de andres plassering i den menneskelige historie, og i kosmos, så å si. ABB så ikke de andres synd, selve arvesynden, den synd alle mennesker bærer på overfor den ene hellige Gud, den Gud som ikke tåler synd. Derfor kunne ha heller ikke oppdage sine egne småsynder, de syndene hvor man bommer på målet og idealet om å bli et menneske rett og slett, et menneske som ikke trenger å være perfekt, men som kommer med alt det har, mao et fullkomment menneske, (men dog "inntakt" med den original grunnsynd, avskåret i sin totalitet fra Gud, men like fullt i relasjon til Ham).

Hva er så et gudsbilde? Jo, det kan være en anelse, enslags visjon eller en følelse av ”noe” eller noen  som er større enn en selv og som forklarer de store ”tingene” og som besvarer de dype og de spørsmål som så ofte dukker opp i våre hjerter og sinn og som vil ha svar på hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvor vi skal til, kort sagt svar på de egentlig radikale spørsmål, de spørsmål ingen kan besvare med sikkerhet, men som alle må finne et for dem tilfredsstillende svar på og som de deretter kan forholde seg til på en eller annen måte, helst en rasjonell og sunn måte. 

Noen vil at ateister ikke har noe gudsbilde fordi de ikke har det fordi de ikke tror. Men dette er svært villedende: Ateister har er forhold til fraværet av Gud, men for å ha et slikt frævær, må ateisten enten ane eller føle noe om hvem det er de ikke tror på eller som de nesten på død og (sterkt energikrevende) liv vil leve ”i fravær av”.  

At noen tror at Gud ikke eksiterer, betyr ikke at Gud ikke eksisterer, det betyr at man ikke vet om Gud eksisterer, men det man ikke vet noe om, det har man allerede gjort seg fantasier eller forestillinger om. Men så vil man altså undertrykke disse fantasiene eller forestillingene. Det betyr ikke annet enn et kreativitesdrap på seg selv. Det er ikke å unngå. Man blir ”en uten”, dvs uten ”spirit”. Ikke rart at de fleste forestrekker ”the real  thing” – Kristus om vin og brød - og her blir jo loff og lettøl er bare for pyser.

Men man beviser ikke at Gud ikke eksisterer ved å fornekte eller fortrenge Gud. Man snarere bekrefter at Gud eksisterer ved å fornekte eller forkaste Ham, eller fordømme Ham, eller rettere: Det man gjør er å fornekte eller forkaste nettopp ett av mange mulige gudsbilder, i dette tilfelle den kristne Gud. Det er den egenproduserte forestilling om hvem Gud er som forkastes eller fortrenges, men det trenger selvsagt på ingen måte dreier som om Gud - og da den hellige Gud selv - som er den Gud som  ER, og som sier Han ER og den som altså virkelig eksisterer virkelig. Ateister forkaster forkjærte gudsbilder, dvs avgudsbilder, ikke noe mer. Ateisme er unnasluntring, fordreining og feiloppfatning av hele komplekset. Ateister klarer ikke å gi innhold til begreper som f eks allmektig, god, allestedsværende, altseende, himmelens og jordens skaper, fredsfyrste, tilgivende, forsonende, forløsende Forløser. Ved å frata seg selv disse begrepene fratar de seg enhver helhetlig eksitensforklaring, enhver meningsfylt totaloppfattelse og ethvert ”saftig” verdensbilde. De nøyer seg med lite og sitter igjen med ingenting og INTET. De unner ikke andre mennesker å tro og tenke stort og i evighetsperspektiv. De kaller ”gud” for massmorder og skjønner ikke at Gud er hellig, ukrenkelig, at Han ikke skylder oss noe.

Ateismen har ingen visjoner. Den ser bare tomhet og gjør midlertidighet om til evighetserstatning. Det kan ikke ende med noe annet narcissime, selvbeskuelse i stedet for gudsbeskuelse som summum bonum. Verken ateisten eller narcissisten klarer ”å fylle opp” sitt indre metafysiske rom med reel meningsfylde. De nekter seg evighetslengsel og forøker å frata troende det samme. De forsøker å fylle med tomhet, fordi de nettopp er fylt av tomhet, dvs mangel på eksistensiell forklaring og livsmot. De forstår kanskje teaterforestillingen på et visst plan – som tendiøs i en viss retning, som en programerklæring, som en sammenfatning av visse virkelighetsdimensjoner og ler kanskje på de riktige stedene under fremføringen av en komedie, men de får neppe med seg fylden, totaliteten, ( så langt det lar seg gjøre for en stakkars profesjonell anmelder). 

Jeg ser for meg ”individ ABB” som en King Lear som egentlig ser virkeligheten slik:

life’s but a walking shadow,

a poor player that struts and frets

upon the stage, 
and then is heard no more;

it’s a tale told by an idiot,

full og sound and fury,

signifying nothing