Ja, vi skal tauses nå ...

Vi vet det nå! Vi skal vite at det er sant og at det er blitt en ufravikelig sannhet dette nå, at det stemmer med virkeligheten, og at det er full og uforanderlig konsensus på dette akkurat nå, og en gang for alltid, - om at det er slik: Det er vi som er de skyldige, det er vi som må betale. Det var vi som gjorde det. Vi bidro i hvert fall til det. Vi ville det. Vi så det foran oss. Vi hadde et skjult eller klart formulert ønske om det. Vi skal dømmes for medvirkning nå. Og vi skal dømmes kollektivt.

Det blir opplest og vedtatt nå: At om det så var at vi ikke selv ønsket å gjøre det, så ville og håpet vi at noen andre skulle gjøre det for oss, på våre vegne og kanskje også for vår egen regning. Vi ville at de skulle ha samvittighet og mot til det. Vi ville at de skulle gjøre ”bragden” for oss. Vi ønsket oss at vi var av dette ”kaliber”, at vi ikke vare redde, men derimot ”hedersmenn, krigere, riddere, noble”. Vi trodde vi frontet den hellige sak. Vi trodde at målet helliget midlene. At det var vi som hadde rett, og ikke ”dem”.

Det er ikke lenger mulig å fri seg fra disse ord, disse bilder som disse ordene skaper av oss i folke og blomsterhavet. Det er ikke lenger noen mulighet for å renvaske seg for alt dette og disse mistanker og projiseringer nå. Og mens selvenglifiseringen i de andres blikk ikke skal kunne modereres, vil mørkleggingen av våre sjeler nå ikke kunne være reversibel. Ikke i evighet.

Vi blir demonisert nå. Vi slipper aldri unna. Nei, vi skal ikke det: Omvurderes, forstås på nytt, lyttes til en gang til eller stilles for en høyere, mer objektiv domstol. Vi skal holdes nede nå. Det passer seg å dømme oss uten lov og dom. Det passer seg for nykkene å fordømme oss, støte oss ut i den evige kulde.

De har sannelig klart å kneble oss nå. Vi skal tause nå. Vi skal tauses ned.

For folket i media - og dette til og med i et media i og for folket - har talt. Staten og kollektivet av alt det som er sant og godt har talt. Og alle de som døde i niddingsdåden, - ja, de har også talt. De har også betalt. Betalt med sine unge liv, den skjønnhet som lå foran dem. De taler nå gjennom de som alltid har hatt rett og som med større tyngde og mer prektighet nå enn noen gang før nå får fremstått i egne øyne som helt uangripelige, urørlige, ubevegelige – for ikke å si urokkelige i sin selvrettferdighet, sin innbilte hellighet. I sin kongelige opphøydhet og prakt. Det snakkes mye i kongelig majestet nå: Det store VI. De gir innflytelse, det gir optimisme og det gir makt på lang sikt nå. Det er god grunn til å kroe seg over andres elendighet og smerte nå.

Det er moralen som har seiret nå. Ikke moralistene. Det er de oppreiste seierherrene som taler nå. De kjenner i sine hjerterom at de kan si det nå: At Staten, - det er meg. Det er det store nye VI. Den er oss, vinnernes stat, staten av den guddommelige nåde, den som aldri kan feile og den som aldri må tvile på seg selv. Den som aldri kan være ynkelig, feig og blind eller halt. Den stat som alltid har rett. Den som aldri kan være naiv. Den stat som aldri kan uttrykke annet enn sannhet, nå. For dette er den høyeste instans som nå gråter og taler, den som har drept Gud og som lar fraværet av Gud glimre i sine sjeler, og i sine strategier. Den tripper på tåhev nå etter mer makt, denne staten, dette kollektivt selvforherligende. De perverse tankene, de avvikende holdningene og det siste mishag og den siste uro skal nå nedkjempes blant den del av befolkningen som nå altså er skyldige og derfor nå må og skal betale skylden.  Uskylden har visst fått et skudd for bauen nå. Her finnes ingen som er forhåndsdømt. Her finnes ingen fordommer mot oss. Her skal sannelig rettferd skje fyllest.

”Vi har dem nå”, tenker dette nye, store VI. Vi slipper ikke unna. Det fins ingen fluktveier for oss. Ingen unnskyldninger. For makten har nå talt. Den har det siste ord. Det fins ingen appellinstans.

Men vi har ikke nå bare skyld for det ufattelige som nylig har rammet oss, det vi aldri selv i våre verste mareritt og inne i våre cellevegger, i våre ”memer” og mitokondrier, i våre nedarvede hjerne- og tankestrukturer, de som er som reseptorer med spesialoppgave å nære, styrke og sluttføre de tilbøyeligheter i oss som nettopp nå betinger vår skyld. Vi er født sånn nå. Vi er ikke som de andre, de som ikke er født sånn.

Ja, vi er genetisk skyldige nå. Det hefter noe ved oss, og det letteste av alt nå – for alfor mange – er å forbinde oss med den synd som bare VI kunne ha begått. Ja, vi er skyldige nå og nå skal vi betale. Det har ligget der hele tiden, i våre gener. Vi har vært åpne for destruktive holdninger. Vi har latt oss formørke. Og nå skal vi altså betale for ugjerninger som er begått, av enhelt annen person, av personer vi aldri har møtt, handlinger sprunget ut av miljøer vi aldri har dletatt eller vaket i. Åndsområder vi ikke har hatt befatning med.  

Vi skal tauses nå, ja. Tausheten skal tale i utenforskapen, ute i kulden, lengst mulig bort fra folk.

Men vi skal ikke bare bære skyld for hva som nettopp har skjedd i vårt dyrebare land, nei, nå skal vi også ta på oss skylden for sulten på Afrikas Horn, vi skal ta ansvaret for bombingen av Gaddafi og krigingen i Afghanistan. Vi skal hånes for egypternes misere nå, for at vi støttet diktatorer. Vi skal ansvarliggjøres for den urettferdige globaliseringen. Vi skal ta på oss ansvaret for Israels ugjerning og vilje til (legitimt) å forsvare seg. Vi skal lastes for den høye arbeidsledigheten nedover i Europa, for gjeldskrisen, for vår rikdom. Vi skal forakte vår lykke, og våre forsøk på å beskrive virkeligheten på en saklig måte, -  og etter beste evne. Vi skal pållegges å angre nå, vi skal avkreves å erkjenne vår ondskap, vi skal snart tvinges til å tilstå at det var vi som gjorde det, at det har vært i våre mørkeste behov dette å hate, dette å ville krenke, dette at vi er født med genstrukturer skapt for å håne.

Det reises rettssaker mot oss nå. De vil ha oss til å være strafferettslig tilregnelige. Amklagerne vil ikke ha det til at vi er gale, at vi ikke kunne noe for det, at vi skulle gis noen mulighet for å unndra oss skylden. Vi skal få betale denne skylden nå. Vi kunne ha forhindret det, sier de nå. Vi kunne ha tenkt og følt som dem hele tiden, så hadde vi vært forskånet fra det. Det skal skje et oppgjør med oss nå, et som vil vare ved og aldri slippe taket. Vi skal fratas håp og bønn om nåde og forstand fra nå av. Vi skal ikke kunne håpe på at det står noen der som kunne forløse oss, komme og befri oss ved å betale oss ut eller gå god for våre intensjoner og renvakse oss. Nei, dette skal ikke tåles, det må ikke tilgis at vi forsøkte å formulere sannheter, at vi la oss i sælen for å få frem riktige fakta, perspektivrike prognoser, perspektivrikige innfallsvinkler som retorisk kunne tenkes å virke som en vekker, som et grunnlag man kunne bruke for å åpne for ny erkjennelse, nye horisonter, nye utfordringer på. Og et mer åpent demokrati.

Nei, alt dette skal ikke unnes oss nå. 

(NB: Dette innlegget er ironisk ment, men kan beskrive den paranoia mange islamkritikere kan føle og frykte nå for tiden. Det er ikke ment som  noen oppfordring til etterligning, men til ettertanke).