Nei til islam: Var skurken Kamala eller helten Trump?

Eller var det omvendt? Hvem pusher USA mot fascisme?

Er Trump skurken som ble en helt? Er Kamela Harris helten som var, er og blir en skurk? Og som derfor blir valgt til USA’s neste president? Kan det bli mulig, eller nødvendig, før eller senere, å detronisere Kamela Harris (ut fra en presentistisk vurdering), fordi det viktigste her i livet er (blitt) å emovere korrekt?

Redusere det hele til et spørsmål om «pro life» eller «pro choise»? Var keiser Nero for «pro choise»?

Eller ihuga for «pro life?). Alt kan tenkes. Jeg spør retorisk, og kanskje hypotetisk. Mediter.

Ledende spørsmål. Selvsagt. La oss ta en rundtur i historien, begredelig eller ikke. Vi styres av følelser og emosjoner, stadig mer , og mer. Derfor er vi på vei fra lettere forvirring til fundamentalt kaos. Ingen kan føle seg trygge. 50-50 for både Trump og Harris?

Hvem er den egentlig trådføreren her? Jo, de servilt betinget emosjonelt korrekte drivkreftene. De kan være både feminine og maskuline; de ligner på hverandre, de er begge bedragerske; de gir håp som ikke er, og et helvete å unnfly, noe vi ikke makter, og noen heller ikke vil. Og derfor, ja, nettopp derfor. (Selvsagt er det ingen som forstår hva som menes med «de servilt betingede … ).

Harris var den som best og frekkest klarte å spille på «de korrektes» følelsesliv best. Folket vil la seg lure, derom ingen tvil. Løgnen skal frelse oss, fordi vi vet at vi må frelses av en makt vi selv ikke rår over, en nådig Herre, en nådig Gud?

Harris tar nasjonen med storm. Stormværet rundt Trump ha lagt seg. Ny storm forut? Perfect storm?

Hva hvis «vi» ikke lenger tror på Gud, bare på «overguden», oss selv?

Vel, Harris vet at folks gud er identisk med folks gode følelser om seg selv, selvbildet. Narcissime er blitt en dyd. Dette forstår ikke Trump, (selv om han har minst et snev av det), fordi han vet noe annet, han tror kanskje på at vi kan styre oss med den beste innsikt i markedslovene og på børsen i NewYork. (Mindre enn en promille avanse).

Oh, Maralago – help me! Gud var med meg da jeg ble beskutt, en hårsbredd fra et evig liv utenfor politikken? Attentat impossible.

Kamela ble ikke sendt på skolen i en Limousine hver morgen. Moren hennes var hardtarbeidende. Kamela var å finne på McDonalds, visstnok. Faren er fra en stor plantasjeeierfamilie. Underviser i marxisme.

Hun lærte seg tidlig å omgås uanstrengt blant rikfolk og fiff. (Det kan komme vel med i politikkens illusjonsmakeri å ikke nevne dette). Nå vil hun heve middelklassen litt oppover. Ved å la dem kjøpe uten penger – det er faktisk noe bibelsk over det, ja.

Mer Maralago for fler! Nearer my God, to Thee! The City on the Hill! Ikke noe «ho, ho, ho, America has to go», nå lenger, - husker du? Nå: No to ho, ho, ho … eller? (Fra rundt 1968). Snakk om høyverdige befalinger og ønskemål, den gang. Vel, i Norge har vi en redaktør som ber folk om å be om få nedfelt i Fader Vår om å få lide mer … (Johannes Morken for bare kort tid siden, se virkelig her ).

Om ho, ho, ho: http://neitilislam.blogspot.com/2023/12/why-west-has-got-to-go.html

«Opportunity oeconomy»? Fake news? Noop. Feels like both God and good. Mostly goodfeeling, not Godfearing. Be opportunistic. Skift kappe med vinden. Harris gjorde det, hvorfor skal ikke vi?

Utvid åpningstidene på NAV. Noen trenger mer nattarbeid … andre trenger å arbeide mindre for mer og bedre betaling. Subsidier – ingenting koster det det koster, for alt er både subsidiert og avgiftsbelagt. (Joda, dette er realitet). Frem og tilbake like langt. La oss ta en tur bakover, til keiser Nero. Og keiser Trajan: https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/om-keiser-trajan-oljefondet-vart-og.html

Tr(i)ump er en bevandret økonom, Harris er en «walking» emosjon. A walking shadow that strusts and frets upon the stage (Shakespear) … ? Alt ligger foreløpig i det uvisse. Men alt er både sagt og tenkt, allerede. En dommer i det egyptiske dødsriket var dikteren Thot (eller Anubis eller Hermes!). Slå den – in fear, by feeling sooo good … han veier hjertene … emosjonene, - noe spesielt for «de servilt betingede»?, du. A walking disaster, a walking emotion?

Vi skal nærme oss det klasseløse. Det som er et fundament i seg selv og som ikke kan bygge sitt hus på sand, men som MÅ gjøre det like fullt.

Amerikanerne kan risikere å sette sandpapiret i halsen, før de aner det. Alle godt plassert på fluepapiret nå?, undrer du, Ok, sånn ja, og så blir alt bra.

Har Harris nå virkelig overtatt rollen som keiser Nero, den gang, in spe? Evighetshjulet, du vet?

Vel, la oss se:

Folk har alltid ønsket å bli styrt av helter. Hvorfor er det da slik at menneskets skjebne ofte blir formet av skurker?

Det enkleste svaret er kanskje at det er nettopp skurkene som tiltrekkes av makt. Men forklaringen er neppe så enkel. Er det tilfeldig at skurken får mer oppmerksomhet enn en helt som kan ikke er så spennende? Hva kan det komme av at det ofte er de mest grusomme lederne som nettopp får størst støtte og hengivenhet?

Det later til at flere av oss andre på en eller annen måte spiller med på laget.

I nesten to tusen år nå har den romerske keiser Nero blitt sett som innbegrepet av all ondskap. Han korsfestet og brente kristne som levende fakler og fikk rasende hunder til å gå løs på dem. I en orgie av mord fikk han tatt livet ikke bare av sine to ektefeller, men også sin egen mor.

Hva syntes imidlertid romerne om ham?

Svaret er at de sannsynligvis likte ham. Da Senatet dømte ham til døden, forsøkte han å få i stand et folkeopprør.

Men folket hadde ingen illusjoner om hvem han var. Det later bare til at de likte stilen hans. Han hadde, ulikt mange andre typiske maktmennesker som ofte er kalde, strenge og lite sjarmerende, et vinnende vesen. Han likte poesi, idrett og musikk og var ikke bare tilskuer, men også utøvende. Han sørget også for mye moro med alt fra veddeløp og lotteri til idrettskonkurranser og teater. Han strødde om seg med verdisaker som kunne brukes til å kjøpe seg slaver, hus og smykker.

Det er likevel vanskelig å tro at romerne tok ham til sitt hjerte på grunn av alle disse tingene. De så vel i ham noe tidligere keisere hadde manglet. Han tok det ikke så nøye med plikt og ære, men fikk dem til å føle at han var en av dem og kunne forstå ham, tross alt. Han gjorde bare det de selv hadde blitt ristet til å gjøre hvis de var i hans sko.

Niccolo Machiavelli så at makt korrumperer, men i stedet for å oppfordre de styrende til å bli mer redelige, oppfordret ham dem i stedet til å bli enda mer korrupte.

Machiavelli selv var ingen tilhenger av tyranni, men dyrket den gamle romerske republikken. Republikkens høye idealer hadde imidlertid etter Machiavellis oppfatning ikke kunnet hindre at den falt i hendene på personer som Nero. Men samfunnets onder skrev seg ikke fra de som styrte, men fra dem som ble styrt.

-Menneskene er utakknemlige og svake, de lyver og bedrar, de er feige og stadig ute etter profitt og innbiller seg dessuten at de er noe de ikke er.

Med slike synspunkter ville Machiavelli frata mennesker en enhver illusjon om Utopia. Den som styrte måtte godta sine undersåtters svakheter og endog overta disse, som mottiltak. Han oppfordrer derfor i Fyrsten til å lyve og bedra når det var nødvendig for å sikre samfunnsgodene. Det var på dette grunnlag Robespierre utløste blodbad, fikk Stalin til å bli historiens største massemorder og Hitler til å begå folkemord og føre krig.

Til forskjell fra andre tyranner, kom Hitler til makten etter et flertallsvalg som ingen hadde sett maken til. Dette til tross for at han ikke la skjul på hva han hadde på programmet. Det han spilte på var at folk var lite interessert i politikk og kanskje enda mindre interessert i å foreta et velbegrunnet politisk valg. Folk var mindre interessert i partidebatter enn i enkle slagord. Hitler pønsket ut hva som lettest ville forføre folket. Og det gjorde han.

En kombinasjon av et «varmt», men utydelig budskap og en markedsføring som savner sidestykke, var det som fikk folk til å stemme på ham. Resultatet var mer en følge av mental latskap og livsløgn enn av grådighet og aggresjon.

Når det gjelder Stalin, så var det ikke bare det russiske folk som var villig til å støtte opp om et monster.

Da Charlie Chaplin en gang ble spurt om han ville spille Stalin i en film, svarte han:

-Det er vanskelig å spille noen som er feilfri.

Vi stusser ikke i dag med å vise politikerforakt. Men alle feil og mangler i samfunnet er ikke bare deres skyld.

Hvis demokratiske rettigheter og plikter forsømmes, kan vi lett komme til å tro at vi ikke spiller enn rolle i det historiske drama. Vi kan da lett igjen komme til å måtte legge skylden for den menneskelige misere på historiens kjeltringer.

(Teksten over ble funnet i en britisk avis for mange år siden. Det har vært umulig å identifisere avisen forfatteren og oversetteren i dag, beklager så mye).

Nei til islam

onsdag 11. september 2024

Var skurken Kamala eller helten Trump?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Etiketter

Om meg

Bloggarkiv