Kommunistene vant og islam var fullstendig fraværende i debattene som ledet opp til den store dagen, valgdagen, da vi skulle velge vår fremtid. I går.
Skjønt islam var til stede, ja, det var islam som lå under, og som dukket opp der vi minst ventet det: Når det kom til hijab. Her fikk hijaben full støtte fra «de røde».
En sorgens dag for norsk kvinnekamp: Hijab fast på Tinget, skriver Hege Storhaug.
Men ingen forsto det, ingen ville se det – ga de bar pokker, tenke de bare på seg selv, var de mer opptatt å forherlige seg selv, fordi de var så gode, så servilt betinget emosjonelt korrkete?
SV, særlig kjent for både å være kritisk til religion (kristendommen, vel og merke) og som liker å fremstille seg som et likestillingens fyrtårn, velger altså å flagge islam og sharia fra vår fremste politiske forsamling.
Tror SV at de ved å promotere fundamentalistisk islam gjør Norge mer romslig, mer fritt, mer inkluderende? Da må SV minnes om at organisert islam alltid vil ha mer islam. Organisert islam undertrykker jenter og kvinner konsekvent. Jenter underlegges brødrene, kvinnene underlegges menn, og i et ekteskap der mannen dør, er det eldste sønn som plasseres som sjef og vokter over morens ærbarhet. Mor må be sønnen om tillatelser i all verdens gjøremål, som noe så trivielt som om hun kan besøke egne foreldre, om hun kan handler mat hos Ali på hjørnet uten at hun følges av menn/sønner i familien.
I 2019 gikk SVs Karin Andersen ut og sa at Jesu mor, Maria, brukte hijab.
https://www.rights.no/2021/09/en-sorgens-dag-for-norsk-kvinnekamp-hijab-fast-pa-tinget/
Slike ting åpner ikke venstresidens hjerter for våre frihetsidealer, her i Vesten. De gir blaffen, i sine enfold.
Kommunistene vant og de vant stort. De vant kanskje varig. De kristne tapte – velfortjent.
Kan man vurdere et parti ut fra personlig antipati mot partiets ledere, eller noen av dem?
Jeg tror ja. Det er faktisk det det kommer an på. Vi er
mennesker og vil ha mennesker til å styre over oss, regulere, dekontstruere,
bygge opp, bygge inn og bygge ned. Vi trenger leder som vi ikke frykter, ledere
vi kan slå av en prat med, ved «grinda», så å si, selv om det er langt mellom
grindene i dag og fordi de fleste har råd til å krysse en bom i en bomring.
Det ligger i vår natur at vi ikke vil la oss styre av
roboter og moralister. Men se her om den
kaldeste av alle kalde stemmer
Vi ønsker folk på toppen som kan se oss, ikke fra toppen av, men fra bunnen av, under oss, kan vi si, for høflighets skyld og for å være litt blyg og from, vi trenger ledere som kan ta hensyn til oss og som kjenner oss – folk flest, og alle skal med. Vi trenger et samfunn der alle er like høflige og der de aller fleste, det store, store flertall, ikke er rasister eller folk som angriper «godheten», eller de servilt betingede emosjonelt korrekte emosjoner.Hm.
Joda. Jeg unner virkelige KrF sin sorti fra norsk politikk.
Fordi de fortjener det og fordi enkelte ledere eller frontfigurer i partiet
rett og slett er uutholdlige som personer sett, og slik jeg ser det personlig.
Jeg hæler ikke han som nå er så ærlig at han ser og forstår at han ikke hæles
lenger, i det politiske landskapet. Mannen har visst selverkjennelse, like vel,
når det kommer til stykket. Mange takk. Du er velkommen ut blant tilskuerne. Det
får være så personlig begrunnet som det vil. Av og til må man være mest mulig
subjektiv og stole på at «alt er emosjoner» og at «emosjonslimen er sannheten».
Spesielt «min egen emosjonalisme». For hvem kan jeg stole på andre enn mine
personlige følelser, uten å måtte leve på innfall og nykker, og vilkårlig og
som en liten krusning på en større tzunami, hele tiden? (Obs: Mange artikler om dette forøvrig her på bloggen).
Det er utrolig mange mennesker som tenker – eh – emoverer slik jeg selv gjør, i begrenset omfang. I seg selv gir dette grunn til bekymring, selv om de aller aller fleste slipper unna med det og frykter ikke engang en egentlig helt nødvendig avsløring.
Ingen frykter maskefall i dag, «skam» biter ikke på, det gjelder selvsagt også en annen person høyt oppe i Krf som er den største moralisten menneskeheten har fostret, her i lille Norge. (Her har vi med det jeg spøkefullt vil kalle den rødeste kristengardist du kan møte rundt neste hjørner). Du kan se det på masken hans, at han aldri er blitt voksen, selv om han nettopp vil pukke på at han er mer voksen enn de fleste. Han forsøker med andre ord å være voksen: Du ser det på måten han legger hjertet sitt inn i folder og hvor frykten for «det onde» lyser av ham, spesielt når han i sin morbide seriøsitet gjemmer seg bak KrF’s påståtte forankring i kjærligheten, eller i den kristne kulturarven.
Spesielt er denne fyren farlig når han
angriper de som har andre oppfatninger om hva godhet er for noe enn den oppfatning han
selv har. Du ser det begynne å lyse et helvetes, fromt og liksom forferdet alvor i ansiktet på ham, når han opplever at en
motdebattant er slem, kun fordi denne legger frem fakta, tall og kurver. KrF - i
denne korrekte og permanent slanke mentalvegetarianistiske mannens skikkelse står ikke tilbake for de
røde, når det kommer til selvgod og fanatisk «godhet».
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
Kommunistene har den fordel at de godt vet hva de gjør og at de ikke skammer seg over kommunismens historie. Kommunismen som ideologi har påført menneskeheten større lidelser enn noen annen ideologi. Over tid «leder» her imidlertid en annen ideologi, som jeg ikke vil benevne og som jeg derfor hopper over, i denne omgang. Like vel gjennomsyrer Marx det meste av politisk tenkning og praksis i dag, selv om det bare er partiet Rødt som har «revolusjon» på menyen nå.
Kommunistene er befriende usentimentale, på sitt vis, når de må ta seg sammen og forsøker å bli realitiske: Her er bokførings- og budsjetttallene - og skrudd statistikk - krystallklare og de rike skal robbes til fordel for de fattige. Noen som har hørt om kulakk-moral? Noen bedre når partileder Moxnes forsikrer oss om en stadig progressivt utvikling av stadig mer rettferdighet, og mer av den – den typisk røde rettferdigheten - som er like my stål som Stalin - til alle, bortsette fra for de som kanskje en gang ikke orker mer fintfølende «partiapparat» og forkynnende kommissærer og heller tar med seg sine ideer og sin kreativitet utelands, så lenge utenlands finnes, da.
https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/kulakk-moral-og-manglende-bevissthet-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/anti-neo-kommunistisk-manifest.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html
Hvordan traff jeg Marx? Jo, det var faktisk i Finnmark et sted; jeg måtte avtjene verneplikten der, på et lite vakker sted i en liten vakker kommune med mye rein og mange reineiere. Det var en opplevesle å få se dem slakte, jeg fikk se det på nært hold, ute i det fri. Dampen slo opp. De var uhyre dyktige fagfolk; de kunne sitt gebet og her dreide det seg om gemyttelige og våkne folk, med æresfølelse og selvrespekt. De visst hvem de var. De stemte konservativt, neste alle Høyre. Dette var folk som visste hva ansvar var, og som likte å ta ansvar, for seg og sine.
Et par år senere oppsøkte jeg dette lille stedet igjen. Da hadde bygda fått et rødt styre. Det var langt mellom høyrefolkene. Hva hadde skjedd?
Den beste måten å forklare det på, må være at de plutselig hadde fått seg belært av noen, noen de hadde lyttet på, noen som kanskje hadde studert og vært borte lenge. De var blitt forklart den røde lære – som var den eneste rette lære - som sa at kapitalismen var utbyttende og at sosialismen sto for fordeling, mer rettferdig fordeling og med på kjøpet var det da blitt en selvfølge for bygdas flertall i kommunestyret at Staten selvsagt ville komme til hjelp. Det gjaldt bare å melke Staten, så ville de få det enda bedre materielt og i tillegg slippe å bli hengt ut for å støtte kapitalismen, som nå var roten til alt ondt.
Det resulterte i at bygda til dags dato er blitt fullstendig
avhengig av Statens alle disposisjoner, i ett og alt, og man kan jo bare tenke seg
hva denne «legningen» nå har gjort med stoltheten, ansvarsfølelsen og
selvrespekten. På bare to-tre år var
folk blitt mer innelukkede, mindre åpne og glade, mer tyngede og mindre
hjertelige. Og alt var blitt mer «rødt».
Ja, hvordan kan det være mulig?
For min egen del startet jeg et par år etterpå et ungdomsparti på den borgerlige siden i den bygda jeg kom fra, langt der sørpå. Og så ble jeg valgt inn på Studenttinget i den byen jeg begynte å studere i, for det samme partiet, men nå i «studentutgave». Det var på den tiden «de røde» var begynt å ty til nokså farlige virkemidler. Det ble til og med satt opp lister over folk som skulle tas, når revolusjonen var et faktum. Livet på «tinget» ble en like trist som komisk forestilling. De valgte røde, som var i stort flertall, fikk gjennom vedtak helt uten forstand på hva som satte begrensningene: Ga du mer til studentenes barnehaver, måtte du sette opp prisen på middag i kantina.
Det var umulig å få disse røde til å forstå at bevilgningene til det glade studenterliv hadde sine begrensninger. De røde for frem uten tanke for ansvar og edruelig bokføring, slik de gjorde også i det private. Mange av dem startet svertekampanjer. Man buet kollektivt til avtalt tid under debattene osv. Samtidig var det en farlig alvorlig og klosteraktig «salighet» over disse unge menneskene. De var det vi kaller «intransignente», ikke helt ulikt visse seierssikre «talibaner» rundt omkring i verden i dag. De er selvsagt fullstendig bortreiste for verden. De fleste av dem var tomme for alt som kan kalles gladhumor. Noen av dem ble fullasketiske og kledde seg ut som og begynte å snakke på en måte de trodde arbeiderklassen snakket på og kledde seg som. Andre falt for det vellystige og ga seg kjødet i vold, de ble rundbrennere, kvinner så vel som menn. Det hadde det til felles at de oppførte seg og tenkte som barn. Jeg husker jeg ble uvenner med en slank og veldig jordisk type som egentlig var kapitalist, men som av frykt nå hadde gjort seg rødere enn de fleste. Arbeidsløsheten i landet var på den tiden 1.5%. Hvordan kunne jeg forklare at denne prosenten faktisk var noen lunde optimal?
Vel, jeg kunne ikke. Det var umoralsk å hevde noe slikt og at
jeg kunne tenke slik og si noe slikt, nei, det var for mye av det gode, det
kunne ikke tolereres, ikke på noe vis, bare at jeg hadde nevnt det, viste at
jeg tilhøre og arbeidet for selve fienden. Jeg vet ikke om jeg sto på listen.
Hvorfor ble jeg ikke «rød»? Jo, fordi jeg ble invitert inn i visse arbeids- eller studiegrupper. Jeg ble invitert med som observatør på et Fylkesting i partiet, antakelig fordi jeg var flink på skolen og visstnok var en som skilte meg ut, på visse måter, og at jeg derfor ble ansett en lovende kandidat, som de måtte ha med over på «den riktige» siden. På dette fylkestinget vedtok man at medlemmene ikke lenger skulle ha en plikt til å nekte militærtjeneste, selv om det var frivillig, men heller gå inn i militæret, og undergrave derfra.
Og det avgjorde saken. Dessuten at marxismen var kjedelig, snever og altfor lite fleksibel, kort sagt: Lite realistisk. De røde var «one track minds». Ingen av dem trodde selvsagt på Gud: Man ville ikke gå rundt med «falsk bevissthet». Man ville ikke underlegge seg «opiumets» - gudstroen eller religionens - lenker, men samtidig var de fleste røde de første til å begynne med hasj, (for også på denne måten ville de kunne fremskynde kapitalismens undergang og revolusjonens seier, alt for saken, med andre ord, og derfor måtte man også krisemaksimere – en unnskyldning, selvsagt, for å kunne oppføre seg som bøller med den aller beste samvittighet).
Jeg husker politiet kom på besøk på en av studentbyene; de
hadde fått vær av at en amerikansk student hadde begynt å invitere på en blås
på hybelen. Jeg er nesten sikker på at hun var «rød». Hun fikk sin dom, men
dette avskrekket ikke «de røde» og andre servilt betinget emosjonelt korrekte.
Det ble populært å personliggjøre eller «individuere» den parole, eller det
imperativ, at det var mest moralsk høyverdig å bryte ned all moral og være
minst mulig tolerant overfor et system som i seg selv var systemisk intolerant
og mest mulig foraktelig over kapitalismen, i alle sine former, på alle nivåer
og i alle krinkelkroker og i alle smug og hybler, og på alle gater og i alle streder,
og under enhver dyne – for her skulle kjærligheten være «arbeiders».
Man diskuterte i fullt alvor på kantinene om det var mulig for en «rød» å gifte seg med, enn si bli forelsket i, en «blå». Snakk om dårskap … De begynte også å kle seg – inderlig overbeviste - på et visst frugalt vis for å vise sin emosjonelle tilknytning til arbeidere i alle land, mennesker som de trodde de ville kunne forene under den rød fane, (uten å se noen fare i dette) - bare de kunne oppvise den riktige etikette, (for formaliteter, etikette og estetikk er faktisk mer viktig enn man tror, særlig for de servilt betinget emosjonelt korrekte hypermagikere, som jeg skriver om ellers her på bloggen). Og bare få vist hvor «gode2 de var.
Dette var folk som lett lot seg lokke og overbevise under påvirkning av markedsføringsteknikker basert på psykologisk og sosiologisk kunnskap oppdaget, utviklet og brukt innenfor kapitalismen selv:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
Ikke rart at det har gått slik de går … altfor mange er bare
«puppets on a string».
I seg selv minner dette om den hijabstriden som pågår i dag og hvor det gjelder om å vise identitet ved å tre på seg et skaut, uten forståelse for hva som ligger under og hva som driver disse jentene og de som støtter dem, folk som nå altså befinner seg mest fortrolig i SV, ser det ut for, se innledningen.
Det utrolige er at unge mennesker i dag ikke forstår at hijaben kan ses på som en del av en uniform, Det muslimske Broderskapets uniform, se kommentaren under denne posteringen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/kampanje-mot-kiwi-med-padrivere.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/01/the-marketing-of-evil-verdenssuksess.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/reza-aslan-keiseren-og-jesus-kristus.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
Se denne om hvordan Reza approbierer eller forsøker å tilpasse kristendommen til islam, alt for å facilitere islam som sådan og utan at dette blir forstått av vestlige intellektuelle:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
En sambygding av meg, en stor tosk, skrev oppgave om kapitalismen
i bygda og hvor han forsøkte å forklare hvor kapitalistiske handelsstanden og bøndene
i bygda var. Dette nærmet seg rent privat strukturell dyneløfting og sa mer om
denne mannens naivitet og misunnelse – han kom jo fra gølvet - enn hans
forståelse av hva det var som var på gang og hvilken ideologi som hadde forført
ham inn i selvforherligelsen.
En gruppe studenter hvor de aller fleste kom fra borgerlige hjem, ble det plutselig startet noe man kalte «populistiske arbeidsgrupper». Dette appellerte til meg, men det viste seg fort at gruppene hadde en tendens til å utmatte seg selv, både etter trykk innenfra og utenfra. Mange gikk lei, delvis på grunn av konkurranse med de skikkelig røde, som alltid kunne vifte med Manifestet og Internasjonalen. Selv innså jeg fort at dette var ren «entusiasme», en forlengelse av romantikken. Jeg visste godt på denne tiden hvor hardt borgerstanden arbeidet, hvor mye de var villig til å risikere og hvor mange arbeidsplasser de faktisk evnet og ville skapte - egenskaper som var totalt fremmed for de røde.
Jeg visste ingenting om at de populistiske arbeidsgruppene hentet sine ideer fra Alinsky, se bl a her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kampen-mot-skautet-i-iran-og-vestens.html
Jeg vet ikke om gruppene satt og pugget Alinsky, riktig nok,
men metoden og målsettingen lignet på en prikk, bortsett fra et islett av «borgerlighet»
oppi det hele. De fleste i disse gruppene ble noe sener senere SV.
Jeg kunne litt Marcuse, Horkheimer og Erik From, som jeg har skrevet om før her på bloggen, men ble aldri fornøyd med dem. Dessuten hadde min far vær stekt kommunistisk i sin ungdom, men dette endret seg brått etter at han hadde lest: «Jeg valgte friheten» av avhopperen Kravtjsenko, et partimedlem i USSR, en tykk bok som fortalte om Stalins herjinger og om Gulag, hvor kommunismen selv krevde sine blodige ofre og hvordan kommunismen i det hele tatt fungerte.
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Kravtsjenko_(avhopper)
Se også denne og mange andre bøker i samme sjanger,
Soltsinetsjin er selvskreven her: https://no.wikipedia.org/wiki/Eduard_Kotsjergin
Poenget mitt er at jeg etter disse erfaringene, utfordringene
og møtene – med påfaølgende refleksjon og modning - visste at jeg ikke var helt
«kommi», eller «kommu i hodet». Jeg var tvert imot konservativ og
har vært det siden, spesielt verdikonservativ, en dimensjon av livet som er
fullstendig borte i dag, spesielt blant de unge og søkende.
Jeg visste hjeller intet om f eks Gramsci, som jeg også har nevnt flere ganger tidligere her på bloggen. Det fins mange røde fra den tiden som ikke hørte noe om Gramsci, men det betyr ikke at Gramsci levde i beste velgående lang tid etter sin død. Han innflytelse har vær intet mindre enn enorm.
Men litt etter litt, seg det inn en viss historikk og en viss ideologisk eller idehistoriske læring som bare bekreftet meg selv som det jeg var. Derav denne artikkelen, et «must»:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
En ny bok av året er:
I denne boken forteller George F Will om hvor umodne våre dagers studenter er blitt, og har vært, i tiår nå. De har vært beskyttet fra den virkelige verden og forstår ikke hva som foregår. Han forklarer dette med snøfnugg eller snøflak, microaggresjon, safe-space osv. Se vårt eksempel fra hjemlige trakter:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar