Katastrofen i Libya har «noko å gjera med politisk vanstyre» å gjøre mener redaktør i det kristne Stefanusalliansen sitt magasin, JohannesMorken
… dette vesle landet, klemt inne mellom Israel, Syria og Middelhavet, er også ein storpolitisk kasteball og trykkokar. Her var Frankrike kolonimakt etter … I 15 år fram til 1990 vart landet øydelagt av borgarkrig.
Dei siste tiåra har Saudia-Arabia og Iran kjempa om kontrollen. Iran har gjort det med hjelp av den sjia-muslimske Hizbollah-geriljaen som er ein «stat i staten» og i praksis gjer akkurat som dei vil …
Vi ser et «veksande raseri mot Hizbollah, mot regjeringa og heile det politiske systemet», skriver Morken.
Og så kommer Morken med noen «kostelige betraktninger»: I Libanon blir politisk makt delt mellom dei største religiøse samfunna: sjia-islam, sunni-islam og maronittisk kristendom. Systemet -fra 1943- gjer ikkje minst unge sinte. … Politikarar er berre opptekne av å sikra pengar og interesser for sine eigne.
Kommentar: Muslimene bare opptatt av penger og korrupsjon? Ikke - egentig - av profeten og islam - primært? Her viser Morken hvor islamofob han er: Muslimene er som oss andre, - bare opptatt av makt og penger. Islam oppi alt dette, skal spares som ideologisk – og sterk politisk - faktor. Det er mer vi har felles enn hva som skiller oss, er budskapet. Morken gjør med slike grep muslimene til folk som må spares for religionskritikk, til «persilleblad» eller snøfnugg.
Han gjør dette ved å sette dem ned på samme åndelige nivå som han forutsetter vestens mennesker befinner seg på, bortsett fra ham selv og hans «venere», da.
De kristne og muslimene ser ut til å være av samme ånd, nemlig den totalt verdslige ånd. Har Morken spurt om lov til å beskytte dem på denne måten? Klarer de ikke å forklare hva de står for selv, og hvem er de helt uten Morkens spesielt servile og emosjonelt korrekt kristne hjelp?
Morken forutsetter som sant at det gjelder om å vise muslimene at vi har alt felles og at religion er noe sekundært, noe som må komme i andre rekke, når det kommer til forklaringer på elendigheten, nå i Libanon. Morken drømmer: Hadde bare kristne vært litt mindre kristne og muslimer litt mindre muslimer, ville Libanon i dag vårt et paradis og et lysende godt eksempel på convivenzia og som et fortreffelig avspiritualisert forbilde for hele verden.
Man skulle tro at det er de kristnes skyld i Libanons katastofe, at Libanoan er « eit land mange unge libanesarar ønskjer å reisa frå. Det er lett å forstå dei». Jeg går ut fra at Morken mener at det er like mange muslimer som kristne som ønsker å dra, men tallene viser jo at muslimene er i et stort flertall. Kristne bli i noen vestlige land gitt lavere prioritet enn muslimene. Det er ikke muslimer som først og fremst utsettes for systematisk, organisert og religiøst betinget forfølgelse i Midtøsten. Og dette er et faktum, som Morken selvsagt ikke tør å nevne. Spesielt vil han ikke nevne det hvis han var i det området, vi kan eksemplifisere:
Morken forsikrer: «Den politiske krisa, den økonomiske krisa og pandemien var i seg sjølv nok til å senda Libanon mot kollaps – eit konkursbu og ein «failed state».Så small det. Morken: At seks års lagring av 2750 tonnble sprent i luften, har «noko å gjera med politisk vanstyre».
Kommentar: Morken holder innbitt fast på at de kristne må ha minst like stor skyld som muslimene for vanstyret. (Statsministeren er forresten sunnimuslim, i skrivende stund).
Morken: Folk har god grunn til å vera både livredde og sinte.
Kommentar: Greit nok. Men hva er grunnproblemet? Befolkningen forhold til produksjonsmidlene?
Morken blir personlig: «Då eg første gongen kom til Beirut, eit knapt tiår etter borgarkrigen, stod syriske soldatar på alle knutepunkt. … No ser delar av byen ut som eit bombekrater. Hamna er borte, og med det også ei livlinje for viktige varer».
Kommentar: Det ser ut for at Morken mener at Syria bør inn igjen i Libanon. Spesielt Stefanusalliansen må nå inn. Noe annet duger ikke, skal vi tro Morken. Ordnung muss sein, eller hva?
Er ikke dette en fin og skånsom måte å appelere til leserenes dårlig samvittighet på? Tvinges man ikke her av Morken til å gi, og gi enda mer, for at den kristn «frelse» skal føles sikret?
Morken mener han har en god løsning som kan forsone all motstrid og skape ro i sjelene:
Morken fortsetter: Stefanusalliansen har fleire partnarar i Libanon. Dei stilte opp då flyktningar fløymde over grensa frå borgarkrigen i Syria. Dei hjelper barn inne i Syria. Og ein av dei arbeider med trusfridom, borgarrettar og mangfald i ei rekkje land i Midtausten. Vi var urolege. Vi fekk snart vita at dei var uskadde. Men skadane på bygningane til Resurrection Church er mange. Ein av våre vener … , fekk husværet sitt maltraktert. Sjølv overlevde truleg Nayla Tabbara fordi ho ikkje var heime.
Morken: Dei som har ønskt å dra frå heile kollapsen, har fått nye argument. Kyrkjene vi kjenner, ønskjer ikkje å vera «reisebyrå til Vesten», dei vil hjelpa unge kristne til å bli verande i Libanon.
Morken mener at Libanon nå trenge Stefanusalliansen: «Er det noko landet treng, er det håp….
Stefanusalliansen kasta seg alt tysdag kveld og onsdag rundt. Når libanesarar brettar opp ermane, trass kollapsen og katastrofen, er det vår plikt å støtta dei. For å gje landet håp».
luttkommentar: For å ta en hobbypsykologisk vinkel, og ikke en faglig «lødig» vnkel: Jeg kan ikke dy meg for å se «little big man» i Morken og hans «emo-korrekte» person. Jo større mindreverdskompleksene hans er, jo større og viktigere må han fremstille seg selv, for å være på den emosjonelt korrekte og derfor sikre siden, i ett og alt. Det er nesten flaut å være vitne til at en redaktør senker seg selv ned på det nivået han selv eksemplifiserer. At Morken ikke bare er dum og overflatisk, men også direkte slem og uforstandig, vil forhåpentlig gå frem av linkene jeg legger ved her.
Jeg har «fulgt» Morken en stund nå, ikke fordi han har noe interessant å fare med, men fordi det han farer med, uten unntak, er seg selv, - og dette i seg selv et kjedelig prosjekt. Derfor blir han merkelig nok, kanskje, interessant, fordi han i sin ubetydelighet forteller noe om hva han vil samfunnet skal beskjeftige seg med. Morken i sin hule og på sin lille tue speiler samfunnet rundt. Han speiler nervøsiteten, usikkerheten og skadefryden. Hysteriet. Feigheten. For de vet ikke hvem de er. De vet heller ikke hva de gjør. De har tatt frelsen, tilgivelsen, forløsningen og forsoningen på forskudd og allerede debitert sine himmelske konti, fordi de tror de er så gode, at Gud selv på dette grunnlag er nødt for å dømme dem ved å frifinne dem så å si på forhånd på alvorets dag, (hvis de da i det hele tatt tror på dommens dag).
Han er et lite miniatyrbilde av det større bildet, som sier og byr: Vi skal fordømme islamofobi. Selv ser ikke disse «antifobe» apostlene at det er nettopp det de selv er, nemlig islamofobe – sterkt og direkte skadelig islamomofobe, drevet av irrasjonell frykt for islam og muslimer. De nekter å forholde seg til muslimer som (voksne, intelligente og uredde mennesker, fordi de bagatelliserer muslimenes eget trosgrunnlag og de fundamenter muslimene bygger sin tro på.
Man kan begynne å lure på om slike kristne som Morken virkelig er kristne. De ser ut til å ville undergrave det kristne trosfundamentet for å komme muslimene i møte, - for å kunne fremstå som nettopp»: Servilt betingede, emosjonelt korrekte «synergistister», dvs folk som vil ha og gjør alt for å etablere et helt nytt gudsbilde her i landet, med hjelp fra islam og muslimene.
Det kan bare være et spørsmål om tid før disse kristne forlater sin tro, for å «please» Allah og profeten, i «godhetens navn». Slike kristne fantaserer om at de skal makte å skape en ny og bedre religion, en ny og større Gud. De ser ikke at denne fantasien forteller noe om hvor uhyrlig hovmodige de er, og samtidig naive. Prosessen ikke bare grenser opp til narsissisme, den overskrider «the border». Dette er mennesker som setter seg selv over den kristne Gud og kristentroen. Og jo mer de fjerner seg fra Gud, jo mer bekreftelse må de ha og skaffe seg, på at de står Gud imot, i den tro at det er nettopp det selve den kristne tro krever og byr. Morken kan sies å understreke og tydeliggjøre denne forvirringen. Han er «en big little man». Han styrter nå til i Libanon. Han spiller uten forbehold på vår dårlige samvittighet. Og dette er ikke bare markedsføring av Stefanusalliansen, det er primært en markedsføring av Morken selv: Han befinner seg nå, som alltid, i sentrum av begivenhetene, i sentrum av lidelseshistorien, ja, i sentrum av selve frelseshistorien.
Han heiser flagg: Stefanus, martyren, (som om ikke Kristus selv var martyr), skal skaffe Stefanusstiftelsen/alliansen legitimitet for å innplante så mye dårlig samvittighet i oss som mulig.
Stefanus led, vi skal lide med Stefanus og Morken. Fordi Morken lider med de lidende i verden, spesielt de som ikke tilhører Kristus, skal vi lide med dem. Vi skal betale vår bot med innskudd på Morkens himmelske bankkonto. Vi skal betale avlat til Stefanusalliansen. Slik vil Morken hjelpe Libanon: Ved å vise at det er han som er den egentlige statsmann og sanne politikere. Han stiller seg på barrikadene og roper i natten. Var vi kanskje ikke først i å fordømme lidelsen i Libanon, var ikke vi blant de første som så at libaneserne lde, og at noe burde gjøres?
Joda, Morken var fort på banen. Med å forsikre Dagens lesere og seg selv om at de – de som er korrekte, altså - er på den riktig riktige siden, de som virkelig kan lide med de lidende, og ikke på den siden som forsvarer kristendommen mot islam og synkretismen, ved nettopp å kritisere å kritisere islam og islams eksistensialer og fundamenter, et prosjekt slike som Morken og hans kamerat i Dagen, herr Gilje, som ikke kan få nok av å løpe Morkens ærend. (Gilje har en leder i Dagen i dag,lørdag 80820, om bla «mørkemenn» som jeg akter å kommentere i neste postering). Se for øvrig vår forrige postering om Gilje og Knutby her og om Morken og fengsling i Iran her.
Og se her om Bannon og Gilje og Gilje krysser sine spor og Gilje og pride og Gilje nekter prest - og blir selv mørkemann og Kristne redaksjoner svekker kristentroen og
Og hvordan kan jeg så være så påståelig når det gjelder islam og manglende mot til å ta i tu med islam? Kort og godt fordi jeg ikke kjenner en eneste muslim som ikke har vært takknemlig for slik kritikk. Og som ikke ønsker mer av det samme.
How come? Vel, spør Morken og hans ge liker – og du får ikke svar. Det tyder ikke bra hvis det kameratskapet jeg ser manifisterer seg stadig mer mellom Gilje og Morken skal bli et viktige maktsentrum i det kristne paradigmet, i møte med dagens og fremtidens diskurs.
Det er i ferd med å etablere seg et usunt kameraderi i redaksjonene. I seg selv kan dette tyde på stor usikkerhet og desto større behov for støttespillere, nær sagt koste hva det koste vil.
Når vi tar Morken og Giljes historikk på dette markedet nærmere i ettersyn, lover det ikke bra for kristentroen. Både Morken og Gilje oppviser gladelig en type feighet og forvirrng, - eller «from nøling» - som etter min mening bare kan oppfattes som et uttrykk mer for et dypere behov for mye klapping på skuldre og strykning oppover ryggen, enn for sann, frimodig og freidig tro, i møte med de utfordringer «vi vet» vil forsterke seg fremover, og ikke avta. (se vedlagte linker, for å få et mer helhetlig bilde). Både Morken og Horn har etter min mening vist seg som særdeles svake personligheter, og med «svak personlighet» mener jeg også feig personlighet, og ikke minst: Åpenhet for å la seg bruke og misbruke, eller rett og slett en feighet som igjen betinger svak motstand mot press. Man lar seg med andre ord lett presse, hvilket er en dødssynd for redaktører, jfr Redaktørplakaten, pressens egen «konstitusjon» og absolutte norm.
Derfor er det i dag mer en noen sinne behov for «klare stemmer», klar kristen identitet, fasthet overfor alle forsøk på å undergrave troen – ja, og kjærligheten selv med den, og håpet.
Er det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag
Morkens påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …
Se om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi
Morken og Horn produserer sine ofre
Med Dagen fra demring til skumring?
Om det nye "vi'et", hypermagi og emokrati
Morken fordømmer drap men ikke betingelsene
Fyldig om "Morken og Horn revisited"
Morken og muslimar har fått nok av islam
Morken og Vårt Land - et katastrofeområde
Utvalg av tidligere artikler:mandag 16. mars 2020
Om redaktør Giljes utydelige og forvirrende misjon og budskap, Av Hallgeir Oppraak.
«Vi ser ut til å befinne oss i en situasjon hvor mange kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter, skriver Tarjei Gilje i Dagen 070320.
Kommentar: Gilje er en sann kristenbyråkrat og så lite frimodig at det er påfallende. I hver setning forteller Gilje noe om seg selv, noe han burde forsøke å skjule eller bearbeide: At han er kjedelig. Og med indre spenninger som gjør ham uklar og underdanig, dvs: lite sant og overbevisende misjonerende. Jeg utdyper i forfølgelsen her, (holdt jeg på å si).
Gilje: …. vi ser at kraften i abortmotstanden har avtatt kraftig siden 1970-tallet. Sånn blir det gjerne når man har kjempet i massiv motvind i lang tid.
Gilje viser så til forskning og skriver at «Abort er et av de spørsmålene der nordmenn er mest samstemte.» Like vel, eller på tross av dette, skriver Gilje: Klassekampen forteller at hovedparolen i mange 8. mars-tog i år blir et krav om å fjerne nemndene. Det vil i så fall innebære den mest omfattende endringen i abortloven siden den ble vedtatt.
Han fortsetter: En av tre kirkeaktive støtter dagens abortlov. En av fire KrF-velgere at de støtter dagens abortlov. … Kanskje ligger noe av forklaringen i at selv Kristelig Folkeparti har strever med å utarbeide et helhetlig alternativ til dagens abortlovgivning.
Gilje: -Det er vanskeligere å være imot noe hvis man ikke helt vet hva man skal være for. Mye av forklaringen på at kampviljen har avtatt. … er at kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter.
Gilje siterer så Bibelens salme 139, som ifølge Gilje, hittil har gjort det umulig for kristne å støtte dagens abortlov. «Det handler om at livet er gitt av Gud, og at ingen av oss har rett til å ta det i egne hender», skriver Gilje.
Så kommer et ledende «lammelsesspørsmål» fra «den lure misjonær» redaktør Tarjei Gilje: «Men hvordan skal idealer settes ut i livet? Det spørsmålet er det ikke alltid så lett å svare på».
Kommentar: Her argumenter Gilje for at tvilen er av større vekt og verdi enn troen. At tvilerne faktisk ikke bare KAN ha rett, men at de faktisk har rett, gitt det jeg vil kalle «den politiske virkeligheten», og at hvis de mener det seriøst, dypt og inderlig nok, så har livet like vel ingen sjanse, fordi spørsmålet kan være vanskelig å svare på. Til og med i livets største spørsmål, altså.
Og dette faktum må ikke bare «tvilen» så bøye seg for, uten å mukke, men også troen. (Gilje ser ikke at han her serviliserer seg under presset fra aborttilhengerne, de som umulig da kan ta Bibelen på alvor i dyp tro).
Likevel står den kristne overbevisningen fast, fortsetter Gilje. Når Jesus Kristus stod opp fra de døde, kan ikke kristne mennesker gå rundt og mene at det er greit å ta livet av barna sine.
Kommentar: Det ser ut for at Gilje her på en pen pedagogisk «korrekt» måte forsøker å skremme aborttilhengerne til å omvende seg. Han skremmer imidlertid ikke med Helvete, men med Jesu oppstandelse fra det døde! Det er sannelig litt av en forkynnelse! Det skal være «det glade budskap», slik Gilje ser det, og Dagen. Gilje bedyrer at han snakker «på livets vegne».
Gilje konstaterer så at det kan være rett å ta liv i krig og at mange forsvarer dødsstraff. Dette er noe ganske annet enn at den enkelte skal ha rett til å velge liv eller død for sitt ufødte barn.
Men, skriver Gilje: Selve lovgivningen er ikke primært et teologisk eller et kirkelig anliggende.
Kommentar: Her gir Gilje staten – dvs den til enhver tid politiske sittende makt - «carte blance» i abortsprømålet. Han skriver: Kirkens bidrag til debatten er først og fremst av etisk art.
Gilje forsøker så å vri sprømålet over fra statens anliggende til noe annet: «Hvis valget står mellom at et foster dør og at et foster og dets mor dør, er det bedre at kun fosteret dør». Med dette retoriske grepet forsøker Gilje å vri seg unna. Han forsøker kanskje å trøste, eller ufarliggjøre abort. Han forsøker kanskje å gjøre det til et gradsspørsmål, i alle tilfeller; antakelig i frykt for ikke å støte noen. Han vil – for å si det med litt andre ord - ha «alle» med på laget, - sitt lag: Det mest tolerante laget, må vi tro, og så får heller etikk og moral fly …
Gilje skriver så kjekt, så kjekt: Han er kommet for å rydde opp i sakene, klargjøre!. Men hva er det han rydder veien for? Han «irettesetter» riktig nok alle bispene i Bispemøtet: Bispemøtets uttalelse fra i fjor ga for liten oppmerksomhet til det etiske hovedspørsmålet knyttet til fosterets krav på livsvern. Det skulle være mulig å komme med en kraftfull oppfordring til å støtte og utvikle tiltak som kan få ned aborttallene, for eksempel økt økonomisk støtte til gravide i studentalder.
Så hva sier egentlig Gilje til bispene: Jo, «møtet» bør utvikle tiltak som kan få ned aborttallene. Gilje kritiserer med andre ord altså ikke biskopene for å være imot abort, - for dårlig eller svak moral eller antimoral - men for å unnlate å komme med «tiltak». Gilje forlanger intet svar fra biskopene som avklare hovedspørsmålet: U-moralen og anti-etikken i dette å ta et forsterliv. Det kommer tydelig vis i annen rekke, eller helt nederst i rekken av spørsmålene. Det viktigste er å treffe tiltak.
Gilje skriver riktig nok: Det er vanskelig å forstå at noen som vil kalle seg kirkeledere aktivt kan støtte dagens abortlov. Den er en ukristelig lov. (Han klager over at biskopene har kommet så langt bortfor alt som heter kristendom, skal vi tro ham på «stemmen», men ikke for umoral; han skriver at biskopene er ukristelig, ja vel, men umoralske? Eller onde? Nei, det kan Gilje ikke få seg til å skrive. Han må være meget redd for å fornærme biskopene, slik jeg ser det. Han må ha et enormt kategorisk imperativ inni seg for å være korrekt servil, - i mangel av et bedre ord, her og nå. Behovet for å være korrekt tvinger ham derimot til å «innta en maxime», en svært tydelig og beleilig selvbetjende slags ad hoc moral, men dette synes ikke å bekymre Gilje. Han er kanskje heller ikke klar over hva han gjør, sett i dette perspektivet. Det er sannelig svakt av en Redaktør …
- Kristelig Folkeparti har de lite å gå på - hvis kampen legges bort, fortsette Gilje. -Samtidig risikerer partiet å skape større avstand til andre enn den lille minoriteten abortmotstandere hvis de opprettholder den tradisjonelle linjen.
Kommentar: A, ha, så det er dette det dreier seg om. Partiet risikerer å skape større avstand; som om det skulle være umulig å skape mer nærhet nettopp til abortmotstanderne! Her skinner Giljes privat konstituerende moral igjennom: Det er flertallet som egentlig kan bestemme hva som er rett og galt i abortspørsmålet. Flertallet kan med andre ord trumfe Gud ord. Men var det ikke nettopp Guds bud som «frimodig» skulle komme først og trumfe «menneske-ordene» eller «menneskefrykten»?
Konklusjon: Giljes politikk forutsetter opportunismens primat, ja, den gjøres til absolutt imperativ og normerende, og overstyrende, i de største og viktigste spørsmål og i spørsmålet om å verne de svakestes liv og soleklare rett til liv. Giljes etikk forutsetter at opportunismen og dermed verdinihilismen politisk legitimerer hans egen og biskopenes og «forhåpentlig alle kristnes «frimodigheten» i abort-spørsmålet. Giljes teologi retter seg etter tidens etiske mote og blir en moral uten substans og verdighet. (Ikke minst fordi Gilje sender ut motstridende signaler, noe som kan være basert i hans psyke). Den er et uttrykk for dyp, irrasjonell frykt like mye som den illustrerer en feighet som bare de alle mest «emosjonelt og servilt betinget korrekt tolerante» kan oppvise og standpunkter som ikke er noen standpunkter, men som overlater etikken og valgene til andre. (En form for hypermagi, med andre ord). Se om relativisme og toleranse og Om hypermagi, villspor og emosjoner, Den nye hypermagikeren, Om bl a Roe & Wade og juss i USA i dag, Klargjøring av det juridico-religico mennesket, Om Gilje, hatprat, blanshard-syndromet, hypermagi og müncher
Gijle overlater til andre å ta standpunkt til om det er rett eller galt å ta liv. I seg selv er dette toppen av dette å «toe sine hender». Det er da ikke til å tro at Dagen kan stå inne for Giljes posisjon. Han «truer eller pedagogiserer» riktig nok med at «Jesus har stått opp fra de døde», men dette lyder hult, sett i sammenheng med resten av det han skriver. Han tror tydeligvis at tvil og inkonsistens i seg selv er det nådemiddel som skal til for å redusere abortproduksjonen.
Men så skriver Gilje og tror at han slipper å ta stilling, fundamentalt, (annet enn i snakk):
«Men uavhengig av KrFs strategi skulle det fra et kristent ståsted stå fast at denne kampen ikke først og fremst handler om politisk lovgivning. Den handler om ærefrykt for Gud. … lovgivningen blir sjelden helt slik den enkelte av oss aller helst hadde ønsket. Vi risikerer alle å bli stilt overfor dilemmaer der det ikke er opplagt hvilken løsning vi bør velge. Men samtidig som vi erkjenner dette, må vi også kunne fastholde at vi alle har en etikk som går utover selve lovverket. På dette planet skulle kirken frimodig løfte frem livets verdi. Det er et definerende trekk ved en kristen kultur. Jesus døde og stod opp for å gi oss liv»
Sluttkommentar: Her tilgir Gilje både kristne og ikkekristne politikere og ikke-politikere på Guds vegne, nærmest for å gjøre alle til lags, og det attpåtil på forhånd, før inngrepene foretas, fordi noe annet ikke er politisk mulig.
Gilje tror kanskje at han kan redusere aborttallene på denne måten og at denne holdningen er mer moralsk enn å fortelle folk og politikere rett ut at abort er galt, enkelt og greit, fordi det uttrykkes i klartekst av Gud selv, både konsekvent og konsistent, Den allmektige og Altseende.
At Gilje ikke nevner Helvete med et ord, torde kanskje være overskriften over Tarjei Giljes etikk, filosofi og teologi. Eller mangel på sådan.
Bakgrunnsartikler for denne posteringen, se Når "livstolkning" trumfer troen, Kristent hykleri, Snart dagen for Dagen?, Med Dagen fra demring til skumring, Johannes Morken fordømmer drap!, Morken: Muslimsk terror blasfemi, Avisen Dagen før lyset går, Manglende mot og frimodighet i kristne redaksjoner - Morken og Gilje under "lupen"
Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?
Av Terje Ole Finne.
Hvor dypt stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.
Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» - og de som støtes ut i kulden. Og her vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad. Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud om for fremtiden?
Det synes å være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.
Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet, liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i, gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.
Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt» til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært illiberale.
Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.
Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.
Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei, de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.
Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og knebler – for alltid.
Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».
Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.
I eksemplene nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.
Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og krefter. Som vi er blitt gjort oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.
Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen andre.
I og for seg er jo dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?
Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende ytringer ?
Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen.
Innlegget her vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.
Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra, ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår islam og kritikk av islam.
Det må her også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja, dehumanisering.
Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for å realisere.
For det kan ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk. Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).
Man skulle ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.
Menneskelig angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.
Jeg begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:
Jeg ser at Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.
I seg selv er jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.
Jeg vil her bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.
Eksemplet kan tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.
Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.
Dette innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å kritiser spesielt kristendommen.
Kjente personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til denne utviklingen. En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.
Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.
Som vi vet, tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.
Avisen erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.
Men så kommer altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på ble berørt.
Hele «saken» illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.
Det ligger en amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».
Det ble i flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.
Horn mente at forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri – selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).
Tajik selv, derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.
Horn kunne da heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.
Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.
Det som er verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.
Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.
Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:
«Han (Tvedt) oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».
Tvedt sier: «– Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».
Det som her sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen Hadja Tajik.
Avisen Vårt Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det «mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren, Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.
En annen renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.
Avisen behov for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og sannheter så vel som løgn - i dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.
-
Terje Ole Finne
Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske, kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg til redskaper for islam.
PS: Innlegget med kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog. Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.
For de som måtte være interessert i hva som ble skrevet i kritikken av Hadja Tajiks julekronikk på Verdidebatt og hva Tajk selv skrev i kronikken, se følgende tablå hentet fra tidligere artikler på Spikers Corner:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar