onsdag 14. februar 2018

Eggdonasjon, det absurde og det brutale



Partiet Høyre har gått mot eggdonasjon og om dette kan det sies mye. Og mye godt og spenstig sies da også, om dette, (se linke under).
Men ingen kommentarer noen sted ser følgende scenario:
En kvinne får innsatt et egg i sin livmor. Mannen hun er gift med har ikke levedyktig sperm og låner derfor sæd av en annen mann, som sykehusene og dermed staten og skattebetalerne må finansiere.
Det fødes så et barn, velskapt og sjarmerende. Det har livet foran seg. Men …
De gode vil si at «så fint da» - og du våger å kritisere? Hvem er du til å dømme, kaste den første sten?

I dagens kulturelle, politiske og hysteriske klima, vil den som åpent stiller seg skeptiske til at en slik praksis som nettopp nevnt skal være, ikke bare lov, men også mer moralsk høyverdig enn å nekte å gå inn for eggdonasjon, bli utfrosset i visse miljøer. Standpunktet vil gi grunn til mistenkeliggjøring og det vil stilles spørsmål om angjeldendes sunne vurderingsevne, evne til empati osv. og det vil av noen bli påstått med full overbevisning at mennesker som går mot full legitimering av eggdonasjon, og vil gjøre den ulovlig, også er brutal, i hvert fall så å si brutal, mørk og moraliserende, i verste mening.

Det vitner om stor forvirring i befolkningen og like stor moralsk selvsikkerhet hos dem som ikke har noe å innvende om det eksempelet jeg nettopp har nevnt: Moren får et fremmed egg, faren låner sæd fra en fremmed.
Det mest utrolig er at tilnærmet ingen forstår hva eksempelet innebærer, eller hva det burde innebære av erkekjennelse, eller mangel på sådan, sunn innsikt og saklig grunn for å gå mot at en slik praksis skulle være ulovlig, (noe som altså noen vil anse det for brutalt å mene).

Henger du med? Er du fortsatt for eggdonasjon og for at de to foreldrene som er nevnt i eksempelet her skal betraktes som eksemplariske, og vil du gjøre dem til rollemodeller for andre par i samme situasjon som også ønsker seg et barn, og velger denne måten å fremskaffe det på?

Vel, hvis du ikke ser relevansen og – reelt - den etiske siden av saken, bør du stille seg spørsmålet:

Hvorfor kan ikke paret heller velge adopsjon? Det «fødes» et lite, vakkert og velskapt barn ved adopsjon som ved «donasjon».

Det høres jo åpenbart mer fornuftig ut, eller?

Nei, sier altså noen prektige. Du er grusom som påpeker noe slikt. Du kan være et monster. Men hvorfor? Jo, fordi du ikke respekterer individet, du forakter det frie menneskets rett til å bestemme over seg selv og sine liv.

Til dette må jeg bare svare at et slikt standpunkt vitner om et sykt og perverst perspektiv på hva et individ er, og en fullstendig forkastelig oppfatning av hva reell individualisme betyr og innebærer. Det vitner om en sløvhet som bare kan oppstå i et samfunn som ikke lenger er levedyktig, et samfunn og en kultur som virkelig trenger veiledning. Et samfunn i full oppløsning og som ikke vet hvor det kommer fra, hvor det er og hvor det skal.
I stedet serveres folk et selvfokus og en sentimentalitet inntil døden og opphøyer underdanighet eller fullstendig servili under emosjonenes diktatur. Og den elite som sitter på toppen i det politiske, kulturelle og religiøse landskapet som ikke ser dette, javel, de er fortapt. De har av egen fri vilje valgt å korrumpere seg selv på en vei til fritt valgt fordervelse og fungerer som blinde som leder andre blinde rett over stupet, for all fremtid.

Ved å tillate paret denne i høyeste grad kunstige befruktningen, oppfordrer man objektiv sett til klar umoral og forkastelige holdninger. Man tillater folk – som kan være hyper-narsissister for alt det jeg vet – å drive ap med systemet vårt og kulturen vår, vår judeokristne tradisjon. Man stimulerer til egen selvdestruksjon og heier på at emosjoner og perversjon skal være det eneste gyldige kriteriet for at noe skal være tillatt eller forbudt i det hele.
En bejaende og positiv holdning til dette barnløse paret, kan høres veldig liberalt og følsomt riktig å innta i dag. Det man i virkeligheten gjør ved ikke å ta avstand, men tvert imot være sterkt for, er å stimulere folk til å innbille seg at selve prosessen ved dette å gjennomgå en slik behandling, som tilsynelatende skal være et godt begrunnet privilegium, er verdifull i seg selv og prisverdig. I virkeligheten sikrer et slikt standpunkt bare den sjel som har behov for å føle seg bedre og moralsk mer fullkommen. Den sikrer subjektivitetens triumf, narsissismens triumf over fornuften.

At ingen i denne debatten til nå har klar å få frem denne vinkelen vi her presentere på  sakskomplekset, som omkranser problematikken, viser dessuten hvor svakt folk er i stand til å tenke, og bruke tanken og fantasien i sunn forening heller enn å hengi seg det tyranni som får råde grunnen hvis emosjoner på villspor blir ansett som det ene og sanne fundamentet for valg som ikke kan unngå å være valg mellom to ulike måter å tenke moral på. Folk skjønner ikke og vil ikke se at naturen følger sin egen logikk og sine egne lover, som er nedskrevet på våre hjerter og som vi ikke kan leve foruten eller i benektelse av. Man fordriver dermed ikke bare Guds 10 bud og den gyldne regel, men kaster mennesket ut i selvvalgt kaos og formørkelse, gjerne i «de godes tjeneste». Man ser ikke at par som forlanger respekt og autoritet ut fra det de gjør forlanger av andre å krype for dem, krype for deres selvbilde og megalomani. De ser ikke at paret består av to vanvittig store egoer som dyrker prosessen fremfor resultatet. De ser ikke hvor kravstore de er, og storforlangende. De ser ikke at dette paret er superegoister, og at de til syvende og sist lurer og bedrar ikke bare seg selv, men også de hjelperne som kommer løpende til med sitt «godhettyranni» med på lasset. De ser ikke hovmodet i dette. De ser ikke at paret nyter å være midtpunkt og at de utnytter andre folks opprinnelige evne og vilje til sann kjærlighet, en kjærlighet som inkorporer Logos, og er fundamentert i den, i all god forstand. De ser ikke at dette parets prioritet og preferanse er å få andre til gå til hånde for seg og forgude dem, ved å beskytte og stimulere dem i galskapen. De tør ikke å se og innrømme at de gjør knefall en vanvittig utpønsket form og strategi for psykopati, «uskyldsren» i all sin subtilitet, men grusom i virkelighetens verden. De frykter mest av alt å bli avslørt som de som lar seg bedra, ikke bare av paret og andre lignende «skjebner», men også av seg selv og sin egen vanvittige forfengelighet.  I hovmod.

Det virker som om folk er mer redd fornuften enn emosjonene og bøyer seg for de siste, når de blir konfrontert med nødvendigheten av å treffe bevisste og velbegrunnede typisk grunnleggende og dypt seriøse moralske valg.

Vi viser her til en av de mange kommentarer i media som er sluppet ifbm med Høyres valg om ikke å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge:



ifbm med Høyres valg om ikke å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar