Tajik om julen - nok en gang og denne gang i Aftenposten!

Hadja Tajik skriver en kronikk i Aftenposten i år  - her -   om Jesus, og hennes møte med ham, da hun som barn eller ungdom gikk på misjonsskole på Tau, og i tillegg om et åndelig møte med Lindgren, - hun svenske forfatteren som skapte Pippi Langstrømpe, og som alle kjenner.

Misjonsskolen må ha skapt sterke inntrykk i innflytterjenta på Tau. Hun sang (judeokristne) salmer på badet når hun kom hjem, forteller moren!

For et sjarmtroll hun må ha vært. Uskyldig. Men ingen dokke, selvsagt. Ingen puddel i emning. Akkurat som de fleste barn i Norge, (kanskje bortsett fra dem som ikke har gått på misjonsskole!)

Du verden så uskyldig og vakkert.

Det er en julegave til folket dette, denne julekronikk i Aftenpostens aftenland før jul. Jesus og kristenfolket ville neppe ha klart å skape en bedre reklame for saken og seg selv, enn det som Hadja Tajik gjør nettopp for dem, ved å skrive så flott og så bra, liksom, om julen og dens glade budskap og til trøst for alle ensomhetene som sitter ensomme og uten evighetshåp rundt omkring i barnløse leiligheter over det ganske land.

Eller?

Tajik har lært mer av Pippi’s forfatter – og da vel også mer av Pippi selv - enn av Jesus, understreker hun, idet hun da, objektivt sett, strør salt i sårene på noen og enhver kristen, som nå kanskje i utgangspunktet ville tro at Haiknå er blitt kristen, siden hun jo taler om Jesus og evangeliet og alt på en slik og inyndende måte, og at hun er stolt av ha gått på misjonsskole, (en skole hvis påvirkningsforsøk har vært forgjeves), er jo bare flott, ja, storartet, inntil det betryggende. Og noe kristne kan være stolt av.

Men hva er i virkeligheten Tajiks egentlige budskap for julen? Jo, ganske enkelt: «Jeg har lært mer om livet og visdommen av Lindgren og Pippi enn av det kristne juleevangeliet selv», forteller hun.

Salmestunden på badet og tiden på misjonsskolen er for lengst en saga blott. Konsekvensen, skriver hun, er kun det faktum at hun hun fikk høre om julens budskap slik det fortelles av Lukas og Matteus, (sic). Ikke noe mer, altså, men heller ikke noe mindre. Sååå politisk korrekt, altså! Man kan få gåsehud av mindre! Men så har hun da også lest om krybbebarnet Jesus i Koranen, og det er noe annet.

Hun forkynner sitt budskapet i klartekst. Juleevangeliet som sådan har ikke grepet henne mer enn det griper noen annen norsk ikkemuslimsk ungdom i dag. (Det har politikerne lagt opp til, og de ønsker å forsterke tendensen: Julebudskapets egentlig innhold skal ut, bort og vekk! Så langt mulig – og dette krever retorisk list, noe Tajik behersker til det fulle, uten å bi oppdaget, tror man!).

De fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i Tajks beskrivelse: Vi hørte, ganske riktig, med dett var dett. Og mer var det ikke. Et overflatisk møte med evangeliet er bedre enn å åpne seg for dypere realiteter i det, forstås!

Det store flertall skoleelever reagerer i dag akkurat som Tajik gjorde, naturlig, fornuftig, voksent og realistisk! Liksom! (Og det er disse menneskene Tajik forsøker å trøste nå, og konfirmere inn i de rødes rekker: De har noe felles, nå, og det er bra: Kristen tro holder bare ikke. Det som holder er Tajik og hennes disiplers tolkning, en tolkning som godt kan krydres med fortellingen om barnet i krybben, som ifølge Koranen irettesetter de voksne som stiller spørsmål ved om hvem han er. (Islam will prevail! Uansett – ser ut til å være det store håpet for fremtidens ungdom).

For det er det som teller. Er du ikke vantro i dag, i forhold til kristentroen, er du dum, og dessuten skummel: Som kristen forsøker du å dytte på meg en tro jeg ikke har bruk for, en overtro og et eventyr som er blitt avleggs for lengst, en skrøne og et forsøk på å kontrollere menneskene. For kristendommen er, som vi vet, opium for folket, en undertrykkende ideologi som det nå er om og gjøre å frigjøre seg fra, akkurat som Hadja Tajik har gjort, og stadig gjør, og som hun nå kronisk oppfordrer alle andre til å gjøre.

Hennes litterære form for tilnærming er ment for en ting og det er for å sjarmere, å opphøye seg selv ved å delegitimere og latterliggjøre juleevangeliet. Hun velger å gjøre det så søtt og lite anstøtelig som mulig, for ikke å vekke forargelse, for ikke å tråkke noen naive vantro kristne på tærne. Hun gjør det for å tekkes skeptikere, for slik lettere å kunne hale dem inn. Hun gjør det for ikke å fornærme eller støte, på overflaten. Det hun ikke ser er at hun gjør seg til tigger, mennesketigger, ikke til menneskefisker. Hun halser etter applaus og beundring. Og under det hele «synger» islam i sine grunntoner.

For hva er det Hadja Tajik vil at vi som lesere ikke skal se og vite noe om? Jo, det er Hadja Tajiks egentlig intensjon og hennes posisjon. Hun ønsker ikke å vise oss direkte og uten omsvøp at det hun bedriver ikke er noe annet enn misjon for sin egen sak, sin egen tro, sin egen religion, - som er islam – og sin egen politikk og sitt eget livssyn. Hun skjuler dette bakom en smiskende maske. En maske som snobber nedover. Hun ser ikke at dette premisset gjør henne triumfalistisk og nedlatende overfor den judeokristne tro. Lite ydmyk, med andre ord.

Det Hajik ønsker er, at «folket» nå skal underkaste seg Tajik selv. Hun er selve budskapet og det er hun selv som det beste eksempel vi nå alle bør se opp til, beundre og følge. Sentrum i Tajiks julebudskap er med andre ord Tajik selv, (med litt hjelp fra Pippi, of course). Men sentrumet under henne igjen, er islam. For i islam heter det at muslimer, ja, det er de som skal skal forordne det som er rett og forby det som er urett.

Veldig enkelt, ikke sant?

Og hva med Tajiks intensjoner? Hvordan kan jeg overhodet vite noe om dem, om hva som foregår inne i hodet på Haja Tajik?

Jeg kjenner selvsagt ikke Tajiks indre liv, hennes dypeste behov, hennes egentlige motiv. Det jeg gjør, er å lese mellom linjene. Jeg tar henne med andre ord ikke på ordet, bokstavelig, for ord kan bedra, og brukes til å bedra, i større utstrekning enn hva mange vil ønske å tro. Jeg forsøker kun å se i det hun skriver den delen av isfjellet som ligger under vannflaten. Ikke bare den delen av berget som ligger over og skinner og langsomt smelter i solen, før kulda setter inn, igjen, og det blir natt.

Å tolke det jeg her har skrevet som et angrep på Tajik personlig, er å bomme fullstendig på målet og er ikke lite ondskapsfullt, hvis ikke dumt og må være et utslag av mangelfullt utviklede sjelsevner, og like puerilt som ondskapsfullt. For ikke å nevne: Mangel på kunnskap og innsikt i hva et ordskifte er, hva ytringsfrihet er i sin grunnbetydning, og hva retorikk er og forståelse av hva kritikk er, i motsetning til hva personangrep og ynkelige hatytringer er.

Jeg respekterer Tajik, hun er en dyktig politiker, en dyktig retoriker og alt det hun skriver i kronikken er legitimt, dvs uangripelig, sett i et ytringsfrihetsperspektiv, akkurat slik min anmeldelse her er det. Tajik sier og skriver det demokratiet vårt oppmuntrer henne til å gjøre, og ja, å tenke, og nemlig dette å utvikle seg til å være samfunnskritisk, et gagns menneske, som det het før i tiden, og å være et selvstendig tenkende og engasjert menneske, og være fri og utvungen i sine meningers mot.

Tajik gjør samfunnet en stor tjeneste, la det ikke være tvil derom. Uten Tajik, mer å mangle. Tajik innfrir her på en helt eksemplarisk måte. Vi trenger å høre hennes budskap, vi trenger å vite hvordan hun tenker og hvordan hun begrunner. Vi kan være glade for at hun vil at vi skal vite hvor hun står. Og jeg tror hun er glad for at vi tar hennes «budskap» på alvor og gjør oss umøye med å forstå hva hun egentlig mener og hva hun ærlig er ute for å oppnå.

Å forstå en anmeldelse som den jeg kommer med overfor som en fornærmelse og et forsøk å «ta» Tajik, er helt bak mål, og den som eventuelt måtte tolke anmeldelsen som et bevisst eller ubevisst forsøk på å krenke Tajik eller som et forsøk på å fornærme Tajiks person, eller som et uttrykk for hat mot individet Hadja Tajik, kan ikke være rett navla. Ja, den som ikke forstår anmeldelsen som annet enn en hatefull ytring, den har ikke forstått det grunnleggende i hva alt dette dreier seg om, men må i stedet være ute etter å «ta» anmelderen, dvs meg. Og det er dette som er krenkende og et angrep på person.

Man skulle tro at dette vare elementært, og at dette forstås av de aller fleste som i det hele tatt klarer å lese en artikkel i en avis eller hvor det nå måtte være. Det er oppsiktsvekkende hvis noen ikke forstår forskjellen på saklig, legitim, friskt, smart og tankevekkende kritikk og fornærmelse, krenking og direkte hat mot en annen aktør.

Men det som faktisk er helt utrolig er, at det faktisk fins høyt utdannende personer og aktører på diskursmarkedet som ikke forstår et kvekk av dette.

Vi vil i forbifarten bare nevne legen og forskeren Morten Andreas Holm som har vært aktiv i Vårt Land og på Verdidebatt i mange år nå. Han skjønner ingenting av dette. Han benytter i stedet anledning til å fremheve seg selv som moralsk overlegen, (også med bruk av løgn).

Horn kan til og med i fullt alvor få seg til å mene at Tajik faktisk er fornærmet og at en anmeldelse av en tidligere julekronikk av henne rent faktisk var krenkende for henne, dette til tross for at han ikke har spurt henne!

Horn tiltar seg med andre ord retten til å bestemme hvordan Tajik skal oppfatte og reagere på anmeldelsen, helt uten å spørre henne. Og han tar det som en selvfølge at han alene ensidig har rett og at anmeldelsen bl a er nedrig osv, - ja, det er ikke måte på, se Nei til islam dessuten for detaljer og bakgrunn her og her: Vårt Land et gjørmebad.

Vi kan ikke skjønne annet enn at Horn her avslører seg som en klar despot og alt annet enn som et tolerant, innsiktsfullt, intelligent, mentalt fleksibelt, sunt og empatisk menneske, snarer tvert imot, han avslører seg ikke bare som en despot in spe, men i praksis som et svært nedlatende, hovmodig og lite forstandig menneske og et menneske som neppe fortjener den respekt han selv antakelig mener han i vide kretser for tiden nyter og fortjener.