lørdag 8. august 2015

Mood og Lysbakken "in the mud"



Generalløytnant Robert Mood – og flere med han - har gått ut i media og kritiserte Norge og Europa for å gjøre alt for lite for å hjelpe de millionene med syriske flyktninger som er på flukt fra borgerkrigen i hjemlandet. Mood er skuffet over Europa. Europa vil kontrollere og hindre adgang, mener han. Libanon, Tyrkia og Jordan hjelper millioner av syrere, nærmest roper han, moralsk forarget som han er.

Nei, lille StorMaktsnorge, vil ikke hjelpe, i hvert fall ikke tilstrekkelig, forstår vi. Vi er derfor En skam for Europa, sa Mood. Det må betyr at nordmenn flest er amoralske eller umoralske og derfor skyldige, stikk i strid med den forestilling gjennomsnittsnordmann går med, nemlig at han er god, ja, og ikke bare god, men langt over gjennomsnittlig bedre enn folk og nasjoner i resten av verden.

Mood slår hull på en myte, jawohl. Hensikten er å gjøre oss bedre, spesielt i egne øyne. Vi må gjøre bikt, vi må betale for ikke å ha vært gode nok, for at vi ikke er humane og empatiske nok. Egentlig har vi egentlig ikke vært menneskelige nok. Vi er moralske undermålere. Vi trenger en oppvåkning. Vi er for rike, for sløve, ja, egentlig råtne, vi trenger en oppstramming og en lærepenge. Vi må betale prisen for å være påholdne, skeptiske. Vi må ta imot flere. Vi må, for å si det på en annen måte, hjelpe ISIL og al Qiyda til å kvitte seg med uønskede elementer, elementer som ikke er muslimske nok, og hele befolkningsgrupper. Vi skal hjelpe de muslimske populasjoner å ordne opp seg imellom ved selv å tvangsmotta problemer.
Vi skal – ifølge Moods underliggende paradigme - pålegges en rent følelsesmessig reaksjon, og bare den – ved å ta imot flere – er verdig. Vi skal tuktes. Vi skal frata oss selv retten til å bruke fornuften og å tenke konsekvenser på lengre sikt. Vi skal ikke tro at vi er noe. Vi skal tvert imot tro at vi er dårligere enn selv ISIL og al-Qaida, «bevegelser» som i realiteten gjør akkurat hva vi selv ville ha gjort, hvis vi hadde vært undertrykt. Vi ville ha brukt de samme metodene for å kaste av oss åket. ISIL vil dessuten selv gå i oppløsningen, bare tyrannene i Syria og Irak blir nedkjempet. Da først vil det bli fred og levelige vilkår for den muslimske befolkning, som har vært utsugd så lenge, av Vesten, som Mood er ansatt for å forsvare, men et Vesten som da altså nå ikke er verdt å forsvare, annet enn ved å ta imot flere flykninger fra våre fjernområder. Å hjelpe i nærområdene blir nå assosiert som det godes motsetning, ja, som noe ondt.

Å være god er for Mood nå blitt å være god i øyeblikket, på impuls. Å tro at militær, offensiv makt vil løse problemer er å være ond og feig. Og Mood og Lysbakken tror de vil lykkes: De vet at de ved å spille på folks helt unødvendige, men likevel sterkt tilstedeværende og sterkt virkende, skyldfølelse,  vil utløse den kapital som skal til for at de kan bekrefte deres eget behov for å skinne og forsterke sine egne og sine likes ego, deres tvangsmessige behov å være GOD.

For alt dette er markedsføring på et sublimt nivå. I praksis resulterer det i at jo mer folket bidrar med på grunn av falsk skyldfølelse som de selv gjør alt de kan for å forsterke, jo bedre vil de føle seg, men da altså uten at de selv har tilveiebragt noe egentlig personlig offer annet enn i appellen om at vi som folk skal bidra mer. Forsvaret som vi betaler for, duger ikke.  De vi ikke se at de bidrar med forestillinger i Vesten om at Vesten allerede har gitt tapt for islam.

Selvsagt er spesielt Mood enig at det trengs visse luftangrep over MØ nå, Vesten må i hvert fall vise noe muskler, i kraft av eksplosiver. Men den virkelig eksplosive kraft skranter, hvis ikke vanter, - den moralske kraft, viljen til å forsvare grunnverdier, vår judeokristne arv, vårt demokrati, våre tradisjoner og vår identitet, vår gudstro, og ja, vår Gud. Oppløsning eller dekonstruksjon av vår demografi er blitt et primærmål. Å tenke at undergraving av vår demografi også vil bety undergraving av vårt demokrati, er tabu. Verboten.

Det virker som om Mood har vært under omskolering ett eller annet sted. Det begynte kanskje på Krigsskolen som nå er mer opptatt å lære elvene terapi med sikte på å skape mer medfølende offiserer enn å skape forståelse for krigføring som et absolutt nødvendig middel for seier, dvs seier for å kunne bevare, via forsvar, preemptivt eller ikke. Det virker som om Mood har falt for billige slagord som f eks at : Det er ingen tvang i religionene under islam, å drepe ett menneske er som å ha drept hele menneskeheten, og at islam betyr fred og intet annet …. Det er under slike paroler folket nå skal vinnes. Forsvarsevnen eller forsvarsviljen kan bare styrkes og foredles ved ettergivenhet og ved å produsere flere gode gaver. Vi skal være klar over at parolene ikke skrevet av Mood og hans like selv. De er skrevet av islam, for å si det sånn, av Allah og profeten. De er kommet dalende som pennies from heaven. Det er nesten for godt til å være sant. De ville som tekstforfattere aldri ha klart det bedre selv.

Selvsagt får generalløyntnanten støtte fra SV-leder Audun Lysbakken. Og joda, vi husker at både SV, Ap, KrF, Sp og Venstre ønsket 10 000 flyktninger til Norge i løpet av en toårsperiode.

Solbakken mener dette er for svakt. - Jeg er veldig enig med Mood: Norge gjør alt for lite, sier Lysbakken.

Og hvorfor, spør vi oss selv? Jo, fordi Syria-konflikten kommer til å vare lenge, og at stadig flere mennesker blir tvunget på flukt, svarer Lysbakken. Han vil ikke stå tilbake for Mood. Han vil til og med være «godere».

Fakta taler altså for seg selv samtidig som fakta i seg selv utgjør selve trylleformularen som skal løse problemet for disse gutta. Dessuten:

- I går kom Redd Barna med en rapport om forferdelige kår for flyktningbarn på de greske øyer. Denne uka druknet også over 200 utenfor Libya. - Vi kan ikke derfor ha et tak på 8000 flyktninger, sier Lysbakken.

Her slutter Lysbakken direkte fra et er til et bør, en hovedsynd i etikken og logikken. Men dette bekymrer ham ikke det minste. Bare han får anledning til å fremstå som GOD, er alt OK. Han er som Mood, in the mood for good, only. Never mind about the mud. Den overlater vi glatt til fremtiden.




Kommentar: Hjelpe og trøste – OSS. For det trenger vi. Det er det ingen andre som kommer til å gjøre trøste eller forstå oss fremover og beviset vil komme om noen år, nøyaktig hvor mange år, ligger foreløpig i «det usette».

Hva har så Mood og Lysbakken mer til felles? Jo, der er begge GODE. Men det er bare myntsiden av bildet. På kronesiden står det intet om positivt ansvar på lengre sikt. Det konstateres underforstått og står å lese, for den som vil se: Gjeld, gjeld, som vi selv må betale. En stadig voksende gjeld som ingen vet hvordan vi skal kunne betale tilbake eller sno oss unna. For vi vet at vi ikke kan produsere nok til å betale denne gjelden i fremtid. Vi vet at levestandarden derfor vil synke mot tidligere for oss et helt utenkelig lavt nivå.

Kronesiden er blitt en carte-blance for fremtidige gjeldsinndrivere, and the collectors are a’ coming, for sure, for disse to knoll-og-tottene. Bare vent å se.  Det disse gutta gjør er å kreditere eller pålegge oss en fremtidig gjeld på ubestemt tid, og for alltid, en gjeld de selv ikke vil se seg ansvarlig for og som de allerede her og nå har fraskrevet seg ansvaret for. De er så gode at de stolte kan si: «Etter oss kommer ansvaret, som vi ikke er ansvarlig for». Det er det eneste som er helt sikkert i dette dramaet.

Hva kommer det av at noen mennesker kan tøre å fremstå som representanter for godheten og være så frekke at de tar det for gitt at metodene for å hjelpe tilhører dem og alene dem? For det disse to godhetsapostlene gjør, er å forskrive midler til å nå et mål, deres eget ideologisk betingede mål,  og middelet er å påføre så mange nordmenn falsk skyldfølelse som mulig, bare for å få frem et offer fra OSS på deres premisser uten at de selv risikerer å ofre noe som helst selv.

Lysbakken og Mood legger dermed ansvaret på et folk de er satt til å forsvare, en via valg, en annen ved ansettelse. De er overhodet ikke villige til å legge ansvaret for flyktningestrømmen og alle tragediene der det hørere hjemme, nemlig i den muslimske verden, en verden under en religion som er forkledd som en religion, en religion hvis kroneside er fred og dens myntside er sverd.

Hva er det som får en toppmilitær til å gå ut med å fordømme et folks moral, et folk han er satt til å tjene og en oppgave han har påtatt seg frivillig? Hva er det som får han til å unnslå at ansvaret ikke ligger på oss nordmenn og Norge som kultur og nasjon og fremdeles en del av den siviliserte verden?

Mood er fagmilitær med lang fartstid oppover i systemet. Han er antakelig overveldet av det faktum at NATO, Vesten og Europa ikke klarer å stoppe ISIL og de andre terrororganisasjonen som må bære ansvaret for lidelsene, et – ensidig - ansvar han kanskje er kommet i tvil om at de har.

Mood er en slags realist. Han tolker tegn i tiden. Han ser at militære midler ikke vil nytte. Han vil ikke «skremme barna» med «støvler på bakken». Han ser at vi ikke har moralsk guts til å løse problemet via militære midler der problemet befinner seg og hvor problemet har sitt utspring. Han tror at ISIL kan knekkes eller beseires ved at vi tar imot flere såkalte flyktninger, at vi føyer oss, med andre ord, akkurat slik disse organisasjonene ønsker vi skal gjøre. Vi har å gjøre oss til slaver allerede før vi er nødt til det, med andre ord.

Mood og Lysbakken innrømmer indirekte at forsvar med militære midler ikke nytter og kanskje til og med at det ikke er verdt forsøket. Det de gjør er å innrømme at vi egentlig ikke har noe behov for et forsvar, og at kapitulasjonen allerede er et faktum og det eneste saliggjørende, i hvert fall synes denne forestillingen å romstere ett eller annet sted langt inne i deres eget godhetsunivers. Så langt inne at de ikke tør å si det høyt, enn si det offentlig.

Mood må ha en innbitt tro på at militært forsvar allerede er en tapt sak, at militærmakt vil virke mot sin hensikt. Han må derfor skyve ansvaret over fra det militære til folket selv. Vi skal ikke lenger ofre soldater, vi skal betale oss ut med oljepenger enn så lenge gildet varer. Han ser at han – som representant for forsvaret – ikke duger. (Og ser kanskje med rette at folket har gitt opp, at folket ikke er klar for virkelige offer lenger, dvs i form av blod, for å forsvare sin frihet og selvrespekt). Han skylder på folket og forlanger at folket selv skal servere det offer som militæret eller forsvaret inkludert ham selv selv skulle ha erlagt og besørget.

Mood og Lysbakken gjør seg dermed til forkjempere - eller frontkjempere -  ikke for et StormaktsNorge, men for et AvmaktsNorge, et Norge de selv har bidratt til å skape de siste 30-40 årene. De lever fremdeles i en slags flower-power verden. Og jo svakere forsvarsvilje og jo svakere militært vi havner, jo bedre. Verden skal overbevises ved passifisert, passiviserende og servilisert godhet. Ikke forsvar for sivilisasjonen og det siviliserte. Det er det eneste som hjelper, tror de, og å tro noe annet, er å være ond og kjempe mot de gode, som er dem selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar