Denne kommentaren er delt i to deler, som henger sammen med
nødvendighet. Den første delen tar for seg den dagligdagse og mer overflatiske
siden av saken, den andre forsøker å se det hele i et større og videre
perspektiv, et mer underliggende og mytisk perspektiv, et perspektiv som
overskrider det dagligdagse og som derfor kan virke mer skremmende og
infernalsk enn det første perspektivet.
Begge perspektivene vil imidlertid utfylle hverandre og får
man ikke med seg begge, vil man risikere å gå glipp av noe, noe som er både
ubehagelig og forløsende på en gang. Vi vil med andre ord forsøke å anlegge et
helhetsperspektiv på tingene, og et perspektiv som da ikke har personfokus som
sitt hovedsikte, men hvis anliggende heller vil nærme seg det archetypiske. Jeg mener denne siden av
saken underkommuniseres i dagens diskurs, ikke bare fordi den kan fremstå som
spekulativ eller uvitenskapelig, men fordi den rett og slett er for skremmende
å gripe fatt i tingene ut fra. Vi tenker ikke lenger i stor tragedieform i dag.
Vå presse og våre media nøyer seg med det overflatiske og lett konstaterbare og
derfor utebli dybdediskusjonene. Virkelig «gravende» debatter om islam er
derfor nærmest umulig å oppleve eller oppdrive i dagens kulturell klima. Derfor
følgende, (og det vil nok en gang handle om Hadja Tajik, ikke fordi vi har
spesiell interesse for henne som person, men fordi hun står i en helt særegen
posisjon blant våre politikere og som nestformann i Ap, og dermed i en posisjon
med utsikter for å bli en kommende statsminister av det tidligere luthersk kongedømmet
Norge):
Tajik bruker betegnelsen Gud, bl a her og det gjør hun bevisst fordi hun vet at
Gud her i landet – av det store flertall av lesere og folk flest - assosieres
med den kristne Gud og det til syvende og sist er denne spesifikt kristne Gud
som ikke skal ha plass i politikken, ifølge hennes anvisninger.
Hun vet at både kristne, likegyldige og ateister tenker på
den kristne Gud når Gud nevnes. De fleste har ikke reflektert om Gud og Allah
er identiske guder. Hun sier ingenting om Allah. Hun tier klokelig, vil vi tro,
hvis vi ser det i et misjonsperspektiv over lang tid. Det hun bidrar til er
islamsk misjonering ved ikke å presisere eller bedyre at hun nettopp gjør det
hun gjør, nemlig misjonere for islam. Jeg vedder på at hun skjønner hva hun
driver på med. Hun vet hva hun gjør. Men jeg kan ta feil. Jeg kan både
overvurdere henne og undervurdere henne. Litt av poenget mitt er at det ikke er
personen som bør stå i fokus, men den posisjon og den funksjon hun har klart å
opparbeide seg, både i Ap og samfunnet for øvrig. Og dessuten er hun er
strålende flink, positiv og helt sikkert velmenende kvinne som jeg ønsker alt
god.
Tajik tror på Allah, ikke den kristne Gud. Hun er ikke
tvetydig på dette, det kan dokumenteres via hennes kronikker i bl a Vårt Land. (Og
se kronikk av Kjell Skartveit
i dag på document).
Men når hun i artikkelen i Aftenposten som jeg linket til
over, bruker betegnelsen Gud, forsøker hun å gi inntrykk av at Gud ikke er
nødvendig. Gud har ingenting i politikken å gjøre bedyrer hun. Hun sier
ingenting spesifikt om Allah, men hun må vite at Allah ikke kan skilles fra
politikk. Riktig nok tilber hun Allah som en «hun», i en annen sammenheng, som vi
har omtalt bakut, altså som en ren feminin dimensjon eller størrelse, og man
kulle da tro at det muslimske miljøet begynte å røre på seg, brøle og erklære
henne som en Allah-spotter. Men det gjør de ikke. Vi hører ikke et pip derfra.
Det kan være strategisk forklarlig.
Miljøet hennes – det muslimske - burde ha minnet henne om at
det er dødsstraff innen islam for blasfemi. Men hvorfor registrerer man da
ingen reaksjon fra Allah- og profet-dyrkernes side, hvorfor tier de, der de
burde tale og forsvare sin tro?
Grunnen er enkelt: Det
vil ikke fremme islams sak, slik forholdene er nå. Mullaene og imamene vet at
de ved å reagere bare vil dra ned fordømmelsene over sine hoder fra det samlede
storsamfunn rundt dem, de som ennå ikke har konvertert til islam, og de vet de har
god tid, ja, at tiden arbeider for dem, ikke for Tajiks ekstremisme i form av
blasfemiske påstander og utsag. De vet at deres tid snart er inne, og da er det
Tajiks, tur, og hennes tid er da omme. Det kan vi andre som ikke tror på Tajiks
gud være så noenlunde sikre på. Ikke at de vil ta livet av henne, men at hun i
en eller annen sammenheng på ett eller annet tidspunkt kan risikere å bli satt
ut som de facto og de jure politisk død, etter påtrykk nettopp fra hennes egne,
i hvert fall de mer ekstreme blant hennes egne, det kan vi være temmelig sikre
på.
Skjønner Tajik hva hun driver på med? Skjønner hun de
kreftene som hun involverer seg i, konfronterer og engasjeres av – hun legger
mye energi i dette, og selvbeskrivelsene hennes som indirekte skinner gjennom i
alt hun skriver, påstår og fremmer, kan vitne om en mulig stor og smertelig
indre kamp og hvor store indre motsigelser, både logiske og personlige, river
og drar i henne.
Det må koste ikke liten energi og fokus. Skjønner hun med
andre ord det spillet hun lar seg dra inn, kanskje uten å ville det, kanskje
uten å være seg akkurat dette aspektet bevisst? Eller er hun så fjernt fra sin
egen indre eksistensielle virkelighet at slike spørsmål ikke bryr henne det
minste? Gjør hun med andre ord alt dette bare for å skinne, - nærmest ute av
kontakt med sitt indre - eller bare for få satt sin verdslige politikk ut i
livet, koste hva det koste vil, på tvers av det av det hun kanskje innerst inne
i religiøs forstand hevder å tro på?
Det tjener nemlig
hennes politiske linje, hennes politiske preferanser, hennes valg. Hun lar seg
dra inn fra forskjellige paradigmer, inkompatible troer. Hun tror hun skal
klare å mestere dette, like lett og overflatisk som hun skriver og nærmer seg
dette dypet, for ikke å si denne kvikksanden, som hun allerede nå står til knes
i, i den tro at hun står på fast grunn.
Det hun sier er at: Se, jeg gjør jo bare som Jonas Gahr
Støre og Tony Blair gjør! Og er det så farlig da? Jeg følger jo bare opp, jeg
har bred støtte overalt, jeg følger bare konsensus og generelt gjeldende
konvensjoner og preferanser. Men skjønner hun hva kristendom er, og skjønner
hun hva islam er? Mye kan tyde på at hun foretrekker det uvesentlig og
overflatiske fremfor å gå inn i troens dypere innhold, dens løfter, dens
plikter, dens krav på hele henne. Hun glir i stedet med den største letthet og
eleganse inn en rolle og et rollemønster som hun vet kler henne og at hun vil
bli beundret og hedret for. Hvorfor skulle hun da gå litt grundigere til verks
og inn i troens farer og gudsbildenes dybder?
Tajik feier over grunnleggende seriøse, dype, eksistensielle
spørsmål med en haralabb, dvs overflatisk, retorisk og selvfremmede. Hun
fremstiller seg som den tolerante dronning, en dronning som for tiden passer
som hånd i hanske for sosialdemokrater som tillater seg den luksus å holde
kjeft, idet de skyver henne foran seg slik at de selv på et senere tidspunkt
vil unngå å bi kastet til løvene, men også fordi Tajik opportunistisk sett jo
er en god stemmesanker, og da sett på som et nødvendig gode, og ikke motsatt,
som et nødvendig onde.
Tajik påtar seg gladelig rollen som den som kan diktere Gud
og definere hvem han er. Som vi har skrevet før, tegner hun opp foran seg en
slags overgud, implisitt en gud som står over Gud, - tilsynelatende over både Gud
og Allah - fordi hun vil ha det slik og tror og ser seg i stand til å beskrive
et riktig gudsbilde, et mer nyansert gudsbilde, kanskje, enn det hun
forutsetter vanlige, sekulære mennesker har, en mer rettferdig og spesielt en
mer feminin eller feministisk gud, en
gud som i ett og alt kan forsvare og understøtte den politikk hun vil skal være
rådende og de virkemiddel hun er villig til å ta i bruk for at de verdslige mål
skal kunne oppfylles.
Og dette, mine damer og herrer, dette er politikk på høyt
nivå. Hun vil avsløre hvem den sanne guden er, den som tilfredsstiller hennes
krav til toleranse og bruk av spesielt sosialdemokratisk virkemiddel. Gud står
selvsagt både på hennes og sosialdemokratiet og sekularismens side. Likevel vil
hun holde Gud ute av politikken. Han har ikke noe der å gjøre. Men ser hun ikke
sin egen selvmotsigelse og hvor lite konsistent hun tenker?
Er det i det hele tatt en mulig tanke at hun ikke gjøre det?
Eller er hun rett og slett ikke noe annet enn en stor bedrager, riktig nok en
politisk bedrager, men bedrager lik fullt?
Hun skaper ikke bare Gud i sitt eget bilde, nei, hun vil at
andre skal godta dette gudsbildet og denne illusjonen. Hun forlanger at andre
skal godta, ta inn over seg og integrere seg selv i det gudsbildet hun selv er
blitt avhengig av, og: det mest fantastiske: Plottet ser ut til å virke,
nærmest knirkefritt! Det går rett inn! Det er som om sentralkommiteen i Ap
allerede har tatt sin beslutning, en beslutning som skal eksekveres fra topp
til bunn og i bredden. For se bare: De aller fleste skryter av Tajik nå, man
forsvarer henne, sogar, det er ikke måte på ovasjoner, og ateister er ofte de
som forsvarere henne mest. De går ikke av veien for å ærekrenke og lyve om
kristne som våger å stille spørsmål. For dem er Tajik blitt en fetisj som de kan bruke til å styrke
eget ego og sikre seg en plass i solen blant «de korrekte». For de av dem som
er født inn i en kristen tradisjon og som hater kristendommen og vil bli kvitt
den jo før desto bedre, er Tajik gefundenes
fressen, de får kristne debattanter som våger å kritisere Tajik gudsbilde utvist
på livstid fra nettfora, - vi tenker her på saken i Vårt Land, som vi tidligere
har omtalt her. Det er som om de er villige til å gå over lik bare for å
fremstå som Tajiks høye beskyttere. (Og denne beskyttelstrangen oppvises uten
at de har spurt Tajik om lov på forhånd! Det viser fremfor alt hvor forrykt
dette er, og hvilken kime som her ligger i bunn: Den totalitære kime. Og den
kommer inn bakveien gjennom smukk retorikk uten at noen merker det.)
I et enda større perspektiv tegner det seg enda mer nifst
bilde enn det jeg har forsøk å tegne over og det gjelder og støter an til en
større strategi enn den strategi Tajik kan oppvise som sosialdemokrat og
allerede nestformann i Arbeiderpartiet. I forholdet til denne overordnede
strategien blekner selv Ap’s Partiprogram, sett både i et kort og langt
perspektiv.
For å si det kort: Hvordan best overvinne de vantro og
hvordan best kunne overta deres land og deres kapital, deres produksjonsmidler,
deres fremtid og gjøre dem til undersåtter, ja, slaver? Hvilken overordnet
strategi skal man velge?
Det sier seg selv: Først må du på det mentale planet forsøke
å få fienden til å tvile på egen identitet, for dette vil svekke ham, det vet
du, og jo mer tvil du kan bidra til å skape i ham, jo usikrere kan du få ham.
Sår du tvil om identitet, sår du også tvil om de eksistensielle grunnverdiene og
den tro han og hans tradisjon bygger på og hva denne tradisjonen har holdt seg
til av gudsforestillinger og myter.
Tar du gudsbildet eller gudskonseptet fra denne
motstanderen, eller fienden, har du ikke bare en fot innenfor, men et balletak
på hele huset hans, hans stilling – her metaforisk ment - som pater familias og over hans kone og barn
allerede i utgangspunktet. Hvis du da klarer å overbevise ham om at han må
ødelegge gudsforestillingen sin og alle ledsagende materielle eller åndelige
symboler, ja, da har du allerede så godt som vunnet – ethvert påfølgende åndelig
eller verdslig «slag».
Men hva gjør du, hvis mannen og familien ikke vil ødelegge
disse gudsbildene, hvis de er sikre på sin tro og fullt overbevist om egen tros
høyere verdi og deres egen Guds sannhet og at denne sannheten er den ene, fulle
og hele sannhet? Jo, du venter på en annen anledning til å ødelegge ham og hans
hus. Men sannsynlig vil du lykkes med å oppløse ham mentalt før han
protesterer, før han offentlig viser både privat og offentlig at han blir ved
sin Gud og sin tro, og at han er villig til å dø for disse.
Men, og her kan du se ditt snitt: Du vet at kulturen han til
nå har operert så lett og godt i, er en kultur i full forvirring, at det ikke
finnes objektive verdier lenger i denne kulturen, at alle tenker at ingen
kultur er bedre enn en annen. Hvis du da sitter på makt og innehar de rette
posisjonene i maktapparatet og bred støtte i en stor del av befolkningen, kan
du med god grunn håpe på en lett seier og du vil se han gå i oppløsning og
underkaste seg rett foran dine øyne. Du vil så se at dette setter fart på prosessen
mot full underkastelse under din gud og konvertering til din «fredsreligion». Dominobrikkene
vil så falle en etter den andre, med mekanisk forutsigbarhet. Det skulle nær
sagt et lite vindpust til og noen trylleformler du har plukket frem fra
egenprodusert forestillingsverden koblet med et bredt utvalg av svisker du så
nennsomt plukker fra denne din bar så superfredelige nye religion, som for
øvrig passer som fot i hose blant de nyreligiøse, blant new-agerne, blant
spåkonene og eller alle slags svermere som kynisk lukrerer på folks godtroenhet,
naivitet og uforløste sjels- og følelsesliv.
Du har ved å forakte ham fordi du har fått ham til å
innrømme at han egentlig ikke kjenner sin egen identitet og sitt samfunns og
sin tradisjons dyrebare verdi. Du har lykkes i å frata ham det fundamentet han tidligere
tok for gitt og som han tidligere bygget sin identitet og personlighet på. Han
er nå klar for å underkaste seg ditt regime, din ideologi og din religion, med
din gud, dine verdier og din makt som altstyrende maktelementer, og du har da sikrer
deg overherredømme uten sverdslag. Og alt dette har du klart ved at du først
fratar ham eller sår tvil om den identitet han har bygget på og som han sar
satt sin lit til. Du har erobret ham ved å frata ham symboler, hans gudskonsept
og hans tradisjoner. For i det øyeblikk
han ikke lenger vet hvem han er, ikke vet hvilken gud han tror på og ikke har
noen indre visjon som får ham til å føle seg forankret i noe større enn ham
selv, har du ham. Når han så begynner tvile på hvem han egentlig er, hva som
skiller ham fra andre og som gjør ham spesielt verdig på noen måte, i forhold
til andre mennesker i andre kulturer, og klarer du først å få ham til å tro at
alle kulturer og alle troer i grunnen alle er like gode eller like sanne, ja,
da har du lett spill. Da vil de dominobrikker av et forsvar han bygget opp
rundt omkring seg falle så sikket som to og to er fire.
Vel, noe skeptisk og spekulativt alt dette? Ja visst, jeg
kan ikke fornekte det. Men hensikten har vært nettopp å spekulere meg frem til
et mulig «worst scenario». Det har vært et forsøk på å forstå det archetypiske i den tilstand vi som
samfunn befinner oss i og som vi har satt oss i. Og det archetypiske i denne
sammenheng er nettopp et scenario, et mytisk fremtenkt drama, som et uttrykk
for hva en tragedie er i sitt vesen. Jeg har med andre ord forsøkt å tenke
vesentlig, og i den forstand er kampen mellom sivilisasjoner, ideologier og
troer alltid en kamp på et ultimat plan. Premissene for dramaet befinner så å
si i en overjordisk sfære, i en ideverden hvor det fins uforanderlige mønstre
som verden og menneskene på livets arena er dømt til å føye seg inn i, bli en
del av og leve og dø i kraft av. Vi er alle del i en myte der de gode kjemper
mot de onde og hvor myten krever at den ene eller den andre til slutt går av
med den endelige seier. For å oppnå seierkransen, vil vi ikke stusse med å gå
til de ytterste av ytterligheter og ta i bruk de mest utenkelig grusomme av alle
destruktive og drepende virkemiddel.
For hva ser i og med ISIL’s herjinger i MØ nå? Ikke godt å
gi et fullgodt svar, selvsagt, men det skulle forundre meg mye om ikke de
tidligere generalene under Saddam Hussein i Irak, som sies å utgjøre «hjernen»
bak denne krigsmaskinen og den strategier, tenker i noenlunde tilsvarende baner
som jeg har skissert over.
De lar rasere kulturminner, de vil utrydde alle spor av
tidligere sivilisasjon. De er fanatiske ikonoklaster og de begrunner ugjerningene
sin ut fra en religion som ikke tillater annet enn ikonoklasme, - så dramatisk
ulik kristendommen, som nettopp rommet legitim eksistens av ikoner. Det tok
riktig nok tid innen kristendommen å erkjenne dette, poenget at det var mulig.
Ikke slik i islam. Ikonoklastene kan fortsette sine herjinger med guds
velsignelse for all fremtid. Det fins intet rom for ikoner.
De ser på «kampen» som et kosmisk drama, der det gjelder alt
eller ingenting, liv og død, i bokstavelig forstand, og ikke bare som en
religionshistorisk interessant myte. Generalene har tatt det på seg å handle
direkte på kommando av «gud» og det er denne guden de kaster alt ansvar på.
Selv er det bare brikker i et stort og pågående slag som skjer mer i universets
vacuum enn i deres egne personligheter, i deres inderlighet og i deres sanne
hjerter. Slik forsøker de å gjøre sin person uansvarlig for det som skjer og
som de selv i full bevissthet og med forsett forårsaker. Det de imidlertid
gjør, er å guddommeliggjøre seg selv og dermed har de også skapt sin egen gud.
Det er slike perspektiver som er fraværende i dagens
diskurs. Den tilbyr et tomrom, som skal komme til å koste oss dyrt, et tomrom
de ikke ville fylle, fordi den ikke har noe å fylle med.
Bakgrunn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar