Filosofer og hverdagsrasisme

Det er ikke en avgrunn, men en gradsforskjell mellom å bli slått ned på åpen gate på grunn av noe unorsk utseende eller klesstilen og bli forbigått av faglig svakere søkere gang etter gang på grunn av noe fremmedartet over navnet. Den norske hverdagsrasismen er strukturell og i sine konsekvenser like skadelig som voldelige enkeltepisoder med stor mediedekning …

Dette skriver professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i Klassekampen for en tid tilbake og det er vel og bra; for hvem vil ikke være enig?

Videre:

Kjernen i rasisme er forskjellsbehandling på bakgrunn av en persons antatte eller tilkrevede tilhørighet til en bestemt gruppe, der denne rangeres som mindre verdt enn egen og at de psykologiske mekanismene - fordommer i form av generalisering, avindividualiserende stereotypier, essensialisme - er de samme enten det gjelder diskriminering på basis av hudfarge, religion, etnisitet, klasse, kjønn eller seksualitet.

Hvem er det professoren har i tankene?

Muslimer som er strikt underlagt sin tro og som tror på sin tro og som tror at muslimer er mer verdt ifølge Koranens, Allah’s og profetens essensialisme, som vitterlig setter mindre pris på ikke-muslimer enn både på sant troende og formelle muslimer?

Vetlesen vet nok at det i fler muslimske and gjøres forskjell på muslimer og ikke-muslimer i pasientkøene ved f eks sykehus og dessuten ved domstoler som f eks utmåler mindre skadeserstatning til ikke-muslimer enn til muslimer. Dette vet også norske muslimer som vet at de er underlagt norsk lov og at bokstavtolkning av Koranen midlertidig er satt ut av funksjon, mens forholdene er som de nå engang er i Norge. De fleste muslimer er glad for at de er under beskyttelse – i form av en trygghetspakt som kalles dar al-amin - av norsk rettstenkning og har ikke det minste problem med å forstå at muslimer skal kunne tiltvinge seg diskriminerende behandling av nordmenn og ikke-muslimer ved norske sykehus og domstoler i dag, og i lang tid fremover.

Det filosofer som Vetlesen (og Gule) er redd for å åpne seg for, er tidsperspektivet på spørsmålet om rasisme, diskriminering og hets, og grunnlaget for den norske rettsstaten slik den er nå. De vil ikke se at islam legitimerer stigmatisering, diskriminering, og hets via Allah selv, Koranen og mange muslimske skrifter.

Det virker som om filosofene går ut fra at muslimer med sikkerhet heller vil velge å følge norsk lov og forståelse av hva rasisme og diskriminering er, enn å følge sharia, når den tid kommer og muslimer i visse område utgjør f eks mer enn 55% av befolkningen; jeg tenker da på områder eller enklaver som etter hvert vil ha en totalpopulasjon på over 60-70% og hvorav den ikke-muslimske befolkningen vil være på 45% og under.

Dette er i seg selv bedrøvelig, og spørsmålet er: Hva vil Vetlesen si til at sharia blir innført demokratisk, her i Norge, enten ved formell sandpåstrøing fra myndighetenes side, som følge av press eller ikke, eller i praksis, fordi det norske systemet da rett og slett ikke lar seg effektuere, dvs at norsk rett på grunn av de faktiske forhold på bakken ikke lar seg anvende, dvs at norsk rett er satt ut av spill og at det ikke foreligger noe håp om at norsk rett igjen vil kunne la seg etablere som gjeldende rett for alle i populasjonen?

Slik spørsmål ser ut til å forekomme mange av våre filosofer som altfor hypotetiske til at det forekommer sømmelig å ta i dem.  Eller at spørsmålene føles så ubehagelig og er forbundet med så mange potensielle offer for den enkelte filosof, at man rett og slett dropper dem, fordi man er feig og redd.

Noen filosofer, som f eks Gule, er kontrafobiske og går hardt ut, ikke mot islam som sådan, men mot folk som kritiserer islam og fremlegger facts om islam. Han går ut med selvsnekrede definisjon som fungerer som et garn eller et spindelvev: Det vil alltid være noen som går i hans definisjoners felle. Han vil ha dem enten til å stå på garn, inntil videre, eller i til evig tid, alt etter som, eller så vil han la dem gå i vevet, slik at han kan spise dem til frokost dagen derpå. Begge metoder kan gå ut på ett, forskjellen er Gules varierende appetitt i øyeblikket.