Dommen og dens implikasjoner

Venstresiden i europeisk politikk er i og med dommen av Breivik ikke gitt carte blanche og ”enerett” på vårt demokratis verdier, på fornuften, og på skjønnheten og sannheten i den verden vi nå engang lever i.

Retten trakk riktig nok inn ”objektivt sett” ekstreme holdninger som et begrep, sett fra Breiviks side og vurdert slik av retten, i retten, som et medfølgende motiv for Breivik. Men hva retten egentlig mener kan betegnes som ekstremt eller ekstremistisk, er ikke avgjørende for domsslutningen. 

Retten synes ikke å utelukke at ekstreme handlinger i seg selv kan være berettigede ja, til og med heroiske, i en helt annen kontekst enn vår.

Retten forutsetter at det den benevner ekstreme holdninger var holdninger Breivik så å si hadde inkorporert i sin snevre virkelighetsoppfatning og som han bevisst hadde tatt til seg som en plattform og et utgangspunkt for sin udåd.

En av teoriene Breivik hadde tatt til seg var forestillingen om dannelsen av et Eurarabia, en teori som er utarbeidet på grunnlag av nitidige historiske studier  og forfattet som en seriøst begrunnet pamflett hvor virkeligheten er sett gjennom et temperament, - et i seg selv betimelig og høyst legitimt prosjekt, etter vår mening.

Om denne teorien er ekstremistisk i den forstand at de er farlig sykelige eller oppfordrer til sykelige og voldsstimulerende eller voldsromantiserende holdninger, drøftes ikke av retten. 

Teoriene legges imidlertid som grunn som et element i en mental struktur hos den tiltalte og nå dømte, elementer  som i seg selv betinger bristende realitetssans, - en tilstand som i seg selv ikke er på tiltalebenken eller under straffeforfølgelse.

Retten synes derfor heller å legge til grunn at det tilfang av ekstremistiske holdninger Breivik utsatte seg for og bevisst eller ubevisst inkorporerte i sitt tankeunivers i seg selv og isolert for ham, i seg selv er en ekstremistisk handling. At man utsetter seg for en slik prosess, blir av retten med rette betraktet ikke bare som ekstremt, men også som en forutsetning for straffetilregnelighet.

Retten forutsetter med andre ord at bakgrunnsteoriene som bidro til å forme Breivik ikke nødvendigvis  er irrasjonelle eller sinnsyke eller – i prinsippet – mindreverdige eller ikke-verdige sett i et større, forsøksvist objektivt  eller universelt perspektiv.

Retten forutsetter implisitt at teoriene ble brukt av Breivik kun fordi han selv oppfattet dem som et egnet middel han kunne bruke for å nå sine målsettinger.

Retten legger dermed ikke til grunn at f eks at den veldokumenterte teorien om Eurabia i seg selv og direkte skulle foranledige eller motivere for massedrap på uskyldige.

Det er i kjølvannet av dommen fremdeles ikke forbudt å være ekstremist eller ha radikale synspunkter og holdninger. I Breiviks tilfelle er imidlertid ekstreme eller nye og uvanlige tanker og perspektiver  brukt på en forskrudd og samtidig forsettlig ondskapsfull – og på ingen måte utilregnelighetsbetingende – måte.

Men den tankeverden som utgjør bakteppet for Breiviks univers, strider ikke i seg selv mot fornuften og den sunne, mentale helse. Vi kan ikke lese dette ut av domspremissene.

Breiviks ”bidragsytere” tenker og formulerer seg ikke i strid med fornuften og de gode følelser i seg selv og betinger ingen mental utilregnelighetsdiagnose.

Islamkritikere er derfor nå - i kraft av dommen mot Anders Behring Breivik den 24. august 2012 -frikjent for mistanke om galskap, dvs utilregnelighet.

Islamkritikk er dermed anerkjent som en rasjonell virksomhet og ikke et fordriv av irrasjonell eller sinnsyk borderline-karakter.

Men ikke bare dette: Vær oppmerksom på at den fellende dommen de facto og indirekte også innbærer at islamkritikk i seg selv heller ikke kan anses som en diagnose eller en tilstand som islamkritikere trenger behandling for. Islamkritikk er strafferettslig tilregnelig og ikke en geskjeft som påkaller terapeutisk bistand.

Ønsker fra visse hold på venstresiden som har (strategiske) behov for å fremstille islamkritikk som en tilnærmet eller eksakt diagnose, er  derfor – i kraft av dommen – ikke bare indirekte underkjente og kjent maktesløse, men også uberettigede. Eller i hvert fall ikke rettslig relevante. Heller ikke moralsk gyldige eller legitime.

Tingretten i Oslo som dømte Breivik har gjennom Breiviks kaldblodige manifest med dette uttalt at det ikke finnes noen samfunnsmessig grunn til å reagere overfor de bidragsytere Breivik benyttet seg av og siterte fra i sitt manifest, - bidrag han mente han ville kunne begrunne sin ugjerning med, samtidig som han ville trekke med seg alle disse bidragsyterne inn i sitt syke plott, og inn i sin egen forsettlige skyld, og sitt eget vakuum og sin egen boble.

Breivik var ute etter å få fordelt – eller helst overført - sin egen skyld, helst i sin helhet  (underbevisst), på de han egentlig sympatiserte med og hadde lært av og som hadde ”utløst visjoner i ham”, dvs ubegrunnede storhetstanker og tanker – om bruk av vold – en metode bidragsyterne sto helt fremmed overfor og som de både før og etter Breiviks har tatt avstand fra, på det sterkeste.

Det han var ute etter var støtte og sympati, ja, empati og forståelse. Han gjorde i sitt eget syke hode mange av de bidragsytere  - som han selv ensidig valgte ut og ved å forbryte seg mot deres opphavrett – til medvirkere, ja, til direkte medskyldige.

Og selvsagt uten å spørre dem først.

Han ville ved dette kanskje sikre seg enerett til hyllesten han trodde ville kommer før eller siden i etterkant. På Slottsbalkongen ville han så senere, når seieren og utnevnelsen til Regent om 30-40 år var et faktum - kunne fortelle verden i hvor stor grad han sto i takknemlighetsgjeld til alle de han hadde stjålet sitt ideologiske fundament fra.

Så tåredryppende kynisk! Så til de grader kaldblodig!

Det er noe sykelig beregnende over dett, og vi skal ikke her fjerndiagnostisere, det er jo forbudt, men dette forhindrer oss ikke i å spekulere. Det kan hende det kan gi større erkjennelse.

Når vi tidligere har kalt 2083 – Breiviks Manifest – for kaldblodig, var det ikke fordi vi mente at de intetanende og uvitende og ufrivillige bidragsyterne var kaldblodige, eller syke. Nei, den tanken har vel ikke falt noen inn.

Alle – bortsett fra de venstreekstremistene som vil ha det de kaller islamomofobe tvangsbehandlet – vil nok ikke ha den minste vegring for å kalle det store flertallet av bidragsyterne for både rasjonelle og realistiske og dessuten svært så oppegående og oppdaterte på hva som foregår.

Det faller ingen naturlig å kreve behandling eller straff for disse. Snarere tvert imot: De fleste vil være enig i at vi trenger islam- og samfunnskritikere som f eks Bruce Bawer, som var en av bidragsyterne - bare for å nevne en av dem, blant de mange.

Nei, da vi kalte Breiviks Manifest for kaldblodig, så var det med fokus på de avsnittene i Manifestet hvor Breivik omtaler seg selv og sin avvikende tro, sine petimeterforberedelser og sine selvhevdende diabolske ”syner”. Og hans konkrete blodtørst, og planleggingen med det ene sikte han hadde, om å drepe, og som han ikke la skjul på.

Breiviks strategiske manøver sett i fugleperspektiv og i sin totalitet var en avledningsmanøver, et forsøk på å trekke høyresiden og islamkritikerne inn i sin skyld – og sin ”tilregnelige galskap” - ved å få befolkningen via assosiasjon til disse å rettferdiggjøre seg selv og samtidig anklage bidragsyterne.

Befolkningen skulle lures til å tro at det var høyresiden som egentlig satt med skylden (eller den overbevisende forklaringen eller analysen) og ikke først og fremst ham selv, og samtidig slik at det var ham selv som ville få hyllesten den dagen det skulle vise seg at han fikk rett og alle andre på venstresiden fikk feil og måtte gå i historiens skammekrok.

Det var en knipetangsmanøver, men samtidig et revehi med to utganger. Og det er her strategien svikter i sine grunnvoller, dvs svikten kan tilbakeføres til Breiviks eget storhetsvanvidd. Han håpet på applaus fra ”hjelperne”, men hvis de ikke applauderte, ville han ”drepe” også dem. Men i praksis derimot ble de ikke drept. Tvert imot. De overlevde, og har nå til og med rettens indirekte "anerkjennelse" for sin virksomhet.

Det Breivik bedrev var en slags Munchausen by proxy-manøver, men ikke en manøver hvor man spiller syk for å oppnå et mål, nei, snarere: man ”spiller frisk” for å oppnå det samme, nemlig sympati, forståelse og oppmerksomhet, og dette her i særlig eksaltert eller outrert grad.

Breivik ville ha beundring fra sine bidragsytere. Jeg er ikke i tvil om dette og at dette kanskje var den primære årsak bak hele ”opplegget”. 

Han ville bli prist – for enhver pris - for å ha vært en ”doer”, en ”frelser i praksis”, mens de selv skulle tilvises sekundærrollen som bare hadde beredt veien og lagt grunnlaget for hans egen storslagne ”bragd og gjerning”. De hadde jo ikke gjort noe med innsikten og analysene sine, de hadde tvert imot forholdt seg passive og likegyldige overfor den store oppgaven som burde ligge så tydelig fremfor dem og som bare ventet på en fast og besluttsom hånd – hans egen - for å effektuere oppdraget, dvs udåden, som han selv ser på som en dåd og utslag av en dyd.

Det fremsto som rettferdig i Breiviks øyne at han da selv skulle kunne hente inn all laurbæren.

Strategien han selv valgte, viste seg imidlertid å bli en felle for ham selv og en dobbel tragedie, i klassisk forstand, ikke bare for ofrene og heller ikke bare for ham selv, men også for ”bidragsyterne”.

Ved å sørge for at også de ble ”drept”, ville han stå igjen med glorien – i hans egne syke øyne - helt alene. Det er her sammenligningen med Munchausen kommer inne. Det ligger i hvert fall for meg nært å se det slik, ”for now”.

Men istedenfor å lykkes med sitt underbevisste behov for å drepe sine bidragsytere, har nå altså dommen og folkets mening - tvert motsatt dette underbevisste ønske - bare bekreftet bidragsyternes livsrett og folkelige legitimitet.

Det er dette dommen har avstedkommet. Og det er dette dommen vil innebære for islamkritikere fremover. Dommen er en anerkjennelse av nødvendigheten av fornuftig  og saklig islamkritikk, en oppfordring til med godt mot og stor freidighet å stå på videre.

Og å stå på sammen med folket og tale dets sak med en kraftig røst.

Men hva var det Breivik ville oppnå sett i et litt annet og større perspekiv, hva ville han med spillet for ”galleriet” og det store deltakende og lidende publikum, folket?

Antakelig minst tre ting:

1) Utfordre høyresiden og islamkritikerne og på denne måten splitte dem og få dem  radikalisert eller

demoralisert ved å gjøre noen av dem – de svake taperne - motløse, kraftløse, beslutningshemmede  og inaktive, samtidig som det ville stimulere de virkelig militante – "vinnerne",  psykopatene eller "de sterke" – disse ville få en oppfordring til å handle og etterligne ham selv

2) Skremme, utfordre og splitte venstresiden og såkalte antirasister og mulitikulturelle marxister m fl

3) Overordnet: Legge til rette for større og dypere polarisering mellom høyre og venstresiden generelt og gjerne ved å utviske tidligere skillelinjer for derigjennom å skape nye fronter og derved også mer kaos og forvirring i befolkningen, og dessuten gjennom denne strategien i seg selv å tvinge den kollektive bevissthet inn i hans eget spor og over på hans egne premisser og inn i hans eget definisjonsnett

4)Skape større splittelse i befolkningen generelt og forsterke spenningene mellom muslimer og andre spesielt

Alt dette for å nå selve målet – et ”reint” rike.

Hadde han oppnådd dette i sterk, tydelig og utvilsom eller blatant grad, ville han i egne øyne kunne ha solt seg over å ha gitt et avgjørende bidrag til utviklingen - eller avviklingen - av Europa fra nå av og frem til 2050 og videre.

Men Breivik undervurderte totalt bidragsyterne - eller den "flokken" han kom fra - og folket, og alle de han ville manipulere.

Folket lot seg ikke lure og manipulere. Det gjorde heller ikke flokken. Og vil heller ikke gjøre det for fremtiden.

Og folket vil heller ikke i fremtiden la seg lure til å tro at de mest venstreekstreme noen gang ville kunne lure og bedra folket på lignende vis.

Vi har måttet tåle en kollektiv lærepenge. Den vil sitte i lenge. Og av slikt kommer mer kjærlighet, i hvert fall behov for mer kjærlighet, ikke mindre kjærlighet, i de kommende år og tiår. Og større åpenhet og frimodighet.

Så bevare oss vel.

En noen annen og annerledes, og mer pessimistisk, men dermed ikke mindre interessant,  vinkel på dommen og de perspektiver den åpner eller lukker for legges av documnt.no her:

http://www.document.no/2012/08/politikk-i-stedet-for-psykologi/