TV2: Merete vs Bayan, et sørgespill

Det fins tre obligatoriske språk i Norge: Nynorsk, Bokmål og Lavmål, hvilket av det siste også kan kalles Undermål, dvs språket for alle undermålere, dvs de fleste nordmenn, slik TV2 må oppfatte nordmenn, fordi tv-kanalen jo nødvendigvis må gå ut fra en standard som lavmålsbefolkningen må måles ut fra og som man derfor må tilpasse sine programflora etter. TV2 forutsetter med andre ord at de fleste nordmenn ikke fortjener bedre, fordi den norske befolkningen ikke klarer bedre.

Strategien kan også betraktes som et langsiktig forsøk på å avlære seerne enhver forventning om å få tilgang på intellektuell eller akademisk kvalitet og dybde. Man skryter på seg den viktige oppgave å stå i folkeopplysningens tradisjon og man ta, tilsynelatende denne oppgaven veldig seriøst.

Men dette er «fake»: Det er heller som om TV2 driver en langsiktig kamp for å overbevise nordmenn om at nordmenn er for dumme for oppgaven og at det ikke går an å gjøre noe med det. For «det er bare sånn», virker det som, vi er bare sånn. Vi skal oppøves til å tro at vi er håpløse og at det følgelig er umulig å tenke seg at nordmenn flest skulle kunne fortjene noe bedre enn de programmer de serverer og da inkludert de premisser kanalen da selv har bestemt at vi skal legge til grunn for vår tro, vårt livssyn og våre verdensanskuelse sett i større sammenheng. Man vil ikke erkjenne at det foreligger og foregår en klasj mellom sivilisasjoner og motsetninger av dimensjoner globalt i dag, man foretrekker heller å krasje kristendommen og dermed også Vesten, slik vi har sett og opplevd og blitt formet av Vesten frem til nå.

Når det gjelder denne målsettingen til TV2, så erklæres eller formuleres selvsagt ikke denne formelt, «konstitusjonelt» og i klartekst, ja, den underkommuniseres ikke engang, den er likevel opplest og vedtatt som om TV2 nå er blitt Kongeriket Norges «Overhus», og et sentrum fra hvor alle påbud og forbud og all tankevirksomhet i befolkningen må og skal bestemmes subliminalt, med nesten matematisk presisjon: Folk retter seg etter denne nye, uskrevne Grunnloven fra dette nye, begredelige Overhuset, må vite. Befolkningen levnes intet valg. Og derfor får vi da også som vi liksom fortjener med slike debattprogrammer som i går kveld be servert mellom Merete Hodne og «Byan», (som jeg velger å kalle henne, for letthets skyld), se her

«Showet» begynner med at Hodne ser på programlederen og setter opp det hyggelige og imøtekommende smilet, en seer vi lett kunne få det inntrykket at her dreier det seg om noe som kan ligne på småpikeforelskelse. Bayan smiler også, et skjelmsk lite pikeaktig halvt kniseaktig smil, et smil som overbeviser om full kontroll og om hvem som egentlig har makten.  De to damene har noe felles her: De har tydeligvis nå funnet seg en myk mann, sammen, en rollemodell som de kan bruke som et instrument eller sitt objekt akkurat som de vil: Endelig en muslim som attpåtil er notorisk MYK! Og en fredsæl, fredens mann – helt ufarlig på det politiske, men ikke på det personlige ansikt til ansikt-planet, med eller uten hijab, åh, nei.

Ja, tenk å få så mye oppmerksomhet fra en så flott, ung og dannet Herremann! Noe nærmere svigermors smørøye, går det ikke an å komme.

Det som ikke faller dem inn er, at det her er «den myke mannen» som har full kontroll og som bruker disse pikene nettopp som instrumenter i eget spill, i det spillet han selv resjiserer, et spill som ikke avgrenser til hva som skjer her og nå, på denne klovnescenene som utspiller seg for den norske befolkning i beste sendetid, men som han spiller inntil perfeksjon i det større spillet som heter: Misjonering for Allah! En virksomhet som går under radaren for Merete og Bayan, en strategi som hovedsakelig retter seg inn mot det subliminale, en påvirkning som tar sikte på å styre det underbevisste og dermed også konkrete, kollektive handlinger og holdninger sett i en større sammenheng og på lengre sikt. Med tanke på «Der Untergang», med andre ord, spesielt for slike som Merete. Bayan tar et par poeng her, før debatten, hvis man kan kalle det debatt, endog er i gang.

Det faller ikke de to ungpikene inn at programlederen, som er mentalt og juridisk forpliktet på utbredelsen av islam og dermed på undergravingen av alt som ikke flyter fra sharia, dvs Vestens verdigrunnlag og grunnstruktur, utøver en makt over dem som han skjuler for alt det det er verdt. (Det er jo ikke hans agenda som er under debatt her, det er jo «pikenes» kroniske uskyld det dreier seg om, og TV2 ridderlige redningsaksjon, hvis redning da er mulig, alt tatt i betraktning, sett med TV2’s dimme optikk).

Pikenes «ærend» er å realisere seg selv, dvs å bringe seg selv til torgs. De er helt avhengige av hvordan markedet til enhver tid vil estimere dem. De mener begge at prisen på dem av markedet må settes høyt. Det fins en usynlig hånd i virksomhet, som tross alt, vil beskytte dem og ta dem for det de er verdt. De er frihetsapostler begge disse to pikene. De jobber for universelle frihetsverdier. Den ene vil være fri ved ikke å underkaste seg, den andre vil være fri nettopp ved å underkaste seg. Ikke rat at publikum forvirres litt. Men, akk, dette er ungpikestreker, vil mange tenke og så la det hele ligge og skure. Det er bedre å være likegyldig og forstå så lite som mulig, enn å ta opp hansken og bli dratt til ansvar. Genuint engasjement forkastes. Sannheten er relativ, svarer man. «Live and let live», som det heter. Det vil gå seg til, ja, uansett. Sant som sagt!

Den dydige programleder ser selvsagt at damene forsøker å gjøre ham til et trofe for seg. Det må tilfredsstille ham, det gir ham et stilltiende overtak. Som pikene ikke kan se.

Men har pikene noen dypere innsikt i hva de vil frigjøre seg fra og hva de vil frigjøre seg til? Begge er for frihet fra og frihet til. De synes mindre interessert i hvilken verdi markedet vil sette på dem, ved dagens slutt. De stoler på at markedet vil rette seg etter deres hver for seg individuelle fortrinnelighet og forventer at marked vil følge opp, ved å høyne prisen, - for «I deserve it», heter det jo. Alle fortjener det, med andre ord. Uansett verdigrunnlag, uansett selvinnsikt, og helt uten til dypereliggende referansepunkter, kall det gjerne dypere trosinnsikter. Den ene guden kan være like god som den annen, er refrenget blant folk flest, og det sitter og stikker dypt, dypt, dypt. (Det var kostelig å se Merete gripe til halmstrået: Profetens pedofili. Bayan parerte: Det var den gang, det, da slikt var tillatt, så hvem er vi som kan sette oss til doms? Vel vitende, som hun er, om at mange i vår ypperste elite, også blant kristene, vil istemme: Hvem er vi til å vokte vår brors skritt? Hadde vi ikke alle et søskenbarn på Gjøvik for et par hundre år siden?). Åh, jo da, folk biter på, men vet ikke at de står på garn.

Begge pikene nevner betegnelsen Gud, men aldri Allah. Det synes ikke å skape forvirring eller skuffelse blant publikum, snarer tvert imot. For noen vil det være en fornærmelse å tale om vesensforskjellen mellom Gud og Allah. Det vil oppfattes som støtende at noen vil hevde at en gud er større enn en annen, (selv om dette jo er en klar forutsetning for å kunne tale sannhet for enhver muslim).

Noen avhandling om den logiske, semantiske og teologiske umuligheten av å bruke betegnelsen «gud» om hverandre, foreligger ikke, så vidt vi kan se, ingen av kaliber synes særlig opptatt å avklare denne problematikken og ta tak i den radikalt. Media generelt forutsetter at Gud er Allah. Man håper at alt skal gå over av seg selv og nekter å problematisere. Fred og fordragelighet for enhver pris er et aksiom som ikke kan røres og som gis høyeste prioritet, «by default». Problemet vil forsvinne ved å tie problemet i hjel. Konflikter og motsetninger skal i prinsippet ikke forekomme. Skisma hører fortiden til. Lover skal ikke følges, land ikke flys. Men la «alle barna» komme til oss, derimot … Konsekvenstenkning og konsekvenser er oss uvedkommende!  Pluss familiegjenforening som et summum bonum og selve beviset på den kollektive godhet som uinnskrenket skal og må herske over hjerter og hoder. Man synes å frykte muligheter for borgerkrig, hvis man ikke oppfører seg pent og holder munn om vanskelige ting. Det er best å være god ved å tie. Å fortie er blitt det ypperste kriteriet på dette å være god, ja, selve beviset på at man er uangripelig.

Nei, JHWHE, Cristos Adonai, nevnes ikke. Vår salvede Herre og Frelser, sonofferet og forsoneren. «Han» finnes ikke lenger i vokabularet. Inkarnasjonen er blitt et anathema, det foreligger en stilltiende konvensjon mot å fremheve den, en uformell bulle eller et bann mot slik ortodoksi.  En av grunnpilarene i kristentroen, med andre ord, er blitt farlig å tale om. Eller for vanskelig? Og på et altfor høyt plan? Bare for rasister? Har spesielt kvinner vanskelig for å snakke om Gud som Far? I hvert fall «slipper» muslimske jenter å gjøre det. Det må være herlig å kunne konvertere, folkens, tenk så frigjørende!

Det blir mer enn pinlig komisk når Bayan finner seg fri til å belære Merete om hijaben, som som arabisk ord ikke fins og ikke brukes i Koranen. Hun understreker med å bruke arabiske ord om plagg og «inntelting» som brukes i Koranen. Hun trekker så den konklusjon at hun er i sin fulle rett til å si at hun har valgt hijab helt frivillig! Slå den, den som kan! Allah påbyr ikke hijab, konkret, altså, men påbyr tydeligvis derimot «inntelting». Dette gir så Bayan frimodighet til å si at hijaben er hennes eget valg og at dette i seg selv at hun bruker hijab på fritt grunnlag! Det fins altså ingen annen henne selv som bestemmer. Allah holdes utenfor. Dvs Bayan bestemmer over Allah, diktere ham! Uten at dette ser ut til å bekymre Bayan det grann. Men hva med kvinner i andre land, langt borte? Merete tror hun har et trumfkort: Iran: Se hva som skjedde der! Bayan understreker da, ved å gi inntrykk av at det er hun som er den moderne, frihetskjempende kvinne som kjemper mot alle undertrykking: Hvorfor skal jeg gjøres ansvarlig for uhyrligheter som begås på andre steder under andre himmelstrøk? Det får da være måte på frekkhet, fra Meretes side, hvem tror hun er? Bayan føler seg fornærmet og tror hun er i sin fulle rett til det. Hun presiseres dessuten flere ganger under showet at hun er uvitende om mye og ikke interessert i politikk. Det gjør henne strengt tatt uangripelig: Ved at hun ikke vet, kan hun få det budskap ut og frem at alt hun gjør, gjør hun fordi hun er fri og ikke underkastet noen, ikke engang Allah. Fordi det er hun som har valgt og bestemt det. Man kan spørre: Hva slags tro er dette og hvor dypt stikker den?

Merete på sin side virker usikker i forhold til Bayan. Hun er likevel sikker på seg selv. Hun blir ved roret, fast og bestemt, men hun holder seg tilbake. Det er som om vet at her dreier seg mer om overflater enn dybder. Hun nøler med å fremheve seg selv Hun virker mer «plaget» av indre motstridigheter. Er jeg for snill eller for slem nå? er det som hun tenker.

Hvilket forhold hun har til kristendommen eller hvilken tro eller mangel på religiøs tro vites ikke. Det virker som om Merete, på samme måte som Bayan, må hente fundamentet for mange av sine oppfatninger, valg og holdninger mer innenfra seg selv, fra sine indre kamre, så å si, enn utenfra, fra «bøkene», dvs de to ulike «biblene» Koranen og Bibelen. Bayan fordi hun setter seg selv i sentrum ved å overstyre Koranen i sin «fylde», Merete kanskje fordi hun ikke kjenner dybdene i Vestens sivilisasjon og den judeokristne tradisjonen og tilknytning godt nok. Hun er seg kanskje ikke helt bevisst den formative siden kristendommen utøver på henne, uten at hun har gjort den helt bevisst. Bayan er mer bevisst sitt trosgrunnlag. Hun er muslim først, Merete – muligens-  kristen så.

Byan slår om seg med typisk vestlige honnørord som frihet, selvstendighet. Fordommer rettes ot henne. Hun inntar offerrollen, men ikke som noen «puddel», men som fast i troen på egen selvrettferdighet. Hun er den kvinne som mest realiserer seg selv og som rpresenterer friheten. Merete våger ikke å fremheve slike ting, hun vet at veien frem mot større frigjøring er lang og kronglete. Bayan, derimot, har funnet «the real thing». Hun har frigjort seg fra noe Merete sitter fast i, noe reaksjonært, farlig, klamt, illegitimt fordomsfullt og undertrykkende, til og med.  Det hjelper ingen at Merete peker på islam er et universelt undertrykkende og altomfattende system, (som hun forsøker å få frem, men som hun ikke helt lykkes med å formulere og understreke).

Bayan lykkes derimot med å få frem budskapet: Se, islam er ikke så farlig! Se på meg, er da jeg så farlig?

Hun trakk frem det verset i Koranen som sier at «den som dreper et menneske skal anses som å ha drept hele menneskeheten». At hun våger å trekke frem denne ayaten uten videre kvalifikasjon, er i seg selv en hån. Hun identifiserer seg med dette koranverset. Hun får det til å høres ut som et utsagn som ikke engang Jesus Kristus var stor nok for eller kunne leve opp til å formulere. Islam og Bayan MÅ derfor være gode, begge, ja, bedre og best. Publikum som ikke vet bedre får ikke opplyst at ayaten ikke gjelder ikkemuslimer som til enhver tid nærmest vilkårlig kan defineres av muslimer som angripere og urostiftere osv. og at man da har plikt til å drepe dem, i profetens og Allahs navn. At andre vers i Koranen som befaler «Drep dem hvor dere finner dem» f eks har forrang, nevnes ikke. Men mange nok har bitt på agnet. Inntrykket har festet seg: Allah er større, ja, Allah er størst. Er dette ting som Bayan underslår bevisst, for å vinne et markedsføringsmessig poeng?

Vel, det vet vi ikke, men vi trenger ikke av den grunn med nødvendighet å dra den slutning at dama ikke er mer bevisst enn uvitende om disse alvorlige tingene, som man forsøker å skjule og vinne fordeler av.

Det privatrettslige justismord?

Mens vi venter på dommen i Merete Hodnes ankesak:

Hvorfor gikk forresten ikke Merete Hodne til motangrep og stevnet Bayan for retten for sjikane, eller forsøk på slikt, eller trakasseri? Vil Hodne ta opp Bayans underdanige forhold til Nye AntiRasistisk Senter og dette senterets aktive rolle i saken, (som også kan kalles forsøk på personforfølgelse)?

Jeg spør, fordi Hodne jo reagerte spontant på «henvendelsen» til hennes salong som en provokasjon, selv om hun selv ikke bruker slike ord. Hun så rett og slett umiddelbart - hva som var i ferd med å skje og at motivet bak hele «fremstøtet» ikke kunne tolkes annerledes enn som et angrep på hennes person og eget verdigrunnlag og det hun selv står for og tror på.

Mer grunnleggende: Skal det være forbudt i dette landet å reagere følelsesmessig adekvat på uholdbare og uavskyelige skikker, sedvaner, tradisjoner og guddommelige og uforanderlige påbud og forbud innen islam, slik den praktiseres i dag her i landet? Skal folket dømmes til å føle skyld og skam for å føle frykt og avsky for handlinger, holdninger og reaksjonsmønstre fra de muslimske miljøene, og til å oppfatte det slik at det er forbudt ved lov å ha slike følelser og avreagere på dem, innenfor rimelighetens grenser?

Kan noen statlige lovgiver virkelig tro på at folks følelser kan reguleres ved preventive straffelover, som f eks diskrimineringsloven slik den er formulert i dag?

Hvorfor griper ikke Hodnes advokat denne muligheten for motangrep? Fordi advokaten vet at et slikt motangrep ikke vil føre frem?

Vel, hvem vet. Jeg tror ikke advokaten helt er klar over hva hun driver på med, hvilket betent område hun har begitt seg inn på. Og hvilke følger alt dette styret kan får, for veldig mange mennesker og for veldig lang tid fremover. Hun virker ikke kreativ nok og oppgaven voksen. Men jeg har ikke sett anken, og jeg vet ikke hva damene planlegger på lengre sikt, så vi må bare vente og se, på neste utspill og innspill, og neste fadese.

Hvorom allting er: Vi kan jo lett tenke oss et parallelt tilfelle hvor en kristen, kjent islamkritisk kvinne som har stått på barrikadene og uredd avslørt den klamme islamske hånd som følger den yngre generasjon muslimer langt inn i vårt eget samfunn og hvor hun påpeker og dokumenterer at muslimer ikke følger våre lover, men tvert imot praktiserer urettferdige, manipulerende og ofte brutale sharialover, «gudegitte» lover, dvs Allah og Muhammed-gitte lover, som i seg selv strider mot våre egne positive lover og vår egen menneskeskapte rett (som for øvrig er mer guddommelig begrunnet enn man overflatisk skulle tro, men dette er en annen «cup of tea»)?

Hva hvis en slik kvinne går inn i en frisørsalong drevet av en muslimsk mann og ønsker å få farget håret, og hva hvis hun fikk en mer eller mindre enorm presse- og mediadekning på dette «stuntet»? Hva hvis denne muslimen nekter henne på dørstokken, med den begrunnelse at han anser hennes ønske for å inngå i et forsøk på å henge ut muslimer og undergrave muslimens tro?

Det er ikke vanskelig å høre ramaskriket. Og ingen ville vel da ha funnet på å kritisere denne muslimske frisøren for dårlig oppførsel, eller, slik f eks document.no og HRS har gjort mot Merete Hodne? (Jeg tror nok at dette er trist, men sant, ja).

Det triste er at Hodne selv har beklaget sin «oppførsel», noe hun ikke burda ha gjort, etter min mening. Det lukter for mye dhimmitude av det.

Det er mulig at Hodnes advokat ikke ser et viktig poeng her, nemlig at den gjeldende formulering i Diskrimineringsloven ikke tjener annen hensikt nå enn å promotere islam og til å gi et «kjærkomment» smutthull for alle islamapologeter – de pathoide, se her,  som jeg kaller dem - og hatere av Vesten og egen kultur. Advokaten tror antakelig at det ikke nytter å diskutere mot selve lovpremissene og lovteksten i selve rettssaken, men at dette måt gjøres utenfor rettsalene og politiseres gjennom kjente og utenomrettslige prosesser. Men hvis så er tilfelle, ser hun, etter min mening, litt for snevert på det. En diskusjon i retten om lovens anvendelse på generelt grunnlag vil nemlig i seg selv kunne gi aktoratet en mulighet for å tolke loven svært utvidende (og derfor også kanskje mer liberalt).

En annen advokat har gitt uttrykk for at han ikke makter å se at aspektet «provokasjon» kan dras inn i rettsdrøftingen, dvs at en provokasjonen faller utenfor eller er irrelevant for lovanvendelsen domstolen er forpliktet på å følge. Men også dette er etter min mening et altfor snevert juridisk perspektiv. Det fins intet legalt rettsprinsipp som forbyr en mer kumulativ tilnærming, snarer tvert imot, et prinsipp som ofte kalles «rimelighetshensyn», et hensyn som ligger skjult i lovteksten og lovforarbeidene, men som likevel gjelder med i konklusjoner om hva som virkelig utgjør gjeldende rett. Saker som dette bør med andre ord ses og behandles i sin fulle kontekst og ikke som et typisk enkeltsak, et ad hoc-tilfelle. En slik tilnærming vil i folks bevissthet fort kunne bli oppfattet som overdrevent komisk eller ironisk og som sådan og i seg selv derfor stridende mot den alminnelige rettsfølelse og forventing om at domstolene bør inkorporere alminnelige fornuft i sine grunnlagsdrøftelser. Snevre og dumme rettsregler kan medføre en økt politikerforakt på sikt, en uheldig utvikling og en utvikling som kan tjene mot «godhetsapostlenes» skinnhellige intensjoner.

Vi har tidligere behandlet Diskrimeringsloven eller rasismepragrafen her og med vårt eget forslag til ny formulering her

Hijaben er bare ett av kledningene muslimske kvinner kan hylle rundt seg, eller gjemme seg bak,  som følge av en befaling fra Allah via engelen Gabriel til Muhammed. Hijab er riktig nok ikke nevnt spesifikt i Koranen, men tolkning av Koranen tillater eller godkjenner hijab som et stykke tøy og måten det blir brukt på som i overenstemmelse med Koranen, dvs Allah og profetens ord, formidlet altså, av en engel, som i prinsippet kan være feilbarlig og derfor ikke helt til å stole på, hvis man tenker radikalt om disse tingene.

Muhammeds kvinner følte seg sikkert meget beæret da Muhammed fikk åpenbaringen om dette. Selv hadde de ikke fått noen slik åpenbaring. De måtte derfor stole på at det Muhammed fortalte dem var både sant og godt, for dem selv. De kunne ikke mistenke Allah for å ville dem noe ondt, som for eksempel å frata dem grunnleggende friheter, som f esk det guddommelige dekret om at enkene etter Muhammed ikke hadde noen rett til å gifte seg på ny, (friheter da sett relativt på tidens kontekst).

Kvinnene kunne ikke mukke eller protestere. De følte seg i stedet for spesielt utvalgte, i forhold til kvinner som ikke var muslimer, først og fremst, men deretter også i forhold til menn som ikke var muslimer. Kledet eller teltet beskyttet dem mot menn som gjorde tilnærmelser eller som kunne antaste dem direkte, f eks hvis de måtte ut i natten på do. Du verden for en velsignelse denne uniformen må ha bli oppfattet som! En mulig antaster i natten ville nå skjelve i buksene. Disrespekt for Allah og profeten ble ikke akkurat fremelsket som noe forbeilledlig.

For muslimske menn var andre muslimsk kvinner gjort til forbuden frukt, (men polygami er dog unntatt), muslimer skal ikke være utro mot andre muslimer, det medfører streng straff, man kan med stor sikkerhet regne med å miste hodet.

Hijaben signaliserer derfor urørlighet eller adskilthet (hellighet?) både overfor muslimer som ikkemuslimer. Denne ordningen kan så oppfattes som en dobbel beskyttelse, dvs at muslimske kvinner tilstås flere fordeler, i forhold til ikkemuslimske kvinner som i prinsippet gjøres til fritt vilt uten beskyttelse. Ikketildekkede er "meat" 

Muslimske menn kan nærme seg, antaste og misbruke slike u-muslimske kvinner seksuelt, selv om de er gifte, hvis de anses som krigsbytte. Slavekvinner må tåle voldtekter fra sine herrer, de har ingen muligheter for å motsette seg akten, og det påstås at dette er en velsignelse fra Allah. For hvem kan dette anses som en velsignelse, en velsignelse både for kvinnen og mannen, eller hvem av dem? Om dette tier teksten, men det er ikke usannsynlig at tillatelsen er formulert slik at velsignelsen er myntet både på mannen og kvinnen. Det er hensynet til mannens «beste» som står i fokus. En slavinne kan ikke tilstås større verdi enn hensynet til en muslimsk manns behov og interesser der og da.

Kvinnene kunne dermed oppfatte bekledningspåbud som en statusforhøyelse og som en merverdi gitt henne av Allah og profeten, et stort fremskritt med andre ord. De hadde fått et forsvar for renhet og for overlegenhetsfølelse i forhold til ikkemuslimske kvinner og menn. De var så å si blitt dratt inn på «de fremadstormende og seirendes side», «det beste folket», som muslimene er, i henhold til Allah og profeten selv, et faktum det ikke kan gjøres om på, snarere tvert imot: Denne æresbevisning vil stå for all fremtid og i alle kontekster. Det er ikke noe man forhandler om!

Hodeplaggene ga med andre ord muslimske kvinner et overtak i forhold til andre kvinner og dette kan ha utløst en slags misunnelse hos de kvinner som ikke umiddelbart fulgte profeten, men snarere var de først til å motarbeide ham. Påbudet kan dermed sees som et meget fremgangsrikt sosialt og mentalt verktøy i selve utbredelsen av islam, med entusiastiske kvinner i første rekke. Det fikk så være at ordene fra Allah faktisk virket som positivt diskriminerende både for muslimske kvinner og muslimske menn, (som måtte forsvare Allah og profetens påbud om så var med sverdet).

Muslimske kvinner fikk med andre ord en fordel ikkemuslimske kvinner ikke automatisk hadde. De fikk en markant særbeskyttelse med tilhørende rettigheter andre kvinner ikke kunne påberope seg.

Muslimske kvinner kunne dermed legitimere kjønnsapartheid.

Hodeplaggene ble dermed et ytre tegn på en indre eller åndelig virkelighet og mange muslimske kvinner ville vel med dagens terminologi kunne si at de fikk større frihet, dvs et høyere menneskeverd og et spesialvern kvinner uten denne ekstra utenfra tilførte «nåde», ikke ville kunne oppnå ut fra seg selv.

Å ta på seg niqab eller andre «telt» frivillig ble likestilt med dette frivillig å kunne tilegne seg en frisk, ny magisk kraft, en bevisst handling som bekreftet deres egenskap som frie, selvstendig velgende og ansvarlige individer, (i hvert fall tilsynelatende eller overflatisk, frykten i miljøet tatt i betraktning og alle de straffereaksjoner og utfrysingsmekanismer som trådte i kraft automatisk og følge ved en oppstanasighet definert av menn og andre fanatisk og bokstavtro – og derfor like farlige - muslimske søstre).

Man kan ikke betvile seriøsiteten i det enkelte menneskes gudstro, man kan ikke angripe den, knuse den, per se, og man skal ikke le av den eller forakte den, men tvert imot respektere den, men selvsagt: En gudstro skal ikke alltid medføre toleranse, særlig hvis den blir supremaschistisk, totalitær eller medfører forsett på vold og terror. Man kal ikke tolerere intoleranse, som det heter. Det ligger i seg selv et forsvar for demokratiet at intoleranse motarbeides aktivt. Det bør falle naturlig å tenke slik og handle deretter for et vestlig menneske.

Vi burde derfor strengt tatt i utgangspunktet ikke kritisere de muslimske hodeplagg på prinsipielt grunnlag. Vi skal ikke oppkaste oss til å bli våre brødres voktere, som det står i Boka. Men en ting synes klart: Hvis man tror at konvertitter til islam velger å bære f eks hijab bare for å markere for markeringens skyld, så har man misforstått. Hijaben er ikke bare en markør for moteriktig eller ungpikeaktig umoden selvforherligelse, den inngår som en integrert del av ett sette av verktøy og virkemider i den verdensvide islamske misjonering. Den er ikke en strategisk del i en større markedsføringskampanje slik mange tror, hijaben brukes religiøst og som svar på et guddommelig påbud. Hijab skal ikke brukes rent estetisk og som et moteplagg for å lokke til seg konvertitter, nei, den er et rekrutteringsmiddel som tilbys som et tegn på at bæreren er blitt ført inn på den rette veien til Allah og bort fra den veien som f eks ateister, kristne og jøder går på. Hijaben skal appellere til kvinners indre liv, ikke til behovet mange kvinner vil ha for å bli tiltrekkende på en overflatisk måte. Hijaben er den jordslige del av billetten til Paradis hvor den andre delen av billetten befinner seg og som gir kvinnen en juridisk bindende rett til saligheten der, iflg Allah og profeten.

Men det er forskjell på kvinner og kvinners situasjon den gang og i dag, spesielt i Vesten. Kvinner av i dag kan selvsagt si at de tyller seg inn fordi de tror på Allah og vil ære profeten og at dette er deres primære beveggrunn. Men det må gå an å anlegge visse andre perspektiver og en mer nyansert tilnærmingsmåte, sett utenfra, fra en vantros side, en som ikke makter å underkaste seg Allah og profeten.

Det må være tillatt å se inntylling eller inntelting, som man også kan kalle det, som et uttrykk for å ville markere, som et middel for å oppnå innflytelse og makt, ikke bare som uttrykk for en slags gudegitt feminin og derfor uavhendelige rett til spesifikt muslimsk uttrykk for sann eller autentisk fromhet, en fromhet som i synergi ikke bare vil styrke den muslimske kvinnen «verd» og posisjon, både innad i miljøet og utad, mot resten av samfunnet, men også den muslimske mannen, vil man kunne hevde, (til akklamasjon fra visse muslimske menn som er mer enn villig til å se sine kvinner krype og sin egen posisjon styrket, uten at de trenger å avsløre sine motiver eller begrunne disse: Kvinner gjør dette fordi Allah vil det og av helt fri vilje!).

Men tilbake til Hodne-saken: Den kvinnelige konvertitten vil hevde at det er hennes gudstro som primært driver henne til å telte seg inn. Hun vil kunne hevde at ingen har rett til å krenke hennes tro eller stille spørsmål ved hennes selvstendighet og status som fullverdig menneske, med krav på beskyttelse i kraft av sitt menneskeverd.

Konvertitten vil benekte at hun lar seg drive av et behov (motiv) for makt, ikke bare overfor det omliggende vantro samfunn, som det norske er, men også overfor muslimske menn, både individuelt og kollektiv. Hun vil ikke innrømme at hennes valg er betinget av hennes egen forfengelighet som primærkraft og hennes hyper-egosentriske fokus eller narcissisme.

Tildekkingen av kvinner var ikke noe nytt i Arabia på den tiden islam oppsto. Jødiske kvinner bar allerede sløret. Samtidig var de jødiske stammene nok mer velstående enn de andre semittene i området, dvs araberne. Dette kan ha gitt jødiske kvinner en høyere status enn andre kvinner og dermed også god grunne for kvinner som hverken var jøder eller muslimer for å misunne de jødiske kvinnene, siden disse syntes å nyte en viss større respekt ikke bare blant sine egne, men også fra andre.  Når så åpenbaringer fra Allah påbyr muslimske kvinner å skjule seg, ville mange kunne oppfatte dette som en statushevning som i seg selv gav dem større velsignelse, ikke bare garantert i etterlivet, men også her på jorden. Muslimske kvinner kunne føle seg mer på likefot ikke bar i det praktiske livet som sådant, men også i et større religiøst perspektiv, de fikk en rolle som gjorde det mulig for dem å betrakte seg som tilhørende utvalgt folk. Nå hadde også araberne i sin almindelighet

blitt utvalgt av gud og da i tillegg med en større «universell» misjon» enn de noen gang tidligere hadde hatt. «Gud» var nå Én enste, den ene suverene Herre, den nådige og miskunnelige. De hadde fått sin egen profet og guds løfte om at de var på rett vei, ja, den ene rette veien og dessuten ikke på den veien kristne og jøder gikk på. Ikke bare de muslimske kvinnene, men også mennene kunne forlite seg på at de vandret på den ene, sikre og saliggjørende vei og oppfattes dette bokstavelig, er det ikke rart at dette i seg selv kunne fikse litt på selvbildet og gi dem den lille større trygghet som skulle til for å føle seg på vinnersiden i stedet for på tapersiden, både individuelt og kollektivt. Kvinnene kunne slik legitimere diskriminering av andre kvinner, både i det praktiske liv og sitt indre, mentale trosliv. Man ble tildelt en rolle av gud som ga dem rett til å tenke bedre om seg selv og da desto mer nedlatende om andre. I sin tur virker slik mekanismer til å styrke samholdet mellom kjønnene innad i gruppen (sekten). Dette gir så gruppen sett samlet større makt, større potensiale for ekspansjon og i en krigerkultur mye mer slagkraft enn konkurrenter uten et slikt samfunnslim eller mentale konstitusjon i bunn. Effekten på lengre sikt kan være et uimotståelig driv innenfra gruppen til stadig å utvide sitt interesseområde både rent fysisk og mentalt, ved at overlegenhetsfølelsen jo best sikrest ved stadig å kunne vise til nye inntektsbringende kilder og etter notorisk flamboyante triumfer på slagmarken. (Man blir som kjent ikke profet i egen hjembygd). Skulle man kunne holde på og til og med foredle det nye, opphøyde selvbildet som var skapt, tvang imperialismen seg fram nærmest med mekanisk nødvendighet. Uten kraftig, nådeløs og ekspansjon, ville det i lengden både for kvinnene, imamene og krigerkasten være vanskelig å opprettholde en illusjon av uovervinnelighet og overlegenhet basert på Allah’s løfter og befalinger alene.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at kvinnene i denne ekspansjonsfasen sto på og heiet på og drev sine menn fremover. De fulgte til og med soldatene ut på slagmarken, for å sette mot i dem og hausse moralen og for å sikre sin status og høyne sin egen posisjon, ikke minst overfor den tapende parts kvinner, som fikk slavestatus og som kunne voldtas i Allah og profetens navn, selv om de var gifte. Ugifte slavepiker måtte finne seg i å bli voldtatt på samme grunnlag og betrakte dette som en velsignelse bragt dem fra Allah.

Kvinnene som gruppe kan dermed sies ikke bare å ha hatt en passiv funksjon, men også en høyst aktiv, bevisst medvirkende og drivende funksjon på begivenhetene og hvordan den muslimske umma tok form og festnet seg i sine rigide strukturer, strukturer som det har vært umulig å forandre radikalt, dette til tross for utallige forsøk på modernisering og tilpasning til stadig skiftende samfunnforhold opp gjennom hundrårene.  Kvinnene kan derfor sies å ha bidratt til sin egen elendighet innen islam i og med et kollektivt stilltiende og selvbeleilig og aktivt samtykke til bruk av symboler som i seg selv er undertrykkende og selvkonserverende. Det kanskje mest pussige er at denne holdningen av å tilhøre en overlegen tro (eller et overlegent politisk system bestående av de besta folka), forsterket forakten for de annerledestroende og derfor underlegne vantro. Slike kvinner tjener enten de vil det eller ikke de interesser som har behov for og interesse i å styrke forakten for «de andre». De ser ut til å foretrekke et system som i seg selv gir dem fordelen av å stå et hakk høyere - ikke minst i egne øyne – over sine søstre utenfor islam, selv om de objektivt eller faktisk sett i og med denne strategien selv bidrar sterkt til å undergrave sitt eget fundamentet, både moralsk og materielt, og sine systembetinget potensielle muligheter for en frigjørings- eller blomstringsprosess. I stedet for å realiserer seg selv (i frihet på markedet, så si), «velger» de å konservere sin status i sine hjem og begrense sin handlefrihet til sine hjem, som de tvinges til å tilbringe størstedelen av sitt liv i og som de mange steder ikke kan forlate uten «anstand» fra en mannlig slektning.

Skjønt «velge» her, som jeg skriver ovenfor, er en underdrivelse. Det er selve trossystemet som velger for dem og som er undertrykkende og har en undertrykkende agens i seg selv, men dette er ikke lett å gjennomskue innefra systemet selv når man fødes inn i en tradisjon som forteller dem daglig at dette er noe som er forordnet en gang fora alle ovenfra, fra Allah og hans profet, som krever kornisk undertrykkelse, en mekanisme som går under navnet «frelsende» underkastelse, men som i virkelighetens verden bare tilbyr fromhet i slaveri, men en frihet og en fromhet som dog sikrer dem det gode liv i et framtidig hinsidige, den allahianske himmel, men en himmel hvor Allah ikke er til stede. (Allah er imidlertid til stede i det allahianske helvete og fungerer der som en sadist som går rundt og sørger for at alt går riktig for seg, dvs at syndere får sin velfortjente straff, og den er som kjent grusom).

Sett i dette perspektivet er det ikke å undre seg over at over halvparten av verdens muslimske kvinner er analfabeter og lever i faktisk og praktisk slaveri, et slaveri som ser ut til å virke selvdrivende og selvforsterkende, dette desto mer som vestlige kvinner i hvert fall de siste 40 årene, med visse lysende, eksemplariske unntak, ser ut til i funksjon å bevirke konservering av selve systemet, ofte begrunnet med at «kvinner må få lov til å velge selv». Kvinner fra vår verden skal med andre ord ikke påtvinge kvinner i den andre verden våre verdier. I praksis betyr imidlertid dette at toleransen forsterker intoleransen og det er virkelig absurd og tragisk.

Kan vi føre hele denne mistraurige historien tilbake til noe fundamentalt menneskelig eller umenneskelig i den menneskelige natur? Kan kvinner så å si bare ha det så godt, siden de nå engang er slik de er?

Vel, alle vil forstå at «nød lærer naken kvinne å spinne» og «kvinne er kvinne verst». Man kan til og med henvise til moderne undersøkelser som bekrefter og forutsetter sannheten i disse ordtakene og jeg tenker da på et fenomen som av forskere kalles  The bee queens syndrome som du kan lese om her.

Så hva med hijabentusiasten Bayan som har konvertert og saksøker Merete Hodne for diskriminering? Vel, hun har valgt islam og tildekkelsen helt av seg selv og av fri vilje. Skulle vi ikke ha en plikt til å krenke henne? Skal ikke religiøse «gjennomkrenkes» som Kokkvold så treffende sa det under karikatur-krigen i 2006? Hvis vi ikke krenker henne, er det hun som gis forrangen til å krenke oss og vårt menneskeverd, ikke slik det fremstår i islam, men i Menneskerettserklæringen, og da selvsagt ikke den muslimske menneskerettserklæringen.

Det er avgjort ikke vårt system som velger for Bayan, det er hennes mer eller mindre skjulte og private forvirrende beveggrunner og knipper av mer eller indre bevisstgjorte indre – eller kanskje dypere - følelses og emosjonskonflikter som driver henne, forlokket som er blitt, ikke bare av systemet, men av en eller annen subjektiv indre drivkraft som ingen tør å avdekke eller forsøke å sette navn og betydning på. Men hun burde gjøres klar over at det er hun velger islam som system og dermed et system som systematisk krenker kvinner verden over og som konserverer kjønnsapartheid på en så tydelig og grotesk måte at det ligger åpent for hele verden å se og ta avstand fra.

I stedet velger altså Bayjan å «gå mot strømmen».

For en djevelsk ironi. Og for en fallitt for Vesten, he, he. Og spesielt da for kvinnebevegelsen og rødstrømpene i Vesten.

Så länge en kvinnans Jilbâb följer dessa krav anses den vara rätt islamiskt:

1. Tillräckligt stor så att den täcker hela kroppen.

2. Den skall vara omönstrad, utan dekorationer.

3. Den får inte vara genomskinlig, dvs. man skall inte kunna se igenom den.

4. Oparfymerad.

5. Skall inte likna män eller killars kläder.

6. Skall inte likna kuffar eller icke-troendes kläder.

7. Skall inte vara framstående så att man genast lägger märke till den och den skall inte vara skrytsam eller utseendeväckande.

"När en kvinna har på sig manliga kläder som t ex byxor och jeans eller andra manliga kläder, så ger hon sig själv Allahs förbannelse och Profetens (sallAllahu aleyhi wa sallam) förbannelse."

"Att ha på sig högklackade skor är makrooh. Först av allt på grund av att den medför falskhet, genom att man har på sig dem för att få kvinnan att se ut att vara lång när hon i verkliga fallet inte är det."

"Det är tillåtet för en Muslimsk man att gå in i hans fru genom hennes vagina från vilken ställning eller riktning han vill - bakifrån eller framifrån. Angående detta har Allah uppenbarat i följande vers:

"Era hustrur är för er [som] en åker; beträd därför er åker, när och som ni önskar." [al-Baqarah 2:223]

Det är förbjudet för en man att gå in i hans fru genom hennes anus."

""Och till Hans under hör till att han har skapat hustrur till er av er egen art, så att ni kan finna ro hos dem och han har låtit kärlek och ömhet uppstå mellan er. I detta ligger ett visst budskap till människor som tänker." [Koranen 30:21] (Dette tatt fra nettet, jeg finner i farten ikke ut hvorfra, så ha meg tilgitt at jeg ikke legger ut lnk).

According to the Koran, men have “authority” over women and may beat them for disobedience (4:34). According to Mohammad, the prophet of Islam, women are less intelligent than men — two women are needed to equal one man’s testimony — and the majority of hell’s population consists of women, who are further likened to donkeys and dogs in their ability to distract a man from his prayer and thereby annul it.

What, then, is Islam’s view of women who are “infidels”? They are at best “meant for one thing, the pleasure of the Muslim man,” as one Muslim told a group of young Christian girls in Pakistan before terrorizing and murdering one. In the Koran, (e.g., 4:24), non-Muslim women seized in a jihad can be bought and sold as sex slaves for Muslim men, as the Islamic State—not to mention America’s “good friend and ally” Saudi Arabia—have been doing. her

For svensk kultur er jo ”töntig” (fjollete), som statsråd for integrering, Mona Sahlin, formulerte seg fra talerstolen i Det Kurdiske Riksforbundet i 2004 – ikledd slør: - Mange svensker er misunnelige på innvandrerne fordi de har en kultur, en historie, noe som binder dem sammen. Svenskene har kun midtsommernatten og slike fjollete (”töntiga”) ting. 

Hun ahr også sagt:

Mona Sahlin, demokratiminister, säger nej till kommunala folkomröstningar. På TV-nyheterna den 28/12 -03 sade hon: "Jag tror inte folkomröstningar är gynnsamma för demokratin."

Som avskräckande exempel nämnde hon möjligheten av att befolkningen fick möjlighet att säga nej till en asylantförläggning inom sin kommun.

Se forøvrig her flere sitater fra Shalins munn, utrolig!

En angrende feminist fra Sverige: Kan man stole på et menneske som «angrer» seg offentlig i et intervju for tidligere «synder» eller utviste og beviselige holdninger og mangel på sådanne på området innvandring og forholdet til islam sett ut fra vesterlige verdigrunnlag? Bør ikke et slikt menneske trekke seg fra alle offentlige verv umiddelbart? Hvordan kan hun unngå å tenke at folk vil oppfatte denne angeren som påtatt og falsk, og bent frem et dumt forsøk på å renvaske seg? Vil ikke folk med rette kunne mistenke henne for platt og kyniske opportunisme? Kan noe menneske nå tro at dette mennesket plutselig er blitt mer empatiserende eller mer våken for grunnleggende menneskelighet enn før, og at hun nå, endelig, er kommet til skjells år og alder til en slik grad at vi trygt kan stole på at hun er seg fulle ansvar bevisst, og at hun har hjertet på rett plass? Og at hun er tilstrekkelig integrert i sin egen kultur og ikke lider av oikofobi inntil sykelighet? Hvis hun ikke så hvor kynisk og innsnevret hun tenkte den gang, for bare noen få år siden, hvordan kan vi tro at hun vil være mer våken når hun nå kanskje i nærmeste fremtid vil stå overfor enda større «oppgaver» og utfordringer enn hun den gang sto overfor?

I et intervju med Anna Dahlberg i Expressen:

– När jag kom i kontakt med de här frågorna för många år sedan var jag en extrem kulturrelativist. Jag svek elevernas rättigheter när jag försökte tillgodose föräldrarnas önskemål. En tjej sade till mig i efterhand: "Du tänkte aldrig att det var konstigt att min tvillingbror fick åka på simundervisning och göra prao? För om du tänkte att det var det bästa utifrån vår familjs önskemål borde det väl ha varit samma sak för både honom och mig?" Det var ett uppvaknande som fick mig att skämmas oerhört mycket.

– En tjej berättade om när hon blev förälskad på högstadiet. Hon hade inte vågat prata med honom, men de hade kastat snöboll och stojat i korridoren. Då berättade hennes bröder och kusiner att hon betedde sig som en hora. Ganska snart därefter blev hon bortgift med en betydligt äldre man. Det visste skolan om och trots det reagerade man inte. Flickan uttryckte det så klokt att hela hennes släkt var portvakter till hennes sexualitet. Det hon var beredd att göra - kanske hålla handen, pussas, dansa tryckare - det var helt otänkbart. Däremot tvingades hon in i ett äktenskap där hon, som hon själv uttryckte det, blev våldtagen på bröllopsnatten. Och det var okej för familjen för då följde man en struktur som den ansåg var rätt.

- Jag tror inte att vi har förstått vad rädsla gör med människor. Att vara så ensam. Samtidigt måste jag säga att jag aldrig har träffat så starka tjejer i hela mitt liv som de som brutit sig loss från hedersförtryck. De är mina idoler. De är Pippi Långstrump upphöjt till tjugo.

Mycket av den nödvändiga lagstiftningen är numera på plats. Vad mer behöver göras från samhällets sida?

– Ett fall den här sommaren har spökat i mitt huvud. Det gäller flickan som hittades nedgrävd, död, och man konstaterade att hon varit i ett barnäktenskap med en betydligt äldre man. Sverige har en tydlig lagstiftning som omöjliggör barnäktenskap. Ändå låter samhället barnen bo ihop med dem de är gifta med, trots att vi vet att barnäktenskap ökar risken för våld, sexuella övergrepp och för att man inte får tillgång till utbildning.

– Vi har länge larmat om det till ansvariga myndigheter. Och så mördas det här barnet och ändå händer ingenting. När Lisa Holm mördades blev det något som alla pratade om. Men den här flickan då? Varför var det ingen som eftersökte henne?

– Om vi verkligen satte ner foten om barnäktenskap, då kanske det skulle förhindra att äktenskap ingås längs flyktvägen till Sverige eftersom man vet att det ändå inte kommer att godkännas.

Nyligen utlovades en ny jämställdhetsmyndighet. Finns det inte en risk att väldigt mycket kompetens försvinner vid en sådan omorganisation?

– Självklart har våld mot kvinnor och barn sin absoluta grund i att vi lever i ojämställda samhällen. Men det vi jobbar med är allvarlig brottslighet. Jag tror på att gå från att måla med stora penslar och se orsakssammanhang till att också vidta de åtgärder som krävs. Jag hoppas och tror att man fattar kloka beslut utifrån målgruppens bästa. Ett samhälles mått på hur det mår är ju hur de mest utsatta har det. (Anna Dahlberg her).

A propos kvinner og forstre: Hillary Clinton mener at fostre står helt uten konstitusjonell beskyttelse av sitt liv, - endatil et foster (foreløpig gjeldende både for gutte- og jentebarn?) som skal fødes om en uke kan da aborteres legalt i USA:

her