Det fins tre obligatoriske språk i Norge: Nynorsk, Bokmål og Lavmål,
hvilket av det siste også kan kalles Undermål,
dvs språket for alle undermålere, dvs de fleste nordmenn, slik TV2 må oppfatte
nordmenn, fordi tv-kanalen jo nødvendigvis må gå ut fra en standard som
lavmålsbefolkningen må måles ut fra og som man derfor må tilpasse sine
programflora etter. TV2 forutsetter med andre ord at de fleste nordmenn ikke
fortjener bedre, fordi den norske befolkningen ikke klarer bedre.
Strategien kan også betraktes som et langsiktig forsøk på å
avlære seerne enhver forventning om å få tilgang på intellektuell eller
akademisk kvalitet og dybde. Man skryter på seg den viktige oppgave å stå i
folkeopplysningens tradisjon og man ta, tilsynelatende denne oppgaven veldig
seriøst.
Men dette er «fake»: Det er heller som om TV2 driver en
langsiktig kamp for å overbevise nordmenn om at nordmenn er for dumme for
oppgaven og at det ikke går an å gjøre noe med det. For «det er bare sånn»,
virker det som, vi er bare sånn. Vi skal oppøves til å tro at vi er håpløse og
at det følgelig er umulig å tenke seg at nordmenn flest skulle kunne fortjene
noe bedre enn de programmer de serverer og da inkludert de premisser kanalen da
selv har bestemt at vi skal legge til grunn for vår tro, vårt livssyn og våre
verdensanskuelse sett i større sammenheng. Man vil ikke erkjenne at det
foreligger og foregår en klasj mellom
sivilisasjoner og motsetninger av dimensjoner globalt i dag, man foretrekker
heller å krasje kristendommen og
dermed også Vesten, slik vi har sett og opplevd og blitt formet av Vesten frem
til nå.
Når det gjelder denne målsettingen til TV2, så erklæres
eller formuleres selvsagt ikke denne formelt, «konstitusjonelt» og i klartekst,
ja, den underkommuniseres ikke engang, den er likevel opplest og vedtatt som om
TV2 nå er blitt Kongeriket Norges «Overhus», og et sentrum fra hvor alle påbud
og forbud og all tankevirksomhet i befolkningen må og skal bestemmes subliminalt, med nesten matematisk
presisjon: Folk retter seg etter denne nye, uskrevne Grunnloven fra dette nye,
begredelige Overhuset, må vite. Befolkningen levnes intet valg. Og derfor får
vi da også som vi liksom fortjener med slike debattprogrammer som i går kveld
be servert mellom Merete Hodne og «Byan», (som jeg velger å kalle henne, for
letthets skyld), se her
«Showet» begynner med at Hodne ser på programlederen og
setter opp det hyggelige og imøtekommende smilet, en seer vi lett kunne få det
inntrykket at her dreier det seg om noe som kan ligne på småpikeforelskelse.
Bayan smiler også, et skjelmsk lite pikeaktig halvt kniseaktig smil, et smil
som overbeviser om full kontroll og om hvem som egentlig har makten. De to damene har noe felles her: De har tydeligvis
nå funnet seg en myk mann, sammen, en rollemodell som de kan bruke som et instrument
eller sitt objekt akkurat som de vil: Endelig en muslim som attpåtil er
notorisk MYK! Og en fredsæl, fredens mann – helt ufarlig på det politiske, men
ikke på det personlige ansikt til ansikt-planet, med eller uten hijab, åh, nei.
Ja, tenk å få så mye oppmerksomhet fra en så flott, ung og
dannet Herremann! Noe nærmere svigermors smørøye, går det ikke an å komme.
Det som ikke faller dem inn er, at det her er «den myke
mannen» som har full kontroll og som bruker disse pikene nettopp som
instrumenter i eget spill, i det spillet han selv resjiserer, et spill som ikke
avgrenser til hva som skjer her og nå, på denne klovnescenene som utspiller seg
for den norske befolkning i beste sendetid, men som han spiller inntil
perfeksjon i det større spillet som heter: Misjonering for Allah! En virksomhet
som går under radaren for Merete og Bayan, en strategi som hovedsakelig retter
seg inn mot det subliminale, en påvirkning som tar sikte på å styre det
underbevisste og dermed også konkrete, kollektive handlinger og holdninger sett
i en større sammenheng og på lengre sikt. Med tanke på «Der Untergang», med
andre ord, spesielt for slike som Merete. Bayan tar et par poeng her, før
debatten, hvis man kan kalle det debatt, endog er i gang.
Det faller ikke de to ungpikene inn at programlederen, som
er mentalt og juridisk forpliktet på utbredelsen av islam og dermed på
undergravingen av alt som ikke flyter fra sharia, dvs Vestens verdigrunnlag og
grunnstruktur, utøver en makt over dem som han skjuler for alt det det er
verdt. (Det er jo ikke hans agenda som er under debatt her, det er jo «pikenes»
kroniske uskyld det dreier seg om, og TV2 ridderlige redningsaksjon, hvis
redning da er mulig, alt tatt i betraktning, sett med TV2’s dimme optikk).
Pikenes «ærend» er å realisere seg selv, dvs å bringe seg
selv til torgs. De er helt avhengige av hvordan markedet til enhver tid vil
estimere dem. De mener begge at prisen på dem av markedet må settes høyt. Det
fins en usynlig hånd i virksomhet,
som tross alt, vil beskytte dem og ta dem for det de er verdt. De er
frihetsapostler begge disse to pikene. De jobber for universelle
frihetsverdier. Den ene vil være fri ved ikke å underkaste seg, den andre vil
være fri nettopp ved å underkaste seg. Ikke rat at publikum forvirres litt.
Men, akk, dette er ungpikestreker, vil mange tenke og så la det hele ligge og
skure. Det er bedre å være likegyldig og forstå så lite som mulig, enn å ta opp
hansken og bli dratt til ansvar. Genuint engasjement forkastes. Sannheten er
relativ, svarer man. «Live and let live», som det heter. Det vil gå seg til,
ja, uansett. Sant som sagt!
Den dydige programleder ser selvsagt at damene forsøker å
gjøre ham til et trofe for seg. Det må tilfredsstille ham, det gir ham et
stilltiende overtak. Som pikene ikke kan se.
Men har pikene noen dypere innsikt i hva de vil frigjøre seg
fra og hva de vil frigjøre seg til? Begge er for frihet fra og frihet til. De
synes mindre interessert i hvilken verdi markedet vil sette på dem, ved dagens
slutt. De stoler på at markedet vil rette seg etter deres hver for seg
individuelle fortrinnelighet og forventer at marked vil følge opp, ved å høyne
prisen, - for «I deserve it», heter
det jo. Alle fortjener det, med andre ord. Uansett verdigrunnlag, uansett
selvinnsikt, og helt uten til dypereliggende referansepunkter, kall det gjerne
dypere trosinnsikter. Den ene guden kan være like god som den annen, er
refrenget blant folk flest, og det sitter og stikker dypt, dypt, dypt. (Det var
kostelig å se Merete gripe til halmstrået: Profetens pedofili. Bayan parerte:
Det var den gang, det, da slikt var tillatt, så hvem er vi som kan sette oss
til doms? Vel vitende, som hun er, om at mange i vår ypperste elite, også blant
kristene, vil istemme: Hvem er vi til å vokte vår brors skritt? Hadde vi ikke
alle et søskenbarn på Gjøvik for et par hundre år siden?). Åh, jo da, folk
biter på, men vet ikke at de står på garn.
Begge pikene nevner betegnelsen Gud, men aldri Allah. Det
synes ikke å skape forvirring eller skuffelse blant publikum, snarer tvert
imot. For noen vil det være en fornærmelse å tale om vesensforskjellen mellom
Gud og Allah. Det vil oppfattes som støtende at noen vil hevde at en gud er
større enn en annen, (selv om dette jo er en klar forutsetning for å kunne tale
sannhet for enhver muslim).
Noen avhandling om den logiske, semantiske og teologiske
umuligheten av å bruke betegnelsen «gud» om hverandre, foreligger ikke, så vidt
vi kan se, ingen av kaliber synes særlig opptatt å avklare denne problematikken
og ta tak i den radikalt. Media generelt forutsetter at Gud er Allah. Man håper
at alt skal gå over av seg selv og nekter å problematisere. Fred og
fordragelighet for enhver pris er et aksiom som ikke kan røres og som gis
høyeste prioritet, «by default». Problemet vil forsvinne ved å tie problemet i
hjel. Konflikter og motsetninger skal i prinsippet ikke forekomme. Skisma hører
fortiden til. Lover skal ikke følges, land ikke flys. Men la «alle barna» komme
til oss, derimot … Konsekvenstenkning og konsekvenser er oss uvedkommende! Pluss familiegjenforening som et summum bonum og selve beviset på den
kollektive godhet som uinnskrenket skal og må herske over hjerter og hoder. Man
synes å frykte muligheter for borgerkrig, hvis man ikke oppfører seg pent og
holder munn om vanskelige ting. Det er best å være god ved å tie. Å fortie er
blitt det ypperste kriteriet på dette å være god, ja, selve beviset på at man
er uangripelig.
Nei, JHWHE, Cristos
Adonai, nevnes ikke. Vår salvede Herre og Frelser, sonofferet og
forsoneren. «Han» finnes ikke lenger i vokabularet. Inkarnasjonen er blitt et anathema, det foreligger en
stilltiende konvensjon mot å fremheve den, en uformell bulle eller et bann mot
slik ortodoksi. En av grunnpilarene i
kristentroen, med andre ord, er blitt farlig å tale om. Eller for vanskelig? Og
på et altfor høyt plan? Bare for rasister? Har spesielt kvinner vanskelig for å
snakke om Gud som Far? I hvert fall «slipper» muslimske jenter å gjøre det. Det
må være herlig å kunne konvertere, folkens, tenk så frigjørende!
Det blir mer enn pinlig komisk når Bayan finner seg fri til
å belære Merete om hijaben, som som arabisk ord ikke fins og ikke brukes i
Koranen. Hun understreker med å bruke arabiske ord om plagg og «inntelting» som
brukes i Koranen. Hun trekker så den konklusjon at hun er i sin fulle rett til
å si at hun har valgt hijab helt frivillig! Slå den, den som kan! Allah påbyr
ikke hijab, konkret, altså, men påbyr tydeligvis derimot «inntelting». Dette
gir så Bayan frimodighet til å si at hijaben er hennes eget valg og at dette i
seg selv at hun bruker hijab på fritt grunnlag! Det fins altså ingen annen
henne selv som bestemmer. Allah holdes utenfor. Dvs Bayan bestemmer over Allah,
diktere ham! Uten at dette ser ut til å bekymre Bayan det grann. Men hva med
kvinner i andre land, langt borte? Merete tror hun har et trumfkort: Iran: Se
hva som skjedde der! Bayan understreker da, ved å gi inntrykk av at det er hun
som er den moderne, frihetskjempende kvinne som kjemper mot alle undertrykking:
Hvorfor skal jeg gjøres ansvarlig for uhyrligheter som begås på andre steder
under andre himmelstrøk? Det får da være måte på frekkhet, fra Meretes side,
hvem tror hun er? Bayan føler seg fornærmet og tror hun er i sin fulle rett til
det. Hun presiseres dessuten flere ganger under showet at hun er uvitende om
mye og ikke interessert i politikk. Det gjør henne strengt tatt uangripelig:
Ved at hun ikke vet, kan hun få det budskap ut og frem at alt hun gjør, gjør
hun fordi hun er fri og ikke underkastet noen, ikke engang Allah. Fordi det er
hun som har valgt og bestemt det. Man kan spørre: Hva slags tro er dette og
hvor dypt stikker den?
Merete på sin side virker usikker i forhold til Bayan. Hun
er likevel sikker på seg selv. Hun blir ved roret, fast og bestemt, men hun
holder seg tilbake. Det er som om vet at her dreier seg mer om overflater enn
dybder. Hun nøler med å fremheve seg selv Hun virker mer «plaget» av indre motstridigheter.
Er jeg for snill eller for slem nå? er det som hun tenker.
Hvilket forhold hun har til kristendommen eller hvilken tro
eller mangel på religiøs tro vites ikke. Det virker som om Merete, på samme
måte som Bayan, må hente fundamentet for mange av sine oppfatninger, valg og
holdninger mer innenfra seg selv, fra sine indre kamre, så å si, enn utenfra,
fra «bøkene», dvs de to ulike «biblene» Koranen og Bibelen. Bayan fordi hun
setter seg selv i sentrum ved å overstyre Koranen i sin «fylde», Merete kanskje
fordi hun ikke kjenner dybdene i Vestens sivilisasjon og den judeokristne
tradisjonen og tilknytning godt nok. Hun er seg kanskje ikke helt bevisst den
formative siden kristendommen utøver på henne, uten at hun har gjort den helt
bevisst. Bayan er mer bevisst sitt trosgrunnlag. Hun er muslim først, Merete –
muligens- kristen så.
Byan slår om seg med typisk vestlige honnørord som frihet,
selvstendighet. Fordommer rettes ot henne. Hun inntar offerrollen, men ikke som
noen «puddel», men som fast i troen på egen selvrettferdighet. Hun er den kvinne
som mest realiserer seg selv og som rpresenterer friheten. Merete våger ikke å
fremheve slike ting, hun vet at veien frem mot større frigjøring er lang og kronglete.
Bayan, derimot, har funnet «the real thing». Hun har frigjort seg fra noe Merete
sitter fast i, noe reaksjonært, farlig, klamt, illegitimt fordomsfullt og
undertrykkende, til og med. Det hjelper
ingen at Merete peker på islam er et universelt undertrykkende og altomfattende
system, (som hun forsøker å få frem, men som hun ikke helt lykkes med å
formulere og understreke).
Bayan lykkes derimot med å få frem budskapet: Se, islam er
ikke så farlig! Se på meg, er da jeg så farlig?
Hun trakk frem det verset i Koranen som sier at «den som
dreper et menneske skal anses som å ha drept hele menneskeheten». At hun våger
å trekke frem denne ayaten uten
videre kvalifikasjon, er i seg selv en hån. Hun identifiserer seg med dette
koranverset. Hun får det til å høres ut som et utsagn som ikke engang Jesus
Kristus var stor nok for eller kunne leve opp til å formulere. Islam og Bayan
MÅ derfor være gode, begge, ja, bedre og best. Publikum som ikke vet bedre får
ikke opplyst at ayaten ikke gjelder
ikkemuslimer som til enhver tid nærmest vilkårlig kan defineres av muslimer som
angripere og urostiftere osv. og at man da har plikt til å drepe dem, i
profetens og Allahs navn. At andre vers i Koranen som befaler «Drep dem hvor
dere finner dem» f eks har forrang, nevnes ikke. Men mange nok har bitt på
agnet. Inntrykket har festet seg: Allah er større, ja, Allah er størst. Er
dette ting som Bayan underslår bevisst, for å vinne et markedsføringsmessig
poeng?
Vel, det vet vi ikke, men vi trenger ikke av den grunn med
nødvendighet å dra den slutning at dama ikke er mer bevisst enn uvitende om
disse alvorlige tingene, som man forsøker å skjule og vinne fordeler av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar