AntiJihad legger ned våpnene.

AntiJihad går nå selvvalgt over i historien om Norge som gikk fra å være et kristent land i tusen år til å bli et ateistisk-islamsk halv-kalifat på bare 40 år.

Nettstedet hevder at slaget er tapt, at det som gjenstår nå er bare å roe seg ned og underlegge seg. ABB’s ufattelige og kontraproduktive angrep på Regjeringkvartalet og likvideringen på Ap-ungdomens Utøya har satt et punktum for alt håp om ”redning”.

Anitjihad har vært et sted å hente inspirasjon fra for mange islamkritikere. Det har ligget et nesten utrolig intenst arbeid bak stedet og det er bragt frem i lyset opplysninger fra fjernt og nær og analyser opp og ned i mente av allslags tildragelser og hendelser, - you name it. Få sitter på mer kunnskap og mer forståelse av hva islam egentlig dreier seg om enn vedkommende som har ”drevet” stedet, vil vi tro.

Men når det er sagt: Stedet har også innimellom tydd til en språkbruk det har vært vanskelig å svelge, selv om man forstår dette språket, for det språket som er brukt, er soldatens språk ved leirbålet om natten før angrepet. Et språk som ikke akkurat forsøker å gjøre engler av fienden og angriperne. Det har vært et språk for patrioter, for folk som ikke vil overgi seg uten sverdslag, for mennesker som har folk og land og verdier kjære og som er villige til ”å dø, om så det gjelder”. Det var i dette klare leirbålslys vi tror AniJihad så det. Det gjaldt vår identitet, vår eksistens overhodet. Islam ble ikke undervurdert. Islam ble sett rett inn i hvitøyet. Og det er jo slik soldater må ta det, stilt overfor tap eller seier, overfor en kamp på liv og død. Men det må også innrømmes og understrekes: Det vulgære i språket var totalt unødvendig og kontraproduktivt og virket mer frastøtende for mange enn all den faktainformasjon og alle de gode analysene som blepresentert ville ha kunne virke oppløftene, lærerike og folkeopplysende. Ved å blande et til tider dehumaniserende språk med glimrende faktabaserte analyser, undergrov AnitiJihad sin egen "eksistensberettigelse". Den gode helhetsintensjonen undergrov seg selv ved å dehumanisere seg selv i overflødig retorikk. 

Det er likevel med ikke liten forbløffelse og ikke liten oppgitthet at vi ser at redaktøren nå har fattet beslutningen. Hans beslutning vil imidlertid bare måtte tas til etterretning og vi bøyer oss i støvet for den innsats vi ser er lagt ned. Antijihad vil bli husket lenge. Innsatsen vil før eller siden ha fått sin lønn, dette til tross for at leirbålets tid ennå ikke var kommet. Det lot vente på seg.  Folk fikk fra andre kanter høre og venne seg til å tro at det ikke var noen fare å snakke om, ingen trussel å bry seg om. At alt er såre vel og kommer til å bli det.

For det var det vi fikk høre annetsteds fra: At vi ikke skulle bekymre oss. At det vi skulle forakte og avsky var våre egnes advarsler om at noe fryktelig kom til å skje, og som virkelig da også skjedde den 22.07.011 uten at noen i sin villeste fantasi hadde villet tro det, selv om angrepet kom fra et helt uventet hold, nettopp – i skjenbnens ironi - fra en av ”våre egne”.

Islamkritikken er nå satt sjakk matt for lang tid fremover av våre egne, de som fryktet at muslimer ville bli krenket, hånet og angrepet på feilaktig grunnlag og ut fra umoralske og vanvittige forestillinger våre egne hadde om hva islam er og hva islam innebærer.  Og hva islam gjør med folk. Vi har fått det bare mer og mer konstatert nå: Islam vil fra nå av bety fred her i landet. Islamkritikere er bragt til taushet. I hvert fall for en tid, en tid som vil være bortkastet hvis vi ser det i et større perspektiv.

For det er det vår elite nå vil hevde med stadig større overbevisningskraft, at islamkritkerne fortjente å tape.

Og, ja, de vil nok få midlertidig eller delvis rett: Vi vil nok få fred her i landet en stundt til. Vi vil ikke se islam i ”full tulipan” før om 30-40 år.

I tråd med det, og med det som ble sagt i gårsdagens posting, vil denne bloggen i nær fremtid bli avviklet. Det er på høy tid å ta alvorlig det vi har hevdet i årevis, nemlig at det er for sent å hindre at Norge ender som en islamsk stat. Da har det heller ingen hensikt å bruke tid og krefter på å forsøke å bekjempe det. En god del av dem som var de første til å advare mot denne utviklingen og som i flere år drev islamkritiske nettsider har forlengst kommet til denne konklusjonen og har lagt ned sin virksomhet. Vi kan jo i den forbindelse nevne Dhimmi.no, Antipsykopatisk Senter og Norgespatriotene. AJN vil i nær fremtid også gå over i den «klubben».

http://antijihadnorge.blogspot.com/search/label/22%20juli

Sorg som håp

Vi har for denne sørgetid fått låne dette diktet:

Sorg som håp

Ja, la oss sørge nå og la vår sorg

få bli et åpnet hjerte og vår varme borg

vi trenger til og søker hjem og tilfukt i,

i dag og natt, og la oss vite, se, frimodig si:

Vi overleve skal, som samlet, ett,

og ja, et større VI - det ikke fanges skal i hatets nett;

vi tøre vil og skal la strid og hevn få dø sin kalde død,

vi søke må og tro at alle skjenkes fra det samme skjød

Vi vite må, forstå, at fremtid deles skal,

at fryktens kulde ikke deles må, for den er ingens kall;

vi fredens bønner dele skal, fordele rikt vårt overskudd!

vi åpne må for tro, la håpet hele våre sår og brudd!

Vi finner selv hverandre nå, hver dag på nytt, på nytt!

Vi finnes nå, så la oss ikke bli for fred og frihet snytt!

Vi lytte må, igjen, igjen, til løfter vi er gitt:

Ditt rike komme skal, at alle og vårt alt er Ditt!

lokke la oss nå av føtter som forleder ikke bli!

på bølgene av selvgodt hovmod – la oss ikke ri!

vår Gud er kjærlighet; og bare Han er god –

Hans nåde bli vår mat! vårt håp få gå i lette, trygge sko!

Trusselen fra de anonyme.

ABB har ”klart det meste”, men ikke maktet det viktigste” og det som ikke fantes i ham: At vi skal elske hverandre og glede oss. Han har bommet på målet. Han er en synder, men uten å vite det. Han har syndet grovt og uten horisont og talent i hjerte for at Gud er kjærlighet. Han bør vite at uten denne Guds kjærlighet ville det neppe ha vært mulig å tilgi ham, og her tenker vi på ”objektiv tilgivelse”, den mulighet eller det løfte at Gud en gang skal bli alt i ett og alt i alle, den tilgivelse som ikke er avhengig av mine eller andres sentimentale følelesesnykker i dette vårt her og nå så lille evighetsøyeblikk; vår mulighet i tiden målt med vår egen mulighet i det evige, i det hinsidige, i det kommende livet med Gud. Bare Gud er objektiv mulighet for tilgivelse og forsoning. Vi Har hans egen påstand for det. Vi kan ta Ham på ordet eller la vær. Vi vet ikke når Gud vil ta ham til seg. Men vi kan håpe på Guds mirakel. Vi håper Gud har medynk med oss alle og at kjærlihet vinner over alt ondt.

Skal de anonomye nettdebttene nå knebles en gang for alle og de anonyme nå henvises en plass i mørket, ute i et da stadig mer selvisolerende mørke, selvforsterkende ensomhet? Hvorfor denne nedlatenhet overfor de anonyme? Hvorfor denne frykt for alt dette av forblindelse som de mange anonyme måtte besitte og som de lar få utløp for i form av både dumhet og ondskap? Hvilke andre møtesteder vil de anonyme da finne seg – og hvem vil vel ikke finne dem? Skal de nå fratas den ene mulighet de overhodet har for å si noe som helst?  Hvem vil vel på alvor tro at disse onde anonyme virkelig har noen innflytelse og makt over sine sjeldne lesere? Hvorfor skulle man ikke tro at i hvert fall noen av de anonyme ikke er feige?

Mange kommentatorer og synsere mener det og stemmer for ”sensur” nærmest for enhver pris. De har fått enslags fobi for de anonyme, for det ukjente, det de tror ikke fins der, i deres eget sinn, i deres eget hjerte. De tror på det gode. Derfor skal det onde undertrykkes, henvises plass til en plass i møddinger og i mordere, langt bortenfor der deres eget indre lys nå kan skinne. De projiserer sine ubevisste nedrigheter over på de mange anonyme. De vil ikke se at mange av de anonyme virkelig har behov for sin anonymitet, at de ved å røpe seg kan stå i fare for å bli forfulgt og drept.  De vil ikke se dette alvoret, denne mulighet. De mangler fantasi for dette og antakelig har mange av dem en agenda de selv ikke tør å sette på trykk og stå offentlig frem med. De forstår heller ikke at mange anonyme er selvlærte eller halvlærde amatører som ikke helt har selvtillit nok til å stå frem, rett og slett i frykt for å kunne dumme seg ut. Disse har likevel behov for å si noe og de bør ha lov til å delta. Det kan virke stimulernede, forfriskende og kreativt.

Hvem kan være mer anonym enn de som fremstår med fullt navn på nettet som uskyldige, korrekte og ufarlige?

ABB var ikke anonym, men han skjulte sine hensikter lenge og vel. Han holdt sine inverterte visjoner tett til brystet. Ingen kunne stanse ham, ikke engang et kommunistisk, antikristelig STASI ville ha kunnet avsløre ham. Han skrev under fullt navn. Det var et ledd i selve planen og gjennomføringen. Du verden for en skinnhellig ikke-anonym! For en korrekthet dene u-anonymitete egentlig var!  Hva hjalp det vel oss at ABB ikke var anonym på nettet? Det hjalp oss ikke og forhindret ikke grøsseren å utfolde seg og bli en mørk mark i oss. Har vi mistet evne til å se ondskap?

Landegrenser beskytter ikke mot import eller eksport av villet, glødende og guddommelig velsignet hat. Heller ikke gudløshetens hat kan stoppes der den undergraver bevisst i dølgsmål, i det som legges tidlig i kim, men som til slutt når den tid kommer vil åpnebare sitt eget, rette navn. Hvem går rundt og roper: Jeg jater, jeg hater – hjelp meg å hate, hjelp meg å ta hevn, hjelp meg å bli grusom og nådeløs, og kom og hjelp deg selv og bli som meg … ?

Det står riktig nok noe omm dette i en viss bok, i en viss lære. Det forkynnes noe om dette på visse vanhellige steder.

Metalldetektorer og røntgenøyne ser ikke ondskap og kan derfor ikke varsle eller stoppe ondskap. Vi kvir oss for registrering av demoner, både i egne og andres hjerter. Vi tar ikke ondskapen i tollen. Vi tar den heller ikke i form av å utestenge de anonyme nettdebattanter, uansett hvor fæle og onde de er i kjeften. Vi må bare lære oss å leve med deres dumskaps mørke, og i tillegg mange av de ikke- ikkeanonymes selvdefinerte englestatus og deres ugudelige avmaktskrefter.

Hva hvis det hadde vært en muslim?

Ville 150 – 200 000 mennesker strømmet inn i Oslos gater med fakler og blomster? Hvilke sanger ville vi vel ikke ha sunget på torvene og utenfor og i kirkene? Hvor ville vår verdighet ha vært? Hvor ville vår sympati ha ligget? Hvor var håpet blitt av? 

Hadde noen hentet hagla og begitt seg mot politihuset på Grønland? Ville vi ha stormet Bastiljen og åpnet dørene for et nytt klientell og vridd nøkkkelen om for godt? Hvem ville ha våget å forsyne disse tvers igjennom onde  med vann og brød? Ville noen ha kunnet stagge vårt sinne? Foredlet våre hjerter, trøstet og salvet vår sjel? Hvem hadde maktet det?

Ville blodet ha flytt i gatene? Hadde noen ropt på hevn? Hadde noen dratt politikerne ut av sine taburetter og hengt dem i trærne rundt om på Løvebakken? Hvem kunne ha stagget generalene? Hvor mange tanks ville vel ikke ha rullet nedover Karl Johan?Hvor ville studentene ha tatt tilflukt?

Hvor skulle våre kjære, vakre og våkne muslimske venner ha tatt veien, de som har tro på demokrati og åpenhet?  De med bevissthet om at de lever her under beskyttelse, beskyttet av våre tradisjoner, vernet av våre normer og regler, våre myndigheter, vår Gud? Hvor skulle de ha flyktet? De har jo ingen sikker og avgrenset getto, ingen porter de kunne ha lukket seg inne bak i trygghet og ingen murer de ville ha kunnet forsvare seg ved?

Hvor mange ville vi ha sett i gråt på tv? Hvor mange nordmenn ville ha sittet klistret til tv-skjerme i sjokk og harme uten å ha følt et indre raseri i seg? Hvem ville vel ikke ha følt avmakten lamme seg? Hvem ville ikke ha knyttet nevene? Hvor mange personlige tragedier ville media ha bragt? Hvor mange av oss ville ha grått over individuelle muslimske skjebner? Hvor lenge skulle vi har sørget? Hvor mange blomster ville vi vel ikke ha kjøp? Hva skulle vi har gjort med vår frustrasjon? Ville kirkene ha blitt fylt av stille sørgende, troende som ville be om mer demokrati, mer åpenhet og mer varme? Hva ville imamne i moskeene har ”prekt” om? Ville 10 tusen muslimer marsjert med bannere og posters og protestert mot terror, alle terrorister og alle mord på uskyldige? Hvor mange muslimer ville vi ha åpnet våre hjem for? Hvor mange ville vi ha tatt inn i varmen og skjult dem i kjelleren eller på loftet? Er det nå på tide å begynne å bygge hemmelige rom i våre leiligheter, våre villaeer, våre fjøs, våre hytter og bedehus?

Vi tror nok at det ville ha blitt en ganske annen ”dans” hvis det hadde vært en muslim eller noen muslimer som hadde utført udåden, massemyrdingen. Vi ville ha vært forundret hvis ikke morderne hadde tatt sine egne liv. Vi hadde kanskje blitt skuffet over det. Vi ville i hvert fall ikke ha forventet at en muslim  skulle heve hendene over hodet og ovegitt seg uten skudd mot politiet (?).

Vel, det er vanglivis kontraproduktivt å fantasere kontrafaktisk. Det er hypotetisk, det er spekulativt og til og med ufint å gjøre dette mens hele folket nå lider i sorg og vantro og hvor sårene ikke vil gro og leges på 100 år. Men vi gjør det likevel. For om ikke annet enn å be om fred i sinnet og ro i hjertet for alle og for å overbringe det vi håp vi alle nå bærer om en bedre verden, en rikere jord, et mer forsonende klima. Vi må bare ta alt dette, på vår måte, og i en form vi kan leve med med verdighet i fortsetningen. Vi skal ikke ta nye sorger på forskudd. Men vi skal også passe oss for å bli forskrudde og miste vår sårt tiltrengte forstand.

Vi skal vite og merke oss at det ikke var muslimer som sto bak. Det kan være en trøst for noen og det bør skjenke en realstisk optimisme til alle for fremtiden, så langt og lenge vi har noen … 

Vi tror våre barn, politikere og kulturidinvider, våre fagorningmedlemmer, våre lærere og professorer,  våre kunstnere og forretningsdrivende, våre leger og våre prester kan prise seg lykkelige over at det ikke var en muslim som gjorde det. Så tragisk enn dette er tenkt. For vår del forsøker vi å verge oss mot desperasjonen og alt det som potensielt ligger i kim i oss av mørkekrefter ved å hente ned ord og inder bilder som kan gi oss et skjold og et kringvern mot håpløsheten og hevnlysten. Og frykten for hva som ville ha kunnet skjedd msulimer vi har møtt, mennesker vi har likt og mennesker som vi vet vil komme til å elske fremover og som vil romme stor kjærlighet for nettopp oss, og for oss alle sammen.

En kvinnelig utgave av ABB i dagens Norge

En kvinnelige lett-utgave av ABB går tydeligvis rundt i våre gater, en kvinnelig anti-typ, dvs en kvinne som i sitt hat mot sitt eget, mot Vesten og kristendommen er like hatefull som den ”kristne” frimureren ABB var mot Arbeiderpartiet og – islam.

Dette er ikke til å tro: Akkurat idet vi kjente en lettelse i våre sjeler da vi så det norske folks reaksjoner etter udåden på Utøya og i hovedstaden, midt oppe i opplevelsen av storhet og skjønnhet og ærlige hjerters håp for menneskeheten og fremtiden … og midt oppe i lammelsen  og vantroen over hvor grusomt og ufølsomt et menneske kan bli og være, og hvor iskalde tanker, ideologier og ”visjoner” kan være, finner vi dette å lese i Klassekampen av i dag:

””Stilt går granatens glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!”

Det må da ha skurret litt for de av våre folkevalgte som støtter norsk deltakelse i bombing og skyting av uskyldige mennesker andre steder i verden mens de sang dette i Domkirken. Straks skal de fullføre sine kjøp av kampfly.

”Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!”

Vi er sjokkert av denne mannens avskyelige prosjet … men vi må tørke tårene og knytte nevene … slåss åpent mot dem. Stans dem med ånd …

… Finnes her sult og nød skyldes det svik …

(Videre): Vi er fortsatt et terrormål for de som ønsker å ta igjen for lidelser vår krigføring har påført dem. Det har ikke med islamisme å gjøre. Krigene handler om politisk makt … grådigheten i Vesten som fører til fattigdom andre steder. Vi nærmest ber om hevnaksjoner. Kan vi unngå det? … ”

Vi vil ikke her nevne forfatteren av dette innlegget i Kk i dag sitt navn, det står på siste side, men vi vet, etter hennes egne utsagn i andre sammenhenger, at dette er en gudløs kvinne, en kvinne som forakter og mildt sagt ikke har særlig mye til overs for kristne og kristendommen. Hun går vanligvis ikke av veien for å krenke og håne både kristne og deres tro.

Hva er det hun egentlig sier? Hva er det egentlig hun mener? Kan det være sant at hun mener det hun mener og sier?

Vi nærmest ber om hevnaksjoner, sier hun. Legitimerer ikke dette i hennes verden terroraksjoner mot land og folk, mot Vesten, mot demokratiet? Sier hun ikke: Vi har ennå ikke fått som fortjent. Det er vi som er skyldige. Vi er legitime mål?

Dette har ikke med islamismen å gjøre, sier hun. Mener hun virkelig at muslimske terrorister som dreper i Allahs navn, fordi det er Allah og profeten som forteller dem at det er dette de har plikt til å gjøre, ikke har noe med islam å gjøre?

Hvor ufattelig grunn erkjennelse og kunnskap om tingene må ikke denne kvinnen lide av. Hvor dyp er ikke den ufølsomh som har grepet henne.

Hva skiller henne fra ABB? Jo, for det føste: Hun har ikke tenkt å gjøre det selv. Skjønt selv: Hun ikke bare skjønner det hvis terrorister skulle angripe, hun ønsker dem tydeligvis velkommen. Hun gir til og med en tydelig begrunnelse eller unnskyldning: Hun sier at vi nærmest har bedt om det, fordi vi er svikere og nettopp svikere som ikke bare svikter sitt eget land, men som i tillegg også svikter de fattige verden rudt, hvor disse da enn måtte befinne seg. Hun tenker sikkert nok også på Afghanistan, hun må spesielt ha den muslimske verden i tankene. Det er vår skyld. Det er vi nordmenn som fremtidige offer for terrorhandlinger utført av utlendinger som har skylden. Derfor har de andre – terroristene - sin rett. Det er vi som er svikere, forrædere overfor dem. Hva ville hun ha sagt til terrorister som var klar til angrep? Stopp angrepet? Terror tillates ikke? Terror er umoralsk? Terror er imot Gud?

Har hun et slikt vokabular i seg? Ville hun ha kunnet tenke tanken? Ville hun ha turt å motsette seg angrepet med alt hun var, med alt hun hadde? Med all sin "tro"?

Men dette skal hun ha: Hun oppfordrer alle til å stanse ”sviket” med ånd.

Ja, ånd.

Men hvordan kan hun bruke ånden som et våpen, som ikke tror på ånden, men som tror at mennesket oppsto tilfeldig av materie alene, hvilket umuligjør enhver ånd?

Nordahls dikt Til ungdommen kan nedlastet bla her:

http://sf9.wikidot.com/til-ungdommen

En nådens til for Norge.

Det begynner å sige inn nå og dette er ikke tid for selvskryt, men nå er tiden kommet, ikke for først og fremt å tenke og føle kulturelt korrekt. Nå er tiden kommet for større ydmykhet, tiden for å besinne seg, tiden for sindig erkjennelse. Tiden for å styrke og bistå hverandre. Tiden for ikke å glemme. Det er medisin i gråt. Tårer er til for å deles og drikkes. ”Ta dette brødet, bryt det og pis det – ta dette beger og drikk det … ”. Det er tid for håp. Tid for fremtid. Tid for frelse. Radikal og uforbeholden befrielse. Vi trenger vår dåp nå.

Ved en skjebnens grusomme ironi fikk vi sjansen og grep den villig, bevisst  og stolt. Norge fremstår nå som verdens rikeste og mektigste nasjon i alle nasjoners øyne og nordmenn som et staut, åpent, vakkert og varmt folkeferd – i alle folkeferds oppfatning. Vi er alle konger og dronninger nå. Vi er stødige i hjertene våre og står støtt i våre sinn. Vi har aldri vært rausere med hverandre. Vi har aldri forstått hverandre bedre. Vi har aldri sunget så vakkert sammen.

Vi er autentiske nå. Sannhetens time er kommet.

Det heter seg at de kristne bud er vanskelig å overholde. De vanskeligste er kanskje kommandoen  at vi skal elske vår neste som oss selv og heller se bjelken i vårt eget øye, ikke flisen i de andres.

I denne vår nå så vakre, indre krise- og gråtetid, vår nye storhetstid, opplever mange å være på randen av nervøst sammenbrudd, men det de fleste nå opplever er noe overraskende og nytt, at vi har passert en grense, at porter har åpnet seg inn i gemakker hvor vi aldri før har vært og hvor vi aldri hadde trodd vi skulle få adgang til. Vi har fått en ny forståelse for hva samhold er, hva felleskap er, hva solidaritet er. Vi har fått erfare at det går an å åpne seg for venner og bekjenete – og naboer – på en helt annen og ny måte. Vi har fått et gløtt inn i en verden hvor det faktisk er lettere å elske sin neste enn seg selv. Vi opplever en vårløsning i sinn og skinn. Til vår store overraskelse og kanskje for første gang i våre liv opplever vi at det å elske vår neste faktisk er det letteste som fins. Det fins ikke noe lettere. Hvordan er det mulig? Hvem er det som hjelper oss?

For en erkjennelse! Det gir smak av guddommelighet. Vi har fått del i det gode, det skjønne og Den ene. Vi har fått del av nåden, den vi kanskje ikke visste fantes. Kjærligheten synes å ha nådd frem til oss og grepet oss på en ny og helt spesiell måte. Noen vil oppleve dramaet som umiddelbar helbredelse. Ordet tragedie har fått en ny grobunn i oss. Grusomhet har fått et ansikt, og en ny, helt konkret mening, noe å vokse på. Ja, faktisk: Noe å bli større på. Noe å elske på. Andre ser at det de trenger er en lengre helings- og forsonings prosess. Noen vil løpe til kriseteamene. Andre vil søke og grave i seg selv med håp om å finne befrielse der, uten noen gud som lytter og forstår. Noen vil bli mer inadvendte, ensomme og isolerte enn før. De utadvendte, hevngjerrige, nådeløse  og agressive vil nå finne nye kanaler og metoder for å ”foredle” sitt hat.

Vi er sannelig litt av et folk! Et lite folk! Et stort folk! Vi har sannelig litt av en fremtid foran oss! Vi takker livet! Vi takker Gud som har gitt oss livet! Vi takker Den allmektige for at han bevarer alt vi har kjært og alle Han har kjær; alle kjære vi hadde og som vi fortsatt nå har - håndfast - der oppe i Herrens himmel. Herren er vår hyrde. Fortvil ikke. La Herren forbli vår hyrde! La nåden holde fast i oss og kjærligheten styrke oss stadig mer, ja, stadig mer.

Hva betyr myte?

Mennensket er en myteskapende skapning, et oppvakt og selvforfinende, engstelig og til tider brutalt  sosialt dyr. 

Vi klorer øynene ut på hverandre, vi river hverandre i filler – og noen nyter det der andre vemmes. Mennesket dreper og sluker sine egne når det er siste sjanse for å overleve, vi har åtselet i oss. Vi dreper hverandre også uten grunn, uten forklaring, hjemmel og begrunnelse. Vi er fortapte allerede før vi fødes. Vi næres og melkes for så å dø. 

Men vi lærer oss fort til å smile og være hyggelige mot hverandre. Vi er ikke fødte som renvaskede eller tomme  tavler. Vi er født med et aktivt, megetvirkende mørke i oss. Vi er en junusmaske av natur. Vi er født med blinde øyne både i ansiktet og i bakhodet. Vi ser masken over de andres uttrykk og føler deres øyne i nakken når vi snur oss. Vi ser bjelker hos andre, ikke fliser i oss selv. Vi er grunnleggende forstyrret, avskåret og forstyrrede, forvirrede som leter og ser i  natt og tåke. 

Men våre drømmer er ofte varme, våte, vakre og storsinnede. Vi er bevisstheter som styres av vårt underbevisste. Vi ligger i strid med vår dobbelsidige natur -  vår dobbelte genstruktur - og livet selv. Vi er i krig mot all heslighet, urenhet og all uhumskhet som kunne skade vårt gode navn og rykte.  Vi legger oss på rygg for løgnere. Vi lar oss heller forføre av bedragere enn stå ut med egen ensomhet, følelse av utilstrekkelighet, frykten for isolasjon og degradering. 

Vi ønsker å være noe, bety noe for andre. Vi er helt avhengig av de andre. Men vi vil helst at alle andre skal være avhengig av oss. Vi planlegger for egen storhet. Vi omgir oss med lyse visjoner og noen av oss glemmer skyggen i oss. Vi betrakter oss selv som lys, som rene og ubesudlede. Men vi glemmer gjerne vår naturlig medfødte evne til frykt og selvbedragersk flukt.  Vi tør ikke kjenne på den angst vi er utstyrt med. Vi fortrenger den mulighet vi bærer med oss for grusomhet. Vi er nådeløse uten helt å være klar over det og noen må materialisere dette, for i det hele tatt å kunne overleve øyeblikket. 

Man begår ugjerninger hvis eneste hensikt synes å være å glemme eller glatte over det faktum at mennesket i sin tilværelse grunnleggende virkelig er svakt, skrøpelig, ynkelig og fordervet. 

Vi renser oss ikke ved å ofre oss selv, men ved å ofre andre; vi opphøyer oss inn i en høyere orden, vi søker mot toppen av hierarkiet, den ene og eneste forsamling av likeverdige vi finner verdige våre egne forestillinger og egne visjoner. Vi trenger bekreftelse på egen fortreffelighet. Vi trenger absolutte forsikringer om verdighet og verdi, men vet innerst inne at dette kan ingen gi oss, ikke engang oss selv eller våre aller nærmeste. 

Ikke engang håpet kan forsikre oss. Ikke engang om vi ofrer vårt eget liv for våre søsken. Vå innbilte status som frelser vil før eller siden falme. Vi kommer før eller siden til å bli glemt. 

Mennesket er det fortreffelige dyr som kommer til kort. Grunnleggende til kort. Det naturlige for oss er å vrake Gud. 

Vår tomhet er tyngre enn tyngdekraften. Vi stiger gladelig inn i luftabllongene og fyrer opp gassen. Vi utholder ikke jordelivet. Vi velger livet i ballongen. Vi gjør oss heller til myte enn lar oss avmytologisere. Vi klatrer oppover på likhaugen for å nye den siste friske luft øverst, nærmest takluken eller luftventilen.

Ja, vi lar myten ta oss, dra oss oppover. Vi tar farvel med bakken, vi tåler ikke de andres følelser, de andres behov. Vi lukker ørene for vår nestes hjertebank. Vi frykter våre egne pulsslag. Vi foretrekker myten og lar den tale for oss, vise oss hvem vi er. Noen av oss klarer ikke annet enn myten. Den er sjelden helt selvskapt. Den springer ut av en kollektiv forestillingsverden. Vi lukker oss inn i en grand historie som forklare alt og som gir oss mot, mål og derfor mening. Myten blir den eneste sannhet og den eneste reelle virkelighet. Vi hentes ut av vårt materielle jeg, vårt materialistiske VI; et metafysisk vakuum fylles litt etter litt. Vi stiger med ballongen. Vår horisont utvider seg. Vi puster i frisk luft. Vi nyter vektløsheten og opplever oss selv som et evig urbilde, en inkarnasjon av frihet, en tilstand som ikke kan rammes eller besudles.  

Vi tar gladelig guds plass. Materien kan ikke innhente oss. Myten og metafysikken er vårt nye hjem, vår himmelske bolig, den som ikke kan rokkes. Myter kan ikke drepes. Myter kan leves. Myter er evige, sanne, det eneste gode og varige og ja, evig skjønnhet, en skjønnhet som ikke kan overgås og heller ikke transcenderes. Mennesket er sannelig et lidende vesen. Vår natur ser selvmedlidelse. Vi må kommandres til å elske vår neste som oss selv. Vi må skremmes til det. Idet helvete opphører å være en realitet for oss, forsvinner alle gudsfrykt, all gudstro. 

Vår eneste mulighet er å erobre, undertrykke og glemme frykten, angsten og realitetene ved å overgå realitetene. Vi dømmer og dømmes til å gjøre oss større enn, mektigere enn, vakrere enn. Vi glemmer at bare Gud kan skape, elske, være Den som er den Han er og som kan si: Jeg er den som er. For bare Gud er Lys. Bare Gud er logos. Bare Gud er allmektig og god.

Men vi vil ikke se dette. Vi foretrekker å gå inn i myten, som tross alt er større enn oss. Vi ønsker å inkarnere myten, ved å de-karnere vår egen materie. Ved å avkle oss vårt kjød. Vi tåler ikke mellomtilstanden, vi tåler ikke bare å være guds medarbeidere. Vi føler oss usikre, ja, fundamentalt usikere på Guds løfter om frelse. Vi tåler ikke tanken at vi er befengt med synd og syndeskyld. Det eneste vi kan forankre oss i er vårt eget behov for sikkerhet, for vår egen absolutthet. 

Det vi frykter mest av alt er vår relativitet, for det forutsetter dialog, gjensidighet – andre personer, virkelige personer.   Vi foretrekker diskurs fremfor dialog. Vi tåler og tør ikke å leve ekte med den erkjennelse at Gud rent faktisk lar det være en gåte for at Han er allmektig og god, samtidig som det onde griper tak i oss, river oss ned, fortumler oss og gjør oss desperate, -  og den forkskrekkelighet at det store intet ser ut til å vinne i det store dramaet som pågår, både inne i oss og utenfor.

Vi tåler ikke alt dette. Med mindre vi åpner for hjelp. Med mindre vi åpner for frelse, tilgivelse, forløsning og forsoning. Konkret, jordslig frelse, en frelse som er den myte som har fordrevet alle myter fra himmel, ideverden, den som filosofer har kalt det ene virkelige. Vi må derfor begynne å lære oss å leve på nytt, i frelsens evangelium, ikke i apokalypsens skremmede elendighet, selv om apokalypsen kommer til å skje, selv om apokalypsen er det dypeste av alvor. Vi må våge å tro: Skje Din vilje, ikke min. Vi må lytte med det største alvor og ta dette innover oss når Herren ber: Komme Ditt Rike.

Vi må våge å tro at: Der er vi ikke nå. Aldri – ikke ennå. Vi må tørre å se at Frelseren ikke er noen myte, men at Han er realitet, konkret realitet, konkret sannhet, og viktigste av alt: Begrenset sannhet – for oss. At mysteriet må overlates til – og ligger i og hos Gud.  Men at vi likevel må leve i det, her og nå, med fryd, ydmykhet og undring. Vi må erkjenne og vite at det er ofret for oss en gang, det kosteligste av alle offer. At det ene offer allerede er foretatt, gjennomlidd en gang for alle. At vi skal slippe å dø det ene offer på nytt og nytt. At vi har en Messias, ikke en myte. Bare da kan vi hindre at behovet for myten i oss selv blir blir den eneste virkelighet og finale årsak for oss, i oss, over oss, under oss.

Vi trenger en Gud for å holde oss på plass. Vi trenger ”grande” historier fra virkeligheten mer enn eventyr og legender for å bevare samholdet, samforståelsen og den gode, trygge følelsen. Hver enkelt av oss fremstår som individer eller personer, eller noe midt imellom. Noen tar ledelsen, går foran og blir skinnende eller lysende småkonger, elskede eller hatet. Andre blir bleke avskygninger av forgangen storhet, visjoner som ble for store og tunge å realisere. Som et faktisk, genetisk kollektiv er vi sterke og føler oss uovervinnelige samtidig som både gruppen og den enkelte har lett for å knuses i og gjort til et sandkorn i det daglige liv, eller i høyden: Et pust i det kosmiske siv. Vi er sårbare og derfor trenger vi styrke. Vi er dødelige, derfor trenger vi evig liv.

Som et kollektiv av kontraktspartnere elsker vi hverandre og lærer vi respekt, men samtidig bygger respekten på sin motsetning: Frykten for forræderiet, nedverdigelsen, forakten og hatet.  Dette er ufravikelig og obligatorisk, dett er dramaet, tragedien og komedien, og det er operetten og operaen. Det er menneskehetens lodd og ufordring. Og i alt dette styres vi av frihet samtidig som vi tilraner oss den og tror den er blitt vår personlige eindom som vi kan forføye over kostnadsfritt og på egen premisser. 

Men oppe i alt dette er vi er helt avhengige av frelse, en Mellommann, en Midler, en Messias . Vi er mellomvesener, utløst mellom himmel og jord. Vi ”henger” mellom myte og virkelighet og det er villet av Gud. 

Vi er aktører i Guds plan. Vi er helt og full trællbundne og mangler alt. Vi er helt og fullt ut frie mennesker og makter alt. Vi er ”såre” gode, skapninger. Vi vet at vi har gudsbildet i oss. Vi glemmes aldri av Kjærligheten. Det er ofret for oss. Gud ble menneske og lot seg gjennombore for våre synder. Han vil at alle skal bli frelst. Vi har defor visshet der de mytomane må ha og nøye seg med en sikkerhet de ikke kan klare seg uten. De makter intet ut over dramaets elendighet, tragediens bestandighet. Vi ser at vi er utfridd samtidig som vi er bundet, at vi samtidig er syndere og frelst, eller at vi er delvis frelst og delvis fordervet og uten håp. De utholder ikke deltheten, men bestalter seg selv ensidig oppfattet som hele eller hellige. 

Vi vet at livet er et annet sted samtidig som det er her og nå og i himmelen, at vi ikke er grunnleggende og radikalt alene, eller forlatte og utlvert til intet. De vet ikke dette, vil ikke vite av det: De lever i en umulighet, nemlig i fremtiden eller i en fremtid som har fortiden foran seg. Vi lever her og nå, i mellomtilstanden, i den virkelige verden. Vi styrkes og trøstes av erkjennelsen at vi aldri kan bli allmektige eller altseende, de forskrekkes av tanken og flykter, fra seg selv og andre, inn i seg selv og i sin skinnverden, som de mistar for virkelighet og sannhet. 

Vi ”forfølges” av en helende Frelser som ønsker å dominere oss i kjærlighet, de lar seg dominere av demoner som forfører og følger dem inn i myten. De snevrer seg inn i egenkjærligheten, vi lar oss – ideelt sett - oppløse eller forløse i Kjærligheten. Vi makter ikke mye, men vi makter å se vårt behov for ydmykhet. De tror de makter alt men bemektiger seg ikke annet enn narcissime. 

Vi tror på Agape - Han som kommer utenfra oss selv og Han som ikke tåler synd - og VI blir gitt den gave å tro at vi er reddede, tross alt, og på tross av alle selvberginsoperasjoner; de legger seg frivillig i Eros’ lenker i full overbevisning om at Eros er redningen, dvs dem selv, deres eget, deres myte som de virkeliggjør egenhendig og derfor illusorisk ”allmektig”.  Men denne allmakt er ikke annet enn ”fullkommen” avmakt.

Men hvem er så VI? Skal vi blåse oss opp nå og tro at ”vi er noe”, at VI er bedre enn Dem? Skal vi la hovmodet ta oss og nyte oss selv i selvtilfredshetens lys? Kan vi rose oss selv?

Nei, Gud forby. Vi har bare et fortinn fremfor andre som ikke vil erkjenne det:  At vi er syndere og at vi alle står sammen i og kontinuerlig begår den, - SYNDEN. Vi vet at vi er syndere. De vet det ikke. Ikke ennå. 

Vi tåler å være redde, for vi har gudsfrykt. Vi vet at Gud er redningen og at Herren har og er det redskap som skal redde oss og alle Han vil og som til slutt vil Ham. Vi vasser nå i møkk og mørke, men vi har mot nok til og vet at vi har lyset og bildet i oss og foran oss og over oss og under oss og at Mesteren, vår Herre, mestrer alt og kommer oss i møte. 

Vi vet også at Jesus kjente Judas sinn og hjerte. Vi vet derfor også at til og med Gud Herren kan bedrøves. At Han må utholde alt. Men også at han holder alt han har lovet. Selv dette å bli vred. Selv dette å måtte dømme og fordømme. Vi vet og forstår at Gud også bruker det onde og Den onde i sin frelsesplan, til frelse for oss. 

Vi vet at Gud tillot forræderi den verdenshistoriske gang, akkurat som Han ofret seg den ene empirisk-historiske gang. Desto mer vet vi at Han nå og aldri senere ikke vil bruke oss og gjøre oss til forædere.  Vi er forskånet for det en gang for alltid. For også slik har Gud elsket oss. For også slik forsvarer og verner Gud oss. Vi vet at ingen har større kjærlighet.

Og: At Gud er kjærlighet. Ikke at kjærlighet er Gud.

Slik sett blir synden og syndserkjennelsen det glade budkskapet, kjærlighens første og mektigste bud.

Så gled dere da!  Vi vet imidlertid og forstår nå at vi må ”ta” denne mannen og straffe ham; men det vi i tillegg må gjøre, det er også å ta myten og undergrave den. Vi må ”kvitte” oss med muligheten for mytedannelse og mytespinning. Vi må ikke åpne oss for fortapelsen. Vi må ta virkeligheten og dermed sannheten tilbake. Vi må lære av vår evige Herre og Mester. 

Vi må forstå at Mesteren ikke er noen myte og at evangeliene ikke er noen oppdiktede skrøner konstruert for undermålere, - ikke bare litteratur, men åpenbaring for syndere som ikke har annet behov eller annen vilje eller annet ønske - eller noe annet valg - enn dette å tro på Herrens under, utvelgelse og løfter.