Når emosjoner må erstatte syndene

Politikere, media og professoren forsøker å ta kristendommen fra minister Sylvi Listhaug fordi de er uengie med flyktninge- og asylpolitikken hennes, og fordi hun blant mange andre ting vil returnere barn til sine hjemland ved fylte 18 år.

Men de klarer ikke ta fra Listhaug troen. Hun kommer ikke krypende til disse personagenes egenproduserte kors for selvbeleilighetens og anledningens skyld. Hun vil bli værende i Den norske kirke. Hun motstår presset og sier at det er bedre og bli og heller plante hva hun står for innenfor enn fra utsiden. Det er modig gjort. Det skal en god rygg til å bære det, spesielt fordi biskopene operer med lånte fjær: De har satt seg opp over Gud og tror de har fullmakt til å dømme levende og døde. De tilgir gladelig synd som Bibelen sier er synd og ikke usynd. De hater Gud. Og vil presse andre til å gjøre det samme. Ved å fremstå som moralsk overlegne og ved å påta seg rollen som godhetsapostel. De viker ikke unna for å fremme godhetstyrranniet. De undergraver det fundamentet den judeokristne kultur og sivilisasjon bygger på, selve grunnvollen: Rasjonaliteten, (for ingenting kan forklares her i verden uten å forutsette Gud som skaper og Kjærlighet).

Vi skal elske vår neste som oss selv, ja, det er riktig, men det kirken, media og professorene så selvbeleilig glemmer er at mennesket først skap elske Gud, så nesten som seg selv. Listhaugs hetsere snur opp ned på det: Du skal elske et hodestups kollektivt prosjekt som kalles multikulti først, og Gud så, hvis i det hele tatt Gud fins for disse gudsavstumpede menneskene.

Det viktigste å innse her er at professorene, media og politikere – pluss visse fantastisk gode leger, forstås, totalt utelukker gud i denne ligningen. Derfor kan de drive følelsesmessig utpressing og omvendt: Med Gud – som en realitet - i ligningen, ville de ikke har hatt noen «hjemmel» for det, ingen begrunnelse. Med mindre de selv tar Guds plass. (Se et eksempel  her på document). Og en glimrende artikkel av Runde her

Skal du elske din neste som deg selv når du risikerer å sette et helt – vårt eget - velferdssamfunn på spill – ved å gjøre ham til deg selv, en som altså stjeler og bedrar deg, voldtar og lyver og omforme hele det samfunn og de verdier som nettopp hjelper kjeltringene? Spørsmålet som aldri stilles: Er flykningene organisert? Kommer de med et helt unikt misjonsbudskap? Hvilke bakmenn eller «bak-krefter» er det eventuelt som drar alt i gang og da krefter som utnytter krig og katastrofer for å fremme egne materielle og religiøse grunner? Og i hvilken grad spiller flyktningenes trosgrunnlag som selvstendig agens i dette store spillet?

Slik spørsmål stilles behendig aldri. I stedet pepres vi med rå, ufortynnet lidelse, og en nød vi forpliktes til å internalisere for å unngå å bli stemplet som kald, fob og umenneskelig.

THE forsøker seg på en tryllekunst – han er  hypermagiker - av den mest begredelige sorten når han vil gjøre seg selv til Den gode samaritan, en samaritan som vil innføre et totalitært teokrati, med en gud som vil ligne mistenkelig altfor mye på ham selv og likesinnede uansvarlige personer på toppen av pyramiden. Han presenter hver enkelt av oss med et par historier som faktisk har noe med virkeligheten å gjøre, men som han vil vi – som er som er akkurat som dem - skal fullbyrde, etter å ha utsatt oss for et uhyrlig dilemma og noe som ligner på en retorisk tvangstrøye, via umoralsk suggesjon eller forsøk på å manipulere: Svar ja eller nei på følgende spørsmål, og du har bare disse to mulighetene: Har du sluttet å banke kona di? Hvis du svarer ja, så er du skyldig, og hvis du svarer nei, like skyldig. Det er et slikt dilemma THE stiller oss overfor: Et falskt moralsk dilemma. Og hvorfor gjør han det for annet enn å kunne styre oss og kontrollere oss ved at vi tvinges til å innrømme personlig, intim skyld? Skjønner han ikke at han tar valgmuligheten fra oss, ja, selve de vi er? Ser han ikke at hvis vi skal innfri de falske kravene han stiller til oss vil undergrave selve grunnlaget for å hjelpe, nemlig oss selv?

Nei, han ser ikke det, vil ikke, kan ikke. Jeg er på nippet til å kalle ham en psykopat. Han bruker retoriske virkemidler som kan minne om Goebbels eller Stalin, ja, alle kommunister, for så vidt: Hvis du ikke vil fordele kapitalen på de fattige, - om så med vold - ,så er du mot oss og bør motarbeides, stanses, fryses ut, - og til slutt: Drepes. For da vil du ikke hjelpe de fattige. Du vil holde dem nede i fattigdom. Du er en utsuger, et menneske som utbytter og utnytter, en egoist og alt som verre er. Du er ikke som oss. Du vil oss vondt.

For dette er den prosess og indre dynamikk ny-samaritanene setter i gang i sin jakt på mennesker som ikke vil føye seg under godhetstyranniet deres, og folk som ser forskjell på ideal og metode, på at dette å skape et bedre samfunn ikke nødvendigvis sammenfaller med bruk av godhetsapostlenes metode. Den vil med nødvendighet føre til økte motsetninger og mer hat i samfunnet. Den vil rive ned alle moderasjon, all mulighet for rasjonell og realistisk tenkning og politikk. Se her om en biskop som liksom refser Listhaug og se her om Vedum som ikke skjønner sin egen falske godhet

THE mener at vi er som dem og at de er som oss, derfor skal vi hjelpe over evne, se art i VG. Vi skal ikke frykte noen ting, nei, vi skal stole på THE, vår nye husgud, som han han etterstreber å være og forbli.

THE har rett i en ting og det er at det er opp til oss selv om vi velger himmelen eller helvete. Han stiller oss i møte med tre «tankeeksperimenter», (han tror at tanken, ikke følelsene skal unne redde oss her, ser det ut for!:

« … Politikere og synsere snakker stadig oftere som om det finnes to typer mennesker: oss og dem. Men, som Christie minnet oss om: Alle mennesker har verdi, selv om de har ulike erfaringer, kunnskaper og verdier.

Det er ikke bare ukristelig å mene noe annet, … Å dele folk inn i oss og dem, på bakgrunn av rase, religion eller etnisitet, er en oppskrift på hat og mistenksomhet. Det visste vi en gang i denne delen av verden, men noen av oss har visst glemt det.

Tre tankeeksperimenter:

1. Du er en afghansk familiefar med intellektuelle og økonomiske ressurser noe over gjennomsnittet. ... Du har noen barn som er i ferd med å bli voksne. Du ser ingen nisjer for dem i ditt ødelagte hjemland, … Den andre kommer til Norge, hvor han blir registrert som asylsøker og satt på mottak.

2. Du er en eritreisk student som har havnet i klammeri med myndighetene … Du har vært fengslet, slått og truet. Du må komme deg ut. Du har hørt at de skandinaviske landene er anstendige; … Du legger ut på en slitsom, risikabel og dyr reise. …

3. Du er en nordmann som er litt misfornøyd med jobben, håndballandslaget, været, ektefellen og sjefen. Afghaneren kommer og banker på døren. Deretter kommer eritreeren. Hva sier du til dem? At du er bekymret for dine barns fremtid? Eller at du har hørt at islam er uforenlig med demokrati? Eller at vi har nok med å integrere de vi allerede har her?

Det er opp til deg hva du vil si til dem. Eller rettere sagt oss.

--

Kommentar: De fleste som ikke har gått fra forstanden vil se «skuespillet» i THE’s virkelighetsforfalskende og virkelighets-innsnevrede og innsnevrende lurespill av en retorikk:

Han vil rettferdiggjøre kritikk av Listhaug ved å appellere til tanken, men ser ikke at han forveksler tanke og emosjon, med hovedvekt på emosjon - og at dette i seg selv strider mot selve grunntanken i nestekjærlighetsbudet «du skal elske din neste som deg selv».

Dette budet appellerer ikke til følelsene alene, ei heller til tanken alene, det retter seg mot helheten, det hele mennesket, utstyrt som det er både med evne til rasjonell tenkning og emosjonelt, autentisk engasjement, idet mennesket står i relasjon ikke bare til andre mennesker, men også til Gud.

THE gjør sine «tankeeksperimenter» til et anliggende hvor følelsene gis prioritet over tanken.  Han bommer med andre ord på målet. Han synder, for å si det enkelt, og vil ha oss til å synde sammen med ham, (fordi det vil føles best slik og tilsynelatende gjøre oss til ikke bare bedre mennesker, men også til bedre politikere og det attpåtil på et premissgrunnlag han selv har valgt for oss, ikke ut fra respekt for vår egen vurderingsevne og våre egne verdier, men altså hans egne premisser, hvilket i seg selv vitner om diktatoriske personlighetstendenser).

THE forutsetter umoral i folket, noe han vil gjøre noe med, han gjør seg til pedagog og sin pedagogikk til eneste metode, og dette er han ikke alene om, han har et gedigent presteskap med seg og bak seg og samtlige forutsetter at det er noe grunnleggende galt med folk, noe grunnleggende og radikalt samvittighetsløst. Folket kan ikke forutsettes å ha den rette moral, enn si moral overhodet, i THE’s tankeunivers. Derfor er det nå så om å gjøre at THE selv kommer innafor og trenger inn i våre sjeler, som en slags samvittighetserstatter, som skal være den stemme som byder og befaler oss å være «gode». Hvis ikke, er vi ute, vi er blitt «de andre», de uverdige, samtidig som flyktninger og andre nødstedte blir som oss andre, moralske overmennesker som THE selv. THE alene er den stemme som skal snakke i oss og motivere oss til godhet. THE skal overta den naturlige og medfødte samvittighets plass i oss, ja, kanskje til og med gudsbildet, som vi er skapt med, for finnes tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde i THE’s  trosforestillinger? Neppe. Han ser ut til å være godt plantet i den vrangforestilling at menneskeverdet kan erstatte gudsbildet, en tanke som både parodisk og ironisk nok nettopp undergraver nettopp menneskeverdet og en hellige respekt for alt menneskeliv.

Det er ifølge godhetstyrannene stemmer som THE’s pluss medias bilder og reportasjer som skal innta og dessuten overta vår samvittighet og for at de skal kunne forme dagens og morgendagens politikk i deres bilde, ikke i guds bilde og etter guds løfter, lover og nåde. Derfor skal vi fores med skrekkbilder, som barn som blir foret med horror og skrekkfilmer. De andres lidelsen skal gå rett i hjertet på oss, ubønnhørlig, nådeløst. Den skal gjøres til vår egen og vi skal kjenne og føle den på kroppen og i sjelen. Vi skal tvinges inn i godhetstyranniet og metoden er sadistisk. Ved å påføre oss andres lidelse på en direkte måte og en måte vi ikke kan motstå eller beskytte oss fra eller flykte fra, skal de overta vårt indre liv, våre grunnmetaforer, vårt menneske- og verdisyn, vår virkelighetsoppfatning. De vet at en av de mest virkningsfulle metoder for å kunne kontrollere mennesker er ved å få oss til å føle oss skyldige og fulle av synd, de setter oss derfor under emosjonelt press som skal bankes inn i oss vedvarende, direkte og subliminalt. De skyr ingen «lovlige» midler. De elsker for visst makt mye mer enn godhet. Makt er deres egentlig drivkraft. Og evnen til å tilfredsstille seg på den. De kan ikke glede seg over godhet, men de tilfredsstiller seg med, av og på makt og følelse av å besitte den som et naturlig gitt dem regalia. Han gjør seg til ett med «de andre», de lidende. Samtidig gjør han «oss» til fremmede, uten empati, uten moral og vilje til det gode, det vil si til andre «dem».

THE forsøker å fortell oss hva det kategoriske imperativ innebærer, men kommer helt feil ut. Det kategoriske imperativet forbyr å bruke andre mennesker som middel for å oppnå egne mål, tilfredsstille egne behov etc. Det imperativ THE gjør seg til talsmann for og som han setter seg selv opp som enedommer av og forvalter av, sier at din neste skal få nærmest ubegrenset adgang til å bruke nettopp deg for å oppnå sine egen, private – og gjerne kollektivt begrunnede - mål. (Jfr islams misjon). Verden er, med andre ord, snudd opp ned. Hans imperativ svekker ethvert forsøk på rasjonell tenkning som jordmor for realistisk politikk og som grunnlag for et holistisk – og sant bibelsk – menneskesyn, bygget på erkjennelsen av at mennesket som individ – og person - er en skapning som faktisk er ansvarlig, ikke bare overfor seg selv og sine medskapninger, men også overfor Gud.

Teokrati er en ting, et ateistisk basert teokrati er verre. Det viser historien, fascismen og kommunismen er reelle skrekkeksempler. Kan en stat bygge sin legitimitet på Nestekjærlighetsbudet? Ja, hvis den overlater til de enkelte å effektuere det, til familiene, til menighetene. Nei, hvis THE og hans ilk vil tre det ned over hodene våre og inn i hjertene våre. For i det øyeblikk vi lar oss forføre og blende av slik personer, i det øyeblikk har vi gjort disse koryfeene til guder, dvs falske guder, og dette kan i det hele da ikke ende i annet enn kronisk katastrofe.

Se forøvrig her om godhetsmoraliseernde leger uten grenser, kan vi med vettet og nestekjærligheten i behold unnslippe deres fordømmelse?

Disse legenes moral er tidlige kommenter på bloggen: her

Det gode man gjør mot sine koner

"Jeg får en truende følelse av klaustrofobi i det norske demokratiet. En ny inkvisisjon sniker seg inn i ly av islamofobien. Mennesker som gjør gode gjerninger kommer i fare for å miste verdighet og stilling, hvis de har politiske og moralske oppfatninger som ikke hører hjemme i Den norske pakken".
Per Fugelli Dagbladet 23. januar 2016

For å omskrive litt:
"Jeg får en truende følelse av klaustrofobi i det norske demokratiet. En ny inkvisisjon sniker seg inn i ly av islamkritikken. Mennesker som gjør gode gjerninger - som feks mot sin mindreårige koner - kommer i fare for å miste verdighet og stilling, hvis de har politiske og moralske oppfatninger som ikke hører hjemme i Den norske pakken".

Mer er det ikke å si i denn omgang.

Bør man like å bli mislikt på nettforaene?

Rustad hyller Skarstein - det skulle bare mangle

I hvor stor grad bør man engasjere seg i kommentarfeltene på debattfora? Jeg sitter og vurderer om jeg skal skrive en kommentar til Rustads artikkel linket til over. Jeg kvir meg, vet ikke om det er verdt bryet, og jeg skal derfor her kort forsøke å forklare litt av hvorfor:

Man bør antakelig engasjere så lite som mulig, slik det er blitt. Jeg tenker f eks på Verdidebatt, document.no, HRS, NRJ, Frie Ytringer, VG-debatt, - og alle formidable «steder» hvor det i hovedartikler og kommentarfelt serveres både uvurderlige fakta og uvurderlig analyser, og meninger nær sagt om alt og ofte godt formulert. Men …

Det står stor respekt både av de personene som fronter og driver disse stedene, og for det stoff de presenterer, gratis, overfor det store publikum. Det er ikke få hundre tusen besøkende på noen av disse stedene. Det forteller noe om aktualiteten og relevansen i en større kulturell, religiøs og politisk sammenheng. Publikum ser straks at her tar man opp ting som media og politikere flest helst vil slippe å ta i og som ville ha blitt refusert som et ordinært inserat i media «med respekt for seg selv». De både stimulerer og provoserer store deler av den voksne befolkningen som gidder å interessere seg i hva som skjer og hvorfor, og som tar ting på alvor, på et samfunnsmessig høyt plan.

De fleste som deltar er godt utdannet, formuleringssmarte og sitter på enorme mengder kunnskaper som de kan imponere med inntil det misunnelsesverdige brilliante med sine verbale ferdigheter. Det er ofte en fryd å se, spesielt fordi engasjementet unektelig er ekte og sant, og fremfor alt: Uten betaling. Her utfolder det seg et fargerikt landskap, i kampen for den gode sak og landets fremtid, - det skal nå være sikkert.

Men hva har skjedd? Jo, det har utkrystallisert seg et mønster. Stedene har fått sine fans, grupper av mennesker som som regel kommenterer anonymt, men som ser ut til å kjenne hverandre personlig fra før, eller som personer – fiktive eller reelle - de vil bli kjent med eller holde seg inne med av en eller annen grunn, utenfor kommentarfeltene.

Disse har etter hvert klart å danne en mer eller mindre «hard» kjerne. Dette bærer så bud om kameraderi, for ikke å si «groopies-tendenser». Man heier på, ved å like, de man på denne måten enten reelt eller innbilt kjenner, for å få tilbakebetalt i form av styrkede vennskapsbekreftelser i form av «likes» tilbake.  Likes’ene er følehorn, signaler, bønn om oppmerksomhet, forsøk på å få bekreftet et større ego. De vitner i seg selv om stor ensomhetsfølelse, mulig dypere, eksistensiell frustrasjon, scratch you, you scratch me-tendenser, som i og for seg er helt greit og forståelig, hadde det bare ikke vært for at det det kan påvirke kvaliteten på kommentarer fra andre som for alt i verden ikke vil bli med på gamet og hvordan stedet i kraft av disse tendensene for øvrig fremtrer for det brede publikum.

Men haken ved alt dette, er at ingen kan kreve følelser av andre, like lite som man kan kreve vennskap, eller autensitet bare ved å like. En like er med andre ord et substitutt, en erstatning altså, en smukk i stedet for «the real thing», - men hva så? Jo, alt med måte, det skulle bare være måte på å «forby» eller ergre seg over dette. Vi er da tross alt mennesker.

Vi for vår del foretrekker imidlertid ikke å kjenne eller bli kjent med folk på denne måten og grunnen er nettopp at vi ikke vil hylle noen sål lenge vi er anonyme overfor andre anonyme. Vi heier ikke på personer eller heiser flagg for personer vi ikke kjenner, vi fokuserer på meninger, fakta, vinkler og mønstre, for om mulig å kunne bidra til økt kunnskapsnivå, debattlyst, nivå. Vi «takker» ikke forfattere for gode hovedartikler. Vi retter ikke vårt bidrag til personen, men saken og angriper dem med innfallsvinkler både av saklig og rent retorisk art. Vi ønsker å bidra med informasjon på en for vårt vedkommende personlig måte, med vår egen stil, og med poenger som ellers ikke ville ha kommet frem. Og vi tilstår andre denne «retten» eller muligheten. Men vi forsøker å unngå å konstruere innbilte, personlige, nære vennskap, - alt bygge på illusjoner!

Eksempler på at personfokuset – og følelseslivet – kan bli dominerende i forhold til saken, er det ikke vanskelig å finne på disse nettstedene og debattforaene. Vi er selv blitt utsatt for reaksjoner i form av synkende antall liker, ikke fordi kvaliteten på våre kommentarer ble dårligere, nei, men fordi vi i et par kommentarer kom til å uttrykke vinkler på en konkret sak som gikk litt på skakke i forhold til hovedartikkelen, skrevet av en av stedets drivere. At det her forelå en reell mulighet for å være uenig med forfatteren og vedkommendes «mening» eller utlegningen om saken, ble umiddelbart da av «like-apparatet» ansett som et angrep på personen som hadde skrevet artikkelen!

Ja, tro det eller ei, det kom som en overraskelse, og særlig da det viste seg at nå begynte alle våre kommentarer å få redusert tilslutning i form av liker idet likerantallet sank drastisk. Men ikke bare det: Våre kommentarer ble helt klart plassert lenger og lenger ned på rangstigen, lengst mulig bort fra det området på trådene dom får flest liker, fordi de plasseres øverst. Å få plassen øverst medfører som alle vet en garanti for mange liker, uansett kvaliteten på kommentaren. De kvalitativt bedre kommentarene kommer derimot lengre ned på siden og jo lenger ned, jo færre likes, noe som objektivt sett kan virke både ulogisk og urettferdig. Men det har altså – etter vår mening – nå veldig mye med om hvorvidt man har uttrykt mye eller mindre tilslutning til meningene som presenteres av de ansvarlige i redaksjonen i hovedinnlegget der og da. Den minste kritikk av «idolet» - dvs de ansvarlige for stedet – oppfattes om tvers igjennom negativt, ja, direkte skadelig for stedet renome og som om man forsøker å motarbeide stedets formål og ideologiske arbeid.

Men hvordan er vi kommet dit? Jo, jeg personlig kan ikke forestille meg at driverne av foraene er så smålig og innsnevret som fansen vil ha det til. De trenger ikke den beskyttelse «fansen i moderatiet» vil ha det til at de trenger. For disse er mer generøse personlig og intellektuelt enn sine moderatorer, som fungere som en slags silingsinstans som sitter der og sorterer ut hvem som de mener fortjener flere like enn andre, (ved å manipulere med plasseringen mm). I lengden er det klart at moderatiets forgudning neppe kan tjene hverken saken eller drivernes person eller personlige anliggende.

Kommentarfeltene reduseres som en direkte følge av de uheldige tendensene i dette bildet ofte til små kjedelig kaffeslaberaserier, man godsnakker med pjatt og uvesentligheter med hverandre, og dette førere så til at de mer interessante eller elegante kommentarene skyves nedover på skjermbildet, hvilket i seg selv innebærer færre likes og jo færre, jo lenger ned de skyves. Dette oppfordrer ikke akkurat til positiv innsats, snarere tvert imot.

Dette er ikke bra, men det ser ikke ut til at «kameratene» eller den indre krets av forgudere skjønner dette, - eller så er det kanskje nettopp det de gjør. De skyver folk de ikke liker – eller «værer» at de ikke liker - eller folk de rett og slett ikke kjenner, nedover på rangstigen, helt bevisst, for om mulig å få vist sine idoler eller kamerater hvor høyt de verdsetter dem, dette helt uavhengig av kvaliteten på kommentarene, som da kommer fra andre enn de som tilhører den indre kretsen, det vil si de som er ute etter betaling fra stedets eier og de ansvarlige. I praksis vil en slik støttestrategi imidlertid undergrave den overordnede strategi driverene måtte ha, og det er dette det er trist å oppleve. Hjelperne undergraver med andre ord nettopp de og den de vil hjelpe.

«Kameratene» - som tror de kan innynde seg og få bli med i den indre klikken – tillater seg å legge inn kommentarer helt uten relevans for saken. Det er personfokuset som blir avgjørende. Og de man av en eller annen grunn ikke «kjenner», er det bare å skyve nedover i kommentarfeltet, ved at man selv smyger seg inn med helt intetsigende pjatt, alt for at den de ikke liker eller skjønner at de ikke kan bli kjent med og få innynde seg hos kommer stadig lenger nedover i feltet, dette antakelig for å hindre vedkommende «fremmede» å få de «liksene» hans kommentarer fortjener og som er av en mye høyere kvalitet enn disse «kameratene» sine.

De forgudende kamerater krever belønning fra de gudene de beundrer og finner det opportunt å smiske seg inn med og servilisere seg under. Det er rart med det: Gruppemennesker søker seg inn nettopp i grupper, i det man tror er en trygg favn, et sted hvor den gjensidige bekreftelse i seg selv og i kraft av kun å foreligge, verdsettes høyere enn kvaliteten på denne «varen».

Mange finner her trøst og comfort, og kanskje til og med eksistensiell mening, på et dypere plan, hvis noe slikt plan finnes. Og for mange er det da høyst prioritert og veldig om å gjøre å oppleve å få i hvert fall en flik av en følelse av et slags vennskapsforhold, enn å bli sittende «uten betydning» overhodet og absolutt ingen venner i det hele tatt ellers her i verden.

Disse aktørene synes å oppleve noe stort, av å tilhøre et slags nærdemokrati. Man tillegger seg betydning ved å bygge allianser, illusoriske eller faktiske, man er med der det store skjer, man påvirker, man deltar, man føler det meningsfylt, man betyr noe. Så alt vel?

Det er bra på en måte, selvsagt. Men på en annen måte: Det er ikke bra, sett i et litt større perspektiv. Faren for innavlede tanker og holdninger er stor. Der kvalitet og spenst mangler, blir det for kjedelig for folk som har mye å bidra med på en annen måte, med andre motiver og på andre premisser.

Slik det har utviklet seg, stimulerer det ikke publikum til å yte sitt beste, nykommere eller folk man ikke kjenner forsøkes holdt nede, bevisst eller ubevisst, kan man fort få inntrykk av, man vil ikke ha dem med i slaberaset, et aldri så lite meningsavvik oppfattes som en trussel, og forumet innskrenker dermed sin aksjonsradius til å gjelde spesielt innviede, - de som er overbevist om sin egen fortreffelighet - , ensomme mennesker som vil holde seg inne med og logre for de man antar – eller mener seg å vite - står høyere på rangstigen, helt i tråd med hva hakkeloven sier. Ofte er de ynkelig scener som utspiller seg uten at aktørene dyr seg det minste; de fortsetter bare ufortrødent, som om ingenting.

Det dreier seg da ikke om saken selv lenger, men om hvor flink man tror man er til å arbeide seg inn i sentrum av det gode selskap, for så å gjøre nærmest alt for å kunne beholde en plass i solen, hvis man da klarer å få en fot innenfor. Det dreier seg da heller ikke om å verdsette kvaliteten på innlegg fra de som ikke tilhører den indre kretsen, de som tror de er «utvalgt» for en plass i smørøyet, nærmest kun i kraft at de deltar, på sitt vis, om enn aldri så skrøpelig deres prestasjoner er, som kommentatorer betraktet.

I tillegg kommer forholdet til stedets eier og stedets moderatorer, for begge «parter» påvirker hverandre. Moderatorer forholder seg til skjemaet: Beste først, slik det opplyses på Disqus, i ramme over serien eller kolonnen av enkeltkommentarer.

Om redaksjonene sitter og vurderer veldig nøye hvilke innlegg som skal havne øverst i bunken, og dermed betraktes som best, vet vi ikke, - redaksjonen selv bruker nok ikke mye tid på det, - de fleste kommentarer virker håpløst talentløse - men det gjør kanskje moderatorene, som antas å ha en relativ fri og selvstendig posisjon i dette arbeidet internt.

Men det ser ut for at det er et visst system i galskapen i og med at rekkefølgen på kommentarene stokkes underveis og hvor noen gjengangere – eller tilbedre, kan vi si - da synes å bli prioritert, antakelig som en form for premiering og for å holde lunta eller gulrota varm.

Noen kommentarer som sendes inn nesten umiddelbart etter at selve hovedinnlegget på forumet er lagt ut, blir så lagt ut på et senere tidspunkt enn andre kommentarer som blir sent inn etter disse første. Trist er det da å se at innlegg som virkelig fortjener det, havner nedover i rekken og kanskje henvises til en plass under feltet «hent flere kommentarer» hvis hovedinnlegget får mange kommentarer.

Man kan spørre seg hvorfor, og etter hvilke standarder, men forklaringen er nok enkel: Jo mer støtte og enighet med den redaksjonelle linje som legges for dagen, jo lettere å forholde seg til og mindre å tenke eller reflektere. Støtte gir støtte tilbake. De idoliserende krever noe av sine idoler. Beundring skjenker gjengjeld. Kvaliteten stilles på vent. Man er fornøyd med det man får og holder varme de som hyller en, om enn aldri så indirekte og om det ikke sies eller takkes i klare ord.

Kommentarer som kan tolkes som vanskelige eller kritiske, om enn aldri så vagt, føder en skepsis som før man aner ordet av det medfører straffereaksjoner, ved at man, som nevnt over, blir skjøvet nedover i hierarkiet, og hvorpå «likes’ene» uteblir, uansett kvalitet.

Idolene skal for enhver skjermes av moderatiet, antydning til kritikk oppfattes som direkte eller potensielle angrep. Det utvikler seg en slags mer eller mindre lett paranoia i redaksjonen. Og så baller det på seg: Forumets policy begynner å farges av frykt, frykt for ikke å leve opp til oppgaven, frykt for kritikk i seg selv, for det kan skade eller redusere betydningen av selvbildet som gjerne er bygget opp gjennom flere års ofte dårlig betalt arbeid for saken og i det godes tjeneste.

Og her i denne prosessen drar alle krefter sammen: Idolene må beskyttes og kritikk avverges, straffen er altså færre «likes» og plassering lenger og lenger nedover på skjermbildet, en prosess som lett kan ende i patologisering både av forguderne og de forgudede. Hele konseptet – dvs redaksjonen og de ideer man beskytter og arbeider ut fra - begynner å minne om forsøk på å isolere seg, skjerme seg fra diskursen generelt, man begynner å fremvis sekteriske tendenser, en tilstand hvor «kultledelsen» stadig må søke seg mer og mer innover i seg selv, ved å ta mindre og mindre ansvar, spesielt for kommentarfeltene, hvilket i seg selv utløser tilfredsstillelse både fra kommentatorene som sitter på makten over «likes» og «ikke-likes», som om de skulle forføye over et kongesepter der på gutte- eller jenterommet, som de operer ut fra og hvor de smir sine kommentarstrategier, i sine bobler.

Lederne, forumets eiere og drifter -  begynner da før eller siden å bli avhengige av «fansens» gruppeinnsats, en selvforsterkende prosess, den gir tilbederne – kall dem gjerne «groopies’ene» -  større og større innflytelse, og stadig større «makt», blant annet ved å benytte seg av maktmidlet «not like», som riktig nok er en fattig trøst, men som utrolig nok objektivt styrker følelsen av å bety noe, noe som igjen tjener til å opprettholde eller til og med forsterke narsissistiske personlige tendenser, grunnholdninger og livsretninger.  Etter hvert som tingene utvikler seg, blir i et slikt klima evnen til selverkjennelse redusert proporsjonalt med den økning av betydning maktmidlene tros å gi de.

I dette spillet kan redaksjonene eller moderatiet lett la seg suggerere av honnørord, flirt og personlige hilsener av ulike slag og i ulke former fra aktørenes side. Noen av aktørene minner redaksjonen om at de støtter stedet økonomisk, bare for at de liksom ikke skal glemme innsatsen og det er da lett å premiere innsatsen ved at moderatiet sørger for at kommentaren får en god plassering med den mulighet da for at kommentaren får flere «likes» enn den ellers ville ha fått, helt uten hensynet til kvalitet på kommentaren. Det hele kan oppfattes som ganske kvalmt.