Normann og nordmennene

100 000 flyktninger – hvoriblant en høy prosentandel falske flyktninger, dvs folk som ikke flykter fra krig og nød, men til ønsket eller nærmest allerede lovet eller garantert ny rikdom - fremstilles som ingenting, ja, for lite eller for få, for oss og landet vårt.

De fleste blant «flyktningene» tilhører middelklassen hvor de kommer fra, får vi høre, de har hatt god råd og betalt mye for å kommer seg over «havet» og inn i «edens have» Europa, spesielt Tyskland og Norden. De fattige i disse landene må klare seg selv mens overklassen kjemper om makten og makten over ressursene i landene og dermed om rikdommen som skal fordeles når det om noen år viser seg hvem seierherren er. Som seierherrer vil de kunne nyte tilnærmet diktatorisk makt sammen med de islamske lærde, ayatollane, sheikene, mullahene og sharifene eller hva de nå enn titulerer seg.

Det er tidligere statsråd Victor D. Norman som gir uttrykke for denne måten å se verden og menneskene på. Han har god peiling på økonomi og mener seg her å ha kunnet beregne seg til en fortjeneste for samfunnet – og nasjonen Norge – på litt sikt.

En kommune på ti tusen innbyggere vil kunne bosette 200 innbyggere ekstra, skriver Normann. Hele slumpen av flyktninger han vil ha inn vil ikke utgjøre mer enn 2 % av totalbefolkningen i Norge.

Så da så. Grei skuring?

Joda, hvis vi legger Normans menneskesyn, hans virkelighetsoppfatning og hans verdipreferanser til grunn, «kategorier» som han deler med bl a Erna Solberg og Kristin Clemet som aldri snakker om gudstro eller religionenes funksjon når de deltar i politiske debatten. (Om de overhodet skulle være interessert privat i dette aspektet, vites ikke).

For Normann og hans like er Gud markedet eller Markedet Gud og denne guden – som selvsagt er en avgud eller avgudbilde – er både allmektig, altseende og altopprettholdende, ja, markedet er Skaper, tjener og et mål i seg selv, - ja, det er som om Norman tenker og sier og vil ha oss til å tro, at: Målet er å se Markedet, analogt - tilsynelatende, til det Tomas Aquinas sa, at summum bonum, det er å skue Gud, og at dette er selve frelsen.

Normanns gud - forutsetter vi iallfall her - er naturalismen eller den upersonlige gud, en første abstrakt og upersnlig beveger og en siste eller finale årsak. (Han tror sikkert på et uskapt design i det hele, ironisk nok). Lykksaligheten fins innen markedet, den oppfattes om en slags energi som gjennomsyrer og bestemmer alt, ut fra sine egne, sekundære, iboende lover. Menneskets oppgave er å underlegge seg, organisere eller forvalte disse lovene, for bare slik kan mennesket finne sitt rette ståsted i tilværelsen og slik finne seg selv ved å realisere seg, - på markedet. (Det viktigste å se her er at markedet guddommeliggjøres og gis agens, samtidig som Gud utelukkes som Person!).

Hvis menneskets mål er å tilfredsstille sine materielle og mentale behov og realisere seg selv og sine evner, vil det være avgjørende å utvikle et marked som best kan sørge for den reelle eksistens av denne tilfredsstillelsen. Ved å kjenne lovene som markedet opererer etter, som mekanisme, vil mennesket selv kunne bidra til sin egen frelse i dette materielle perspektivet. Et velfungerende marked er det nærmeste en himmel - som likevel ikke eksisterer - man kan komme ut fra Normans og økonomenes konseptuelle verden. Markedet styres av en usynlig hånd i møte med behov av ulike slag, menneskets individuelle og kollektive kreativitet og syn for hva et menneske er og hva det bør være i kampen for tilværelsen, og da selvsagt et menneske som kan være alt fra behagelig til dramatisk, utslettende og selvutslettende, i form av destruksjon som en funksjon av interesseforsvar og behovet for kontroll og dominans av politisk karakter, (ikke med nødvendighet) av religiøs karakter. Markedet kan og bør dessuten styres ut fra standarder, som i sin objektive uskyld, kan virke like universelle og derfor befriende overalt hvor de får slått rått, eller tvinges til å slå rot, (eller oppheves, hvis misforstått, misbrukt osv), - standarder som radikalt sett er moralske og fordelt på kategorier som f eks rettferdighet, rettferdig fordeling, godhet, skjønnhet og sannhet, - og her slipper hverken økonomer eller prester eller imamer, dvs de troende unna: Alle henviser i siste instans til disse moralske, ontologiske eller epistemologiske grunnprinsippene eller førsteprinsippene.  Men: Ingen makthaver eller intet demokrati eller annet styresett vil makte å overleve ved å begrunne seg selv ut fra seg selv kun, selv om nok mange tyranner, idioter på tronen, despoter og diktatorer nettopp har prøv seg på dette opp gjennom historien i kortere eller lengre perioder.

Økonomer vet imidlertid alltid at ren økonomi som fag aldri kan erstatte verdivalg eller politikk. Økonomiske teorier er ingen teologi eller teleologi. Men økonomiske teorier og konsepter er derimot hendige og meget virkningsfulle verktøy politikere kan bruke for å nå sine målsettinger om f eks høyere produksjon og velstand.

Mennesket, for økonomer, reduseres dermed, i kraft av at økonomiske teorier er et «nøytralt» eller objektrettet fag, eller kun ren metode, til funksjoner som f eks produsent og/eller konsument, mennesket er aldri homo adorans, (Alexander Schmeman), en gudstilbeder, en person med et liv i tilbedelse og med et grunnbehov over alle andre behov for tilbedelse – utover det materielle eller talluniverset, om en vil - et aspekt eller en dimensjon med mennesket som det økonomiske markedet aldri vil kunne tilfredsstille fullt ut.

De økonomiske modellene sorterer dermed ut selve «ground of beeing», som den tyskamerikanske teologien Paul Tillich snakker om, det man radikalt forliter seg på og søker trøst hos i dybdeksistensiell mening og inderlighets personlig.

Økonomene kan nok snakke om mennesket som homo sapiens eller homo faber,- det vitende/fornuftige og det arbeidende mennesket, men i deres parametre eller konsepter og paradigmer mangler eller tenkes bort  den religiøse dimensjonen ved mennesket, jeg vil kalle denne dimensjonen ved mennesket den hungeren etter det absolutte eller inkontingente, en ytterste dimensjon som alle mennesker har del i, i kraft at det er skapt i Gud, den allmektiges bilde, som kristentroen forutsetter, og ikke bare i et slags vag eller til og med ikke-eksisterende forestilling basert på en filosofi om «den første årsak». Homo adorans' høyeste lykke eller salighet er å dyrke og tilbe Gud som Person, i den inkarnert kjærlighet selv, og en gud som skjenker nåde for fritt, dvs gratis, - og det attpåtil gratis for evigheten - et konsept som ikke passer inn i en sivilisasjon nedtynget i naturalisme, materialisme og darwinisme, eller i en kultur der det aldri fins noen «free lunch».

Økonomiske prognoser, modeller og analyser kan aldri makte å fylle menneskets eksistensielle vakuum eller det tomrom alle mennesker må fylle med ett eller annet, eller bli fylt med, eller fratatt, alt fra flukt til frelse.

Økonomene ser på tall, kurver, prognoser, de har ikke øyet på tegn, fortellinger vednt mot Gud selv, og guds forordninger, foreskrevne eller åpenbarte veier både til Gud og til frelse, det er ikke dette som er primært for dem og det livsområde som danner fundament for dem, deres egentlige anliggende, for faget selv er totalt fremmed for et slikt fokus, (og må selvsagt være det som fag). 
Økonoer tror og er overbevist om at tallene skal trumfe troen, i dette tilfelle mest islam, og at tallene, sett på denne måten dermed skal gjøre muslimene akkurat like oss her i Vesten, og dermed at muslimene nærmest av seg selv, på tallenes premisser, vil assimilere seg og bli assimilert. 
Økonomene ser ikke at islam er juss, forpliktende, altoppslukende juss, bygget på en nedskrevet konstitusjon som aldri kan forsvinne og derfor at islam faktisk kan tenkes å fungere også i Vesten, om enn ikke i en så vellykket økonomiske form som Vesten i dag fremstår som for millioner av både muslimer og ikke-muslimer verden over. Økonomene tenker forsåvidt veldig likt det de fleste av oss tenker i daglivlivet, så å si. Vi har glemt å tenke juridisk og dermed også å tenke teologisk, se min artikkel om dette her

Røster vil reise seg mot et slikt perspektiv jeg her fremlegger, hvordan kan jeg våge å påstå at islam kan implanteres i Vesten og faktisk mer eller mindre erstatte Vestens "archetypiske" konstitusjon?

Svaret er enkelt: Hvis mennesket vil og velger islam fordi de ser at dette vil innebære større godhet – innbefattet eller pluss lyst - på sikt og i sin helhet, fordi islam på sikt vil oppfattes som mer grunnleggende tilfredsstillende grunneksistensielt for hele mennesket, og de aller fleste mennesker, vel, da er prosessen i gang.

Om noen år vil en slik tanke kanskje ha stor støtte i befolkningen, ikke bare blant «normale» muslimer, men også blant normale nordmenn. Konsensus kan endres og man kan ikke garantere at menneskene om 50 år like gladelig foretrekker et muslimsk styresett og at islam skal gjennomtrenge samfunnet på alle livsområder som de i dag forskrekkes over den samme tanke. Det kan med andre ord tenkes at menneskene i Vesten plutselig en dag innser at kapitalismens, sekularismens, kristendommens tid en gang for alle er over (og så vil man begrunne dette med tall og statistikk over en bred fjøl og få tilslutning for de konklusjoner som trekkes). Og særlig hvis man legger frem statistikk som f eks forteller at samfunnet vil spare enorme summer på å innføre avkapping av hender og offentlig pisking som legitim straffemåte. 
For hvordan kan man forsvare seg mot slike overbevisende «fakta»? Hvordan kan man få seg til å mene at «Democracy is the worst form of government, except for all those other forms that have been tried from time to time» som Churchill skal ha formulert det? Eller: "Demokrati er ikke den bedste styreform ... Men det er den mindst ringe." Når man tar i betraktning at: "Den eneste statistik du kan tro på, er den du selv har manipuleret".

Han skal også ha sagt noe slikt som at et demokrati betyr ulik fordeling av godene mens det motsatte er lik fordeling av ondene. eller manglene. Hvordan kan man argumentere mot en populasjon som unisont og virkelig og med troens uhyrlige inderlighet roper og krever at det er bedre at ondene er likt fordelt enn at godene faktisk er ulikt fordelt, men at denne urettferdige fordelingen faktisk til sammen utgjør et større gode?

Det er kanskje dette Normann ikke ser. Og det er kanskje selve faget hans som gjør at han ikke makter å se det og kalkulere det inn i sine prognoser og kalkyler. (Han er nærmest født sånn, genetisk, vil noen kunne formulere det, på samme måte som noen tror at alle vesterlendinger nærmest er født med vesterlige og dermed demokratiske gener).

Poenget ser vi kanskje ved å ta inn over oss at vi kan ikke brenne alle koraner. Vesten kan langt på vei lykkes med å gi muslimene som kommer et nytt «mindset» og en «new way of life» - for en stund. Men tekstene, som sagt, forsvinner ikke. Tekstene vil alltid finnes og de vil alltid kunne tas frem og brukes, ja, brukes ut fra et inderlig savn, en slags behov for inderlighet i troen, både av slemme og snille muslimer, opplyste muslimer, rasjonelle muslimer, men også tradisjonelle muslimer som er opplyste og rasjonelle.

Rasjonelle muslimer kan alltid – uansett omgivelser, miljø og livsbetingelser for øvrig - velge å satse sitt liv og sin eiendom på den for oss i dag mest dystre og reaksjonære islam som tenkes kan. Det finnes ingen amulett eller noe besvergelse eller magi som kan beskytte oss mot dette, aller minst Normanns markedsmagi.
Vi så det tydeligst komme med ISIL, Broskapet var bare små forpostfektninger. Men vi ville ikke se det, for vi hadde skapt oss et virkelighetsbilde vi trodde alle ville istemme med åpne hjerner, på våre premisser, våre åpne armer og våre åpne og fremfor alt – gode - hjerter. Vi trodde fornuften skulle trumfe irrasjonaliteten. Vi trodde – enten ved å tro på gud eller ikke tro på ham – at Gud var rasjonell, akkurat som vi selv var blitt. Vi så imidlertid ikke at hverken gud eller oss selv virkelig og "in our ground of beeing" er de som vi trodde vi var.

Appendix og faktagrunnlag til videre fordypning:

Oi, oi, se på denne fra document i dag, jeg finner det ikke nødvendig å kommentere, Norann får stå for seg selv: https://www.document.no/2015/10/victor-norman-tar-en-reinfeldt-fellesskapet-eier-ikke-norge/
 
Rosslings tale er tall og tull:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/flyktningkrisen-i-europa/hans-roslings-syria-tale-fikk-twitter-til-aa-koke/a/23533987/

--

I et innlegg i Dagens Næringsliv lørdag påpeker Norman at 100.000 flyktninger tilsvarer 2 prosent av Norges befolkning, og at for en kommune med 10.000 innbyggere vil det handle om å bosette 200 ekstra.

- Å få det til er bare et spørsmål om prioritering, skriver Norman og mener kommunene må være kreative. Egnede lokaler kan bygges om til midlertidige boliger, og det må gis dispensasjoner fra plan- og bygningsloven slik at nye boliger kan bygges rakere og billigere.

Les også

    Ungarns utenriksminister: - 35 millioner migranter på vei til Europa

- Fordelen ved å ta imot mange er at vi både kan hjelpe dem som på egen hånd har funnet veien opp gjennom Europa og de som fortsatt oppholder seg i flyktningleirer i Tyrkia. De siste trenger oss mest, de første er trolig dem som raskest vil finne seg til rette i det norske samfunn. Med en ramme på 100.000 kan vi si ja til begge, skriver Norman, som er professor i samfunnsøkonomi. Han var arbeids- og administrasjonsminister for Høyre fra 2001 til 2004.

Norman påpeker imidlertid at han deler statsminister Erna Solbergs frykt for gettoisering, men tror at dersom kommunene får økonomi til å konkurrere om flyktningene, kan det oppstå mange syriske små enklaver fremfor én stor.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tidligere-Hoyre-statsrad-mener-Norge-bor-ta-imot-100000-flyktninger-8171853.html

Tidligere arbeidsminister Victor D. Norman sluttet seg nylig til denne kulten. I Dagens Næringsliv skrev han nylig at Norge

   Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere», skriver NHH-professoren.

Den sist registrerte blant de nyfrelste er Finlands sentralbanksjef Erkki Liikanen, som overfor Finlands offentlige kringkastingsselskap YLE lyder som et ekko av de ovennevnte:

    Bank of Finland Governor Erkki Liikanen says Finland will benefit from the current influx of asylum seekers in the long term, as the new stock of workers will strengthen the country’s economic development and bolster the financial security of the welfare state.

Liikanen har utvilsomt rett i at « we must build a foundation that will encourage growth … «.

Sakset fra:

https://www.document.no/2015/09/skal-pensjonene-deres-betales-av-innvandrere-pa-trygd/

Valebrokk, fremtidig investering for Europa å motta flere flyktninger:

https://www.document.no/2015/09/er-migrantene-redningen-eller-er-mediene-grepet-av-psykose/

Hegnar:

http://www.hegnar.no/okonomi/artikkel563778.ece

HRS, Hjerpesæth Øien, Valebrokk:

http://www.rights.no/2015/09/430-til-1-0000-milliarder-for-normanns-100-000-syrere/

Ifølge Finansavisen – som baserer sitt regnestykke på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) – vil nettokostnadene til Normans forslag i beste fall beløpe seg til 430 milliarder norske kroner. Regnestykket er basert på at 54 prosent av dagens syriske flyktninger kommer i arbeid. Den faktiske situasjonen i dag er, slik som HRS har dokumentert tidligere, at syrere har en sysselsettingsgrad på 26,3 prosent. Finansavisen skriver:

Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner.

I så fall vil 100.000 syriske innvandrere bety en nettokostnad på totalt 430 milliarder kroner.

Men siden sysselsettingen faktisk bare er på 26 prosent, og man legger denne grunn vil endrer bildet seg betraktelig.

Dersom man anvender enkel regresjon med den sysselsettingsgraden, vil nettoforpliktelser pr. syrer kunne havne på 10 millioner kroner i gjennomsnitt.

Da vil regningen for Victor Normanns scenario bli 1.000 milliarder kroner.

--

Selv de kortsiktige kostnadene for Tyskland er svært høye:

    Senter for økonomiske studier, avdeling München, anslår de årlige kostnadene ved å ta inn 800.000 flyktninger til minimum 10 milliarder euro.

    – Det er kun for kost, losji og litt lommepenger, sier forsker Michelle Battisti til Finansavisen.

Eilertsen har spurt professor Victor D. Norman, som foreslo å hente 100.000 syrere til Norge, blant annet om hva han tror dette ville koste.

    Norman vil ikke komme med noe anslag over hva 100.000 syriske flyktninger vil koste. Synspunktene til Norman har vakt oppsikt, men enkelte økonomer er delvis enige med ham.

Normans kolleger er ikke særlig villige til å hjelpe offentligheten med å kaste lys over saken:

    – Jeg kan ikke fortelle deg det jeg ville sagt over en øl, sier en sentral norsk økonom, som vil være anonym.

    Han er ikke den eneste som nødig uttaler seg kritisk om dette temaet. Frykten er å bli feiltolket eller sitert utenfor kontekst, som kan få karrieremessige følger.

Velkommen til DDR. Denne gangen har innvandringsøkonomien tatt den marxistiske planøkonomiens plass, og femårsplanene er erstattet av femtiårsplaner.

    Sysselsettingen av innvandrere var i gjennomsnitt 63,4 prosent, mens den øvrige befolkningen lå på 69,4 prosent. Men innvandrerne er slett ingen homogen gruppe. Sysselsettingsgraden varierer fra syrere, som ligger på bunnplass med 26 prosent, til svensker på topp, med 80 prosent.

Sammenligningen med bosniere, med en sysselsettingsgrad på 66,6 %, er altså hentet helt ut av luften. Med 26 prosents sysselsetting blir statens finansielle nettoforpliktelser over et livsløp på ca. 10 millioner kroner pr. person, skriver Eilertsen. Det betyr 1.000 milliarder for Normans visjon – et solid hugg i oljefondet og mindre pensjon til den som er født etter 1960.

Sjefsforsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå (SSB) mener den mest sammenlignbare gruppen er irakere.

    Irakere har en sysselsettingsgrad på 45 prosent, og er således på nivå med de syrerne som allerede var i Norge før borgerkrigen.

Men hva betyr andelen 45 prosent?

Den prosentstørrelsen er ikke svært forskjellig fra det som er oppgitt i SSBs rapport Flyktninger og arbeidsmarkedet fra 2014, hvor man på side 13 finner noen liggende histogrammer som viser andelen sysselsatte mellom 15 og 74 år etter opphavsland.

Men for å bli definert som sysselsatt, er det nok å jobbe én time i uken. Det histogrammene ikke viser, er hvor mange av de arbeidende som jobber heltid, noe SSB definerer som 30 timer pr. uke eller mer. Den opplysningen må man til appendiksets tabeller for å finne. I tabell A.15b på side 49 viser det seg at denne andelen for irakeres vedkommende er 62,3 prosent. Totalt er det altså ca. 28 prosent som arbeider heltid.

En lignende analyse kan ikke enkelt gjøres for syrere, for de var ikke omtalt i ovennevnte rapport. Men det er lett å tenke seg at grundigere undersøkelser kunne resultere i tilsvarende ubehagelige funn.

En ting som ofte anføres som argument for å syrere vil klare seg bra, er at de visstnok er jevnt over høyt utdannet. Det er også en påstand som er blitt trukket i tvil, men også i dette tilfellet må en se på realiteten bak tallene.

For hvem er det som har gjort noe alvorlig forsøk på å sette seg inn i det syriske utdanningsvesenets standarder sammenlignet med andre lands?

Spørsmålet er ikke lenger så mye om menneskestrømmen minner om tiden før Romerrikets fall, men om det lar seg gjøre å sivilisere “barbarene” hvis en uinnskrenket innvandring får fortsette å fremkalle den neste middelalderen, og hvem som i så fall skal gjøre det.

https://www.document.no/2015/09/regningen-for-den-syriske-festen/

Edle utfordringer forut

Jon Hustad – vi vet alle hvem han er, men nå kan det bli slutt på det, and who’s to blame:

I Farvel Norge nytta eg om lag ein tredjedel av boka på kostnadene ved innvandring, eg nemnde ikkje orda islam eller muslim i boka. Eg har heilt medvite halde meg unna denne debatten.

KVIFOR? Av di eg veit det vert så utruleg mykje bråk om eg gjer det, og av di eg er redd for å verta sett i bås med rasistar.

Og ja, eg veit det vert bråk.

I si tid skreiv eg vel Noregs mest illgjetne kronikk, «Ikkje min kulturminister» om Hadia Tajik, som førte til at eg var samanlikna med nazistar på spalteplass i Aftenposten og måtte stå skulerett på Debatten i NRK, men heller ikkje i den kronikken skreiv eg eitt ord om islam.

Nei, noko av det mest ubehagelege ved å skriva om kostnadene av innvandring, er ikkje alle hat-e-breva, som har vorte mange gjennom åra.

Det er dei som støttar meg.

Eg har vel fått ei 10-20 drapstrugsmål etter å ha rekna på innvandrarar, dei fleste har eg ikkje reagert på, men ein gong oppfatta eg éin fyr som spesielt trugande og gjekk til politiet. Dei fiksa det heile for meg, og eg høyrde aldri meir frå fyren.

Å SKRIVE OM innvandring fører derimot til eit noko heilt anna og mykje meir ubehageleg enn tome dødstrugsmål; ros frå folk eg ikkje vil verta rost av, særleg gamle menn som er rasistar.

Når eg skriv kritisk om kva innvandrarar frå den tredje verda kostar, til dømes at ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg, skjer det noko.

Når eg så legg til at gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit – så kan du vera sikker på at dei dukkar opp:

«Godt at du skriv om svartingane og desse fryktelege muhammedanarane.»

Eg får ikkje mange slike e-postar, men eg får nokre, og dei gjer meg deprimert.

osv her

 

Mange vil nok kjenne seg igjen i Hustads begrunnelse for å avstå fra et altfor tydelig, spisst og stadig relevant engasjement mot islam, - altfor mange - , og derfor vil islamkritikken også i fremtiden stort sett forbli masse-anonym og kategorisere seg under de braves offentlige innsats, vår tids sanne riddere. Anonymitet er derfor uttrykk mer for en generell oppgitthet enn for unikt mot. Anonymitet er selvsagt en form for feighet. Den vil tilta i og med islams voksende innflytelse i ulike strata og i og med dette at ikkemuslimske miljøer av ulike slag velger seg gallionsfigurer eller maskoter som sverger nettopp til islam. Markedsføringen av islam kan neppe gjøres bedre enn ved nettopp å strategere på denne måten. (Muslimer kan, på sin side, forresten i så måte misbrukes som fetisjer eller magiske staver for å fremme egeninteresser eller styrke ens eget parti, egen organisasjon eller institusjon og ego eller selvbilde).

Men: At islam er farlig å kritisere åpent og offentlig og at det oppleves slik av altfor mange, tyder på at islam virkelig er «livsfarlig» – selv om mange ikke makter å se dette og heller velger å leve på eufemismer - og at vi har grunn til å frykte et stadig økende antall av muslimer i landet.

De genuint islamofobe er imidlertid ikke de som kritiserer islam, men de som frykter og forakter islamkritikk fra ikkemuslimsk side og gjør sine hoser grønne på dette, i sin selvfortreffelige forfengelighet.  Disse trenger ikke å være anonyme, de «vet» med seg selv at de intet har å frykte objektivt sett, - om det var «så vel» - men samtidig vet de også da at islam vil få en stadig større innflytelse her og kanskje bli den dominerende religion med all den «kultur» dette vil inkludere og dra med seg på sikt, på bare et par generasjoner fremover. De islamofobe vil slik sett ha en lysende fremtid foran seg, i påvente av «taburetter» i den ene forsamling etter den andre og i det ene utvalg etter det andre. Offentlig Islamofobi er derfor et viktig instrument for de opportunistiske, som kan vente seg et godt ettermæle hos de islamske lærde, deres imamer og sheiker og mullaer om bare få år.

De anonyme islamkritikere – som feilaktig er blitt stemplet som islamofobe, ut fra helsprø motivasjon og forskrudd virkelighetsoppfatning og verdisyn generert fra et visst tverrnasjonalt universitets-, kultur, fag- og mediamiljø  – vil unngå å bli stemplet som opportunistiske på sin side når folk forstår at også det anonyme arbeidet tjener sin hensikt, nemlig folkeopplysning om hva islam er og står for, både overflatisk og i dybden her og der. Men den dagen «frigjøringsdagen» kommer, vil de anonyme da heller ikke kunne rose seg av sin innsats annet enn i sitt stille sinn og sitt hjerte: Jeg gjorde mitt, jeg gjorde min plikt, om enn så ynkelig innsatsen var og om enn så liten virkning den hadde, og om enn så feigt og unnvikende. Og slik får det bli. Hustad vet i hvert fall at han gjorde noe. Om han vil gjøre nok for å beskytte nettopp sine barn, vel, det vil kanskje snart vise seg. Det kan fort vise seg at de offentliges og anonymes barn vil gå en tryggere fremtid i møte, hvis man bare holder frem som man stevner. Forutsetningen er at å bringe synspunkter, innsikt i og erfaringer med islam er en edel utfordring og et gode i seg selv, uansett om det skjer anonymt eller i fullt rampelys og offentlig.

Martin Schulz - EU og rasismeparagrafen

Først i dag, noen sukk som hverken blir sett, hørt eller forstått, hvor hen man nå enn ferdes i Norden i dag:

Vi skal hate oss selv, så går det nok bra. Og jo mer hat, jo bedre. Gudløsheten kan ikke motstå islam, - dette er forbudt å si eller forbundet med så mye frykt i seg selv og frykt for irrasjonelle reaksjoner, hakeslepp og måpende øyne, at man lar vær å si det. Det nytter ikke og vi vet det. God-fyltheten er en tilstand som har overtatt fra gudsfylden. Og Dåpen – og dens juvel av et troskonsept som identitetsmarkør av ypperste klasse for hvem vi var, er og bør være, - er ikke mer.

Dåpen er nihilert, for å si det dramatisk, kanskje forførende, men ikke lenger skremmende å si, eller tenke. Følgende læresetning gjelder ikke lenger og er for lengst forlatt, stigmatisert og glemt: Ikke hva eller hvordan den enkelte tror, - eller hvilken Gud vi har – er det viktigste livsfundament, og heller ikke at dåpen forutsetter Guds nåde i virksomhet, dvs gitt tro, - og dette at troen, som nåden, er gratis.

At vi ikke lenger vet hvem vi er – f eks hva det betyr å være norsk – er et resultat av at vi ikke lenger kjenner eller ikke lenger har internalisert i vår personlighet disse fundamentale læresetningene om Kristus, dåpen og nåden. Vi legger heller forholdene bedre til rette for Allah, og nå skal familier over det ganske land manipuleres til å invitere muslimer av alle slag til å bosette seg i de private hjem i den tro at dette ikke har noe med islam å gjøre at dette egentlig ikke dreier seg om muslimer, men om mennesker, og da mennesker som vi i våre naive godtroenhet ikke makter å tillegge noen annen tro enn vår egen, dvs troen på intet, dvs troen på gudløsheten, troen på at døden har det siste og avgjørende ord for vår evige frelse.

I dette skrekkscenarioet kan vi spørre: Livet, hvor er din brodd? Før i tiden kunne man dø i full visshet om at Dødens brodd var brutt. I dag ser vi heller på døden som selve frelsen, den får vi i hvert fall gratis, og på demokratisk vis, vi skal jo alle dø og dette er blitt vår grunnleggende trøst: At også naboen vår skal dø. Ikke at vi begge skal leve.

--

I stedet for all den visdom som ligger i den kristne teologien rundt dåpen som et hovedpremiss i flyktninge-  og asylpolitikken, bruker tyskerne og visse av oss andre nå rasismeparagrafen – slik den er å finne og slik den er begrunnet i vår straffelov og straffelover rundt omkring i hele vesten - for å begrunne vår liberale flyktninge- og asylpolitikk og vår liberale forståelse av fordeling av «byrdene»:

"L'Europe est fondée sur des valeurs fondamentales, comme le respect quelle que soit la religion ou la couleur de peau."

Og hvem er det som sier dette? Jo, ministerpresident Martin Schulz i et debattprogram i en fransk tv-kanal for ikke mange dager siden. (Schulz var i Norge for noen år siden og mottok Nobels fredspris på vegne av EU! Så vidt vi husker var dette etter forslag fra selveste Torbjørn Jagland).

Schulz vred seg i stolen, han var rød i ansiktet, eller skjegget, og det var like før han brast ut i gråt, og alvoret var til å ta og føle på, han svettet så det rant av ham, for det han uttalte var tydelig det aller helligste han kunne finne på å uttale seg om og begrunne seg på i farten, selv om han nok hadde brukt god tid på forberedelsene, Schulz er ikke akkurat en mann som liker å forsnakke seg eller unnlate å komme med vel innstuderte og velfunderte formuleringer.

Schulz trosbekjennelse går ut på med alle midler å beskytte folk mot fornærmelse mot hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering. Og med denne bekjennelsen er det han vil styre Europa.

I stedet for at Europa styres av et overhodet som styrer eneveldig ut fra tanken om at hans og han alenes makt er fundamentert i Guds nåde alene, har vi fått et Europa hvor den nye toleransepralende demokratisk valgte «monarker» på begrenset tid henter sin absolutte styringsrett ut fra rasismeparagrafen.

Det er denne paragrafen Schulz og de fleste pralerne med ham vil styre Europa etter, paragrafen er dermed gitt guddommelig status og er dermed tillagt uforanderlighet, allmakt og altoppholdende makt, et prinsipp som ikke kan forandres eller på noen måte rokkes, fordi det er gjort hellig, eller skal holdes hellig, etter beslutning ovenfra, dvs etter vedtak i EU høyeste organer og godkjent av samtlige medlemsland.

Det som er himmelropende radikalt – eller forrykt – med dette er, at en paragraf som var tenkt å skulle beskytte individer eller borgere mot diskriminering, nå er blitt den overordnede og bindene norm alle statene skal underordne seg ved å ta imot et stadig større antall flyktninger med eller uten rett til opphold innen EU.

Paragrafen er med dette gjort ikke bare til deskriptiv norm, men normativ norm, med forrang over det som i EU nærmer seg grunnlover eller konstitusjoner. Paragrafen er derfor i seg selv nå blitt gjort ukrenkelig ikke bare for borgerne og den enkelte, men også for hele gruppen av flyktninger og asylsøkere, dvs alle de som nå kalles emigranter - uten unntak.

Schulz forkynner dette falske «dåpsformularet» for hele Europas befolkning. Han vil ikke se et Europa hvor religioner ikke tolereres uavkortet og adressaten var her den ungarske statsministeren som har gitt uttrykk for at Ungarn bare skal ta imot kristne flyktninge- og asylsøkere.

Hvis du ikke «døpes» - dvs heliggjøres og inngytes med rasismeparagrafens inngytte nåde hengende over ditt hode, har du ingen utsikt til frelse, med andre ord. Hvis du ikke følger den, risikerer du tvert imot verdslig straff i form av utestengelse fra det gode toleranseselskap, bøter og mulig boikott.

Rasismeparagrafen er blitt like hellig som Koranen! Det er saken. Schulz forsøker med andre ord ikke bare å guddommeliggjøre seg selv, men også Europa, via en teori om at rasismeparagrafen er den nåde og det verktøy som skal til for at Europas forente stater skal forbli frelst av denne nye nåde, denne besynderlige menneskeskapte nåde, som ikke er noe annet enn et ønske om å gjeninnføre et eneveldig – verdslig og gudløst - kongerike av «guds eller Schulz nåde» på en ny, og nå gudløs måte og forankret ikke i noe annet enn Schulzes pia desiderata, fromme ønsker forankret i død og intethet, dvs nihilisme.

Og hvem bøyer seg vel ikke i dagens flyktningeklima for denne nåde, denne beordring fra høyeste hold? Jo, bare ta et eksempel: Aftenpostens sjefsredaktør Stanghelle oppfordrer – eller kanskje bedre: beordrer – nå folk til å åpne sine dører og private hjem for de ankommende, om de kommer på falsk eller ekte grunnlag, det spiller ingen rolle. Stanghelle oppfordrer dermed den enkelte borger til å sikre seg i denne nye dåps frelsespakt med alle nihilistiske eller ateistiske eller gudløse borgere  ved faktisk å overprøve de statlige myndigheter ved å finne dem for lette i dette store religiøse, statsforfatningsmessige og juridiske prinsipper som nå snart konstituerer oss alle, snart ned på detaljnivå i det daglige.

Og dette er mildt sagt en urovekkende utvikling, som merkelig nok bare de færreste våger å ta inn over seg, hvis man tenker på litt sikt. For på kort sikt, ja vel, så har vi råd til det. Men har vi råd til å bli en mer direkte eller mer indirekte del av et større verdensomspennede kalifat om bare noen få år?

Fri og bevare. La det ikke skje.

Det Shulz bedriver er selvsagt ren og rigid skolastikk. Han deduserer ut fra begreper for å få kartet til å stemme med terrenget. Han sier: Siden vi ikke kan diskriminere noen pga av religion, kan vi heller ikke utestenge noen med en annen religionfra europeiske land og områder, dvs noen med en annen religion enn kristendommen.  I følge Schulz er det å ville dette en grov «synd» og noe som ikke bør forekomme. Men har Schulz noen gang stilt seg spørsmålet om islam virkelig er en religion, en gudstro på lik linje med kristen eller judeokristen gudstro?

Antakelig ikke og det er dette som gjør ham til en deduksjonist og ikke til realist. Schulz er i tillegg nominalist: Når han gir en «tro» definisjonen religion, så er det en religion på like fot med alle andre gudstroer, i kraft av at han selv sier eller mener det, nærmest på «konnoteristisk» eller nevrotisk befaling, ut fra en deduksjon, altså, av hva begrepet religion innebærer. (Ha skjønner antakelig heller ikke at kristendommen strengt tatt heller ikke er en religion, men baserer seg på et personforhold til Frelseren og ikke først og fremst til det noen – men ikke oss - vil kalle storknede eller for lengst døde dogmer eller proposisjoner).

Vi kan kanskje til og med si at Schulze’s posisjon er et uttrykk for en slags normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv ekstremisme. Og det er fa’li det.

Marine le Pen reagerte slik på Schulz i den franske nasjonalforsamlingen:

 http://www.liveleak.com/view?i=a30_1442946771

https://twitter.com/franceinter/status/645851374354309120

Vi anbefaler at Schulz tar seg en tur i tenkeboksen og forsøker å finne ut hvilken funksjon rasismeparagrafen var tiltenk, eller lovgiverens opprinnelige intensjon med pragrafen.

Fra nei til islam om rasismeparagrafen og forslag til omformuleringen:

Nei til islam skriver: Konklusjonen på alt dette er at Rasismebegrepet bør skiftes ut med et mer realistisk forankret begrep og definisjon, som f eks det følgende:

«Med rasisme menes aktive eller passive krenkende ytringer eller konkrete og/eller strukturelle handlinger hvis hensikt er å ydmyke eller ærekrenke grupper eller deler av populasjoner av mennesker  ved å avhumanisere dem og dermed implisere manglende essensielle evner til å utvikle eller anvende sine naturlige evner til fritt å ta moralsk ansvar og stå rettslig til ansvar for sine tanker, verdipreferanser, holdninger og handlinger.

Unntak er ytringer, handlinger og tanker som er ment å ha et ironisk eller komisk hovedsiktemål og en karakter som dessuten er ment å være klart pedagogisk velmenende eller alminnelig opplysende og som kan fremme større forståelse for og verdsetting av de ulike gruppers  egenart og iboende potensiale for å fremme fred, forståelse og dialog, og som følgelig turde anses som et forsøk på å forøke det samlede gode som de ulike relevante grupper og populasjoner kan bidra med i et større fellesskapsperspektiv.

Unntatt er videre ytringer osv - både i form og innhold - av generell karakter og som selvinnlysende ikke logisk eller empirisk kan omfatte alle medlemmer i gruppene eller ytringer som henviser til konvensjoner, konstitusjoner (f eks legninger) eller andre fundamentalt bindende avtaleverk eller felles tros- eller livsynsplattformer som gruppen både føler seg og faktisk er bundet av som følge av eller funksjon av gruppetilhørigheten».

Tillegg, lagt inn 6. 10. 12:

Europarådets Parlamentariske Forsamling vedtok i 2006 en resolusjon om ytringsfrihet.

Her heter det: "Blasfemilover må ikke brukes til å innskrenke ytringsfriheten og tankefriheten ... kritisk diskusjon, satire, humor og kunstnerisk uttrykk bør derfor være underlagt en høy grad av ytringsfrihet og overdrivelse skal ikke anses for å være provokasjon ... ytringsfriheten skal ikke begrenses ytterligere for å imøtekomme en økt følsomhet blant visse religiøse grupper ..."

Haken er at "rådet" kun har henstillende myndighet, ingen reell makt.

http://neitilislam.blogspot.no/2012/08/gules-ideelle-fordring.html

Strl paragraf 135 a:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

•    a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

•    b) religion eller livssyn, eller

•    c) homofile legning, leveform eller orientering.

Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).

http://neitilislam.blogspot.no/2012/07/er-vi-klar-for-rasisme.html

Schulz om Israel, settlements and water:

http://972mag.com/when-reality-becomes-hate-speech-president-of-eu-parliament-visits-israel/87169/

210915:

http://www.canalplus.fr/c-emissions/c-le-grand-journal/pid5411-le-grand-journal.html?progid=1306481

Wiki: President i Europaparlamentet siden 2012.

https://en.wikipedia.org/wiki/Martin_Schulz

OM EU og de østeuropeiske landene i skvis:

https://www.document.no/2015/09/eu-overkjorer-osteuropeiske-medlemmer-vil-tvinge-dem-til-a-ta-migrantkvoter/

Noen fakta i tall, med og uten alvorlighetsgrad:

http://www.rights.no/2015/09/720-000-sa-langt/

En muslim begrunner hvorfor muslimer ikke kan motta muslimske flyktninger:

http://www.jihadwatch.org/2015/09/why-arab-muslims-refuse-arab-muslim-refugees

Bør usa’s konstitusjon står under Sharia?:

http://www.jihadwatch.org/2015/09/video-do-muslims-in-the-u-s-believe-sharia-law-supersedes-the-constitution