Edle utfordringer forut

Jon Hustad – vi vet alle hvem han er, men nå kan det bli slutt på det, and who’s to blame:

I Farvel Norge nytta eg om lag ein tredjedel av boka på kostnadene ved innvandring, eg nemnde ikkje orda islam eller muslim i boka. Eg har heilt medvite halde meg unna denne debatten.

KVIFOR? Av di eg veit det vert så utruleg mykje bråk om eg gjer det, og av di eg er redd for å verta sett i bås med rasistar.

Og ja, eg veit det vert bråk.

I si tid skreiv eg vel Noregs mest illgjetne kronikk, «Ikkje min kulturminister» om Hadia Tajik, som førte til at eg var samanlikna med nazistar på spalteplass i Aftenposten og måtte stå skulerett på Debatten i NRK, men heller ikkje i den kronikken skreiv eg eitt ord om islam.

Nei, noko av det mest ubehagelege ved å skriva om kostnadene av innvandring, er ikkje alle hat-e-breva, som har vorte mange gjennom åra.

Det er dei som støttar meg.

Eg har vel fått ei 10-20 drapstrugsmål etter å ha rekna på innvandrarar, dei fleste har eg ikkje reagert på, men ein gong oppfatta eg éin fyr som spesielt trugande og gjekk til politiet. Dei fiksa det heile for meg, og eg høyrde aldri meir frå fyren.

Å SKRIVE OM innvandring fører derimot til eit noko heilt anna og mykje meir ubehageleg enn tome dødstrugsmål; ros frå folk eg ikkje vil verta rost av, særleg gamle menn som er rasistar.

Når eg skriv kritisk om kva innvandrarar frå den tredje verda kostar, til dømes at ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg, skjer det noko.

Når eg så legg til at gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit – så kan du vera sikker på at dei dukkar opp:

«Godt at du skriv om svartingane og desse fryktelege muhammedanarane.»

Eg får ikkje mange slike e-postar, men eg får nokre, og dei gjer meg deprimert.

osv her

 

Mange vil nok kjenne seg igjen i Hustads begrunnelse for å avstå fra et altfor tydelig, spisst og stadig relevant engasjement mot islam, - altfor mange - , og derfor vil islamkritikken også i fremtiden stort sett forbli masse-anonym og kategorisere seg under de braves offentlige innsats, vår tids sanne riddere. Anonymitet er derfor uttrykk mer for en generell oppgitthet enn for unikt mot. Anonymitet er selvsagt en form for feighet. Den vil tilta i og med islams voksende innflytelse i ulike strata og i og med dette at ikkemuslimske miljøer av ulike slag velger seg gallionsfigurer eller maskoter som sverger nettopp til islam. Markedsføringen av islam kan neppe gjøres bedre enn ved nettopp å strategere på denne måten. (Muslimer kan, på sin side, forresten i så måte misbrukes som fetisjer eller magiske staver for å fremme egeninteresser eller styrke ens eget parti, egen organisasjon eller institusjon og ego eller selvbilde).

Men: At islam er farlig å kritisere åpent og offentlig og at det oppleves slik av altfor mange, tyder på at islam virkelig er «livsfarlig» – selv om mange ikke makter å se dette og heller velger å leve på eufemismer - og at vi har grunn til å frykte et stadig økende antall av muslimer i landet.

De genuint islamofobe er imidlertid ikke de som kritiserer islam, men de som frykter og forakter islamkritikk fra ikkemuslimsk side og gjør sine hoser grønne på dette, i sin selvfortreffelige forfengelighet.  Disse trenger ikke å være anonyme, de «vet» med seg selv at de intet har å frykte objektivt sett, - om det var «så vel» - men samtidig vet de også da at islam vil få en stadig større innflytelse her og kanskje bli den dominerende religion med all den «kultur» dette vil inkludere og dra med seg på sikt, på bare et par generasjoner fremover. De islamofobe vil slik sett ha en lysende fremtid foran seg, i påvente av «taburetter» i den ene forsamling etter den andre og i det ene utvalg etter det andre. Offentlig Islamofobi er derfor et viktig instrument for de opportunistiske, som kan vente seg et godt ettermæle hos de islamske lærde, deres imamer og sheiker og mullaer om bare få år.

De anonyme islamkritikere – som feilaktig er blitt stemplet som islamofobe, ut fra helsprø motivasjon og forskrudd virkelighetsoppfatning og verdisyn generert fra et visst tverrnasjonalt universitets-, kultur, fag- og mediamiljø  – vil unngå å bli stemplet som opportunistiske på sin side når folk forstår at også det anonyme arbeidet tjener sin hensikt, nemlig folkeopplysning om hva islam er og står for, både overflatisk og i dybden her og der. Men den dagen «frigjøringsdagen» kommer, vil de anonyme da heller ikke kunne rose seg av sin innsats annet enn i sitt stille sinn og sitt hjerte: Jeg gjorde mitt, jeg gjorde min plikt, om enn så ynkelig innsatsen var og om enn så liten virkning den hadde, og om enn så feigt og unnvikende. Og slik får det bli. Hustad vet i hvert fall at han gjorde noe. Om han vil gjøre nok for å beskytte nettopp sine barn, vel, det vil kanskje snart vise seg. Det kan fort vise seg at de offentliges og anonymes barn vil gå en tryggere fremtid i møte, hvis man bare holder frem som man stevner. Forutsetningen er at å bringe synspunkter, innsikt i og erfaringer med islam er en edel utfordring og et gode i seg selv, uansett om det skjer anonymt eller i fullt rampelys og offentlig.