Når journalister er uten forstand

Går det an? Altså at de mangler forstand?

Det høres så brutalt å si det. Ingen fortjener å bli kalt uforstandig, det impliserer en slags sykdom, eller kanskje bedre: Et slags symptom på at noe er galt. For andre vil det bety og vitne om at her er det noe sunt som skjer, noe vi alle kan trekke veksler på, noe vi kan identifisere oss med og oppnå sjelero og god samvittighet gjennom. Å miste forstanden er i Vesten ofte det samme som å komme til fornuft, å komme til sitt virkelige selv, å bli et holistisk eller helt menneske.

For i vår postrasjonelle tid er alt mulig, ja, det er til og med blitt en objektiv sannhet at det å ta feil er å ha rett, at det å ikke se er bedre enn å se og at den som er imot er hjerteløs og at den som er for er en helgen.

Men når man mangler forstand og like vel er utegående, oppegående og pågående? Da kan man vel ikke beskylde noen for uforstand?

Å jo da, det kommer an på hvordan man definerer både forstand og uforstand; her vil vi ganske enkelt si at vi mener: Her mangles modenhet, realisme, for det første, og  for det andre: Her mangles bevis på at man ikke er hjernevasket og et fravær av at beviset fremlegges av de som her beskyldes, umiddelbart.

Et eksempel som belyser hva vi mener:

Stavanger Aftenblads journalist Sven Egil Omdal hadde den 7. april en tankevekkende anmeldelse av Loretta Napoleonis bok The islamist phoenix. Han spør: Blir kalifatet det nye Israel?

Kommentator p å document no, Kjell Skartveit, skriver: Sven Egil Omdal skaper i sin anmeldelse av The islamist phoenix et narrativ der opplagte innsigelser blir fremmede, det blir som følelsen av å være kommet til feil klode.

Loretta Napoleonis påstand, er at den terroren vi i dag ser i Midtøsten, ikke er et resultat av islams natur, men et virkemiddel i en større anlagt nasjonsbyggingsprosess, og hun hevder at det nye kalifatet, den islamske staten, skal bli for muslimene det Israel er for jødene.

Omdal skriver: Napoleoni er en prisbelønt italiensk økonom, politisk analytiker, journalist og forfatter. Hun har skrevet for noen av Europas fremste aviser og vært rådgiver for flere regjeringer i antiterrorspørsmål. Den helt ferske boken hennes, ”The Islamist Phoenix”, som også er utgitt på dansk (”Islamisk stat”), supplerer større og tyngre verk om bakgrunnen for IS, som den like ferske og svært grundige ”ISIS – Inside the Army of Terror” av Michael Weiss og Hassan Hassan.  Napoleonis ambisjon er ikke å forklare hvordan IS oppsto, men å vise at den islamske staten er noe helt annet, og mye viktigere, enn Taliban eller al-Qaida på steroider.

Det Napoleoni mener er at IS er en pragmatisk og moderne organisasjon som skiller seg fra  alle tidligere væpnete grupper, fordi den islamske staten bygger på en dyp forståelse for globalisering og teknologi. Vestlige medier ser bare henrettelsene og den grenseløse volden. De rapporterer ikke om hvordan IS samarbeider med lokale ledere i områdene de okkuperer og trekker dem inn i kalifatet som partnere og borgere i en ny stat på et territorium som er større enn Storbritannia.

Napolleoni triumferer, liksom, når hun kan få seg til å si og tenke at IS river i stykker grensene som Frankrike og England trakk opp i 1916. Hun sammenligner  kalifatet med opprettelsen av staten Israel. Men i motsetning til Israel, hvis vi skal forstå henne riktig, så skaper den etniske rensingen en homogen befolkning og dermed stabilitet. IS trekker på en sterkt motstandskraft. Og alt dette, skal vi tilsnikes til å tro, er vel og bra, for hva er alternativet?

Napoleoni er politisk analytiker og tror hun kommer med et glupt spørsmål: Kan Vesten, eller resten av verden, akseptere etableringen av en rogue state så nært sine grenser? Og Israels grenser?

Kjell Skartveit skriver: I møtet med Israels suksess og moralske overlegenhet blir relativismen derfor det eneste svaret. Vi kan ikke tåle at jødene gjør det bedre enn sine muslimske naboer. Vi må la sunni – og shiamuslimene få lov til å gjøre det samme som jødene i sin tid gjorde.

Kommentar: Vi er selvsagt enig med Skartveit i det meste, men han burde gå mer inn på hva islams natur eller hva dens vesen er, for uten å gjøre det, røper han en mangel, nemlig den at han forbiser det vesentlige i alt dette, nemlig u-vesenet selv, islams vesen.

Uten å forstå islams vesen, forstår man ingen ting og fatter det uvesentlige på bekostning av det vesentlige. Da mangler man refleksjon og er inne i en tilstand, og dertil en tilstand som i seg selv tilslører at den spenningen og den konflikten som utspiller seg nå rundt Israel i MØ, er en situasjon, og nettopp ingen tilstand. Situasjonen der skal med andre ord ikke primært angå vårt følelsesliv eller vårt opplevelsesliv, men vår refleksjon. For i en tilstand ligger det vesentlige å hente i meg selv, ikke i realitetene på bakken, for å si det slik. Setter man seg i en tilstand i stedet for å sette seg i – og inn i - en situasjon der man reflekterer, - og bruker forstanden - er det lett og en stor fristelse å virkelig tro på at man selv er Gud, og bare forsøket i den retning – om det er bevisst eller ubevisst – bekrefter galskapen. Og den som tror han er gud, trenger helt klart hjelp, av en eller annen elite, som i dag ikke tror på Gud, men som likevel kanskje kan hjelpe.

Det trenger ikke å være så vanskelig å forstå: Omdal befinner seg primært i en psykologiserende tilstand, akkurat som Napoleani gjør. Han er MSM og hun bruker ham som det han er , et lydhørt, tilnærmet servilt redskap for rådende – gjerne ubevisste – ideologi eller paradigme. Hun trenger ikke engang spørre ham om lov til å propagandere for seg i Omdals avis. Det er nærmest som om han tigger og ber henne nettopp om å skrive nøyaktig det hun gjør, og analysere på den måten hun gjør, for slik kan han selv gi seg autoritet, og et skinn av legitim anstendighet. For i Stavanger Aftenblad er det nå blitt sømmelig og anstendig å heve pekefingeren overfor sine lesere, som antas å være så dumme at de trenger veiledning eller fordypning: Dere skal stille dere spørsmål som jeg må hjelpe dere å forfatte og formulere! sier i realiteten Omdal til sine uvitende og mulig moralsk fordreide kunder.

Leseren – og hans fremtidige sammensvorne, tror han - skal loses inn i hans egen boble, det kan kalles forsøk på billig massesuggesjon, lett gjennomskuelig for øvrig. Han forsøker å trøste seg selv med å få tilhøre «den riktige siden» når den store krisen kommer, den som alle vet hvem er og som alle vet vil komme som en tyv om natten.

Omdal og avisen er ute etter å få bifall og støtte for sitt verdensbilde, sin ideologi, sin manglende åndelighet, sin manglende forstand, og de vil trenge det, etter dette. De håper selvsagt at vår akk så besynderlige akademiske elite, slik som Gule, Brekke, Syse, Tajik osv,  skal komme løpende til og forsvare dem og dermed legitimere dem. De antar ar dette er en smal sak, de tror på denne elitens  image, - som halvguder - , og overbevisningsmagi og på deres enten aktive eller passive støtte, det kan være hip som happ, og at dette i seg selv vi gi dem rett, dvs makt, dvs beundring og belønning, og selvtilfredsstillelse: Selv om disse de-spiritualiserte og kristenvantro apologetene her tier stille, vil de ha gjort jobben og vært med på å bedra til å skape den effekt «man» håper på, nemlig å øke støtten til de akademiske pappkrigere som i dag befolker MSM og som helst ser Israel straffet og  helst utradert, og som en for øyeblikket passende og beleilig syndebukk for Vestens imperialisme og tidligere og om mulig fremtidige  suksess.

Hele prosjektet til Omdal og kompani – både på det personlige og interpersonlige planet - er å få befridd eller frelst seg selv ved egne følelser fra allmektig syndefrihet, ved å legge skylden på utvalgte andre, dvs personer og folk som ser vesenet og uvesenet i alt dette, og som kjenner det og har kjent det på kroppen.

Omdal og hans likesinnede ønsker av fromme hjerter fullt og helt at vi – dvs Vesten – ikke skal påtvinge andre kulturer vår kultur. Ingen kultur er en annen overlegen, snarere tvert imot, hvis det går riktige veien, bare Omdal og hans likesinnede får frem og får fastslått og indoktrinert nok at Vesten nettopp ikke kan krydre seg med at Vesten er «besten». Vesten er tvert imot – objektivt sett, må vite - værsten og noe alle de vestlige som ikke forstår dette og føyer seg etter dette imperativet, skal få svi for, hvis de ikke kommer til forstand om dette, om så dette vil bestå i  å bli brent av IS selv, eller sammen med jødene, og da sett som en rettferdig straff, sett gjennom deres hedenskap- og gudsfornektelses hovmodsbriller.

Og det er det vesentlige i hva Omdals og hans forrykte kobbel av medsammensvornes forvirring og nedlatende overlegenhetsfølelse innebærer. Omdal og parti er derfor en klikk som gjerne vil smykke seg med å tilhøre «Hizbollah», - «guds parti», for det er det hizbollah betyr, bare det at her er det snakk om Allah’s parti, ikke Guds parti, et faktum disse idiotene ikke forstår, fordi de ikke forstår seg på islams vesen og heller ikke på seg selv og den ukultur de underlegger seg, på Vestens premisser, riktig nok, i hvert fall foreløpig.

Hvem sier du jeg er? spør Jesus og i dette spørsmålet ligger noe av kristendommens vesen, et spørsmål som ikke forekommer i islam. I islam blir ikke mennesket som individ og person stilt slike spørsmål, for der finnes der ikke rom for spørsmål i det hele tatt. Enten er du for Allah og profeten og hva disse sier eller så er du imot. Du skal underkaste deg og på den måten samtidig få en opphøyd status. Enten er du muslim eller ikke og er du muslim, er du med tvingende eller obligatorisk helt fra fødselen av privilegert og skal i dette verdslige liv tilstås en posisjon overordnet alle andres.  Du skal dessuten misjonere for dette om så med sverd, og dessuten med liv og eiendom, for dette er din juridiske og hellige plikt, og ja, du tilstås den høyeste mulige status og posisjon, nemlig som martyr og da med den størst mulig velsignelse skjenket av Allah som en belønning i et evig bordell i den allahianske himmel.

Å erkjenne islams vesen er ikke å påtvinge muslimer en følelse av mindreverd og en grunn til at de skulle føle seg krenket. Å erkjenne islams vesen er å se islams vesen ved å forsøke å kjenne islam på kroppen og i sjela, gjerne ved å åpne for en utvidet sans for empati, en mer ekte, inderlig og autentisk empati, en renere empati. Men for å nå dit, vil det være nødvendig og  innebære at man erkjenner og oppfatter at grusomhet skjer reelt og i Allah’s navn, ikke bare ut fra skjevfordeling av økonomisk verdier og produksjonsforhold.  Allah’s vamle «svisker» og allmentaksepterte fromme alminneligheter kan ikke utgjøre annet enn en komplimentær dimensjon i islam, dvs en nødvendig del, men ikke den «del» som utgjør de viktigste elementene i komplekset. Det er å forstå at det er en radikal og fundamental forskjell på å handle, agere på og fremme sitt paradigme på Allah’s vegne og i Allah’s navn enn å gjøre det samme i andre navn, ja, ethvert annet navn eller ikke noe navn i det hele tatt, det være seg demokratiets navn eller i noen annen ideologis navn.

Allah, Koranen og profeten er det som utgjør forskjellen. Det er disse to størrelsene som  inviterer til å se islams vesen, et perspektiv disse antiessensialistene som vi har beskrevet andre steder på denne bloggen ikke våger å ta inn over seg og forholde seg til på en moden og robust måte på, en ansvarlig måte.  De tror at i det øyeblikk vi bruker ordet VESEN, så er det et overgrep, - fordi det fins like mange utgaver islam som det finnes muslimer! De vil ikke få seg til å tro at tre så enkle ord eller ting som Allah, Koranen og profeten i seg selv til sammen utgjør en kraft som overgår alle atombomber i virkningskraft og virkningshistorie som er sprengt hittil i menneskehetens historie til sammen. Og de vil ikke forstå at alt dette potensiale for destruksjon i Allah og profetens navn bare vil forsterke seg, ikke avta, i tiden fremover.

Men når man begrunner sin vold i det guddommelige, er man kommet lenger ned i helvete enn om man finner begrunnelsen i en eller annen ateistisk ideologi, en vitenskapelig teori eller en ateistisk begrunnet og vinklet filosofi som ikke skjønner noe som helst av alt dette.

Det Omdal et co ikke forstår er, at en handling som begrunnes i gud faktisk er en helt annen handling enn den som ikke begrunnes i gud, enda disse handlingene empirisk sett er komplett identiske. Og de forstår ikke at det er islam som konstituerer denne forskjellen, ja, dette uoverstigelige og absolutte skille, - alt med forankring i islams vesen. Islam har «noe», et aktivt virkestoff, som er helt unikt for islam som sådan, islam proper.

Islam har iboende dimensjoner eller potensialer som ikke synes for våre blå øyne her i Vesten. Men det betyr ikke at disse «dimensjonene ikke fins og virker, sannheten er snarere tvert imot, uten at vi her skal bringe inn spørsmålet om demoni og eksistensen av Satan selv.

Islam «består» riktig nok av flere tilsynelatende aspekter, islam er for så vidt, overflatisk sett, en polymorf størrelse, eller skikkelse, om man vil, og da et vesen eller fenomen som i seg selv er delt og splittet, men som likevel fremtrer som en enhet, hvis man våger å se denne polymorfheten som en helhet og da nettopp som ETT vesen.

Islam er ikke bare sammensatt av fasetter eller løst sammenhengende deler og da deler som til sammen utgjør mindre enn helheten av systemet. Nei, islam er og fungerer i sin totalitet som ett fundament, en funksjon, et sammenhengende hele som utgjør en større sum enn det Vesten klarer å få med seg.

At vi ikke klarer å se denne pluss-summen, er det som er Vestens tragedie og som vil bringe Vesten til fall, ikke for islams grep i seg selv og som isolert fenomen, men for vårt eget grep, og fordi vi lar denne manglende evne til å «skue» eller se tingen for hva den er være og forbli en for oss så utrolig nødvendig mental rasjonalisering på det kollektive  planet. En rasjonalisering som springer ut av falsk skyldfølelse og da en følelse venstresiden og de islamofile ønsker å konservere og forsterke  – og lyve om og skjule - for alt det den er verdt, fordi de tror de har en ufravikelig objektiv interesse i å forsvare i dette, kall det gjerne stemmekveg.

I Vesten ser vi filmen Ondskapens hotell og blir forferdet. Her jobber en familie på tre på et digert høyfjellshotell som mannen skal være vaktmester på under lavsesongen da hotellet ellers er stengt. Mannen viser seg å være sinnsyk – enda dette ikke presiseres i filmen, det blir et åpent spørsmål det ikke gis svar på. Mannen – som i utgangspunktet virker både forstandig og normal - forsøker etter en tid å ta livet av sin familie der oppe i ødemarken i fjellene. Men det vi ikke ser er at her er gud totalt fraværende, et fravær som passer som fot i hose med vår egen mørke ateisme, en livsanskuelse som er blitt selve det konstituerende paradigme og det vi nærmest av helt naturlige årsaksrekker hverken kan eller vil tenke eller føle uten, her i Vesten.

For oss kan ikke ondskapen kobles verken til gud eller satan, den er bare noe som skjer, og noe som skjer i kraft av eller som en «nøytral» og upersonlig følge eller «lov» av evolusjonen og derfor av nødvendighet, selv om den skjer tilfeldig, og som om selve tilfeldigheten skulle være en årsak til hendelsesforløpet, eller ha agens. (Tilfeldighet og nødvendighet er også her nødvendige bestanddeler av det virkende vesen selv). Det er slik de ateistiske anti-essensialister tenker, og de kan ikke tenke annerledes! Derfor kan de tillate seg å se IS’s løsning på kaoset i MØ som en mulig befrielse, noe som kanskje er å foretrekke fremfor hva man selv kan se som ingen løsning og mer kaos og fler massemord i stedet. Man åpner seg for tanken om at ISLAM skal kunne redde oss alle, avhengig som vi alle er nettopp av hva som skjer i MØ.

Noe av de samme betraktningene kan anføres når vi i Vesten f eks leser Den Fremmed av Albert Camus. Her dreier det seg om en ung mann uten gud som bare dreper mennesker, tilsynelatende helt uten grunn av noe slag, han bare gjør det, og leseren – avmektig som han er - lar det bare skje. Han kan ikke egentlig la seg opprøre av det Camus utfolder for ham, han  avfinner seg da med at det bare er slikt som skjer. Han ser kanskje – vagt-  at grunnen til at Den fremmede gjør som han gjør nettopp er at han er og føler seg som en fremmed, ja, som Den fremmede selv, i  en slags grandios sentimentale selvforherligelse, men også dette bare som noe som skjer, i våreøyne, og  noe som skjer uten egentlig noe formål, uten noen mening, fordi de jo ikke fins noen objektiv mening, noe objektivt mål, og selvsagt uten objektive og absolutte verdier og målestokker, men bare noe vi må ta høyde for, noe vi må tåle og noe som vi via statistikk kan forsikre oss mot, isolerte og ensomme som vi er og helt forlatt og helt uten Gud, - et faktum som for et Vestlig menneske også bare eksiterer som  noe som bare er og som et faktum som ikke kan være annerledes. 

Det vesentlige ved det vestlige menneske er nemlig at det ER Det fremmede menneske. Ikke rart da at vi projiserer dette over på muslimer, på over en milliard mennesker enkeltvis. Vi tror at IS består av kun «fremmede» uten gudstro, uten objektive moralske standarder, og akkurat slik vi er og slik vårt paradigme eller vår gudsforlatte verdensanskuelse eller totale verdisyn er. Vi kan ikke forestille oss noe annet. Det "må" bare være slik.

IS’ krigere oppfattes da også «på bunnen» akkurat på samme måte som vi oppfatter oss og forholder oss til oss selv, nemlig som gudsforlatte og med gudsforlattheten som et nødvendig tilhørende vesen som for alltid vil komme til å klebe ves oss og gjøre oss til de vi egentlig er, nemlig som håpløse mennesker med et håpløst liv.

Vestens vesen er håpløsheten, og dette å holde ut å eksistere i det absolutt absurde. Så hvorfor da ikke tillate og oppfordre til sympati for IS’s sak, når det IS og de troende muslimene der «bare gjør» er hva vi selv ville ha gjort under de samme forhold og på de samme eksistensvilkår?

De bestialske isis-krigerene holder jo bare ut eksistensen på sin måte, med sine virkemidler og sine ideosynkratistiske kulturelt divergente måter, akkurat som vi utholder den på vår måte, - og hvem  er vel VI da, som liksom skal komme der og fortelle dem hva de skal gjøre, og hva de skal tro og ikketro på og gjøre eller ikkegjøre? Hvem skal kunne fortelle noen at VI VET BEST, at vår måte å utholde eksistensen på er den ene riktige? Og at vi – skrekk og gru - tror på en bedre Gud?

Nei, dette går ikke, for også dette å stille spørsmål om slike ting tilhørere det absurde, men dog som noe som bare skjer fordi det bare må skje og som derfor er noe vi ikke kan få gjort noe med, annet ved å overby hverandre på godhetsauksjonene, i de politiske duellene og i mediene som håpløst følger med på distansert og absolutt forbeholdent hold. 

Under islam forholder virkeligheten og eksistensen seg vesentlig annerledes, - for her er det Allah og hans lov som har agens, og de regler Allah gir, kan ikke separeres fra hans «person», dvs Allah’s vesen, (et konsept om Allah som person er, bare for å ha nevnt det her i forbifarten, forbudt og dessuten ansett som vantro i islam, men denne «liksompersonen» er likevel en kraft de troende kan regne med og som da likevel «virker» i beste velgående, nettopp som en av muslimene med nødvendighet selv «levendegjort» agens – eller personliggjort «person». I dette perspektiv ser vi for øvrig at islams vesen faktisk er flerguderi! Eller ren ateisme som egentlig står i slektskapsforhold til Vestens ateisme, men i en annen form).

Og det er her alt ligger: Islams vesen er et vesen som oppfattes av oss vestlige som et vesen som er uten vesen. Det er iallfall det eliten vil ha oss til å tro. Av ideologiske beveggrunner, åpenbart. Muslimene vet imidlertid bedre. Det er bare å lytte, se og forstå, å bruke forstanden, med andre ord, noe som Omdal et co ikke makter og ikke har forstand på. Og derfor ikke forstår.

MSM-paradigmet - vår Akilles

«At man drepes fordi man ikke er muslim, er åpenbart svært vanskelig å erkjenne for mediene og politikerne, det samme gjelder at kidnappede jenter i hundretalls i Nigeria, er kidnappet fordi de er kristne. Hvorfor leser vi ikke en eneste reportasje i main stream media om main stream islam, der det refereres til islams tekster som rettferdiggjør slike barbariske handlinger?

Er det fordi islam er de ”fattiges” religion, og de fattige (og minoriteter) er jo ofrene som venstresiden slår ring om – uansett? Men dette er jo langt fra hele forklaringen, for høyresiden holder jammen meg stort sett kjeft de også. Hvorfor?»

Ja, dette spørsmålet stiller Hege Storhaug i dag på HRS. Vi vil her forsøke å bidra med et mulig svar:

Forskning viser lav korrelasjon mellom vold og media, dvs mellom vold som uføres og tekster som blir lest, filmer som blir sett, historier som blir fortalt, individuelt eller i gruppesammenheng.

Det fins knapt forskning på sammenhengen eller årsaksforholdet mellom hellige tekster og vold. Det har derfor oppstått en lakune i vår virkelighetsoppfattelse, dvs i common sense, i befolkningen generelt. Der forskningen tier og der det hverken stilles spørsmål eller svar, der tier også folket, og ikke bare det: Der slutter også folket å tenke – og verst av alt: Empatisere. Og grunnen er klar: Uten forskning, ingen oppfordring til å tenke, eller stille spørsmål, snarere tvert imot. Der forskningen, der blir det snart et forbud mot å stille spørsmål, for ingen vil sette seg opp mot forskningen, som er selve det fundament Vesten bygger på når det gjelder forståelsen av virkeligheten og verden, og hva angår spørsmål om sant og galt, ondt og godt, rett og riktig. Der forskningen tier, tier også moralen, dvs man lar den skure og gå, den angår en ikke, sannheten kan ikke konstateres eller fastslås, derfor heller intet imperativ for handling, virkelig handling, handlinger rettet mot årsaker heller enn symptomer. Og derfor tier også mainstreammedia – MSM - om de hellige tekster i Koranen, sunna og hadith. 

Ytringsfriheten, pressefriheten og det frie ord kan derfor toe sine hender: Det fins intet vitenskapelig bevis for en dirkete årsakssammenheng mellom tekstene i Koranen og den vold som blir begått av muslimer. Muslimer blir dermed gjort til ikkemuslimer, ikke troende. Men dermed fratar man også muslimene ansvaret for sine religiøst begrunnede handlinger. Den religiøse overbevisning, den religiøse tro knyttes til helt andre årsaksrekker, nemlig de sosiologiske (vitenskapelige). 

Vold og islam assosieres kun på et helt overflatisk plan. Vitenskapen klarer ikke å knytte vold og islam sammen på et åndelige plan, og det skulle jo bare mangle, vitenskapen kan ikke befatte seg med ånd, det er et område som faller utenfor.

Islam er et stort tyveri fra ende til annen. Uten jødedom og kristendom, ingen islam og islam innrømmer dette, i klartektst, i Koranen, Allah’s representant eller «inbiblikasjon» - til forskjell fra inkarnasjon - på jord. (Allah forbys implisitt å inkarnere seg i islam, et faktum som i seg selv begrenser gud, og dette igjen en påstand som i realiteten setter mennesket i stand til å oppkaste seg til gud selv eller til å kunne korrigere ham!) For i islam er gud blitt til en bok, en bok som skal adlydes og som skaper det den nevner. En bok som riktig nok «ligger» uskapt i himmelen, uforanderlig og evig og i grunnen som et helt ujordisk fenomen, som riktig nok Allah i sin nåderikhet har sendt ned til jorden og oss mennesker her, som en evig og uforanderlig rettledning med et helvete bak speilet som kan skremme vettet av noen og enhver, for i det allahianske helvete er til og med Allah selv til stede for å bivåne begivenheten!

I islam blir boken betraktet som et konsekrert middel, slik  sakramenter i kristendommen blir det. Boken – Koranen – blir betraktet på samme måte som kirken betrakter oblatene som antas eller tros å være selve guddommens kjød (og blod). Oblatene oppbevares i et eget skrin, adskilt fra denne verden, de ER Frelserens kjød og blod. Boken i islam tar brødets plass, - et grovt tyveri, men et tyveri som reduserer sakramentsforståelsen i stedet for å bringe noe nytt og større ut av det, en levende, åndelig dimensjon og dermed også en kraft som med løfte fra Gud selv virkelig bringer individet ny kraft, en ny stiling overfor Gud. Boken derimot – altså Koranen - er døde bokstaver i seg selv, materie,  rent faktiske kommandoer, påbud og forbud; brødet i kristentroen derimot, blir noe mye mer enn bare materie, bokstavtro, det blir selve den åndelige virksomhet selv, en virksomhet og et middel hvorpå Gud tar opphold i sitt tempel, nemlig i mennesket selv, i dets kropp, ja, i hele dets vesen, intet unntatt. Det bringer forlatelse for syndene og omskaper mennesket, som om det ble født på nytt, stilt overfor Gud, JHWHE.

At islam er grovt tyveri kommer dessuten frem i det faktum at Koranen selv henviser folk som stiller spørsmål uti religionen nettopp til de kristne og jødiske skriftene, dvs Bibelen. Sannheten er å finne i Biblene, altså – hvilken fatal ironi, for hvorfor leser da så muslimer i Bibelen for å finne sannheten og sikkerheten eller tryggheten i dette å kunne forhold seg til sannheten nettopp der?

Det oppsiktsvekkende svaret Koranen selv gir, utrolig nok, er at de kristne og jødene har forfalsket den opprinnelige teksten og derfor har Bibelen slik den er i dag – oppfattet med islamske øyne – ikke verdt det papiret den er skrevet på, ja, den er tvert imot et plott mot Allah og dermed alle muslimer selv. I virkeligheten kan det imidlertid bevises at jødene og de kristne nettopp ikke har tuklet med sine hellige skrifter, dvs Bibelen. Den har vært og vil bli til evig tid den samme, og dette kan bevises vitenskapelig. Det fins ingen tvil om det, bortsett fra at nettopp islam forsøker å så tvil om dette,  i seg selv en grov synd og en like stor synd som tyveriet for øvrig er.

Tyveriet består først og frem i at islam gjør Jesus i Koranen til noe mer tilbedelsesverdig enn Jesus i Bibelen, det er i hvert fall den alminnelige oppfatning blant islamske lærde. I virkeligheten forutsetter Koranen selv at Jesus tillegges de samme attributter som Gud selv, altså en selvmotsigelse innebygd i Koranen selv, et faktum som i seg selv burde drive de troende til fortvilelse,  (ikke rart at muslimer er forvirret).se her. Muslimer forvises altså til å nøye seg med noe mindre og til selv å tillegge sin tro desto større verdi. Allah – og profeten – må forstørres av mennesket selv. Allah har dermed påpliktet muslimer til å skape seg en gud som er stadig større, i sitt eget bilde. Det er ikke Gud som har skapt mennesket i sitt bilde, men omvendt, mennesket må skape Alla i sitt bilde. Det er nemlig en synd for muslimer å si at mennesket er skapt i Guds bilde og begrunnelsen er like enkel som den er feilaktig: Verken i jødedommen eller kristendommen kan Gud oppfattes som et bilde og Gud kan ikke avbildes, det ville bety blasfemi. I jødedommen er billeforbudet totalt, som i islam, men i kristendommen løses dette problemet ved at Gud ble menneske, den levende Guds bilde, og altså en gud som i essens ikke kan avbildes rent filosofisk, men som i praksis selv velger å åpenbare seg som fullt ut menneske og Gud – og Helligånd - i en og samme person, (som er noe annet enn bare bilde). I kristendommen sikrere dermed treenighetsdogmet nettopp mot at Gud må forestilles som et bilde, billedforbudet effektuerer seg dermed av seg selv, automatisk!

Men slike essensielle spørsmål tas ikke opp av SMS, de ignoreres, og dette i seg selv illustrerer en underliggende og ubearbeidet frykt, eller retter: Angst. Frykt for å bli bombet, angst for det ukjente. Dette er det jeg vil kalle SMS-paradigmet, et grunnleggende eller radikalt  mønster – et syndrom – av tanker eller mangle på sådanne, følelser, emosjoner, samvittigheter eller mangel på sådanne osv. Kall det gjerne manglende forståelse for og følelse for moral eller etikk.

Men hva innebærer SMS-paradigme? For det første: Ansvarsfraskrivelse. For det andre: Selvopphøyelse, dvs selvforherligelse i form av hovmod, inkludert dette at man ikke skjønner at hovmod står for fall.

MSM synes å vite eller være sikre på at publikum eller MSM’s kundegrunnlag ønsker å være slik SMS tror disse kundene er, og hvordan er kundene? Jo, først og fremst overflatiske og totalt uinteresserte i vesentlige filosofiske eller religiøse problemstillinger. Religion og tro forutsettes å stille seg i veien for sann erkjennelse og sannferdig eller autentisk liv. SMS forutsetter med andre ord identitet mellom seg selv og kundene, de har nøyaktig samme interesser. SMS ønsker å fremstille seg selv og fungere som sannhetsformidler, for bare sannheten kan sette «fangene» fri. Og hvor finne man sannheten i dag? Jo, i vitenskapen, og hva soer vitenskapen om voldelige tekster? Jo, at det muligens finnes noen korrelasjoner, men at det ikke kan påvises signifikante funn som skulle tilsi årsakssammenhenger. Islam går dermed fri og de islamske tekstene tillegges en uskyld som bare MSM-paradigmet ikke vil se, ikke kan se og ikke ønsker å se, for hvis MSM hadde sett det og tatt det inn over seg og på fullt alvor, og tatt det opp i sine spaltemetere i noe dybde og over noe tid og med noen uredd kraft og forfriskende kreativitet, ville det ha rokket ved selve MSM’s identitet som Sannhetsformidler, og ikke bare som formidler, nei, som sannheten, sikkerheten og tryggheten selv.

MSM vet at folk har behov for å identifisere seg MSM’s  rolle som urokkelig sannhetsvitne. MSM-paradigmet vet imidlertid at det ikke nytter å legge seg på en linje hvor SMS alltid og i enhver sammenheng må operere og fungere som objektiv sannhetsformidler og dette åpner for det subjektive element, et element eller en dimensjon i selv menneskelivet nødvendigvis må være subjektivt. I virkeligheten betyr dette at SMS ser virkeligheten som relativ, akkurat som kundene selv øsker å være, nemlig relative, ikke absolutte, ikke skråsikre, ikke despotiske, men tvert imot liberale, åpen, fordomsfrie, tolerante.  Derfor forutsettes identifikasjon, identitet. Kundene blir selve mediet og mediet blir kundene og dette muliggjøres ved at begge sider i dette dialektisk selvutviklende drama – et drama so i virkeligheten nettopp ikke ser «selvutviklende», men snarere selvdestruerende – får fortsette å diktere dagens samfunn og dagens sjeler, og dermed våre vaner, våre holdninger og vår politikk fremover.  

Hverken MSM-paradigmet eller forskningen av i dag tar høyde for hva «hellighet» innebærer. At noe eller noen er hellige betraktes som en kuriositet, et høyst løst begrep, en abstraksjon som ikke har noe med virkeligheten og den individuelle person eller sjel å gjøre, og heller ikke i kollektiv sammenheng. Vitenskapen kan nemlig ikke påvise noen «gruppesjel».  Heller ingen «positiv» konstaterbar hellighet. Hellighet eksisterer kun som en utvendighet, en slags verbal virkelighet, riktig nok, men først og fremst som ikkeeksisterende, selv om hellighet tilstås sosiopsykologisk funksjon, som en slags agens, en egen «selvstendig» virkende, men likevel egentlig illusorisk,  kraft, men da en kraft eller en agens som ikke «teller», for den kan jo ikke måles, den kan i høyden «føles», og følelser regnes som alle «ve» - liksom vitenskapelig -  ikke som noe objektivt sannhetsserum, eller sannhetskriterium.

Begrepet hellig er henvist til et liv i det underbevisste sjelelig, i den grad man overhodet  tror dette eksisterer, om ikke annet som en blant mange andre vitenskapelige metoder eller forestillinger. MSM-paradigmet har dermed gjort hellighet til et fenomen som tilhørere mytenes verden og ikke til dagens virkelighets verden og dagens sannhetsverden. MSM-forutsetter den absolutte relativitet, dvs den absolutte absurditet, den «sannhet» som sier at intet er bedre enn noe annet, at ingen tro er bedre enn noen annen tro, ingen kultur er noen kultur overlegen, ingen sivilisasjon eller sivilisasjonsdannelse kan gjøre krav på å besitte en sannhet som er de andre overlegene. (Og som følgelig ikke kan gjøre krav på dominans, i seg selv en form for skyldbetinget rasjonalisering, en form for kognitiv dissonans, en eufemisme for skyldfølelse og manglende reell syndserkjennelse).

MSM betrakter hellighet som noe som ikke kan fundamenteres, iallfall ikke utforskes, den er ikke gjenstand for hverken utforskning eller forskning og derfor ikke virkelig eller sann, - en gedigen logisk feilslutning som alle intuitivt bør innse er forkastelig is seg selv, men som MSM-paradigmet sitter fast i og ikke klarer å fri seg fra. For MSM-paradigmet fundamentert i det rene intet, fordi det supranaturale eller transcendente i religiøs forstand ikke eksiterer. Det hellige er fundamnetert i intet. MSM- er følgelig renset for Ånd og dermed også for genuin tro, dvs autentisk gudstro.

Men hvorfor? Jo, fordi dette passer godt med det bildet MSM-paradigmet byr på av seg selv, nemlig som guddommelig, dvs betraktende, tilbakelent som en deistisk gud, sånn passelig på trygg avstand i skikkelse av en teknisk anordning som bare er slik og som styres av alt annet enn en truende personlighet, objektiv, sann, trygg, til å stole og tro på og som et reelt alternativ til alle andre paradigmer, som i kontrast anses som fordomsfulle, subjektive, naive og uvitende, og dermed helt ute av stand til å felle verdidommer eller påstå om seg selv at de er sanne, eller som at de er sannhetsrepresenterende.

MSM-paradigmet utgjør en identifikasjon mellom media og kunde, en symbiose i en selvdrivende dialektisk metastaserende eller metamorfosisk prosess. MSM-paradigmet er en syntese av tese og antitese, det utviler seg av seg selv, det er både tese, antitese og syntese og alle disse stadiene i den dialektiske prosessen er i og for seg hverken sanne eller falske, de bare er, og fordi sannheten bare er, så finnes det egentlig ingen sannhet. Fordi det ene stadiet kan være like sant som det annet, og det tredje og slik bortover i en regress ad infinitum, en prosess som passer det ateistiske eller agnostiske menneske som hånd i hanske, det selvvalgte menneske som ignoramus, det vantro mennesket som har absolutert sin skepsis uten å skjønne den grunnleggende logiske kontradiksjon i dette og uten å fatte den inkonsistens i livs-, følelsesmessige og tankemessige væremåte som nødvendig vis må følge og forplante seg som ringer i vann på samfunnslegemet og i våre hjerter.

En i og for seg interessant artikkel i Morgenbladet denne helgen er et intervju med voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved politihøgkskolen. Hun er ikke eksplisitt interessert i korrelasjonen – eller eventuelle årsakssammenhenger - mellom Koranen som hellig tekst og voldsbruk. Hun fokuserer på media og vold generelt, og hun sier:

- Svarene finnes i miljøene der volden utspiller seg … for å oppnå (forskningsmessige) resultater på dette området er det derfor nødvendig å jobbe tverrfaglig … det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold … derfor er det like feil å si at mediene ikke inngår som å si at de er den eneste faktoren. Begge deler er like galt. «Voldsoppskriften» er en kombinasjon av få beskyttelsesfaktorer og en overdose risikofaktorer, der mediene er en av dem. Hos noen, anslagsvis to til fire prosent, løper disse tingene sammen i et spor som munner ut i vold. Interaksjonene gjør at utslagene er enda tydeligere for dataspill enn for film. Det r imidlertid innholdet, ikke sjangeren som er det sentrale, forklarer Bjørnebekk.

Kommentar: Det denne forskeren sier stemmer overens med de observasjoner vi har forsøkt å belyse over. Forskeren illustrerer dermed at MSM-paradigmet inkluderer forskningen og ikke bare media og kunde. Det eksisterer en ubrytelig syntese mellom dem, en syntese som ikke kan betrakte seg selv på noen annen måte enn som sannheten selv, selv om den skulle erkjennes som aldri så mye delvis eller ufullkommen, en sannhet som er en sannhet med de største modifikasjoner, men da modifikasjoner som MSM-paradigmet forskåner seg selv og de fleste andre fra å se og forstå viktigheten av. Det lover ikke godt. Samtidig som vi finner denne salven i en annen artikkel i den samme avisen denne helgen:

- De fleste publiserte forskningsfunn er feil, og 85% av pengene som går til biomedisinsk forskning, er bortkastet, sier John Ioannidis.

Men hva er kuren? Jo, vi kan lutte: Løsningen er mer effektiv og mer regningssvarende eller bærekraftig vitenskap! En prosess som selvsagt bare vil befeste MSM-paradigmet.

Vi får bare håpe det går seg til, vil vi si og lykke på reisen.

Men et ørlite annerledes håp finner vi nok en gang i samme avis denne helgen, og denne gangen et pip fra en sosiolog. Han sier rett ut, noe vi bare kan bekrefte:

-Vet norske sosiologer hva slags samfunn vi lever i? Sosiologien har avmystifisert samfunnet. Empirisk vitenskap erstattet religion, myter, sagn, eventyr, litteratur, kunst og filosofi … norske sosiologer har nøyd seg med å studere delsystemer og aldri tatt seg bryet med å spørre hva slags samfunn disse delene til sammen utgjør … det fins ikke noe kapittel (i en bok om forskning) der delanalysene forsøkes sydd sammen til en samtidsdiagnose (sic!). .. Mitt forslag, sier sosiologen, Gunnar C. Aakvaag, er å innføre femårig empiriforbud for norske sosiologer …

Akkurat ja, sier vi, mer sosiologi, med andre ord, - kanskje. Og kanskje kommer det noe godt ut av det.

Det store spørsmålet forblir: Kan MSM-paradigmets selvforsterkende og selvabsolutterende makt brytes og kunne erstattes med noe nytt, og rikere, noe mer sant, seriøst og grunnleggende? Noe som virkelig kunne tilfredsstille menneskets grunnleggende eksistensiale i videste betydning av ordet?

Vil MSM-paradigme evne å ta opp i seg det fundamentale spørsmålet som man helst vil forsøke å forbigå i taushet: Har islams tekster i seg selv noe med voldsutøvelse å gjøre? Kan forståelse av hva «hellighet» er for noe utløse vold for voldens skyld i «troens navn»?

Det kan virke som om vitenskapen eller forskningen henger noe etter her, sammenflettet som alt dette er i en større sum, nemlig i MSM-paradigmet.

Kanskje vil dette knippet av død materie aldri klare ta igjen det forsømte. Dvs evne til å se det umiddelbart gitte som gitt tilskyndelse, premiss og/ eller agens

En svenske krysser sitt spor ...

Det kommer gladnyheter fra Sverige, tro det eller ei:

Invandringen och integrationen börjar likna ett fiasko. Människor i tiotusental väntar i förtvivlad sysslolöshet på en oviss framtid, statsfinansiellt skenar ett tåg mot stupet, nationellt grävs klyftor av moralisk natur som skiljer överheten från folket, storstäder från landsort, city från förorter och rika kommuner från fattiga, skriver Bert Torekull. her

Til nå har Norden – minus Finland - vært besatt av en win-win-ideologi som nettopp skulle sikre gevinst på alle fronter og garantere mot økonomisk og moralsk forlis. Ordførere over de ganske land var sikre på seier: Sikre befolkningsvekst, sikre overføringer fra staten på ubestemt tid fremover, øke sysselsettingen i kommunene og dermed skatteinngangen, skape et klima med åpent innsyn i tall og statistikker som i seg selv beviser at toleranse og palettpolitikk er det eneste regningssvarende og beviset på at Gud – dvs vår egenskapte godhetsideologi - fremdeles er allmektig, vis og virksom og at ordførerne er hans eneforvaltere på denne jord, selv om de fleste av disse «førerne» for lengst har henvist Gud til å friste et liv som illusjon, men da – i godhetens navn - som en nyttig illusjon, eller en nyttig idiot som det gjelder å bruke for å vise velgermassen at den såkalte toleranse, antirasisme og det stadig forøkte rom for generøsitet måtte trumfe alle andre hensyn.

Overflod av penger skulle sikre overflod av toleranse, eller snillhet, om man vil. Man så ikke hovmodet i dette. Og i stedet for overflod av begge, ble det skapt et samfunn hvor ikke sannheten var normen, men overbud i godhet ble det, innbilt godhet, vel og merke.  Man sperret for den enkle innsikt at image er noe annet enn virkelighet, at intensjoner er noe helt annet enn konsekvenser og realpolitikk – over tid. Man ville ensidig innføre himmelrik på jord. Vi trodde vi hadde råd til det. Man underslo  tidens avgjørende betydning, man ville komme Gud i forkjøpet, rastløsheten ble ansett for å være en dyd, «instant salvation or no salvation at all, for all, everywhere, - for all time, high». Vi la tålmodigheten på hylla til fordel for øyeblikkets innbilte triumf over reell saktmodighet og  nøysomhet. Vi ville ha fortgang i sakene. Gud ble parkert på sidelinjen i håp om at viraken skulle tilfalle oss selv, slik at vi kunne fronte oss selv  bak en godhet bare vi selv kunne konstruere, for anledningen. Godheten ble et skalkeskjul for egoisme, selvsentrerthet  og selvforherligelse. Derfor kunne vi da også tro at det var mulig å bygge ned alle grenser for å få plass til alle i et samfunn hvor alle skulle bli like gode ved å frata oss alle grunnleggende realisme og innsikt i menneskets sanne natur.

Man var overbevist om at toleransen hadde realøkonomisk dekning, ja, ryggrad. Man trodde at godheten skulle overvinne alt, men skjønte ikke at kjærligheten er større, den kjærlighet som erkjenner menneskets grunnleggende situasjon og den tilstand mennesket er i som menneske, nemlig den tilstand som gjør det umulig for mennesket selv å frelse seg selv og selv stryke ut all gjeld, all skyld og all synd. Vi så ikke at det er Kjærlighten som overvinner alt, ikke toleransen og godheten. Vi hadde nok av olje, så hvorfor bry seg om den siste olje? Vi salvet oss selv og svor ved oss selv. Vi gjord oss selv til allmektige regenter av «Guds» nåde, uten å spørre oss selv om hvilken gud det var snakk om. Og godheten, tett fulgt av en autonom subjektivitet som øverste sannhetskriterium, trumfet sannelig kjærligheten. Vi står igjen med den nakne fornuft, den nakne sannhet og den innlysende kjensgjerning at dette om kort tid vil vise seg å bli en tragedie av ufattelig realisme for noen og enhver. Vi skjønte ikke at vi forvekslet sannhetskriterium med sannhetserium, en illusjon.

Ja, vi opphevet til og med den grunnloven som lå under det hele og den spesifikke kristne grunntanke som lå under den, forankret som den var i Jesus Kristus, den ene, unike og allmektige, den salvede Messias. Nå har vi forankret oss i oss selv, med begge beina plantet i tynn luft, et høyst totalrelativistisk sted hvor usikkerheten bare overgås av utryggheten og som ikke har annet å tilby enn det ene og absolutte og kategoriske imperativ som sier: Du skal se deg selv som intet annet enn et menneske, et produkt av materie og tilfeldigheter og – i flukt med dette - det første, store bud: Menneske! Du skal frelse deg selv, deg selv, deg selv … du har intet annet valg. Det finnes ingen frelse annet enn i deg selv, for deg selv, og bare for deg selv og garantert for ingen andre, for all evighet.

Vi gjorde oss – kort sagt – til fyrster på relativitetens, ideologiens og illusjonenes falske nåde. Fyrster i «Nacht und Nebel». Og for dette finnes ingen prøveløslatelse. Løpet er fastlagt, løpet er kjørt.

Man kan trygt si at vi har selv har beredt veien for den veien det går, den strake veien mot ørkenen og den evig utilfredsstilte tørst etter stadig mer godhet, en egenskap vi tror vi har ervervet oss selv, et erverv som i virkeligheten er den eneste mulighet vi har tildelt oss selv og dermed også alle andre.

Litt vel pessimistisk og mørk i dag?

Vel, man finner ingen egentlig optimisme uten pessimisme først.

Men tenker Bert Torekull radikalt nok?

Nei, vi tror ikke det. Heller ikke at det er umulig å tenke tilstrekkelig radikalt og fremtidsvennlig.

Vi lever og lyver dog i en tid av ytre godhet og der kjærligheten er blitt utvendig, dvs nærmest ikkeeksisterende. Det vil si: Det fins ennå spor av den, og da fins selvsagt håp. Akkurat som det er håp i fravær, i manglende behovstilfredsstillelse. Men den er altså utvendig og vi gjenfinner den i kurver og tall, i flytdiagrammer, funksjoner og differensialer, i derivater av alle slag, i statistikk, sannsynlighetsberegninger, i overflatiske taps og vinningskonti. 

Vår godhet er våre korrelater. Ikke «tingen selv». Vi viser frem beregninger i den tro at vi viser frem oss selv mens vi i virkeligheten bare setter en skillevegg mellom vår prektighet og virkeligheten. Vi identifiserer oss med en godhet som bare finnes i tallrekker og elegante kurver, men som vi innbiller oss er et sant uttrykk for hva og hvem vi er på det personlige og eksistensielle planet, i møtet med «de andre», som vi frykter, men som vi later som om vi esker. Vi forsøker å inkarnere den usynlig hånd, - som tidligere styrte mennesker, makter og markeder - vi vil ha hendene på roret selv nå, og visst er dette både fristende og nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig, bare kjærlighetens realisme er tilstrekkelig, fordi den er sann og kan ikke svikte.

Vi har sannelig fått smake av det treet i Edens hage som ga oss kunnskap om godt og ondt. Vi ser det i det daglige, vi styres av prognoser og tall. Vi tvinges til godhet, fordi vi ser det onde bare så altfor godt og kjenner det på kroppen til daglig. og jo mer ondt vi ser at vi er i stand til, jo mer gode må vi fremstille oss selv. Det er selve frukten av at vi spiste av treet som ga oss kunnskap om godt og ondt. Og merkelig nok: Dette er selve fundamentet for all lønnsom forsikringsvirksomhet. Og staten er nå vårt egentlige og sanne, ja, eneste forsikringsselskap, i mangel på transcendental forankring og fotfeste.  Men det vi gjør er at vi mistar Livets tre for Treet som ga kunnskap om godt og ondt. For «selskapet» kan hverken gi oss evig liv eller sann, inderlig, ekte og autentisk Kjærlighet, slik bare Livets tre kan, dvs Kristus og ham korsfestet.