Når journalister er uten forstand

Går det an? Altså at de mangler forstand?

Det høres så brutalt å si det. Ingen fortjener å bli kalt uforstandig, det impliserer en slags sykdom, eller kanskje bedre: Et slags symptom på at noe er galt. For andre vil det bety og vitne om at her er det noe sunt som skjer, noe vi alle kan trekke veksler på, noe vi kan identifisere oss med og oppnå sjelero og god samvittighet gjennom. Å miste forstanden er i Vesten ofte det samme som å komme til fornuft, å komme til sitt virkelige selv, å bli et holistisk eller helt menneske.

For i vår postrasjonelle tid er alt mulig, ja, det er til og med blitt en objektiv sannhet at det å ta feil er å ha rett, at det å ikke se er bedre enn å se og at den som er imot er hjerteløs og at den som er for er en helgen.

Men når man mangler forstand og like vel er utegående, oppegående og pågående? Da kan man vel ikke beskylde noen for uforstand?

Å jo da, det kommer an på hvordan man definerer både forstand og uforstand; her vil vi ganske enkelt si at vi mener: Her mangles modenhet, realisme, for det første, og  for det andre: Her mangles bevis på at man ikke er hjernevasket og et fravær av at beviset fremlegges av de som her beskyldes, umiddelbart.

Et eksempel som belyser hva vi mener:

Stavanger Aftenblads journalist Sven Egil Omdal hadde den 7. april en tankevekkende anmeldelse av Loretta Napoleonis bok The islamist phoenix. Han spør: Blir kalifatet det nye Israel?

Kommentator p å document no, Kjell Skartveit, skriver: Sven Egil Omdal skaper i sin anmeldelse av The islamist phoenix et narrativ der opplagte innsigelser blir fremmede, det blir som følelsen av å være kommet til feil klode.

Loretta Napoleonis påstand, er at den terroren vi i dag ser i Midtøsten, ikke er et resultat av islams natur, men et virkemiddel i en større anlagt nasjonsbyggingsprosess, og hun hevder at det nye kalifatet, den islamske staten, skal bli for muslimene det Israel er for jødene.

Omdal skriver: Napoleoni er en prisbelønt italiensk økonom, politisk analytiker, journalist og forfatter. Hun har skrevet for noen av Europas fremste aviser og vært rådgiver for flere regjeringer i antiterrorspørsmål. Den helt ferske boken hennes, ”The Islamist Phoenix”, som også er utgitt på dansk (”Islamisk stat”), supplerer større og tyngre verk om bakgrunnen for IS, som den like ferske og svært grundige ”ISIS – Inside the Army of Terror” av Michael Weiss og Hassan Hassan.  Napoleonis ambisjon er ikke å forklare hvordan IS oppsto, men å vise at den islamske staten er noe helt annet, og mye viktigere, enn Taliban eller al-Qaida på steroider.

Det Napoleoni mener er at IS er en pragmatisk og moderne organisasjon som skiller seg fra  alle tidligere væpnete grupper, fordi den islamske staten bygger på en dyp forståelse for globalisering og teknologi. Vestlige medier ser bare henrettelsene og den grenseløse volden. De rapporterer ikke om hvordan IS samarbeider med lokale ledere i områdene de okkuperer og trekker dem inn i kalifatet som partnere og borgere i en ny stat på et territorium som er større enn Storbritannia.

Napolleoni triumferer, liksom, når hun kan få seg til å si og tenke at IS river i stykker grensene som Frankrike og England trakk opp i 1916. Hun sammenligner  kalifatet med opprettelsen av staten Israel. Men i motsetning til Israel, hvis vi skal forstå henne riktig, så skaper den etniske rensingen en homogen befolkning og dermed stabilitet. IS trekker på en sterkt motstandskraft. Og alt dette, skal vi tilsnikes til å tro, er vel og bra, for hva er alternativet?

Napoleoni er politisk analytiker og tror hun kommer med et glupt spørsmål: Kan Vesten, eller resten av verden, akseptere etableringen av en rogue state så nært sine grenser? Og Israels grenser?

Kjell Skartveit skriver: I møtet med Israels suksess og moralske overlegenhet blir relativismen derfor det eneste svaret. Vi kan ikke tåle at jødene gjør det bedre enn sine muslimske naboer. Vi må la sunni – og shiamuslimene få lov til å gjøre det samme som jødene i sin tid gjorde.

Kommentar: Vi er selvsagt enig med Skartveit i det meste, men han burde gå mer inn på hva islams natur eller hva dens vesen er, for uten å gjøre det, røper han en mangel, nemlig den at han forbiser det vesentlige i alt dette, nemlig u-vesenet selv, islams vesen.

Uten å forstå islams vesen, forstår man ingen ting og fatter det uvesentlige på bekostning av det vesentlige. Da mangler man refleksjon og er inne i en tilstand, og dertil en tilstand som i seg selv tilslører at den spenningen og den konflikten som utspiller seg nå rundt Israel i MØ, er en situasjon, og nettopp ingen tilstand. Situasjonen der skal med andre ord ikke primært angå vårt følelsesliv eller vårt opplevelsesliv, men vår refleksjon. For i en tilstand ligger det vesentlige å hente i meg selv, ikke i realitetene på bakken, for å si det slik. Setter man seg i en tilstand i stedet for å sette seg i – og inn i - en situasjon der man reflekterer, - og bruker forstanden - er det lett og en stor fristelse å virkelig tro på at man selv er Gud, og bare forsøket i den retning – om det er bevisst eller ubevisst – bekrefter galskapen. Og den som tror han er gud, trenger helt klart hjelp, av en eller annen elite, som i dag ikke tror på Gud, men som likevel kanskje kan hjelpe.

Det trenger ikke å være så vanskelig å forstå: Omdal befinner seg primært i en psykologiserende tilstand, akkurat som Napoleani gjør. Han er MSM og hun bruker ham som det han er , et lydhørt, tilnærmet servilt redskap for rådende – gjerne ubevisste – ideologi eller paradigme. Hun trenger ikke engang spørre ham om lov til å propagandere for seg i Omdals avis. Det er nærmest som om han tigger og ber henne nettopp om å skrive nøyaktig det hun gjør, og analysere på den måten hun gjør, for slik kan han selv gi seg autoritet, og et skinn av legitim anstendighet. For i Stavanger Aftenblad er det nå blitt sømmelig og anstendig å heve pekefingeren overfor sine lesere, som antas å være så dumme at de trenger veiledning eller fordypning: Dere skal stille dere spørsmål som jeg må hjelpe dere å forfatte og formulere! sier i realiteten Omdal til sine uvitende og mulig moralsk fordreide kunder.

Leseren – og hans fremtidige sammensvorne, tror han - skal loses inn i hans egen boble, det kan kalles forsøk på billig massesuggesjon, lett gjennomskuelig for øvrig. Han forsøker å trøste seg selv med å få tilhøre «den riktige siden» når den store krisen kommer, den som alle vet hvem er og som alle vet vil komme som en tyv om natten.

Omdal og avisen er ute etter å få bifall og støtte for sitt verdensbilde, sin ideologi, sin manglende åndelighet, sin manglende forstand, og de vil trenge det, etter dette. De håper selvsagt at vår akk så besynderlige akademiske elite, slik som Gule, Brekke, Syse, Tajik osv,  skal komme løpende til og forsvare dem og dermed legitimere dem. De antar ar dette er en smal sak, de tror på denne elitens  image, - som halvguder - , og overbevisningsmagi og på deres enten aktive eller passive støtte, det kan være hip som happ, og at dette i seg selv vi gi dem rett, dvs makt, dvs beundring og belønning, og selvtilfredsstillelse: Selv om disse de-spiritualiserte og kristenvantro apologetene her tier stille, vil de ha gjort jobben og vært med på å bedra til å skape den effekt «man» håper på, nemlig å øke støtten til de akademiske pappkrigere som i dag befolker MSM og som helst ser Israel straffet og  helst utradert, og som en for øyeblikket passende og beleilig syndebukk for Vestens imperialisme og tidligere og om mulig fremtidige  suksess.

Hele prosjektet til Omdal og kompani – både på det personlige og interpersonlige planet - er å få befridd eller frelst seg selv ved egne følelser fra allmektig syndefrihet, ved å legge skylden på utvalgte andre, dvs personer og folk som ser vesenet og uvesenet i alt dette, og som kjenner det og har kjent det på kroppen.

Omdal og hans likesinnede ønsker av fromme hjerter fullt og helt at vi – dvs Vesten – ikke skal påtvinge andre kulturer vår kultur. Ingen kultur er en annen overlegen, snarere tvert imot, hvis det går riktige veien, bare Omdal og hans likesinnede får frem og får fastslått og indoktrinert nok at Vesten nettopp ikke kan krydre seg med at Vesten er «besten». Vesten er tvert imot – objektivt sett, må vite - værsten og noe alle de vestlige som ikke forstår dette og føyer seg etter dette imperativet, skal få svi for, hvis de ikke kommer til forstand om dette, om så dette vil bestå i  å bli brent av IS selv, eller sammen med jødene, og da sett som en rettferdig straff, sett gjennom deres hedenskap- og gudsfornektelses hovmodsbriller.

Og det er det vesentlige i hva Omdals og hans forrykte kobbel av medsammensvornes forvirring og nedlatende overlegenhetsfølelse innebærer. Omdal og parti er derfor en klikk som gjerne vil smykke seg med å tilhøre «Hizbollah», - «guds parti», for det er det hizbollah betyr, bare det at her er det snakk om Allah’s parti, ikke Guds parti, et faktum disse idiotene ikke forstår, fordi de ikke forstår seg på islams vesen og heller ikke på seg selv og den ukultur de underlegger seg, på Vestens premisser, riktig nok, i hvert fall foreløpig.

Hvem sier du jeg er? spør Jesus og i dette spørsmålet ligger noe av kristendommens vesen, et spørsmål som ikke forekommer i islam. I islam blir ikke mennesket som individ og person stilt slike spørsmål, for der finnes der ikke rom for spørsmål i det hele tatt. Enten er du for Allah og profeten og hva disse sier eller så er du imot. Du skal underkaste deg og på den måten samtidig få en opphøyd status. Enten er du muslim eller ikke og er du muslim, er du med tvingende eller obligatorisk helt fra fødselen av privilegert og skal i dette verdslige liv tilstås en posisjon overordnet alle andres.  Du skal dessuten misjonere for dette om så med sverd, og dessuten med liv og eiendom, for dette er din juridiske og hellige plikt, og ja, du tilstås den høyeste mulige status og posisjon, nemlig som martyr og da med den størst mulig velsignelse skjenket av Allah som en belønning i et evig bordell i den allahianske himmel.

Å erkjenne islams vesen er ikke å påtvinge muslimer en følelse av mindreverd og en grunn til at de skulle føle seg krenket. Å erkjenne islams vesen er å se islams vesen ved å forsøke å kjenne islam på kroppen og i sjela, gjerne ved å åpne for en utvidet sans for empati, en mer ekte, inderlig og autentisk empati, en renere empati. Men for å nå dit, vil det være nødvendig og  innebære at man erkjenner og oppfatter at grusomhet skjer reelt og i Allah’s navn, ikke bare ut fra skjevfordeling av økonomisk verdier og produksjonsforhold.  Allah’s vamle «svisker» og allmentaksepterte fromme alminneligheter kan ikke utgjøre annet enn en komplimentær dimensjon i islam, dvs en nødvendig del, men ikke den «del» som utgjør de viktigste elementene i komplekset. Det er å forstå at det er en radikal og fundamental forskjell på å handle, agere på og fremme sitt paradigme på Allah’s vegne og i Allah’s navn enn å gjøre det samme i andre navn, ja, ethvert annet navn eller ikke noe navn i det hele tatt, det være seg demokratiets navn eller i noen annen ideologis navn.

Allah, Koranen og profeten er det som utgjør forskjellen. Det er disse to størrelsene som  inviterer til å se islams vesen, et perspektiv disse antiessensialistene som vi har beskrevet andre steder på denne bloggen ikke våger å ta inn over seg og forholde seg til på en moden og robust måte på, en ansvarlig måte.  De tror at i det øyeblikk vi bruker ordet VESEN, så er det et overgrep, - fordi det fins like mange utgaver islam som det finnes muslimer! De vil ikke få seg til å tro at tre så enkle ord eller ting som Allah, Koranen og profeten i seg selv til sammen utgjør en kraft som overgår alle atombomber i virkningskraft og virkningshistorie som er sprengt hittil i menneskehetens historie til sammen. Og de vil ikke forstå at alt dette potensiale for destruksjon i Allah og profetens navn bare vil forsterke seg, ikke avta, i tiden fremover.

Men når man begrunner sin vold i det guddommelige, er man kommet lenger ned i helvete enn om man finner begrunnelsen i en eller annen ateistisk ideologi, en vitenskapelig teori eller en ateistisk begrunnet og vinklet filosofi som ikke skjønner noe som helst av alt dette.

Det Omdal et co ikke forstår er, at en handling som begrunnes i gud faktisk er en helt annen handling enn den som ikke begrunnes i gud, enda disse handlingene empirisk sett er komplett identiske. Og de forstår ikke at det er islam som konstituerer denne forskjellen, ja, dette uoverstigelige og absolutte skille, - alt med forankring i islams vesen. Islam har «noe», et aktivt virkestoff, som er helt unikt for islam som sådan, islam proper.

Islam har iboende dimensjoner eller potensialer som ikke synes for våre blå øyne her i Vesten. Men det betyr ikke at disse «dimensjonene ikke fins og virker, sannheten er snarere tvert imot, uten at vi her skal bringe inn spørsmålet om demoni og eksistensen av Satan selv.

Islam «består» riktig nok av flere tilsynelatende aspekter, islam er for så vidt, overflatisk sett, en polymorf størrelse, eller skikkelse, om man vil, og da et vesen eller fenomen som i seg selv er delt og splittet, men som likevel fremtrer som en enhet, hvis man våger å se denne polymorfheten som en helhet og da nettopp som ETT vesen.

Islam er ikke bare sammensatt av fasetter eller løst sammenhengende deler og da deler som til sammen utgjør mindre enn helheten av systemet. Nei, islam er og fungerer i sin totalitet som ett fundament, en funksjon, et sammenhengende hele som utgjør en større sum enn det Vesten klarer å få med seg.

At vi ikke klarer å se denne pluss-summen, er det som er Vestens tragedie og som vil bringe Vesten til fall, ikke for islams grep i seg selv og som isolert fenomen, men for vårt eget grep, og fordi vi lar denne manglende evne til å «skue» eller se tingen for hva den er være og forbli en for oss så utrolig nødvendig mental rasjonalisering på det kollektive  planet. En rasjonalisering som springer ut av falsk skyldfølelse og da en følelse venstresiden og de islamofile ønsker å konservere og forsterke  – og lyve om og skjule - for alt det den er verdt, fordi de tror de har en ufravikelig objektiv interesse i å forsvare i dette, kall det gjerne stemmekveg.

I Vesten ser vi filmen Ondskapens hotell og blir forferdet. Her jobber en familie på tre på et digert høyfjellshotell som mannen skal være vaktmester på under lavsesongen da hotellet ellers er stengt. Mannen viser seg å være sinnsyk – enda dette ikke presiseres i filmen, det blir et åpent spørsmål det ikke gis svar på. Mannen – som i utgangspunktet virker både forstandig og normal - forsøker etter en tid å ta livet av sin familie der oppe i ødemarken i fjellene. Men det vi ikke ser er at her er gud totalt fraværende, et fravær som passer som fot i hose med vår egen mørke ateisme, en livsanskuelse som er blitt selve det konstituerende paradigme og det vi nærmest av helt naturlige årsaksrekker hverken kan eller vil tenke eller føle uten, her i Vesten.

For oss kan ikke ondskapen kobles verken til gud eller satan, den er bare noe som skjer, og noe som skjer i kraft av eller som en «nøytral» og upersonlig følge eller «lov» av evolusjonen og derfor av nødvendighet, selv om den skjer tilfeldig, og som om selve tilfeldigheten skulle være en årsak til hendelsesforløpet, eller ha agens. (Tilfeldighet og nødvendighet er også her nødvendige bestanddeler av det virkende vesen selv). Det er slik de ateistiske anti-essensialister tenker, og de kan ikke tenke annerledes! Derfor kan de tillate seg å se IS’s løsning på kaoset i MØ som en mulig befrielse, noe som kanskje er å foretrekke fremfor hva man selv kan se som ingen løsning og mer kaos og fler massemord i stedet. Man åpner seg for tanken om at ISLAM skal kunne redde oss alle, avhengig som vi alle er nettopp av hva som skjer i MØ.

Noe av de samme betraktningene kan anføres når vi i Vesten f eks leser Den Fremmed av Albert Camus. Her dreier det seg om en ung mann uten gud som bare dreper mennesker, tilsynelatende helt uten grunn av noe slag, han bare gjør det, og leseren – avmektig som han er - lar det bare skje. Han kan ikke egentlig la seg opprøre av det Camus utfolder for ham, han  avfinner seg da med at det bare er slikt som skjer. Han ser kanskje – vagt-  at grunnen til at Den fremmede gjør som han gjør nettopp er at han er og føler seg som en fremmed, ja, som Den fremmede selv, i  en slags grandios sentimentale selvforherligelse, men også dette bare som noe som skjer, i våreøyne, og  noe som skjer uten egentlig noe formål, uten noen mening, fordi de jo ikke fins noen objektiv mening, noe objektivt mål, og selvsagt uten objektive og absolutte verdier og målestokker, men bare noe vi må ta høyde for, noe vi må tåle og noe som vi via statistikk kan forsikre oss mot, isolerte og ensomme som vi er og helt forlatt og helt uten Gud, - et faktum som for et Vestlig menneske også bare eksiterer som  noe som bare er og som et faktum som ikke kan være annerledes. 

Det vesentlige ved det vestlige menneske er nemlig at det ER Det fremmede menneske. Ikke rart da at vi projiserer dette over på muslimer, på over en milliard mennesker enkeltvis. Vi tror at IS består av kun «fremmede» uten gudstro, uten objektive moralske standarder, og akkurat slik vi er og slik vårt paradigme eller vår gudsforlatte verdensanskuelse eller totale verdisyn er. Vi kan ikke forestille oss noe annet. Det "må" bare være slik.

IS’ krigere oppfattes da også «på bunnen» akkurat på samme måte som vi oppfatter oss og forholder oss til oss selv, nemlig som gudsforlatte og med gudsforlattheten som et nødvendig tilhørende vesen som for alltid vil komme til å klebe ves oss og gjøre oss til de vi egentlig er, nemlig som håpløse mennesker med et håpløst liv.

Vestens vesen er håpløsheten, og dette å holde ut å eksistere i det absolutt absurde. Så hvorfor da ikke tillate og oppfordre til sympati for IS’s sak, når det IS og de troende muslimene der «bare gjør» er hva vi selv ville ha gjort under de samme forhold og på de samme eksistensvilkår?

De bestialske isis-krigerene holder jo bare ut eksistensen på sin måte, med sine virkemidler og sine ideosynkratistiske kulturelt divergente måter, akkurat som vi utholder den på vår måte, - og hvem  er vel VI da, som liksom skal komme der og fortelle dem hva de skal gjøre, og hva de skal tro og ikketro på og gjøre eller ikkegjøre? Hvem skal kunne fortelle noen at VI VET BEST, at vår måte å utholde eksistensen på er den ene riktige? Og at vi – skrekk og gru - tror på en bedre Gud?

Nei, dette går ikke, for også dette å stille spørsmål om slike ting tilhørere det absurde, men dog som noe som bare skjer fordi det bare må skje og som derfor er noe vi ikke kan få gjort noe med, annet ved å overby hverandre på godhetsauksjonene, i de politiske duellene og i mediene som håpløst følger med på distansert og absolutt forbeholdent hold. 

Under islam forholder virkeligheten og eksistensen seg vesentlig annerledes, - for her er det Allah og hans lov som har agens, og de regler Allah gir, kan ikke separeres fra hans «person», dvs Allah’s vesen, (et konsept om Allah som person er, bare for å ha nevnt det her i forbifarten, forbudt og dessuten ansett som vantro i islam, men denne «liksompersonen» er likevel en kraft de troende kan regne med og som da likevel «virker» i beste velgående, nettopp som en av muslimene med nødvendighet selv «levendegjort» agens – eller personliggjort «person». I dette perspektiv ser vi for øvrig at islams vesen faktisk er flerguderi! Eller ren ateisme som egentlig står i slektskapsforhold til Vestens ateisme, men i en annen form).

Og det er her alt ligger: Islams vesen er et vesen som oppfattes av oss vestlige som et vesen som er uten vesen. Det er iallfall det eliten vil ha oss til å tro. Av ideologiske beveggrunner, åpenbart. Muslimene vet imidlertid bedre. Det er bare å lytte, se og forstå, å bruke forstanden, med andre ord, noe som Omdal et co ikke makter og ikke har forstand på. Og derfor ikke forstår.