«At man drepes fordi man ikke er muslim, er åpenbart svært
vanskelig å erkjenne for mediene og politikerne, det samme gjelder at
kidnappede jenter i hundretalls i Nigeria, er kidnappet fordi de er kristne.
Hvorfor leser vi ikke en eneste reportasje i main stream media om main stream
islam, der det refereres til islams tekster som rettferdiggjør slike barbariske
handlinger?
Er det fordi islam er de ”fattiges” religion, og de fattige
(og minoriteter) er jo ofrene som venstresiden slår ring om – uansett? Men
dette er jo langt fra hele forklaringen, for høyresiden holder jammen meg stort
sett kjeft de også. Hvorfor?»
Ja, dette spørsmålet stiller Hege Storhaug i dag på HRS. Vi
vil her forsøke å bidra med et mulig svar:
Forskning viser lav korrelasjon mellom vold og media, dvs mellom
vold som uføres og tekster som blir lest, filmer som blir sett, historier som
blir fortalt, individuelt eller i gruppesammenheng.
Det fins knapt forskning på sammenhengen eller årsaksforholdet
mellom hellige tekster og vold. Det har derfor oppstått en lakune i vår
virkelighetsoppfattelse, dvs i common sense, i befolkningen generelt. Der
forskningen tier og der det hverken stilles spørsmål eller svar, der tier også
folket, og ikke bare det: Der slutter også folket å tenke – og verst av alt:
Empatisere. Og grunnen er klar: Uten forskning, ingen oppfordring til å tenke, eller
stille spørsmål, snarere tvert imot. Der forskningen, der blir det snart et
forbud mot å stille spørsmål, for ingen vil sette seg opp mot forskningen, som
er selve det fundament Vesten bygger på når det gjelder forståelsen av
virkeligheten og verden, og hva angår spørsmål om sant og galt, ondt og godt,
rett og riktig. Der forskningen tier, tier også moralen, dvs man lar den skure
og gå, den angår en ikke, sannheten kan ikke konstateres eller fastslås, derfor
heller intet imperativ for handling, virkelig handling, handlinger rettet mot
årsaker heller enn symptomer. Og derfor tier også mainstreammedia – MSM - om de
hellige tekster i Koranen, sunna og hadith.
Ytringsfriheten, pressefriheten og
det frie ord kan derfor toe sine hender: Det fins intet vitenskapelig bevis for
en dirkete årsakssammenheng mellom tekstene i Koranen og den vold som blir
begått av muslimer. Muslimer blir dermed gjort til ikkemuslimer, ikke troende.
Men dermed fratar man også muslimene ansvaret for sine religiøst begrunnede
handlinger. Den religiøse overbevisning, den religiøse tro knyttes til helt
andre årsaksrekker, nemlig de sosiologiske (vitenskapelige).
Vold og islam
assosieres kun på et helt overflatisk plan. Vitenskapen klarer ikke å knytte
vold og islam sammen på et åndelige plan, og det skulle jo bare mangle,
vitenskapen kan ikke befatte seg med ånd, det er et område som faller utenfor.
Islam er et stort tyveri fra ende til annen. Uten jødedom og
kristendom, ingen islam og islam innrømmer dette, i klartektst, i Koranen,
Allah’s representant eller «inbiblikasjon» - til forskjell fra inkarnasjon - på
jord. (Allah forbys implisitt å inkarnere seg i islam, et faktum som i seg selv
begrenser gud, og dette igjen en påstand som i realiteten setter mennesket i
stand til å oppkaste seg til gud selv eller til å kunne korrigere ham!) For i
islam er gud blitt til en bok, en bok som skal adlydes og som skaper det den
nevner. En bok som riktig nok «ligger» uskapt i himmelen, uforanderlig og evig
og i grunnen som et helt ujordisk fenomen, som riktig nok Allah i sin nåderikhet
har sendt ned til jorden og oss mennesker her, som en evig og uforanderlig
rettledning med et helvete bak speilet som kan skremme vettet av noen og
enhver, for i det allahianske helvete er til og med Allah selv til stede for å
bivåne begivenheten!
I islam blir boken betraktet som et konsekrert middel, slik sakramenter i kristendommen blir det. Boken –
Koranen – blir betraktet på samme måte som kirken betrakter oblatene som antas
eller tros å være selve guddommens kjød (og blod). Oblatene oppbevares i et
eget skrin, adskilt fra denne verden, de ER Frelserens kjød og blod. Boken i
islam tar brødets plass, - et grovt tyveri, men et tyveri som reduserer
sakramentsforståelsen i stedet for å bringe noe nytt og større ut av det, en
levende, åndelig dimensjon og dermed også en kraft som med løfte fra Gud selv
virkelig bringer individet ny kraft, en ny stiling overfor Gud. Boken derimot –
altså Koranen - er døde bokstaver i seg selv, materie, rent faktiske kommandoer, påbud og forbud; brødet
i kristentroen derimot, blir noe mye mer enn bare materie, bokstavtro, det blir
selve den åndelige virksomhet selv, en virksomhet og et middel hvorpå Gud tar
opphold i sitt tempel, nemlig i mennesket selv, i dets kropp, ja, i hele dets
vesen, intet unntatt. Det bringer forlatelse for syndene og omskaper mennesket,
som om det ble født på nytt, stilt overfor Gud, JHWHE.
At islam er grovt tyveri kommer dessuten frem i det faktum
at Koranen selv henviser folk som stiller spørsmål uti religionen nettopp til
de kristne og jødiske skriftene, dvs Bibelen. Sannheten er å finne i Biblene,
altså – hvilken fatal ironi, for hvorfor leser da så muslimer i Bibelen for å
finne sannheten og sikkerheten eller tryggheten i dette å kunne forhold seg til
sannheten nettopp der?
Det oppsiktsvekkende svaret Koranen selv gir, utrolig nok,
er at de kristne og jødene har forfalsket den opprinnelige teksten og derfor
har Bibelen slik den er i dag – oppfattet med islamske øyne – ikke verdt det
papiret den er skrevet på, ja, den er tvert imot et plott mot Allah og dermed
alle muslimer selv. I virkeligheten kan det imidlertid bevises at jødene og de
kristne nettopp ikke har tuklet med sine hellige skrifter, dvs Bibelen. Den har
vært og vil bli til evig tid den samme, og dette kan bevises vitenskapelig. Det
fins ingen tvil om det, bortsett fra at nettopp islam forsøker å så tvil om
dette, i seg selv en grov synd og en
like stor synd som tyveriet for øvrig er.
Tyveriet består først og frem i at islam gjør Jesus i Koranen
til noe mer tilbedelsesverdig enn Jesus i Bibelen, det er i hvert fall den alminnelige
oppfatning blant islamske lærde. I virkeligheten forutsetter Koranen selv at
Jesus tillegges de samme attributter som Gud selv, altså en selvmotsigelse
innebygd i Koranen selv, et faktum som i seg selv burde drive de troende til
fortvilelse, (ikke rart at muslimer er
forvirret).se her. Muslimer forvises altså til å nøye seg med noe mindre og til
selv å tillegge sin tro desto større verdi. Allah – og profeten – må forstørres
av mennesket selv. Allah har dermed påpliktet muslimer til å skape seg en gud
som er stadig større, i sitt eget bilde. Det er ikke Gud som har skapt
mennesket i sitt bilde, men omvendt, mennesket må skape Alla i sitt bilde. Det
er nemlig en synd for muslimer å si at mennesket er skapt i Guds bilde og
begrunnelsen er like enkel som den er feilaktig: Verken i jødedommen eller
kristendommen kan Gud oppfattes som et bilde og Gud kan ikke avbildes, det
ville bety blasfemi. I jødedommen er billeforbudet totalt, som i islam, men i kristendommen
løses dette problemet ved at Gud ble menneske, den levende Guds bilde, og altså
en gud som i essens ikke kan avbildes rent filosofisk, men som i praksis selv
velger å åpenbare seg som fullt ut menneske og Gud – og Helligånd - i en og samme
person, (som er noe annet enn bare bilde). I kristendommen sikrere dermed
treenighetsdogmet nettopp mot at Gud må forestilles som et bilde,
billedforbudet effektuerer seg dermed av seg selv, automatisk!
Men slike essensielle spørsmål tas ikke opp av SMS, de
ignoreres, og dette i seg selv illustrerer en underliggende og ubearbeidet
frykt, eller retter: Angst. Frykt for å bli bombet, angst for det ukjente.
Dette er det jeg vil kalle SMS-paradigmet, et grunnleggende eller radikalt mønster – et syndrom – av tanker eller mangle
på sådanne, følelser, emosjoner, samvittigheter eller mangel på sådanne osv. Kall
det gjerne manglende forståelse for og følelse for moral eller etikk.
Men hva innebærer SMS-paradigme? For det første: Ansvarsfraskrivelse.
For det andre: Selvopphøyelse, dvs selvforherligelse i form av hovmod,
inkludert dette at man ikke skjønner at hovmod står for fall.
MSM synes å vite eller være sikre på at publikum eller MSM’s
kundegrunnlag ønsker å være slik SMS tror disse kundene er, og hvordan er
kundene? Jo, først og fremst overflatiske og totalt uinteresserte i vesentlige
filosofiske eller religiøse problemstillinger. Religion og tro forutsettes å
stille seg i veien for sann erkjennelse og sannferdig eller autentisk liv. SMS
forutsetter med andre ord identitet mellom seg selv og kundene, de har nøyaktig
samme interesser. SMS ønsker å fremstille seg selv og fungere som
sannhetsformidler, for bare sannheten kan sette «fangene» fri. Og hvor finne
man sannheten i dag? Jo, i vitenskapen, og hva soer vitenskapen om voldelige
tekster? Jo, at det muligens finnes noen korrelasjoner, men at det ikke kan
påvises signifikante funn som skulle tilsi årsakssammenhenger. Islam går dermed
fri og de islamske tekstene tillegges en uskyld som bare MSM-paradigmet ikke
vil se, ikke kan se og ikke ønsker å se, for hvis MSM hadde sett det og tatt
det inn over seg og på fullt alvor, og tatt det opp i sine spaltemetere i noe
dybde og over noe tid og med noen uredd kraft og forfriskende kreativitet, ville
det ha rokket ved selve MSM’s identitet som Sannhetsformidler, og ikke bare som
formidler, nei, som sannheten, sikkerheten og tryggheten selv.
MSM vet at folk har behov for å identifisere seg MSM’s rolle som urokkelig sannhetsvitne. MSM-paradigmet
vet imidlertid at det ikke nytter å legge seg på en linje hvor SMS alltid og i
enhver sammenheng må operere og fungere som objektiv sannhetsformidler og dette
åpner for det subjektive element, et element eller en dimensjon i selv menneskelivet
nødvendigvis må være subjektivt. I virkeligheten betyr dette at SMS ser
virkeligheten som relativ, akkurat som kundene selv øsker å være, nemlig
relative, ikke absolutte, ikke skråsikre, ikke despotiske, men tvert imot liberale,
åpen, fordomsfrie, tolerante. Derfor
forutsettes identifikasjon, identitet. Kundene blir selve mediet og mediet blir
kundene og dette muliggjøres ved at begge sider i dette dialektisk
selvutviklende drama – et drama so i virkeligheten nettopp ikke ser «selvutviklende»,
men snarere selvdestruerende – får fortsette å diktere dagens samfunn og dagens
sjeler, og dermed våre vaner, våre holdninger og vår politikk fremover.
Hverken MSM-paradigmet eller forskningen av i dag tar høyde
for hva «hellighet» innebærer. At noe eller noen er hellige betraktes som en
kuriositet, et høyst løst begrep, en abstraksjon som ikke har noe med
virkeligheten og den individuelle person eller sjel å gjøre, og heller ikke i
kollektiv sammenheng. Vitenskapen kan nemlig ikke påvise noen «gruppesjel». Heller ingen «positiv» konstaterbar hellighet.
Hellighet eksisterer kun som en utvendighet, en slags verbal virkelighet,
riktig nok, men først og fremst som ikkeeksisterende, selv om hellighet tilstås
sosiopsykologisk funksjon, som en slags agens, en egen «selvstendig» virkende,
men likevel egentlig illusorisk, kraft,
men da en kraft eller en agens som ikke «teller», for den kan jo ikke måles,
den kan i høyden «føles», og følelser regnes som alle «ve» - liksom
vitenskapelig - ikke som noe objektivt
sannhetsserum, eller sannhetskriterium.
Begrepet hellig er henvist til et liv i det underbevisste
sjelelig, i den grad man overhodet tror
dette eksisterer, om ikke annet som en blant mange andre vitenskapelige metoder
eller forestillinger. MSM-paradigmet har dermed gjort hellighet til et fenomen
som tilhørere mytenes verden og ikke til dagens virkelighets verden og dagens
sannhetsverden. MSM-forutsetter den absolutte relativitet, dvs den absolutte
absurditet, den «sannhet» som sier at intet er bedre enn noe annet, at ingen
tro er bedre enn noen annen tro, ingen kultur er noen kultur overlegen, ingen
sivilisasjon eller sivilisasjonsdannelse kan gjøre krav på å besitte en sannhet
som er de andre overlegene. (Og som følgelig ikke kan gjøre krav på dominans, i
seg selv en form for skyldbetinget rasjonalisering, en form for kognitiv
dissonans, en eufemisme for skyldfølelse og manglende reell syndserkjennelse).
MSM betrakter hellighet som noe som ikke kan fundamenteres,
iallfall ikke utforskes, den er ikke gjenstand for hverken utforskning eller forskning
og derfor ikke virkelig eller sann, - en gedigen logisk feilslutning som alle
intuitivt bør innse er forkastelig is seg selv, men som MSM-paradigmet sitter
fast i og ikke klarer å fri seg fra. For MSM-paradigmet fundamentert i det rene
intet, fordi det supranaturale eller transcendente i religiøs forstand ikke
eksiterer. Det hellige er fundamnetert i intet. MSM- er følgelig renset for Ånd
og dermed også for genuin tro, dvs autentisk gudstro.
Men hvorfor? Jo, fordi dette passer godt med det bildet
MSM-paradigmet byr på av seg selv, nemlig som guddommelig, dvs betraktende, tilbakelent
som en deistisk gud, sånn passelig på trygg avstand i skikkelse av en teknisk
anordning som bare er slik og som styres av alt annet enn en truende
personlighet, objektiv, sann, trygg, til å stole og tro på og som et reelt
alternativ til alle andre paradigmer, som i kontrast anses som fordomsfulle,
subjektive, naive og uvitende, og dermed helt ute av stand til å felle
verdidommer eller påstå om seg selv at de er sanne, eller som at de er sannhetsrepresenterende.
MSM-paradigmet utgjør en identifikasjon mellom media og
kunde, en symbiose i en selvdrivende dialektisk metastaserende eller metamorfosisk
prosess. MSM-paradigmet er en syntese av tese og antitese, det utviler seg av
seg selv, det er både tese, antitese og syntese og alle disse stadiene i den
dialektiske prosessen er i og for seg hverken sanne eller falske, de bare er,
og fordi sannheten bare er, så finnes det egentlig ingen sannhet. Fordi det ene
stadiet kan være like sant som det annet, og det tredje og slik bortover i en
regress ad infinitum, en prosess som passer det ateistiske eller agnostiske
menneske som hånd i hanske, det selvvalgte menneske som ignoramus, det vantro
mennesket som har absolutert sin skepsis uten å skjønne den grunnleggende logiske
kontradiksjon i dette og uten å fatte den inkonsistens i livs-, følelsesmessige
og tankemessige væremåte som nødvendig vis må følge og forplante seg som ringer
i vann på samfunnslegemet og i våre hjerter.
En i og for seg interessant artikkel i Morgenbladet denne
helgen er et intervju med voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved politihøgkskolen.
Hun er ikke eksplisitt interessert i korrelasjonen – eller eventuelle
årsakssammenhenger - mellom Koranen som hellig tekst og voldsbruk. Hun fokuserer
på media og vold generelt, og hun sier:
- Svarene finnes i miljøene der volden utspiller seg … for å
oppnå (forskningsmessige) resultater på dette området er det derfor nødvendig å
jobbe tverrfaglig … det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold …
derfor er det like feil å si at mediene ikke inngår som å si at de er den
eneste faktoren. Begge deler er like galt. «Voldsoppskriften» er en kombinasjon
av få beskyttelsesfaktorer og en overdose risikofaktorer, der mediene er en av
dem. Hos noen, anslagsvis to til fire prosent, løper disse tingene sammen i et
spor som munner ut i vold. Interaksjonene gjør at utslagene er enda tydeligere
for dataspill enn for film. Det r imidlertid innholdet, ikke sjangeren som er
det sentrale, forklarer Bjørnebekk.
Kommentar: Det denne forskeren sier stemmer overens med de
observasjoner vi har forsøkt å belyse over. Forskeren illustrerer dermed at
MSM-paradigmet inkluderer forskningen og ikke bare media og kunde. Det eksisterer
en ubrytelig syntese mellom dem, en syntese som ikke kan betrakte seg selv på
noen annen måte enn som sannheten selv, selv om den skulle erkjennes som aldri
så mye delvis eller ufullkommen, en sannhet som er en sannhet med de største
modifikasjoner, men da modifikasjoner som MSM-paradigmet forskåner seg selv og
de fleste andre fra å se og forstå viktigheten av. Det lover ikke godt.
Samtidig som vi finner denne salven i en annen artikkel i den samme avisen
denne helgen:
- De fleste publiserte forskningsfunn er feil, og 85% av
pengene som går til biomedisinsk forskning, er bortkastet, sier John Ioannidis.
Men hva er kuren? Jo, vi kan lutte: Løsningen er mer
effektiv og mer regningssvarende eller bærekraftig vitenskap! En prosess som
selvsagt bare vil befeste MSM-paradigmet.
Vi får bare håpe det går seg til, vil vi si og lykke på
reisen.
Men et ørlite annerledes håp finner vi nok en gang i samme
avis denne helgen, og denne gangen et pip fra en sosiolog. Han sier rett ut,
noe vi bare kan bekrefte:
-Vet norske sosiologer hva slags samfunn vi lever i?
Sosiologien har avmystifisert samfunnet. Empirisk vitenskap erstattet religion,
myter, sagn, eventyr, litteratur, kunst og filosofi … norske sosiologer har
nøyd seg med å studere delsystemer og aldri tatt seg bryet med å spørre hva
slags samfunn disse delene til sammen utgjør … det fins ikke noe kapittel (i en
bok om forskning) der delanalysene forsøkes sydd sammen til en samtidsdiagnose
(sic!). .. Mitt forslag, sier sosiologen, Gunnar C. Aakvaag, er å innføre
femårig empiriforbud for norske sosiologer …
Akkurat ja, sier vi, mer sosiologi, med andre ord, -
kanskje. Og kanskje kommer det noe godt ut av det.
Det store spørsmålet forblir: Kan MSM-paradigmets
selvforsterkende og selvabsolutterende makt brytes og kunne erstattes med noe
nytt, og rikere, noe mer sant, seriøst og grunnleggende? Noe som virkelig kunne
tilfredsstille menneskets grunnleggende eksistensiale i videste betydning av
ordet?
Vil MSM-paradigme evne å ta opp i seg det fundamentale
spørsmålet som man helst vil forsøke å forbigå i taushet: Har islams tekster i
seg selv noe med voldsutøvelse å gjøre? Kan forståelse av hva «hellighet» er
for noe utløse vold for voldens skyld i «troens navn»?
Det kan virke som om vitenskapen eller forskningen henger
noe etter her, sammenflettet som alt dette er i en større sum, nemlig i MSM-paradigmet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar