Ser vi ikke islam for bare muslimer? Hvem er egentlig muslim? Hvem er ekte, sann – og utvilsom –
muslim?
Er det ”de opplyste” muslimer? Muslimer som sverger til
fornuften mer enn til muftien og som like godt kan si at de tror på Allah som
at de ikke tror på ”ham” – og profeten?
Er det de ”sekulære” muslimer, de som er bar sånn måtelige
praktiserende og som bare av og til møter opp i moskeene for å be eller prate
og møte venner og kjente og som stort sett kutter ut de daglige bønneritualer som er de "ekte"?
Er det islamistene eller salafistene eller ”brødre” som er
de egentlige, de som virkelig ”tror”?
Er det den ”vanlige” muslimske mann og kvinne du møter på
gater og ellers og som ikke gjør så mye ut av seg, verken med drakter eller
fakter, og ”miner” og vaner som skiller dem ut fra resten av oss?
Eller er det de sekulære muslimene – og de som ofte stemmer
sosialistisk – som er de virkelige muslimene?
Må man som kvinne gå med sjal, skaut, burka eller niqab for
å være ”tro” og ekte eller sann muslim?
Bør en muslimsk mann anlegge skjegg for at andre muslimer
skal kunne gå ut fra som sikkert at vekommende er ”vaskekte”?
Spør man hvermannsen på gata noen av disse spørsmålene, vil vi
få ulike svar og noen vil svare bekreftende og andre benektende på spørsmålene.
Alle har en vag anelse om hvem de
virkelige muslimene er, men svarene forblir overflatiske.
Mange vil også si
at ”innerst inne er alle muslimer akkurat som oss”. Det er egentlig disse –
tror man - som representerer det sanne islam og det er dette vi ser og
forholder oss til i hverdagen – og vi tenker at slik vil det fortsette å være.
De fleste kan ikke forestille seg annet at det er umulig at vi skal leve i annet
enn fred og fordragelighet med muslimene fremover. Det gir seg liksom selv,
det er blitt et ”must” å tenke slik. De kommer til å bli som oss og vi kommer
til å bli litt mer som dem, men alt i alt vil, skal, må og bør det ”gå seg
til”.
”Gå seg til” syndromet er imildertid blitt et aksiom, en
evig sannhet, tanker vi ikke kan leve foruten, innmarigjorte tanker det ikke er mulig å leve
foruten - uten en følelse av å miste oss selv.
Vi kommer som en følge av dette
til å oppleve en uhyre vanskelig identitetskrise å takle når den tid kommer at
islam virkelig får begynt å vise sine sanne muskler, eller SIN ENE, EGENTLIGE
MASKE, som foreløpig visre seg som mange ansikter, for oss.
Tenkemåten om oss selv og muslimene som egentlig "naturlig"
helt like oss selv,spesielt inni, har på bare 20-30 år rukket å befeste seg og
bli et aksiomatisk credo for hvermannsen.
Men hvermannsen vet ikke at han er
blitt lurt, indoktrinert via subtile manipuleringsmekanismer, mekanismer den
toneangivende og ”snakkende klasse” har tatt i bruk (faktisk uten helt å være
klar over det selv).
Det er snakk om dype, selvnærende, mentalparasittiske
mekanismer, mekanismer som forekommer å være ”selvinnlysende sannheter”, tankemønstre
som nå er blitt en del av selve vår (gjerne underbevisste eller kollektive) personlighet.
Vi er blitt lokket til å
internalisere et bilde av islam som ikke stemmer med hva islam selv erklærer at
den er.
FOR ISLAM – dvs islams gud - SIER AT MUSLIMER IKKE ER SOM OSS og aldri
kan bli det. Islams gud sier at muslimer er bedre enn oss.
Men hvor har vi denne nye grunnstrukturen fra? Jo, - og
ironisk nok - , nettopp fra alt det tankegods og den generelle grunnholdning, det
verdensbilde, den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som den vestlige eller
judeokristne kulturen springer ut av og bygger på.
Grunnprinsippene fra denne
tradisjonen er så innvevd i våre forståelsesformer at vi knapt merker at de er
der.
I praksis og til daglig er det - på tross av alt - disse prinsipper som ennå bestemmer (en del av) våre viktigse verdivalg og holdninger. De er
blitt en del av oss.
Det enda mer ironiske er at disse grunnprinsippene faktisk
er noe helt annet enn de det judeokristne grunnprinsippene i sin opprinnelig
form var og var ment å skulle bety og være.
Vi har med andre ord ødelagt de
prinsipper som en gang gjorde oss til de vi ble, samtidig som vi nå bruker omformingen
og forvregningen av dem til å
undergrave og ødelegge oss selv.
Ta f eks ateismen: Uten den kristne Gud, er ateisme ikke så
selvfølgelig som vi til vanlig tror den er. Den forutsetter Gud og skapervekets
rasjonalitet, men vil ikke innrømme dette. Ateismen ser ikke sin egen
parasittisme.
Ta naturalismen: Dette at alt er materie og materie i
bevegelse er neppe mulig i sin reneste form uten i kontrast med - og forutsatt
- skaperfortelligene i Bibelen.
Ta humanismen: Neppe mulig uten det frihetsbegrep hele Biblen
bygger på og synet på mennesket som en verdi i seg selv og som en skapning
villet og formet av Gud personlig. Uten denne underforståtte kunnskap eller
innsikt, ville ikke humanismen vært mulig.
Humanismen er snarere bare mulig hvis man
fortrenger disse sannhetene. Hvis man ikke fortrenger dem, står man tilbake med
bevissst og ufortrengte kristne trossannheter, ikke humanisme, som egentlig er
ateisme i - ironisk - guds skapningers form.
Disse ismene er altså ironisk nok nettopp bygget på den judeokristne
tradisjon, en tradisjon som neppe fremstår som selve kjernen av alle sannheter innen
f eks islam.
Det som skjer nå er at den judeokristne tradisjon er i ferd
med å forandre seg og vi med den. At dette nå skjer i møte med islam, er en
historisk ironi som barefremskynder og forsterker forandringsprosessen. Desto mer krevende
vil det bli å finne tilbake til våre røtter i den judeokristne tradisjon. Våre tradisjoner
skaker i sine grunvoller. Men foreløpig tolkes skjelvet bare som små utbetydelige krusninger på kulturelitens reduksjonistisk- seismografiske utskrift i deres oppkonstruerte tryllespeil.
Er vi forberedt på dette? Nei, ikke i det hele tatt. Vi er
blitt så vant til å tro om oss selv at vi er bedre enn alle andre kulturer nettopp fordi vi har påført oss en falsk
forestilling og en enda sterkere vane som tilsier at vi aldri kan si om oss selv
– ironisk nok - at VI er bedre enn andre kulturer og andre
religioner eller troer, nettopp det som jo er en selvfølge for muslimer å si om seg
selv og sin religion og gudstro.
Dette er blitt et selvpålagt forbud og en mental tavngstrøye innen den judeokristne
tradisjon.
Vi er blitt opplært
til å tro og mene at vi aldri skal tro og mene at vår tro og vår religion er
bedre enn andre troer og religioner.
Men vi skal - på den annen side - på død og liv nettopp mene at vår snart helt ateistisk kultur er
bedre, at det er nettopp av den grunn at vår kultur står et hakk over alle andre kulturer.
Vi tror at ateisme,
humanisme, naturalisme og materialisme er bedre enn alt annet, til og med den
judeokristne tradisjon som alt dette springer frem av. Og dette er kanskje det
tydeligste og mest illustrative eksempel på at vi er på gal vei og at det
dessuten bare går en vei: Nemlig dypere og dypere inn i Allah mørke og profeten Muhammeds fold.
Dette ser nå ut til
å være uunngåelig og irreversibelt.
Vi har gjort oss blinde for hva vår egen tro og vårt eget
kristne fundament virkelig er og innebærer. Vi har begynt å tro at mennesket
kan ta Guds plass og at moralen er en sak for mennesket i konsensus alene.
Det er i dette eksistensielle paradoks både
hvermannsen og det anti-fobisk-fobiske
”etablissementet” nå befinner seg.
Vi står sammen i et veiskille hvor
dilemmaet må løses ved å foreta drastiske valg og hvor vi ikke må tvile et
sekund på at det vil få de riktige konsekvensene. Vi må formulere et klart mål
og komme opp med tydelige strategier for hvordan vi skal nå målet.
Vi må
samles. Vi må velge en langsiktig og smidig strategi samtidig som vi hele tiden
tenker strategisk og fleksibelt. Vi må
kort sagt gjenkristne landet og omvende oss fra den ”gladnihilisme” og allmenne
puerilisering av alle relasjoner som nå preger alt og alle. (Vi må motarbeide bonobosamfunnet, som jeg såvidt har nevdt her på bloggen tidligere. For Det kommer til å sette nådedstøtet på oss).
Vi har to valg: Vi kan enten gå tilbake til en rasjonell, sunn
og sann tro, eller vi kan gå fremover i og med det hovmod som naturalismen,
materialismen og ateismen forsyner oss med og som vi er oppflasket til å tro
utgjør den ene, sanne rettesnor.
Vi har laget oss en ny kanon og en helt ny
ortodoxi som vi er nødt for å komme oss ut av.
Vi kan enten fortsette å innbille oss at vi kan erstatte
mennesket for Gud eller begynne å gjenvinne forståelsen for at vi er skapninger
som hverken kan tilgi og redde eller frelse oss selv.
Den eneste utvei er at vi
ser dette samtidig som vi tør erkjenne og innrømme at det bare er vår
Gud som er sann Gud, nemlig den ene Gud som kan redde oss. Samtidig må det står klart for oss at den
”gud” som kalles Allah, er en tom avgud, en ”gud” hvis fremste oppgave er å
undergrave og baktale kristendommen og lyve om den kristne tro, slik Koranen og
profeten gjør.
Vi lever i etslags limbo, en mellomtilstand hvor det helt
naturlige for oss synes å være å idyllisere oss selv og det samfunn ”vi” har
klart å skape, og fordi vi liksom fortjener det, - et samfunn som flyter over
av melk og honning. Vi ser ikke at vi (som hvermannsen) nærmest tvangspreget må tillegge
andre kulturer egenskaper som de neppe besitter men som vi (hvermannsen) innbiller oss de har og tror springer rett ut fra
den læresetning i kristendommen.
For å ta noe eksempler :
Vi tror at det gjelder om å se bjelken i eget øye fremfor
flisen i den andres, (en leveregel som helt uten teologisk grunn tolkes inntil det vanvittig
selvpiskende). Dette tjener bare islam.
Vi er opplært til ikke å tørre og måtte å tro om andre at deres
religiøse grunnlag er (langt) underlegent vårt eget. Også dette tjener bare
islam.
Vi tror at kristendommen er å snu det andre kinn til og at
kristne ikke kan bruke sverdet. Dette er til stor fordel for islam.
Vi tror at det er helt OK med homofil praksis av prester som
lever i ”ekteskap” fordi det til syvend og sist er Gud som skal dømme. Dette
gjør det lett for muslimer å forakte alt kristent og forkaste den kristne Gud. (Her
gjør naturalister, ateister, humanister og materialister en god jobb for å
fremme muslimenes sak. De mener at kristne er onde som er imot homofil praksis
og mot homofilt praktiserende prester).
Vi blir oppflasket til å tro at alle mennesker skal få evig
liv av Gud uansett hva de måtte gjøre og uansett hva de måtte tro. Dette gjør kristedommen
til en dum og helt irrelevant religion og følgen blir at mange finner det
behagelig å konvertere nettopp til islam.
Vi tror at det er spesielt kristent å være for fri abort.
Dette hjelper islam på sikt og om ikke mange år vil vi se konsekvensene.
Vi tror at det er spesielt kristent å være for bruk av
kondomer og andre prevensjonsmidler. Dette gir islam en stor fordel. De blir flere
og vi blir færre og færre for hver dag som går. I et demokrati er dette
selvmord av en hel religion og en hel kultur på sikt.
Men hva med dem som ikke er hvermannsen, eliten og det
såkalte etablissement, som f eks det store flertall blant journalister,
akademikere, lærere, professorer og kulturarbeidere, industri- og bedriftsledere, politiker og andre med
særlige evner?
Er ikke disse litt mer fremsynte og ansvarlige?
Svaret er imidlertid at disse nå svarere som hvermannsen
gjør. Det synes å foreligge en veletablert konsensus om hvordan virkeligheten skal
tolkes, hvordan den er og hvordan den skal og bør være.
Det er som om at det
fins et bindende vedtak fattet av ett eller annet vesen utenom Gud et sted, et
vesen med høyeste autoritet på toppen og bak lukkede dører i vårt samfunn, enslags
overkomitee som fatter vedtak som obligatorisk skal gjelde for alle, fra
høyeste hold og ned, et ”vedtak” som ikke kan appelleres eller omgjøres.
Og
dette oppfattes som uavvendelig og noe som bare er som det er og dermed basta. Og
her kan ingen stille spørsmål.
Den eneste forskjellen mellom hvermannsen og
etablissementet er at hvermannsen tar det mer med ro enn de andre. Han har
funnet seg i sin frustrasjon og har mer eller mindre gitt opp. Han vet at han
ikke kan påvirke etablissementet i synderlig grad. Det hjelper verken ham selv
eller andre hva han ser eller tenker eller sier om tingenes tilstand. Han lar
det hele derfor bare skure og gå og overlater dermed - tragisk nok - til
etablissenementet å sementere og fullføre
prosjektet.
Og det er dette som er den virkelig store tragedien. Vi er på vei inn i en kronisk, kollektiv kognitiv dissonans.
For etablissementet
vender nå nærmest hele skytsen mot de som kritiserer islam og de som har skjønt
og vet hva vi kan vente oss av islam og som på rasjonelt grunnlag virkelig
frykter islam. På den andre siden sykeliggjør etablissementet nå forstandig og legitim
islamkritikk og sunt bekymrede islamkritikere.
Og dette er bare begynnelsen: Om ikke mange år vil denne sykeliggjøringen
forsterkes til å bli demonisering av disse samme kritikere, samtidig som
helligforklarelsen eller eufemiseringen av islam og muslimer vil tilta i
styrke. Fra idyllisering til helligforklarelse og fra sykeliggjøring til
demonisering, - det er hovedtrekkene i det bildet som snart vil utvikle seg foran
våre øyne og inn i vår daglige dont og i vårt daglige virke.
Og det er ingen vei tilbake.
Sannheten er at det bak muslimenes mange masker befinner seg
en, stor, altbetydende og alt-bydende maske,
selve den ”grunnlagskraft” som styrer det hele og som dikterer hva en ekte
muslim skal tenke, tro og gjøre fra vugge til grav.
Muslimer er helt i
hendene på denne kraften, og ”det” er en like streng som fjern ”Han” som holder
alle trådene og dikterer når og hvordan sprellemennene skal sprelle.
Islam er som skapt for villige marionetter, dvs or alle andre
enn for virkelig frihetselskende og virkelige mennesker, dvs. det mennesket som er født i, og med - og til - Guds bilde og likhet.
Hvem er så denne ”Han”, denne grunnmaske, den
sammenhengskraft eller konstitusjon som holder muslimene sammenbundet i en evig
ensidig determinerende ”kontrakt” som aldri kan brytes?
Jo, det er selvsagt Allah, Koranen, hatdith og sunna og tro
det eller ei ...
Men hva skjer? Jo, dette vil ikke ikke-muslimer ha noe av, det vil ikke si dette rett ut, de vil ikke høre på dette øret, her og nå. Det er ikke politisk opportunt for muslimer å si det, at muslimer er de – og ingen andre - som
sverger til hele Koranen uavkortet.
Og dessuten: Det blir for sterkt å tenke det, for sterkt
å si det og for sterkt å se det for vestlige mennesker av i dag.
Ikke-muslimer
tør ikke å se hva muslimer er bundet av og at de er det, nemlig bundet - av hele
Islam, ikke bare deler og bruddstykker av islam. Vi tør ikke å se at islam ikke er som kristendom,
nemlig en tro man fritt kan velge eller vrake i frihet og uten frykt, alt etter
som. Det er dette som er helt ufattelig for ikke-muslimer.
Vi verken evner
eller orker å ta nettopp dette inn over oss. Vi velger heller å definerer
muslimer i vårt eget bilde fremfor å beskrive dem og forholde oss til dem slik
de selv må beskrive seg som, nemlig som totalt bundne av og til sin egen religion,
sin din, og ikke til vår
verdensanskuelse og våre verdier, skal de kunne smykke seg med å bli kalt
muslim.
Vi tror -imidlertid - at uenighet blant muslimer om grunnleggende
oppfatinger av hva islam er, på kortere sikt gir oss enslags fordel og en garanti for at vi kan tillate oss å tenke at islam nettopp
er ufarlig.
Islam ligger i strid med seg selv og dette skal forhindre den fra å
bli en trussel for oss. Islam oppfattes og fremstilles som svak, noe vi (menneskeheten)
har overvunnet og noe som nå tilhører fortiden.
Vi går ut fra at det faktum at når
islam for tiden ligger sønderlslitt og i flere biter og i innbyrdes strid, så gir
dette oss et forsprang som islam ikke kan ta igjen. Vi slutter i og med enslags
søvgjengeraktig selvsikkerhet at islam – som islam – egentlig ikke vedgår oss
og heller ikke bør vedgå oss og at islam er til for tapere og derfor ikke undergravende og farlig.
Vi forstår ikke at alle ikke
vil bli som oss.
Vi forstår ikke at noen velger å forbli ”tapere”, nemlig de
som av Allah er erklært for de evig beste og høyverdige av oss. Vi forstår ikke
at islam egentlig er som ett eneste, gedigent og stort PARTI og et parti som arbeider for
etableringen av ett parti i landet, et parti som er totalt dominerende og som
vil avskaffe alle andre partier på sikt, partier som vet at de er helt
avhengige nettopp av andre partier skal de ha legitimitet og livsrett.
Vi ser
ikke at islam som parti er en større fare enn f eks noe naziparti eller
kommunistisk parti kan være.
Det mest tragiske er imidlertid dette: Vi lokkes til å tro -
og innbiller oss gjerne mer enn gjerne - at islam grunnleggende sett er en tilpasningsdyktig,
fleksibel og ja, - egentlig mer demokratisk
religion enn mange vil tro, en trosstruktur som inkluderer pluralisme og som er minst like
inkluderende og tøyelig som vestlig- liberale tolerante system er: Vi liksom
suger det til oss, tar det for god fisk at dette er tilfelle.
Vi gjør med den største selvtilfredshet alt
dette til en absolutt sannhet: At de fleste muslimer vi faktisk møter og
snakker med faktisk mener at det er feil å kappe av hendene til tyver og at det
f eks er feil å piske menn og kvinner for utroskap, eller til og med steine dem
til døde, bare for å nevne noe.
Vi tror det med ”fryd i våre hjerter” at fordi
mange muslimer faktisk tenker og tror som oss her og nå – at de islamske
straffene er barbariske og umennekelige – så er muslimene mer like oss og islam
mer i samsvar med hva vi tenker og føler enn det kritikere av islam vil ha oss
til å tro.
Vi reagerer kontrafobisk: Fordi vi ikke kan tillate oss å tenke
(fordi vi ikke kan holde ut tanken på at vi ikke skulle være de mest humane
mennesker som finnes på denne kloden) at islam er et rått og brutalt
undertrykkelesessystem, begynner vi å forsvare islam og muslimer ved å angripe
islamkritikere.
Av frykt for å komme i skade for å demonisere muslimer,
demoniserer og sykeliggjør vi heller oss selv, dvs islamkritikere.
Vi våger
ikke å se at dette i seg selv innebærer en demonisering av alle, og at dette er
en demonisk selvforsterkende prosess: Ved å forherlige oss selv, konserverer vi
muslimene i deres eget barbari, et bararbari som på sikt kun kan gå en vei og
det er mot stadig farligere demonisering av alle dem som nettopp kritiserer
islam.
Og samtidig som denne prosessen tiltar og øker i intensitet og styrke,
vil stadig flere av de ikke-muslimer som har bidratt til å sykeliggjøre
islamkritikere nettopp bare øke sin ”forståelse” og sympati for muslimer. Slike
sinn vil heller støtte og beskytte islam og muslimer enn å ta inn over seg hva
de har å gjøre med, i virkeligheten, og dette vil skje med stadig større styrke
og i sterkere grad.
De tør ikke og vil ikke evne å se hvor det havner, nemlig i
forræderi, kaos og dessuten: Et helvet på jord.
Noen av oss luller oss altså stadig mer inn i selvbedrag og
løgn og et knippe av uløselige selvmotsigelser, men også dette tar vi
”gladelig” på oss og gjør til vårt kollektive mental-konstituerende premiss. For
slik skal det være. Vi tør ikke å tro annet.
Som de behagelighetssøkende øyeblikksmennesker vi er blitt her i Vesten, tør vi ikke se og høre hva realitetene forteller.
Vi har mistet vår kapasitet for
virkelighet og for selve virkeligheten i all sin uhyrlige bredde og dybde. Vi har mistet "instinktet".
Vi
ser ikke lenger enn til nesetippen – og den har vi som kjent med oss hvor vi nå
går og står. Vi ser ikke skogen for bare trær: Vi tror at noen deler av islam
er bra og at de andre delene bør glemmes og fremfor alt i verden ikke assosieres
med muslimer.
Vi ser ikke helheten,
dvs at hele islam er bindende for enhver muslim, for liten som stor, for
ung som gammel, for kvinne som mann. Fra
fødsel til død. Vi forstår faktisk ikke – ikke i det hele tatt, dramatisk nok -
at noe i det hele tatt faktisk er bindende for mennesker. Vi er kommet så langt at vi tror at ingenting egentlig er bindene
for mennesket.
Vi har pådratt oss falske forestillinger om frihet. Vi tror vi
er grenseløse, og at det å være hemningløs er det samme som å være egentlige
eller autentiske mennesker.
Vi skjønner derfor ikke at vi lever på illusjoner,
nemlig at ting koster det de koster. Vi ser ikke at ingenting lenger koster det det koster og vi tar ikke inn over oss at ingenting lenger betyr det det betyr. Vi
subsidierer eller avgiftsbelegger alle varer og tjenester og tror det er sin
skjønneste orden, at vi kan avtale oss bort fra grunnleggende realiteter.
Vi tør ikke se at det nå nesten aldri er oss selv som bestemmer prisen på en vare eller tjeneste, men alltid en 3. mann, eller en anonym, fjern upersonlig instans utenfor kontraktshorisonten.
Vi ser ikke at vi avpersonaliseres og dikteres!! Av oss selv!
Vi tolker enhver kontrakt i favør av den svake
part og tilsører da ordets og språkets grunnleggende funksjon og mening. Vi
gjør alt til et spørmål om mest mulig lik fordeling mellom rettigheter og
plikter, og til et spørsmål om behovstilfredsstillelse, og forfordeler prinsipielt
og radikalt konsekvent til fordel for grupper som fortusettes ikke å kunne feie
for egen dør.
Konsekvensene av dette alene vil på sikt bli katastrofale. Desto
større vil de bli når islam nå tillates å skyve så grundig på lasset.
Av dette trekker vi den konklusjon at da må også muslimer
være slik: Like ”frie” - hvis ikke friere, til og med - som oss selv.
Men slik er det ikke. Ikke i det hele tatt.Det følger av islam selv, og islams mange ansikter, som egentlig bare er og bare kan være ett ansikt, en destruktiv, splittende og splittet essens og derfor livsfarlig for alle - og dette bør vi nå etter hvert tørre å se og ta inn over oss.
