Frifinnelsen av Wilders styrker islam.

Wilders: Frikjent, men dømt?

Som kjent har Wilders sammenlignet Koranen med Hitlers Mein Kampf. Dette oppfattes av mange som en straffbar hatspredende ytring.

23.06. ble Wilders frikjent for oppfording til hat osv av en nederlandsk domstol. (Saken kan påventes å bli anket inn for en overnasjonal domstol).

Har rettssaken vært en farse?

Slik vi evner å se det for øyeblikket var saken mot Wilders et forsøk på ”å ta mannen i stedet for ballen”.  Man forsøkte å ramme den som påpekte hate-speachen i stedet for dem – og det trossystem - som sto for og legitimerte selve de hatefulle ytringene.

Sett i fugleperspektiv fortoner dommen seg nærmest som en like dårlig som farlig og latterlig ironi, en ironi med dramatiske -  for ikke å si tragiske -   implikasjoner: Man sier noe med den intensjon å ville sikre ytringsfriheten samtidig som man bekrefter noe annet, nemlig at det er fullt legalt å spre hat – hvilket overskriderr ytringsfrihetens grenser - i religionenes navn, nemlig ved å sitere og misjonere med visse hatsuraer osv i Koranen i ”rett” religionsutøvende kontekst, (f eks i moskeer, misjonerende nettforaer osv).

Å spre ”hate-speach” med guddommelig velsignelse har nå dermed i og med dommen fått en ekstra tungtveiende beskyttelse eller legitimitet. Den skal bli vanskelig å rokke eller tilbakstille til det mer moderate, som jo er at hatespeach generelt og i prinsippet er klart ulovlig. 

Muslimer skal nå ikke være i tvil om at Koranen - eller deler av den - uten begrensing kan brukes instrumentelt i forhold til voldelige konflikter overalt her på kloden, inkludert konflikter  som vil berøre miljøer som hverken direkte eller indirekte er en aktiv eller medvirkende part i  selve konflikten, (jfr Israel mot resten).

Rettssakens grunnspørsmål dreide seg ikke om hvorvidt bruk av Koranen kan bidra til hat-spredning og oppfordring til handlinger i strid med landets lov og/eller universell lovgivning som f eks Menneskerettighetene (minus den muslimske Kairo-erklæring som angir de muslimske menneskerettighetene som igjen er en begrensing av FN’s Menneskeretthetserklæring).

Grunnspørsmålet dreide seg i stedet om hvorvidt Wilders ideosynkratiske bruk av korantekster og videoopptak med sitater fra muslimske lærde kunne dømmes som ulovlige og straffbare. Spørsmålet dreide seg med andre ord mer om estetikk enn etikk og jus, mer om bruken – og holdning til fakta -  enn om fakta (sannheten) selv.

Gjeldende rett – som følge av dommen - kan derfor oppsummeres slik: Det kan isolert sett eller i religiøs tradisjon eller ritualpraksis nå være lovlig å sitere uttalelser som ellers betraktes som hate-speach og oppfordring til ulovlige handlinger, men samtidig ulovlig å sitere de samme – selv om bruken av sitatene må antas å intendere det samme - , men da (med den mulig utilsiktide virkning) slik at dette skaper et unntak nettopp for muslimer,  som jo i religionsfrihetens navn  nettopp kan ”preke” hele Koranen uavbrutt og objektivt registrerbart helt uten hensyn til åpen, underliggende eller skjult motivasjon og ”estetisk” (redusert til legal kontekstuell) bruk av de samme tekster og tolkninger.

Et poeng og et dilemma som ikke er løst i og med (den midlertidige?) dommen er da følgende: Kritikk av Koranen eller påpekning av at visse deler av Koranen brukes til å oppfordre til hate-crime, kan da være straffbart hvis man er ikke-muslim, men innebære straffrihet hvis de samme koransitater med samme hensikt fremføres innen selve utøvelsen av islam som religion. Kritikk av religiøse tekster fra en utenforstående må derfor dømmes ulikt fra aktiv og misjonerende bruk av de samme tekstenene fra en ”innenforstående”. Man dømmes ut fra om man er troende eller ikke-troende. Man skal dermed ikke dømmes ut fra hva saken dreier seg om, men ut fra hvilken tro eller van-tro man har og praktiserer og ut fra måten man fremfører kritikken på.

Dette må ses på som brudd på viktige komplimentære rettsprinsipper: Likhet for loven og Refferdighetsprisippet .

Men viktigst av alt i den nåværende situasjon: Dommen viser med all tydelighet hvor vanskelig det er for spesielt vestlige myndighetspersoner å forholde seg til islam og muslimer overhodet. Rettsystem og lovgivning synes ikke å ha mulighet for å ta høyde for og er ikke blitt tilført instrumenter for å fange opp og demme opp for uheldige (katastrofale?) konsekvenser av egne, selvbegresende premisser.  

Frihet for ”de fremmede” fremmes dermed på bekostning av frihet for ”de hjemlige”. Wilders er dermed i fugleperspektiv ikke ubetinget frikjent. Han er faktisk dømt.

Som vi alle er.