Den fatale og evige forskjellen

Gud og Allah er to helt forskjellige "størrelser", helt ulike ånder, inkompatible guddommer. De tangerer hverandre ikke. De bærer noen av de samme menneskeprojiserte attributter, men de realiserer seg på diamentralt motsatt måte. De frembringer ikke samme menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn.

De er i sitt vesen og i sin essens motsetninger. De tilbyr ikke den samme himmel og gir ikke mennesket 

samme håp. Ikke samme tro. Allah har ikke noe med Logos - fornuften og Ordet som ble kjød - å gjøre. Ubetinget kjærlighet manifisterer seg hos den ene, men utelukker seg hos den andre.

 

Tilnærmet felles trosgrunnlag:

5. Mos 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en.

Sure 4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

1. Mos 1. 1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Sure 50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss.

Matt 2. 15 … og han blev der til Herodes' død, forat det skulde opfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Fra Egypten kalte jeg min sønn.

Sure 16. 36 Vi har sendt et sendebud til hvert folk: «Tjen Allah og hold dere unna avguder!» Og det var noen som Allah gav ledelse, og andre som villfarelsen tok. Bare reis omkring på jorden og se hva enden ble for dem som holdt sannhet for løgn.

5. Mos 4. 31 For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe dig og ikke la dig gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsvor dem.

Sure 2. 118 Men de som tror, og de som drog ut og kjempet for Allah's sak, de kan håpe på Allah's nåde. Allah er tilgivende, nåderik.

Forkynneren 12. 14 For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

Sure 1. 3-4  Han, den Barmhjertige, den Nåderike, Han, Herren over dommens dag.

Forskjellene:

Tro og lev!

Joh 11. 25-26 Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve, ²⁶og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Omvend dere eller dø:

Hadith 2. 483 Jeg er blitt beordret av Allah til å kjempe til ingen andre enn Allah blir dyrket …, og den som sier det skal berge liv og eiendom.

Frafall er ingen synd:

Joh 6. 64-66 Men det er nogen av eder som ikke tror. For Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulde forråde ham.

Frafall er dødsdom:

Hadith 9. 57 Den som faller fra: Drep ham!

Den kristne skal søke  fred:

Matt 5. 9 Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.

Islam skal søke strid:

9. 29 Bekjemp dem som ikke tror på Allah og dommens dag, som ikke forbyr det Allah og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet.

Nedkjempe synd:

2. Kor 5. 21 Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Erobre verden:

8. 39 Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud! Men om de gir seg, så ser Allah visselig det de gjør.

2. 193 Bekjemp dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og forfølgelse, og religionen tilhører Allah.

Rettferdig:

Salme 11. 7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

Urettferdig:

32. 13 Om Vi hadde bestemt slik, kunne Vi gitt hver enkelt ledelse. Men Mitt ord er nå blitt realitet: Jeg vil fylle helvete med folk og dsjinner, om hverandre.

Gud elsker uforbeholdent:

Joh 3. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv;

1 Joh 4. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.

Allah "elsker" forbeholdent:

19. 96 De som tror og lever rettskaffent, dem vil den Barmhjertige møte med kjærlighet.

Gud inngår pakt og forandrer seg ikke:

5. Mos 7. 9 Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud …

Jakob 1. 17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

Inngår ikke pakt og forandrer mening:

16. 101 Om Vi utskifter et skriftord med et annet, og Gud vet best hva Han åpenbarer, så sier de: «Du bare dikter opp!» Nei, de fleste av dem vet ingenting.

Gud er Fader:

John 6. 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

Allah  ingen Fader:

4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

Sønnen er Gud:

John 1. 1 og 14 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ²Han var i begynnelsen hos Gud. ³Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til.

Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.

Allah skaper Jesus i Adams bilde:

3. 59 Forholdet med Jesus er overfor Allah det samme som med Adam. Han skapte ham av støv og sa til ham: «Bli!» Og dermed var han.

Jesus er sann Gud og evig liv:

1 Joh 5. 20 men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.

Jesus er ikke Gud, (iallfall ikke Allah):

5. 116 En gang sier Allah «Jesus, Marias sønn, har du sagt til menneskene: ’Ta meg og min mor til guder utenom Gud?’» Og han svarte: «Deg alene all ære! Jeg ville ikke si noe som jeg ikke har rett til. Om jeg hadde sagt det, ville Du visst det! Du kjenner det som er i meg, men jeg kjenner ikke det som er i Deg.

Den Hellige Ånd er Gud:

Ap 5. 3-4 Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren? ⁴Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

Den hellige ånd er Gabriel:

16. 102 Si: «Den Hellige Ånd har åpenbart det fra Herren med sannhet for å styrke dem som tror, og som ledelse og godt budskap for dem som har gitt seg Gud i vold.»

Gud er Ånd:

John 4. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet

Allah er verken person eller ånd:

42. 11  Det er ingenting som Han! Han er den Hørende, den Seende

Gud viser seg i Sønnen:

Hebr 1. 1-2 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Allah viser seg ikke.

Jesus sier han er Gud:

Matt 26. 63-64 Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar dig i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. ⁶⁴Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nu av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høire hånd og komme i himmelens skyer.

Jesus sier han er profet:

19. 30 Da sa barnet: «Jeg er Guds tjener. Han har gitt meg skriften, og gjort meg til profet!

Jesus er uten synd:

1. Peter 2. 21-22 Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, ²²han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik …

Jesus er "bare" rettferdig og lik andre:

6. 84-85 Og Vi gav ham Isak og Jakob, og Vi gav dem begge ledelse, og Vi ledet tidligere Noa, og hans etterkommere David og Salomo, Job, Josef, Moses og Aron. Slik belønner Vi dem som gjør godt. Likeledes Sakarias, Johannes, Jesus, Elias, – alle var de rettferdige …

Jesus sender Helligånden:

John 14. 16-17 og 26 og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig, ¹⁷sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder.

… men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

Jesus sender Ahmad (Muhammed):

61. 6 En gang sa Jesus, Marias sønn: «Israels barn, jeg er Allah's sendebud til dere, for å stadfeste loven som foreligger før meg, og bebude et sendebud som kommer etter meg, hvis navn er Ahmad.» Og da han kom til dem med klare bevis, sa de: «Dette er skjær trolldom.»

Jesus døde som et offer for synder:

Apgj 17. 3 … at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

Jesus døde ikke:

4. 157 «Se, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!» Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet.

Jesus sto opp fra de døde:

1 Kor 15. 3-4 … at Kristus døde for våre synder efter skriftene, ⁴og at han blev begravet, ⁵og at han opstod på den tredje dag efter skriftene …

Allah tar Jesus til seg:

4. 158 Tvert imot, Gud har tatt ham til Seg. Gud er mektig, vis.

Jesus er Allmektig:

1 Pet 3. 21-22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

Bare Allah har slik makt.

Jesus går i forbønn:

Hebr 7. 24-25 … et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, ²⁵og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

Jesus har ikke makt til å gå god for hos Allah:

Hadith 8. 570 … jeg er ikke skikket til dette …

Jesus vil dømme av seg selv:

2 Tess 1. 7-8 … når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, ⁸med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium …

Jesus vil i endetiden dømme etter Koranen:

Hadith 4. 658

Helligånden er Gud:

Apgj 5. 3-4

Helligånden er Gabriel:

2. 253 Vi gav Jesus, Marias sønn, klare bevis og støttet ham med Den Hellige Ånd. Hvis Gud hadde villet slik, ville ikke de som kom etter dem, kommet i strid etter at de hadde mottatt den klare beskjed. Men de kom i strid.

Helligånden vil overbevise:

John 16. 7-8 Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. ⁸Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: ⁹om synd, fordi de ikke tror på mig; ¹⁰om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger; ¹¹om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Helligånden er Allahs ånde/pust:

15. 29 Når Jeg har formet ham ferdig og innblåst Min ånd i ham, så fall til fote for ham.

Helligånden virker i den troende:

Rom 8. 13-14 for … dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. ¹⁴For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. ¹⁵I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!

Allah virker ved sin lov og det er ikke snakk om at Ånden virker i mennesket.

Helligånden inspirerer til å tale:

2 Pet 1. 21 … for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

Koranen ble skrevet ned av Allah:

Hadith 8. 611

Helligånden bor i de troende:

1 Kor 3. 16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?

Allah har ingen medarbeider i mennesket og mennesket ble ikke skapt i hans bilde .

Jesus skapte alt ved sitt ord:

Joh 1. 3 og 10 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.

Allah skapte ikke gjennom Jesus.

Gud hvilte

1 Mos 2. 2 Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

Allah trenger ikke å hvile

50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss.

41. 9-10 og 12 Si: «Fornekter dere virkelig Ham, som skapte jorden på to dager, og gir Ham likemenn?» Han er all verdens Herre!

Og Han gjorde dem ferdig som syv himler på to dager, og Han inngav hver himmel dens oppgave.

Gud skapte menneske i sitt bilde:

1 Mos 26-27 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden.

Det fins ingen tilsvarende lære i Islam.

Gud skaper verden god:

1 Mos 1. 31 Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.

Allah skaper det onde:

113. 1-2 Si: «Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre, mot ondt fra det Han har skapt …

Mennesket er syndig og trenger frelse:

Salme 14. 3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én. Rom 3. 23 For det er ingen forskjell; ²³alle har syndet og fattes Guds ære, ²⁴og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, ²⁵som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - ²⁶for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Mennesket er "bare" svakt:

4. 28 Allah ønsker å lette tingene for dere, for mennesket ble skapt svakt.

Mennesket kan ha samfunn med Gud:

1 Joh 1. 3 … det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.

Allah har ikke samfunn med mennesket.

Synden en hindring:

1 Joh 1. 6 Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; ⁷men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.

Synd er ingen hindring fordi samfunn forekommer ikke.

Gud svarer mennesket og forandrer dets vilkår:

2 Konge 5 Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede dig; på den tredje dag skal du gå op til Herrens hus.

Allah har bestemt alt på forhånd:

Hadith 8. 611

Gud åpenbarer seg ved sin Sønn:

Hebr 1. 2 … så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Rom 1. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, ²¹fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.

Helligånden skal vitne:

John 15. 26 Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vidne om mig.

Allah åpenbarer bare sin vilje som fins i Koranen (McDowell and Zaka s 100).

Gud skiller ikke mellom små og store synder:

Rom 1. 29-31 Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: ²⁹fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; ³⁰øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, ³¹uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; ³²slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

I islam skilles det mellom store og små synder:

4. 31 Om dere holder dere unna de store synder som er forbudt dere, vil Vi utslette deres misgjerninger, og føre dere inn gjennom ærens port, Hadith 4. 28

Jesus påpeker tankens synd:

Matt 5. 27-28 I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. ²⁸Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.

Ingen muslimsk lov sier at onde tanker er synd.

Jesus stryker ut synden:

Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

I islam må man "bare" tro på Allah, følge hans vilje og gjøre gode gjerninger.

Synden gjør Gud trist:

1 Joh 1. 1-10 ⁶Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; ⁷men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. ⁸Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv …⁹dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. ¹⁰Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.

Allah er helt uanfektet av synd og har ikke samfunn med mennesker.

Jesus ofrer seg en gang for alle:

Hebr 9. 26 men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. ²⁷Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom, ²⁸således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham. 

I islam er det ikke behov for noe offer for synd.

Jesus er syndfri:

1 Joh 2. 1 Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, ²og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.

Jesus er "bare" feilfri, ren av hjerte:

19. 19 Han svarte: Jeg er bare en Herrens utsending for å gi deg en sønn, ren av hjertet.

Jesus soner for syndere:

Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Enhver må svare for seg selv:

6. 164 Si: «Skulle jeg vel ønske meg en annen Herre enn Allah? Når Han er alle tings Herre?» Enhver erverver kun til sitt eget regnskap. Ingen bærer en annens byrde. Så vil dere vende hjem til Herren. Han vil redegjøre for det dere tvistet om.

Men iflg. hadith 2. 553 vil Muhammed gå god for noen overfor Allah og i hadith 8. 570 sier Muhammed at Allah har tilgitt ham både tidligere og fremtidige synder og at Allah vil tillate ham å føre dem ut av helvetes ild og inn i paradiset.

Mennesket kan bli et Guds barn:

John 1. 12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; ¹³og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

Mennesket kan aldri bli et Allah's barn.

Den kristne bør ligne Jesus:

Filliperne 2. 5 La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, ⁶han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, ⁷men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, ⁸og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

Muslimen må etterligne Muhammed:

43. 85-86 Full av velsignelse er Han, som har herredømmet over himlene og jorden … Til Ham skal dere føres tilbake. Det de påkaller utenom Ham, formår ikke å legge inn godt ord, bare (Muhammed).

Bibelen er inspirert av Helligånden:

2 Tim 3. 16 Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, ¹⁷forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.

Koranen er en del av Allah's essens.

Bibelen viser veien:

Salme 119. 105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.

Bibelen er blitt forandret og forfalsket:

2. 75 Kan dere håpe på at disse vil tro dere, når en del av dem allerede har hørt  Allah's ord, og så forvrir Hadith 9. 614: De har forvansket det, skrevet med egne hender …

Den kristne oppfordres til å be uavbrutt: Ef 6. 18  … idet I til enhver tid beder i Ånden …

Muslimen må be 5 ganger om dagen: hadith 1. 620

(Bygget på og inspriert av denne boken til Timothy Geroge her )

Ateisme for "dummies".

Ateisme er en mangel-sykdom,  en forstyrrelse, en lidelse eller en skavank, en fraværstilstand, en kuet følelse for poesi, angst for evighetesdimensjonen, en hemmet evne til medskapning på et dypere personlig, metafysisk nivå …

Ateister fratar seg selv muligheten for genuin selverkjennelse, dypere innlevelse og autentisk empati. Den stenger for Det gode, Det skjønne og Det sanne, for begrepene som sådanne eksisterer ikke for ateismen, ateisme er nominalisme, en innkrøkning i seg selv.  Den er i alle relasjoner noe halvt og uforløst og taler ikke til hele mennesket. Den vet ikke å gi hele seg. Den klarer ikke å se helheten i andre. Den klarer ikke å ta imot. All nåde er relativ og påklistret. Evig forsoning ikke mulig.

Ateisme er en perversjon som verken kan forhindres eller leges av høy intelligens. Ateister fratar de store ordene pregnans og gjør dermed mennesker mindre eller lavere enn det de i virkeligheten er. De tilstår ikke mennesket en indre hellig glød, gudsbildet og likheten med Gud i det. De makter ikke å tenke i store analogier og stille de evige spørsmål. De ser ikke poenger i religøse metaforer. De er bokstavtro. De har en lukket og lite fleksibel tro, en ”tro” de komisk nok benekter å ha og å være avhengig av. De vil ikke at vi skal være født med evighetsbegreper. De vet ikke å skjønne at Sannhet, Skjønnhet og Godhet er forankret evig i Guds himmel, og flyter av  Guds kjærlighet, Han essens og vesen. De forstår ikke et slik språk. De vil ikke romme det. Ateisme er et symptom og kan ligne på depresjon og avmaktsfølelse. Kronisk identiteskrise? De lever i villrede uten å være det seg bevisst og de må kompensere med skråsikker selvsikkerhet. Depresjoner kan avføde mye kulde, ondskap. Ateisme hindrer bearbeiding. 

Agnostikere kan i sin beskjedenhet få seg til å si og mene at de ikke VET, og at universet er innhyllet i et mysterium og en gåte. En kristen vil tilsvarende svare at vi ikke ”vet”, vi kjenner ikke svaret på gåten, men at vi VET at det ligger et mysterium bak, - hvis det ikke lå en slik gåte mellom, så ville det jo heller ikke være noen gåte. Dette er en umulig tanke i ateismen. Han ”vet” med selvsikkerhet og ubeskjedenhet, og ser intet mysterium, ingen gåte, annet enn i og med sin sin sentimentalitet. Det er utenkelig for ateister flest at Gud er EN, at Gud er den tvers igjennom evig ENKLE, og at alt annet er kontingent, at mennesket er et kontingent vesen. Ateisme er et forsøk på å redusere bort menneskets reprojiseringsevne og dets behov for å gjen-projisere egenskaper bare den (ikke det) vi kaller Gud er og har, via begreper og imitasjoner mennesket ikke har frembragt selv, (men som det likevel ”oppbevarer” på dypet av sitt hjerte og i sin forstand, hvor disse begrepene eller formene virkelig virker og påvirker oss).

Det ateismen ikke mangler er hovmodig påståelighet og trosgjerrighet overfor andre menneskers  fantasi og fleksible lengsel og evighetsdimensjon, dvs. det gudebilde og den gudslikheten som følger det og oppholder det og gir det håp, i det store perspektivet. Den ser ikke sin egen rigiditet i pur  frykt for å bli truet av eller invadert av andres intelektuelle bevegelighet mot transcendentaler og det transcendente, dybdedimensjoner alle bærer med seg, men som – riktig nok - hos altfor mange ikke blir utløst og forløst. 

Ateismen er ute for å fragmentere mennesket, redusere det til noe de kan ”håndtere”, dvs. manipulere. Dette er i seg selv utrykk for en kreativitetsdrepende angst  som for all del og med alle milder må undertrykkes eller fortrenges, en angst som ellers ville ha vært kreativ og sunn, eller kanskje: Kronisk frisk. Ateismen arbeider flittig på å skjule alle spor, sin drivkraft og sin sanne motivasjon når den avsløres som assosiert med tyranner som f eks Stalin, Lening, Mao og Hirler. Den bruker store krefter på å avsondre seg fra mistanke. For å kunne fremstå som uskyldig til enhver tid. Men den eier ikke holdbart grunnlag for etikk.

Ateister tar gjerne avstand til og fordømmer kristentroen, fordi noen kristne er korrupte, uærlige, hyklerske osv osv. Det er like dumt som å ta avstand fra og fordømme f eks USA som politisk system, fordi noen amerikanere er uærlige, hyklerske og korrupte. Ateister er uten syndserkjennelse og derfor uten mulighet for å gjenreise seg – eller bedre: Bli gjenreist, på mest mulig radikalt sett.

Ateismen er moralisme, - ikke moral. Den har i det hele tatt intet grunnlag for sin etikk, annet enn i sin egen solipsisme. Den forsyner seg selv med det den gjerne vil se som en rettighet, en rett til å sovne inn for alltid, i et intet som ikke engang er et mørke, og heller ingen kulde, for ikke å si: Heller ingen ild. Den har et religiøst behov for uskyldighetstilstanden. Det kan bety at den skjuler eller undertrykker sin utilstrekkelighet, sin synd, om man vil. Den kommer ikke til erkjennelse. Den ønsker ikke å kjenne seg selv. Ateisme er menneskefrykt. Servilitet.

Ateisme er pradoksalt nok tidløshet, men derfor ekstrem midlertidighet. Dette gir lidelse eller uro. Ateisme produserer en mangeltilstand som består i kronisk å måtte benekte – en tilstand ateister gladlig inntar idet man føler seg mentalt lettet av denne manøvren, hvilket betinger kronisk avhengighet jo større denne lettelsen forekommer en, hvilket til syvende og sist ikke annet er enn latskap parret med angst for å ta feil, med følgeriktig selvrettferdighet. 

Ateisme er en flukt fra alt som ikke lar seg måle, veie og bokføre. Ateismen er feig og gjør feig. Ateisme er er svar på tilkortkommethet i den overbevisning at tilkortkommenheten ikke eksisterer for den som flykter fra den. Dette er en tvangstrøye man ironisk nok til og med trives i. Furtne og gretne som barn i trassalderen, - livet ut? Oppstanasige?

Ateismen ser tri-teisme og trioer, men ikke treenighet. Den tror ikke at intet betyr noe, annet enn (som) nuller i en tallrekke.  Den er blind for personlige relasjoner i egentlig forstand: Kreative relasjoner utenfor det mekaniske. Den erkjenner intet behov for metafysisk frelse, forsoning og forløsning. Ateisme er autensitet feilforkusert inn til det kjedelige og derfor endimensjonal. Ateisme stenger for indre skjønnhet og romslighet. Den er gjerrig. Den sitter og trykker.

Ateisme umuliggjør transendens i egentlig forstand og kan ikke bevege seg ut over nominalisme. Materien er alt, men likevel kun NOE man selv må navnsette og utenom dette finnes ingen mening i essens, bare i episoder, enkeltting, - alt orfaller,  for til slutt å ende som kald og død u-orden. Ateismen tvinges til å elske kaos, og tror at den ved dette er kreativ. Men: Ateismes egentlige misjon er å realisere sin egen og andres absolutte entropi. Ateismen er triumfalistisk i dette: Den kalde, absolutte  uorden – det kalde fravær av skjønnhet og liv – blir et credo som ikke kan betviles, fordi det skal omfatte og gjelde  alt og alle, til og med den rene energi, hvis endelmål da blir ikke å kunne brukes til sitt formål, selv om den likevel skulle skulle bestå.

Ateismens bevegelse går mot absolutt stillstand, ubevegelighet. Ateistmen stjeler evighetshåp, forvandling. Den er tom for teosis.  Jo mer den får av seg selv, jo mindre makter den, og jo mer fjerner den seg fra ”the real thing”.

Ateisme er uvirkelighetstro uten frelsesmulighet. Ateister står helt alene overfor ”gud”, akkurat som muslimer blir stående helt ensomme uten mellominstans overfor sin Allah.  Mennesket er helt uten ”objektive” venner og vennskap. Vennskap blir mekanisk entropi uten egentlig varighet. En venn er kun en venn fordi man får for vane å kalle denne vennen en venn. Ateister har bare nominelle venner, nominelle foreldre, nominelle barn. Deres tradisjon er nominell, akkurat som deres slekt er det. I ateismens univers skal alle utslukkes til slutt og dette forekommer nærmest som et vitenskapelig bevist faktum for ateister. Persolig gudsforhold blir umulig og dette avspeiler igjen ateismens menneskesyn. Evige forhold blir umulige, det antyder noe om daglig konsekvens.

At Gud finnes som Ren Ånd, Hellig Ånd, forekommer ateisten som en uhyrlig tanke. Ateismens gruppe er alltid dømt til selvmord – selvabort -  en vinkel ateismen har vanskelig for å se. Ateisme er abslutt nominalisme. Den makter ikke  å transcendere eller transponere seg selv over i en annen skala, opp i en annen toneart, om man vil. I atesimen er det bedre ikke å bli frelst av Gud - og arbeidet på sin egenfrelse blir alt hva livet dreier seg om. Ateismen er selvpremiering (tom frelse), et uhyre minimalistisk og minimaliserende prosjekt.  Ateisme er fundamental mangel på gledesbudskap, og det motsatte av det den lover, nemlig frihet. Det eneste ateisten kan være sikker på, er den evige død, ikke bare for ham selv,  nei, død for alle, ja, alle uten unntak. Ateisme er inkarnasjonen av en kverluant som ikke ser unntakene bare fordi han anser seg som det eneste gyldige og nødvendige unntak, et unntak som da gjøres absolutt, dvs. mest mulig lik Gud selv, eller over. Det er et paradoks. Og en tragedie. En sykdom inntil døden, en tilstand ateister ikke ønsker å se og ta inn over seg. De tør ikke.

Ateisme er mental, tiltakende neglebiting, selvforkorting, og i siste instans:Kanibalisme, en avbitertang i seg selv. Men før det: Ateisme utvikler seg mot anoraxia eller bulemi, enten mot for mye av godene, eller for lite, - det ender uavvendlig i avlukket, - man enten spiser seg til døde, eller så driter man seg til døde, ved enten å spise for mye eller for lite. Det tragiske er at dette oppfattes av ateismen som en vakker selvbiografi, den ser ikke komi-tragedien, i dette, ateister er ikke selvironisk innstilte. Ateismen er latterlige. Til å le av. Dens manglende selverkjennelse er urkomisk. Den ser ikke at den spiser på seg selv, samtidig som den tror at den vokser mot det fullkomne, et selvskapt, og derfor urealiserbart, forfalsket og illusorisk bilde. Ateismen mangler gudsbildet og gudslikheten i seg. Det er sin egen innbilte skaper. 

Ateismen er enslags homofili: Dens målsetting er ikke bare individuell slevutslettelse,  men kollektiv selvutslettelse. Ikke på kort sikt, nei, men radikalt sett, dvs. sett i et større perspektiv. Den innrømmer ikke lett dette. Hensikten med den ateistiske strategi er å overleve lengst og best mulig ved å livnære seg på alle andre entiteter enn den selv, så lenge det er mulig, før alle da i siste akt må dø. Ateisme er selvradikaliserende materialisme. Den påkles av  sin naturalisme,  dvs. den gjør alle andre til ting og objekter, simpelthen fordi den selv mangler evighetsdimensjon. Ateisme og homofili er påskyndelse til begivenheter i en prosessen som uvegerlig ender i det store intet. Den ateistiske konstitusjon er fatalistisk, den bestemmer at alle skal bli borte fra hverandre for alltid en gang, at alle egentlige personlig relasjoner skal opphøre, også den personlig gudsrelasjonen, ja, enhver gudsrelasjon. Den finnes jo ikke. Den kan ikke bevises ... !  

Ateismen spiser, drikker og er ”glad”. Stort mer er den ikke. Den mangler dypere estetikk og mening. Ateisme og homofili er ren – men skjult - utålmodighet: Det gjelder å nå et mål, paradoksalt nok en "final årsak", som både ateismen, bulemien, anorexiaen  og homofilien har til felles, nemlig: Intet, - den fullstendige oppløsning og den totale krig mot fienden: Den evige kjærlighet. Den som ikke forgår. Gud. Den nekter å formere seg for å befolke kloden. Den mangler derfor også forvalteransvar, plikt. Dens livssyn er egentlig gnostisime. Skaperverket er frembrakt av Den onde eller - bedre?: Den blinde kjemi. Det fins intet objektivt og objetiviserbart håp, ingen gudsinvitert tro. Ateismen lever av å forsmå. Den er ikke generøs nok til å kunne ta imot og innrømme nettopp at den har tatt imot. Den vil ikke motta invitasjonen. Alvoret. Gleden. Derfor må all ateisme paradoksalt nok benekte enhver form - eller forståelse av - hva finale årsaker er. De finnes ikke (i egentlig forstand) for ateistene like lite som de finnes for anorektikeren, og bulemikeren, som ikke er annet enn invertering av sin motsetning, dvs. kald fantasmagora og  kollektivt selvtrøstende lureri. De tror de kan lure alle hele tiden, inludert seg selv, og "tjene" på det, og overleve noen sekunder lenger.

Ateisme gir feilorientering og feilbaning av intellektuelle og emosjonelle strukturer. Den manifisterer seg i schizo- tilstander, utfra amputeringsbehov. Ateisme er oikofobi for hjertet og den himmel man er født og skapt med, inne i en,  og med en indre dimensjon man - i tro - er invitert til å bo i. Ateismen ser bare endeminesjonal livsgramatikk og er utensteng fra panoramautsikt, - genuin innsikt i hjertets persolige gramatikk uteblir. Et bilde: Ateismen ser bokstavene og kan lære seg å bruke dem, men skjønner ikke selve konseptet ved alfabetet, livsalfabetet, det alfabet som utvider, ikke begrenser. Ateismen kan gramitikken utenat, men den klarer ikke å anvende selve språket. Ateismen er  aktivt innsnevrende påvirkning, psyko-inertia. Den forstår ikke "språket".


Siden ateismens virkelighetshorisont er innsnevret, må ateismens selvoppfatning naturlig nok, både fysisk og mentalt (og dette sett i diagonalitet like full som vertikalt og horisontalt), kontinuerlig opprettholde seg selv som  kompensasjoner og strategier for å kunne vedlikeholde - og styrke - seg selv. Styrke blir er for ateister kun evne til å overliste, til selvoverlevelse, (og her har den mye til felles med islam), en styrke som tvinges til ikke bare å bite og spise på andre, men også seg selv, i og med at den komiske og tragiske dimensjon i selve menneskelivet ikke kan erkjennes annet enn som et ytre spill som egentlig ikke burde angå noen, men som da likevel angår ateisten i høyeste potens, hvilket er den eneste egentlige eller autentiske potens han har. Skulle dette angå noen andre enn ateisten selv, trues ateistens selvbilde og ateismen må da sørge for en avledning for å skjule sine egentlig hensikter i og med at selvavsløring vil være nettopp: Prematur selvødeleggelse. Ateismens selvbilde ønsker paradoksalt nok å fremtre med behov for å vedvare og å bestå, men siden ateismen ”vet” at dette er løgn og fordi den tror at dette er illusjon, må den få andre enheter eller relasjoner til å bidra til at de begge dør først; ateismen nøyer seg derfor ikke med å bli en partiell, isolert  parasitt, den går ubludt inn for hele ”skrotten”, den blir – for å bruke en metafor - til sist et totaltoppslukende åtseldyr, hvilket er ateismens essens å være. Den må livnære seg på fortvilelse, død og lidelse, skal den selv overleve og fortsatt kunne vise seg frem som uskyldig lekekamerat for intetanende, dvs folk med naiv eller sentimental gudstro.

Ateisme er Dracula personifisert. Den er Dr Jecyl og Mr Hide. Den er også Casanova personifisert, mekanisert, for bare gjennom mekanismer kan ateismen fremstå som uskyldig. En robot kan ikke stilles til ansvar. Derfor må ateismen fremstå som livgiver overfor andre, (en ulv i fåreklær). Ateismen føler et driv i seg for stadig å finne andre og mer elegante, intelligente eller kreative måter for å kunne avlede og imponere overfor  sine fremtidge offer. Ateisme er et reaksjonært holdningsskapende rollespill og en strategi som omskriver dødssynder til dyder og noe som tilsynelatende er attråverdig for alle. Den fremstå i sin moralisme som mer dydig enn de fleste, mens den tiltar seg selv retten til å være et unntak,  spsielt hvis da de andres laster i full monn skulle vendes mot dem selv.  Ateisme er et kronisk selv-eufemisernde mord sublimert og rasjonalisert ut i behagelighetsformer. Offeret skal føle seg mett og fornøyd før det  blir slukt og fortært.  Ateismen må fylles med kraft for ikke å gå under i den annihilasjonsangst som den selv er helt avhengig av for å kunne fungere – og ja, paradoksalt nok: Eksistere i. Den er allermest et rent ”følelsesanliggende”, ikke et intellektuelt diskursivt prosjekt, selv om den tror at den er nettopp dette, og selv om den nettopp smykker seg av og med fornuft, i virkeligheten bare blodfattig intellektualitet, en påtatthet opplevd i øyeblikk og i perioder – og ut fra vane – som et autentisk pågående prosjekt som gjerne kles i erkæringer, manifester, medlemskap i organiset virksomhet, alt til fremme av f eks større humanitet og høyere moral – i sannhet ”en nobel streben”, men farlig og destruktivt tragisk i seg selv, i og med at alle finale årsaker er opphevet. Ateisme er stadige behov for selvfornekting gjennom implisitt eller eksplisitt hetero-destruksjon, en prosess som er like selvforsterkende  som avhengighetsskapende, men som innbilt utrolig nok virkelig viser seg å ”virke”, men da alltid bare ”inntil videre”, fordi destruksjon oppsiktsvekkende forveksles med konstruksjon. 

Ateisme blir dermed en tro og en religion som må nekte for at den er nettopp det, for at den altså opererer etter enhver tros og enhver religions prinsipper og iboende essens: Å forholde seg til det ubeviselige og umålelige, alt som nettopp krever tro, tillit og håp. Den blir derfor invertert kjærlighet, kjærlighetens vrangbilde, - like uvirkelig som uvirksom. Slik blir ateismen selvbekreftende. Den kan ikke ”overleve” lenge uten nettopp i og ut fra - og med og av - dette knippe av eksistensbetingelse. Den er alle uløselige dilemmaers mor.

Ateister forstår ikke at bare Gud kan skape av intet. De tror imidlertid – i sin grufulle naivitet - at BigBang kan det. Dette er like selvavslørende som selvskadende. Det er sirkeltenkning og tautologi par ecellense. De har ingen kontakt med sin egen indre, selvpåførte avgrunnsmekanikk: De skygger for synden som vanlig folk skygger for solen. De lider av en pueril forestilling om at Gud værsågod har å komme og bevise seg selv, både logisk og visuelt målbart, hvilket ikke bare utviser  en hån mot den generelle menneskelige og universelle intelligens, men i tillegg viser hvilken stomannsgalskap ateistmen fordrer, den er megaloman som bare tyranner kan være det. Den stiller den ultimate fordring til alle, men makter ikke å innfri selv.

Ateister er segment-fokuserte, de frykter transcenderende helhetstenkning, de nøyer seg med delen i stedet for helheten. Fremskredet gjelder dette i alle sammenhenger og i alle relasjoner. De faller alltid tilbake til det som kan avgrenses, dvs. måles, veies, beregnes; det som kan tas fra hverandre eller settes sammen igjen. De elsker å telle, men forstår ikke at det som teller er å ha et riktig forhold til Den allmektige, skaper av himmel og jord. De går i innett og ukonstruktivt forsvar når de konfronteres med begreper som allmektig, hellig, og at Gud ikke tåler synd osv. De smiler, men forskrekkes bak sine masker overfor påstander om at Gud er evig og uforanderlig. De vil ikke – kan ikke – høre av at Gud er altseende og overalt tilstedeværende. De hånler av folk som vet hva sjel er og at Gud er ren Ånd, og at folk kan være så overbeviste at de er villige til å dø, selv om de ikke kan bevise det, for troen på – eller vissheten om - at at det fins noe i mennesket som overlever mennesket. De skjønner ikke at deres skepsis er radikalt selvdestruktivt naiv. De skjønner ikke at de kaster bumerangen mot seg selv. De mener at Gud er slem, ja, ond, fordi han tillater (eller til og med bruker) lidelsen og det eller Den onde. De innsnevrer horisonten, i stedet for å utvide perspektivet, og dermed muligheten for å lære å kjenne seg selv. De nekter å åpne øynene for det vitenskapelige FAKTUM at verden og livet blir bare så mye grusommere under de utvitenskapelig lover de selv mener mennesker knuges under, nemlig tilfeldighetenes og kjemikalenes selvutvikling, hvilket i seg selv er en umulighet, uten informasjon påført ovenfra eller utenfra prosessene selv, uten oppskrifter eller algoritmer, hvilket krever en eller annen form for design. De skjønner ikke at enhver informasjon krever design og input-intelligens. De blåser i teoremer og ”first principples” eller selvinnlysende sannheter. De ser ikke at metafysiske aksiomer danner grunnlaget for all naturvitenskap, ja, vitenskap overhodet. 

De stenger seg ut fra all snakk om reell og betalt, stedfortredende nåde, tilgivelse, forsoning og forløsning, i kosmiske dimensjoner. De kan ikke forestille seg at en person er  Skaper; de setter seg derfor selv lavere enn de personer de selv er  - eller burde være - som potensiale. De innskrumper seg selv. De ser ikke at deres egen metafysike eller overgripende fortelling kun er nådeløst drama, en floke de vikler seg inn i, uten evne og mulighet til å vikle seg ut av igjen. De ser verken blindvinkler eller blindveier i sitt metafysiske landskap, det reduserer det hele og omgjør alt  til solipsisme. De lever tilsynelatende tilfredse med det meste, innelukket i absolutt immanens; de påstår at de ikke trenger krykker, men ser ikke at de lever og står med en fot i autismens grenseland, ja, og ofte, med begge. De ser ikke ”dramaet” i enhver situajson, i enhver relasjon. De tror og må – nødevendigvis - mene at moral kan grunnes – for eksempel på nykker, uten at de forklarer hvorfor dette blir grunnleggende feil. Dette er litt av en krykke for dem. De må hente sitt grunnlag for moral hos de gudstroende, ja, og hos Gud selv, som de selvfornektende benekter. Men de vil ikke innrømme det. De er dårlige taperer. Uærlige. De nøyer seg radikalt sett  med - og begrenser seg til - bokstav- fortolkninger av det meste. Bokstavelige bortforklaringer.

For å ta et bilde: De klarer å lære seg alfabetet, men skjønner ikke hva det betyr å lese. Det vet hva en m er og en a er og en t er, men de forstår ikke selve konseptet og meningen. De trøster seg i sin barnslighet med at Gud godt kan skape en stein som er så stor og så tung at han ikke kan løfte den. Eller at det som virkelig foreligger er uendelig regress og ikke stort annet. De ser ikke feilslutningen. De stusser når det kan fastslås at universet har en begynnelse. Satt opp mot det selvinnlysende i at intet ikke kan skape noe, blir de tause og unnvikende. De vil da helst  slippe å tenke og dra konlusjonen: Bare Gud kan skape av intet. Men dette perspektivet tillater de seg ikke. De stenger seg ute fra ”det” og må følgeglig trøste seg med seg selv.Det fins nemlig ingen annen utvei, eller utgang. Selvtrøst er det eneste som kan redde ateisten. Hvilket jo ikke er annet enn begredelighet.

De tror de troende er dumme. Men ser ikke at de er enda dummere selv. Poenget er at de ikke har nok tro til å være ateister, hvis de mener at ingenting ikke kan forårsake noe; de vil ikke skjønner at Gud er det mest sannsynlig, rimelige, fornuftige og reale svaret, (for å omskrive Geisler og Turek litt).

Ateisme er et underlig ”animale”. Ateister er født med ”rationale”, dvs. med fornuft og evne til ”sosiale” disposisjoner. Det er menneskets vesen. Ateister må leve av å spise, drikke og le, dvs. av å nyte. Men i motsetning til et perfekt og/eller fullkomment animale sociale, som kan, bør og må spise alt ikkegiftig, så må ateister nøye seg med å avspise seg selv med det de mangler: Sitt metafysiske selv, som de ikke tror eksisterer, sitt åndelige potensiale, dvs. sin tro, som de har, men som de ikke vil tilstå eller vedgå seg selv.


Ateister er småspiste og følgen er næringmangel, mangel på åndelig føde. Derav deres mangeltilstand, en tilstand som før eller siden ender i sykdom inntil døden, et behov de forsøker å påtvinge alle andre, under dekke av egenfromhet og selvgodhet, og at det er fullt mulig å leve godt uten ”krykker”, dvs. tro, en realitet de i aller høyeste grad er avhengig av selv, for å kunne overleve.  Men å nekte seg selv gudstro er å nekte seg selv helhet og fylde, og rett erkjennelse av hva det vil si å være menneske overfor en Skaper, en Far med stor F. 

Ateisme er å nekte seg selv og sin neste syndserkjennelse. Og hvor denne erkjennelse mangler, der er det synd og hovmod; der mangler et avgjørende perspektiv: Ateismen fornekter sin finale årsak. Ateister er bare”satt i gang” eller trukket opp, som en klokke, men dermed har man jo da også gjort seg til en bruksgjenstand for enhver, og et potensielt monster overfor seg selv. Uten mulighet for tilgivelse. Without parole. Så hva med et foster? Og hva med eutanasi?

Ateister er prokrustesmennesker”. De vil ha deg til å passe inn i deres seng eller mønster. De forsøker å få det til ved å stjele varmen din, fordi de ikke har noen selv. Det er den grunnleggende ensomhet som tvinger dem. De ser ingen final årsak.

Ensomhet er med nødvendighet ateismens (skjulte, men likevel nødvendig implisitte) credo og trosbekjennelse nr 1: Du skal være like ensom som meg, det er ateistens vanhellige og eneste bud. De har ikke mer å tilby. Eksistensiell ensomhet er en logisk følge av ateismen. Den forveksler seg selv med kjærlighet, fordi den ikke ser kjærlighetens Gud, den ene sanne Gud, den Gud  som er kjærlighet. Og at bare Gud er kjærlighet. At bare Gud er god. 

Ateister tømmer ethvert pregnant, vakkert ord og begrep for storslått mening, og dermed – til slutt - all betyning overhodet. De har ikke sans for det numinøse  og virkelig fascinerende. De hater den tanke at bare Gud ”fortjener” de største og mektigste ord og begreper som tenkes kan og at det er ontologisk virkelighet det snakkes om her, ikke bare lyd og pust. De forbeholder alle ord for ”ting” som stadig minker i verdi og som stadig fjerner seg mer og mer og kronisk fra Det gode, Det skjønne, Det sanne. For disse tre ordene er bare ord for ateismen og nominalismen.

I ateismens verden er alt relativt, til og med deres egen påstand om at alt er relativt, en påstand de må absoluttere, en selvmotsigende og selvdestruktiv posisjon, som de forblinder seg for, men som de må ta følgen av, nemlig dette å måtte leve i det absurde, dvs. i ond tro, slik Sartre så fiffig snakket om. De legger eksistesielle feller for seg selv og må leve i og med og av og på sin egen falskhet. Bare mennesker som kan tilstå seg sin egen fylde med hele sin metafysiske orientering og i all sin finalitet, en finalitet som er  rettet mot og dratt mot sin finale årsak, kan være virkelig frie, dvs. ekte, sanne. Slike mennesker er personer i egentlig forstand. Akkurat som Gud er det, i mest eminent forstand. Ateisme forbyr personlighet. Akkurat som islam forbyr Allah å være en Person.

Ateisme kan ikke operere ut fra en via positiva og en via negativa, - de trenger beviser og ingen av disse veiene mot Gud lar seg bevise. De tror at fornuften trenger beviser når man i virkeligheten bare følger en vei. Ateismen avslører seg her som irrasjonal. Den stiller vanvittige, irrelevante krav. De evner ikke å se forkjellen mellom dette å snakke meningsfylt ekvivokalt og dette å snakke univokalt om Gud. De vil ikke oppfatte at Gud er performativ; at ordet skaper det det nevner, at Gud ER Ordet, i hvilket selve fornuften er absolutt integrert.  De vil ikke se at det er mulig for å Gud å komme som kjødelig inkarnasjon av Ordet, (dog uten synd), en gang og unikt for alle. De vil ikke se at Gud ikke er et ontologisk "gitt", men at Gud er ontologisk nødvendig.

Ateisme er opportunisme og  menneskefrykt (dvs. manglende gudstro). Ateismen dømmer ateisten til stadig å måtte smiske for og slikke ryggene til, hvem det nå enn måtte være, og alltid for anledningen, alltid som et ledd i ateismens behov selvrealisering, hvilket kun er en omskrivning for selvdestruksjon: Å realisere seg selv og ikke sin gudsrelasjon. Ateisme mangler gudstro og ender derfor i menneskefrykt, dvs. falsk tro på mennesket, avhengig kun av mennesker. Og dertil mennesker som er relative, kontingente, og derfor uberegnelige og helt i øyeblikkets vold, utlevert til sin egen sentimentalitet, sine egne mer eller mindre ekte følelser og mer eller mindre internaliserte, miljøbetingede holdninger, til det timelige, i motstrid med og i motsetning til det som er evig og det som ikke bare står, men som også består. Ateisme er impotens i høyeste potens og ateisme svakeligjør, jo mer den insisteres på, og jo mer ateisten forsøker å tviholde på bildet – og illusjonen – av sin egen innbilte selvfortreffelighet. 

Ateismen (sosialismen) er først islams beste venn, men beundringen er ikke gjensidig. Først og fremst ut fra ønsket om å desturere kristentroen. Ateisme og islam har noe grunnleggende felles. Ateismen flirter med islam i den tro at den skal klare å bruke islam til egen fordel, egen vinning, egen seier. Den ser i sitt hovmod ikke muligheten for å bli voldtatt, fortrengt, vraket og tilintetgjort og selv vil bli gjort til instrument. Den forstår ikke muligheten av at den selv kan bli foraktet eller glemt av alle. Ateistenes  tilholdssted i det hinsidige blir i det allahianske helvete: I ilden, - alle, sier islam. Ateisme er alltid en hore som byr seg frem til høystbydende, mens den selv påfører seg en stadig synkende objektiv verdi. Vi har sett det: Det var ateister som ble stalinister både på høyeste og laveste plan. Det var ateister som støttet Hitler, og der i gården – også-  på både høyeste og laveste plan.

Ateisme er enslags psykopati, men likevel med utsikt for helbredelse, hvis den ikke er for langt kommet i sin metastase - akkurat som det er håp for anorektikeren og bulemikeren. Ateismen tilskynder imidlertid til en tilstand hvor ateisten – i likhet med anorektikeren og bulemikeren – ikke makter å se realitetene, nemlig at man blir tynnere og tynnere, og at man vil dø hvis man ikke blir stoppet eller selv stopper sitt eget vanvidd. Når ateister har utviklet fullblods psykopati, fra dens latens, vil det være for sent. Da fins der nemlig ingen kur, ingen mulighet for selverkjennelse. Ingen mulighet for å se blindvinklene. Ingen muliughet for syndserkjennelse. Muligheten for vid-vinkel er ikke lenger til stede. De holder seg selv i sitt egetkonstruerte fengsel i den falske forestilling at Gud ikke kan stå utenfor tiden og at mennesket kun ”skapes” av tilfeldighet, og formes eller opphopes av materie og miljø. Det er dette atesister gjør til sin skjebne. Ateismen er dermed like fatalistisk som islam er. Ateismen reifiser tilfeldighet. Som om tilfeldighet skulle kunne skape noe eller legge til rette for noe i seg selv.

Ateisme er narcissisme idet at den kun har sitt eget, - sitt eget bilde, sin egen likhet å holde seg til, orientere seg ut fra, fundamentere seg selv på. Den ser ikke sin egen fundamentale  egosentrisme, sin grunnlegende sentimentalisme. Den kutter forbindelsen mot Gud, den nødvendige første ”årsak”, den tillater hverken seg selv eller andre eminens. Den forkaster enhver radikal analogi og enhver radikal metafor. Den stiller seg over både Skaperverket og Skaperen. Den tilber  kun seg selv. Den utholder ikke annet enn seg selv. Den blir imidlertid fort kjed. Den krever Selvdyrking. Den makter ikke å unne seg selv noe annet enn seg selv. Den misunner, ja, og den er utolmodig i sin dødslengsel. Den forsøker å spy seg selv ut når den gjennomskuer sitt prosjekt. Den blir før eller siden kvalm, sett i egnes og andres øyne. Den trenger rett tro for å kunne helbredes, (og her snakker jeg ikke i psykiatrisk forstand).


Vel, dette er hvordan ateister fremtoner seg for oss – uten å ville diagnostiserer i psykologisk forstand - i all vår subjektivitet, og dette var hva ateisme betyr for oss:


Ikke synderlig mye. Den har likevel mye "å lære fra seg". 

Om årsakene til ateisme, klikk her.

Mange ateister vi har stiftet "bekjentskap" med, lider av følgende, se her:
Skam er den følelsen som lurer under all usunn narsissisme, samt en manglende evne til å behandle skam på en sunn måte. Frykten for skam fører til at de projiserer egne feil og mangler (skam) over på andre. Utstrakt mindreverdsfølelse, redusert selvtilit og skyldfølelse grunnet konflikten mellom den grandios fanatsi og realiteten.
Magisk tenkning - Narsissister ser på seg selv som perfekte og bruker forvrengning og illusjon, kjent som magisk tenkning. De er ikke psykotiske, men har en lite fleksibel og forstyrret perseptuell virkelighetsforståelse og deres persepsjon preges av perseptuelle sett. Minimalt begrenset av virkeligheten, tilpasser de fakta til egne behov.
Arroganse – Arrogansen søkes skjult, men kommer til syne indirekte gjennom adferd. Hvis en narsissist føler redusert betydningsfullhet, (noe de lett gjør i møte med omgivelsenes krav) kan han / hun gjenopprette sin egen betydning ved å klandre eller nedverdige andre. Manglende respekt møtes med forakt.
Misunnelse – Kronisk missunnelse på andres talenter, som de nedsettende kritiserer. Hvis narsissisten har behov for å sikre en følelse av overlegenhet, møte en hindring på grunn av noen andre, vil hun/han nøytraliserer det ved hjelp av forakt for å redusere den andre personens betydning.Benekter avhengighet av andre.
Krenkelse – Narsissister er svært sårbare for alt de oppfatter som kritikk av sin person, sitt skjøre Selv. Det andre kan oppfatte som livets normale utfordringer, kan narsissister oppfatte som grove krenkelser. Lav kognitiv fleksibilitet kombinert med rigide perseptuelle sett, umuliggjør samarbeid og konfliktløsning. Det er ”My way or the high way”! Fremstiller seg ofte som ofre for omgivelsenes krav.
Mistillit – manglende evne til å stole på, ha tiltro til andre, som et resultat av tidlige tap og krenkelser.
Empati – Manglende empati. Dette kan skjules bak en fasade av ofte uvanlig forståelse og selvoppoffrende interesse i andre. En overdreven involvering i egne barn, en gruppe, en forening osv. Eller som psykiater Finn Skårderud skriver i boken Uro (2002,s.187) "Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene gav ham - iallfall for en stund - en følelse av å være et betydningsfult menneske"
Selvberettigelse - Narsissister har urimelige forventninger om særlig gunstig behandling og automatisk imøtekommelse, fordi de anser seg selv unike og spesielle. Enhver manglende oppfyllelse, vil bli vurdert som et angrep på deres grandiose selvoppfatning og overlegenhet og gjerningsmannen anses å være en ”klosset" eller "vanskelige" person. Trossing av deres vilje er en narsissistisk skade som kan utløse narsissistisk raseri. Dårlig impulskontrol.
Utnytting - kan ta mange former, men vil alltid involvere bruk av andre uten hensyn til deres følelser og interesser. Ofte er den andre i en underordnet posisjon (barn, ektefelle, ansatt) hvor motstanden ville være vanskelig eller umulig. Barn og ektefelle av narsissister kan innta en slik rolle. Noen ganger er underdannigheten ikke så mye virkelig som antatt.
Dårlige Grenser - Narsissister anerkjenner ikke egne og andres grenser, og ser ikke på andre som selvstendige individer men som forlengelser av seg selv. Særlig blir de som fungerer som narsissistisk supply sett på som forlengelse av dem selv. Barn er svært utsatt i slike settinger. Andre enten eksisterer for å møte deres behov, eller vil ikke eksistere i det hele tatt. De som forsyner narsissistisk supply til narsissister, vil bli behandlet som om de er en del av narsissisten og forventes å leve opp til dennes forventninger. I narsissistens bevissthet, er det ingen normal grense mellom seg selv og andre. Både generasjonsgrenser og individgrenser blir utydelige og overskrides.
Primitive forsvarsmekanismer – Typisk er bruk av projeksjon, projektiv identifikasjon, rasjonalisering og benekting, fortrengning. Slike primitive mekanismer brukes for å fylle udekte grunnleggende behov som tilknytning, selvfølelse og anerkjennelse.
Grandiose – Har et overdrevet grandiost selvbilde, preget utad av et falskt Selv.
Moral og Etikk – Samvittighet hard og nådeløs, slik de selv opplevde i sin egen barndom. Ekstrem moralsk fleksibilitet over egne behov og adferd, men svært firkantet og rigid hva gjelder andres etterlevelse av moral og etikk. En lov for narsissister, en annen for alle andre, opphevet som de tror de er. De kan gi utrykk for at de hater løgn og juks, mens de selv avsløres i den ene løgnen etter den andre. Svært lav terskel for å lyve eller fremsette halvsannheter, ekstremt manipulative og egosentriske. Betydelig redusert selvinnsikt når de avsløres i usannheter. Dårlig evne til konfliktløsning. Samarbeid umulig, da det fordrer evne til kompromiss, som for en narsissist vil si å gi etter eller innrømme feil (ikke perfekt).

J. J. Pasquini opererer med noe han kaller Atheist Personality Disorder, ateistisk personlighetsforstyrrelse.

Her er kort sammendrag for hva som er typisk for denne forstyrrelsen:

Engstelighet, angst, bitterhet, evner å sympatisere, men har vanskelig for å empatisere, lettfrustrert, irritabel, tomhetsfølelser, følelse av meningsløshet, forakt for myndighetespersoner, vansker med å holde på vennskap,
behov for kontroll, et skiftende følelsesliv, hypersensivitet overfor kritikk, overlegenhetsfølelse, rusmisbruk og rusproblemer, oppmerksomhetssøkende adferd, hedonistisk besatthet, svak og overflatisk tenkning, lett for å kjede seg, fortrenger ubehagelige følelser og tanker på døden, overfører forestilingen av å være ulykkelig på gudstro, avviser og forakter forsøk på å hjelpe etter mye klaging eller syting, upresise forklaringer på hvorfor man er misfornøyd med livet, schizoide trekk.

Psykoterapeuten Pauline Holmes mener, i motsetning til mange, at det fins et sant bibelsk grunnlag for mental helse. Den eneste sanne kuren er viten om Guds tilgivelse og hva Gud har gjort for menneskeheten.

Andrew Newberg og Mark Robert Waldman har skrevet en veldokumentert bok de kaller: "Born to believe".
Tittelen innvarsler kanskje en større forståelse for hva tro er og må være.

William Lane Craig har en avslørende analyse av Ny-ateismen som forklarer ateisme som fravær av gudstro.
De tror at det faktum at Gud ikke kan "bevises", unnskylder dem fra å vurdere indisiene eller de indirekte bevisene på at Gud eksisterer, eller "veiene" mot Gud.
Ateismen kan ikke bevise sin egen påstand om å være sann. For ny-ateistene er alle som ikke har gudstro ateister, (også nyfødte!), en definisjon som bryter fullstendig med den vanlige, tradisjonelle definisjonen av ateisme og en definisjon som verken er et standpunkt eller en posisjon, men kun en beskrivelse av ateistens mentale tilstand, nemlig den tilstanden å være uten gudstro. (Ateister innbyr i debatten dermed ikke til stort mer enn til diskusjon av sin egen mentaltilstand).

Norman Geisler og Peter Bocchino benytter med stort hell og stor overbevisningskraft 3 logiske og uunngåelige, selvinnlysende  prinsipper og sannheter eller lover for å tilbakevise eller forsvare seg mot ateisme: Kontradiksjon, (noe kan ikke være sant og usant på samme tid), identitet (A er A) og "the law of excluded middle: Det er snakk om enten A eller ikke-A.

Dette bare for å ha nevnt noen få eksempler på utrolig  mange avhandlinger og bøker det skrives om disse tingene nå for tiden, spesielt i utlandet.

Dinesh D'Souza gjør en formidabel apologetisk innsats og viser sammenhengen mellom ateisme og despotiske ideoligier, et skremmende perspektiv til advarsel ...

Vi vil i farten også nevne Sjelens sult av Bjørn Vassnes. Han forteller at nyateisten Richard Dawkins var "ute av stand til å få "religiøse" opplevelser". Dette ifølge Michael Persingers eksperimenter.

Det forteller kanskje noe, noe betegnende.

Hva nå muslimer?

Vi gråter når vi hører egyptere blir intervjuet på åpen gate i Kairo, enten det er i regi av BBC eller CNN. Vi gråter når vi hører stemmer av ubetiget håp på gatene i Tripoli.

-Hva har dere fått til? spør reporterne.

-Dette er bare begynnelsen, sier de spurte.

-Begynnelsen på hva da?

-På vår frihet, sies det. (I nøden: På demokratiet).

Og så løfter man armene mot himmelen i lykke, og gråter. Nå innvarsles en ny tid og et nytt liv kan begynne.

Muslimene er nå altså endelig begynt på sin frihet, det gjelder visst i Bahrain så vel som i Tunis, Algeri, Morokko, Jemen, Jordan,Syria and you name it. Indonesia med over 200 milloner mennesker står vel for tur. (Der er det bare 2 % kristne).

-Insha Allah, dette vil gå bra.

Så hvordan har dere det nå da, i Norge og Sverige og Danmark, muslimer? Har dere det bra? Er dere ved godt mot? Ser dere lyst på fremtiden etter revlusjonen?

Ja, dere har det bra. Veldig bra. Så bra at dere til og med truer Ghadaffis sønn i Libya. Hør bare hva han sier: Dere har det så godt at dere til og med forsøker å styrte hans far og bringe landet inn i kaos og forvirring. Han legger faktisk skylden for dette på mange av dere, alle dere der i disse landene, dere som nå sitter og kan nyte godene og sende penger og støtte til de krefter som nå gjør opprør mot oss og som forsøker å styrte min far  Og kanskje med ham: islam, det eneste sanne islam. 

Sønnen bruker 40 tv-minutter på å få frem budkapet til folket, mens kulene hviner gjennom gater og i smaug overalt, mens dopere og berusede vestliginspirerte –forførte og hjernevakede - bryter seg inn i våpenlagre og kjører rundt i kaprede militære kjøretøyer.  Flyvåpenet skal ha blitt satt inn. Mange bygninger settes i brann. Menneskemengden nærmer seg palasset. Seieresropene og gledesropene runger. Det ligger stadig flere lik i gatene. Her ofres det og ofres det på alvor. Her ofres liv og blod. For den ”gode” sak?

Hva ofrer dere, norske muslimer? Har dere det for godt?

Ja, ”sønnen” tror visst det. Dere har for lite av islam. For lite av stammekultur. For lite av den islamske nåde, den som skjenkes av Allah og profeten til dem han vil, den ene som gjør sterkt, som seirer og som overtar.

Det skal imidlertid koste dere dyrt, sier denne sønnen. Dere skal ikke slippe unna med det. Vi har våpen, sier han. Vi har en hær som også har våpen. Dere kan glemme gassen og oljen, hvis dere nå klarer å starte en virkelig borgerkrig i landet. Alt vil være tapt av det som vi har bygd opp. Vi skal ta hevn over dere. Vi skal dø på vår post. Dere har ikke sjanse. Dere sender spioner inn i landet, folk som motarbeider oss og vil noe nytt. Dere støttes av kapitalistseter og sionister og vi vet ikke hva. Folk fra vest som fra øst.

Hva synes dere nå da, muslimer? Eller bedre: Hva har dere nå å bidra med fremover? 

Dere er lovet frie og rettferdige og sannferdige valgt i Egypt. Dere er blitt lovet at korrupsjonen og fattigdommen skal avskaffes. Dere er lovet arbeid og kanskje til og med pensjons- og tilstrekkelige sykelønnsordninger.

Kan dere forlange mer?

De aller fleste muslimer – utenlands som innenlands – smiler nå i triumf og optimisme. Vi har klart det, tenker dere. Endelig skal vi bli frie.

Frie fra hva da? spør vi. Frie fra Vesten, frie fra fattighdommen og torturen og mangelen på det frie ord? Frie fra frykten? Frie fra fremtiden?

Vi har ikke hørt en eneste muslim som har sagt at det nå er islam dere skal fri dere fra. Ikke et eneste ord har vi hørt om dette. Ikke en av dere har stilt det grunnleggend spørsmål: Hva med islam? Kan elendigheten føres tilbake til islam?

Ingen av dere har stilt spørsmålet om det egentlig er Mubarak eller Gadhaffi det dreier seg om. Ingen har påstått at disse tronfigurene kun er toppen av isfjellet, at disse kun er kontingente for selv problemet, at det ikke er lederne misæren først og fremst skyldes, men selve det grunnlaget disse lederene bygger på, og som dere selv bygger på.

Ikke en enste gang får vi høre på tv at noen setter islam under lupen og at de radikale spørmålene stilles. Ikke en eneste gang betviles selve trosgrunnlaget – ideologion islam – ikke en eneste gang gjøres det forsøk på å kritisere Allah og profeten. Ikke en enste gang får dere støtte fra vestlige intelektuelle til å stille dette spørsmålet. Ikke en eneste gang stilles det i Vesten spørsmål om hva dette egentlig dreier seg, nemlig islam i seg selv, islam som drivkraft og motivasjon, islam som en kraft til avmakt hos dere,  og for dere.

Hvorfor? Vi har sviktet dere. Våre aristrokrater har sviktet. Ja, de har ikke bare sviktet dere, de har også sviktet oss, vi vestlige. Dere vet hvem jeg sikter til.

Ingen av dere synes å se noen løsning i kommunismen eller sosialismen, ingen av dere produserer revolusjonære manifester med klare krav og tydelige (ideologiske)  programmer. Dere kaster dere sannelig ut i det. Dere underkaster dere deres eget følelesliv. Dere gjør ”revolusjonen” til et emotivt foretak, en arena med konkurrane om hvem av dere som kan utrrykke de mest intense følelser, den mest opprørte overbevisning  og hvem av dere som har de største behov for genuint felleskap, felles strev, felles målsettinger, felles problemstillinger. 

Annet har dere visst ikke å bygge på. Men ja, dere snakker om likhet, frihet og brorskap.

Men er dere ikke litt sent ute med dette? Har dere ikke fått med dere at dette var et slagord for snart 200 år siden i Europa?  At dette var borgerskapets slagord mot despotkongen, - og ikke minst mot presteskapet - et slagord for republikken (et system dere allerede formelt sett har over store deler av den islamsk verden)?

Hvor langt etter i bakleksa skal dere kjøre dere selv?  Hvor langt aktuerutseilt skal dere bli?

Skjønner dere ikke at disse opptøyene dere nå får skylden for og som der ønskes straffet for, denne revolusjonen dere snakker om, allerede er dømt til å avgå med en snarlig død?

Hvordan skal dere klare å imitere Vesten når dere "hater" Vesten og Vestens system og oss vestlige mennesker ? Eller er det nettopp Vesten og Vestens vesen dere vil ha? Er det egentlig de vestlige ideene dere vil kopiere og implementer?  Men at dere ikke tør å si dette høyt? At dere kanskje ennå ikke har forstått det, at hvis det er Vesten dere vil bygge på og ha, ja, så er det også Vestens grunnleggende tenkemåter dere må innføre og ta inn over dere, ja, bli. Dere må assimilere Vesten i deres eget sinn og skinn - i hele den musolimske verden. Hvis dere skal lykkes i å bli som oss og hvis dere vil ha det dere nå etterstreber og ofrer så mye for.

Skjønner dere ikke at dere først må bli ateister, før det blir bedre for dere? Før dere kan begynne på frihetsmarsjen? Før dere kan kaste av dere "presteskapet"?

Før dere kan få innfridd deres krav, må dere bli mer vestlige, ja, helst helt vetslig, ja mer vestlige enn de vestlige er i dag, - og hva betyr det?

Ikke annet enn dette at dere da må avlære dere selve det grunnlaget dere tenker og føler ut fra, ja, alt hva dere sier og tenker og håper, det grunnlaget som står dere nærmere enn selve halspulsåren, det skremmende og menneskefiendtlige gudsbildet dere har, den himmel dere så vidt skimter over dere og det helvete dere frykter så mye under dere, og, ja, selve skjebnetroen. Er det alt dette dreier seg om.

Dere vinne ikke ekte frihet i Allahs navn, insha Alla. Dere vil ikke finne fred før dere har ristet profetens ørkenstøv av deres hender og føtter og før dere lukker ørene for ørkengudens hese, alltid truende og mørke stemme, den som nå hersker over dere i deres underbevisste, men som dere ennå ikke har klar å bevissgjøre dere.

Det er det som skal til, gode venner. Det er deres eneste sjanse. Dere skal vite – hvilket dere har lært i Vesten – at islam ikke er den ene sanne tro. At Allah ikke er den enster ”riktige” gud. At islams vei ikke er den eneste rette vei og at alle andre er på gal vei. For dette er ikke sant.

Dere skal vite at det finnes en annen Gud. Den absolutte kjærlighets vei.

Dere har noe å se frem mot. Det kommer snart en ny tid.

EDL Norge: Folkebevegelse eller farlig parti?

Kommende lørdag kan det komme til å begynne å smelle fremover. Da skal en avlegger av EDL (English Defense League) demonstrere i Oslo Sentrum. Antirasistisk senter med Kari Helene Partapuoli i spissen planlegger mottrekk. Hun sier til Klassekampen i dag at man frykter et nytt Benjamin Hermansen-drap. Hun mener at EDL Norge består av ”rasister og nazister av verste klasse”. Hun nekter imidlertid å navngi noen av disse.

EDL Norge skal ha ca 600 medlemmer, sier Remi Huseby, nå bosatt i Haugesund. Han har deltatt på demonstrasjoner i England, men har ellers ingen organisatorisk eller politisk erfaring. Han er blitt truet på livet flere ganger, men har unnlatt å melde truslene til politiet, fordi han ikke tror det er noen vits i. Han mener den norske staten gir etter for islam ved f eks å tillate at norske og kristne symboler tillates fjernet fra det offentlig rom, som f eks når man begynner å kalle julelys for stjernelys og når man fjerner Nasse-Nøff-bilder fra sykehusvegger. (Dette er selvfølgelig bare overflatiske detaljer i det store bildet. Her dreier det seg om å forstå islam fra bunns til topps).

-Vi er patrioter og ikke rasister, sier Huseby. Vi er ikke mot vanlige muslimer eller fremmedkulturelle, men imot en diktaturisk kvasireligiøs ideologi som har til hensikt å undergrave det frie demokratiske vestlige samfunnet.

Searchligt, som er et antifasistisk tidskrift, skriver at EDL er en rasistisk organisasjon som driver aksjoner og demonstrerer rett mot hele det muslismke samfunnet og at den er mot det muslimske samfunnet i sin almindelighet. EDL skal kunne mobilisere 3000 mennesker  og nører opp under spenninger og provoserer frem voldshandlinger mellom muslimer og ikkemuslimer og bidrar på den måten til å forsterke islamfrykten i samfunnet.

(Dette som et sammendrag av Klassekampens behandlng av saken i dag).

Det reiser nå flere spørsmål: Vil Huseby kunne lykkes nå og her der Heian måtte gi tapt bare for et par år siden, da han la ned sitt parti Norgespatriotene, (det eneste en-sakspartiet i Norge, nemlig kampen mot islam)? Vil partiet kunne gjenoppstå som en Fugl Fønix av asken? (Heian har sagt at ville begynne å studere psykologi, hvilket kan betyr at han annet å konsentrere seg om fremover). 

Vil nå SIAN, AntiJihad, HRS og document. no sitt  arbeid gjennom noen år nå endelig bære frukt og kunne mobilisere større deler av den norske befolkning til et positivt folkearbeide fra grasrota opp mot islam?

Svaret er vel at at EDL Norge i hvert fall kan bidra med å kaste ytterligere lys over "Rikets tilstand" hva angår forholdet til islam her  i landet. Organsisasjonen vil kunne danne utgangspunktet for en bredere bevegelse i folket på sikt, en bevegelse som kan ta ulike former og kunne opptre med større eller mindre intensitet både isolert sett og sett som et integrert arbeid innenfor allerede eksisterende partier og grupperinger. Den enkelte borger vil kunne oppleve det som om man nå vil kunne velge mellom ulike aksjons- og arbeids former mer etter smak, behag og lynne. Og etter potensielt mot. Alt dette vil bidra i synergi mot en større bevissthet om hvilken fare islam utgjør og om hva som tengs å gjøres. 

Bare dette  må kunne sies å ville bli et umiddelbart  umistelig og objektivt gode. 

Demonstrasjonen kommende lørdag kan innvarsle en ny tid og en ny muligheten for dannelsen av en slagkraftig bevegesle mot islam, en ny – og for mange sårt tiltrengt - folkebevegelse her i landet. 

Se tidligere posteringer
her

og 

her: Anti-islamsk Manifest

Er Basim Ghozlan antisemitt?

Ghozlan har skrevet et dikt som heter "Jeg er Israel". Vi gjengir det nedenfor via HRS


Vi spør om Ghozlan er antisemitt. Han er selv antakelig araber, dvs. semitt, så det vil være problematisk om han kan betegnes som antisemitt, i en spesiell betydning, nemlig som "jødehater" (inkludert alle andre semitter betraktet som en rase).

I stedet for å være "jødehater", basert på hat mot selve "rasen" jøder, gjør imidlertid Ghozlan seg til hater av staten Israel og dermed så skulle det være tydelig at han verken hater jøder eller semitter. Det er bare selve "prosjektet" Israel han hater. Slipper han unna med denne "konstruksjonen"?

Er det ikke dette Jostein Gaarder gjør også? Vi viser til tidligere postering om dette her.

Hva er forskjellen i posisjon hos Gaarder og Ghozlan? Jo, den åpenbare at mens Gaarder (får vi tro) henter grunnlaget for sitt voldsomme angrep på Israel først og fremst i sitt eget private følelsesliv - (og så finner basis for det i hans egne høyst private fortolkning av Det gamle testamentet)  - så henter Ghozlan  som muslim sin holdninger eller synspunkter direkte fra Koranen og de muslimske skriftene. Eller det vil si: Han kan gjøre det, - med letthet. Koranen omtaler nemlig jødene på en måte som essensialiserer nettopp dem som folkegruppe. Det fins flere vers i Koranen som direkte omtaler "jødene" som spesielt avskyverdige i Allah og profetens øyne. 


Gaarders og Ghozlans utgangspunkter blir dermed svært forskjellige. Gaarder kan ikke påberope seg "Gud" for sine synspunkter og holdninger. Men det kan altså Ghozlan. (Vi mener Allah).


Uansett ulike premisser, havner imidlertid disse to samfunnsakøter i samme "grøft" hvis vi ser det hele i forhold til eventuelle konsekvenser av disse deres egne målbårne meninger, begges meninger og holdninger kan nemlig ende med katastrofe for Israel og staten Israels oppløsning, hverken mer eller mindre, og det før vi aner det. 

Nordmenn av alle slag, om de så er kristne, islamkritikere eller ateister,  og som mener at Israel bør nedlegges, bør kanskje begynne å tenke litt over dette: Hvis konsekvensen av en slik mening blir virkelig en dag i fremtiden, vil dette være et klart og tydelig uttrykk for at Allahs vilje har skjedd fyllest. Slike meninger vil da kunne betraktes som en direkte ordrebekreftelse på Allah og profetens overopphøyethet her i landet allerede her og nå.

Det sies i Koranen at Allah er den største "plotter". Kanskje vi vil skjønne mer av hva som ligger i denne attribuering etter hvert.


 "Diktet":

Jeg er Israel - Jeg kom til et land uten folk for å opprette en stat for et folk uten land. Folk som ”tilfeldigvis” bodde her (i Palestina) fikk klar beskjed om at de ikke lenger hadde rett til å være her. Mine krigsherrer fortalte dem at de enten måtte forlate hjemmene sine eller dø! Jeg jevnet 480 landsbyer med jorda og droppet deres historie for godt.

Jeg er Israel – Mange av mine krigsherrer var meget flinke til å massakrere sivile mennesker, som senere ble belønnet av meg med å bli ansatt som statsministere; den ene etter den andre. Menachem Begin og Sharon er bare eksempler.

Jeg er Israel- I 1948 utførte jeg en omfattende etnisk rensing med å jage bort de fleste av dem som hadde bodd her i tusenvis av år. Jeg byttet dem med jøder fra Europa og fra alle andre verdens kanter. Alle jøder i verden ble velkommen til meg for å nyte alle typer rettigheter, mens dem som jeg jaget bort kan bare drømme om å reise tilbake igjen.

Jeg er Israel – som har full kontroll over USA og hele den amerikanske administrasjonen. Det er jeg som i praksis styrer landet. Alle vedtak som blir vedtatt i USA er først og fremst ment til å tjene meg og mine egne interesser. Jeg har, lenge nok, brukt USA som en vaktbesje og melkeku. USA er nå blitt en meget god og lydig vakthund for meg. Alle veto jeg trenger er klare på null komma null. Penger og våpen kan jeg få når jeg vil uten grenser.

Jeg kontroller også de amerikanske media. Det er nesten ingen nyheter som slippes ut der uten at jeg gir grønt lys til det. Både CNN, New York Times og mange andre er under min kontroll.

Jeg er Israel – som ble opprettet og drevet med terror og vold fra begynnelsen. Jeg er klar over at det eneste som redder meg fra rettferdighet er å drive terror og tortur mot alle som løfter en finger i ansiktet mitt. Men jeg blir frustrert når de dumme europeere ber meg om å vise litt respekt for de sivile. Vet de ikke at alle palestinere er våre fiender og at de må forlate vårt hellige land før de blir henrettet?

Jeg er Israel – Det var meg som likviderte Ahmed Bouchiki i Lillehammer juli 1973. Jeg trodde han var palestiner. Jeg kan også fortelle at jeg ikke ble kalt for terroriststat etter denne hendelsen selv om jeg dessverre ble avslørt. En liknende hendelse skjedde da jeg forsøkte å likvidere Khalid Mishal i Amman for noen år siden. Jeg brukte faktisk kjemiske stoffer, som er strengt forbudt i følge FN. Jeg ble dessverre også denne gangen avslørt.

Jeg er Israel – som en gang lurte verdenssamfunnet med å undertegne det såkalt Oslo-avtale. De trodde at jeg var seriøs og at jeg skulle gi noen rettigheter til våre fiender. Aldri i livet! Jeg brukte tiden bare for å forhandle og forhandle og forhandle. Da tiden ble moden så angrep jeg alt palestinerne hadde bygget opp og jevnet det med jorda. Det er slik må alle smarte okkupanter oppføre seg.

Jeg er Israel – et meget lite land, men ikke var redd for meg. Jeg får så mange milliarder kroner hvert år av USA i form av økonomisk støtte. Pengene brukes, i hoved sak, til militære investeringer. Jeg får også Apatche, F16 og alt annet jeg skulle ønske av krigsmaskiner. Jeg er med andre ord ikke et land, men et amerikansk våpenlager. Alle fiendene mine til sammen eier bare mindre enn halvparten av det jeg har av stridsvogner og krigsmaskiner. Takket være USA som, hele tiden, blåser liv i meg slik at jeg kan fortsette okkupasjonen.

Jeg er israel

6. mai 2005, Basim Ghozlan

Biskop: Allah kan være Gud ...

Biskop Olav Skjevesland mener at Allah kan være Gud, at den kristne Gud altså kan være Allah.

Dette ifølge SIAN:

http://sian.no/node/1349

Biskoppen har deltatt på et møte i Kristiansand hvor han sier at han er tilfreds med at Islamsk Råd Norge sier at det å forlate islam til fordel for en annen religione ikke skal ”utsettes for islamsk fordømmelse med dødsstraff, (hva nå dette må bety). Biskopen synes å mene at kristendommen i og med Rådets uttalelse har stukket av med en seier, i hvert fall en delseier.

Biskopen kan puste lettet ut, folket kan beroliges: Tingene vil gå seg til, islam skal gå seg til, dvs den skal begynne å avessentialisere seg. 

Det er like tanketomt ønske som et naivt håp. Islam selv forbyr islam å avessentialisere seg selv. Det er tvert imot slik at islam består nettopp ved å essensialisere seg selv, dvs. ved å essensialisere andre dithen at disse andre – de vantro – blir avessentialisert. De vantro har nemlig ingen substans ifølge Allah og profeten, de fortjener derfor ikke å bli bejaet av islam.Tvert imot fortjener de ikke annet enn ilden.

Dessuten: Biskopen synes ikke å være klar over at muslimer ikke har guddommelig plikt til å drepe noen for apostasi her i landet, at islam selv sier dette og at det er bindene for alle muslimer i landet (og altså har vært det hele tiden).

Enn så lenge. Se her om hva muslimene har i vente her i landet.

Det er ikke Islamsk Råd i Norge som kan bestemme dette, det er islam selv, se vår posting her. Det Rådet ikke kan benekte er at plikten til å drepe for apostasi blir klar og bindende den dag muslimene i dette landet finner det betimelig, dette ifølge islam selv. Det kan ikke benektes. Koranen kan ikke forandres.  Uten dødsstraff for apostasi vil islam måtte dekonstruere seg selv fullstendig. 

Biskopens påstand kan ikke være annet enn et symptom på at noe er virkelig galt fatt med Den norske Kirke i disse tider.På Kirkens nettside har det blitt gitt noen ulike svar på spørsmålet om Gud er den samme gud som Allah. Et svar har vært at disse gudene "nok ikke er den samme Gud". Begge svarene er ulne og vitner om stor usikkerhet og vheov for å "please" mer enn å preke - sannehten.  Kirken sprer forvirring og er i full oppløsningen. En førsteamanuenis (Idar Kjølsvik) skirver i en artikkel at det i møte med andre religioner er problematisk å hevde at det bare er frelse i Jesus.

Hva skal man tro?

En prest i Voie kirke (Ole Jørgen Sagedahl) finner det nødvendig å gå ut og si at "vi som kristne og de som muslimer ikke tror på forkjellige guder" (Sørnett.no). Han vil gjerne delta i fellesbønner med muslimer. Det er jo ikke til å tro. 

Kan så den kristne Gud være Allah?

Overhodet ikke. Det er rart at Kirkens overhode overhodet ikke skjønner dette. Men hvorfor ikke?

Her bare en antydning:

The god of Islam, Allah, is most definitely not the God of the Bible. Allah is presented in the Koran as an autocratic ruler who is aloof and arbitrary (Sura 5:40). Allah is unknowable whereas the God of the Bible is knowable (2 Timothy 1:12). Allah is impersonal, unlike the personal God the Scriptures reveal (1 Peter 5:6-7). Allah is unitarian (Sura 4:48) whereas the God of the Bible is trinitarian (2 Corinthians 13:14). Here is what the Koran says about the God of the Bible (Sura 4:171): “Believe in Allah and say not ‘Trinity.’ Cease! It is better for you! Allah is only One God. Far is it removed from his transcendent majesty that he should have a son.” Allah is capricious (Sura 2:284), whereas the true God is trustworthy. And Allah is never anywhere presented as a god of love — which is the essence of the nature of the true God (1 John 4:7-16).

Jesus — The Koran denies point blank that Jesus was the Son of God (Sura 112:2-3). It also denies His atoning sacrifice by claiming that he never died (Sura 4:157). A substitute died for Him on the Cross. Jesus was translated to Heaven, like Enoch, where He will remain until He returns to kill all pigs, destroy all crosses, and convert the world to Islam. Jesus will marry, reign for 40 years and then die and be buried next to Muhammad in Medina.8 Jesus is characterized in the Koran as nothing more than “an apostle of Allah” (Sura 4:171).

The SimilaritiesBoth are One. Both are transcendent Creators of the universe.Both are sovereign. Both are omnipotent.Both have spoken to humanity through messengers or prophets, through angels, and through the written word. Both know in intimate detailt the thoughts and deeds of men.Both will judge the wicked.

The Differences The God of the Qur'an is a singular unity; but the God of the Bible is a compound unity who is one in essence and three in position (Matthew 28:19; John 10:30; Acts 5:3-4).

The God of the Qur'an is not a father, and he has begotten no sons (Surahs 19:88-92; 112:3);but the God of the Bible is a tri-unity who has eternally existed as Father, Son, and Holy Spirit (Matthew 28:19; Luke 3:21-22; John 5:18).

Through the Qur'an, God broke into history through a world through a word that is written; but through Jesus Christ, God broke into history through the Word who is a Person (John 1:1; Colossian 1:15-20; Hebrews 1:2-3; 1 John 1:1-3; 4:9-10).

The God of the Qur'an "loves not the prodigals" (Surah 3:140, Ali), and neither does He love "him who is treacherous, sinful" (Surah 4:107, Ali); but "God demonstrates his own love for us in this: While we were still sinners, Christ died for us" (Romans 5:8)"Allah desires to afflict them for some of their sins" (Surah 5:49, Ali; also see Surahs 4:168-169; 7:179; 9:2; 40:10); but the God of the Bible does not "take any pleasure in the death of the wicked" (Ezekiel 18:23) and is "not wanting anyone to perish, but everyone to come to repentance" (2 Peter 3:9).

The standard of judgment for the God of the Qur'an is that our good deeds must outweigh our bad deeds (Surahs 7:8-9; 21:47); but the standard of the God of the Bible is nothing less than complete perfection as measured by the holy character of God (Matthew 5:48; Romans 3:23).

The God of the Qur'an provided a messenger, Muhammad, who warned of Allah's impending judgement (Surahs 2:119; 5:19; 7:184, 188; 15:89-90) and who declared that "No bearer of a burden can bear the burden of another" (Surahs 17:15; 35:18, Ali); but the God of the Bible provided a sinless Savior, Jesus, who took our sins upon himself and bore God's wrath in our stead (Matthew 20:28; 26:28; Luke 22:37; John 3:16; 10:9-11; 2 Corinthians 5:21; Galatians 3:13; 1 Thessalonians 5:9-10). Source: The Compact Guide to World Religions Dean C. Halverson, Editor. Bethany House

Publishers, Minneapolis, Minnesota. 1996. Pages 110-111.Koranenjesusgud
 ...
Oppdatering (4.11.12) om Skjevesland brudd på logikkens førsteprinspper, - en brøler av en annen nåde, se her