Er Gaarder antisemitt?

Forfatteren Jostein Gaarder hevder at han aldri har vært antisemitt. Dette til tross for at flere samfunnsaktører antyder det motsatte, senest nå Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaustsenteret. Han etterlyser  en kartlegging antijødiske holdninger i dagens Norge. (Aftenposten 27. januar), og Gaarder synes dette er bra.

Men, skriver Gaarder:

Artikkelen ble skrevet under den brutale bombingen av Libanon samme dag som bildene fra Qana nådde oss, en landsby der svært mange barn og sivile døde som ofre for Israels bomber. Kronikken han henviser til ble fulgt opp av en av norgeshistoriens største og heftigste debatter. I utallige intervjuer og debattprogrammer og i en ny kronikk i Aftenposten en uke etter den første, gjorde jeg det klinkende klart at mitt engasjement ikke var utslag av antijødiske holdninger. Det var utslag av humanisme og empati med krigens ofre. Men Odd-Bjørn Fure vet også at den som kritiserer staten Israels politikk, automatisk blir beskyldt for antisemittisme. Fure kjenner utmerket godt til denne mekanismen eller hersketeknikken.

Så langt Gaarder i sin kronikk i Aftenposen:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4010742.ece

Saken ble diskutert livlig på Aftenposten debatt og en anonym debattant, vonBolt, la inn en  parafraselignende  sak av Gaarders kronikk som gjengis nedenfor, under trådnavnet:

Med Israel for fred

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=28&ThreadID=258400&s=&page=1

Ingen av de som deltok i denne debatten – så vidt vi kan se - så at trådstarten nettopp var en parafrase av Gaarders nå så famøse utbasunering, dette til tross for at ordbruk og tone nærmest var identisk, bare med motsatt fortegn. vonBolt vinklet sitt innlegg som et sterkt forsvar for Israel og for krigen.

vonBolt forsvarte Israels rett til å forsvare seg med den samme intensitet og den samme glød – slik vi vurderer det, og altså med Gaarders egne ord  – som Gaarder forsvarte de krefter som tydelig nok arbeider for at Israels forsvar skal begenses i størst mulig grad eller helst legges ned. Gjennomgangstonen for Gaarder var at staten Israel nå bør oppløses og betraktees som historie. Det var rene ord for pengene og lyste i hvert fall av holdning, om ikke direkte rasisme, så i hvert fall noe man kanskje kan kalle fascistoid-lignende.

Dette avfødte mange kommentarer som beskylte trådstarteren for å være nazist og det som kanskje verre var. Jødene og staten Israel ble på denne måten indirekte beskyldt – via Gaarders basun - for å være det samme, nemlig en nazistat, og jødene ble – via vonBolts synspunkter - beskylt for å være rasister.

Nå var det slik at vonBolt ikke sa fra før helt på slutten av debatten om at innlegget bare var en omskriving Gaarders kronikk. Fienden (israelsympatisørene) ble på denne måten fremstilt fra stikk motsatt side enn den siden Gaarder sto på, men altså i samme ordelag og med samme tone som Gaarder hadde brukt mot Israel og jødene. Det pussige med dette er altså at mens Gaarder ikke oppfattes som antsemittisk i sin kronikk, blir vonBolts innlegg altså ansett som nazisme når det de samme ord og bilder blir brukt om Israels fiender, nemlig de  som vil oppløse staten Israel , samtidig som man forsikrer om at man nettopp elsker jødene og ikke er antisemitt i det hele tatt.

(Slik vi ser det, er noe patetisk over det hele. Man ber ikke en stat oppløse seg selv for så i samme øyeblikk å si at ”vi elsker dere).

Hele debatten vitnet om  hvor usikker debattantene var på dette med nazisme og rasisme og i hvor stor følelsemessig og ureflektert grad disse ordene ble brukt, (den som er interessert kan bare lese debatten, så lenge den blir liggende ute på Aftenspostens Midtøst-debatt). 

De fleste som gikk mot vonBolt fremsto imidlertid som meget selvsikre. De var ikke i tvil om at nettopp de selv nettopp  var på den riktige side. Man var oppriktig opprørte over  krigshandlingenes forderdeglighet, slik de ble fremstilt i media, men få stilte spørsmålet om enkeltepisoder i en større krig kan danne grunnlag for ensidig fordømmelse av den ene siden, så lenge man ikke får hele bildet fra den andre siden. Debatten bar preg av manglende diskursiv reflekson og ureflekterte følelsesreaksjoner.

Når nå Odd-Bjørn Fure etterlyser en kartlegging av antisemitisme her i landet, er det etter vår mening et prisverdig tiltak. Det kan muligens bringe litt mer klarhet i hva som objektiv ligger i ord og betegnelser som nazisme, fascisme, diskriminering og rasisme. Spesielt viktig vil det være om disse tingene ble beslyst ut fra Koranen og hva den forteller muslimene om hva de skal tro og mene om det meste, også om kristne og jøder generelt. Man bør altså etter vår mening også fokusere på antisemitisme ikke bare ut fra Vestlige tradisjoner, men også ut fra islamske perspektiver. Og så bør man dessuten fokusere på den tendens som vitterlig finnes, nemlig holdningene i visse miljøers side til alle de som støtter og forsvarer Israels rett til forsvar og eksistens. Vi har det inntrykk av mange av disse faktisk betraktes som ”verre” og potensielt farligere enn noen antisemitter.

Forvirringen og usikkerheten omkring innholdet i de omnevnte begrepene kan ikke avføde annet enn forsterket forvirring og usikkerhet i tiden som kommer hvis det ikke vises evne og vilje til klargjøring og presisering. Ingen kan være tjent med at vi unnlater å gjøre det, allerminst f eks jødene og muslimene selv og alle Israels fiender i dette landet. De juridiske definisjonene bør presiseres og legges på bordet slik at folk kan bli mer sikre på hva de har å forholde seg til med hensyn til hva politikere og lover virkelig mener om hvordan folk bør innrette seg og hva man har å holde seg til av idealer i dette nåværende ingenmanssland.

At Fure nå tar saken oppigjen, viser at følere er ute, følere som rettmessig fanger opp visse tendenser. Skepsisen mellom religionene spisser seg til. Folk blir mer og mer mistenkelige overfor hverandre og forsøker stadig mer å mistenkeliggjøre hverandre. Det er blitt farlig å tale om ”det viktigste”. Røstene heves på debattfora.  ”Stemningen” stiger, selv om debattene er blitt færre og dårligere med tiden,  og frykten likeså. Om vi har vært redde for å snakke åpent til og med hverandre frem til nå, blir vi ikke mindre frykstosmme og mistenksomme på hverandre i tiden som kommer. Motsetningene vil bare øke og frontlinjene vil før eller siden måtte trekkes klarere. Mange – altfor mange – er overbevist om at vi går dystre tider i møte. Det er behov for avklaring og oppklaring.

Hvis – paradoksalt nok - det utvalget Fure vil ha nedsatt for å fange opp graden av antisemitismen i dette sammfunnet nå skulle komme  frem til at Gaarders kronikk ikke på noen måte skulle vise seg  å inneholde eller gi uttrykk for noen antisemtisme i det hele tatt, så vil folk har noe konkret å forholde seg til. Det vil ikke minst hjelpe mange anonyme debattanter i debattforaene rundt omkring til å trekke en grense for seg selv og en muligheten for å finne ut hvor de står, sett med myndighetenes og spesielt domstolenes øyne, og i forhold til hva disse virkelig mener, hvilke verdier de har  og står for og som de vil bruke makt til å forsvare og fremme.

De vil med andre ord få en rettesnor for hvor maktens grenser går, for hva som er tillatt og ikke, og for hva som fortjener og må straffes eller ikke. 

Dette kan i seg selv riktig nok bli vanskelig nok å få til. Folk som Gaarder har mektige støttespillere både i finans- og kulturmiljøene. Han har ressuserer i ryggen og kultureliten og de selvoppskrytte intellektuelle vil sannsynligvis støtte ham, (i sitt blinde israelhat, ja, og selvhat/oikofobi). De ser foreløpig kanskje ikke at jo tydeligere de tar Gaarders parti, og jo sterkere støtte han får hos myndighetene og politikerne, jo videre må også grensene trekkes for hva som er legitim islamkritikk eller ikke. Går Gaarder klar for å bli stemplet for antisemitisme med sin kronikk, må islamkritikere kunne tillate seg å gi uttrykk for samme indignasjon og forferdelse som Gaarder gjorde, i samme form, med samme stil, i samme tonelag og med samme intensjon: Ytringer som tar sikte på å stoppe islamisering og begrense islams innflytelse og misjonering i dette samfunnet.  Man må dessuten kunne ha lov å forsvare Israel i samme ordlag som Gaarder kritiserer Israel, ellers blir alt feil, ja, umoralsk og diskriminerende.

Poeng: Vi så under debatten en del forsøk på å ønske eller ville  begrense  de meninger vonBolt fremførte, ved bl a å fremføre nazi- og psykiatrikortet, men ingen forsøk på og intet ønske om å på den annen side å ville forsøke å begrense Gaardes utbasuneringer mot ”Guds utvalgte folk” (som kronikken hans het).

Vi gjengir her vonBolts innlegg, Med Israel for fred:

Det er på tide at vi får fred i Norge. La innvandrerne forstå hvem vi er og hva vi er laget av. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger visse europeiske sirklers antijødiske strategi. Hvis vi fortsetter å støtte disse krefter vil Europa i sin nåværende form snart være historie.

Vi har sluttet å tro på forestillingen om at nordmenn og europeere er guds utvalgte. Vi ler av nordmennene og gråter over deres unnlatelser og misgjerninger. Å opptre som om nordmenn og europeere er mer elskeverdige og mer humane og enn andre folk, er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Det er snart over for Europa og nordmennene.

Lovene er ikke lenger like for alle, og islam tillates å utbre budskapet om at noen troende er bedre enn andre og arbeide åpenlyst for å omstyrte de europeeiske demokratier og erstatte dem med et totalitært og anti-demokratisk styresett.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi bør ikke tro på en guddommelig plikt til å være mer humane enn andre. Vi har riktig nok lagt middelalderen bak oss, men vi støtter likevel middelaldersmørket, islam. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter til å bli de mest humane menneskene på jorden eller at nordmenn eller europeere skulle ha en guddommelig plikt til fremfor andre til å unnlate å forsvare Israel, seg selv og den vestlige sivilisasjon.

Vi kaller folk som oppfordrer barn til å bli selvmordsmordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over alle terroranslag som skjer i den guds navn som tillater dette.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust de så tragisk og totalt urettferdig ble utsatt for. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Staten Israel har med sin kreativitet, krigskunst og sine våpen stadfestet sin egen legitimitet. Den har systematisk forsvart seg mot et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente seg beskyttelse fra samme hold. Men Israel har hatt rett hele tiden. Israel har retten på sin side.

Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel vil også i fremtiden forsvare seg. Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har krav på hele verdens anerkjennelse og støtte og vil aldri få fred hvis den legger ned sine våpen, og hvis den blir angrepet ved at Europa nå for fullt allierer seg med mørkets gud.

Måtte ånd og ord blåse Israels fiender overende. Staten Israel har slitesterk hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, og kommer til å nyte Jaffa-appelsiner så lenge de kan få blitt plukket i fred og fordragelighet og solgt på lovlig måte. Vi skal hjelpe israelittene med å gjenoppbygge avsvidde appelsinlunder. Vi skal ikke svikte Israels bygder.

Vi noterer oss at mange israelere feirer sine triumfer. Det har de rett til. Vi spør oss om de fleste muslimer mener at ett muslimsk liv er mer verdt enn førti israelske.

Vi har tidligere sett bilder av israelske småpiker som skriver hilsener på bomber som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon. Men israelske småpiker fryder seg ikke over død og pinsel på den andre siden av frontene. Muslimske mødre oppfordrer - derimot - sine barn til å juble og danse når Vesten og Israel angripes.

Vi anerkjenner staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral, men støtter Israels rett til selvforsvar og landet og folkets soleklare rett til å eksistere. Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen palestinske øyne for ett israelsk øye. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".
Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner at enhver stat har rett til selvforsvar. Det kalles humanisme. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Vi må anerkjenne det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Med dette motsier vi ikke den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse. To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk og viste oss hvem Gud er.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, og Israel lytter. Vi har lært mye av Israel og jødene. Israelerne er i dag de egentlige samaritanere, de som beskytter alle muslimer og gir dem like demokatiske rettigheter innenfor sine egne grenser, i motsetning til alt hva som skjer i den andre leiren.

For først er vi mennesker. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?"

Vi aksepterer ikke bortføring av soldater, men forstår og godtar, ja, støtter at det i farefulle situasjoner hvor selvforsvaret trues, kan være nødvendig med deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer.

Vi anerkjenner staten Israels grenser av 1967. Men Israel trenger mer vann og flere landsbyer til alle sine innbyggere. Palestinerne har så mange andre land å dra til, der de egentlig hørte hjemme. Jødene har bare ett. God bless the World.

Vi anerkjenner med stolthet staten Israel i dag, og for all fremtid. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle og borgerne må flykte fra sine legitime områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare.Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!
La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede ...

Gaarders artikkel ble publisert 5.08.06:

Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før denegger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse. Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.

Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud.

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".

Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.

Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!

La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede.

file:///c:/Users/Eier/Documents/gaarderGudsutvalgteAf.htm

Arbeiderpartiet vanærer den sosialdemokratiske bevegelse.

Dette står å lese i Morgenbladet (11. – 17. februar 2011) på sidene 4 og 5.

Hvem er det som fremsetter en slik påstand? En representant for Det muslimske brorskapet, Hizbollah, Hamas eller Hitzbu Tharir i Norge?

Fremsettes denne påstanden av LO eller av SV, i regjering? Eller kommer det fra dypet av det rødeste av det røde, partiet Rødt?

Det heter videre:

”Det er noe ufyselig over forslaget om å språkteste barn i 3-4 års alderen. Overordnede humane hensyn tilsier at forslaget dør i samme øyeblikk det settes frem. En bra test på et slikt forslag er å sette inn ”jøde” eller ”same”. Altså: Alle jødiske barn på tre og fire år skal språktestes”.

Forfatteren av dette heter Espen Søbye og om ham vites av oss ikke meget. Vi har heller ingen interesse av å få vite synderlig mer om denne mannen enn det han her klarer å lire av seg i en avis som pretedenerer å være et oppkomme av seriøse analyser og intelektuell dybde.

Det er en skam for Morgenbaldet å la dette trykke, rett og slett fordi det oser slik av mørk eller formørket forstand.

Den dypere intensjon Søbøe synes å ha er å fortelle lesere hvor snill og flink han er. Men hovedbudskapet synes å være å stimulere til politikk for politikkens skyld og til kritikk for kritikkens skyld. Eller oppøseing for oppøsingens skyld. Han ser ikke hvor sentimentalt og selvrettfredig dette er og han ser ikke hvor sentimentaliserende  han forholder seg til de han vil kritisere, nemlig sosialdemokrater i sin almindeligeht, dvs. alle som kunne tenkes å fortå og støtte Gahr Støre og Ap regjerningens innstillingen som nå er lagt frem. Og ikke bare det: Søbøe ønsker tydelig nok at innvandrerere selv skal sentimentelisere seg. Det vil nemlig Ap tjene på og gi Ap et mer menneskelig ansikt ifølge en slik tankegang som denne mannen forfekter. Jo mer sentimental du er, jo mer ap’er skal du bli og hvis du ikke er sentimental nok, kan du aldri bli et skikkelig ap’ menneske.

Det er ikke til å tro. Verst er det når han liksom skal eksemplifisere hvor umenneskelig innstillingen er når det gjelder sråktesten av 3- 4 åringer. Han setter inn et likhetstegn mellom innvandrer og jøde og same i innstillingen for å vise hvor ”grusom” den er. Han hitler ikke med rene ord, men han er ikke vanskelig å tolke.

At dette blir galt og forvrengt og meningsløst, er åpenbart. Man burde ikke bruke tid på å motbevise eller argumenter mot Søbøes påstand. Den er rett og slett for dum og umoden. Det er klart at Søbøe ikke forstår totalbildet her. Han kan ikke være ute etter annet å provosere uten annen hensikt enn for å stimulere – eller fremme (?) - sitt eget oppblåste ego.  Skal vi tippe, vil det ikke gå lang tid før det gå opp for ham at han ikke får den kamerat-trøsten han så sårt trenger. La ham bare bli lei seg, han trenger det.

Noen flere av de fantastisk uhyrlige påstandene som settes frem i artikkelen:

JGS behandler innvandrerer som arbeiskaft, ikke som politiske mennesker.

Innvandrerne kan ikke å sies å være en ressurs i innvandringsdebatten, (ifølge Gahr Støres innstilling Mangfold og Mulighet som ble lagt frem onsdag. )

Det er noe panikkartet over Mangfold og muligheter. Det lider av jeg-svakhet!

Det er ingen tegn til å betrakte innvandrerne som en politisk ressurs eller som et potensielt partimedlem.

Hvorfor oppfordrer ikke dokumentet til å fylke seg bak Ap?

Det burde være et selvsagt krav fra en sosialdemokratisk bevegelse å slåss for utvidet stemmerett ved kommune og stortingsvalg – mener Ap at innvandrerne er gode nok til å være god arbeidskraft, men ikke gode nok til stemmrett?

Dukumentet vanærer den sosialdemokratiske bevegesle.

Ingen krav om endring hos arbeidsgiveren.

NRK har ingen sendinger på de største innvandrerspråkene, hvorfor ikke? Innstillingen har lite å si om hvilken ressurs tospråkelighet til de fleste barna utgjør.

Hvorfor skal det ikke finnes arbeidsplasser hvor det snakkes urdu?

Det står ikke noe i insstillingen om at ungdom fra muslimske hjem kan virke positivt modererende på annen norsk ungdom.

Det er et repressivt tiltak å forlange karantene av innvandrere som har fått oppholdstillatelse hvis en flyktning reiser på ferie i hjemlandet i løpet av de første 5 årene.

Hvorfor det er umulig å reformere islam

Når vi i forrige postering kom med den spekulative påstand at  65 prosent av muslimene i Norge mener at det bør være dødsstraff for å forlate islam, så var altså dette en feilaktig påstand. 

Hva er da den riktige og faktiske prosentandelen av muslimer i dett landet som mener at det bør praktiseres en slik dødsstraff?

Svaret vil forbløffe noen og enhver hvis det viser seg at prosentandelen som er av denne oppfatning ikke er større enn ca 2 prosent av den muslismke befolkning.

Hva for noe? Er dette mulig?

Ja, det er mulig teoretisk, men svaret gir seg seg selv ved å stille spørsmålet: Hvorfor ikke?

Grunnen er enkelt: Ingen muslim har plikt til og se seg bundet av sin underforståtte kontrakt med Allah og profeten – her i landet. Og grunnen til dette igjen er at muslimer kan henvise til islam selv som grunnlag og hjemmel for dette. Det følger av islam selv at muslimer som bosetter seg utenfor muslimskdominerte området faktisk skal følge det lands lover de bor i, verken mer eller mindre, (bortsett fra en viss rutinemessig ritualforpliktelser som ikke angår den muslimske strafferett og som ikke truer systemt i det landet muslimene – som mindretall - har slått seg ned).

Muslimer har ut fra dette altså en PLIKT til ikke å mene at det skal praktiseres dødsstraff for apostasi.De skal høylytt kunne uttrykke dette uten frykt for reaksjoner fra sine trosbrødre og det muslimske samfunnet. Dessuten har de rett til å forfekte dette, både offentlig som privat og i alle sammenhenger. Det foreligger ingen unntaksrett eller unntaksplikt her. Det følger av Allahs og profetens forordninger selv.

Er muslimer klar over dette: At de har denne retten (og, ja, faktisk plikten)? ”Prekes” dette i moskeene?

Såvid vites gjøres ikke dette. Man lar temaet ligge. De ledende miljøer av iamamer og lærde ser at utviklingen går i retning av stadig større autonomi for muslimskdominerte enklaver hvor islamsk rett vil praktisert til fortrengsel for norsk-vestlige menneskeskapte lover man ser at utviklingen henimot denne tilstand går raskere enn vi på vår side ønsker å erkjenne, ta inn over oss og agere på. Vi ser ikke behovet for ”forebyggende” tiltak.

Muslimene har altså et moratorium gitt på bakgrunn av islam selv, ikke bare for å unnlate å praktisere slike barbariske straffer som steining for utroskap og dødsstraff for homofil praksis, men også fordi de har en positiv plikt til å la være i henhold til eget trosgrunnlag. Grunnen til at det ikke informeres om dette eller at dette aspektet heller ikke tas opp i de muslimske miljøene er nok paradoksalt nok at hvis man hadde gjort det, så hadde man umdiddelbart måtte begynne å arbeide for at islams kulle få minst mulig utbredelse i Norge, altså i vertslandet. Hvis man virkelig mente fra hjertet og i sin samvittighet og  i sitt indre menneske  at  det er (objektivt og universelt) feil å praktisere dødsstraff for apostasi, ville de ifølge denne logikken selv måtte tvinge seg til å jobbe for at deres egen religion og sin egen umma faktisk skulle forbli i mindreatll for all fremtid. Det ville nemlig være mest i pakt med deres indre og mest autentiske ønsker, ikke bare som mennesker på like fot med alle andre mennesker, men også som mulismer. 

Forutsetningen for et slikt engasjement mot selve religionen – og altså selve trosgrunnlaget – er imidlertid at muslimer som f eks er oppvoskt her i landet og blitt hel- eller halvintegrert i vestlig tenkemåte her har internalisert vestlige verdistrukurer i deres mentale moralstrukturer, (kort sagt: I deres samvittighet, sitt indre menneske). Hvis en slik internalisering av våre verdier hadde vært reelle (og objektive og målbare), ville muslimer ikke hatt noe som helst problemer med å mene at det f eks er barbarisk med dødsstraff for apostasi. De ville – hvis Vestens verdier altså var vel internaliserte – heller ikke hatt noe problemer med faktisk å motarbeide ethvert forsøk fra muslimers side til å gjøre islam sterkere her i landet. 

Den logiske konsekvens av denne internaliseringen, ville da så dessuten få mange til å konvertere fra islam. Fra dette ståsted ville de deretter, for å kunne bli ansett som  troverdige og konsistente,  i fullt alvor begynne å arbeide for en mye strammerer innvandrings politikk enn den vi har i dag her i landet, ja, man ville ha måttet begynne aktivt å misjonere blant sine egne for kristendommen, e l, nettopp med den hensikt ”å få flere til å bli færre”, slik at islam ble redusert som bekjennelse og trossystem på norsk jord. Dette ville så igjen ha redusert det ledende og førende toppskikts nakkegrep  over hjerter og sinn blant muslimene. 

Vi ville på sikt ha sett at islam langt på vei var ”ute” som politisk maktfaktor. Vi ville da få oppleve et assimilert og homogent samfunn som vi kanskje aldri før har kunnet drømme om her i landet, et samfunn som tydeligere enn noen sinne bygget nettopp på de judeokristne verdiene og på den kristne tro.

Men vil dette skje? Neppe.  Det er svært lite trolig at muslimer vil kunne utvikle en slik internalisering eller personliggjøring av det vestlige og de vestlige verdiene, (og det ikke bare her i landet, men overalt hvor muslimene kommer). Og grunnen er å finne i islams fundamentale DUALSIME, en konsekvent oppdeling av av ”vi” og ”dem”, et guddommelig fordnet skille verdimessig og praktisk mellom de som er muslimer og de som ikke er det. I dette ligger en dyptgående tvetydighet som like mye rammer den enkelte muslim selv – både fysisk og psykisk - som alle som ikke er muslimer. Den kan riktig nok skape mentale gruppebehov for å holde hele trossystemet sammen i praktiske forsøk på å samle kretftene, enten ved å fortie det grunnleggnede dilemma eller ved aktivt å manipulere eller direkte skremme folk til å holde seg i folden, dvs. umma, felleskapet av de troendes forsamlig av ”hellige”, (for å bruke en parafrase), eller ved å gå aktivt ut med retorikk, usannheter, trusler og direkte maktbruk.

Koranen og proftens eksempel gir klare hjemler for slike metoder. Dualismen gjennomsyrer islam og kan ikke skilles fra islam like lite som Janteloven – en lov alle vestlige skjønner er en uheldig ”moral” og en moral som bør gjennomskues og bekjempes – kan det. Alt dette henger integrert sammen i islam og det er dette som gjør islam både så forvirrende, tvetydig,selvmotsigende  og farlig for ikke-muslimer og ikke minst for muslimene selv. 

Islam er et trossystem som trenger så dypt inn de troende at den vaksinerer dem mot all forandring og all nytenkning. Internalisering og dualisme er islams slueste og mest gjennomtrengede våpen. Bare de modigste, heldigste og mest rettferdighetssøkende av muslimer vil klare å bryte ut og skifte ham og hjerte.

Og de fins det få av, som alle vet.

(Vi legger i dag 12. februar inn et tillegg i denne posteringen som følger:

Å fremlegge en uttømmende forklaring på hvorfor islam ikke kan reformeres, er, som alle bør forstå, en nesten umulig oppgave i hvilken sammenheng det nå enn måtte være og denne posteringen har derfor heller ikke hatt den ambisjon å fremlegge en slik omfattende forklaring.

Det må likvel sies her at vi tror at mye av forklaringen ligger i det enkle faktum at hvis man først er vokst opp som muslim, så føles islam som det naturligste av alt: Man har internalisert islam og islam føles som ”det” eneste riktige. Man har "det".

Religionen – som muslimer ofte betegner islam som , med stor R – oppfattes som et forråd, det mest verdifulle "objekt" eller den viktigste egenskap et menneske kan ha. Et menneske uten Religionen, er et menneske som mangler noe vesentlig, et menneske uten kraft og substans. 

Som muslim vet man at Allah har gitt lover og regler som er til for å hjelpe mennesket på den rette vei og på veien til det muslimske paradis, ved veis ende på denne jord. En slik erkjennelse inngir den troende muslim en forestilling om ha blitt utstyrt med enslags magisk kraft alle ikkemuslimer ikke får del i og som de derfor heller ikke kan forvalte.

Den troende opplever at han har et instrument i religionen, dvs. i troen, et instrument som på ulikt (mekanisk) vis kan brukes til å styrke både den enkelte og kollektivet.  Islam sørger for ritualer som skal tjene til å fremme den troendes interesser i alle sammenhenger. Islam gir derfor en følelse av trygghet: Islam lover at gjør den troende sine plikter, så betaler det seg tilbake i en eller annen form, enten her i livet eller i det neste eller begge steder. 

Allah og profeten krever imidlertid alt, både at den troende skal gi sitt liv og sin eiedom, drepe og bli drept. Den troende kan på sin side kreve garantier tilbake og får denne garantien i aller høyeste grad. Det skal ikke være rom for tvil i en martyrs sinn og hjerte. Selvmordmordere er da de som i aller høyeste grad illustrerer islams dualisme. 

Selvmordsmorderen eksemplifiserer derfor den aller høyeste grad av internalisert budskap, dvs. tro, i islamsk forstand. Samtidig er selvmordsmorderen den som i høyeste grad eksternaliserer islams budskap og tro: Selvmordsmorderen er derfor den – unike- , den som skiller seg fra alle andre, den som har høyest verdi, kall ham gjerne ”hellig” i egne øyne - en troende som fremfor alle andre troende muslimer nå evner og kan sette et skille mellom mennesker, et absolutt og guddommelig bestemt skille mellom seg og dem, både mellom halvtroende eller mindre sanne muslimer og ham selv, og ikke minst: Mellom seg selv og de rene vantro, som f eks jøder og kristne, folk som har fulgt den uriktige veien i livet, i motsetning til dem selv, som følger Allah og profetens vei, dvs. forordninger.

Men mer om alt dette senere.)

http://www.youtube.com/watch?v=2nGdNtU9VHw

Vi viser for øvrig til:

Jamie Glazov i intervju med Bill Warner i et intervju med Frontpage Magazine. Til norsk ved

Per Antonsen

La oss se nærmere på det etiske grunnlaget for vår sivilisasjon. All vår politikk og etikk

bygger på en enhetsmoral som best er formulert i Den gylne regel:

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Grunnlaget for denne regelen er erkjennelse av at på ett nivå er vi alle ens. Vi er ikke alle

like. Enhver idrettslek vil vise at vi ikke har like evner. Men alle ønsker å bli behandlet som

et menneske. I særdeleshet ønsker vi alle å være like for loven og å bli behandlet som sosialt

likeverdige. På grunnlag av Den gylne regel – det menneskelige likeverd – har vi skapt

demokratiet, avskaffet slaveriet og behandler kvinner og menn som politisk likestilte. Slik er

Den gylne regel en enhetsmoral. Alle mennesker skal behandles på samme måte. Alle

religioner har en eller annen versjon av Den gylne regel, unntatt islam.

FP: Hvordan er så islam forskjellig i denne sammenheng?

Warner: Begrepet ”menneske” har ingen mening innenfor islam. Der finnes ikke noe slikt

som ”menneskeheten”, bare todelingen mellom de troende og de vantro. Se på moralbudene

som finnes i hadith. En muslim bør ikke lyve, bedra, drepe eller stjele fra andre muslimer.

Men en muslim kan lyve, bedra eller drepe en vantro dersom det gagner islam.

Der finnes ikke noe slikt som et universelt moralbud i islam. Muslimer skal behandles på en

måte og de vantro på en annen. Det nærmeste islam kommer til et universelt moralbud er at

hele verden må underkaste seg islam. Etter at Muhammed ble profet, behandlet han aldri en

vantro på samme måte som en muslim. Islam fornekter Den gylne regels sannhet.

Al verdens blæk er blevet spildt på at forsøge at svare på spørgsmålet: Hvad er islam? Er islam fredens religion? Eller er sand islam en radikal ideologi? Er en moderat muslim den rigtige muslim?

Det minder en videnskabsmand om de gamle skænderier om lys. Er lys en partikel eller er lys en bølge? Diskussionen bølgede frem og tilbage. Kvantemekanik gav svaret. Lys er dualistisk; det er både partikel og bølge. Det afhænger af omstændighederne, hvilken kvalitet der manifesterer sig. Islam fungerer på samme måde:

Vores første fingerpeg om dualismen er i Koranen, der faktisk er to bøger, den tidlige Mekka-Koran og den senere Medina-Koran.

Den dybere forståelse af Koranens logik kommer fra de mange selvmodsigelser, den indeholder. Overfladisk betragtet løser islam disse selvmodsigelser ved at falde tilbage på "abrogation". Dette betyder, at senere vers overtrumfer de tidligere vers.

Men i betragtning af at Koranen af muslimer anses for at være Allahs perfekte ord, så er begge vers hellige og sande. Det senere vers er "bedre", men det tidligere vers kan ikke være forkert, eftersom Allah er perfekt.

Dette er dualismens fundament.

Begge vers er "rigtige". Begge sider af selvmodsigelsen er sande ifølge den dualistiske logik. Omstændighederne afgør, hvilke vers der skal anvendes.

For eksempel:

Koran (Mekka) 73:10 "Lyt med tålmodighed til, hvad de [vantro] siger, og forlad dem med værdighed."

Fra tolerance bevæger vi os til den ultimative intolerance - ikke engang Universets Herre kan udholde de vantro:

Koran (Medina) 8:12 "Så talte jeres Herre til Sine engle og sagde: "Jeg er med jer. Giv styrke til de troende. Jeg vil plante rædsel i de vantros hjerter, hug hovederne af dem og også deres fingerspidser!"

Al vestlig logik er baseret på selvmodsigelsens lov - hvis to ting er selvmodsigende, så er mindst én af dem falsk. Men islamisk logik er dualistisk; to ting kan godt være selvmodsigende - og begge være sande.

Intet dualistisk system kan afgøres af ét svar. Det er forklaringen på, at argumenterne for, hvad der udgør "sand" islam, fortsætter i det uendelige - uden udsigt til afklaring. Et enkelt rigtigt svar findes ikke.

Dualistiske systemer kan kun måles med statikstikker. Det er meningsløst at argumentere for, at den ene side af dualismen er sand. Analogt kan det anføres, at kvantemekanikker altid giver et statistisk svar til ethvert spørgsmål.

Som et eksempel på anvendelse af statistik kan vi se på spørgsmålet: hvad er ægte jihad? Er jihad den indre, spirituelle kamp eller er jihad lig med krig?

Lad os lede hos Bukhari (Hadith) efter svaret, eftersom han hele tiden taler om jihad.
Hos Bukhari drejer 97% af jihad-referencerne sig om krig, og 3% handler om den indre kamp.

Så det statistiske svar er, at jihad er 97% krig og 3% indre kamp. Er jihad krig? Ja - 97%. Er jihad indre kamp? Ja - 3%. Så, hvis du skriver en artikel, kan du fremføre begge dele. Men sandt at sige, så kan næsten ethvert argument om islam besvares med: alt af det ovenstående. Begge sider af dualismen passer.

Tenk hvis ... :

70% av alle muslimer i Norge ville at islam skulle tildeles mer reell politisk og kulturell makt.

Tenk hvis:

- 25 prosent vil betegne seg selv som moderate eller sekulære muslimer  

- 52 prosent mener at frafall fra islam skal straffes med døden!

- 53 prosent sympatiserer med fundamentalister som bin Laden

- 55 prosent ønsker steining som straff ved utroskap

- 60 prosent mener amputasjon av hender og føtter sømmer seg for tyveri

- 65 prosent mener at det bør være dødsstraff for å forlate islam

(Vi viser her til vår tidligere for denne saken relevante postering her

Ville dette ha uroet politikerne, journalistene, lærerne, næringslivslederne, kapitalistene, kunstnerne og studentene her i landet?

Neppe. Man ville ha begrunnet det med at Norge er et land som er så godt og flott at det rett og slett vil være universelt utenkelig at noen mennesker i verden, uten hensyn til hvilke tradisjon de kom fra og uten hensyn til hvilken tro de har, IKKE ville være i stand til å se Norge og Norges kultur som langt overlegen deres (muslimenes) egen og derfor som et ideal og en rollemodell man var forpliktet til å støtte, innordne seg og bevare for all tid.

Hvordan ville de samme ha reagert hvis de faktiske tall var følgende (hvilket de i realiteten er, skal vi tro Pew):

84 prosent mener frafall fra islam skal straffes med døden!

82 prosent ønsker steining som straff ved utroskap!

77 prosent mener amputasjon av hender og føtter sømmer seg for tyver!

59 prosent identifiserer seg med fundamentalister

27 prosent holder med reformister eller moderate osv

Vi tror at de ovenfor nevnte yreksgrupper ville ha gitt nøyaktig samme svar som det vi selv har formulert over. Realitetsforskjellene  ville ikke hatt noen innvirkning i det hele tatt. Hverken på sinn eller skinn. Så overbevist om vår egen fortreffelighet er vi, altså. Det burde uroe noen og enhver. Vi bør snarest forsøke å trekke oss selv ned av pidestallen en smule. Men det er vel kanskje like umulig som å forsøke å løfte seg selv etter håret.

Det sier litt om hva VI for vår del tror om disse yrkesgruppene. Det sier imidlertid kanskje mer om disse yrkesgruppene. For tiden. Og så vil tiden vise om realitetene mht hva muslimer her i landet mener utvikler seg i retning av den første eller andre kolonne med ”meningsmålingsresultater” de neste 30 årene.

Vi tror mange muslimer vil forlate islam de neste 20 årene. Men kanskje ikke tilstrekkelig mange nok til å unngå den virkelig store katastrofe. Det helt ufattelige er imidlertid at det også vil være mange nordmenn som vil konvertere til islam. Det kan komme til å vise seg vil være like mange som konverterer den andre veien.

Kort sagt: Utfordinger som ikke mange ser og agerer på står i kø for å bli møtt, på en eller annen måte.

Welcome to utopia. 

Om Pew og undersøkelsen her 

Hva har muslimene å se frem til i Norge?

Hva har muslimene å se frem til i Norge – la oss si om 30 år?

Ikke mye. Likevel arbeider de fleste muslimer på å bli ”mer” og bedre muslimer og dessuten arbeider de åpent eller skjult, direkte eller indirekte, på å omvende så mange av oss vantro som mulig, innen kortest mulig tid.

De er tilsynelatende ikke lite sikre på Allah og profetens progresjon og endelige sier, her i landet, omsider. Som muslim er man guddommelig og ufravikelig forpliktet til å innføre sharia så snart forholdene tilsier det, og dessuten: Disse forhold har muslimene plikt på seg på å danne grunnlag for og å skape ved egen private virksomhet og kollektive innsats. 

Det er ingen vei utenom dette, skal man være muslim. Det er ingen vei tilbake, ingen omvei, ingen annen vei frem.

Eller?

Muslimene arbeider med andre ord på å legge forholdene til rette for å skape et samfunn som mange muslimer selv har flyktet fra, nettopp fordi det var ”for mye islam”, eller ”feil islam”, i de landene de flyktet fra.

Akkurat når det tidspunkt inntrer – i vår nærmeste historiske fremtid – kan det være ulike meninger om, Koranen selv antyder når muslimene skal angripe de vantro, med militære midler, det opereres med et par ulike brøkdeler, som f esk når de er 20 og fienden er 50.

Et ufravikelig og tydelig krav ligger det imidlertid på muslimer generelt og til enhver tid: Islamserobret land skal i all evighet tas tilbake, nær sagt uten hensyn til tap og kostnader for muslimene selv.

Det vil om ca 30-40 år i Norge ha etablert seg tydelige og vel avgrensede gettolignende områder eller enklaver hvor islam har full kontroll og hvor norske myndigheter i praksis ikke har adgang, ingen kontroll og ingen jurisdiksjon. Disse områdene vil da bli styrt av sharialovene, i ulik grad og i ulik form, alt etter hvilke muslimer som befolker disse separerte områdene.

Ideelt sett – både sett ut fra muslimenes side og den øvrige norske befolknings side – ville det for de muslimer som nå bor i landet være av ytterste viktighet at man jobbet for at islam fikk mindre, og ikke mer innflytelse i landet. Jeg tror de fleste muslimer vil være enig i dette. Jeg tror de fleste frykter den dagen da de selv må håndheve sharia og ta ansvar for de  handlinger  de ifølge islam har plikt til å foreta. Vi nevner her bare noen få ”tiltak” muslimene selv vil måtte eksekvere:

1 Plikt til drap på alle apostater

2 Plikt til steining/pisking for utroskap

3 Plikt til å piske og/ eller avkutting av hender og i verste fall føtter for tyveri

4 Plikt for kvinner til å bære hodeplagg

5 Plikt for kvinner til ikke å gifte seg med ikke-muslimer (et forbud som allerede er i kraft her i landet)

6 Plikt til å drepe homofile

7 Plikt til å betale skatt til islamske myndigheter

8 Plikt til pilgrimsreise minst en gang i livet

9 Plikt til å be 5 ganger om dagen vendt mot Mekka.

10 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å gifte seg med 9 åringe jenter

11 Himmelsk og jordisk rett for menn til utroskap  med – og voldtekt av - tilfangetatte kvinner

12 Himmelsk og jordisk rett til å lyve for beskytte seg selv og samtidig kunne fremme Allah og profetens sak.

13 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å ta flere koner

All håndheving av ovvennevte er å regne som dyder eller meritter alle muslimer kan kreve belønning for i dette livet og "kompensasjon for" av Allah på dommens dag. Muslimer skal belønnes av Allah for alt dette og dette er faktisk – dog med et visst tolkningsrom – noe muslimer kan betrakte som et ubrytelig løfte fra Allah og profetens side.  Ut over dette  er Allah nemlig kaprisiøs. Han er kun bundet av sin egenvilje, til enhver tid, og dessuten aldri bundet av noe kjærlighetsløfte, verken til ikkemuslimer eller muslimer. Allah er fjern og suveren. Han dikterer alt ned til minste detalj. Også at muslimer skal be 17 ganger om dagen for å få bekreftet overfor seg selv at han/hun følger dene ene, rette Vei, dvs indirekte at alle andre er på feil spor, nemlig rett til helvete og ilden.

Vil den enkelte muslim på privat og personlig basis føle seg f eks pliktig til å drepe homofile?

Neppe, og det samme gjelder med de andre pliktene – og rettighetene - nevnt ovenfor: ”Den enkelte og private muslim” vil med letthet kunne si at han er for mildere straffer for f eks tyveri enn det som f eks praktiseres i Saudiarabia og foreskrives i Koranen og hadith. Svært få muslimer i dagens Norge vil føle seg forpliktet til aktivt å gå inn for at plikten til å drepe apostater får praktiske konsekvenser og bli gjeldende rett her i landet. Men i og med at man sier og tenker slik, tar man indirekte avstand fra selve islam, selv om og på tross av at det ifølge islam en plikt til å følge det lands lover hvor muslimene oppholder seg, så lenge de er i klart mindretall. Muslimer ha med andre ord i seg en naturlig iboende tendens til å ta avstand fra islam slik den er i seg selv.

Dette er det islamske dilemma. Et dilemma stadig flere muslimer må ta opp og ta tak i og stilling til og forsøke å løse, (helst ved å konvertere og vrake islam som sådan).  Og hvis dette dilemmaet IKKE stilles i og av de muslimske miljøene av muslimene selv, kan løpet lett være kjørt for dem, før de selv aner det. Utviklingen går fort, og tiden er knapp. Storsamfunnet bør på sin side derfor heller bidra mer med sitt til at dilemmaet  kommer på dagsorden enn mer med å tilsløre det og fortrenge det. Ingen har godt av å leve ”under denyal”.

Og det er her skoen trykker. Få muslimer synes å ha tatt inn over seg at all den beskyttelse mot de mest barbariske islamfundamentale påbud det samfunn som de nå lever i gir dem plutselig en dag vil bli tatt fra dem av res egne sine muslimske brødre, mennesker  som vet seg å være mer fromme muslimer enn andre og som ikke vil gå av veien for å følge Allah og profeten til punkt og prikke, mennesker som på en eller annen måte har mistet sin naturlige mentale sperrer for det barbariske. 

Vanlige muslimer "vil" imidlertid  ikke se at islam forplikter dem. De tror tvert imot at de islamske pliktene ikke gjelder dem personlig. De vemmes ofte av de barbariske straffemetodene og kan ikke tenke seg å ”ha noe med dette å gjøre” selv. De foretrekker dermed den ”vestlige modellen”, de vestlige grunnverdiene. Samtidig ser det ikke at det det da gjør nettopp er å jobbe mot islam, indirekte, ikke for islam, (men selvfølgegli altfor passivt, ubearbeidet  og ubevisst). 

Muslimer har samvittighet, ja, de er født med den, eller har en genetisk disposisjon for den, akkurat som alle andre; vi har alle et indre menneske og et instinkt som får oss til å ta avstand fra og vemmes av islams iboende barbari. Muslimer er da egentlig mer vestlige enn de i utganspunktet tør å se, innrømme og ta konsekvensen av.  

Islam blir slik sett muslimenes egen verste fiende i dette landet, hvis den da skulle utvikle seg i større og for norske myndigheter uigjnnomtrengelige gettolignende enklaver i dette landet, områder som av muslimene selv da må erklærers for uavhengige og ”frigjorte” fra resten av det norske samfunnet, dvs. nå diktert av Allah og profetens lover.

Men hva hvis denne erkjennelsen nå fremover skulle sige inn og bli et vesentlig element i den vanlige muslimske borgers  tankemønster og politiske eller kulturelle følelsesliv? Kan vi da vente oss at det faktisk blir muslimene selv som vil bli de fremste forkjempere nettopp for de norskvestlige grunnlagsverdiener? Kan vi med andre ord regne med å få oppleve at det først og fremt blir muslimene selv som må forvare vårt demokrati mot islam, fordi vi selv svikter alle (ved å ta altfor mye hensyn til de få) med et snillistisk tanke og holdningshegemoni under den nå herskende ideologi, nemlig det  multikulturelle paradigme? 

At muslimer ikke synes å være synderlig interessert i hva islam innebærer på et dypere plan enn på ritual- og etikketteplanet, slik mange opplever det, kan etter vår mening bli et problem fremover. For å ta et eksempel, et lite detaljbilde i den store sammenhengen: NRK intervjuet i uken som gikk to herlige og forstandige ungdommer i Bergen, den ene en norsk yngre kvinne og den andre en gutt med røtter til Afhganistan. Kvinnen fortale om faren sin som hadde vært soldat i landet og hvordan det skulle gå med ham dahan kom hjem. Gutten forteller om et liv i Afghanistan som han faktisk drømmer om å komme tilbake til, men som han flyktet fra. Han vil reise tilbake, sa han, for å hjelpe.

Rørende, vakkert og bra, ikke sant? Problemet for denne gutten er er at det er islam han skal tilbake til, en religion og et gjennomsyret religiøst samfunn han har sett seg nødt til å flykte fra! Nå skal han hjem igjen og redde sitt folk. Men hvordan kan han redde det under islam? Ved å bli frafallen? I et land jhvor det er dødsstraff for apostasi?

Men hva har denne gutten lært om islam? Antakelig fint lite, men  spøsmålet stilles ikke i reportasjen, ikke i det hele tatt. Islam har ikke noe med dette å gjøre, forutsettes det, nærmest automatisk. Eller er det en bevisst unngåelse fra journalistens side og fra en ”samlet” (ubevisstgjort) ideologisert redaksjon i NRK?

Konklusjon: Muslimer bør motarbeide islam. (Og kommer til å gjøre det med våpen i hånd, med alt fra steiner til molotovcoctails). Muslimer vil komme til å forsvare "våre" menneskapte lover og regler og ikke de lover, regler, påbud og forbud som er nedfelt i Koranen, hadith og sunna. (Og dette med liv og eiendom).

Vi så kanskje begynnelsen på dette under opptøyene i Egypt nylig, "revolusjonen" som fortsatt pågår.

Ikke for å fornærme noen, men ...

Skal folket kjennes på sine ledere?  Blir folk slik lederen deres er, eller var? Hva gjør det med et menneske at det skal be de samme bønnene hele 17 ganger om dagen, for å kunne tilfredsstille kravet til å være en helt igjennom sann og from troende?

Muslimene vil gjerne være kjent av å følge det såkalte idealmennesket, profeten  Muhammeds eksempel,  nesten  til punkt å prikke og jo mer jo bedre. Hvis da Muhammed erklæres sinnsyk – eller iallfall tilnærmet sinnsyk eller sterkt nevrotisk eller sterkt eller svakt narcissisistisk, for ikke å si psykopatisk – vil da også alle etterfølgerne hans, dvs alle muslimer i dag, da også måtte betraktes som tilnærmet sinnsyke eller iallfall sterkt nevrotiske? Eller kanskje narcissistiske osv?

Vel.  Av alle de friske muslimene jeg har møtt, har ingen vært sinnsyke. Men så har jeg heller aldri vært i en moske eller på soverommet hos et muslimsk ektepar. Jeg har f eks aldri truffet muslimer som har problemer med å tilfredsstille sine koner etter prinsippet om likebehandling – hvis de lever polygamt - og jeg har aldri truffet muslimske kvinner som føler eller har følt seg undertrykket på soverommet og under dyna av sin muslimske ektemenn. 

Jeg har rett og slett ikke hatt tid og mot til å etterforske og spørre og grave om disse tingene og  så har da heller ingen av de muslimer jeg har møtt vært  synderlig ivrige etter å fortelle om hva som skjer med dem, hva de føler og hva de tenker. I så måte er muslimske kvinner og menn nokså like oss andre vil jeg tro, vi bretter ikke ut om det mest intime, vi holder det for oss selv, kanskje i frykt for å bli avslørt som ubrukelig eller mindre gode og artistiske enn andre, folk som vil kunne hovere og rose seg selv og prise seg lykkelige over hvor suverene de selv er. (Slik Muhammed faktisk gjorde, idet han utbasunerte slike detaljer i selveste Koranen, hvilket faktisk fikk muslimer til å beundre ham, slik mange gjør til dags dato, i stedet for å forakte ham). 

Dette betyr imidlertid ikke at islam ikke er en kvinneundertrykkende ideologi  og det betyr selvsagt heller ikke at alle muslimske menn klarer å gi hver av sine koner nøyaktig den samme behandling, måtte det nå være på lakenet eller utenfor, slik religionen, dvs. Allah, krever av dem. 

Men nok om dette her. Vi skriver ikke for å fornærme noen, verken profeten eller muslimer generelt, vi skriver rett og slett fordi vi kanskje ikke forstår dere og kanskje ikke har mot og stamina nok til å forstå dere og kanskje fordi vi ikke har fått med oss hva dere egentlig står for, hva dere egntlig tror på og hva dere egentlig vil. Vi skriver kun for å få tydeligere svar på ting som ennå for oss ligger noe i det uklare.

Så derfor tør vi å si følgende: Vi kan ikke skjønne annet enn at islam er et trossystem som passer utmerket til å fremkalle og forsterke noen av menneskets dårligste sider, som f eks å gjøre oss til rigide, inkreative vanemennesker, i det daglige. Men det er verre, mye verre: Muslimer loves så å si en ”himmelsk” belønning for dette, hvilket går imot min forstand.  Dessuten gis en muslim guddommelig konsesjon for at man kan skjære halsen over på noen som fornærmer profeten og hans nevroser, et trossystem som uttrykkelig kommanderer disiplene til å ta  livet av annerledestroende og vantro som ikke frivillig underkaster seg islam og blir muslim. 

Islam truer folk til å be den samme bønnen 17 ganger om dagen, etter at man har vasket seg rituelt,  (ikke vasket seg skikkelig?). De muslimske bønnene gjentas gang etter gang: Det repeteres igjen og igjen at det fins mennesker – gjerne her  i nabolaget -  som går på den gale veien, den veien som fører rett til helvete, og dette  er alle de som er vantro og ikke tror på Allah, dvs alle  ikke-muslimer.

17 ganger i løpet av døgnet må den tronende forsikre seg om at det er nettopp han – og andre like-troende - som følger den rette veien. 17 ganger om dagen får han høre at nettopp han er utvalgt av Allah til å tro at han har den rette tro, en tro som er radikalt mye bedre enn alle andre "troer".

17 ganger dag og natt blir den troende påminnet at han er en del av et fellesskap (umma) som er bedre enn alle andre fellesskap, og det til og med et fellesskap som nå etter Muhammed altså har en spesiell rett og plikt til å dominere alle andre.

For tiden er dette 2/3 – 3 milliarder mennesker -  av menneskeheten. Alle disse skal i helvete ifølge profetens egne ord og Allahs forsikringer.

Dette er sterkt frihetsberøvende, sinnsforstyrrende, dypt sentimentalt, djevelsk tragisk  og sterkt unaturlig for et menneske. Det er rett og slett sykt. Islam er en livslang tvangsprosess, en forblindelsesprosess, et liv i konstant frykt for at Allah en vakker dag skal viske en i øret at man skal gå ut og drepe, og at du har plikt til å ofre liv og eiendom og drepe og la deg drepe, hvis og når Allah vil. 

Og, ja, det står i Koranen.

Tvangen er like tåpelig som demonisk  begrunnet og vitner om en så til de grader alvorlig sinnsforstyrrelse  at Allah  selv uttrykkelig måtte få seg til å si at ingen kan være sikker på å komme til Allahs himmel, bortsett fra de som dreper og lar seg drepe, selv om man er muslim aldri så mye.

Vi vil si, og vi gjentar at dette ikke skrives for å fornærme noen, verken profetene eller muslimene, men : Muslimene er de som farer vill og lar seg føre på ville veier. Den djevelske ironi i det hele er at muslimene ikke forstår dette, ikke vil og ikke tør å forstå det, nettopp fordi islam tvinger dem til ikke å forstå det. Det er dødsstraff for frafall – skulle dette bevise at islam har rett?

Ja, sier muslimene. Det er bevis på at islam har rett.

Men hvorfor er det slik?

Det er slik fordi det står i Koranen og fordi det er Allahs vilje. Sier muslimer.

Et menneske som argumentere slik, må etter min kleine fortåelse av det hele lide av en eller annen form for meget alvorlig mental forstyrrelse. (Vi er ikke psykologer og uttaler oss derfor ikke som spesialister, men kun som fryktende uvitende som forsøker å forstå). Likevel finner du drosjesjåfører både i Kairo og byer i Norge som nettopp argumenterer slik, men den største overbevisning. Man setter attpåtil opp en mine som om dette skulle være den mest sevfølgelig av alle selvfølgeligheter.

Det er nesten ikke til å tro og iallfall nesten ikke til å bære.

Islam er den mest menneskeforræderske religion som tenkes kan. I våre øyne. I vårt – kall det gjerne – snevre perspektiv. Den oppmuntrer til den mest barnslige måte til selvforherligelse som nesten tenkes kan og vet ikke av hva ydmykhet er. Den fordummer både sinn og hjerter. Den fremtrer som from , men er i virkeligheten ikke noe annet en eneste kronisk oppfordring til slakt av alle som ikke faller for dumheten og lar seg forføre som et annet vrak av en hore. 

Vi spør: Hvor blir psykologene av? De som kanskje kunne fortelle oss noe om hvordan vi bør forstå det hele? Hvorfor er det så få av dem som tør å komme på banen? Hvorfor er de så forbeholdne, stumme  og tilbaketrukne? Dreier det seg ikke om et spørsmål on liv og død for dem? Er deres råd at vi bare skal lene oss tilbake, og så vil det gå seg til, av seg selv?

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme psykologene. Vi kan utmerket vel forstå deres frykt og forbehold. Det er sterke krefter ute og går her, og farlige. Å stikke hodet frem kan føles for mye for langt for noen og enhver. Hoderulling er derimot ikke et ukjent fenomen i islams historie og er en guddommelig forordnet ordning som ikke kommer til å forsvinne av seg selv med det første.

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme verken profeten eller muslimene. Det er skrevet for å fortelle enhver muslim om hvordan et vestlig menneske kan oppfatte islam, på bakgrunn av den selvbeskrivelse islam gir av seg selv, ut fra egne skrifter og egen tradisjon. Verken mer eller mindre. Dere må tåle å høre hvordan VI reagerer, med hund og hår, så å si. Dere må kunne tåle å høre hvor forferdet VI kan bli og om hvordan vi innerst inne reagerer når vi hørere og leser alle historiene og studerer Koranen, hadithene og sunna. Dere bør forstå at det budskap Koranen og profeten forfekter i dag kan skremme noen og enhver som ikke er født inn i islam, som ikke tar islam for gitt og som en selvfølge i livet. Dere bør lære dere å lytte til hva vi har å si og hva vi mener og hva vi føler i møtet med den religion dere forfekter og som dere er forpliktet av og forpliktet på, men  som er ny og farlig fremmed for oss og som ofte virker skremmende på oss, men kanskje ikke for dere. Dere bør dessuten begynne å lytte mer til deres egne indre stemme og forsøke å få fatt i hva deres ”indre menneske” sier i deres eget møte med sider av deres religion og tro som dere tideligere ikke visste eksisterte engang, men som dere nå har fått sjansen til å studere i full bredde, fordi dette er mulig for dere her i Vesten og fordi dere oppfordres til det og fordi det burde være til fordel for dere og til deres eget beste å gjøre det, både på både lang og kort sikt. For først når dere åpner dere for dette, kan vi ha noe håp om større samforståelse og mindre agg og frykt mellom oss. Først når begge parter viser vilje til å forstå og bli forstått ut fra fornuft, historiske fakta og faktabeskrivelser og først når alle sider av både vårt system og deres system kan belyses i autentisk nysgjerrighet og uten at den begrenses eller legges føringer på uten at fordommer og angst skal få lov å ri våre premisser – først da vil vi kunne ha et håp om fredelig sameksistens for alle fremtid her i landet og først da vil vi – om mulig – gjensidig kunne bidra med å bygge hverandre opp og forberede oss i felles anstrengelser for å kunne møte den fremtids utfordringer vi alle parter – uavhengig av tro og tradisjon - kommer til å møte og stå overfor i all sin bredde. 

Og ja, kall oss gjerne islamofobe og si gjerne at vi lider av irrasjonell frykt og at vi ikke har noe å frykte. Fornærm oss gjerne og si det som det er, og uttrykk gjerne hva dere føler og får gjerne frem alt dere måtte gå og bære på av frykt og fornemmelser av OSS. Formuler det, skrik det ut og still oss gjerne til ansvar. Men gjør det iallfall med den intensjon at sannheten må frem og kunne legges på bordet foran og mellom oss, og i oss alle. Vi er alle tjent med det, noe dere helt sikkert vil være enig i. Fortelle oss om deres frykt for nåtid så vel som for fremtid. Fortell oss hvor skoen trykker. Legg frem deres klagemål på oss og protester gjerne i gatene hvis dere mener dere undertrykt eller forfulgt.

Men det både dere og vi skal frykte mest av alt er at vi begge før eller senere blir tvunget av omstendigheter og forhold til å undertrykke, fordreie og glemme selve det alt dette dreier seg om til syvende og sist nemlig: Sannheten selv og selve frelsesmuligheten - redningen - for alle i den tid som kommer og som vil bli vår felles fremtid. Kanskje for all tid.

Hatet mot Vesten - og spesielt de kristne.

Ville noen fortjene betegnelsen rasist hvis han hadde sagt og ment følgende:

Vesten/kristendommen har en djevelsk kjerne som alle avskygninger av Vesten og kristendommen dypest sett er uttrykk for. 

Det er klare likhetstegn mellom denne kjernen og personer som bekjenner seg til Vesten og Vestens religion, kristendommen. 

Vestlige/kristne mennesker ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de er essensielt annerledes enn oss selv. 

Det har utviklet seg et berettighet og intenst hat, ikke bare mot Vesten og kristendommen som religion, men mot de fleste vestlige eller kristne mennesker i sin alminnelighet.

Jeg tror mange vil være enig at et slikt syn på Vesten, det vestlige og vestlige mennesker lett ville falle innenfor betegnelsen rasisme. 

Når imidlertid vestlige mennesker (ikke muslimer) sier det samme om vestlige mennesker eller troende kristne i Vesten, ville de vel knapt ha blitt kalt rasister, i dagens "åndelige" klima. Vestlige mennesker som sier dette om andre vestlige (og kristne) mennesker er altfor mange til at noen ville kunne få seg til å kalle disse rasister. Det foreligger nå enslags usynlig konvensjon mellom slike mennesker. Det er nærmest blitt en plikt å hate det egne. Og dette ikke bare tolereres, det stimuleres. Det er blitt et must, noe tvangsnevroritisk lignende. Og ja, det er blitt tabu i visse ”mektige” kretser å unnlate å gjøre det. Og dette ser ut til å ha blitt et paradigme det kan bli svært vanskelig å få slått hull på fremover. Akademia og MSM har bestemt seg for sannheten. Og denne er som kjent ufravikelig. Iallfall inntil videre.

Men bygger ikke dette selvrettede hatet på en illusjon?

Jovisst, - etter vår mening. Det er en illusjon å tro at man ikke er – vestlig - rasist hvis man kan skrive under på og mene, tenke og si de påstander som ble referert i innledningen her.

Det sier seg selv. 

Men nei, det er ikke disse som er rasister. Hevdes det nå. Med ”styrke” og overbevisning om at man besitter sannheten og at man helst bør ha forvalterrett, eiereskap og enerett til den. Det er islamkritikere som er rasister, ifølge Hogne Øian, (han er visst universitetesansatt), den 22. januar, i Nye meninger:

Måten det på argumenteres på (i nettdebatter som Aftenposten AD) bidrar likevel til at den mest islamofobe kritikken av islam som ytres på internett får mange problematiske sider ved seg. For det første er det en sterk tendens til at islam essensialiseres. Det kan virke som det i økende grad utvikler seg en oppfatning om at islam som en religion i seg selv har klare destruktive hensikter.  

I denne forestillingsverdenen har islam en djevelsk kjerne som alle avskygninger av religionen dypest sett er uttrykk for.

For det andre settes det langt på vei et likhetstegn mellom denne imaginære kjernen og personer som bekjenner seg til religionen.

For det tredje utvikler det seg en forestilling om at muslimer ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de er essensielt er annerledes enn oss selv.

For det fjerde får jeg inntrykk av at det blant mange har utviklet seg et intenst hat, ikke bare mot islam som religion, men mot muslimer i sin alminnelighet.  

Det hele munner dermed ut i at islamofobien – i det minste slik den kommer til uttrykk på internett - er i ferd med å utvikle seg til en ganske eksplisitt rasisme. Denne rasismen skiller seg på et viktig punkt fra den tradisjonelle rasismen vi kjenner fra kolonialismens storhetsdager. Afrikanere og asiatere ble ikke sett på som onde, de ble tilskrevet en status som usiviliserte og dumme, og dermed ufarlige så lenge de kunne utbyttes og på den måten domineres. Den rasistiske varianten av islamofobien ser derimot ikke på muslimer som usiviliserte undermennesker. Tvert om framstilles muslimer heller som  personer med iboende destruktive hensikter, og som i kraft av dette utgjør en trussel mot det som oppfattes som en særegen europeisk (og/eller norsk) sivilisasjon.

Har man hørt på maken? Hva er det denne mannen ikke har forstått?

Han har i hvert fall ikke forstått islam. Og han har heller ikke forstått hva essensialisering betyr. Han konstruerer og lever derfor på en farlig illusjon, som han i sin blåøydhet forsøker å spre så godt – på intetanende - han kan, godt hjulpet av sitt ”organ”. Man kan godt tolke hele greia som et dårlig forsøk på retorikk, demagogi og folkemanipulering.

For det første: Han har ikke forstått at islam nettopp lever av og lever på nettopp essensialisering. Hele det islamske fundamentet  bygger på det. Hele islam bygger på å essensialisere annerledestroende og alle som ikke er muslimer og som ikke har underkastet seg ”profeten” og Allah.   

Det er bare for Øien å lese Koranen og de andre muslimske grunnskriftene. Og dessuten følge med på hva muslimer sier om oss vestlige og de få av oss som fortsatt er kristne her i Vesten.

For det andre: Essensialisering i seg selv er ikke illegitim ”virksomhet”, det er tvert imot en nødvendig ”virksomhet” vi alle bedriver, hver dag, år ut og år inn. Men nå vil altså denne ”professoren” også frata oss vestlige denne evnen, i tillegg til at han vil kalle islamkritikere rasister, hvilket er en bedrift som skyter ham selv i hodet, nettopp fordi han selv bedriver en form for essensialisering som ikke ligger langt unna en form for rasisme, som han altså beskylder andre for å besitte, men - absolutt og ikke relativt -  bare ikke ham selv. Åh, nei ...

”Professoren” er med andre ord ”djevelsk” inkonsistent og gjør ikke noe annet - og bidrar ikke med noe annet - enn å styrke Vestens selvhat, frykt og servilitet, samtidig som han ikke gjør noe annet enn å løpe islamistenes, islam og muslimenes ærende. Han ser det neppe selv.

Dette er forstemmende i seg selv og forteller kanskje noe om våre høyere læreanstalter. Det forteller at noe er råttent ved dem. At noe bør gjøres for å rydde opp i visse hoder, og her holder det ikke med noen ekstra lyspærer i forelesningssalene. 

Det må kraftigere lut til, uten at vi vil forelså noe konkret. 

Forå gjenta hva Øian forplikter seg å si (i noe omskrevet form):

Islamkritikere har en djevelsk kjerne som alle avskygninger av Vesten og kristendommen dypest sett er uttrykk for.

Det er klare likhetstegn mellom denne kjernen og personer som bekjenner seg til Vesten og Vestens religion, kristendommen.

Islamkritikere ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de essensielt er annerledes enn oss (islamapologeter) selv.

Det har utviklet seg et berettighet og intenst hat, ikke bare mot islam som religion, men mot de fleste muslimske mennesker i sin alminnelighet.  

Er ikke dette rasisme ifølge Øian selv? Er ikke dette essensialisering, som nettopp skal være så rasistisk og farlig? Og er det ikke nettopp essensialisering av islam Øian bedriver (når han på død og liv synes nettopp å ville avessensialisere eller eksistensialisere islam)?

For hva setter han i stedet for islams egen essensialisering av seg selv? Er ikke islam i seg selv ”essens”? Og hvorfor vil han av-essensialisere islam? Er det kanskje fordi han ikke evner å se "kjernen" i islam proper? Tror han at han kan bidra til at islam EKSISTENSIALISERER seg?

Er det kanskje ikke fordi Øian faktisk besitter ikke så lite av rasisme i sin egen ”tenkning” om islam og Vesten og vestens mennesker selv?

Vi bare spør.

 Hvorfor er det så essensielt viktig for en som tror og vil fremstille seg selv som anti-essensialist å fortelle flest mulig mennsker - og spesielt kristne, kanskje - i dette landet at islam ikke har noen kjerne eller essens?

Det er klar at mannen har en politisk agenda. 

Øians innlegg kan leses her. 

Om forsøk fra muslimers side på å essensialisere Vesten og de kristne, her