Willoch på ville veier ...

Den ellers så kloke og sindige Kåre Willoch er nå ute på ville veier, veier han helt uten forbehold og intelektuell distanse nå gjerne ser folk og fe vil følge ham på - rett inn i fortapelsen.

Og hvilken vei er det? 

Jo, det er veien mot ”vannhullet”, som er ordet for sharia på arabisk og islam. ”Vannhullet” burde i stedet oversettes med ”ildpølen” eller helvete. Det er bare å se seg rundt i verden: De muslimske stater er ikke til for sin egen befolkning, nei. Islam som sådan er til for å konservere mennesker til å være og bli slaver under profeten og Allah og dermed undertrykte for all fremtid, med mindre muslimene selv kaster av seg åket og befrir seg selv, idet de tillater seg selv og bli selvstendige og frie mennesker, ikke slaver og kuede, som de er nå, under islams sverd og svøpe.

Islam lager et helvete på jord for muslimer, dvs. mennesker, mennesker som i utgangspunkt er frie og innehavere av selvinnlysende og uforanderlige rettigheter og plikter, alt nedfelt i Menneskeretterklæringen.  Mennesket skal ikke være bundet fra fødelselen av  til et umenneskelig  og undertrykkende lovsystem – dvs. islam, dvs. sharia -  som brukes for å holde muslimer nede i uvitenhet og mørke.

Willoch kommer med følgende påstander – ikke gjengitt ordrett, men som vesensinnhold - i dagens Tabloid på TV2: (i forbindelse med en bokutgivelse):

1) Islam ikke er en brutal eller brutaliserned religion, men det motsatte.

2)Visse muslimer - som ikke representerer islam proper - misbruker religionen som grunnlag for forbrytelser mot menneskeheten.

3) Grunnen til at islam misbukes av muslimer er at Vesten undertrykker islam og muslimer verden over.

4) Det fins også brutale og brutaliserende utrykk i den judeokristneBibel.

Willoch advarer under intervjuet mot at islam fremstilles om en voldelig eller brutal religion,ja, han regelrett fordømmer islamkritikk som fremhever islams mørke sider, sider som er integrert i og nedfelt – av Allah - i Koranen som ifølge den selv er evig og uforanderlig. Han frykter en større konflikt med islam hvis islamkritieker ikke begrenser seg selv og undertrykker seg selv og man kan spørre: 

Er det vi og Vesten som har skyld i at islam brukes slik islam ifølge islam selv SKAL brukes – og ikke misbrukes?

Willochs angrep på islamkritikere er ikke noe annet enn et angrep på selve ytringsfriheten  - Vestens lysende kronjuvel omringet av et verdenssump av islamsk mørke.

Willoch ikke bare bagatelliserer og undervurderer islam, han fremmer med dette innspillet islams sak i Norge som en aktiv disippel av profeten og Allah og som en direkte undergraver av Vestens frihet. 

Han bidrar også til å demonisere alle innsiktsfull, dyp, ærlig og velment islamkritikk.

Og alt dette gjør ham ikke verdig. Islamkritikere går dystre tider i møte. De islamofile vil heller angripe muslimkritikere enn mullaher. Det står et mørke en kulde for døren og mye av det er allerede sluppet inn.

Bare tåper vil åpne døren ytterlige for å slippe det inn. De kloke vil forsøke å lukke - i håp om å kunne bevarefrihet for seg selv og Vesten i det hele tatt.

 

Værbitt varde - varselsang.

Værbitt var det, dette vakre, lille, lange,  -  vårt -  robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...

Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til fang'

Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall

Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå  oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres  allerede mull og våpenglam.

Vi heller landet brenner,  enn det underlegges skal profetens kalifat;
Se hva som hender  der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …

Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt

som selvrespekt fortjener,  - først seire feires skal når månemakt er  knekt.

(Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)

Imamskolen i Norge: Slik straffer islam ...

For noen år siden kom vi over en bok i et antikvariat som heter Slik straffer islam, utgitt på forlaget ScandMedia, Oslo 1998, et forlag vi ikke kjenner til annet enn som utgiver av denne spesielle og for oss noe oppsiktsvekkende boken.

Boken er tydeligvis skrevet av en muslimsk rettslærd, Mohammed Iqbal Siddiqi. Den er oversatt til så dårlig norsk at det er tvilsomt om noe norske forlag ville ha gitt den ut slik den foreligger i den utgaven vi fikk tak i. Boken er ikke blitt omtalt i media så vidt vi vet: Det kan både ha med den drålige oversettelsen å gjøre, men kanskje også med den begrunnelse at dette blir for sterkt for et norsk publikum. Den vil kunne vekke avsky for - og ikke forståelse for - islamsk strafferett og straffemetoder, i det hele tatt: Islam. Den vil kunne sette selve islam i vanry og derfor har man i forlagsbransjen antakelig avvist boken for utgivelse. 

Boken er med stor sannsynlighet derfor utgitt på ”eget” forlag og ansvar av en eller annen norsktalende troende eller en som gløder for saken og som har fått uprofesjonelle oversettere til å gjøre jobben.

Det som er lite tvilsomt er at denne læreboken i islamsk strafferettstenkning lett kunne inngå i pensum på en norsk imam-skole på ett eller annet institutt og dermed ville læreboken fått støtte indirekte av Den norske stat.

Dett er noe å tenke over. Vi tillater oss derfor å referere noe av innholdet oversatt av oss til et noenlunde brukbart norsk for tilfellet, i håp om at stoffet lar seg fordøye uten for store besvær:

Sitater fra Mohammed Iqbal Siddiqi:

… den som tror på Allahs eksistens og et liv etter døden, kan til og med innstille forbrytelsen selv om han befinner seg i det dypeste mørke på grunn av at det evigvarende vitnemål som er lagt på forbryterens skuldre av den Overopphøyde, som alltid er til stede og ikke er til å komme utenom på noen måte. Forbryteren vil ikke være i stand til å forsvinne og unngå straffen. Allikevel kan en mann planlegge et anslag i hemmelighet, men Allah vil være kjent med det. Hans nedstigende engler er alltid til stede til alle tider for å forberede en opptegnelse av hans gjerninger, sure 43.80

… de som ikke betrakter seg selv som tjenere og er ansvarlig overfor Allah, … og de som handler ut fra antakelsen at livet bare består av denne verden, som måler ens fremgang …  og forkaster Allah's Veiledning, blir et symbol på det onde.

Enhver forbrytelse er en synd, men enhver synd er ikke en forbrytelse …

Islam … har skapt en sosial atmosfære hvor ingen av omstendighetene er tvunget til å stjele. Ved å forkaste ekteskapsbrudd og undertrykke sitt begjær ett seksuell omgang, forblir ekteskapet uanstrengt. Blandede samlinger av menn og kvinner og offentlig tilsynekomst av malte og forkjælte kvinner er absolutt forbudt. I et organisert samfunn med kjærlighet til dyd og hat overfor ondskap og synd, vil det ikke bli tolerert av samfunnet at noen person er syndefull, eller kan forstyrre det økonomiske system … det blir maktpåliggende å fjerne, isolere, utrydde og tilintetgjøre slike elementer …

Sure 24. 2  Og la ikke medlidenhet … fraholde deg lydighet til Allah …

Ingen barmhjertighet må påvirke straffen …, den forskrevne straff kan ikke tilbakekalles …

Straffens hensikt :  4. Straffen skal utføres i offentlighet slik at offiseren ikke kan favorisere noen mens han tildeler straffen. 5. Beskyttelse av ære og kyskhet.

… I det moderne samfunnet er utukt ingen forbrytelse. Svært lite gjøres for å verdsette mannens ære og kvinnens kyskhet.

Straff for tyveri er forskrevet av Allah og ingen kan forandre på det …

Bevaring av liv: … i det moderne system er staten part i stedet for å tilfredsstille den forurettede.  Under det islamske lovsystem er lik rett til å ta hevn tillatt. Øye for øye …

Kan forlange erstatning i stedet for hevn. Noe klasseskille eksistere ikke innenfor Islam.

En person som stjeler av sult kan ikke straffes hvis han stjeler for å holde kropp og sjel samordet (?)

Islam ettersøker ikke noen som har begått en forbrytelse, men så snart man kommer over angjeldende person, blir straffen iverksatt øyeblikkelig (!).

Islam etterlater ingen sten uvendt for å blokkere alle de kanaler som leder til synd … og det er bare i få tilfeller at man begår synd og således utsetter seg for straff …

Islam pålegge undersøkelser for å utslette selve muligheten:

Intern kontroll: Troen på det hinsidige er ryggraden i disse undersøkelsene. Islam forklarer at enhver gjerning stor eller liten så er hvert menneske registrert nøyaktig og denne fortegnelsen blir lagt fram for hver og en på Oppstandelsens Dag og således blir man belønnet eller ubelønnet  etter gjerningens beskaffenhet.

En gjerning gjort i det ytterste mørket … kan ikke passere ubesvart i det Hinsidige.

Bikhar: Når en mann gifter seg fullstendiggjør han halvveis sin religion  og la ham frykte Allah med hensyn på å forbli ufullstendig. ( Muhammed). 

Klostervesen så vel som sølibat er ikke tillatt. Dersom et ektepar går lei av hverandre, kan skilsmisse tilveiebringes … Det har blitt oppfordret til tidlig ekteskap. Det er kunngjort belønning i det Hinsidige for fedre som gifter bort døtre så snart puberteten inntreffer.

Mens den illegale seksualakten … straffes strengt, er den legale …  en del av det hellige.  

Det er forbudt å stille skjønnhet og makeup til skue  … selv når de kommer ut av huset for visse nødvendige ærender … Sure 33. 33

Selv ved tilfeldige treff, er det ikke tillatt for menn og kvinner å stirre på hverandre i lyst,

Sure 24. 30-31. Nitid stirring er jevngodt med ekteskapsbrudd.

Disse straffene er en del av det islamske systemet, hvis de anvendes utenfor kan det hele munne ut i dårlig tilpasning.

Brutalt å kappe hånden av en tyv? Det er forbusende at denne innvendingen er reist av dem som rettferdiggjorde den mest umenneskelig gjerning i historien, menneskenes underkastelse overfor kjernefysiske våpen ….

En straff er ikke noe som et menneske kan påføre et annet. Det er en offerhandling som er gitt av samfunnet … av den høyeste åndelige verdi.

Dr. Iqbal: En muslims liv består av loven alene. ….  kritikere har innrømmet at det har gjort Saudi Arabia til et land med den laveste kriminalitet sett på verdensbasis.

Ved tilfelle av voldtekt nøyer den vestlige loven seg med bare fengsling av lovbryteren: Loven sier at den som begår uttukt med en gift kvinne skal betale erstatning til ektemannen.

Den vestlige loven er årsaken til at utukt bare øker. Den er ikke avskrekkende. Den oppmuntrer. På den annen side straffer islamsk utukt så strengt at samfunnet automatisk blir renset for denne forbrytelsen …  Den virker som er psykologisk operasjon i sinnet hos dem som har kriminelle tendenser og dette reformerer dem automatisk.

Folk i Vesten avskyr tanken på å bli dømt til hundre piskeslag. Dette fordi de misliker fysisk tortur. Det er fordi deres moralske sans ennå er uutviklet. …  overbegrep betrakter de som om forbrytelsen bar angår ett menneske. … angår hele samfunnet. … dypt begravet i mennesket dyriske natur … og kan ikke utryddes ved fengsel alene …  må de pålegges strenge straffer for å utrydde den fullstandig. Det er bedre å utsette ett eller flere mennesker for streng fysisk tortur med det formål å beskytte hundrer av tusen mennesker mot en ugyldig moral og sosiale onder, enn å gi milde straffer.

Videre, slik som alle uvitende folk, har vesterlandske folk en karakteristisk måte å betrakte følelser som viktigere enn årsaksforhold. Så når de ser individet i et spesielt tilfelle bli alvorlig håndtert, føler de seg dypt krenket ved synet av lidelsen. Men de ser ikke ut til å ha forstått de vidtrekkende følgene av de skader som er anrettet mot samfunnet og de kommende generasjoner.

… Islam renser samfunnet for onde fristelser som oppheter følelsene … Islam foretrekker at fritiden benyttes til å komme nærmere Allah … når Islam er sannferdig utøvet vil det ikke eksistere noen forrykt galskap eller onde fristelser som driver unge menn i fordervelser … Islam anerkjenner styrken og betydningen av seksualliv … i det lovlige ekteskapet.

Vestlige land betrakter individet som noe sentralt i livet. Slike land begrenser statens rett til å innsnevre den individuelle friheten. De har sympati med forbrytere og behandler dem pent fordi de er ofre for korrupte omstendigheter, psykologisk komplekser og nervøse forstyrrelser de ikke klarte å komme over. 

De tror på det som kalles psykologisk determinisme … at forbrytelsen ikke egentlig blir foretatt ut fra noen fri vilje, men er et resultat av fengslene erstattes med mentalhospitaler og dette har bestemt bløtgjort innstillingen til forbrytelsens moral … Man må spørre seg hva slags mental sykdom det er som øker i Vest og er for nedadgående i Saudi Arabia.

Gjengjeldelsesstraffen tildeles i full offentlighet, … hender kappes av, disse virker som psykoterapi på sinnet til dem som huser kriminelle tendenser, … piskes …

I rettssaker som innebærer korporlig avstraffelse står vitner fritt om de vil bære vitneprov eller holde det tilbake. Hemmeligholdelse av lovovertredelser overfor andre er dessuten å foretrekke fordi den hellige profeten sa til et menneske som hadde båret vitnesbyrd: "I sannhet, det vil være bedre for deg om du hadde skjult det" og et annet sted: "Den som skjuler  lastene til sin bror, muslimen, skal få et slør drapert over sine egne forbrytelser i begge Allahs verdener".

Det bevis som kreves i en sak om ekteskapsbrudd er bevitnelse fra 4 menn, … fra kvinner ikke tillatt fordi vitnesbyrd fra en kvinne til en viss grad innebærer tvil og således bare er en erstatning for bevis og bare blir godkjent hvis det ikke foreligger noen mulighet for at menn kan vitne.

… det er sannsynlig at en muslim avholder seg fra å komme med falske beskyldninger som er forbudt i religionen hans, så er det sannsynlig at en muslim ikke feilaktig vil bebreide en annen.

Ved hans omvendelse til Islamsk tro oppnår han ny bemyndigelse til å gi vitnesbyrd   … også overfor muslimer …

De 4 juristskolene fastholder at ordningen med stening til døde fortsatt eksiterer. Hvem kan være større autoritet i Den hellige koranen enn Profeten selv? Dersom kalifene hadde satt ut av kraft disse lovene, ville de ikke ha etterkommet befalingen fra Profeten.

Hadith: Avverg straff for muslimene så langt det er din makt; hvis det er en annen utvei for lovbryteren for å slippe, så la det skje, for hvis imamen begår en feil ved tilgivelse, så er det bedre for ham enn å begå feil ved å iverksette straff.

Abu Huraira: Profeten sa: Sannelig, han som kommer til sin hustru bak ryggen på henne, vil Allah ikke  kaste sin miskunn over.

Hvis en mann går til sengs med en mann, dvs, utfører sodomi, gis det ingen stadfestet straff for ham i henholdt til Abu Hanifa, men han skal rettledes av Tafzir. I henhold til Shafi's minner denne gjerningen om ekteskapsbrudd og personen som begikk den eller er henfallen til den stadfestede straffen for ekteskapsbrudd … til døden …, uansett om vedkommende er gift eller ikke.

Profetens ledsagere har sagt at de skulle begraves levende eller bli kastet hodestups ned fra et høyt sted, slik som fra taket på et hus … Det bør legges vekt på at sodomi er ulovlig å utføre overfor kvinnen for ektemannen. Utukt er den mest skammelige forbrytelse en person kan begå. … beviser at han som menneske har blitt overveldet av dyriske drifter … og at han ikke er skikket til å leve som et ærbart medlem av samfunnet.

Utførelsen av straffen: 3. .. en kvinne skal ikke kles av og heller ikke hennes slør fjernes, bare hennes kvinnedrakt og ytre plagg …. fordi det ellers ville være usømmelig. Ytre plagg vil svekke effekten av straffen. 7. Det er ikke korrekt å piske en bar rygg etter å ha bundet lovovertrederen til en stake. 9. Piskingen skal ikke utføres av en grusom fullbyrder, men en tuktemester som vel kjent med islamsk lov slik at de kan utføre straffen i overensstemmelse med lovens ånd …

En fredstraktat eller allianse er ikke vanligvis tillatt med frafalne; ingen restriksjoner foreligger i forholdet til ikke-muslimske utlendinger. En frafallen kan ikke arve sine muslimske slektninger.  En kvinne som frafaller er ikke gjenstand fra dødsstraff, men hun blir holdt i fangeskap til hun tilbakekaller.

Profeten har forbudt å ta livet av en ikke-troende kvinne.

Når en person gjør opprør mot himmelens kongedømme i sitt hjerte, begår han høyforræderi

mot himmelens kongedømme på jorden.

Hanafi: Amputasjon skal stå i forhold til om eiendommen er under bevokting av et menneske.

Tyvegods som ikke kan bevoktes eller er verdt å bevokte, som ved, gress, vilt, fisk, sitroner, medfører ikke amputasjon. Heller ikke for å stjele en gitar eller tamburin, bruk av disse er ørkesløs underholdning. Heller ikke mister man hånden for å stjele et krusifiks eller et sjakkbrett, for det er tyvens rettighet å unnskylde seg ved å si: Jeg tok dem med det for øye å brekke dem i stykker da slike ting er forbudt. Heller ikke for å stjele en bok, fordi tyven kun har utbytte av innholdt og ikke eiendelen.

Ingen plikt – taklif - ,  er noensinne pålagt et menneske uten å gi det en tilsvarende rettighet, haqq.

Det var riktig vurdert av kalifen Umar at han frafalt kravet om amputasjon i en periode med hungersnød som fant sted i Arabia i hans tid.

Det er ikke noe gjengjeldelse for det mannlige lem. Det er dog nødvendig med en erstatning.

Galtung "es volt" - Galtung "vil det"?

Galtung, "Selvtektsmannen" og Malmømorderen.

To saker som har vakt en viss oppsikt i  media den siste uken har i seg så store og tydelige kontraster eller spenninger at dette i seg selv -  for vårt vedkommende - vekker en viss interesse: 
1) Saken hvor en muslim i Malmø - heretter kalt Selvtektsmannen - ikke utrykker noen form for forbehold med hensyn til ved selvtekt å skamfære og drepe ”Malmømorderen” samt hele hans slekt og familie og 

2) saken hvor den fredlige fredsprofessor Galtung sier at det er uunngåelig at Europa vilbli islamisert uansett.

Galtun ”est volt” – som i ”Gud vil det”, (som paven som initierte kortogene sa) var i sin tid et indikativ som ble til et imperativ som dannet grunnlag for korstogene. Utsagnet har hengt ved Vesten og selve kristendommen som et mareritt hele tiden siden og gjør det fortsattt i alle relasjoner Vesten måtte ha med den muslimske verden.

Galtung – eller Gud - ”vil” nå at europeerne ikke skal yte motstand mot islamiseringen som han (Allah?) ser uvegerlig vil komme. Det vil være å sette seg opp mot historiens gang å gjøre motstand og hvis vi gjør det, kommer det an på motstandens form og intensitet om hvorvidt vi skal få et slemt eller snilt islam i Europa. Utviklingen avhenger helt og fullt av hva vi europeere foretar oss og hvordan vi foretar oss det. Det beste ifølge Galtung synes å være å innta dhimmistatus så fort som råd.

For ja, det kommer an på oss, og som man reder så ligger man, det er jo sant. Det er som om Gud eller skjebnen selv snakker i og gjennom Galtung nå, fredsapostelen som ber hele Europa om å legge seg på både knær, mave og rygg for Allah og hans (intetkjønn?) profet Muhammed.

Det forundrer oss ikkje dette -  professoren eller fredsengelen har tidligere i en kronikk i Aftenposten gitt utrrykk for at det etter hans – og islams - mening er et uigjendrivelige faktum at ”islam har løsningen” i Midtøstenkonflikten.

Så hva skal man tro når en internasojnalt kjent forsker som Galtung uttaler seg som om han var Allah selv - og på vegne av profeten-  og Europas fremtid? Er det ikke dette han at mener, at Allah og Muhammed også har løsningen for Europa, ikkje bare Midtøsten?

For kan det være slik at Europa har løsningen selv?

Neppe, skal vi følgje Galtung matematiske logikk. Det er islam som har løsningen for oss. Ja, og ikkje bare det, den enste beskyttelse vi selv kan gi, er å søke om dhimmistatus, slik at det er muslimene som får det rettmessige ansvaret å beskytte oss mot oss selv. Bare slik kan vi få et snilt islam i Europa. (På sikt selvfølgelig, ikke fra i morgen tidlig).

Det er dette som er kvintessensen i Galtungs budskap, slik vi tolker ham.

”Selvtektsmannen” i Malmø – på sin side - var ikkje snau med sin anti-snillisme og gikk rett på sak. Det er slikt som vekker beundring hos noen: Her er det endelig noen som tør å si og føle hva man mener, ikke bare om Malmømorderen, men også om politiet i Sverige og om den noe tilbakelente holdning blant svenskene generelt. De oppfattes som tafatte, ikke bare av muslimene, men også av mange svensker selv, og fler skal det bli av dem som synes svenskene er tafatte. Toleranse oppfattes lik tafatthet i Sverige nå. Og dette vil på sikt selvføgelig ikke tolereres av svensker som vil være alt annet en tafatte. 

Hvem er farligst her? Selvtekstmannen eller ”morderen”? Eller kanskje Galtung?

Selvtektsmannen gjør bare det han er opplært til: Tar igjen – verbalt i første omgang – men det er ikke tvil om at han er i stand til og føler seg forpliktet til å sette gjerning etter ord.

Hvem er det som vinner på dette?

I det lange løp islam. Islam fremstår gjennom denne Selvtektsmann som uredd, håndfast og ansvarlig. Mannen nøler ikke, han har ferdigsydde meninger internalisert i seg seg og disse meningene bygger ikke akkurat på ettergivenhetens evangellium. Man skal hevne seg så raskt og resolutt som mulig, og så samfunnsøkonomisk billig som mulig; man skal ikke tvile, man skal handle, man skal ikke trekke ut tiden, mans skal gjøre noe og ikkje bare snakke mot ”ondskapen”. Man skal ta i bruk den lut som trengs for å få gjenopprette ”freden” uten langdryge forhandlinger og dyr etterforskning og kostbare møter, overlegninger  og skriverier. Man skal stoppe ondskapen i fødselen og ikkje la den få den minste mulighet for å reklamere for seg selv ved at den gis tid til å markedsføre seg  som kanskje det motsatte av det den er, nemlig rettferdig, sett i et helt annet perspektiv. 

Det svenske politiet framstår i media som sindige og selvkontrollerte idet de viser til de allmenne rettprinsipper som gjelder i Sverige. Det er politiet og ikkje de enkelte borgere som skal etterforsker forbrytelser og sørge for at de ansvarlige bringes inn for domstolene etter grundig saksforberedelse.

Selvtektsmannen fremstår som sterk, handlekrafig og ærlig. De fleste seere uten teoretiske forutsetninger for virkelig å kunne vurdere verdien av det svenske (vestlige) rettssystemt, vil antakelig automatisk få større beundring for Selvteksmannen enn for det svenske systemet, men det som er mest interessant i denne sammenhengen her og nå er at ingen av de media vi har sett kommentere saken kommer inn på hvilken rolle islam spiller i denne saken og i denne prosessen. Ingen nevner islam som pådriver for Selvteksmannens motivasjon og valg av ord og virkemidler. Ingen forteller at det Selvtektsmannen gir uttrykk for og budbringer  er lov og prisverdig innen islam. De kommentarene vi har lest fokuserer på kulturen i de landene slike holdninger Selvtektmannen gir uttryk for, ikke selve religionen, som betingende for disse holdningene.

Islam selv slipper altså unna nok en gang. Media – inkludert islamkritiske nettsteder – lar nok en gang  islam proper slippe unna.

Vi håper det skyldes tidspress at dette skjer eller at det er rene glipper. For hvis man ikkje klarer å se hele malmøscenarioet med alle dets aktører og involverte, inkludert de konstitusjonelle forutsetningene, er man ille ute, spesielt hvis man ikke tør å innse at selv om det er mange kulturelle faktorer og tradisjoner blant muslimer som ikke kan tilbakeføres til selve religionen islam, så er det alltid islam som tillater og ja, oppfordrer til bevaringen og utbredelsen i form av misjon av disse uheldige kulturelt betingede skikkene. Islam anser seg nemlig selv som en meget tolerant og romslig religion: Det må f esk være opptil det enkelte mannlige famileimedlem å bestemme om søsteren i famlien skal æresdrepes eller ikkje. Det gis ikkje noen hjemmel i Koranen selv for dette, men islam tolererer det og oppmuntrer ved sin taushet om det, - for Allah er - ironisk nok - full av nåde og barmhjertighet.

Og slik blir det da at Selvtektsmannen får en status blant muslimer han kan være stolt av. Han oppfører seg som en mann og som et menneske skal gjøre innenfor islam. Han står trygt på islam grunnvoller. Han er dermed godkjent både av profeten og Allah for all fremtid for de nidingsverk – etter vestlig rettsforståelse - og uhyrligheter han nå når som helst måtte begå overfor Selvtekstmannen.

Er det dette Guds representant på jorden og fredspave i egen person, Galtung, vil ha?

Ja, det ser virkelig slik ut, skal man tro det intervjuet som HRS gjengir. Det lyser nemlig av en skadefrohet, en hevngjerrighet over alle tidligere kritikere og en selvgodhet parret med et autentisk hat overfor alt vestlig, særlig den kristne Gud, som man skal lete lenge etter i norsk mediahistorie. 

Galutung har dermed gjort seg selv til en tragedie av klassisk format: Han har gjort seg til repesentant, ikke for Gud, men for Allah og profeten – for all fremtid.

 http://www.document.no/2010/10/mer_lynsjestemning_-_na_ogsa_i.html#more

http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=56&tekstid=4258 

Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (2)?

Vi har lagt merke til at det ble opprettet en debattråd på VG debatt for en tid tilbake med henvisning til Nei til islam, dvs nettopp denne bloggen. 

Den heter: Folkebevegelsen mot islam

Se: http://vgd.no/samfunn/innvandring-rasisme-og-flerkultur/tema/1582813/tittel/folkebevegelsen-mot-islam

Tråden i VG er nå stengt av moderator – dvs debattredaksjonen, uvisst av hvilken grunn, men kanskje fordi den rett og slett ”truet” med å bli for lang og for å oppta mer enn den tilmålte oppmersomhet en tråd etter redaksjonenes mening bør få. Vi får håpe at redaksjonen ikke stengte tråden fordi dens tema i seg selv var så truende at man ikke fant det politisk tilrådelig at VG som riksavis kunne være med på å fremme trådens politiske mål, nemlig formalisering av det som for mange nå står som en selvfølge, at den kritikk islam nå er gjenstand  for i befolkningen og de holdninger dette impliserer faktisk dreier seg om og utgjør  en reell om ennå ikke formalsiert bevegelse nettopp mot islam proper her i landet.

Tråden engasjerte mange livlige og meget kunnskapsrike og dyktige skribenter, men også salver fra islamofile av svært nedlatende og lite begrunnet karakter. Det er noe alle aktører på slike arenaer må finne seg i og være i stand til å forvente.

Nei til isam setter pris på det utviste engasjement og at så mange over så lang tid deltok. Tråden viste om ikke annet enn at trådens tema tydeligvis opptar mange og at mange er villige til å nedlegge mye energi og arbeid i kampen mot islam og islamiseringen, ikke bare i Norge, men i hele Vesten.

Tråden ligger imidlertid åpen for nye lesere, men er altså stengt for ytterligere innlegg.

I denne forbindelse må vi spørre: Hvilke betingelser må foreligge for at det skal bli mulig å opprette og formalisere en Folkebevegelse mot islam?

Vi skal dele behandlingen av dette spørsmålet opp i to og begynner her i (1) med å peke på en del grunnforutsetninger som må være til stede for å lykkes. Hvis tilstrekkelig mange av disse grunnsetningene foreligger, burde en bevegesle opprettes så fort som mulig. Hvis den likevel ikke opprettes og formaliseres, blir spørsmålet hvorfor det ble umulig.

Vi lister opp noen punkter for ordens  skyld og nummererer i noe tilfeldig rekkefølge:

1) Det må foreligge en klar målsetting og et klart budskap med en klart beskrevet og definert motstander som en ikke uvesentlig del av befolkningen kan kjenne seg igjen.

2) Motstanderen må representere en rasjonelt begrunnet trussel  sett i et langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i motstanderens dokumenterbare ”beskrivelser” av seg selv.

3)Bevisstheten om trusselen må være klart aksjonsstimulerende og kunne appelere til alternative verdipreferanser gjerne kledd i visjoner om  å kunne erstatte eller styrke disse på bekostning av motstanderens ekspansjonistiske  system av verdipreferanser.

4) Bevegelsen må ut fra realsitiske beregninger ha en relativ stor sjanse for å lykkes både på kort og lang sikt og må derfor bygge på relativ sterk konsensus i utgangspunktet. Dette forutsetter igjen at det foreligger stor grad av homogenitet i den gruppe bevegelsen  vil forsøke å påvirke/vekke/forandre.

5)Den må kunne evne å produsere stor grad av fravær av sykelig, sentimentaliserende og ubearbeidet,  irrasjonell kollektiv skyldfølelse.

6) Må kunne forutsette eksistensen av absolutte verdier  og nedtone den foreliggende generelle hang til relativisering av slike.

7)Må kunne forvente og kreve store økonomiske og sosiale oppofrelser av den indre kjerne av inittiativtakere og pådrivere. Gevinsten – både den materielle og den åndelige - av motstanden på sikt kan aldri begrunnes i berikelse på bekostning av bevegelsens motstander alene. Målsettingen må alltid ta sikte på frigjøring av begge parter og tilbud om forsoning eller forbrødring.

8)Må også kunne våge å innberegne store økonomiske og andre tap på motstandernes side.

9)Må kunne våge å tro på at den selv representerer klart overlegne verdier basert på prinsippet om universalitet.

10)Fordelen med å kunne uskadeligjøre motstanderenes trussel må kunne oppfattes som tydelig, rettferdig, nødvendig og sann.

Hva er så tilfelle – hvordan ser virkeligheten ut?

Noen konturer viser seg:

1) Motstandren er ikke tilstrekkelig klart definert, beskrevet og dramatisert nok, dette til tross for all oppmerksomhet og behandling han har fått i debattfora og media over lang tid nå.

2)Motstanderen representerer ikke i folks oppfatning noen umiddelbar trussel og motstanderens identitet i form av klare symbolfigurer og verdigrunnlag er vanskelig  å få øye på og forholde seg til. 
Motstanderen har ingen sentrale representanter samlet i ett ansvarlige organ. 

Motstanderen oppfattes som desentralisert uten noen sentral ledelse og motstanderens konstitusjonelle grunnlag – dvs Koranen og de andre muslimske grunnskriftene - oppfattes ikke som avgjørende for utviklingen av det man i stedet anser for et nødvendig samarbeid i et felles integrasjonsforsøk  med motstanderen.

3)Bevegelsens potensielle aktører eller medlemmer opererer i individuelle fora i form av blogger og nettsteder og ser ut til å fremme sine egne fortreffeligher uten vilje til å etablere et forpliktende og formaliserte et samarbeidsorgan  av noe tyngde og styrke.

4) Følelse avå stå i takknemlighetsgjeld til motstanderen er for stor i befolkningen. Man tenker på og forholder seg til individer og ser helt bort fra disse individers konstitusjonelle tilhørighet og underliggende og gjerne usvikelige lojalitetsbånd.

5)Det er lettere og mindre oppofrende å stå utenfor et forpliktende medlemeskap i en slik bevegelse enn å delta aktivt.

6) Mange oppfatter islamkritikk som identisk med oppkonstruering av en fiende som egentlig ikke eksisterer.

7) Mange oppfatter motstanderen som så svak og hjelpetrengde at det er umoralsk å betrakte ham hveken som aktuell eller potensiell  motstander.

8) Mange lever i den (hovmodige) forestilling at motstanderen ikke bare ønsker, men fint blir nødt for å bli mer lik ”oss” enn ”vi” dem på lang sikt.

9) Mange frykter å miste velferdsstilbud og allmenn service hvis motstanderen utsettes for motstand eller seriøs kritikk.

10)De fleste tror ikke at vi kan klare de store sosiale oppgaver vi står overfor mht eldrebølge og tap av oljeinntekter osv uten at import i stadig større grad  av ”motstandere” som kan gjøre drittjobbene for oss.

Med et slikt fundament i mente er det ikke det minste utrolig at en folkebevegesle mot islam for lengst ikke er etablert og formalisert.

For islamkritkere flest  er det imidlertid et nesten uvirkelig eller utrolig scenario at så ikke har skjedd for lenge siden. Men det er sant.

Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (1)?

 Hva er en bevegelse?

En bevegelse er forskjellig fra en kampanje, ”aggregat”  eller aksjon.  Det sår noe større og viktigere på spill, det dreier seg om enten om å snu opp ned på ting eller reversere utvikingen ved å henvise til ur-myter, selve begynnelsen  eller fundamentet, grunnfjellet og grunnverdiene skal gjenetableres, bare på det sikreste og mest opprinnelige av grunnlag skal fundamentet for det nye og bedre etableres, helst for all fremtid.

En bevegelse er et opprør mot kaoskrefter, krefter ute av proporsjon og kontroll. Kosmos må reetableres på de grunnvoller selve skapelsen ble utformet fra. Det dreier seg om å absoluttere bort relativismer som i øyeblikket oppfattes som overmektige eller uforanderlige og så mektige eller rigide at all motstand i utgangspunktet synes forgjeves.

Bevegelsenes utgangspunkt er gjerne at man kjemper mot dumhet og urettferdighet  i retning av at noe nytt skal demre: Rasjonalitet, frihet og rettferdighet. Bevegelser må derfor bli sett, og for å bli sett, må de tydeliggjøre seg, for i det hele tatt å gi målgruppen en plattform for legitimering av sympati og egen innsats i form av tid, arbeid  og penger.

Grunnlaget finnes i et ønske – eller en visjon - om å vende tilbake til noe mer opprinnelig samtidig som man er fullt klar over at det nye som skal bringes inn og realiseres, nødvendigvis må innebære noe nytt - ikke bare for den enkelte og de relative gruppene  eller populasjon den enkelte  tilhører eller identifiserer seg fundamentalt med  - men for hele samfunnet rundt, om enn ikke nødvendgivis med radikal virkningshensikt  for samfunnssystemet og dets strukturer som sådanne. Det er alltid et spekter av både revisjonisme og reaksjonæritet i bevegelser. Deres opplysende ledestjerne  letes etter i - eller tilskrives i -  ”finale” årsaker, det gjelder å finne en ny egentlighet, en omformet autensitet, - det lengtes etter  essens samtidig som ens eksistenisalitet settes på prøve instrumentalt. Bevegelsenes medlemmer kan derfor identifisere seg både med raksjonæritet og revolusjonæritet.

Noe nytt skal oppstå fra det gamle, som enten er indentisk med målet eller det motsatte, det er alltid noe utopisk ved bevegelser, man søker ikke-landet som både samtidig var og er og skal bli.

 Bevegelser ”tenker” imdlertid også mer langsiktig, bredt og mer dyptgående enn bare til utopia. Det går på å verge eller fremme verdier, strukturer og identitet, selve kjernen i selvforståelsen hos en populasjon, enten latent uttrykt eller eksplisitt, gjerne gjennom et foregangsteam som forbereder vein mot klare formuleringer, taktikk og strategier. Mens aksjonen og kampanjen tjener til å forsvare en kroppsdel, så tar  bevegelsen på seg å beskytte og styrke hele kroppen. Man kan snakke om sykdomstegn og derav viljen til helbredelse, definer t over tid via populasjonens samlede uttrykk både fysisk og kollektivt, mentalt.

Noen vil si at bevegelser har noe til felles med vekkelser. Det settes i gang et apparat som ivaretar, implementer og propaganderer i ulike retoriske former. Veien blir på en måte til mens man går. Dessuten kan både mål og virkemidler forandres – forbedres – under veis. Bevegelsen blir i seg selv et bevegelig mål. Noen vil se den som en løs kanon på dekk. Andre vil se den som konserverende, andre som revolusjonær. Selve hovedpoenget i og med en bevegelse kan sies å være å bevare ved å forandre, eller omvendt. En bevegelse må arbeide populistisk, men skal den ha livets rett på lang sikt må dette arbeidet skje på grunnlag av storsamfunnets konstitusjon og ikke for å omstyrte den. I så fall har man med  ønsker om revolusjon å gjøre, en omveltning enten mot anarki og spredning av all makt eller sentralisering av all makt. 

En bevegelse er med andre ord en meget sammensatt organisme, like enkel som komplisert, og på flyttefot, ja, men ofte som en snegle med huset på ryggen. Det dreier seg om grunnverdier man vil forsvare og propagandere, det ligger under et behov for ikke å bli tråkket på, samtidig som funksjonen av den lett ender ut i overlegenhetsfølelse: Det er VI som har rett og DE ANDRE som tar feil. Mange vil tenke på nødvendige kollektive  ryggmargsreflekser av noe varighet. Den kan være både kosttilskudd og medisin, spesielt forebyggende medisin.

Bevegelser er alltid seierssikre, gjerne fanatiske. Den har raske føtter og et stort og romslig hjerte, spesielt overfor de mest begeistrede og bevisste medlemmene, ”de frelste”, de som har funnet meningen og evigheten. De krever og driver ”helliggjørelse” av sine trofaste, deres disipler . Man er ETT legeme under minst tre hypostaser: Ånd, sjel og legeme. Av slikt jordsmonn vokser det frem soldater, både tinnsoldater og soldater av kjød og blod, mennesker som vil gjøre det meste for å forsvare seg og aktivt nedkjempe fienden.  Man livnærer seg selv underveis på seg selv ved å spise andre. Man begår gjerne selvmord, men ikke uten å rive med seg andre, både uskyldige egne og skyldige andre.

En bevegelse får sin opprinnelse i enheter bestående av ånder, sjeler og legemer som finner og går sammen for å danne ETT legeme. Ånd, sjel og kropp er nødvendige forutsetninger for dannelser av bevegelser.  Det samme er det som forhåner, fornedrer – kort sagt det eller de som truer fundamentet, grunnverdiene  og visjonene.

Sentralt i en bevegesler er samforstand om konkrete og gjerne relative preferanser, men også samling og enighet om menneskesynet, virkelighetsoppfatningen  og verdisynet enten disse nå forankres i humanisme-ateisme, eller  strømmer frem av livsynet og det gudsbilde den enkelte ”soldat” har kontakt med i seg selv i møte med den enkeltes ferdigformulerte eller eksternt formulerte dogmer og trosgrunnlag.

En viktig karakteristikk av en bevegelse er at den beveger seg for å kunne oppheve seg selv før den blir en institusjon, en evighetsmaskin med evighetsautorisasjon. Likevel er den helt avhengig av både materiell metafysikk og ideell metafysikk, en metafysikk overnfra like mye som  en metafysikk nedenfra. Når bevegelsen har nådd sitt mål eller sin finale årsak, er den innprogramert til å forsvinne eller dø ut. Dens ofring og selvofring er fullbragt og tilendebragt i ett. Den har tjent sin overordnede hensikt ved å forandre (for å styrke) det alltid konstitusjonelle legeme den opprinnelig tilhører og springer ut av, men som den i utgangspunktet vil forandre, svekke eller muligens tilintetgjøre på et metaforisk plan.

Bevegelser er behovstilfredstillelse både i aktualitet og evighet. De er frihet for frihetens skyld. De er – eller gjør seg til, eller blir gjort til  – selve virkemiddelet for virkemiddelts skyld. Bevegelser er samarbeid mot oppnåelse av et felles, grunnleggende mål, en tilfredsstillelse av et behov. Når det gjelder er Folkevegelse mot islam er målet behovet for selvbeskyttelse i det universelle rettferdiges tjenste. Islam må beseires som et mulig verdigrunnlag for en verden som vil basere seg på humanitet gjeldende for alle basert på FN’s menneskeretterklæring.

Mange vil se på en bevegelse som en anallogi til den det som skjer når et embryo utvikler seg – fra en bipolær tiltrekningskraft - til  en kropp. Den vil egentlig være en eviggrønn plante og et paradis som aldri lukter råttent. Men bevegelser er til for å leve og så dø. I dette livsløp hører kloakken og stanken med. Akkurat som i en krig. Akkurat som på visse debattfora. En bevegelse må være seg bevisst at den er til for å abortere seg selv når den ikke lenger tjener livets formål. Men bare når FN menneskerettserklæring gjelder for alle – inkludert den islamske verden – har en slik bevegelse nådd sitt mål. En Folkebevegesle mot islam må derfor være forberedt på et svært lagsiktig og farlig arbeide. Virkemidlene må da også stå i forhold. Det er kanskje med tanke på hva disse vil innebære mange vil kvi seg for i det hele tatt å forestille seg tanken om at en slik bevegelse skulle kunne la seg  formalisere og realisere.

Man kan si at det alltid vil oppstå to former for bevegelser: Den parasittiske og den autonome, noen av disse igjen lever som åtsler på kaldt, dødt og råttent kjøtt, andre lever på  og rått og ennå  varmt kjøtt. Bevegelser er enten løver eller hyener. Det ligger i sakens natur at løvebevegelsene må være aktive mens hyenebevegelsene kan holde seg avventende og passive til de løvene har nedlagt byttet med fare for egne liv.

I dag har vi tilløp til flere formaliserte miljøer eller bevegelser i forhold til islam i landet, de fleste er hyenebevegesler. Man avventer. Blodtørstig eller sulten. Men man venter og sitter på gjerdet.

Islam er i seg selv ikke en bevegelse. Dens mål er evig dominans basert på en gang for alle fastsatte forbud og påbud fra en påstått guddom. Alle nye avskygninger eller nye retninger innen islam opprettes med tanke på å forevige og ekspandere seg selv som sann, uforanderlig,  islam. Islam er som selve boken Koranen: Uforanderlig, og derfor må den også i sitt vesen være infleksibel,  rigid og uten egentlig potensialitet.

Al Qaida og Det muslimske broderskapet kan gi inntrykk av å være bevegelser, men en slik betegnelse på dette fenomet er misvisende og villedende. Broderskapet vil formalisere Kalifatet som allerede en gang for alle er fastlagt utfra de muslimske skriftene og tradisjonen og derfor en udemkoratisk bisniss for alle penga. Ingen partier som dannes i Allah’s og profeten Muhammeds navn er bevegelser, netopp fordi de ikke tar opp i seg og gjør folks timelige behov til øverste norm, slik det er mulig i den vestlige sivilisasjon hvor kristedommen ”ligger under”. Det gjelder ikke å tilpasse regelverket til folks behov i disse islamistiske miljøene, men å forme folk slik at folket kan tipasses lovboken, Koranen, Allah OG profeten. Mennesket er under dette åket til for sabbatens skyld, ikke sabbaten for menneskets skyld.

Derfor kan man også si at islam er ett eneste stort parti, riktig nok med mange uforenlige innbyrdes motsetninger, men likevel med det samme mål: Teokratiet, en samfunnsform hvor partier – ikke selve partiet -  er ”unødvendige” og oppfattet som i strid med naturen, dvs. ordningen ordinert av Allah og profeten. Akkurat som kommunismen kan nedfelle seg i partier i samfunn med potens for å bli kommunistisk tvers igjennom, - via nødvendig revolusjon - , kan islamske fraksjoner oppstå i samfunn som etter islams fundament SKAL gjøres til en fullblods islamsk stat (en motsigelse i seg selv) via misjon, når nødvendig med sverd.

At Vesten har vanskelig for å se at islam faktisk utgjør ett stort PARTI på tross av sine mange avskygninger og former og fordi alle muslimer – verken situasjonsbestemt eller langsiktig - ikke kan være voldelige islamister på en og samme gang, er en tragedie for Vesten.  Skjønt parti og parti: Et parti i Vesten anses som en organisasjon med evne og vilje til å forandre både seg selv og sine delmålsettinger. Slik ble da også kommunistpartiene ansett i Vesten, men ikke sett ut i fra den kommunistiske verden. Fascismen og nazismen ville forevige seg selv og var derfor være totalitære strategier, ikke bevegelser, og disse ideologiene kunne da bare i navnet  formalisere seg lokalt som partier, rent pragmatisk og som et verkttøy for et større og ”edlere” mål.  

Men siden nå også islam er en totalitær strategi, hvorfor materialiserer ikke da islam seg som et parti i Vesten (og ellers)?

Svaret er at det er nettopp det islam gjør, de facto, og i praksis, i alle sammenhenger, ikke bare politisk isolert sett, men også kulturelt - i alle sammenhenger. Det er bare det at muslimene ikke vil kalle seg et parti, ja, verken et parti eller bevegelse. Islam arbeider for seg selv i Vesten mye bedre uten å betegne seg som et parti enn hva islam kunne ha gjort ved positivt å velge å kalle seg et parti.

Men i realiteten er islam i Vesten ETT eneste stort parti, et fenomen det nesten er umulig å se og forstå med snevre vestlige briller på.

Det kan aldri bli snakk om å danne en islamsk bevegelse i Vesten. Bevegelser er jo som nevnt ovenfor ment som en bevisst valgt strategi om før eller senere  foretar  ”fri abort” på på seg selv. Kall det gjerne hirarkiri, men det er feil,  for hirarkiri begås kun etter nederlag og ydmykelse, mens ”aborten” for en bevegelse i denne sammenheng foretas etter en strålende seier fordi målet er nådd. Nei, islam vil aldri kunne velge å definere seg selv som et parti eller en bevegesle. Islam kan derimot utenfra sett med stor fordel defineres nettopp som et parti sett av og inenfra  Vesten selv. En slik definisjon ville med stor fordel kunne avsløre hvor stor og mektig denne ideologien er blitt fødd frem til å være og bli i Vesten. Islam har vært som en gjøkalv uten særnavn som Vesten trodde den på sikt skulle kunne melke spesielt bra, i det praktiske er den blitt en gjøkunge som truer med å fordrive de ”ektefødte” barn i reiret.  

Vi er selv medskyldige i denne høyst materielle metafysikk, dette universelle drama og denne forbannede tragedie.

En grunn til at Vesten lettere kunne kalle en kommunistisk sammenslutning et parti enn at Vesten kan kalle islam et et parti, kommer av at kommunismen var en del av en større sammensatt  selektivt sentraldirigert og sentraldefinert ideologi, akkurat som nazismen var det. Kommunsimens vesensgrunnlag  ville forfordele samfunnets goder til fordel for et menneskelig utvalgt skikt av samfunnet, arbeiderklassen. Islam derimot grunner seg på å frigjøre mennesket nettopp fra menneskelig selekterte grupper eller klasser av mennesker. Allah skjelner riktig nok mellom fattige og avmektive mennesker, og mellom rike og mektige, og påbyr alle å hjelpe de mindre bra stilte her i verden. Men Allah påbyr ikke økonomisk/kulturell og samtidig systematisk  likhet  for alle, snarere tvert imot. Muslimske kvinner kan ikke driste seg til å håpe på full likestilling med mannen, ikke engang om de skulle havne i den musulimske himmel, hvor de må finne seg i en plass på galleriet hvis de vil nyte synet av sine menns  selvutfoldelse blant lovlige jomfruer, stilt til rådighet avAllah selv, uten tanke på verdslige regler for brudd på troskapsplikten.

Det faller nturlig for vestlige mennesker å kalle den nasjonale eller lokale kommunistiske strategi og sammenslutning for et parti og kommunistene selv hadde ikkenoe imot å bli kalt det, de kalte seg det selv. Med islam er det, som vi har sett annerledes: Islam kan aldri foreta seg noe som bryter med Allah og proftens forkynnelse i form av påbud og forbud. Det er Allah som en gang for alltid har satt og bestemt ordningene menneskene har å leve innenfor. Det er ikke menneskets oppgave å stjele fa de rike og gi til de fattige. Derfor vil da også nesten alle muslimer nekte for å kalle islam et et parti, hva enten det nå er på lokal eller nasjonalplanet, eller  på verdensbasis. Allah gir universelle regler, regler som er like for alle etter en en uforanderlig og en gang for alle forutbestemt samfunnsestetikk og rettferdighetsforståelse diktert av Allah.

Mennesket kan ikke omfordele det Allah har bestemt tilkommende  visse grupper, nemlig muslimene selv, og ikke de andre, de vantro, fienden. Partier innen islam er derfor utenkelig, men derfor blir islam for vantro utenforstående nettopp ett stort parti, en blokk, et samfunn som er gitt en guddommelig selvforståelse av å være foretrukket og derfor mer høytstående enn andre. Mennesket kan som individ kjempe for å ivareta egeninteressen, men aldri ved å danne partier med organisert formål å tjene ”snevrere” gruppeinteresser til fortrengsel for fellesinteressene eller som en trussel mot og på bekostningen av helhetsinteressen for ummaen som den ene og uforanderlige konstitusjon.  Ummaens interesser går foran all ideoligi som ikke har sitt opphav i den himmelske boken Koranen og gruppen og gruppen kommer derfor alltid foran individet. Enkeltindividet må ofres til fordel for ummaens kollektivistiske målsetting.

Et menneske sett som en hel, selvstendig og fri person eller personlighet kan derfor egentlig ikke eksistere innenfor islam, for en slik person vil alltid være er noe større og mer utviklet enn individet. Den eneste typologibestemmelse for et enkeltstående menneske i islam er individet. Personen som et selvstendig utviklet menneske må regnes som en opprører under islam, en som ikke vil underkaste seg, og en som da – ifølge islams grunnsetninger om mennesket - tenker på egeninteressen mer enn kollektivet og samholdet i gruppen, som igjen tilhører umma som igjen styres med – antatt - guddommelig autoritet og legitimitet.

Med en genuin bevegelse forholder det seg altså omvendt. Den kan aldri utvikle seg til ren kommunisme eller fascisme eller ateistisme, størrelser som vil perpetuere seg selv   - annet enn som en understrøm av og under islam. Den genuine bevegelsen er til for populasjonen (universelt sett), populasjonen  aldri til for bevegelsens skyld. Derfor er ikke Det muslimske broderskapet en bevegesle og heller ikke alQaida en genuin bevegelse. Bevegelse er bevegelse mot en ny rettferdighet og likhet, mot det stikk motsatte av den stagnasjon som ligger implisitt i ideologieer som vil og må absoluttere seg selv med det ene mål å guddommeliggjøre seg selv verdslig, iIdeologier som krever kollektiv tilbedelse og underkastelse uten mulighet for  mental prøveløslatelse eller evig pardon.

Hva med Folkevevegelsen mot EU? Den er fortsatt oppegående og funker i beste velgående, men uten å se at faren fra islam er større en faren fra Europa. Folkevegelsen mot EU er en genuin bevegelse og grunnen er klar: Når EU ikke lenger er en fare og en trussel, vil denne bevegelsen opphøre og dø ut av seg selv, den er rett og slett ikke nødvendig lenger. Hva så med Folkevegelsen mot islam?

Det er en trøst å vite at også den vil en dag opphøre å eksitere og det er den dag islam ligger – eller legger seg selv ned – med brukken rygg for å bli forsørget kollektivt av alle vantro i denne verden før den mettet av dage sovner inn for godt – om tre eller fire hundre år fra i dag. Og etter enorme tap av menneskeliv og ressurser i den kamp som om ikke mange år vil begynne for alvor.