Værbitt varde - varselsang.

Værbitt var det, dette vakre, lille, lange,  -  vårt -  robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...

Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til fang'

Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall

Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå  oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres  allerede mull og våpenglam.

Vi heller landet brenner,  enn det underlegges skal profetens kalifat;
Se hva som hender  der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …

Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt

som selvrespekt fortjener,  - først seire feires skal når månemakt er  knekt.

(Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)