Sadistens fryd er å få tilfredsstilt sadomasochisten. Sadomasochisten
har derfor mye å takke sadisten for, men forsøker ikke å vite det. I praksis –
objektivt – er det imidlertid slik. Fordi det virker.
Mange mennesker i dag vil at vi skal lide mer, dvs at andre skal lide mer, ut fra ulike «formål». De fins i alle «leire». De kan faktisk være hvem som helst; du kan møte dem rundt hjørnet, og du flykter ikke, fordi de ikke ser ut som noen lysets engler. Tvert imot ser de helt normale ut. Ingenting å være redd for. De er ofte meget beroligende, overbevisende eller avstressede, ja, til og med kjedelige inntil det uutholdelige.
De har en viss karisma; de er ofte godt likt, på avstand, og pga sin rolle, som
personligheter. Ja, du tar i virkeligheten din tilflukt til dem. De gjør deg
til sadomasochister uten at de vet det, og føler deg plutselig lett bedre, litt
mer ovenpå, litt mer under kontroll. Du slipper med andre ord å ta mer ansvar,
nå, fra nå av, hvis du lider. Og viktigst: Hvis du bare lider emosjonelt
korrekt.
Greta Thunberg vil vi skal lide. Tviler du på det?
https://www.rights.no/2021/09/islamsk-rad-er-norges-svar-pa-greta-thunberg/
Medisinerstudent i Polen: antisemitt?
Lurås om farlig naivt, også en som vil vi skal lide litt mer:
https://inyheter.no/12/11/2023/noen-blant-oss-er-sa-naive-at-det-er-farlig/
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html
Når det kommer til den kristne redaktør Johannes Morken, kommer vi til noe interessant: Han ber Gud om få oss til å lide mer, gjennom Kirken:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
Å ønske andres lidelse kan betraktes som et ønske om å påføre sykdom, ja, påføre synd. Det var det Jobs venner forsøkte seg på: Det var Jobs feil at han led. Det var derfor ikke mer enn rettferdig at Job led. (Mot dette argumenterte Job, på kristent vis, kan vi si, akkurat som GT er forutsetningen for NT.
Den som ønsker lidelse over andre hever seg på en måte opp
til Gud, selv om de ikke tror på Gud. De kan også si til seg selv: Jeg ønsker
lidelse over andre fordi «alt tjener til det gode», for at mennesket skal kunne
foredle seg. De som ønsker lidelse betrakter seg derfor gjerne som de edleste pedagoger.
Det gjelder gudstroende som tror dette, så vel som de som er gudløse, som tror
det samme. De trakter «så godt de kan» etter en makt som bare Gud kan ha:
Allmakt. De trakter etter den selv om de vet at de aldri kan oppnå den eller
styre som denne «allmakten». De streber derfor etter å realisere et ideal! Lid
og du vil bli frelst – er deres oppriktige freds- og frelsesbuskap.
Det ligger allerede i utgangspunktet noe truende i dette å ønske andre å lide, ønske dem mer lidelse.
Bare ønsket eller fantasien om det, vitner om karaktertrekk
vi ellers i samfunnet fordømmer som mer eller mindre umenneskelige. Det ligger
en forventing om de som ikke lider nok bør straffes for det. Og da har vi med
totalitære eller svært autoritære holdninger å gjøre, sett fra «sadistens»
side. Sadisten vil frelse ved å påføre andre lidelse. Det helt utrolige er at
masochisten faktisk finner seg i det, slik at sadisten slipper unna med det,
fordi det jo da må finnes utrolig mange mennesker med mer eller mindre skjulte
skyldkomplekser som på den ene siden får dem selv til å tro at det er edelt å
lide og på den andre siden at det virkelig føles bedre enn å lide – og påta seg
straff eller skyld – enn ikke å ha noe å klage over i det hele tatt. Mennesket
ser ut til å ha et iboende talent for å «flykte fra friheten», slik den berømte
og svært innflytelsesrike psykologen Eric Fromm beskriver det.
De fleste vil forbinde dette med å lide med smerte, dette å ha det vondt, begrensing av ulike slag, lidelse eller sykdom. De fleste vil vel tenke mindre på synd eller resultatet av synd. Men synd kan faktisk sees i sammenheng med sykdom. Hvis man vil at noen skal lide, kan dette innebære at man vil at noen skal være skyldig, lovbrytere, at noen da skal bære en synd, og at man skal være ansvarlig for den.
Å ønske noen lidelse er å ønske at noen bærer skyld, at man
har syndet. Og da at man har ansvar for synden selv. Det store «man» kan da ha
legitimitet for å «shame» eller «ouste» den skyldige, ekskludere hen, utestenge
på livstid, fordi man fortjener å «ligge utenfor» og ikke «innafor», (blant de
servilt betinget emosjonelt korrekte).
Et spørsmål som aldri blir stilt der noen krever med lidelse
eller der noen i fullt alvor mener at vi skal anse oss skyldige for våre forfedres syner (i
form av imperialisme, kolonialisme, fascisme etc), er om hvor lenge skal vi
føle oss skyldige (selv om vi selv ikke har syndet)? Hvor mange generasjoner
skal det gå før «vår skyld» er opphevet, og – tilgitt?
I judeo-kristen tro og tradisjon har det hele tiden ikke vært snakk om at barnas sykdommer er en betaling for foreldrenes overtredelser eller synder. I vår tradisjon har derfor lenge tanken om det som kalles et rettferdig prinsipp om «øye for øye» på ingen måte vært «comme-i-faus». Snarere tvert imot, i motsetning til i mange andre samfunn og kulturer som tillater eller rett ut oppfordrer dette prinsippet.
Når sadisten krever skyldfølelse, dvs lidelse, smerte, utfrysing
etc – er det det «lex taliones-prinsippet» de holder seg til og drives
fre av, uten at de ser det: Dine forfedres synd skal betales for ved at du
lider for dem, (til sadistens tilfredsstillelse og emosjonelt betinget korrekte
emosjonsliv) Du skal godtgjøre for dine forfedres synder
som ennå ikke kan være betalt for. De forlanger av deg at du skal lide, for at
sadisten selv kan nyte fruktene av din lidelse. Sadisten blir her en
hypermagiker, som stjeler kraft fra deg, helt uten at noen merker at det i praksis
er det han gjør. Det er sadistens stamme-
og hevngud som slår inn og dominerer og motiverer, eller tilskynder, sadistens
mentale uhygiene. (Han tror eller innbiller seg at han er uklanderlig).
Sadisten legger opp til et uhyggelig og kynisk «game-theory-spill».
Først skaper han seg ett offer eller flere ofre han antar vil bli oppfattet som
en bøddel, eller en skyldig, gjerne per se, (bla annet ved å skrive bøker om at
folk bør føle skyld eller ved f eks å omskrive Fader vår på Guds egne vegne).
Sadisten setter opp en setting for aktørene her, bortsett
fra ham/dem selv, en «pay-off matrix». Han/de viser til mer eller mindre «vedtatte»
normer og regler, moral-psykologiske standarder og hjemler sin egen moralske fortreffelig
i disse standardene eller normene. (At skyld må betales, objektiv sett, altså
uten at personlig synd og skyld foreligger, er selvinnlysende for dem). De mener at det er moralsk overlegent å kreve
at noen må betale for synder som er begått, selv om disse syndene ikke er
begått av nettopp deg, her og nå.
La oss si at du og dine nære venne eller kollega kritiseres for ikke å føle skyld nok for en «forbrytelse» dine forfedre har gjort, (jfr over). Både du og din venn har begge muligheten for å tilstå denne forbrytelsen overfor sadisten og dem som heier på disse sadistene, (i noen tilfeller selvs systemet eller paradigmet).
Hvis dere begge velger å forholde dere tause overfor dommerne (sadistene), får dere begge 1 års «fengsel» eller utestengelse. Og dette tror dere er en win-win situasjon.
Hvis du imidlertid tilstår (den forbrytelsen dere tiltales
for å være felles om), vil din venn og kollega få 10 års fengsel/utestengelse,
hvis han ikke tilstår/erkjenner/påtar seg skyld, forhold som han egentlig ikke
kan straffes for. Dette er ikke noen win-win, for å si det mildt, (men det
skjer i stor grad at slike avtaler eller spill inngår).
Hvis din venn/kollega nå tilstår, og ikke du, går han fri, mens du soner 10 år.
Hvis dere begge tilstår, vil hver av dere måtte sone 5 års utestengelse/straff. Her er resultatet «lose-lose).
Det er dette spillet sadistene elsker (og mange
sadomasochister falle for fristelsen for, i sin makabre forfengelighet, å
identifisere seg med sadistenes «edle mål»). Selvsagt kan sadistene slutte med
å tilfredsstille seg selv på denne måten; for å opprettholde den innbilte
fordelen han tror han har, som «rettferdigheten» sel, må han holde på, og holde
ut, så lenge det lar seg gjøre for ham. Han blir dermed totalt avhengig av å gjøre
strategien permanent og straffemetodene stadig sterkere, til hans egen fordel. Han
blir en kronisk «gas-lighter», for å si det sånn. Han innrømmer ikke de
skyldige en eneste liten sjanse til å slippe unna og få tilgivelse (fra en
høyere instans eller en guddommelig mellommann). Han kan ikke tillate seg selv
å tro på en tilgivende og rettferdiggjørende Gud. En slik Gud er et fremmedlegeme
for sadistene; en slik Gud kan ikke tillates. Og der en slik Gud ikke kan
tillates, der er alt mulig for sadisten. Det sier seg selv. Derfor fortsetter
han sin bisniss, idet han må anstrenge seg til det ytterste for å flere
potensielle sadomasochister til gladelig innta posisjon og vesen som en
uforbederlig lidende og skyldtynget person, med ll den falske fryd dette innebærer
både for sadisten og sadomasochisten.
Det var faktisk mye lettere før, og jeg innleder slik, (se
kommentar):
… Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.
2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller
hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han
eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.
Joh 9. 1.
… 14 Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa
til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende
deg.» 15 Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde
gjort ham frisk. Joh 5. 14 (Nettbiblen).
Kommentar: Som vi ser, forbyr Gud oss å tro og gå ut fra som en eviggyldig sannhet at etterkommerne arver foreldrenes – mulige, til og med – synd.
Dette må falle både sadister som sadomasochister tungt for brystet; her mister de sin eksistensberettigelse, og sin selvgode selvtilfredsstillelse, (eller burde gjøre det). Deres enorme moralske fortrinn, slik de oppfatter det, fordufter, (hvis de hadde hatt evne til å forstå).
Deres forfengelighet trues i deres indre, men godt skjulte
gemakker – sykelig. Å kaste skyld på folk, å kreve at folk skal anse seg som
skyldige, også for sine forgjengeres adferd, er å kaste sykdom, lidelse, smerte
på folk, jf islamofobi, den skal vare, helst for evig. For slik kan sadistene
kontrollere bedre og kontroll gir makt, og uunngåelig: Maktbrynde. Sadisten er
ute etter å skape undersåtter, ikke borgere i et fritt system med mulighet for
tilgivelse.
Hva gjør de nå? Vær du sikker: De fortsetter i sin selvsikkerhet som før; de vet at folk ikke lenger har noen Mellommann og frelser utenom dem selv, de som altså ser på seg selv som guddommelige, i og med at de kan kaste skyld på noen, uten selv å risikere noe. Og alt gjøre de for å vise hvor moralsk overlegne de er! Gud har bare å vike plassen; de overgår selv gud og mister enhver evne til å forså hvor hovmodige de er og egentlig hvor syndig dette er i seg selv.
Hvordan er dette mulig? Jo, det er fordi de vet eller forutsetter (feilaktig) at «game-theory» er alt som betyr noe. Ved å legge alle i denne teoriens lenker, (under SAP), kan de de uforstyrret fortsette med sine renker. De sørger altså selv for det «kvasi-gode» jordsmonnet «skyld» blir dyrket frem som noe vakkert og eksemplarisk, til og med der skyld er fullstendig irrelevant og moralsk forkastelig å ilegge eller tilregne noen. Tro det eller ei. Jeg har ikke ord.
«Game-teorien» oppfordrer til opportunisme og relativisering av alle verdier, på det groveste, til kalkyler og en kalkyle- eller beregningsvirksomhet hvor enhver moral kan knekkes og ethvert vennskap oppløses i et anti-etisk paradigme, (et paradigme jeg ellers kaller SAP-paradigme, et paradigme som med stor fordel kan suppleres med et nå tydelig fravær av et juridico-religico pradigme, (se andre steder på bloggen her).
Pascal Bruckner sier det slik:
«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.»
https://www.rights.no/2018/08/tilgi-oss-for-vare-synder-eller-er-vi-snart-ferdige-med-denne-ovelsen/
-
Men hvorfor fins det i Vesten så mye skyldfølelse eller skamfølelse på vegne av det nazistene – som jo var de som fikk størst påvirkning nettopp for tyskerne – gjorde av ugjerninger under Den andre verdenskrig? Hvorfor reiser det seg nå så mange røster i Europa mot å «dyrke» denne skyld eller skamfølelsen, på vegne av tyskere både som folk og individer? Hvorfor ønsker noen at europeere, også de som ikke hadde noe med nazismen eller nazistene å gjøre, å vedlikeholde denne skyld- og skamfølelsen for forbrytelser de selv er helt uskyldige i? Noen, som f eks filosofiprofessor Helge Høibråten, mener at «vi har godt av» å ha slike følelser og oppfatninger. Andre, som f eks den franske psykologen Pascal Bruckner, mener at vi bør kvitte oss med den, fordi den ikke lenger bør angå oss. Skyld- og skamfølelse på vegne av hva en generasjon før oss har gjort eller ikke gjort, bør høre fortiden til. Hvis vi lar oss diktere av skyld- og skam i nåtiden, så lenge etterpå, lar vi oss egentlig binde av illusjoner, illusjoner som hindrer oss i å forholde oss sant og autentisk til de problemer vi kollektiv, alle sammen, står overfor bl a i forhold til den store immigrasjonen som nå foregår, og som har foregått over lang tid, til Europa fra muslimske kulturer, nasjoner og interessesfærer.
I Norge har vi akademikere eller det jeg vil kalle kvasi-intellektuelle personer som f eks forskeren Sindre Bangstad som i flere bøker advarer mot å ikke ha skyldfølelse for det våre kapitalistiske eller imperialistiske forfedre har gjort seg skyldig i overfor Den tredje verden generelt, hvis da noen skyld i det hele lar seg etablere som et virkelighetsfaktum en gang for alle). (Jeg mener at forsker Bangstad er mer opptatt av sin intellektualitet enn han er av dagens reelle problemer, reelle problemer som av de islamoservile gjerne kalles nærmest bagatellmessige «utfordringer»).
Bangstad og mange av samme ge like, mener et ønske om å befri oss selv fra «skylden» er etisk forkastelig prosjekt – både mentalt og rent materielt, vil vi tro - og avslører et ønske som i prinsippet er et uttrykk for rasisme, etter den nye «antibiologisk» rasismedefinisjonen, en definisjon som faktisk er illegitimt suggererende, idet den forutsetter at den kulturelle rasisme, slik definisjonen lyder, de jure er mer avskyelig enn den biologiske definisjonen og dermed farligere og derfor mer bekjempelsesverdig, ikke bare holdningsmessig, men også med legal tvangsmakt utøvd av staten. Skyld betegner da ikke-skyld, ironisk eller paradoksalt nok. Hvis du føler skyld, så er du mindre rasistisk som person eller individ enn en person eller et individ som ikke ønsker å leve med skylden, enten den er innbilt eller reell. Hvis man i praksis kan sies å fortrenge denne rasismen, vil de videre ikke tjene deg til fordel, snarere tvert imot, du vil kunne anklages for mikroaggresjon hvorpå du blir ansvarliggjort for dine ubevisste tanker, dine ubevisste intensjoner. Du er dermed allerede dømt før du legger for dagen slik «rasisme», som den altså kalles, før du i handling eller med følelser for den saks skyld, skulle komme til å bli oppfatter som «mikro-aggressor». Hvis du da attpåtil blir dratt inn for domstolene, vil den med loven - dvs rasismeparagrafen - i hånd, med høy sannsynlighet kunne dømmes for å ha begått en forbrytelse du ikke har begått forsettlig idet paragrafen forutsetter at den anklagede må bedyre eller bevise sin uskyld. Den tiltalte dømmes dermed for «uaktsomhet» ene og alene fordi den krenkede fremsetter påstanden om at han – helt subjektiv og med henvisning til sin religion - føler seg krenket, - både subjektiv og objektivt, for å si det sånn.
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
Se for øvrig i boken: Hva er rasisme? Av Bangstad og Døving, Hva er rasisme?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/kristen-forvirring-eller-bare.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/nar-antirasister-motarbeider-seg-selv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html
Bangstad og Pascal Bruckner om skyld:
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/skal-vi-snart-bli-kvitt-islamofobien.html
Døving, Bangstad, Gule, Hjærpe, Guijou, Roald m fl:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html
Om bla Bangstad og hypermagi:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/motgift-medisin-for-islamkritikere.html
(linker hentet fra: https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html)
Ikke slik i islam: https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/gule-oikofascist.html
Gud i Gaza, Utvik: http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/gud-i-gaza-en-fortsettelse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/krf-og-det-muslimske-brorskapet.html
http://neitilislam.blogspot.com/2014/02/muslimer-mot-jihad-for-kuffar.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/noe-brenne-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/fordommer-spres-med-koranen-i-hand.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/nar-koranen-kommer-og-tar-dem-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/israel-og-venstresiden-og-om-et-mulig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/det-hatefulle-anti-hatet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-en-biskop-ber-til-gud-og-visse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html
-
Bruckner, og Bangsatd som ikke ser juridico-religico aspektene:
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/hva-er-det-med-visse-kristne.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/den-destruktive-kognitive-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/jonas-gahr-stres-liv-i-fare-stor-hamas.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bnnerop-og-eiendomsrett-til-landet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html
Debattanten Choi om bl a woke:
Vi (HRS) betviler ikke at du kansellerer meg hvis du kan. «Mitt oppgjør med woke inneholder gode eksempler og redegjørelser for woke og kanselleringskultur i Norge. Mange av temaene han har vært innom har vi (HRS) belyst med samme innfallsvinkel og samme bekymring som Choi selv gjør i boken. Vi tar Nettavisens ord for god fisk når de skriver at Choi beskriver woke som en i utgangspunktet positiv bevegelse,
Men i dag … et skjellsord, om å være overdrevent opptatt av mulige krenkelser – gjerne på vegne av andre. Og der våpenet ofte er å utestenge eller kansellere meninger eller ytringer man ikke liker.
Han åpner med et relativt ferskt eksempel, da Sosialistisk Ungdom til sitt 8. mars-arrangement i år hadde invitert Nettavisen-spaltist Lily Bandehy til å holde tale, men ombestemte seg da det kom reaksjoner på at hun «visstnok hadde mange tilhengere på høyresiden».
Mer:
Disse kampene taper Vesten, mener Hirsi Ali. Fraværet
av Gud har etterlatt et vakuum. Og dette blir fylt med folks tilbøyelighet til
å tro «hva som helst».
«Jeg har også vendt meg til kristendommen fordi jeg til slutt fant livet uten åndelig trøst uutholdelig – faktisk nesten selvdestruktivt. Ateisme klarte ikke å svare på et enkelt spørsmål: Hva er meningen og hensikten med livet?»
«Gudshullet» – tomrommet etter kirkens tilbaketrekning – har bare blitt fylt av et virvar av irrasjonelle kvasi-religiøse dogmer, mener hun.
Resultatet er en verden der moderne kulter snylter på de fordrevne massene, og tilbyr dem falske grunner til å være og handling – for det meste ved å engasjere seg i dydsposerende teater på vegne av en ofret minoritet eller vår antatt dødsdømte planet.
Utsagnet som ofte tilskrives G.K. Chesterton har forvandlet seg til en profeti: «Når menn velger å ikke tro på Gud, tror de ikke deretter på ingenting, de blir da i stand til å tro på hva som helst.»
https://inyheter.no/13/11/2023/ex-muslim-ayaan-hirsi-ali-konverterer-kristendommen-har-alt/
Enda mer:
This sensibility was widespread among intellectuals, causing George Orwell to observe in 1940 that “England is perhaps the only great country whose intellectuals are ashamed of their own nationality. In left-wing circles it is always felt that there is something slightly disgraceful in being an Englishman and that it is a duty to snigger at every English institution.” Worse, they were “trying to spread an outlook that sometimes squashily pacifist, sometimes violently pro-Russian, but always anti-British.”
Obviously, these attitudes affected morale during the interwar years and contributed to the popularity of appeasement, as Winston Churchill said in 1933: “Our difficulties come from the mood of unwarrantable self-abasement into which we have cast by a powerful section of our own intellectuals . . . . But what have they to offer but a vague internationalism, a squalid materialism, and the promise of impossible Utopias?”
But the worst slaughter on our soil in our history, the terrorist attacks on 9/11, inspired only a brief outpouring of patriotism and affection for our country. In less than a year, most of the flags had come down, and the narrative that our global offenses had brought upon us a justified retribution, once more dominated our public discourse.
https://www.frontpagemag.com/patriotism-under-siege/
Mer:
A lawsuit by a former Google recruiter, Arne Wilberg, cast light on how this is achieved.
Wilberg’s
lawsuit appeared to provide documented evidence that Google had “implemented
clear and irrefutable policies, memorialized in writing and consistently
implemented in practice,
of systematically discriminating in favor of job applicants who are Hispanic,
African American,or
female, and against Caucasian and Asian men.” For example, “the manager of YouTube’s
Tech Staffing Management
Team, Allison Alogna, wrote an e-mail to the staffing team in which
she writes, ‘Hi Team: Please continue with L3 candidates in process and only
accept new L3
candidates that are from historically underrepresented groups.’”
… more than half of the country’s hiring managers are practicing systemic hiring discrimination for fear of losing their jobs may just as well have been the wind blowing through a forgotten corner of a southwestern desert. …
The heart of our affection does not come from blood and soil, but from truly revolutionary ideals expressed in the Declaration’s preamble: “We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness.” The new nation was created to “secure these rights,” not to bestow or create them, and it “derives [its] just powers from the consent of the governed.”
Such
obvious truths, however, have been for decades contested by some of our
country’s most privileged beneficiaries, and the patriotism that expresses our
country’s goodness disparaged and mocked. In its place a fashionable oikophobia––the
hatred of one’s country, principles, virtues, history, and the fellow citizens
who still believe in our civic ideals and their goodness––preens morally and
embraces the impossible utopias that such oikophobes promote.
https://www.frontpagemag.com/white-men-face-systemic-racism-in-the-workplace/
Og:
The Hamas pogrom is the result of the West's refusal to accept the idea of evil, Melanie Phillips
Israel’s heart has been broken. At war once again against genocidal enemies, its people are shattered by shock, grief and horror.
At time of writing, the number of those murdered has risen to 800, with 2,315 wounded and at least 100 being held hostage in Gaza.
The images of what happened will stay with us forever. Dozens of Israelis were gunned down in their homes and their cars.
Elderly people and small children were slaughtered; women were raped; bodies taken into Gaza were paraded and desecrated; mothers with children in their arms were abducted and are now being held as hostages in Gaza’s terror tunnels.
This was barbarism and depravity, not seen on such an infernal scale since the Holocaust.
Every one of these attacks on Israeli civilians was a war crime. It is a moral imperative to destroy the forces who committed them and who — as they tell us — are intent upon eradicating Israel and the Jewish people.
And yet the US State Department said after the pogrom: ‘We urged all sides to refrain from violence and retaliatory attacks. Terror and violence solve nothing.”
All sides? That means the US is telling Israel to “refrain” from defending its people. Should the Americans have refrained from waging war against Afghanistan to destroy the Taliban after 9/11 as a “retaliatory attack”?
Of course not. Such moral equivalence, it seems, applies only to Israel. It is also the default position of the western left.
This has been on display once again in the media coverage of these events. Newspapers have been reporting “horrific” casualty figures “on both sides”; the BBC and other outlets announced on Monday morning that the death toll was 1,100, similarly equating the Israeli victims of mass murder with those killed in the attempt to prevent any more such attacks.
Such bankrupt moral equivalence is “progressive” orthodoxy. Ostensibly aimed at equality for all values, it enables certain "approved" criminals to evade responsibility for their crimes by representing them as victims alongside those they have attacked. The inevitable consequence is that their victims are represented as attackers.
Thus a BBC headline read “Israel launches airstrikes on Gaza Strip… after Palestinian gunmen infiltrate its territory”, repeating the BBC’s habitual inversion of aggression and response. The extreme nature of the atrocity was instantly downgraded and its horror was blunted.
This is no accident. The instinct of the left is to deny Israeli victimhood. That’s because such victimhood gets in the way of the default “progressive” narrative that Israel is the aggressor and the Palestinians are their victims.
It also gives rise to the claim that Israel’s response is “disproportionate” if its forces kill “too many” Palestinians. But a proportionate response never involves a comparison of the numbers killed. It is rather a response that’s proportionate to the threat of further killing.
At the moment, the “disproportionate” voices are muted by the horror of what has happened. But if Israel hits Gaza very hard, we’ll soon be hearing once again the claims and blood libels of Israeli “war crimes”.
While the Labour party leadership is currently supporting Israel’s right to take the measures in Gaza necessary to defend itself, an event organised by the Corbynite Momentum faction just down the road from Labour’s party conference applauded the Hamas pogrom.
Although the Labour leader, Sir Keir Starmer, has purged Momentum from the party, he is currently refusing to suspend Labour MP Apsana Begum. According to a complaint by the Tory MP Greg Hands, she tweeted her "solidarity" with the Palestine Solidarity Campaign, which was planning a protest outside the Israeli embassy to demand Israel end its “violent imposition of occupation, apartheid and colonisation over the Palestinian people”.
Despite Starmer's efforts, anti-Zionist and anti-Jewish attitudes remain entrenched on the left, centred upon the Palestinian cause. Its apologists have responded to the Hamas atrocities by saying that Israel “had this coming” as a result of its “colonial” oppression of the Palestinians.
The ignorant and malicious lie of Israeli “oppression” and injustice is embedded in western “progressive” circles. Totally ignoring the Palestinians’ genocidal antisemitism, this narrative has sanitised, emboldened and incentivised Palestinian incitement against Israel and the Jewish people for decades.
Jews on the left, including those now wringing their hands over the massacre in Israel, are complicit in this malignant echo chamber.
They are part of a western culture that is no longer prepared to recognise evil. It seeks instead to ascribe it to motives like oppression.
It tells itself that every aggressive cause is amenable to compromise. It refuses to accept that sometimes there’s no alternative but to fight until the forces of evil are crushed by a military victory.
By refusing to accept this, such “progressives” sentence countless innocents to die. That is what has happened in Israel. That’s why yet more innocents there will be slaughtered, and yet more young Israeli conscripts are now being sent into the line of fire.
Israel will fight to destroy this evil because it has no choice. Many western progressives have chosen to support evil instead.
Melanie Phillips is a Times columnist
https://inyheter.no/12/11/2023/noen-blant-oss-er-sa-naive-at-det-er-farlig/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar